Måned: april 2023

Mens jeg jobbet som håndverker pleide vi å kalle det naziarkitektur når den soppen som hadde laget tegningene åpenbart var glad i rette linjer, skarpe hjørner og nakne betongflater. Det sistnevnte kalles forresten brutalisme, etter det franske konseptet “beton brut”, som best kan oversettes med “rå betong”. Det har ikke noe med “brutalitet” som atferdsmønster å gjøre, altså menneskelig brutalitet, selv om stilen med nakne betongflater på store og “truende” bygninger sannsynligvis appellerer til disse egenskapene hos folk — som generelt sett ikke har noe greie på arkitektur, og enda mindre på håndverk, men de klarer i det minste å si noe om hva de synes er pent (og det motsatte).

Mitt inntrykk er at folk som regel føler et visst ubehag over å bevege seg gjennom “døde landskap” hvor intet vokser og alle formene man kan observere fremstår som harde og uvennlige i forhold til den “kroppens sårbarhet” alle lever med som en del av realitetsbildet sitt til enhver tid. Det finnes mange kanter på alle kanter, så å si, og i dette kantete landskapet går det an å for eksempel snuble og falle, slå hodet sitt mot noe — og det var det. Game Over. Selv om man ikke akkurat har dette i bevisstheten der man går så kan du ta deg bra mye faen på at dine underbevisste deler er klar over faren. Dette er hva det tidligere nevnte ubehaget handler om. Det er en sårbarhetsfølelse. Vagt og intuitivt men likevel virkelig.

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

Megalomani er sykelige vrangforestillinger om egen storhet, i dagligtale det samme som stormannsgalskap. I sin mest uttalte form innebærer megalomani vrangforetillinger om egen storhet (man «er» eller føler seg som Gud, Jesus, konge, herre over hele verden, eier av fantastiske rikdommer og lignende). Megaloman brukes også i dagligtale om personer som har voldsomme forestillinger om egne evner og fremtid uten at disse nødvendigvis uttrykker en alvorlig psykisk lidelse.

(Store medisinske leksikon)

Det interessante spørsmålet er om det kan finnes noe slikt som “kollektiv megaloman psykose” og hvordan dette i så fall ville arte seg. Man har jo etterhvert hørt om mange barokke diagnosebilder innenfor psykiatrien. Münchausens syndrom via stedfortreder og det ene med det andre. Det er liksom mer akseptabelt å være litt kokkelimonke og pling i bollen når man deler opplevelsen med mange andre. Etter min mening er alle slike fantasier om at “vi” deler noen slags metafysiske vidunderligheter som “nasjonens storhet” 24 karats bullshit som ikke bare er vås, det er også noe som bør ha en egen psykiatrisk diagnose: Man identifiserer seg med en mytologisk fantasi som ikke eksisterer i noen objektiv forstand. Når vi snakker om “nasjonen” mener vi egentlig bare språket. Hva annet er det som gjør folk “norske”? Resten har jo mildt sagt så mange variabler at man kan fremstille nærmest hva som helst med litt kløktig bruk av statistisk fusk.

Jeg klarer ikke å se for meg noe som eventuelt skulle telle som “norsk nasjonalarkitektur” som man ikke også finner plenty mange steder i andre land. Stavkirker? Det er jo ingen som bygger boliger som ligner på dette. Heldigvis, får man vel nærmest si. Herregud. Min egen smak for arkitektur går mer på konsept enn detaljarbeid: Jeg liker sånt som ser ut som det hører hjemme der det ligger, uten å ha noe åpenbart “forbedringspotensial”. Det ser ferdigbygd ut, på en måte som “stemmer med landskapet” rundt. Kanskje har det alltid ligget der? Det ser ihvertfall ut som om det bør ligge akkurat der det ligger. Det ser bra ut. Det stemmer. Man føler liksom en viss lettelse over at de som bygde det gjorde en skikkelig jobb på alle måter — og slik sett fått til nærmest det motsatte av det tidligere nevnte “døde landskapet”. Det ville ikke gjort noen forskjell for meg om jeg var den eneste som følte det slik – jeg ville fortsatt føle det samme – men det er jeg jo ikke. Minst 80% av alle jeg kjenner og/eller støter på mens den typen tema er oppe til samtale sier at de også foretrekker arkitektur som “deltar i landskapet” på en mer organisk måte. Quelle surprise som franskene sier. Levende skapninger vil helst ha omgivelse som føles “levende”.

Har noen noensinne møtt noen som ikke liker for eksempel arbeidene til Antoni Gaudi i Barcelona? Kunstferdig utførelse appellerer jo alltid til “noe” i folk. Gaudi var faktisk årsaken til at jeg besøkte Barcelona første gang. Siden har jeg vært der flere ganger og sett andre deler av byen — jeg føler ikke noe spesielt behov for å se “mer”. Det er andre deler av Spania som interesserer meg nå, men blikket mitt forblir det samme. Øyet som ser. Wedjat. Det går strengt tatt ikke an å diskutere smak og jo mer presis man prøver å være jo mer forvirrende blir samtalen, men vi kan likevel komme med noen rimelige påstander om tings “salgbarhet”; i den forstand at hvis mange synes at den tingen man har er en fin ting som de kanskje ville kjøpe hvis den ble lagt ut for salg, så er dette en form for objektivt mål på “smak”. Sånn sett er jeg veldig kommersiell i det jeg selv lager. Jeg liker “pene ting” (med en vid tolkning av hva ordet pent betyr) og “pent arbeid” med kunstferdig finish — som gjerne kan være en eksentrisk løsning men det må likevel se “korrekt” ut. Arbeidet må ha en indre logikk og konsekvens som er “kledelig” på både en intern og en ekstern måte. Dette er egentlig en veldig utdatert måte å tenke på i dagens byggmarked, hvor alt handler om prefabrikerte elementer som monteres på byggeplassen – med lokale tilpasninger der dette behøves – heller enn den typen løsninger som “gror ut av stedet der man er”. Håndverkets historie handler jo om at man begynte med svinedyre materialer og billige mannskapstimer mens nå har vi det motsatte forhold. Maskiner gjør mesteparten av jobben med å fremstille egnede materialdimensjoner slik at man får ned det totale antallet mannskapstimer. Jobben handler om tilpasning mer enn om utforming. Selv foretrekker jeg steinbygninger som er minst hundre år gamle og jeg opplever det som “a piece of cake” å samarbeide med slike konstruksjoner, mens mer moderne ting ofte skremmer meg når jeg ser hvor skrøpelige og sjuskete utført de er. Men nok om det. Verden går sin skjeve gang.

Kulturelt referansepunkt (på engelsk): Los Indianos de Asturias

TL;DR-versjonen er at enkelte utvandrere fra den spanske nordkysten tjente seg rike på diverse virksomhet i “koloniene” – Las Indies – eller altså Karibien og Søramerika, før de vendte tilbake til Spania og etablerte seg som en egen nyrik samfunnsklasse på det sene 1800- og tidlige 1900-tallet. Det som står igjen etter dem er særlig de såkalte indianerpalassene; Los Palacios de los Indianos: som man forsåvidt finner over hele Spania, men særlig langs nordkysten: Cantabria, Asturias og Galicia, en region nordmenn typisk kjenner dårlig, selv om det definitivt er i denne regionen – “det grønne Spania” – man finner de mest “norske” landskapene. Indianerpalassene ligner forsåvidt diverse norske skipsrederboliger og herskapshus som ble oppført i den samme tidsperioden når det kommer til arkitektur, byggestil og materialvalg, og de fremstår generelt som uforsvarlig dyre per kvadratmeter nytteflate – uten å samtidig være effektive på tekniske løsninger tilknyttet våtrom, oppvarming og den typen ting – i forhold til vår tids byggeskikk. Kort sagt: Pompøst og imponerende, men sinnssvakt dyrt i drift. Hvis man ikke har råd til å blø penger til enhver tid bør man satse på noe annet, men for de som føler seg klare for et seriøst prosjekt finnes det noen ganger indianerpalasser som ligger ute for salg. Noen oppussingskostnader må påregnes.

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

Mange slike bygninger fungerer som familieboliger, særlig der vi snakker om arv, mens andre drives som musèer eller ymse slags kulturelt orienterte institusjoner i offentlig regi, men det som kanskje er mest aktuelt for de som kjøper og setter i stand et indianerpalass nå for tiden er å drive det som et eksklusivt feriested for slike som søker noe annet i Spania enn den typiske “turistpakka” vi særlig finner langs kysten mot Middelhavet, men som heller ikke egentlig tiltrekkes av konseptet “storbyferie” — Madrid, Barcelona, Bilbao, Valencia … det er jo som regel slik at uansett hvor i verden man reiser så er “småbyfølelsen” noe gjenkjennelig. Hvis man liker denne mer kulturelt orienterte vinkelen med “distriktspreget” middelalderarkitektur i kombinasjon med nærliggende naturområder velegnet for vandring og rekreasjon, så finner man typisk dette overalt i Spania, men det er svært variabelt hva slags fasiliteter man finner innenfor rimelig gangavstand på spanske småsteder. Økonomisk stagnasjon gjennom lang tid har satt sitt preg på lokalmiljøene, særlig der man hadde tidlig vekst i industrien – en vanlig ting å finne i kombinasjon med indianerpalasser – men senere ble ting nedlagt og folk flyttet til regioner med bedre økonomiske muligheter, slik at mye av bygningsmassen ble typisk stående og forfalle. Hvis man ikke er kravstor i forhold til standard og fasiliteter i lokalmiljøet går det an å gjøre nærmest latterlige røverkjøp – med gode offentlige tilskuddsmuligheter – ute på den spanske landsbygda. Det er i grunnen det samme opplegget som gjelder for alle “fraflyttingskommuner” i alle land: De tar den økonomiske aktiviteten de kan få, gjerne utlendinger som vil kjøpe noe billig og sette det i stand ved hjelp av lokale håndverkere, og det ene med det andre. At folk kommer til et sted og bruker penger der er jo “noe”. Selv små investeringer kan ha betydelige positive ringvirkninger for en “landsbyøkonomi”, derfor blir man typisk møtt med åpne armer hvis man ellers er en seriøs person som ikke bare “prater”.

Som alle vet er det tre ting som er virkelig viktige når det kømmer til fast eiendom: Beliggenhet, beliggenhet og beliggenhet. Et kjipt hus på et fint sted er bedre enn det motsatte — et forhold som selvsagt reflekteres i prisnivået på sånt som ligger ute. Typiske tettsteder som vokste opp rundt industri eller gruvedrift som senere ble nedlagt befinner seg vanligvis nederst på prisstigen. Først forsvant jobbene, siden fulgte menneskene etter. Nå står annethvert hus tomt, eller verre. Det vanlige mønsteret. Vi hadde – og har vel fortsatt – mye av dette ute i norske distrikter, selv om det generelt sett virker som ting har forbedret seg litt siden den aller verste bølgedalen på 90-tallet. Men igjen, fraflyttingskommuner tar den økonomiske aktiviteten de kan få, så der er vi i konsept, uansett hvilket land vi konkret snakker om. Nord-England og Ruhr-området i Tyskland, for ikke å snakke om de gamle østblokklandene, har for eksempel mye dyster industriørken i så måte – såkalte brunsoner – mens når det kommer til Spania så er “innlandsregionen” nøkkelordet. Den er både diger og mangfoldig, men i generell forstand – bortsett fra akkurat rundt Madrid – befinner det spanske innlandet seg i en annen økonomisk (og forsåvidt også kulturell) virkelighet enn turistområdene langs kysten. Kunsten er imidlertid å finne de “lommene” som verken er økonomisk zombifiserte eller nedrent av masseturismens støy og “festmentalitet”. Man vil i hovedsak alltid finne en lokal bar og nærbutikk (gjerne i tilknytning til hverandre) uansett hvor langt ut på landet man reiser, men det kreves jo et visst kundegrunnlag for at et tettsted skal kunne drifte den typen miljø preget av varierte kafèer og butikker med lokalt produserte varer som turister typisk opplever som “spennende og autentisk”. Noe Spanie har til sin fordel, sett fra et norsk perspektiv – dette gjelder forsåvidt også Italia og andre søreuropèiske land – er et relativt mildt klima. Det hender de har litt ruskevær, men ikke noe man realistisk kan sammenligne med en norsk innlandsvinter. Sommervarme er som regel et større problem, men også der har man sine metoder. Tradisjonelt har man gått mye for tykke adobevegger med små vindusflater, altså mer eller mindre en kunstig hulekonstruksjon, slik at det forblir både svalt innendørs om sommeren og lettoppvarmet gjennom vinteren. Her kan det forresten nevnes at det også ligger at antall faktiske huler ute til salg – det vil si boliger som er gravd ut inni fjellet, ikke dryppsteinsgrotter og slikt – og hele poenget med disse er at temperaturen har en tendens til å legge seg rundt 18-20 inni der året rundt mens det ellers er et tørt miljø.

Det man i Spania kaller en comarca er, administrativt sett, en slags mellomting mellom kommune og fylke, hvor jeg personlig vil fremheve comarcaen El Bierzo som ligger i den autonome regionen Castile y Leon helt i “innerhjørnet” av den delen av Spania som ligger rett ovenfor Portugal – pilgrimsruta Camino de Santiago går gjennom El Bierzo – og som er preget av både leonske, galiciske og kastiljanske tradisjoner i stedsegen blanding. Det vi kaller “teknisk takst” på en bolig er jo hva det ville koste å føre opp en tilsvarende konstruksjon på det samme sted og med de samme materialer, minus slitasje, slik at man får i prinsippet mye “gratis” hvis man kjøper en tradisjonell gammel steinbygning – det ville vært svinedyrt å nybygge noe sånt i dag – i en hvilken som helst spansk comarca (bortsett fra de aller hippeste og mest attraktive stedene) og legger ned omtrent det samme som kjøpesummen i oppussing og modernisering, pluss selvsagt at man gjør mye av arbeidet selv. Jeg er murer av fag, så dette preger naturligvis hvordan jeg tenker om hva som er “mulig” på dette viset. Jeg vil ikke uttale meg om hvor klokt det eventuelt er å basere seg på innleide håndverkere — det er sannsynligvis smartere å betale mer for noe som har mindre oppussingsbehov i utgangspunktet, siden materien er treg og det baller fort på seg med diverse uforutsette komplikasjoner. La oss si at hvis alt man behersker er maling og diverse annen overflatebehandling av allerede eksisterende bygningsdetaljer, så er dette det ambisjonsnivået man bør legge seg på. “Oppussing” kan jo bety så mye, men det er på sitt minst morsomme når det krever all fritid, alt mannskap og alle penger man har og/eller klarer å skaffe gjennom mange år. Man hører jo historier. Dessuten ligger det tause vitnesbyrd om folk som har overvurdert sin egen kompetanse og kanskje også sine finansielle muskler i det antallet “delvis oppussede” eiendommer som ligger ute for salg. Nytt tak og nytt badeværelse er typisk sånne ting som kan sluke utrolig mye penger ganske faderlig fort og før man vet ordet av det står man der med en halvferdig jobb som man ikke har råd til å fullføre. Det er bra å ha drømmer men det er enda bedre å ha en viss grad av styring på det som foregår i realitetenes verden. Alle sier dette.

Moralisme er læren om at det finnes en overordnet, forpliktende morallov som kan erkjennes (motsatt: immoralisme); også det syn at moralske verdier er høyere enn estetiske, intellektuelle eller religiøse. Ordet brukes imidlertid ofte nedsettende om det å legge overdrevent sterkt vekt på moral.

(Store norske leksikon)

Annonsørinnhold

Gjør kupp: Opptil 70 prosent på sportsfavoritter

Jeg forstår ikke hvorfor de lyver om dette, men det var interessant å skumme gjennom det som fremkommer på norsk under søketermen “moralisme definisjon”. Jeg har jo noen ganger for vane å forankre resten av teksten i en innledende definisjon fra leksikon, ordbok eller andre til saken relevante kilder, slik at det ikke bare blir en blokktekst av subjektiv synsing av typen RFR (“rett fra ræva”), som jo aldri er interessant. Uansett, moralisme betyr akkurat det ordet sier: Når moral blir gjort til en “isme” — i praksis en hersketeknikk.

Moralfilosofer skiller ofte mellom moralske normer og andre typer normer, som for eksempel juridiske normer. Moralske normer hevdes ofte å være mer grunnleggende på den måte at våre grunner til å følge de juridiske normene i et samfunn avhenger av i hvilken grad de juridiske normene er i overensstemmelse med de moralske normene.

(Store norske leksikon)

Dette er et tildels grumsete farvann å navigere. Jeg definerer moral – som ikke nødvendigvis behøver å være god moral – som de standarder et individ setter for hvordan vedkommende forholder seg til verden generelt og andre mennesker spesielt. Det følger av dette at det vi kaller amoralske individer er de som ikke kan eller vil være “forutsigbare” i sin ferd; de vil ikke “binde seg” til noe. Dette er barnets fantasi om frihet, som egentlig bare handler om fravær av moralsk ryggrad, men det er faktisk et ganske vanlig argument også blant slike som identifiserer seg som voksne, men som kanskje heller burde benevnes som transbarn. De er en trassig treåring fanget i en voksen kropp.

Etter min mening er det avgjørende viktig at man forstår forskjellen mellom moral og moralisme. Det første er et regelverk man pålegger seg selv. Det andre er et regelverk man mener at andre – altså “verden” i sin fulle og hele betydning – bør leve etter. Det kan for eksempel ikke finnes noe slikt som “moralsk forargelse” hos et individ som ikke har meninger om andres moral — og bare for å poengtere dette på en ekstra tydelig måte: Moral og rettsfølelse er ikke det samme. Det at man følger reglene er ikke nødvendigvis et tegn på at man har gode moralske standarder; det kan vel så ofte handle om at man frykter de juridiske konsekvensene av å gjøre eller være med på ting man ikke har noen moralske motforestillinger i forhold til å gjøre eller være med på. Jeg kan ikke gjøre dette fordi det er en straffbar handling.

Som alle vet er politikk som regel en amoralsk idrett. Som man sier i Japan: bambusen må bøye seg for vinden. Løfter og avtaler er relative størrelser som må oppfattes som følsomme for dette med “kart og terreng”. Imidlertid kan heller ikke de bryte loven uten at det får – eller i det minste bør få – de samme konsekvenser for dem som for alle andre i en tilsvarende situasjon. Det går faktisk en veldig klar grense der, som ikke handler om moral. Vi kan si at det som leder folk helt frem til grensen for hva som er lovlig sannsynligvis handler om tvilsom moral, men det siste avgjørende skrittet over grensen er en antisosial handling som er vesensforskjellig fra det å bare være en drittsekk, selv om man i enkeltindivider ofte kan tolke dette som en glidende skala. På den annen side har vi et åpenbart problem i forholdet mellom politikkens amoralske dimensjon og det faktum at politikernes jobb er å lage de lovene som regulerer samfunnets kjøreregler. Det hender at fokuset vandrer litt, kan det noen ganger virke som, fra det å jobbe for “sine saker” til det å jobbe for “sine folk”. Har politikerne sine favoritter blant befolkningen eller jobber de ut ifra en flat juridisk struktur, altså at “loven er lik for alle”? Det kan være vanskelig å se.

Filosofer fisker ofte på dypt vann. Det er ikke interessant å studere folks “meninger”. Det vi ser etter er de aller dypeste idèene folk har, sånt som slår inn på et tidligere stadium enn individets idèer om moral, juss og rett. La oss si de eksistensielle tingene. Det er jo der angsten bor. Frykt er typisk en sterkere motivasjonskraft i menneskers liv enn nesten alt annet som driver dem. Som Machiavelli påpekte: Folk sviker det de sier at de elsker på grunn av et øyeblikks impulsiv lyst, men de forblir lojale mot det de frykter. Man behøver ikke å være filosof for å filosofere litt rundt til hvilken grad frykt brukes som et aktivt propagandaverktøy for diverse politiske formål. Fra et biologisk perspektiv bør man forvente at “en følelse av fare” tiltrekker mye mer intens oppmerksomhet og generell beredskap i kroppen enn sånt som man nærmer seg på en mer vimsete og nysgjerrig måte. Sånn sett jobber de som skremmer folk med noen dype filosofiske elementer. Hva skal man gjøre med frykten sin? Spør du meg vil jeg si det samme som med enhver annen følelse: Anerkjenne at den er der men administrere atferden sin fra et annet sted i personligheten. Frykt er jo ofte en svært nyttig følelse som hindrer levende skapninger i å gjøre suicidale ting, så det er verd å lytte til hva den sier. Det gamle norske ordet for dette er vardhug – som ordet vardøger er utledet fra – og det betyr nor sånt som “et sinn i alarmberedskap”. En typisk gjenganger blant historiene man hører fra folk som er hekta på ekstremsport er den om hvordan de føler seg unikt levende mens de navigerer en potensielt livsfarlig situasjon. Mestring av frykt gir stor personlig tilfredsstillelse. Imidlertid har man et problem hvis man venner seg til å unnvike og stikke av fra det man frykter — og senere bjeffe mot det “fra trygg avstand”.

Selv tror jeg at det som motiverer moralister kan spores tilbake til deres eksistensielle angst. De ønsker seg en verden som fungerer etter regler de kan forstå. Med andre ord en kontrollerbar verden, som de gjennom sin anvendte forstand kan manipulere til sin egen fordel. Som vi ser har vi igjen støtt på et misforhold i relasjonen mellom selvet og verden. Det kreves visse godt kjente psykologiske håndgrep for å utvikle, implementere og vedlikeholde en egotilstand hvor man opplever seg selv som “viktig”. Ingen av dem er sunne, i ordets egentlige betydning, men noen av dem er mer usunne enn andre. For eksempel er en skrekkslagen person som opplever seg selv som situasjonens hovedrolleinnehaver også en farlig person, direkte eller indirekte. Frykt har en utpreget tendens til å nullstille folks moral. Det går an å skremme dem til en slik grad at de ikke klarer å fokusere på annet enn sin egen overlevelse her og nå, uansett hva dette betyr i praksis. Senere vil de kategorisere det de gjorde som noen slags variant av selvforsvar, opp til og inkludert argumentet “heller dem enn meg” som er hva dette med at man handlet under ordre til syvende og sist betyr. Vi observerer imidlertid bare en “moralsk gradient” som forelå allerede i utgangspunktet. Forskjellen består i situasjonens karakter, ikke i moralsk relativisme. Vedkommende har en personlig overbevisning om at det finnes sosiale hierarkier organisert etter en skala fra gode til mindre gode — og de som tenker slik plasserer typisk seg selv omtrent på midten, men “i bevegelse mot toppen”, slik at det finnes mange som er dårligere enn dem selv, men også noen som er bedre, og de søker å vanke sammen med de som er bedre og finne inspirasjon i slikt selskap, mens de har et mer “problematisk” forhold til de lave klasser, ikke minst den de selv kommer fra og derfor opplever det som særlig viktig å distansere seg i forhold til.

Golliwogg, senere skrevet golliwog og også kalt golly doll og annet på engelsk, er ei type filledokke i britisk og amerikansk populærkultur. Golliwogg er framstilt som en morsom «negerdokke» med bustete, svart hår, stort smil og fargerik bukse, jakke og sløyfe. Skikkelsen og navnet ble kjent gjennom en serie barnebøker på slutten av 1800-tallet. The Golliwogg var populær til inn på 1970-tallet da figuren ble kritisert for å være rasistisk. Ordet golly kan oversettes med «du store min!» på norsk. En teori er likevel at førsteleddet i sammensetningen golliwogg er avledet av det arabiske ghoul, en type demon. Wog er imidlertid et britisk slangord som tradisjonelt har betydd «svarting» eller «degos». Dokketypen har derfor fra 1980-tallet ofte bare blitt kalt golly og golly doll som et mindre nedsettende navn.

(Wikipedia)

Annonsørinnhold

Festklar?Dette er sesongens lekreste kjoler

WOG er faktisk et akronym som står for “western oriental gentleman” og stammer fra den tiden da alle – i teorien – kunne bevege seg fritt innenfor Det britiske imperiets grenser, dog med visse restriksjoner i henhold til rase. Jeg kjenner ikke detaljene, bare at wog var en av mange klassifikasjoner folk ble sortert etter den gangen. Siden har ordet festet seg i britisk dagligtale. Det er aldri ment som et kompliment. Om golliwoggen er det å si at jeg husker vagt Zinken Hopps barnebøker som var oversatt fra engelsk. Jeg hadde ingen mening om hva en neger var da jeg var barn. Første gang jeg så en i virkeligheten var i ti års alder – cirka år 1973 – da et omreisende tivoli hadde med seg en “villmann” kledd i noe slags opplegg med leopardskinn og greier. Han hoppet og fektet, skrek og rullet med øynene foran barna, som hylte av skrekk. Han var flink i rollen sin, det skal han ha, men det må jo ha vært en absurd jobb for dette individet. Allikevel, noe skal man jo leve av og det finnes verre skjebner enn å jobbe som teaterklovn basert i særheter ved eget utseende.

Florence Kate Upton (1873-1922) publiserte sin første av en serie svært populære barnebøker da hun var 22 år gammel. Hvor fikk hun idèen til golliwogg ifra? Det finnes ymse teorier. Min egen handler om at hun tilbrakte de første fjorten årene av livet sitt i bydelen Queens i New York City, som betyr at hun ble preget av amerikansk kultur sent på 1800-tallet gjennom hele sin mest følsomme alder, noe som blant annet forklarer golliwoggens “jazzkostyme”. Amerikanerne hadde jo på den tiden den såkalte boogaloo, en svart karakter som fremførte sang og dans under diverse vaudeville-forstillinger, ofte i fargesprakende kostymer for ekstra dramatisk effekt. Artistene var imidlertid sjelden selv negre – man blandet jo ikke raser i USA på den tiden, ikke engang i teatermiljøene – de var hvite som ble sminket svarte, eller altså påført en groteskt karikert negermaske som i ettertid er det man mener med begrepet “blackface”. Upton selv var neppe utpreget rasistisk, men hun var jo et barn av sin tid, så hun hadde et uskyldig forhold til disse tingene — en uskyld som imidlertid forlengst har forsvunnet fra verden, sammen med troen på at radioaktiv tannkrem vil gjøre tennene til folk hvitere, amfetaminpreparater gir gode resultater i forhold til slanking, eller at systematisk bruk av vold og trusler er en selvfølgelig del av barneoppdragelsen.

Jeg bodde et par år i England. Under en dagsutflukt til badebyen Cromer på østkysten av regionen Norfolk (hvor jeg bodde) fant jeg et eksemplar av golliwogg – tilsvarende den minste av de tre på bildet ovenfor – i en souvenirbutikk. Selvsagt måtte jeg kjøpe den. Jeg har den ennå. Den inngår for tiden i en slags kunstinstallasjon i et hjørne av stua. Det begynner å bli langt mellom disse gjenstandene fra en annen tid ute i den ordinære varehandelen, selv om man selvsagt får tak i det meste hvis man stiller med stor lommebok på samlermarkedet. Jeg husker for eksempel at spruteflasker med E150 sukkerkulør fortsatt het negro for tyve år siden, men dette har siden blitt endret. Dog ikke før de gjorde et visst inntrykk på en amerikansk venninne som besøkte meg i Norge på vårparten i år 2001. Hun kjøpte sporestreks et titall av dem for å bringe dem tilbake til USA som “ironiske presanger” til et utvalg av sine omgangsvenner der. Interessant nok hadde ikke jeg selv ved det tidspunktet noensinne reflektert over at varemerket “negro” representerte noe spesielt oppsiktsvekkende. Ikke før jeg så hennes utpregede oh wow reaksjon. Det som med en viss forutsigbarhet hender når diverse kulturelle artefakter – eller i dette tilfelle et varemerke – blir tatt ut av bruk fordi de virker støtende på noen, er at noen andre begynner å gråte fordi de mener det som skjer er politisk korrekthet, som i seg selv representerer en form for kulturelt forfall. Jeg vet ikke om jeg oppfatter dette som noe rimelig argument. Hvorfor er det viktig å bevare kulturuttrykk som representerer fordommer fra en annen tid? Det går ikke an å tviholde på påstanden om at golliwoggen er uskyldig moro lenge etter at det har fremkommet massiv kritikk fra mange hold om at det ikke oppfattes slik i noen generell forstand. Folk reagerer på symbolet og hva slags assosiasjoner det trekker med seg. Det går ikke an å glatte ut og ignorere hundrevis av år med nedverdigende behandlig av folk basert i rasisme noe mer enn det går an å lage en dekorativ juleoppsats i hagen, med et stort hakekors i midten, og tro noe annet enn at alle vil tenke akkurat det samme: Dette er en veldig nazi ting å gjøre. Hva er det neste som skjer hvis man skal dikte et eventyr om saken? Jeg vil tippe at noen kommer til å ringe politiet, som siden vil pålegge kunstneren å demontere installasjonen sin. Kanskje havner man i avisen. Kanskje får man mange rare nye venner og uvenner. Men det vil neppe bare bli ignorert. Reaksjoner vil fremkomme.

En forutsigbar saga om bråk i Storbritannia.

Selv om jeg ikke tror at Florence Kate Upton selv var rasist i noen ideologisk overbevisnings forstand så levde hun definitivt i en rasistisk tid, slik at oppfinnelsen hennes som vi møter allerede i den første boka “To hollenderdukker og en golliwogg på eventyr” ble nesten umiddelbart ekspropriert for diverse misbruks formål — ikke minst fordi hun aldri copyrightet karakterene sine. Som alle vet finnes det jo fortsatt folk som tror at man kan gjøre forutsiglser om noens karakter basert i deres hudfarge, klesstil, kroppsform, bevegelsesmønster, og så videre — men som alle også vet så stemmer denne spådomskunsten aldri med virkeligheten. Det er invarians i den anekdotiske erfaringen at folk alltid viser seg å være noe annet enn hva man først trodde, hvilket leder oss frem til den uunngåelige konklusjon at hensikten med fordommene er noe annet enn å gjøre forutsigelser om folks karakter. Rasisme har ingen sosial funksjon. Så hva er det de prøver å oppnå? Her bør man etter min mening bruke gravejournalistikkens første bud: Follow the money. Hvem tjener økonomisk (og/eller politisk) på at det blir etablert og vedlikeholdt en uløselig konflikt i samfunnet? Hvem bruker mellommenneskelig hat som verktøy, og i så fall til hvilket formål? Hva slags personlig utbytte høster de som agiterer til fordel for paranoide vrangforestillinger om menneskegrupper? Kanskje det er noe seksuelt, i den forstand at de opplever “en god kilende følelse” inni seg når de ytrer seg hatefullt, eller altså sadisme. Hvem vet, det er jo egentlig ikke interessant hva som motiverer folk til å gjøre skadeverk, det er bedre å sette inn kreftene på en måte som virker konstruktiv i forhold til det langsiktige mål å bygge et samfunn, dråpe for dråpe, som tar vare på alle og som tar hensyn til alle. Det er selvsagt svært langt dit, men retningen er i det minste krystallklar. Det skal ikke være nødvendig for noe normalt menneske å si “jeg er ikke rasist” og når man eventuelt føler at man bør påpeke dette så er det alltid og uten unntak fordi man er rasist. Slår aldri feil.

Fatum er en betegnelse i romersk mytologi for den uforanderlige skjebnebestemmelse, forkynt gjennom seerens munn. Selv gudene kan ikke endre fatum når det en gang er fattet, og fatum er ofte ensbetydende med død. Flertallsformen av ordet er fata og dette ble også brukt som en romersk betegnelse på de greske moirene.

(Store norske leksikon)

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

Du bør helst ha gjort hjemmeleksene dine hvis du skal diskutere filosofi med meg. Amor Fati er noe folk typisk får tatovert på seg for rene dekorative formål, uten at de egentlig skjønner hva det betyr. Sånn sett deler uttrykket skjebne med Carpe Diem. Det funker så lenge man ikke analyserer det for mye. Overflatebetydningen av amor fati er jo å elske det livet man har, uten å dvele ved alt man ikke har, mens carpe diem betyr å ta initiativ og komme i gang med dagen; alt er veldig snusfornuftig. Så langt så vel, men så begynner folk å tenke. Hvorfor skal man elske skjebnen? Bør man ikke heller “kjempe for alt man har kjært” og det ene med det andre? Yte litt motstand, liksom.

Til dette er det å si at amor fati er ikke en livsholdning som kommer i forkant av erfaringen, det er det resultatet man lander på når alt er sagt og gjort. Amor fati er det siste man sier. Først gjør man alt man kan, deretter er resten opp til “skjebnen” — som vi innenfor en mer freudiansk tolkningshorisont kan kalle underbevisstheten, eller med marxistisk terminologi de økonomiske forholdene man lever under. Når du har utmattet alle andre forklaringer og gått så langt som forstanden makter å bære deg gjenstår det bare å si “amor fati”. Sånn er det bare. Det handler om alt sånt som man ikke rår over eller engang klarer å forstå, men som likevel er “makter” i livet.

For å omsette dette i praktiske termer: Man må gjøre så godt man kan, uansett hva det er man engansjerer seg i, men så snart man har gjort det man kan må man også “slippe taket” og la ting lande som de må. Amor fati handler om kunsten å disengasjere når man har levert det man skal og gjort alt man kan. Det kommer alltid et punkt i prosessen når man må “overlate resten til skjebnen” så får det gå som det går. På den annen side kan jeg godt forstå at folk ikke elsker skjebnen hvis de er late, slurvete, løgnaktige og manipulerende. Selvsagt vil ting gå til helvete for dem på en forutsigbar måte. De vil oppleve skjebnen som hard og ond mot dem, og kalle det urettferdig. Men de høster jo bare hva de har sådd. Det finnes ingen mystikk i dette bildet, bare avkastning på den investeringen man gjorde.

Egentlig skjønner jeg ikke hvorfor dette er vanskelig å forstå. Hvis man leverer dårlig vare vil man få dårlig betalt. Elementært. Til og med små barn og diverse dyr forstår dette. Poenget med å ha høye standarder er ikke å gi noen andre mer eller bedre enn de fortjener, men å ikke gi seg selv noe mindre enn det beste man kan få. Hvis man begynner å sjuske varer det ikke lenge før man står til knes i mannskit. Sånn fungerer det for alle — og jeg ser ikke for meg at noen vil si noe annet, med mindre de allerede lever i en verden av halvsannheter og oppgaver som venter. I så fall handler det om å markedsføre sine egne eksistensielle rammebetingelser. Det er ikke så nøye. Jeg kjenner personlig et aldeles kjedsommelig høyt antall sånne. Det kan vente til i morgen. Det er samme for meg hva de gjør og ikke gjør så lenge de ikke blander meg inn i saken (noe folk typisk bare gjør èn gang). Jeg engasjerer meg bare på mine egne premisser og jeg er dyr. På den annen side, man får ikke noe på samme nivå eller høyere – dersom høyere engang eksisterer – noe annet sted heller. Selvsagt går det an å få tak i “billige” ting, men ikke fra meg. Da må man henvende seg til operatører som har lavere standarder.

Kanskje er det et motefenomen at folk sier “amor fati” for å markere at de gir opp, men på en hipp måte. Det vet jeg ikke noe om men la oss si at det ville ikke forbause meg. Mye av dagens sosiale liv ernærer seg på forfengelighet, noe det forsåvidt alltid har gjort, men i tillegg er postmoderne mennesker pysete på en måte som får meg til å tenke at de ville faen ikke ha overlevd på 70-tallet. Herregud. Det var brutale tider. På den annen side var det ærlige tider. Brutalt ærlig? Er ikke det et uttrykk? Dette med å “markedsføre seg selv” ble ikke vanlig før langt innpå 80-tallet i Norge, men nå er det gjeldende skikk. Dette ville forsåvidt vært mindre irriterende hvis de faktisk leverte bortimot så bra som de lover – hvor ofte ser man ikke at folk annonserer “byens beste pizza” og den typen ting? – mens det man virkelig ser etter er bare rimelig faglig kompetente folk som gjør så godt de kan, ikke “verdensmestere”. Hvor kommer den såkalte identitetspolitikken fra? Innenfor spionfaget opererer man med fiktive dekkidentiteter, falske pass og full pakke, og den historien man må lære seg utenat for å fungere som den man later som man er blir kalt en legende. Tenk på det som “method acting”. Som spion med falsk identitet må man jo etablere en troverdig bakgrunnshistorie, til en slik grad at man kan snakke om ting som skjedde i barndommen og det ene med det andre. Kort og godt alt sånt som dukker opp innenfor alminnelige sosiale sammenhenger. Poenget mitt her er naturligvis at vi har havnet i en situasjon hvor det er helt vanlig å ha en “legende om selvet” som man markedsfører på alskens sosiale media og så videre, mer enn noen egentlig identitet i den forstand. Selvsagt er det naturlig å ville fremheve sine bra sider, mens man kanskje ikke ønsker å tiltrekke noen oppmerksomhet mot sine mindre bra egenskaper, men siden dette er gjeldende standard betyr det at alle vet hvordan ting fungerer, med den videre konsekvens at ingen tror på det noen sier lenger — slik at man til en viss grad må bedrive kontraspionasje for å kvalitetssikre den informasjonen man får fra folk. Genialt. Men der er vi. Sånn har det blitt. Skjebnen – som de sier – er ikke uten en viss ironisk sans.

Det er lenge siden jeg registrerte min egen YouTube kanal på mitt eget navn. Sikkert ..eh.. 2006? Pluss-minus ett år. Jeg brukte ikke tjenesten så mye i begynnelsen, men det tok seg litt opp etter den affæren med finansmarkedet som døde i 2008. Jeg har jo forsåvidt en økonomisk utdannelse, så det var litt perverst fascinerende å følge med på alle de fantasifulle konspirasjonsteoriene som ble lansert. Imidlertid behøver man jo ingen utdannelse for å fatte at det er en dårlig idè å låne ut penger til folk som ikke har stabil økonomi. Sub prime kalte de dette. Herregud. Man kan bare si det med en vri på Bør Børson: Dårlig vare, prima ikke. Men nok om det, poenget er at jeg har hatt YouTube en stund — men jeg har aldri klikket på noen av de automatiske spillelistene de tilbyr. Ikke så mye som èn gang. Likevel fortsetter de å tilby tjenesten. Det er komisk.

Noe mindre komisk er at det ikke egentlig finnes noen annen måte å måle kvaliteten på saksorientert informasjon – type historie, arkeologi og ellers alt sånt som jeg er interessert i – enn å åpne videoen og se hva som skjer. Jeg vet ikke hvordan opplegget fungerer, men jeg ser for meg at man poster videoer under visse “hashtag” emneområder som siden registreres som “aktuell interesse” hos meg etter at jeg har åpnet et antall videoer innenfor sjangeren. Noe sånt. Selvsagt går det an å lese mye ut av tittelen slik at det er uproblematisk å unngå det verste dusteriet, men mange presenterer seg på veldig uærlige måter, eller kanskje de virkelig er så kørka. Det er ikke sikkert det virker sånn for de som leser denne bloggen, men jeg er alt for ofte alt for raus med den inngående tiltroen til at folk faktisk vet hva de prater om. Jeg ville ta feil færre ganger hvis jeg alltid gikk ut fra at de er evneveike fjols. Inntrykket mitt er at det finnes bare omtrent 25% akademisk solid vare under emneområder som antropologi og forhistorie. Siden tilkommer mye toskete spekulasjon fra mennesker som er for dumme til å forstå at de er dumme, før vi til slutt har selveste synderne: De som har gigakanaler med mange hundre tusen følgere, selv om de bare spyr ut vrøvl om romvesener i Egypt og atombomber i Atlantis. Greit nok som science-fiction og fantasy, men de presenterer det som fakta — under det auspisiet at “dette er informasjon som skolevitenskapen prøver å holde hemmelig for deg”. Herregud. Hva kan man si?

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

Alle som vet noe om vitenskapsfag vet at der kravler man omtrent over hverandre i knallhard konkurranse om å være den som kommer med noe som virkelig røsker i rasken innenfor faget og som sikrer dem både ære, berømmelse, gode jobber og plenty finansiering for videre prosjekter. Imidlertid kreves det bevis for det man påstår. Jo mer sært det man kommer med, jo mer solide bevis må man presentere. Der stanser det for de fleste typisk “interessante” hypoteser. Man kan jo fantasere om hva som helst, men hvis man ikke har det minste fnugg av bevis for det man hevder så er det i beste fall bare en “god historie”. Vi kan for eksempel studere gamle hulemalerier og legge merke til at de var til tider svært dyktige håndverkere som fremstilte livaktige tablåer av diverse dyr og det ene med det andre, men det er uråd å si noe om hva de mente med dette. Og jeg melder meg konsekvent ut i det øyeblikket de kommer trekkende med “aliens”. Herregud. Skjønner de ikke overhodet noe av hva slags teknologiske superkrefter man må ha for å reise mellom stjernene? Hvis den typen skapninger virkelig noen gang hadde vært her på besøk så ville det ikke ha vært noen tvil om dette. Mange spørsmålstegn, men ingen tvil om sakens natur. Alt vi har funnet i samtlige arkeologiske undersøkelser støtter den “skolevitenskapelige” teorien om at samfunn og sivilisasjon er noe som har oppstått i den holocene tidsalder, i takt med at organisert jordbruk har blitt mer og mer vanlig. Det er selvsagt teoretisk mulig at det kan befinne seg gamle høykulturer under vann. Havet var jo omtrent 120 meter lavere rund baut under forrige istidsmaksimum for omlag tyve tusen år siden og folk søkte helt sikkert mot kysten da som nå, men vi har så langt ikke sett noe tegn til at folk levde på mer “avanserte” måter enn det velkjente “jeger/samler-komplekset” som vi støter på overalt. Pyramidene ble bygget av egyptere i oldtid og mayaene vistte ikke noe om stjernetydig og tidsregning som ikke vi vet vesentlig mye bedre. Ferdig diskutert. Hvorfor gjorde de dette? Nei, si det. Folk har alltid vært litt koko. De gjør ting vi ikke forstår — og sånn er det fortsatt.

Det jeg i grunnen tar med meg fra arkeologi og forhistorie er pent håndverk, interessante løsninger på praktiske problemer og mye ganske sløy kunst. Er jeg interessert i hva de tenkte og trodde på? Nei, ikke egentlig. Jeg bryr meg mer om hvordan de fisket og den typen ting. Hva slags materialer de brukte på hvilke måter. Disse gamle greiene har jo noe teatralsk over seg. Et filter av “dyp tid” som fordreier bildet og fjerner muligheten for den typen forståelse man kan utvikle for fremmede kulturer som fortsatt lever og praktiseres blant folk. Det blir så man står og ser på de gamle funnstedene og strukturene som folk bygde mens man fantaserer frem skygger av mennesker som en gang bevegde seg rundt i området og hadde sine liv der. Ta for eksempel Atapuerca i Spania (ganske nær byen Burgos i den autonome regionen Castile y Leon). Lenken leder til UNESCO sin nettside om stedet, som selvsagt ranker høyt innenfor kulturarvkategorien som region med kontinuerlig menneskelig beboelse i èn million år. Det er interessant. Dette er det eneste stedet av sitt slag vi kjenner til. Det finnes mange steder med sporadisk menneskelig beboelse gjennom svært kang tid, men det som er spesielt med Atapuerca er kontinuiteten. Stedet har aldri ikke vært bebodd, selv om mange ikke anerkjenner disse tidlige forfedrene som “mennesker”. Ikke desto mindre bodde de der, levde sine praktiske liv preget av praktiske problemstillinger, og utgravningsstedet er fortsatt aktivt. De finner fortsatt nye ting. For bare noen dager siden så jeg et intevju med en av arkeologene som har tilbrakt stort sett hele arbeidskarrièren der på stedet og de mener nå at datoen for den tidligste beboelsen må skyves tilbake til 1,4 millioner år – altså like gammelt som beboelsen i Georgia – men de venter fortsatt på de tekniske undersøkelsene av det eldste materialet. Men nå får det være nok babbel. Over til diskoteket.

Paradoksalt nok er det nociceptorer i hjernen, men hjernen selv kan ikke føle smerte. Langt fra å vite fordelene dette hadde for vår overlevelse, tillater det at nevrokirurger kan operere på hjernen ved å bare bruke lokalbedøvelse. Du kan tro at hjernen din gjør vondt eller at den kommer til å eksplodere når du har hodepine. Det du imidlertid føler er nervevevene, hjernehinnene, blodkarene og musklene rundt hjernen.

(utforsksinnet.no)

Annonsørinnhold

Gjør kupp: Opptil 70 prosent på sportsfavoritter

Hvis du bruker kroppen din på en helt gal måte vil den etterhvert reagere med å manifestere smerte. Hei, det der er ikke ålreit. Dermed tvinges man til å endre det smertefremkallende bevegelsesmønsteret, i det minste i teorien. Noen er så “tøffe” at de bare ignorerer smerten, andre spiser tabletter som holder dem gående gjennom dagen. Uansett kan vi i det minste si at kroppen prøver å være tydelig på at det er noe muffens her. Kroppen er en streit og likefrem innretning sånn sett. Det er verre med hjernen. Jeg vet ikke hvor mange komikere som har prøvd å gjøre et poeng ut av at det er smertefritt å være dum, ihvertfall for den dumme selv, det er ofte verre med de som “får vondt i magen” av å se dumme mennesker gjøre sånt som dumme mennesker gjør. Dette er helt alminnelig. Skjer hver dag.

Det snakkes til stadighet om det er “krise innenfor psykiatrien” men jeg føler meg ikke alltid overbevist om at jeg forstår hva de mener når de sier dette. Hvis det betyr lav behandlingskapasitet i forhold til det eksisterende behovet er vi enige. Mitt inntrykk er at man må typisk vente i flere år på time hos behandler, med mindre det dreier seg om et kritisk tilfelle. At man utgjør en akutt fare for seg selv og andre, den typen ting. Konsekvensen av dette blir selvsagt at mildere tilfeller – pasienten har et problem men er ikke “ute av kontroll” – som regel ikke får noen behandling, eventuelt får man noen slags medikamenter i samråd med fastlegen. En annen men mer perifer konsekvens er at vi vet lite om til hvilken grad folk der ute lider av tvangstanker – når man ikke klarer å få noe ut av hodet – som vi etter min mening må betrakte som et forstadium til “tvangshandlinger” — når det klikker for folk og de agerer ut noe slags scenario som har gått rundt og rundt i hodet en stund.

Det gjør ikke vondt å bruke hjernen på en helt gal måte. Vi har ingen funksjon for “autokorreksjon”, eller engang advarsler om at vi gjør noe galt, slik som kroppen sender ut når den føler seg misbrukt. Det er fri eksos på alle plugger i dette organet som har latterlig stor kapasitet for å foreta lynhurtige beregninger i en full firedimensjonal virkelighetsmodell. Selvsagt går det galt mange ganger. Før man vet ordet av det er man mange mil uti kålåkeren. Sånt skjer med folk hver dag. Man får “gale tanker” som liksom passerer forbi som et annet spøkelsestog fullt av bisarre skapninger som hyler og skriker, men det er greit så lenge ting kommer og går på en tilfeldig måte. Man bare rister på hodet og fortsetter sitt normale liv. Imidlertid kan man ha et mer eller mindre “skjult” psykisk problem når det oppstår system i galskapen. Altså når det oppstår rytmer og mønstre som “søler” nevrotiske impulser inn i pasientens daglige livsstrategier. For eksempel bør man oppsøke hjelp hvis man til stadighet fantaserer om vold – enten man blir utsatt for det eller utsetter andre for det mens man fantaserer – fordi dette er åpenbart et symptom på “noe” som helst ikke bør materialisere seg verken på det ene eller det andre viset. Og la oss ikke engang åpne den Pandoras eske som inneholder folks fantasier og nevroser rundt diverse seksuelle temaer. Hvem snakker folk noensinne om sånt med? Det virker som en svært alminnelig anekdotisk erfaring blant prostituerte at en betydelig andel av kundegrunnlaget deres består av menn med “spesielle ønsker” som de ikke føler at de kan presentere for sin livspartner. De søker profesjonell hjelp, men ikke fra psykiatrien.

Man rekker knapt å skille den ene masseskytehendelsen fra den andre i dagens USA. Disse er definert som “når tre eller flere blir skutt av det samme individ ved den samme anledning” og den siste handler etter hva jeg forstår om en ansatt i en bank som gikk berserk på sin egen arbeidsplass, drepte minst fem personer (noen befinner seg fortsatt i kritisk tilstand) og såret et dusin andre, før vedkommende selv ble drept under skuddveksling med politiet. Dette skjedde i Louisville, Kentucky og det litt spesielle denne gangen er at Andy Beshear, guvernør i delstaten, identifiserer en av de drepte som “en nær personlig venn”. Sånn kan det gå. Alle som blir drept på denne måten må jo med en viss statistisk sannsynlighet være noens venn, familiemedlem, ektefelle og så videre. Til sist blir alle rammet.

Etter min mening må slike masseskytehendelser tolkes som synonyme til hva som enn foregår i hodet på selvmordsbombere, slik man kan observere dette fenomenet i andre deler av verden. De kan jo ikke regne med å overleve dagen når de begynner å skyte vilt rundt seg i et land som USA, hvor politiet skyter folk med en viss forutsigbarhet i denne typen situasjoner. Suicide by cop er faktisk en allment anerkjent metode for å avslutte sitt eget liv — som til en viss grad ligner alle lastebilsjåførers store skrekk: Folk som kjører direkte front-i-front med dem fordi de regner med at dette vil få jobben gjort, men på en måte som ikke er klart bevisbar, for eksempel i slike tilfeller når dette eventuelt har betydning for utbetaling av livsforsikringspenger til de etterlatte. Vi som har lyst til å leve har vansker med å forstå de som har lyst til å dø. Hvorfor slikt hastverk? Man dør jo uansett. Hva er det som er så viktig at det får folk til å klikke fullstendig?

Alle som leser denne bloggen vet at jeg har ingen høye tanker om menneskers mentale tilstand i sin alminnelighet, eller kanskje vi heller skal si deres “mentale immunforvar” i forhold til vanvittige idèer og alskens annet sjofelt guggel som de finner på nettet. Folk har ikke typisk noe utpreget robust grep på virkeligheten. Hvorfor det er slik er enkelt å forklare men vanskelig å gjøre noe med. Det føles jo mer behagelig å leve i en hjemmesnekret fantasi fylt opp med stjernestøv og enhjørninger enn å konfrontere fysikkens nådeløse realiteter. Det ser for meg ut som om mange tror at begrepet “frihet” handler om å leve som et udisplinert troll som aldri behøver å ta noe ansvar for å rydde opp i den mentale svinestien sin. Ytringsfrihet er når man kan si hva man vil. Det er forsåvidt vanlig blant filosofer å beskrive dette som naivt, og de som tror at de forstår noe som naive, men dette blir etter min mening litt for svakt krutt når vi lever i en virkelighet hvor gale mennesker kan få tak i skytevåpen og begå massedrapshandlinger rettet mot sakesløse sivilister som de ofte ikke engang kjenner eller har noe personlig forhold til — hele opplegget fremstår som symbolsk ritualisme rettet mer mot et “konsept” enn akkurat de man tar livet av der og da.

For eksempel vet vi med sikkerhet at den eneste “amerikanske” typen masseskytehendelse i Norge – altså når tre eller flere blir drept av samme gjerningsperson ved den samme anledning – skjedde for tolv år siden fordi en gal mann ble “trigget” av konspirasjonsteorier på nettet, uten at dette ser ut til å ha påvirket de som jobber aktivt for å spre dette materialet. Eller de som beskytter dem – vi er venner – og dermed gir sitt bidrag til å normalisere terrorisme. Det finnes ingen grunn til å tilgi noen av dem, for de vet hva de gjør. I løpet av de seneste tolv-femten årene har det oppstått en “postmoderne” form for ironisk nazisme på nettet, kjennetegnet ved at de bruker for eksempel søte og morsomme tegneseriefigurer og kosedyr som symboler heller enn hakekors og dødningehoder, men budskapet deres forblir det samme: Samfunnet må renses for den eller den gruppen av mennesker – kriminelle, alenemødre, handicappede, svartinger, homser, jøder, muslimer; dette spiller liten teknisk rolle i forhold til selve prinsippet om å systematisk bruke voldsmakt mot de man ikke liker – og disse terroristene jobber aktivt for å hetse og stigmatisere den gruppen de har valgt seg ut som “sin egen favoritt” blant alle de uønskede, selv om de ikke personlig begår noen form for vold eller annen straffbar handling som kan påtales og pådømmes innenfor rettssystemet.

I dag er vi langt unna kunstig intelligens som ligner menneskelig intelligens – såkalt kunstig generell intelligens («Artificial General Intelligence», AGI). Kunstig generell intelligens omtales ofte som «sterk» KI, mens annen KI kalles «svak» eller «smal» KI.

(regjeringen.no)

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

Jeg vet ikke når eksakt anmerkningen som er sitert ovenfor ble skrevet, eller hva begrepet “langt” betyr for den som skrev det, men vi snakker sannsynligvis bare om noen få måneder før det store gjennombruddet kommer. Toppen et år. Dette er vår tids våpenkappløp og det finnes ingen menneskelig makt som kan stanse utviklingen. Akkurat nå har vi en situasjon hvor et antall “eksperter” har signert et opprop mot å utvikle språkmodellen ChatGPT videre. Den eksisterende generasjon 4 har allerede evnen til å trene seg selv og den viser “glimt” av generell intelligens som ingen har lært den, mens den planlagte generasjon 5 vil være vesentlig mye sterkere. Oppropet som sirkulerer på nettet og i media handler om at vi er allerede ved det punktet det vi ikke lenger forstår hvordan maskinen gjør det den gjør, eller med andre ord hvordan den “tenker” for å komme frem til de resultatene den presenterer. De frykter at vi skal miste kontrollen.

Akkurat her bør vi stanse og spørre oppropets signatører om hvem eksakt “vi” er og hva slags kontroll vi snakker om. Jeg er for eksempel på ingen måte redd for kunstig intelligens, uansett hvor mange millioner ganger “smartere” enn meg den eventuelt måtte være. Det er fortsatt bare en maskin. Den har ingen “egne planer” fordi den har ingen biologiske funksjoner. Å være sur fordi datamaskinen er “smartere” enn deg ligner litt på å være sur fordi anleggsmaskiner er “sterkere” enn deg. Det gir ingen mening. Var det ikke nettopp derfor vi laget dem? Hva jeg tror dette koker ned til er at de som per i dag regner seg som “hjernearbeidere” vil bli arbeidsledige den samme dag som generell kunstig intelligens kommer inn i verden. Måneden etter vil det ikke lenger foreligge noe behov for menneskelig arbeidskraft tilknyttet de ulike administrative eksekusjonsfunksjoner i samfunnet. I praksis betyr dette at alle som går på jobb i penklær vil miste jobben. “Penger” vil bli et overflødig fenomen som regulat innenfor sosialøkonomien. Så hva eksakt er det ekspertene frykter? Tap av makt.

På en måte er det litt forbløffende at det først nå går opp for disse evneveike amøbene at generell kunstig intelligens øyeblikkelig vil gjøre dem arbeidsledige. En maskin som er overalt samtidig, ser alt og vet alt, kontrollerer alle transaksjoner og ethvert datapunkt, som aldri blir trøtt, sliten, forvirret eller noe annet “typisk menneskelig”, som aldri hviler og aldri sover, aldri bommer, vingler eller “gjør feil”, som vet alt om alle – i den grad noe går an å “vite” – fremstår muligens som noen slags overveldende og skremmende gudsmakt for primitive rumpetroll som tror at de snuskete små hemmelighetene deres er interessante, men jeg ville oppfatte dette som en opplagt forbedring av dagens situasjon, hvor vi alle er underlagt det lunefulle humøret til stormannsgale idioter. Alle menneskelige individer er jo “svarte svaner” sånn sett. Det går ikke an å vite hva som motiverer dem og ett eneste enkeltindivid kan på få minutter gjøre skadeverk som vil prege livene til mange millioner i lang tid. (Hvis du ikke forstår bruken av begreper “svart svane” bør du søke på begrepet svart svane-teori — “black swan events”.)

Kan vi stole på generell kunstig intelligens? Dette er et typisk dustespørsmål, som å spørre om vi kan stole på månen. Kanskje den har en skummel plan. Gravemaskiner har ingen følelser. Det har ikke tenkemaskiner heller. De løser oppgaver, punktum. Menneskehjernen er en bisarr innretning som har mange orders of magnitude mer prosessorkraft enn den strengt tatt behøver — og alt brukes til å generere bilder i hodet, eller fantasere, om du vil. Samtidig er vi notorisk upålitelige til å utføre eksakte intelligensoperasjoner på en upersonlig måte. Folk begynner typisk i løpet av minutter å fantasere om tings spiselighet, om det går an å putte dem i ræva, og den typen ting. Kanskje føler de at de burde bryte ut i sang, som om livet er en musical. Vi er kort og godt sinnssyke. Hvorfor? Fordi vi har så sinnssykt mye hjernekapasitet og så dårlig selvdisiplin. Vi er sterkt preget av at vi har et “selv” – en opplevelse av å “være noen” – og diverse forretninger tilknyttet dette selvet er hva vi stort sett bruker all prosessorkraften vår på. Ta for eksempel fenomenet “bekymringer”. Har du noen gang reflektert over hvor mye prosessorkraft som kreves for å generere syntetiske “bekymringer”? En generell kunstig intelligens vil ikke bruke noe kapasitet på denslags, den vil gå rett til oppgaveløsning uten å hengi seg til eksistensielle mensturasjonskramper.

Det var en tid da folk sa DAK på norsk, men nå sier de fleste CAD. Det er ikke nyttig å operere med norske spesialuttrykk på dataspråklige enheter, derfor foretrekker jeg AGI fremfor GKI. Artificial general intelligence. Det er jo lettere å kommunisere med utlendinger på nettet hvis vi bruker engslsk. Generell kunstig intelligens har uansett kommet for langt i utviklingen sin til at fenomenet lar seg stanse. Om det ikke kommer i USA eller Japan, så kommer det i KIna eller Russland — og det kommer, i den grad jeg kan spå, sannsynligvis i år. Den store fordelen med dette er at vi i så fall kanskje vil kunne få en intelligent tilnærming til den mildt sagt kritiske klimaproblematikken, som er noe folk heller ikke ser ut til å forstå særlig mye av. (For en humoristisk vinkel på saken, klikk her.) Jeg forstår selvsagt at de som nå sitter på den grønne gren og kvitrer om alle sine penger og privilegier ikke ønsker at noe skal forandre seg, men “forandre seg” er noe vi alle må forholde oss til på både kort og lang sikt. Og det må skje nå. Vi er allerede førti år for sent ute til å ta tak i problemet på en komfortabel måte, via den normale politiske prosessen og det ene med det andre, nå har vi istedet en katastrofe på hånden og ekstreme tiltak er nødvendige.

Det står skrevet i Matteus evangelium at “hvis din tro bare er stor som et sennepskorn så kan den flytte fjell”. De som noen gang har sett bare små deler av fjell flytte på seg er lite begeistret for denne metaforen. (Noen som husker “Mannen”?) Samtidig eksisterer alt i en kontekst. Det er vanskelig å se for seg fjellflytting i Norge som ikke har ubehagelige konsekvenser for noen, men hvis man flyr og vimser rundt i de golde, bibelske ørkenlandskapene går det sikkert an å fantasere om litt av hvert sånn sett. Interessant nok finnes det et fem hundre år eldre ordtak som ligner til en viss grad – etter den svært kinesiske kineser Kung Fu Xi (også kjent som Konfucius) – men dette fokuserer på arbeid, ikke tro: Bær hver dag en kurv grus til det samme sted og du skal bygge et fjell. Ingen tro er påkrevet. Jeg vet ikke hva det betyr at den kinesiske statsreligionen er ateisme – de betrakter religion som nevrotisk nonsens – men jeg tror det betyr “noe”.

Selv har jeg en følelse av at jeg omtrent annenhver dag påpeker at tro nesten alltid bare er et onde. Jeg er ikke i stand til å se noe som helst positivt aspekt ved fenomenet tro. Det gjør folk til lallende idioter. I noen få heldige unntakstilfeller kan vi kanskje beskrive religion som bare noe slags verdiløst fjas, men i de fleste fall er det en svært skadelig kraft i folks liv. Hjernen dør og råtner på rot. Hvem tjener på dette? Om vi på et grunnleggende plan definerer tro som “tillit til at en idè eller påstand er sann” ender vi i et psykologisk landskap hvor troen så å si utgjør et slags forprosjekt til dypere erkjennelse, eller viten — men bare i den grad vi er villige til å akseptere premisset om at det vi tror kan vise seg å være feil. Dette er imidlertid ikke hva vi typisk støter på innenfor de store (for den saks skyld også de små) religionene som regnes som vanlige ute blant folk. Snarere tvert imot. “Troens ufeilbarlighet” markedsføres svært aggressivt mot enfoldige fjøsnisser som i praksis ikke har nubbesjans mot dette gjennomorganiserte og ofte voldelige propagandapresset.

Dersom en tenker på tro som at en tilskriver noen en oppfatning om at noe er sant, så vil tro være noe som inngår som en bestanddel i viten og kunnskap. En vanlig oppfatning i filosofi er at en kun kan vite noe eller ha kunnskap om noe dersom en også har en oppfatning om dette. At en vet noe, forutsetter med andre ord at en også tror det. Oppfatning eller tro inngår derfor gjerne som en vesentlig bestanddel i ulike filosofiske definisjoner av kunnskap og viten.

(Store norske leksikon)

Det kan være tildels ekstremt vanskelig å rydde opp i den mentale avfallsdynga folk flest kaller hjernen sin. Seriøst. Det er vesentlig mye vanskeligere enn å “slanke seg” som folk også sliter med (selv om det bare handler om å korrigere næringsopptaket). Hvis man begynner å ta timer hos en sangpedagog vil man raskt oppdage at man bruker stemmen helt feil. Man puster ikke engang riktig. Det samme fenomenet vil man støte på når det gjelder hvordan man beveger kroppen generelt, dersom man begynner med dans, yoga, kampsport eller andre bevegelsesorienterte disipliner. Det første man må gjøre er å luke bort alskens destruktive uvaner som folk har lagt seg til i løpet av livet, slik at man kan finne frem til klientens egentlige talentgrunnlag og ta ting derfra. Eller for å si det med bygningsteknisk terminologi: Først må man rive og transportere bort det vindskeive kråkeslottet som allerede står på tomta – med unntak av resirkulerbare materialer – deretter kan man bygge drømmehuset sitt. Det finnes ingen snarveier eller enkle løsninger. Skikkelig arbeid betyr det samme i 2023 som det alltid har gjort. Det samme gjelder bløff, løgn og selvbedrag.

HC Andersen skrev i 1835 eventyret “Prinsessen på erten” som alle sannsynligvis har hørt en eller annen gang. Moralen i historien er at bare en ordentlig prinsesse kan være ømskinnet nok til å merke en ert i sengebunnen, etter at de har lagt både tyve madrasser og tyve dyner oppå. Hva mente han med dette? Kanskje sier det noe om sarthet hos siviliserte mennesker – den vanligste forklaringen – men det kan også si noe om hvor vanskelig det er å “begrave” et irritasjonsmoment i livet, uansett hvor mange lag med komfort man legger på toppen. Man legger ofte merke til at mennesker “sliter med troen” i religiøs forstand. Det er jo slitsomt å tilpasse seg de mange selvmotsigende påstandene som ligger i det religiøse trosgrunnlaget. Fornuften gjør opprør. Hva betyr det for eksempel for psyken når man tvinger seg selv til å tro på det såkalte påskebudskapet om død og gjenoppstandelse? Folk vender jo ikke tilbake fra de døde. Dette forekommer aldri, eller rettere sagt, når det tilsynelatende skjer så var de ikke døde. Det har vært noen slags medisinsk tilstand – kanskje toksisk eller anafylaktisk sjokk – som har påført kroppen deres “dødslignende symptomer” for en viss tid, men så har de overlevd likevel. Sånt skjer. Det har kanskje fremstått som er mirakel overfor uvitende og overtroiske mennesker – mirakuløs helbredelse – når sånt har skjedd, men at vi ikke kan forklare noe betyr ikke at det ikke finnes noen forklaring, bare at den befinner seg utenfor horisonten for hva vi per tiden forstår. Et rimelig intelligent individ vil se på hva vi trodde vi visste, la oss si i år 1500, og sammenligne med hva vi vet i dag, før de gjør den opplagte ekstrapolasjon at folk i år 2500 kanskje vil tenke det samme om oss: Vi er primitive og uvitende villmenn som gjør alt helt feil.