Måned: februar 2024

Autoimmune sykdommer oppstår som følge av at kroppen feilaktig starter å produsere antistoff som angriper kroppens egne friske celler og vev – om igjen og om igjen. Det finnes mer enn 100 sykdommer som er av autoimmun karakter, mange av dem med overlappende symptomer. Det klassiske tegnet på en autoimmun sykdom er inflammasjon – en betennelse i vevet som ikke skyldes infeksjon med bakterier eller virus – som kan føre til rødhet, varme, smerte og hevelse. Hvordan en autoimmun sykdom rammer deg, avhenger av hvilken del av kroppen som angripes. 

(NHI.no)

Annonsørinnhold

Lag mat ute- her er utstyret du trenger

Det finnes et antall medfødte tilstander som alle har til felles at immunforsvarets funksjon er nedsatt — men hvis man ikke faller innunder denne kategorien så er det menneskelige immunforsvaret i utgangspunktet “perfekt”, i den forstand at man behøver ingen remedier som styrker immunforsvaret – som de noen ganger lover i reklamen for diverse “alternativ medisin” – fordi hvis man provoserer det for mye kan det medføre tilbakeslagskollaps i form av den ovenfor nevnte “autoimmunitet”. Imidlertid er det på generelt grunnlag smartest å holde seg unna også sånt som svekker immunforsvaret og derfor stresser systemet mer enn hva det er beregnet for, herunder ikke minst det man kaller et “dårlig kosthold” — som kan bety mange ting, men det betyr ihvertfall aldri at man har et godt og balansert næringsopptak. Som jeg gjentar nesten hver gang jeg skriver om mat: Det er dyrt som faen å ha et “korrekt” kosthold som ikke bare oppfyller ernæringskravene og smaker godt, men som også tar hensyn til diverse grønne verdier, “fair trade” og det ene med det andre. De av oss som lever med et stramt budsjett er nødt til å følge kompromisslinja og godta lavere standard for lavere pris, men helt bevisstløse behøver vi jo ikke å være heller. Det uten sidestykke viktigste tiltaket som alle kan gjøre øyeblikkelig uten at det krever store omveltninger i husholdningsrutinene er å kutte ut sukker så langt man klarer. Det er nesten umulig å kutte ut alt sukker fra kostholdet sitt, med mindre man lager alle ting selv og aldri kjøper industrielt fremstilte halvfabrikata – enhver som lever med diabetes kan fortelle deg at det er mye sukker i omløp der ute – men det hjelper mye å kutte det ut så langt som man kan rå for. Kort fortalt: Dropp alle søtsaker. Betrakt dem som kritisk farlige giftstoffer.

Det låter i utgangspunktet enkelt å ta styring over sitt eget kosthold, men i virkeligheten er det svært vanskelig. Oddsene er rigget mot deg. Det er jo enkelt å etablere et kosthold preget av alskens McMat som kommer mer eller mindre ferdig førdøyd fra næringsfabrikken. Noe jeg synes er komisk i denne sammenhengen er alle de evneveike fjøsnissene som profilerer de paranoide fantasiene sine mot big pharma, mens de tilsynelatende ikke engang legger merke til big agro, for eksempel problemet med internasjonal frøhandel og typeklassifiserte patenter på mange av de vanligste kulturplantene som inngår i verdenshandelen — og som den globale matvaresikkerheten ved dette tidspunkt er helt avhengig av. Og vi har ennå ikke snakket om det industrialiserte jordbrukets rovdriftsmetoder i forhold til mikroflora og næringsstoffer i toppjorden, det vil si det sjiktet av jordoverflaten som kan pløyes opp og dyrkes. Utarming av toppjord er et av disse svært alvorlige problemene som få har noe bevisst forhold til. Hvem bryr seg om “jordkvalitet”? Gartnere? Bønder? Ihvertfall ikke den delen av befolkningen som baserer kostholdet sitt i hva som enn finnes på tilbud i supermarkedet. Som en hovedregel er det mer økonomisk bra for “eierklassen” – arbeidsplasser, sysselsetting og så videre – hvis folk typisk kjøper “produkter”, mens det er ernæringsmessig mer fordelaktig for forbrukerne hvis de heller kjøper råvarer og gjør jobben selv. Eller for å si det med et konkret eksempel: Man bør lage sin egen sauce bearnaise heller enn å kjøpe “ferdiglagd vare” hvor man ikke har noen kontroll verken over ingredienser eller tilberedelsesprosedyrer. Samme prinsipp gjelder over hele linja. Man får for eksempel ikke “bra brød” hvis man ikke baker det selv. Det faktum at et typisk brød nå for tiden kan ligge fremme i en uke før det mugner bør få varselbjellene til å ringe. Verden er full av tilsetningsstoffer og ingen av dem er tilsatt noe sted og i noen ting for å gjøre deg noen tjeneste. Mye handler om å forlenge produktenes salgbarhetstid mens andre stoffer handler om tekstur, konsistens og denslags, samt ikke minst smak. Ingen putter noe som helst oppi noe hvis det ikke på et mer overordnet nivå bidrar til å sikre eierklassens profitt, som jo er hva de lever av. Men hvis et stoff – lovlig eller ulovlig – bringer deilig cashish i kassa så må man regne med at stoffet vil bli brukt i akkurat den grad som produsenten mener at de kan slippe unna med. Alt er et regnestykke. “Markedet” skyr ingenting, det er staten som må sette ned foten og påby et etisk regelverk innenfor næringsmiddelindustrien. Enhver beslutning som havner i et hvilket som helst kommunestyre – eller andre lokale strukturer – kommer typisk til å handle om næringsvekst og arbeidsplasser lenge før noen rekker opp hånda for å filosofere rundt “bærekraft” og andre sånne abstrakte ting som ikke fremkommer i årsregnskapet.

Innen marxistisk tenkning forstås kapitalismen som et ufritt og hensynsløst samfunn der kapitalistene, altså klassen som eier kapital og produksjonsmidler, bygger all sin makt og rikdom på grov utnyttelse av arbeiderklassen. Kapitalistenes konstante jag etter profitt er tenkt å føre til jevnlige økonomiske kriser med fryktelige følger især for fattige og arbeidende samfunnslag. Marxismen hevder at menneskeheten bare kan frigjøres fra kapitalismen hvis arbeiderklassen tilkjemper seg den politiske makten for å rive ned klasseskillene, noe som skal føre til et klasseløst kommunistisk samfunn.

Annonsørinnhold

Stort salg: Opptil 70 prosent på fritidsfavoritter

(Store norske leksikon)

Ovenfor ser vi maleriet “Guddommeliggjøring av en soldat” av Kikuji Yamashita fra 1967. De som kan sakene sine vil øyeblikkelig legge merke til at Yamashita muligens var litt påvirket av Pablo Picassos berømte verk “Guernica” – bevisst eller ubevisst – da han komponerte bildet sitt, men det finnes jo verre ting man kan bli inspirert av. Uansett finnes det innen japansk kultur sterke tradisjoner for å forherlige “militærmakt” og noen slags form for aristokratisk krigermoral; best symbolisert gjennom konseptet bushido, “krigerens vei”, som særlig fremkommer gjennom “ridderidealene” hos de historiske samuraier. Opplegget deres handlet om å søke en “edel død” i kamp for et verdig formål, som kan være nærmest hva som helst annet enn “personlig ambisjon”. Mens man venter på døden forventes det imidlertid at man utviser ærefull atferd i alle ting, små og store, innenfor horisonten av en buddhistisk etikk. I prinsippet kan vi si at samuraiene hadde omtrent den samme forretningsidèen som de norrøne berserker, i den forstand at det overordnede livsmålet var å bli drept i kamp. Sammenligning forøvrig er vanskelig. Kanskje vi kan si at mens samuraiene var Hercule Poirot så var berserkerne Dirty Harry, som bare ligner på hverandre i det forhold at de begge var “detektiver”, mens den personlige stilen ellers neppe ville gjort dem til gode omgangsvenner.

Det virker som om “voldsfantasier” er svært vanlig hos mennesker, uansett hva slags rolle man ser seg selv i (jeg regner her også “frykt for å bli utsatt for vold” som voldsfantasier), selv om man ikke lever verken i en krigssone eller noen annen særlig voldelig sammenheng. For eksempel er lyrisk vold – kunstnerisk fremstilling av voldelig tematikk – så vanlig i samfunnet at nesten ingen reflekterer over det. Tvert imot regnes det som normal underholdning å for eksempel se på filmer som virker å være bygget opp mer rundt fantasifulle voldssekvenser enn noen egentlig “handling” i narrativ forstand. Eventuelt har man sydd sammen en syltynn historie som kontekstuelt grunnlag for slagsmål, skyting, biljakt og eksplosjoner — ting som henvender seg til en annen del av mennesket enn “historier som har en moral” det er meningen at man skal se og oppfatte, som i et typisk “skjebnedrama” som også kan være hvor voldelig som helst, men det føles ikke som om historien først og fremst handler om vold og fare. Man kommer ut av historien med noen tanker om hva de og de karakterene “burde ha gjort” mer enn noen slags postorgasmisk glød etter å ha opplevd en tilfredsstillende dose med lyrisk vold. Hvor tidlig inntreffer innslagspunktet for voldelige fantasier hos barn? Eller kanskje det er bedre å spørre om ved hvilket tidspunkt de begynner ¨”leke konflikt”, med alt fra snøballkrig til paintball. Til og med det å dele seg i lag som spiller ballspill mot hverandre må betraktes som “utagerende konfliktlek” i denne modellen. Alle har selvsagt lest romanen Fluenes herre av William Golding, eventuelt sett filmen, eller i det minste hørt om historien, hvor vi kan si at forfatteren utforsket det menneskelige konfliktinstinktet gjennom å stille opp et litterært gedankeneksperiment. De fleste oppfatter historien som ganske dystopisk, men også absolutt troverdig. Sånn kan det definitivt gå i en slik situasjon. Alle mennesker har stor kapasitet for vold. Det er bare hva som “trigger” disse delene i dem som varierer på et mer individuelt grunnlag.

Jeg fylte jo 17 i året 1980, slik at mine tidligste involvementer med “politisk aktivisme” foregikk sent på 70-tallet – faktisk sammenfallende med historielinjen i den populære NRK-serien Makta – og det første og største hatobjektet jeg dannet meg – og fortsatt praktiserer – var det man på den tiden kalte “marxist-leninistene”. Herregud for en gjeng med evneveike dåser. Bortsett fra et par “store” – for sammenhengen – og mer strukturerte politiske partitiltak besto dette miljøet typisk av små “celler” bygd opp rundt èn karismatisk leder som siden hadde et ganske tett sammenknyttet “hoff” av lojalister rundt seg, dessuten ofte – men ikke alltid – et antall noe mer vinglete og søkende “følgere” som kom og gikk i takt med de dramatiske personkonfliktene som var like forutsigbart som flatlus i disse miljøene. Tenk “Mansonfamilien”, ikke som en bande morderiske galninger, men som en organisasjonsmessig struktur – en “hard kjerne” av ideologer – som man gjenfinner i alle politiske tiltak som har gått skikkelig galt. Selv om vi snakker om “bare” en kriminell gategjeng finner vi typisk det samme mønsteret med èn allmektig leder som utøver makt gjennom et “andrenivå” av blindt lojale medsammensvorne, som igjen kontrollerer et antall “soldater” som er ute i felten og utfører organisasjonens fysiske forretninger. Det funker bra for gangstere. Sånn må det nesten være slik som reglene engang er i det spillet de spiller. Imidlertid er det mindre heldig å bygge opp politiske strukturer rundt en “hard kjerne” av ideologiske fanatikere som til syvende og sist flokker seg rundt en “konge”. Du vet. Hitlerisme hvis dette er et ord, napoleonisme hvis det ikke er det. Cæsarisme hvis du vil ta det enda lengre. Vi kan gå så langt du vil. Prinsippet er uansett det samme, muligens fundamentert i menneskeartens hemmelige driftsliv, at man inntar rolle som “kongen på haugen” hvis man er en brautende bajas og rollen som “kongens tapre ridder” hvis man er en sleip slange som oppfatter ryggdolking som minst like praktisk som sakte kaldkvæling forfra og med full øyenkontakt hele veien.

Vi kan nevne noen basisegenskaper som alle politikere bør ha: Realisme, forhandlingsevne, handlekraft og fasthet. Om man siden bør være rask eller sen i avtrekket kommer an på hva slags sak som ligger på bordet. Noen ganger må man handle, andre ganger bør man vente. Det er uansett en “no starter” hvis man som politiker ikke er beinhard realist. Dette går an å få til, dette går ikke an å få til. Det er jo viktig å forstå forskjellen på sånt når man har det daglige ansvaret for et milliardbudsjett, men også det mer langsiktige ansvaret for samfunnets sikkerhet og stabilitet. Marx fikk så vidt jeg er i stand til å se rett i alle sine spådommer. Det er verre med Lenin. Riktignok er det lett å se at han ennå ikke har “snudd seg i graven” for liket hans ligger jo der til mer eller mindre offentlig fremsyn, men Marx rakk faktisk å si at han selv ikke må betraktes som “en såkalt marxist” som han formulerte det; mens Lenin forble en leninist til sin siste stund. Siden kom jo Stalin for å leve ut sine stalinistiske drømmer og siden forble det sovjetiske opplegget en skakkjørt parodi på “ideologisk kommunisme” helt til alt kollapset og ble erstatte ev hva det enn er de har nå. Putinisme? Arbeiderklasseromantikken hans Putin er uansett – i den grad han har den – mer Gogol og Dostovjevskij i karakter enn Tolstoj og Gorkij. Altså definitivt russisk, men ikke på den optimistiske siden. Herregud for en dust. Hvordan er det han har stelt seg? Historisk er han jo allerede, så han behøver ikke bekymre seg for å bli “glemt”, men jeg tror heller ikke han vil bli husket som den “kompetente herskeren” han ønsket å være. Når mistet han grepet på realitetene? Han har det ihvertfall ikke nå lenger. Det er like sannsynlig at krigen i Ukraina ender med noe slags komplott mot Putin enn en hvilken som helst annen måte. Hvem vet? Det har jo vært krig i Ukraina i et par år nå og situasjonen på bakkenivå er fortsatt “uklar”. Hvor mange likposer må man legge på den ene vektskålen før det opphever tyngden av “den nasjonale æresfælelsen”? Amerikanerne ville kanskje huske dette som “Vietnamproblemet” men på den annen side så har jo de også gjort mye uklokt siden den gangen.

Da svarte svensken: Inte jag häller.

Dette er en omskrivning av min egen t-skjorte-design som sier JAG VILL INTE GRERAS, som skrives over fire linjer og i blokk. Det komiske er selvsagt alle evneveike fjøsnissers favorittkonsept: integrasjon, men da bare i betydningen “tvangskristning” av sånne som kommer fra fremmede land for å stjele en liten del av den norske lykken, som er vårt felles arvegods hvis vi er “etnisk norske” (eller til nød samer) og ellers av god familie. Det som har skjedd er jo at noen har satt seg ned og hatt en voksensamtale om økonomiske realiteter med de som føler veldig angst i forhold til dette med innvandring – enten de er “ekte flyktninger” eller sånne som “bare vil ha en jobb” – slik at nå har skansene flyttet på seg. De evneveike er nå villig til å godta innvandring, men bare hvis dette medfører et fornorskningsprogram som alle må gå gjennom (samene slipper imidlertid) slik at vi kan installere de politisk korrekte holdningene hos alle sånne som er nye i Norge og ikke vet hvordan ting fungerer her. Litt ideologisk trening, kan man si, slik at Norge ikke skal bli belemret med alskens “fremmedkultur”.

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

I hovedsak fungerer ting slik at de som oftest og med størst grunn kan si hva var det jeg sa? også er de som føler minst tilfredsstillelse over at forutsigelsene deres slo til. Jeg minnes for eksempel hvordan “noen” sa at det å starte en ny krig i Midt-Østen vil medføre mange millioner av nye flyktninger til Europa over de neste tyve årene – jeg snakker nå om Irak-krigen i 2003 – mens de evneveike som vanlig trodde at så snart tyrannen i Bagdad ble styrtet fra makten så ville demokrati og alle gode ting spre seg lik en velduftende blomstereng over regionen. “Operasjon varig frihet” kalte de det, eller noe i den retningen. Selvsagt medførte det i praksis ikke annet enn maktvakuumet øyeblikkelig ble fylt av sånne typer som ser sitt gylne øyeblikk til å forandre på hele virkelighetskonseptet. Ta for eksempel den militante geriljaen som de kaller ISIS – selv om den gamle egyptiske gudinnen ved det navnet neppe sette pris på assosiasjonen – og gud vet hva annet de har gående løs der for tiden. Har situasjonen i dette eldgamle konfliktområdet forbedret seg i løpet av de siste tyve årene? Jeg synes ikke det. Jeg vet ikke hva de trodde skulle skje da de startet det ulykksalige felttoget, men jeg vet hva som faktisk skjedde: Akkurat det jeg trodde – og sa den gangen – ville skje: Konflikter driver folk på flukt. Jo verre ting blir, jo flere vil prøve å komme seg unna galskapen.

Det er en pussig vrangforestilling at folk fra Midt-Østen, Nord-Afrika – og alt hva man ellers men noen rett kan kalle “den tredje verden” – går rundt og ønsker seg til “vesten”. Hvis de kunne velge fritt ville de helst hatt et bra liv i hjemlandet, sammen med familien, i fred og velstand og alt sånt som folk typisk ønsker seg. (De færreste fantaserer om rikdom, men nesten alle ønsker seg “et trivelig hverdagsliv”.) Problemet deres er jo at dette ikke er gjennomførbart i praksis på grunn av den ene eller den andre “uroligheten” i området. Væpnede og ustabile folk streifer rundt der og leter etter “fiender” — som noen ganger medfører trefninger med andre bander, men som mest av alt rammer stedets sivilbefolkning. Det er jo ikke de som på det ene eller det andre grunnlaget er “krigførende” som rømmer fra området, det er alle de andre. Sånt er deprimerende forutsigbart. Hvis man ikke ønsker å bli nedrent av nødlidende folk på flukt så får man for fanden la være å sprenge istykker den lille tryggheten de har, eller hva? Herregud. Hvor dust må man være for å ikke fatte dette regnestykket, liksom. Det er svært begrenset hva man kan oppnå med krigføring. Man kan drepe folk og ødelegge ting, men særlig mye mer duger ikke våpenmakten til. Den er faktisk mest effektiv som “trussel”. Hvis du ikke gjør sånn og sånn så begynner jeg å skyte på deg. Ingen av de krigene som har blitt startet siden år 2000 har endt bra, i den grad en krig overhodet kan ende bra. Ihvertfall går det ikke an å si det når alle opplever at alt har blitt mye verre siden krigen startet. Det er ennå uklart hva Putins felttog i Ukraina vil ende med, men noen “lykkelig slutt” vil det ikke bli for noen. Og hva det helvetes rotet i Gaza angår så vil jeg ikke engang si noe. Det går jo ikke an å si noe om saken som både er sant og som fritar deg for anklager om “antisemittisme” slik dette begrepet brukes nå i dag. Er “nasjonale hensyn” viktigere enn menneskerettigheter?

Samtidig leser jeg at visse ikke imponerende intelligente politiske dyr i det norske landskapet mener det er på tide å forberede seg på at det kan komme en storkrig; i praksis at vi må ruste opp med all slags våpen og ammunisjon, dessuten, antar jeg, stramme inn på sikkerheten også innenlands. Strategisk utplasserte kontrollposter for identitetssjekk er sikkert lurt. Vi må jo vite hva slags folk som ferdes rundt i landet nå som trusselbildet er så høyt. Hva kaller man det? Rød varseltrekant? Spørsmålet er bare hvem som eventuelt skal angripe Norge militært og i så fall hvorfor. Russerne? Det virker ikke realistisk. På den annen side virket ikke overfallet på Ukraina realistisk heller, men vi har noe i overkant av 70.000 flyktninger fra Ukraina i Norge per i dag. For dem er realismen ubestridelig. Men hvorfor skulle russerne ha noe ønske om å ta Norge? Vi har hørt argumentene i forhold til Ukraina. De handler om historiefortolkning på konspirasjonsnivå og er sannsynligvis mest ment som et propagandamessig røykteppe som dekker over de mer Sovjetlignende ambisjonene som jeg personlig tror er hva som driver Russlands nåværende statsledelse. Det er uansett uklart hva russerne prøver å oppnå i Ukraina, mens det er fette krystallklart hva ukrainerne vil. Hvordan vil for eksempel en russisk “seier” eventuelt se ut? Vil den ligne på USAs knusende seier i Afghanistan og Irak? Skal de bli stående som fiendtlig okkupasjonsstyrke i Ukraina fordi de regner med at dette vil svekke ukrainsk nasjonalitetsfølelse? Jeg tror ikke at Putins felttog i Ukraina har utviklet seg slik han hadde sett for seg. Vi kommer stadig tilbake til dette med at våpenmakt har begrenset nytteverdi. Det har vært filosofert hvor mye som helst i sakens anledning, si for eksempel den med at det er viktigere å “vinne freden” enn å vinne krigen. Eller altså, hva slags planer har man for den første tiden umiddelbart etter at stridshandlingene har opphørt? Det føles litt upassende i si at det blir interessant å se hva slags oppvask som følger etter situasjonen i Gaza, men ikke desto mindre blir det altså interessant å se. Det er jo grenser for hvor langt man kan gå innenfor kategorien “rimelig selvforsvar”. Når kommer flyktningestrømmen?

Demonstrasjon, et forsøk på å legge et standpunkt eller sinnelag for dagen på tydelig eller oppsiktsvekkende måte. Som regel dreier det seg om opptog og massemønstringer av ulike slag, der intensjonen i de fleste tilfeller er å vise sitt standpunkt i en politisk sak på en fredelig måte. Unntaksvis vil demonstrasjoner imidlertid komme i stand med den hensikt å framprovosere sammenstøt med grupper som inntar et annet politisk standpunkt, eller med politiet og eventuelt andre representanter for statens utøvende myndighet.

(Store norske leksikon)

Annonsørinnhold

Stort salg: Opptil 70 prosent på fritidsfavoritter

Man behøver bare et par normalt fungerende øyne for å se den etymologisker sammenhengen mellom ordene monster og demonstrasjon. Ved siden av typisk politiske demonstrasjoner har vi jo også diverse sammenhenger hvor det å “demonstrere” noe består for eksempel i å vise noen hvordan et apparat skal brukes: hvilket faktisk ligger tettere opptil grunnbetydningen av det å demonstrere, det vi si “vise jrem noe” (som selvsagt også kan være fremvisning av et politisk standpunkt). Poenget med å stille seg opp med slagord, plakater og annet er jo å vise frem på en tydelig måte at det finnes en opposisjon til for eksempel et bystyrevedtak, eller hva det nå måtte være. Det er også et poeng at man faktisk blir sett når man “viser frem et standpunkt” slik at det er generelt sett i de demonstrerendes interesse at de blir omtalt i media og så videre. Jo mer oppmerksomhet de får jo bedre. Sånn sett ligger det et element av skuespill i slike situasjoner. Teatral overdrivelse av poenget man prøver å få frem er snarere regelen enn unntaket.

Det latinske grunnordet er monere, som betyr å “varsle om” eller “vise frem” noe. Den korrekte grunnbetydning av ordet monster er således et objekt som blir fremvist på en måte som drar seg i retning av “det overtydelige”. Imidlertid brukes ordet monster i normal dagligtale om et uhyre, en vanskapning, en moralsk fordervet person, eventuelt noe som er overdrevent stort – for eksempel en “monstertruck” – og andre ting som avviker sterkt fra “det normale”. Som en hovedregel kan vi si at et monster er “et verdig fryktobjekt”, det vil si noe som man bør varsle andre om, ut ifra rene allmenhensyn. De kan jo være farlige. Og selv om de eventuelt  ikke er farlige så ligger det i sakens grunnleggende natur at et monster er noe man bør ha et øye på uansett. Monstere er jo spektakulære; et annet ord som kommer fra latin (“spectaculum”) og betyr syn, forestilling eller skuespill. Noe man observerer. I prinsippet blir følgelig enhver demonstrant også et “monster” — innenfor en strengt kontekstuell definisjon av situasjonen. De er jo ikke der på stedet som “seg selv” men som bærer av et budskap som fortjener å bli lagt merke til. Poenget er å trekke til seg oppmerksomhet om selve saken, ikke om demonstrantenes privatliv og det ene med det andre, slik at det vanlige tendensen er at ting alltid beveger seg i retning av “karneval” og gateteater. Overdrivelser og spissformuleringer er en del av poenget med det hele. Kostymer og rekvisitter brukes dessuten både friskt og ukritisk. Alt dette er velkjent.

Når og hvorfor bruker vi ordet monster om noen? Det varierer noe, men poenget er uansett alltid å markere at man selv tilhører en annen kategori av mennesker enn de man identifiserer som monstere. Selv tilhører man den korrekte mennesketypen, mens monsteret er en av “de andre”. Disse tankeformene har grodd frem i takt med fenomenet moderne humanisme, og fra 1700-tallet av får vi også den tanke at monsteret kan være usynlig, det vil si noe som finnes bare på innsiden av et ellers normalt utseende menneske. Det finnes for eksempel et stort antall nettgrupper som legger ned mye tid på “psykopater” og hvordan man kan identifisere dem, hvordan man bør forholde seg til dem, og så videre. Det interessante med disse gruppene er at ingen stiller noe spørsmål ved selve grunnpremisset. Det er opplest og vedtatt at monstrene eksisterer der ute, men på en “skjult” måte. De vandrer midt iblant oss. Selvkritikk er ikke vanlig blant slike grupper. De mener typisk at de selv er kompetente til å stille noen slags “folkets diagnose” overfor et utvalg individer som sannsynligvis kan kalles drittsekker som viser “psykopatisk atferd” fordi de er hensynsløse egoister og så videre, men som klinisk sett sannsynligvis er funksjonsfriske nok innenfor en strengt psykiatrisk horisont. Utviklingen av monsterkategorien har fulgt en forutsigbar løpebane, idet noe som begynner som et religiøst konsept – synder, kjetter, heks – vil gjennomgå en form for “psykologisering” etterhvert som samfunnet blir mer sekulært, slik at det som tidligere handlet om dårlig moral nå handler om sykdom.

Moderne humanisme er i prinsippet en resirkulert utgave av hellenismen, som kom på banen i løpet av renessansen men som ikke fikk bein å gå på for alvor før den såkalte opplysningstiden. Reaksjonære krefter på 1600-tallet var for eksempel sterkt for “enevelde gjennom den guddommelige nåde”, best eksemplifisert gjennom solkongen Ludvig 14. av Frankrike sitt utsagn om at “staten det er meg”. De gjorde typisk kort prosess med “regimemotstandere” på den tiden. Å motsi monarken var jo ensbetydende med høyforræderi. Å henge, brenne, kvele, halshugge, radbrekke og ellers – bare fantasien setter grenser – på bestialsk vis myrde folk på løpende bånd var “business as usual” helt til langt innpå 1800-tallet – enkelte tilbakestående kulturer praktiserer fortsatt såkalt dødsstraff – selv her i Norge, som ligger på eller svært nær verdenstoppen i konkurransen om å ha det mest fornuftige politiske opplegget. Det er nesten ingen – ihvertfall ingen normale – i Norge som bruker “bibelske” forklaringer på fenomenet menneskelig ondskap. Vi henfaller til psykiatri. Det handler om “feilkoblinger i hodet” som kombinerer seg med alskens emosjonelle skader og motiverer pasienten til å begå uhyrlige handlinger. Altså et monster, slik de fleste vil oppleve det som uproblematisk bruk av dette ordet. Vi vet ikke nødvendigvis eksakt hva som er galt med vedkommende, men det er definitivt noe galt der. Vi skiller jo mellom de kriminelt sinnssyke og de som bare er litt pling i bollen på ellers harmløst vis. Det er faktisk ikke forbudt i Norge å ha “eksentriske idèer” om det meste, så lenge man ellers fungerer normalt i hverdagen, klarer å ta vare på seg selv, ikke oppfører seg truende mot andre og alt det der.

Aztekene legitimerte sin makt ved å fremstå som naturgitte herskere da de tok opp i seg arven fra Tula og Teotihuacán. Det samme skjedde i mayastatene på samme tid. Krønikene fra Guatemala (Popol Wuj) og Yucatán (Chilam Balam) begynner med hvordan kongsemnene mottok sine regalier (jadesmykker i tenner og nese, fanebærere og hemmelig kunnskap) etter reiser til Tula og «de sju huler». Tula betyr «siv» og «storby», det vil si steder der menneskene står tett som siv. En rekke mesoamerikanske byer er anlagt over huler. Under den største pyramiden i den største byen, Teotihuacán, ligger det nettopp sju huler. Historien om Quetzalcóatl binder sammen tider og steder og gir lokal historie mange lag med mening.

(Store norske leksikon)

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

Fra gammelt av tenkte man at fordi azteker betyr folk fra Aztlan så må jo tolteker bety folk fra Tollan, men dette viste seg altså å være galt som premiss, i den forstand at man trodde at Tollan var et sted på samme måte som Aztlan, men likevel riktig på en bakvendt måte, fordi det betyr jo “folk fra byen”. Eller byfolk som vi kaller det i Norge. Toltekere er med andre ord “sivilisasjonsbyggere”, eller rettere sagt; uansett hva man var før man bygget en by så er man tolteker etterpå. Sånn fungerer ting i Mexico. Turister som besøker oldtidsbyen Teotihuacan i dag lar seg rutinemessig imponere av stedets veldige gravitasjon. Alle har jo en viss følelse for hva steimaterialer veier. Det er tungt å holde på og bakse med. Man blir fort utslitt av å lempe stein. Når man står og betrakter disse kolossale byggverkene fatter man intuitivt at det gikk med enorme arbeidsmengder under byggefasen av dette prosjektet. Herregud. Vi snakker om mange millioner tonn. Likevel har vi moderne mennesker sett mange ting. Stor byer, romskip og i det hele tatt. Visst er Teotihuacan imponerende, men det er sjelden den første byen folk har sett. Det var det imidlertid for aztekerne, da de kom rekende sørover fra gud-vet-hvor. (Ingen har klart å lokalisere Aztlan.) Derfor er det bare rimelig at aztekerne tilla den da forlengst forlatte byen Teotihuacan noen slags guddommelig forhistorie da de fant stedet.

Mange liker at migrasjonen av aztekere passer kronologisk sammen med sluttfasen av Chaco Canyon-kulturen i USA og de noe senere Casas Grandes helt nord i Mexico, mens andre mener at hvis aztekerne var identiske med de såkalte anasazifolkene – “puebloindianere” – i USA så ville opprinnelsesmyten deres ha hatt noen klare ledetråder i den retningen. Det har den ikke. Jeg mener, Chaco Canyon er jo ikke noen Teotohuacan i størrelse – man regner med rundt 150.000 på det meste – men de har da noen ganske imponerende byggverk der også. Ihvertfall tilstrekkelig til at man skjønner konseptet med organisert byggearbeid i henhold til plan og tegning. Aztekerne sa om seg selv at de var “chicmek” – som er så å si det motsatte av toltek – det vil si folk fra villmarka, eller “landsbygda” i sin mest spredt bebygde forstand. Om de hadde kommet fra Chaco Canyon så ville de ikke vært chicmek. Jeg har ennå ikke hørt noe overbevisende argument for noe annet enn at aztekerne – som de selv også sier – var en gruppe “ville” indianere som slo seg sammen om å vandre sørover på jakt etter bedre levekår. De fikk et par hundre år som lokal høykultur før Hernan Cortez og hans spanske conquistadorer kom og satte kroken på døra for dem i år 1520. For eksempel regner man med at hovedstaten Tenochtitlan hadde omtrent 200.000 innbyggere – kanskje aldri så lite inspirert av Teotihuacan – som betyr at det var en av verdens største byer på 1400-tallet. Alt var etter alt å dømme veldig godt organisert, men også veldig “fremmedkulturelt” i forhold til hva folk i Norge – både før og nå – betrakter som normalt. Blant annet hadde de noen ganske bisarre religiøse opplegg – i likhet med nabofolket Maya lengre sør – som gikk ut på at menneskene er noen slags kosmiske rømlinger som har stukket av fra det underjordiske dødsriket og kommet til denne verden gjennom noen huler. For at ikke dødsrikets herskere skal bli sure må man ofre mennesker til dem. Derfor førte man ritualiserte “blomsterkriger” mot andre stammer til enhver tid. De man klarte å ta til fange endte i hovedsak som menneskeofre under store og støyende seremonier som involverte hallusinogener og det ene med det andre. Egentlig et ganske uhyggelig opplegg som da også sjokkerte de spanske conquistadorene ganske kraftig.

Enda lengre sør finner vi “Andeskulturene” og blant dem er selvsagt inkaene de mest kjente — og de siste. Men Peru – som er det landet med mest spennende arkeologi i verden – har høykulturer som er like gamle og eldre enn de i Egypt og Mesopotamia, men ikke engang i nærheten av like godt kjente. Faktisk så er Peru som land “ikke særlig godt styrt” – min private mening – slik at mye av arkeologien deres er truet av moderne gravrøvere og skattejegere som selger det de finner på den internasjonale svartebørsen for kunst og kultur. Det er lett å si hva de “bør” gjøre med dette, men samtidig har de det samme problemet som i forhold til narkoindustrien: Det er så mye penger involvert at det i praksis ikke lar seg gjøre å stanse virksomheten. Det er som vanlig etterspørselen som fremprovoserer problemet. Folk gidder jo ikke å legge ned en masse arbeid i å grave opp ting de ikke får solgt. På en måte er Peru i dag litt på linje med hvordan forholdene var i Egypt, Mesopotamia og Tyrkia for hundre år siden. Det var ikke akkurat “fritt frem” for å stjele arkeologiske saker, men det var forholdsvis enkelt å få til noe slags “arrangement” med diverse korrupte funksjonærer som sto i ledetråd med profesjonelle gravrøvere, noe de har hatt i Egypt like lenge som de har hatt disse overdådige gravstedene med alskens gull og andre skatter som bare ligger der sammen med den døde. Vi regner for eksempel med at den store pyramiden i Giza ble plyndret bare noen hundre år etter at den ble lukket, under den såkalte “første mellomperioden” mens kaos og borgerkrig preget landet. Det de kaller “Mahmouns tunnel” er sannsynligvis nesten like gammel som selve pyramiden, fordi det ser ut som om de som gravde den visste hva de holdt på med. De hadde en plan og en retning som ikke var tilfeldig. De visste hvor de skulle og hva de ville finne der. Det var rett og slett det vi på norsk kaller et brekk. Graven ble plyndret. Det samme gjelder alle andre egyptiske kongegraver, bortsett fra den til Tut-ankh-Amon; som inneholdt rikelige mengder med kostbart gravgods selv om Tut bare var en ubetydelig farao. Nærmest en parantes i kongerekka, som døde ung og som forble en ukjent figur helt til de fant gravkammeret hans. Nå er han en rockestjerne, 3500 år etter sin død. Man kan bare fantasere om de eventyrlige rikdommene som gikk i graven sammen med de virkelig store kongene av Egypt, som Ramses 2. Eller man kan bli gravrøver og hente dem ut for videre omsetning på hva enn slags marked som finnes for denslags. Gravrøvere før og nå er jo praktiske mennesker med næringsvett. Dette er en jobb for dem.

Det er for øyeblikket 28 kuldegrader der ute, noe som betyr at det sannsynligvis duppet under 30 i natt. Jeg var oppe for å legge i ovnen og noen andre greier, men jeg sjekket ikke gradestokken. Det handlet bare om å få det såpass lunt at det var fristende å sove litt mer. Spiller det noen rolle? Tredve minus er selvsagt like kaldt overalt men det er ikke oppsiktsvekkende i de traktene hvor jeg bor. Man må regne med såpass. Hvis det faller til under førti kan man derimot godt sutre litt. Det er i overkant av hva man skal måtte deale med. Det er ikke gøy når det knaker i veggene på grunn av kulda. Hvert år har vi det samme opplegget med “konkurranse” mellom Østerdalen (inkludert Trysil og Rørostraktene) og Finnmarksvidda i forhold til hvem som registrerer den laveste temperaturen i løpet av året. Jeg vet ikke hva premien består i. Ære? Det er deg vel unt pleier vi å si til vinneren. Men sannheten er at vi alle bare holder ut mens vi venter på våren.

Hva skal man liksom gjøre med sånt da? Uteaktiviteter er utelukket. Herregud. Bare sånt som man absolutt må – som for eksempel å hente mere ved – er gyldig grunn til å så mye som åpne den jævla ytterdøra. Hvis jeg ikke skulle fyrt med ved måtte jeg makset ut kapasiteten for strømforbruk, som først og fremst er et økonomisk problem. Eventuelt måtte jeg bare levd med under femten grader inne, som det ikke anbefales at man gjør. Det sliter på helsa. Er det ikke det ene så er det det andre, som folk sier. Sør på jorda har de et varmeproblem, som i Chile for øyeblikket betyr massive skogbranner — mens man i Australia nylig fikk seksti centimeter nedbør på et døgn. Også vestkysten av Nord-Amerika har “interessant vær” etter hva jeg hører. Sånn har det blitt. Januar i år satte rekorder både for kulde og varme. Er det dette man kaller bipolar lidelse? Akkurat der jeg bor er det helt vanlig med 60-70 graders forskjell mellom årets kaldeste og varmeste dag, som er litt på den ekstreme siden. Jeg går med planer om å flytte til et annet sted; med et lavere temperaturgap slik sett.

Annonsørinnhold

Lag mat ute- her er utstyret du trenger

Ingen kan rå over været, men man har da faktisk evnen til å flytte på seg. Jeg ser utenfor vinduet at det er strålende solskinn fra en klar blå himmel, men det er også fullstendig fette lydløst. Ingenting rører på seg. Fuglene er tause og folk holder seg innomhus. Jeg kan se røyk i flere retninger. Det virker som om dette nye påfunnet med å fyre med ved har blitt populært. Selv gjør jeg det sånn at jeg fyrer ganske intenst i to eller tre timer, så går det omtrent like lang tid til neste gang man må sparke igang en ladning. Heldigvis er ovnen latterlig effektiv mens det står på, men til gjengjeld er veggisoleringen her enda mer latterlig ineffektiv. Det er jo et 1800-tallshus. Det er ikke “modernisert” på noen annen måte enn at det ble lagt inn vann på 30-tallet og strøm på 50-tallet. For hundre år siden bodde bestyreren på det lokale “verket” i dette huset, men nå bor jeg her. Huset er romslig nok, særlig for bare en person, men det er mer en “familievilla” enn en “herregård”. Det er ikke noe opplegg for å huse tjenerskap her. Likevel er det så stort at jeg stenger ned deler av huset i den kalde sesongen. Hva skal jeg med tre soverom, liksom. Jeg har jo to stuer også. Den ene funker fint som “vinterhybel”. I tillegg varmer jeg opp kjøkken og bad. Mer behøver jeg jo strengt tatt ikke for å komme meg gjennom vinteren. Mange bor trangt hele året gjennom og opplever dette som normalt, mens jeg er glad i store, tomme rom, dramatiske trappeløp og lange korridorer med mange dører. Du vet. Spøkelseshus med øde beliggenhet. Man finner kanskje sånne hus i bystrøk også, men da er det for det første perverst dyrt, og for det andre utsatt for en type “nabolagsånd” som jeg ikke trives med. Det bor jo for eksempel ingen rike mennesker i denne bygda, selv om den har mange store hus. Folk går ikke rundt og avgir kommentarer om hverandres hagestell, for å si det sånn. Dette området er veldig “redneck”. Akkurat som meg.

I 1670 utga Baruch Spinoza (1632—1677) et teologisk-politisk skrift med en uvanlig direkte religionskritikk av både jødedommen og kristendommen. Han avviste blant annet alle forestillinger om undere og profetier, og om en gud som lytter til menneskenes bønner. I hovedverket Etikk lanserte han en panteisme som teologene mente var ateistisk, og «spinozisme» ble sterkt fordømt. Spinoza ble en viktig inspirasjonskilde for en gryende fritenkersk tradisjon som besto av ateister, deister, unitarer og andre religiøse dissidenter. Fritenkerne la sterk vekt på den menneskelige fornuft og godtok ikke religiøse dogmer og andre utsagn som ikke kan gis en rasjonell forklaring. Noen av dem, som Thomas Paine (1737—1809), var også forkjempere for ytringsfrihet, trosfrihet, menneskerettigheter og demokrati. Mange fritenkere løp en stor personlig risiko ved at de kunne bli anklaget for blasfemi, som ble straffet strengt. Fritenkerne formulerte seg ofte polemisk, slik Richard Dawkins med flere gjorde på 2000-tallet, da de i skarpe ordelag kritiserte fundamentalistisk kristendom spesielt og teistisk religion generelt. Det var en gjenoppliving av den fritenkerske tradisjon som fikk betegnelsen nyateisme.

(Store norske leksikon)

Annonsørinnhold

Lag mat ute- her er utstyret du trenger

Under et “ordskifte” her forleden var det noen som sa til meg at de er religionsmotstander, noe jeg syntes var komisk der og da, fordi det å være en “motstander” av noe betyr jo at man tar det seriøst — noe jeg selv ikke gjør med religion, eller rettere sagt de som frivillig velger å være en del av dette evneveike våset. Det er jo mange som ble tvunget inn det mens de var små – hvilket vil si at de var utsatt for overgrep som barn – og disse må behandles som alle andre pasienter som lider av dypt alvorlige vrangforestillinger som langtidsvirkning av å ha hatt omgang med psykopater. Jeg oppfatter religion først og fremst som et psykiatrisk problem. Å være “motstander” av religion gir følgelig ikke mer mening for meg enn å være motstander av paranoide psykoser. Eller for å si det slik; jeg kan for eksempel godt si at jeg er “motstander av forkjølelse”, på det grunnlag at det er jo ingen trivelig opplevelse, men jeg føler ikke at argumenter hjelper mot forkjølelser. Andre tiltak bør vurderes. Du vet. Det vi på et veldig generelt nivå kaller smittevern.

Er jeg en motstander av toskeskap? Ja det kan man godt si. Føler jeg at jeg kommer noen vei med motstandskampen min? Nei det synes jeg ikke, bortsett fra at jeg har blitt snillere og mildere på mine gamle dager. Mindre fordømmende. Sånne ting. Dette handler imidlertid ikke om sympati, aksept eller “humanisme”; det handler om at jeg gir faen. Det er ikke mitt problem. Funksjonelt sett gir det imidlertid det samme resultat som en mer “positiv” holdning: Jeg passer mine egne saker og lar andre folk være i fred med seg og sitt. Dette er i harmoni med samfunnets holdning til psykisk helse. Man skal ikke normalt “behandle” de som lider av vrangforestillinger, så lenge de ikke oppfører seg utagerende og dannet et “urosentrum” som andre galninger flokker seg rundt, enten som tilhengere eller motstandere, som i så fall blir et ordensproblem som politiet må ta seg av. Ifølge legenden hengte romerne religionsstifteren Jesus på et kors for å dø. Vi gjør ikke sånt lenger. Hvis Jesus kommer tilbake nå havner han heller i en polstret celle på galehuset, pumpet full av bedøvende medikamenter. Dette er selvsagt satt litt på spissen, men i prinsippet er dette hvordan historien ender for “brysomme typer” nå i dag, i motsetning til i romerrikets dager. Samfunnet må jo beskytte seg mot sine fiender, uansett “hvorfor” de prøver å rive ned det alle andre prøver å bygge opp.

Religion oppstår i skjæringspunktet mellom uvitenhet og arroganse. Uvitenhet er noe vi alle lider av. Det gjelder deg, det gjelder meg, det gjelder trallalei. Spørsmålet er hvordan vi takler problemet. Det er her arrogansen kommer inn i bildet, i form av den vrangforestilling at mennesker har evnen til å kjenne, forstå og samhandle med “det guddommelige”; forstått som kosmologiske styringsfunksjoner som har noen slags bevissthet og personlighet, og som er mottagelig for tigging og bestikkelser. Hvorfor tror folk dette? Jeg vet ikke svaret, men jeg tipper at det handler om angst. Denne litt “eplekjekke” arrogansen som typisk preger mennesket i sin rolle som “skapningens herre” handler visstnok om et særlg politisk mandat gitt av Gud, altså som vi ser en klassisk paranoid tvangsforstyrrelse men likevel helt alminnelig. Vi kan bare si som Karius og Baktus: Ikke gjør som stemmene i hodet sier, Jens. Problemet her er som alle kan se “appellasjon til en metafysisk autoritet”. Man begynner med å postulere Gud. Deretter følger man opp med en påstand om at Gud har gitt deg en beskjed. Din jobb er å bringe “Guds ord” til alle folk. Dette er en hellig oppgave som du må utføre etter beste evne. Ser du problemet her? Det religiøse opplegget skiller seg fra de mer personlige variantene av paranoid tvangsforstyrrelse bare i antall “medlemmer” av fantasien, ikke i karakter. Jeg er selv ikke mer “motstander” av det ene enn det andre. Imidlertid er jeg skeptisk til at folk som er “bekjennende og aktivistisk religiøse” skal gis politisk makt. Det virker ikke trygt. De er jo psykotiske. Hvis man har evnen til å tro på det ene dusteopplegget så har man også evnen til å tro på det andre. Grensene er allerede sprengt. Galskapen er allerede en etablert manifestasjon.

For en tyve års tid siden var jeg medlem av et nettbasert “skepsisforum” hvor tanken var at man skulle gå i dialog med både de tradisjonelt og de mer “moderne” religiøse (det siste forstått som tro på diverse “new age” greier). Fordi det var engelskspråklig var nettstedet selvsagt preger av en sterk amerikansk tilstedeværelse — og det er bent frem imponerende hvor mye detaljert sludder og vås folk tror på der ute. De har åpenbart brukt mye tid på å fininnstille fantasien sin. En litt rørende naiv hybris følger ofte av det at man er for dum til å forstå at man er dum; en mekanisme hos vår art som er så typisk menneskelig at det har fått sitt eget navn: Dunning-Kruger-effekten. Men problemet ligger jo ikke i detaljene. Det handler ikke om “hva” man tror, men om “at” man tror. Det er rett og slett en naiv feilvurdering av ens egen evne til å forstå verden og dens innhold. Man ser på verden med barnets undrende øyne og trekker denslags slutninger som barn typisk gjør, det vil si noe som er totalt på jordet i forhold til begrepet “sunn realisme”. Men det er en spennende fantasi som får det til å knitre i hodet. Barn leker jo med sin evne til å tenke på noenlunde samme vis som de leker med sine seksuelle egenskaper. Og voksne begår ofte traumatiserende overgrep mot mindreårige på begge disse livsområdene. Undertrykking, trusler, sex og vold er mer alminnelige overgrep blant de troende enn blant de skeptiske. Vi har hvor mye bevismateriale som helst for dette. Mye i “den store kirken” men mest i den typen hemmelighetsfulle sekter som nesten alltid handler om høyst jordisk maktspill og persondyrkelse. Som jeg sa i forrige avsnitt: Galskapen er jo allerede et etablert faktum. Grensene er allerede sprengt.

Spillteori er en gren av matematikken som analyserer situasjoner der flere aktører skal velge mellom alternativer på grunnlag av sine egne preferanser når det gjelder de mulige utfallene, og med mer eller mindre fullstendig kjennskap til de øvrige aktørenes valgmuligheter og preferanser. En slik situasjon kalles i denne sammenhengen for et «spill», og aktørene kalles «spillere». Hvilket valg som er det beste for en spiller, avhenger av hva de øvrige spillere velger. Problemer i spillteori har stimulert diskusjonen av visse moralfilosofiske spørsmål.

(Store norske leksikon)

Annonsørinnhold

Stort salg: Opptil 70 prosent på fritidsfavoritter

Som alle vet har mennesker en typisk tendens til å “tøye reglene” hver gang dette er til deres fordel, mens de samtidig har en typisk tendens til å bli svært opphissede når de observerer at andre tøyer regler av den samme årsak. Vi var jo enige om saken. Blant annet av den grunn regnes det som godt diplomatisk håndverk når man får utarbeidet et opplegg som ingen av partene liker men som alle aksepterer. Alle vil jo gjøre som de vil, men samtidig skjønner alle at vi må ha “trafikkregler” i forhold til hva slags atferd som er akseptabel i samfunnet. Folk er jo svært aggressive og kranglete skapninger som får til å lage store dramatiske opplegg rundt de mest ubetydelige dusteting. Et samfunn uten regler er egentlig en selvmotsigelse, fordi “selve samfunnet” består jo til syvende og sist bare av et sett med regler og koder for den sosiale omgangen mellom mennesker innenfor et definert område. “Norges Lover” setter for eksempel en slik standard. De gjelder for alle som bor og oppholder seg i Norge – dessuten som en hovedregel også for norske statsborgere som oppholder seg i utlandet – uansett hva de selv måtte “føle” om saken. Sånn sett er vi alle statens eiendom, men vi har leasingrettigheter på livstid i forhold til den daglige bruk av kroppen, sinnet og det ene med det andre — men da altså innenfor de rammebetingelsene som er fastsatt gjennom lov og “normal sedvanerett”. Hvis vi kløner det til på dette området så vil det medføre diverse “konsekvenser” som i henhold til demokratiske prinsipper skal være “de samme for alle” men som i praksis varierer noe avhengig av hvor “viktig” du er, hvem du kjenner og så videre.

La oss for moro skyld definere “intelligens” som et spillteoretisk verktøy. Spørsmålet handler om hvor raskt man oppfatter spillereglene som gjelder i en gitt situasjon. Noen oppfatter alt veldig raskt mens andre trenger mer tid på databehandlingen sin. Evner og talenter er jo ulikt distribuert blant folk. Noen er følsomme og får med seg alle “menneskelige detaljer” i alle situasjoner mens andre har mer “tunnelsyn” og kjører på i forhold til sine egne planer og prosjekter. Det er uklart i hvilken grad vi kan – eller bør – koble begrepet “intelligens” opp mot begrepet “bevissthet” — men som en hovedregel vil vel en “bevisst” person også fremstå som mer “intelligent” enn de som svimer rundt i noen slags eksistensiell halvsøvne, selv om de siste eventuelt kan vise til gode resultater i jobben, hjemmefinansene og den typen ting. Ihvertfall oppfatter jeg det slik. Våken tilstedeværelse i alle de situasjoner som kommer og går fremstår som det mest “intelligente” for meg. Hvorvidt det bare er en personlig svakhet hos meg er et spørsmål for seg selv, men jeg føler typisk litt instinktiv mistillit til sånne som virker “fraværende i ånden” til stadighet. Eller kanskje det er bedre å si at jeg har et problem med hvordan jeg skal forholde meg til dem. Hvis det er mulig foretrekker jeg å ikke ha noe med dem å gjøre, men dette er ikke alltid et aktuelt alternativ. Måpetryner dukker noen ganger opp i hverdagen og gjør krav på mer tid enn man egentlig hadde tenkt å bruke på saken. Hæ? er den kortest mulige oppsummering av alt deres vesen. Det er ikke det at jeg aldri blir engstelig eller irritert eller hva som helst annet som man kan bli, det er bare det at jeg har lang trening i å “beholde masken” i stressende situasjoner. Min erfaring er at følelsesmessig opprør aldri hjelper i noen slags sammenheng. Det man heller behøver er en jegers form for tålmodighet, i den forstand at man venter med å skyte til man er rimelig sikker på å treffe, så å si. Det er her spillereglene kommer inn i bildet: Hva er det du egentlig prøver å oppnå i denne situasjonen?

En generell “regel” i denne verden er at noen ganger må man vente. Du vet. Køtrafikk. Den typen ting. Ingen liker det men alle godtar opplegget. Vel, gi og ta noen sånne som mister hodet og bryter ut av formasjonen med noen slags halvt eller helt ulovlig manøver av det slaget som de noen ganger slipper unna med men som andre ganger påkaller blålys. Men de fleste velger som regel å bare vente på at ting skal løse seg opp og normal bevegelse skal gjenoppstå. Jeg vet ikke hva som er greia med alle disse som går berserk ombord på flyene i Amerika, men jeg antar det er et annet utslag ev den samme mentaliteten som frembringer masseskyting av folk på skoler, kjøpesentere og andre offentlige steder. Det klikker åpenbart for folk. Sånt skjer forsåvidt over hele verden, men jeg vet ikke om det blir overrapportert når det skjer i USA eller om de faktisk har flere galninger der enn hva man typisk bør forvente i et normalt samfunn. Basert i mine egne erfaringer vil jeg tippe det siste, men jeg kan jo ta feil. Hvorfor skulle amerikanere være mer “utagerende” enn andre folkeslag? Når vi bruker språket til å beskrive virkeligheten bør vi ha tunga rett i munnen i forhold til hva som er egenskaper ved virkeligheten og hva som er egenskaper ved språket. La oss for eksempel si når vi skal analysere begrepet frihet. Amerikanere har typisk et “aktivistisk” syn på saken. Frihet er å kunne gjøre mange ting. Frihet betyr tilretteleggelse for menneskelig aktivitet. For meg ser det ut som de surrer det til “big time” i forhold til hva som er frihet og hva som er enten makt eller rettigheter, alt ettersom. Europèere vil typisk beskrive frihet som “fravær av regler” – det vil si noen slags naturtilstand – mens et typisk menneskelig samfunn jo først og fremst handler om å begrense folks frihet til å “gjøre som de vil” i en tilstrekkelig grad til at vi oppnår en rimelig avbalansert fredstilstand — som jo alle tjener mest på over langen. Trafikken blir ikke bedre avviklet hvis vi bare fjerner alle trafikkreglene. Vi kommer nå tilbake til det beste diplomatiske prinsippet som er når ingen liker opplegget – ihvertfall ikke hele opplegget – men alle godtar det likevel. Statsmakten er et “nødvendig onde” slik sett. Ideellt sett burde vi ikke behøve noe sånt, men i praksis behøver vi det likevel. Faktisk så er det jo også enklere å disiplinere og moderere seg selv når man har et regelverk som alle kjenner og alle mer eller mindre følger, ihvertfall mesteparten av tiden. Dette skaper forutsigbarhet, som i sin tur skaper stabilitet. Det er jo fint å vite hva man driver med.

Men nå setter vi over til et sensasjonelt bra dansenummer:

Egoismen er nært beslektet med det etiske ideal som dominerte i antikkens Hellas, eudaimonismen. Ordet eudaimonisme kommer fra det greske «daimon» som kan oversettes med «indre potensiale», og eudaimonisme er derfor navnet på den etikk som går ut på at man skal leve et liv i overensstemmelse med sitt indre potensiale, at man skal realisere seg selv, og på denne måten oppnå et lykkelig liv. En etikk bygget på dette prinsippet innebærer at mennesket bør leve slik at det best mulig utnytter de evner, egenskaper og interesser de har. Alle mennesker er forskjellige, og siden hvert enkelt menneske selv er best i stand til å kjenne seg selv, er det opp til den enkelte å finne ut hva som er best for ham eller henne. Hvert menneske bør således handle ut ifra sine egne vurderinger av hva som er best i overensstemmelse med hans eller hennes langsiktige egeninteresse.

(Filosofi.no)

Annonsørinnhold

Stort salg: Opptil 70 prosent på fritidsfavoritter

Grovt sett kan vi si at en forklaring er deskriptiv når den forholder seg til fakta, men normativ når den forholder seg til modeller og idealer. I en diskusjon om begrepet egoisme bør man starte med å klarlegge om argumentene man bruker er deskriptive eller normative. For eksempel er det et gyldig dekriptivt argument at innenfor en strengt biologisk horisont kan det ikke finnes noe sånt som altruisme. Hvis man gjør noe “for andre” handler det likevel mer om ens egen tilfredsstillelse over det man gjør enn om de konkrete resultatene av handlingen. Slik sett vil jeg karakterisere min egen motivasjon som egoistisk når jeg alltid stanser for å se om folk behøver hjelp hvis jeg observerer noen som muligens befinner seg i en havarisituasjon langs landeveien. Det koster ikke mye. Man bare stanser og spør: Har du kontroll eller er det noe du behøver? Siden tar man ting derfra. Egoismen består i at jeg på denne måten slipper å gå rundt i etterkant og lure på hva som skjedde med de folka på det stedet den gangen. Jeg vet jo svaret. Jeg behøver ikke å tenke mer på saken.

Teknisk sett – og i en klassisk kontekst – er jeg en eudaimonist, men på en litt Nietzschiansk måte; jeg postulerer at det går ikke an å kjenne andre mennesker “slik de egentlig er”. Alt man kan gjøre er å forholde seg til det de presenterer. Hva de sier og gjør. Sånne ting. Derfor er det meningsløst å sutre over at man blir misforstått. Selvfølgelig blir man misforstått. Man har jo misrepresentert seg selv, så dette er en “den korteste vei fra A til B” type forutsigbar konsekvens. Ingen kan kjenne noen annen. Det nærmeste man kommer er de – søsken og andre – som man vokste opp sammen med, eller den man har vært gift med i tyve år, og så videre innenfor den kategorien av nær livsforbindelse. Ut over dette opplever man selvsagt varierende grader av “sympati” for folk man møter, avhengig av hvordan vi møter dem og karakteren deres forøvrig, og dette blir vanligvis tolket som en “gjenkjennelseseffekt” av å se sitt eget speilbilde i noen annen, som om de er en eksternalisert del av en selv som bringer interessante nye synsvinkler til ens egen livsopplevelse. Humoristisk nok er dette i nesten ethvert tilfelle også den underliggende årsaken til at man instinktivt og umiddelbart misliker noen man møter; fordi de representerer deler av en selv som man ikke er fornøyd med og derfor helst vil slippe å se gående løs i omverdenen. Du vet. Sånne som er “annerledes”.

Det komiske element i denne sammenhengen er at hvis folk virkelig er annerledes så vil man ikke kunne se det og “gjenkjenne” det, fordi man har ikke selv noen egnede referanserammer for å forstå uttrykket hos denne andre. Man må rett og slett vente med å danne seg en mening om dette individet til det dukker opp noe som man allerede kjenner og forstår, slik at man har noe å måle dem opp imot. Fra det øyeblikket av kunne jeg se hva slags type han var. Sånt er helt normalt og hele meningen bak det gamle ordtaket om at “man skal ikke skue hunden på hårene” – som unektelig høres litt “Håvamål” ut, men jeg vet ikke hvor det kommer fra – fordi førsteinntrykket sjelden holder seg intakt særlig lenge. Det beste er å vente og se hvordan de fungerer i ulike situasjoner. Hvis det virker som om det er dårlig sammenheng mellom det de sier og det de gjør, så har man sannsynligvis å gjøre med en person som lider av vrangforestillinger om sitt eget forhold til verden og andre mennesker. Sånt er deprimerende alminnelig i vår postmoderne urbanosfære. Folk skryter, lyver og gjør seg til når de skal “profilere seg” overfor omverdenen, ofte uten å engang forstå at de er på bærtur. Blant annet av denne grunn er det vanlig å tenke at folk er barn helt til langt inn i tredveåra nå, og for noen forblir “voksenlivets ansvar” gjennom hele livet deres noe fjernt og ugøy som de nekter å forholde seg til. Vi har allerede en tre-fire generasjoner som ble oppdratt til å tenke om seg selv at de er vakre og unike enhjørninger som kan bli hva som helst, selv om dette er en åpenbar usannhet i de flestes liv — som typisk preges mest av “nødvendigheter”. De krever ofte en form for umiddelbar respons som ikke alltid går bra sammen med de mer langsiktige intensjoner man eventuelt måtte ha.

Nylig har det begynt å danne seg en normalitet rundt ordet Molok – eventuelt Moloch; det er jo et semittisk ord – som “guden for det normales tragedie” — og et eksempel som ofte blir brukt er hvordan ting fungerer innenfor visse sosiale media som er veldig fokusert på å legge ut bilder av seg selv og ting man har i livet sitt. Det går jo an å jukse med litt kløktig bruk av filtere og “photoshop” slik at man oppnår et hyperrealistisk uttrykk som drar seg mer mot “normativ idealisme” enn fotorealisme, som per definisjon skal være “deskriptiv”. Samtidig er plattformene preget av konkurranse om følgere og “likes” slik at hvis man ikke bruker alle midler man har tilgjengelig vil man bli hengende etter i spillet om oppmerksomhet. Man blir en taper. Et annet eksempel er bruken av diverse prestasjonsfremmende legemidler innenfor de store toppidrettene, særlig “sykkelsporten” hvor alle visstnok dopet seg gjennom flere tiår; fordi man er jo nødt til å gjøre det alle andre gjør for å henge med i konkurransen om gull. ære og de store sponsorkontraktene. Den opprinnelige Molok var en guddom i bronsealderens Kanaan, som folk ofret barna sine til i håp om å oppnå materiell velstand. Vi er vel mer eller mindre der nå, i forhold til hvordan vi ofrer om ikke akkurat barna, så ihvertfall alle de “høyere prinsipper” som vi burde ha for å kunne leve sammen i et samfunn av så mange forskjellige individer som vi gjør. Hvordan guder blir til er like uklart som hva eksakt man mener med “guder” men det virker rimelig opplagt at Molok i sine “offisielle” velmaktsdager hadde noe å gjøre med de økonomiske konkurranseforholdene der og da. Molok blir et eksternalisert symbol for viljen til å gi slipp på alt som man har kjært under jakten på noe som man har enda kjærere, men som ennå ikke finnes. Eller jakten på lykken, om du vil. Det er ikke korrekt å kalle dette egoisme. Det er mindre jordnære egenskaper som driver Molokdyrkerne. Det er som om de skuer selveste Soria Moria slott som noen slags strålende visjon langt der i det fjerne. Så fint alt skal bli når vi endelig kommer oss dit; men for å komme oss dit må vi jo ofre noe, for ikke å si alt som ikke direkte bidrar til fremdriften.