Universet er ikke sånn som du tror

Universet kan defineres som alt som eksisterer, alt som har eksistert, og alt som kommer til å eksistere. Med den forståelsen som er nå, består universet av romtid, energi (herunder elektromagnetisk stråling og materie), og fysikkens lover som styrer dem. Universet omfatter alt liv og all historie, og noen filosofer og vitenskapsfolk mener at det også omfatter ideer og konsepter som matematikk og logikk. Ordet univers kommer fra universum. Det latinske ordet ble brukt av Cicero og senere forfattere i samme betydning som det moderne ordet.

(Wikipedia)

Det er absurd å snakke om ting som eksisterte “før” universet oppsto, eller ting som finnes “utenfor” universet. At språket tillater slike grep betyr jo ikke at de faktisk finnes i fysikken, bare at konseptene våre ikke er konstruert for å brukes på denne måten. Det blir som å “dele på null” i matematisk forstand. Det gir ingen mening. Følgelig kan vi si at når visse kosmologer snakker om multiverset så mener de ikke at det finnes “mange universer” – som er en semantisk selvmotsigelse – men at det universet som finnes kanskje er organisert på mange slags plan av virkeligheten, hvorav vi bare kan kjenne noen få. Vi har jo mange holdepunkter for at universet inneholder fenomener som vi bare kan observere på indirekte vis, herunder både “mørk materie” – ting som har en gravitasjonsmessig effekt men som ikke gir fra seg lys eller annen stråling – og “mørk energi”, altså hva det enn er som bevirker at universet utvider seg. Er vi enige så langt?

Filosofer har i flere tusen år diskutert om idèer er “ting som eksisterer i seg selv” – og som vi oppfatter via en abstrakt evne til å “sanse sannheten om tingenes egentlige natur” slik som vi kan føle tings overflate mot fingertuppene – eller om de er organiske prosesser tilknyttet menneskesinnets struktur (jevnfør Jungs “kollektive underbevissthet”). Det er så langt uklart om dette er spørsmål som lar seg besvare. Blant annet av denne grunn pleier jeg å si at filosofiens oppgave er å formulere bedre spørsmål, ikke å lete etter svar. Hva skal poenget eventuelt være med å fremstille svar? Det er en evneveik fordom å tro at mennesket har evnen til å forstå universet. Vi må operere ut ifra den forutsetning at “sikker viten” ikke en kategori av informasjon som er tilgjengelig for oss. Det beste vi kan få til er det beste vi kan få til, for å si det med en tautologi som ville fått selveste Ludwig Wittgenstein til å fnise nervøst. Det vi har i hodet er jo en modell av virkeligheten — som sannsynligvis hviler på en rekke komponenter som vi ikke kan observere og omforme til meningsfulle abstraksjoner av det slaget som egner seg for interpersonlig kommunikasjon. Hele opplegget er veldig vagt. Hvordan kan vi vite at vi vet noe?

Generelt sett er det alltid sinnssykdom når mennesker tror at de har fattet noe. Riktignok foregår det noen slags elektrokjemisk virksomhet oppi den vemmelige lille bøtteknotten de kaller en hjerne, men det er ikke tenkning. De bare runker følse. Siden skriker de kanskje litt om alt som inngir dem angst, og sånn går dagene. De motiveres av frykten sin, som dypest sett sannsynligvis er frykten for at de bare skal dø en vakker dag og at alt vil vise seg å være både meningsløst og ubegripelig. Hva var denne greia. liksom? Vel, sånn er det for alle. Hvis vi skal være ærlige – og det bør vi jo – så er det ikke så mye man som menneske kan vite om denne verden og tingene i den, langt mindre om hele universet med alt sitt innhold. Saken er at på makroskopisk og kosmologisk nivå så ligner det astrofysikerne i dag kaller “den kosmiske veven” på den synaptiske strukturen i en menneskehjerne — slik at de evneveike, når de hører dette, så å si øyeblikkelig henfaller til spørsmålet om “hvem sin hjerne” vi befinner oss inni. Imidlertid er det bare et mønster som fremkommer for våre øyne som “tilsvarende, men på en helt annen skala”; hvor for eksempel lyset beveger seg så idiotisk sakte – på dette nivået, selv om lyshastigheten fremstår som veldig høy før våre sanser – at det er vanskelig å se hvordan den ene enden av “universet forstått som noens hjerne” klarer å kommunisere tilstrekkelig raskt med den andre enden til at vi kan snakke om “mental virksomhet på kosmisk nivå”. Det vi kaller å tenke er jo virksomhet i hjernens struktur, hvor de enkelte synapsene – “hjerneceller” – kommuniserer med hverandre på svært komplekst vis. Signaler beveger seg “med lysets hastighet” fra del A til del B oppi den menneskelige nøtta, som er raskt nok til at vi oppfatter det som “umiddelbart”, men samtidig også minst like latterlig sakte i forhold til ting som eventuelt foregår på Planck-nivå inni oss – søk på Planck-enheter hvis du ikke allerede vet hva dette er – som lyshastigheten er i forhold til umiddelbarhet på en kosmisk skala. Vi kan ikke vite noe om dette. Vi er nødt til å ta høyde for at det foregår gud-vet-hva på både store og små nivåer, som funksjonelt sett befinner seg utenfor vår rekkevidde.

La oss snakke om synssansens “kritiske fusjonsfrekvens” (CFF – “critical fusion frequency” – og FPS – “frames per second)) og hvordan sekvenser av stillestående bilder vil fremstå som jevn bevegelse for oss dersom de beveger seg over en viss hastighet per sekund. Jeg tror for eksempel at film beveger seg med omtrent  24 bilder i sekundet, som utgjør en kostnadseffektiv grenseverdi i forhold til det praktiske problemet å produsere en film, mens vi må opp på tredve før det fremstår som “jevn flyt” i den tredimensjonale verden. Hvis noe beveger seg hurtigere enn seksti “blink i sekundet” fremstår det som massivt, altså det vi kaller “død materie”, som imidlertid kan endre karakter på en nærmest kaleidiskopisk måte for sansene våre dersom Platon har rett. Visse formelle og uformelle forsøk med LSD, psilocybin og andre “psykedeliske” stoffer har fremstilt et ganske entydig datamateriale som tyder på dette. Verden er ikke en “fast form” men noe plastisk som vibrerer og beveger på seg på måter språket ikke egner seg til å beskrive. Om det er “levende” blir et definisjonsspørsmål, men det er uansett ganske vanlig å få denne opplevelsen på denne typen stoffer; som sannsynligvis virker på den måten at de “stenger for” de vanlige kommunikasjonskanalene mellom hjerneceller samtidig som de “åpner for” alternative måter å oppfatte virkeligheten, som imidlertid sjelden er nyttige måter i forhold til hverdagsproblematikken med å skaffe penger og alt det der, slik at det vanlige er å beholde erfaringen inni seg som et personlig minne. Så vil det siden vise seg om det hadde noen verdi. Mange mener det ene, andre mener noe annet. Hva som uansett ikke er typisk er å ta ting et skritt videre. Hva var det som skjedde? Eller rettere sagt, hvordan skal vi forklare det som skjedde på en måte som faller innefor rammene av det språket er laget for? Nå er vi konfrontert med et typisk filosofisk problem. Det er enkelt å si en masse “åndelig” bullshit, men det er vanskelig å si noe rimelig klartenkt som fungerer i forhold til en “vitenskapelig” tilnærmelsesmåte. Selv griner jeg på nesa av stoffer. Jeg oppfatter det som en litt brutal måte å “slå hull” på noens mest gjengrodde hjernesump sånn at det kommer litt oksygen ned i røttene, men dette er “terapeutisk aktivisme” som strengt tatt ikke bør utføres av andre enn kyndige fagfolk. Det finnes jo en grunn til at det kalles “stoffmisbruk” når det foregår utenfor en forsvarlig klinisk kontekst.

Uansett er det alt for hjerteskjærende banalt når evneveike troll går til frontalangrep på selve vitenskapens integritet med argumenter de har plukket ut av ræva med sin egen eller andres pekefinger. Herregud. Hva vet de? Det blir som når femåringen krever å ta over styringen av husholdningen. Men dette er ikke femåringer. De er ikke morsomme og sjarmerende. De er godt voksne troll som fortjener å få en på trynet med knyttneven, pluss kanskje noen spark for godt mål, men sånt kan man jo ikke gjøre. Vi lever ikke i den formen for samfunn lenger. Vi oppfører oss ikke som forvokste femåringer som har noe slags spastisk raserianfall over et eller annet som kom i hodet. Det er ikke sånn ting fungerer. Selvsagt er det mange som “fusker i faget” innenfor vitenskapsdisiplinene, men de lukes for det meste bort ganske radig av et fagfellekollegium som har mye å tjene på å finne og fjerne en sjuskeslusk fra faget. Jeg antar det blir som med korrupte politifolk. Det finnes alltid en årsak, noe slags personlig problem, det ene med det andre; plutselig en dag gjør de noe galt. Siden baller det på seg. Du vet. Det vanlige opplegget. Det er ikke verd å reflektere mye rundt, det er bare å luke dem bort etterhvert som de dukker opp. De føkka det til. Nå må de finne seg noe annet å gjøre. C’est la vie, som franskene sier. Hva var det jeg sa om filosofer? Jobben deres består i å formulere bedre spørsmål, som for eksempel dette: Cui bono? (Er det italiensk? Latin? Whatever.) Altså hvem tjener på dette? Hva slags fraksjoner av det norske samfunnet opplever det som nyttig å undergrave vitenskapens autoritet? Den handler jo ikke om “påstander” som må “forsvares” men om etterprøvbare, empiriske grunnlagsdata som behandles på det mest rigorøst kritiske vis. Vi vet ikke mye, men vi vet noe, og det vi vet er basert i metodisk vitenskapelig arbeid, og/eller like metodisk filosofisk arbeid med å skape egnede kategorier av mening og forståelige distinskjoner mellom dem. Det er et internasjonalt samarbeidsprosjekt som hvem som helst kan melde seg på, men det er visse standarder som gjelder. Særlig dette med at jo mer interessante påstander man kommer med, jo mer interessant datagrunnlag må man presentere. Alle kan sitte og fantasere om hva som helst, men sånn kan vi ikke ha det hvis vi ønsker å ha ro og orden rundt oss. Vi må ha saklighet. De som finner noe interessant – som mange gjør – må på eget initiativ utforske og utdype dette til en tilstrekkelig grad til at det “oppnår kontakt” med fagfellemiljøet i henhold til de standardene som gjelder. Det finnes dessverre ingen “snarvei for særlige genier”.

 

 

 

 

Kvinnefotballen har gått alt for langt

Prokrustesseng er en tvangsseng. Legge på prokrustesseng er å omforme med tvang. I overført betydning brukes prokrustesseng om noe(n) som tilpasser virkeligheten for å få den til å passe i et system. Begrepet stammer fra det greske sagnet om røveren Prokrustes, som la folk i en seng og skar av dem bena hvis de var for lange eller strekte dem ut hvis de var for korte.

(Store norske leksikon)

Jeg søkte forsåvidt etter prokrustisme og ikke prokrustesseng, men man tar jo det man finner; poenget er uansett at det er viktig å forstå når og hvorfor man bør behandle alle likt, i motsetning til når og hvorfor man bør behandle alle individuelt og ulikt. Vi snakker for eksempel om “likhet for loven” – som alle bør forstå er et viktig fundamentalt prinsipp i en rettsstat – mens man åpenbart må vurdere hver pasient ut ifra sine individuelle symptomer innenfor helsevesenet. Alle har de samme rettigheter men ikke alle har de samme buksestørrelser. Sånne ting. Motsatt kan jo alle sikkert se for seg situasjoner hvor de ville krevd å bli behandlet likt med alle andre og situasjoner hvor de ville krevd at deres spesielle omstendigheter gjør at de må behandles annerledes enn det typiske. Du vet. Sunn fornuft. Det handler om å finne riktig fokus. Hvis vi for eksempel studerer dem på litt avstand så ser de fleste menneskehender ganske like ut, men hvis vi rykker så nært innpå at vi legger merke til alle detaljer så kan vi fastslå at ingen to fingeravtrykk er noensinne helt like.

Som alle vet finnes det et stort problem innenfor fysikken, i den forstand at både den generelle relativitetsteorien og kvantemekanikkens partikkelteori fungerer i hver sin ende, for å beskrive både de svært store og de svært små tingene i universet, men de går ikke sammen. Det finnes et utvalg teorier som klarer å bygge bro mellom kvantefysikk og det gravitasjonsbaserte universet – hvorav “strengteori” er den mest beryktede (blant annet fordi det virker vanskelig å bygge opp noe empirisk datagrunnlag) – men så langt har ingen klart å komme opp med noe som virkelig smaker. Ikke noe som revolusjonerer fysikken på en måte som tilsvarer – unnskyld uttrykket, men jeg kan bare ikke dy meg – kvantesprangene som inntraff for hundre år siden — da vi i løpet av bare noen tiår tok steget fra å tro at vi visste det meste om fysikk til å sakte demre inn i den situasjon at “vi vet jo for fanden ingenting om noe som helst”. Vi lever i en verden av omtrentligheter. Ta for eksempel dette med at det ikke kan finnes to helt like snøfnugg, fordi den statistiske sannsynligheten for at det skal finnes to dråper vann som har det eksakt samme innslag av “urenheter” – altså alt som ikke er H2O-molekyler – for alle praktiske formål er lik null. Igjen ser vi at “like som to dråper vann” bare er et gyldig utsagn når vi betrakter disse vanndråpene på en omtrentlig måte.

Her om dagen klikket jeg på en overskrift ikke ulik den jeg selv brukte her og nå. NRK.no er jo min faste kilde til innenlandske nyheter, mens fordi de ikke har reklame. Jeg hater reklame. Faktisk så betaler jeg for eksempel 120 kroner i måneden til nettstedet YouTube for et “premiumabonnement” som gjør at jeg ikke behøver å eksponeres for denne masete formen for evneveik propaganda. Sånn har det blitt. Jeg tenker på det som å betale tips til betjeningen på et utested for å motivere dem til å gi meg særbehandling. Jeg venter ikke til regningen skal gjøres opp, jeg tipser dem på forhånd. Det skal jo være en bestikkelse, ikke en belønning. Derfor gir jeg en pent sammenbrettet tohudrelapp til alle jeg møter – som det første jeg gjør – som overhodet har noe som helst å gjøre med min trivselsopplevelse mens jeg besøker restauranten, utestedet, hotellet eller hva den nå måtte være. Det er en investering som etter tanken skal gi avkastning i form av “velvilje” — som folk jo typisk viser deg når du gir dem penger. Det er ikke mystisk. Alle trenger penger. Ingen trenger sure og negative folk i sin hverdag. Enkel matematikk. Derfor gir det over langen bedre avkastning å bestikke folk enn å belønne dem. Prinsippet er at før jeg gir noen “arbeid” så gir jeg dem penger. Siden kan de selv velge hvordan de skal utføre den jobben de uansett må gjøre, men det forekommer nesten aldri at jeg får dårligere behandling enn de som typisk alltid stiller krav før de viser penger. Det kan sikkert argumenteres for at jeg på grunn av denne politikken alltid ender med å betale ganske mye mer enn jeg strengt tatt må for å få service, men det er greit for meg. Jeg har jo denne barnaktig naive troen på at folks velvilje er til salgs når de er på jobb, så da får det gå som det går.

Hvorom allting er, saken handlet uansett om kvinnefotball – hvis man skulle tro på overskriften – som jo er akkurat det samme som fotball på alle andre måter enn at det er rene kvinnelag som spiller mot hverandre, hvilket også var poenget i artikkelen, nærmere bestemt et ganske hardt arbeidspress som rammer alle aktuelle kjønnsidentiteter innenfor arbeidsområdet “profesjonell fotball” — med påfølgende store tall i skadestatistikken. Saken er at mens bare et fåtall stjernespillere opplever lønnsnivåer som Håland, Ronaldo og gutta, så opplever alle spillere “rovdrift” i form av stadig nye ligaer, turneringer og det ene med det andre. Du vet. Sånt som bringer penger i kassa. Fotball er både en sport som folk kan drive med fordi de synes det er gøy og en milliardindustri som underholdningsprodukt på fjernsynet og ellers. Man kan til og med si at fotball engasjerer folk på noe slags primalnivå, som får dem til å søke sammen i en felles “stammeidentitet” i form av både offisielle og uoffisielle supporterklubber, som kan bli hvor “gærne” som helst hvis man skal tro på alt man hører, og det bør man jo. Verden er faktisk ganske sprø mye av tiden. Selv er jeg jo trøndersk nasjonalist så det har aldri vært noe spørsmål om annet enn Rosenborg for meg. Riktignok bor jeg på Østlandet men det er ikke mer sannsynlig at jeg kommer til å bli østlending enn neger,. Det måtte i så fall ha skjedd for lenge siden. Herregud. Man kommer jo fra der hvor man kommer fra, ikke sant? Imidlertid tenker barna mine sannsynligvis på seg selv som “østlendinger”. Jeg vet ikke. Jeg spør ikke. Det forandrer uansett ingenting for meg. Rosenborg fremstår jo som et normalt eliteserielag nå, men det var en gang da de var legendariske og fremsto som uslåelige. De vant serien på rutinemessig vis og det eneste egentlig spennende var hvordan det ville gå med dem i Champions League. Hva var greia deres? Nils Arne Eggen. Hva var det han gjorde som var så spesielt? Han var like så mye en fagforeningsleder som en trener for laget sitt. Ingen hadde lyst på noe slags basketak med Nils Arne Eggen, men alle måtte gå gjennom ham hvis det var noe de ville i forhold til Rosenborg.

Her er noe å tenke på: Hver gang Rosenborg tapte en kamp gikk Eggen ut med høy kølleføring og beskyldte alt og alle for å sammensverge seg mot laget, fordi han hadde knapt sett dem spille bedre noen gang; det handlet bare om dommeren, gressmatta, publikum, vindretningen, flomlyset, hva som helst, bare ikke laget. De gjorde jobben sin på en solid måte. Men alt det andre? Fy flate for noe fordømt jævelskap. Det går for faen ikke an. Han skal personlig bringe saken inn for menneskerettighetsdomstolen, minst. Men når Rosenborg vant? Da var Eggen negativ og sa at det var “bare flaks” for han hadde faen ikke sett verre rævafotball enn det de gjorde der i dag. Så mens laget sitter der og gliser i seiersrusen sin passer Eggen på å få sagt de nødvendige tingene, fordi de hører jo hva som blir sagt, de bare hører det mens de føler seg ovenpå og uovervinnelige, ikke i sånne siuasjoner hvor de har tapt og alt man “burde ha gjort” surrer rundt i hodet på en lite nyttig måte. Sånn holder man laget samlet. Dette var så vidt jeg kunne se det eneste trikset som var spesielt for Eggen. Det taktiske og tekniske er jo sånt som alle med relevant fotballerfaring og noen trenerkurs evner å få til sånn noenlunde, men “lagånd” er en vanskeligere kunst å bygge. Men nok om Eggen. Han tilhører historienes hav nå. Saken er at fotball er en pengemaskin i multimilliardklassen for de som styrer og steller med turneringer og ligaer, med sine tilhørende budsjetter og bonuser, slik at de som driver med forretningen fotball har i utgangspunktet divergerende interesser fra de som er engansjert i klubben, enda mindre i laget. Eller for den saks skyld “selve sporten” som lek og breddeidrett. Hvor mye penger går det an å tyne ut av denne kontantkua? Det er hva saken handler om når man betrakter den fra et forretningsmessig perspektiv. Arabiske oljesjeiker og russiske gangstere kjøper ikke fotballklubber på grunn av sportsinteressen sin, for å si det slik. På publikumssiden fungerer vel fotball (og andre “brede publikumsidretter”) omtrent som gladatorspillene i gamle Roma. Også når det kom til supporterklubbene – som til tider antok form av “politiske massebevegelser” – og arrangørenes kapitalmakt. “Brød og sirkus” er jo ord som alle har hørt som kortform for “hva folket ønsker” fra sine politikere, slik at maktspillet handlet i stor grad om å bli sett som den som skaffet det meste og det beste av ernærings- og underholdningsprodukter. I hvilken grad dagens politiske spill ute i samfunnet ellers ligner på det opplegget de hadde i gamle Roma handler om hva slags fokus man velger. Hvis man studerer det fra en passende avstand vil man finne likheter, hvis ikke, ikke.

 

 

Begin typing your search term above and press enter to search. Press ESC to cancel.

Back To Top