Syngedame; substantiv; kvinne som synger (slagere, populærmusikk).
(Det norske akademis ordbok)
Jeg har fått med meg at Taylor Swift er populær, men noe mer vet jeg ikke. Mange hitlåter har hun sikkert også, men jeg klarer ikke å koble noe med noe i den sammenhengen. Det er helt blankt. Likevel er jeg nokså sikker på at jeg ville gjenkjent noe hvis jeg hadde spilt meg gjennom en liste av hennes ti største hits, eller noe i den retningen, men det kommer jeg altså ikke til å gjøre. Syngedame er den – litt nedsettende – betegnelsen jeg vil bruke. Deretter trekker jeg på skuldrene. Hva mer er det? Sånt interesserer jo ikke meg. Jeg er det man i Ameriken kaller en metal dude og de går ikke vanligvis godt sammen med andre sjangere, selv om metallmusikken er mer mangfoldig, også inkludert “in the mainstream”, ved dette tidspunkt enn noensinne tidligere. Jeg mener, det var radikalt da Michael Jackson hyret inn Eddie Van Halen til å spille metallgitar på “Beat It” – folk var dypt sjokkerte på begge sider av gjerdet – men ingen reagerer på sånt lenger. Her i Norge har vi jo faktisk sett Dimmu Borgir opptre på Oslo Spektrum sammen med Kringkastingsorkesteret, så hva gjenstår å se etter det? Selv drar jeg mest i retning av jazz når jeg beveger meg bort fra paraplysjangeren “rockemusikk”. Eller kanskje det er best å si det slik: Frank Zappa var en musikalsk helt for meg gjennom de sene tenårene og inn i voksenlivet. Mannen er jo for fanden en sjanger i seg selv. “Zappamusikk”. Det kan jo bety nesten hva som helst, bortsett fra at det sjelden betyr “listepop”. Noen ganger kommer det riktignok noen kunstnerisk bemerkelsesverdige musikalske ting som også treffer den kommersielle nerven, men dette er ikke hovedregelen. Pengefolkene i musikkindustrien har jo ikke bruk for kunstnerisk ambisiøse musikere — og det er en ganske gjensidig følelse.
Interessant er det imidlertid at varemerket Taylor Swift nå har fått noen slags politisk gjennomslagskraft. Herregud. Gitt at hun har millioner av hva som ser ut som “svært hengivne fans” så er det ikke urimelig å anta at hennes ord veier tungt blant fansen når de skal gå og stemme ved neste valg, så slik sett har hun selvsagt “politisk makt” men bortsett fra det har ikke jeg hørt noe om at hun er aktivistisk på noe politisk område i det amerikanske samfunnet. Hun er syngedame. Punktum, liksom. Siden kan vi legge til at hun er et menneske som har følelser og det ene med det andre, slik at hun uttrykker seg slik et anstendig menneske gjør i forhold til moralspørsmål. Du vet. Krig og fred og sånt. Popstjerneting. Blant de realistiske valgmulighetene som foreligger i dagens USA så behøver man ikke nostradamiske superkrefter for å forutse at en syngedame som Taylor Swift kommer til å gå for det minst fascistiske alternativet hun har. Det er som sagt ikke min type kunst hun driver med, men hun er ikke desto mindre en kunstner. Det er opplest og vedtatt at kunstnere per definisjon er “liberale”. De beveger seg jo ikke typisk i en normal verden befolket av normale individer som gjør normale ting. Kunstnere er på mange måter “sosiale forskere” som prøver ut ting som er utenfor det normale, først og fremt i selve kunsten men som regel også i livsstilen. Arbeidene deres treffer noen ganger et massepublikum – enten dette var tilsiktet eller ikke – som tar det til seg og opplever noen slags “mening” i dette som kunstneren selv kanskje ikke engang hadde tenkt på i utgangspunktet. Mange har blitt genuint overrasket over plutselig kommersiell suksess, særlig sånne som har holdt på i mange år med kunstnerisk sett ganske “smale” ting. Eller altså, musikklivet betyr for de fleste som lever av det noe helt annet enn “stjernelivet”. Men ingen av delene ligner på et typisk normalt arbeidsliv. Det kreves litt “kunstnerisk legning” for å trives i faget. Jeg vet ikke noe om statistikken i forhold til musikken, men mitt inntrykk er at det går “flere hundre” forholdsvis anonyme men hardt arbeidende profesjonelle musikere – i den forstand at de lever av “spillejobber” – på hver stjerne, det vil si et sånt navn som alle gjenkjenner, og som sannsynligvis tjener så perverst mye penger på talentet sitt at de kan gjøre nesten hva de vil.
Det forrige jeg skrev var om Led Zeppelin. Nå skriver jeg om Taylor Swift. For en verden vi lever i.
Led Zeppelin IV er det fjerde albumet til det engelske bandet Led Zeppelin, utgitt 8. november 1971. Albumet har ingen offisiell tittel, men er oftest omtalt som Led Zeppelin IV, for å følge trenden fra bandet tidligere utgivelser. Det blir også kalt Four Symbols på grunn av fire symboler som vises på innercoveret: . Av samme grunn har albumet også blitt referert til som Runes. Led Zeppelin-gitarist Jimmy Page har selv kalt albumet Led Zeppelin IV i intervjuer, mens vokalist Robert Plant viser til det som «det fjerde albumet». Det er et av tidenes mest solgte album med over 30 millioner solgte eksemplarer, hvor hele 23 millioner av disse er solgt i USA. Albumet inneholder blant annet en av Led Zeppelins aller mest kjente låter, «Stairway to Heaven».
For å ta symbolikken først: Jimmy Page – som alle vet – kjøpte jo ved et tidspunkt eiendommen Boleskine House i Skottland; som er mest kjent for å tidligere ha vært eid av trollmannen Aleister Crowley (1875-1947) som bodde der en periode sammen med Victor Neuburg – som Crowley hadde et sadomasochistisk forhold til – og skal angivelig ha gjennomført det gamle magiske ritualet “Abra-Melin” på stedet, men det er et rigorøst opplegg som tar minst seks måneder å fullføre, så jeg føler meg ikke overbevist. Crowley var jo litt lat av natur, glad i både hasj og alskens andre stoffer som ikke er kjent for å støtte prinsippet om disiplinert livsførsel, så jeg vet ikke hva jeg skal tro. På den annen side så spiller det jo ingen rolle hva jeg tror. Det essensielle poenget her er hva Jimmy Page trodde da han kjøpte Boleskine House. Symbolet Page presenterte i coverkunsten på Led Zeppelin IV blir lest av nesten alle som “ZOSO”, selv om han hevder at det ikke skal ses som bokstaver, det er heller en grafisk komposisjon som symboliserer den hedenske guden Saturn – som styrer lørdagene (Saturn-day) – og som riktignok allerede hadde et etablert alkymistisk (og/eller astrologisk) symbol, men la oss ikke være pedantiske. La oss heller se humoristisk på saken, fordi dette tillater at vi trekker inn det spanske ordet perezoso – som betyr “lat” – som vi siden kan hugge i to slik at vi får Pere Zoso – Fader Zoso – som fungerer fint på fransk. Man kan se for seg en litt rocka munk som for eksempel kan være en karakter i en roman. Eller hvorfor ikke se det for seg som et kallenavn for Aleister Crowley? Nå er vi på sporet av et tapt mønster.
Det var lenge ukjent hva forsidebildet på plateomslaget representerte. De fleste antok at det var et maleri opphengt på en litt forfallen vegg; arrangert sånn som et kunstfoto av den typen som er helt standard vare på plateomslag, men ved en tilfeldighet var det noen som kom over det avbildede bildet på et loppemarked i fjor, og gjenkjente det som forsidemotivet til Led Zeppelin IV; slik at vi vet nå hvem personen med den store kvistbunten er. Det er taktekkeren Lot Long på et fotografi fra 1892. Han jobbet med å vedlikeholde tradisjonelle stråtak i området Wiltshire i sørvestre England. “Never mind” at navnet Lot Long lyder som en mannlig pornoskuespiller fra 80-tallet, slik at det hjelper ikke i forhold til sakens pikante problem, som er tildels ganske vill spekulasjon rundt hva som er meningen med dette motivet. Hva slags statement er det Led Zeppelin mener å komme med her? Saken er jo at en sånn kvistbunt kalles a bundle of faggots på engelsk og at uttrykket “faggot” – som nedsettende betegnelse på en mannlig prostituert som betjener andre menn – kom inn i det engelske språket i Victoriatiden, mens det egentlig betyr noe sånt som “narresoldater”. Faggot soldiers. Vi kan ta et sidesteg og nevne at sigaretter som regel blir kalt fags av briter, minst like ofte som norskene sier “sigg” – got a fag? – men at man da skal forstå det i betydningen “pinne” – haru en pinne? – som kunne vært slang for sigarett på norsk selv om jeg ikke tror at det er det. Folk sier typisk “sigg” på alle dialekter så vidt jeg vet. Uansett var det sånn før i tiden at britene hadde et opplegg med “stående reservister” – altså militære soldater i private regimenter – som sjelden ble innkalt til tjeneste men som likevel mottok et fast honorar for vedlikehold av våpen, uniformer og det ene med det andre. Det er her bløffesoldatene våre kommer inn i bildet. The bundle of faggots. De som bare er oppført i listene for å fylle inn i rekkene og opprettholde utbetalingen av det faste honoraret. Ikke akkurat noen lovlig ting å gjøre, men du vet hvordan folk er. Man skaffer de pengene man kan med de midlene man har.
Led Zeppelins policy var å aldri be om unnskyldning for noe og heller aldri forklare noe for pressen, fansen eller andre. De poengterte til stadighet at de bare var kreative kunstnere som laget musikk, ferdig snakket. Folks personlige vurderinger og oppfatninger får være deres egne. Bandet kan jo ikke ta sånne hensyn. Deres jobb er å lage det beste de får til med det talentet de har, så får det gå som det går. Fint hvis folk liker det. Og hvis ikke? Vel, de gjorde så godt de kunne. Imidlertid gikk det jo som alle vet “ganske bra” med Led Zeppelin, eller vi kan faktisk si – uten å være urimelig – at det var de som satte standarden for hva det betyr å være en rockestjerne. Oppmerksomhetsøkonomien oppsto ikke med internettet, den bare fikk sitt eget nesten helt hemningsløse kjøpesenter. Folk var ganske besatte på å grave etter informasjon i alle retninger før om årene også, men materien var treg i forhold til nåtidens ryktebørs. Spørsmålet om Led Zeppelin mente å si noe om homofili på grunn av omslagsfotoet med “faggots” kom på banen få måneder etter at albumet var sluppet og det har aldri senere blitt besvart av noen som vet noe, selv om mange har vært helt sikre på både det ene og det andre. Ingen ville ha brydd seg om det gamle fotografiet av Lot Long hvis det ikke hadde havnet på dette plateomslaget — men dette er jo typisk sånn som designere og rekvisitører jobber; de formelig bor på loppemarkeder og i bruktbutikker på evig skattejakt etter fine ting som ser bra ut innenfor en større horisont av designmessig stil. Siden dumper de kanskje ting de allerede har brukt slik at de skal slippe å “gjenta seg selv” i jobben, og sånn havner ting på loppemarked og i bruktbutikk om igjen. Hva vet jeg? Kulturen består – som Descartes var inne på – dels av fysiske objekter, dels av mentale idèer. Over tid og gjennom rom blir alt dette omstokket og reformatert i stadig nye sammensetninger foran stadig nytt publikum. Det virker mest sannsynlig at de som laget coverkunsten fikk noe slags vagt tema å jobbe med i utgangspunktet, siden satte de opp noen idèer og utkast som bandet plukket ting de likte ut ifra. Den vanlige metoden. Jeg klarer ikke å se for meg at noen som var involvert i denne prosessen i forhold til dette albumet noensinne mente å si noe om homofili. Imidlertid vet jeg at det finnes mennesker som er litt i overkant opphisset i forhold til sånne ting. Du vet. Sex og sånt. Særlig når man føler at man har grunnlag for å trekke svart magi inn i saken, hvor man altså har en forbindelse til Aleister Crowley; en person som vel teknisk sett må kalles “bifil” fordi han hadde seksuelle opplegg i alle tenkelige (og et par utenkelige) retninger — men altså, Crowley var jo en trollmann. Det fantes intet normalt i hans liv.
Pyrrhonisk skeptisisme eller pyrrhonisme var en filosofisk skole eller retning av skeptisisme som ble grunnlagt av greske Ainesidemos i Alexandria på 100-tallet f.Kr. og nedtegnet av Sextus Empiricus på slutten av 100-tallet eller meget tidlig på 200-tallet e.Kr. Retningen er navngitt etter Pyrrho, en gresk filosof som levde fra rundt 360 til rundt 270 f.Kr., en av de første skeptikere, skjønt forholdet mellom skeptiske skolen og den historiske Pyrrho er uklart. Fallibilisme er en moderne, grunnleggende perspektiv på den vitenskapelige metode som ble fremmet av Karl Popper og Charles Sanders Peirce som hevder at all kunnskap er, i beste fall, provisorisk eller ikke fullstendig sikker, og at enhver forsker må alltid stipulere for dette i forskningen og de funn som man kommer fram til. Det er en moderne forlengelse av pyrrhonismen. Faktisk har de historiske pyrrhonister tidvis blitt beskrevet av dagens forfattere som fallibilister, og moderne fallibilister har også tidvis blitt beskrevet som pyrrhonister.
Som alle kan se levde Pyrrho på den tiden da Alexander den store “samlet hele verden til ett rike” hvis man ser gresk på saken, noe de imidlertid ikke gjorde i India mens Chandragupta Maurya samtidig hadde sitt store rikssamlingsprosjekt; Mauryariket er best kjent for den senere keiser Ashoka, som hersket over et samlet India og som konverterte til buddhismen rundt år 250 før vår tidsregnings begynnelse. En stund var det Selevkideriket – grunnlagt av generalen Selevkid Nikator etter at Alexander døde – og Mauryariket de to store aktørene i “østen” – fra Middelhavets bredd i Syria til Bangladesh og Burma i øst – men så ble det trøbbel med romerne i år 190, etter at kong Antiokos lot seg oppmuntre av den landflyktige puniske hærføreren Hannibal til å utfordre Roma om hegemoniet som “den største makten i den hellenske verden”. Det endte ikke bra for Antiokos. Hundre år senere kollapset hele Selevkideriket og ble omorganisert til mange småstater. En av disse var Kommagernerstaten, som under ledelse av sin egen kong Antiokos i år 62 før vår tidsregning satte i gang med å oppføre sitt eget gravmonument på toppen av fjellet Nemrut Dag like i nærheten av byen Adiyaman i dagens Tyrkia. På 2134 meters høyde finner vi den dag i dag – riktignok litt medtatt av tid, vær og vind – dette monumentale minnesmerket som var tenkt å markere kongens gudestatus. Dette ganske lille Kommagenerstaten holdt seg selvstendig – diplomatisk inneklemt som de lå mellom parthere i øst og romere i vest – helt frem til keisertiden, da det var litt frem og tilbake en stund, før Vespasian satte kroken på døra for prosjektet og gjorde Kommagenerstaten til en del av Romerriket, to år etter at han hadde gjort det samme med Israel.
Skepsis er ikke det samme som protest. Pyrrhonisk skepsis – eller eventuelt fallabilisme – forholder seg til prinsippet om at “man kan aldri vite noe sikkert” og avviser derfor dogma, men godtar foreløpige arbeidshypoteser som intellektuell metode. Karl Popper nevnes jo støtt og stadig som selve den postmoderne vitenskapsskepsisens stamfar — men Popper, Peirce og fallabilistene er altså “bare” resirkulerte versjoner av Pyrrho, eller rettere sagt Ainesidemos fra Alexandria, som utformulerte dette opplegget for over to tusen år siden. Hva skal man tenke om det? Er vi mennesker noen slags jævla sinker eller hva? Man kan jo lure. Uansett, skepsis handler i denne sammenheng mest om å være skeptisk til det å trekke “tjukke” konklusjoner ut av “tynne” datagrunnlag. Særlig varsom må man være når man studerer en idè som man liker. Da øker sjansene for at den skeptiske årvåkenheten skal “se en annen vei” både nå og da under den intellektuelle prosessen. Vi hadde en såkalt mørk middelalder i Europa ganske lenge — og dette var ingen tilfeldighet. Det var meningen at det skulle være slik. Vi var styrt av dogma som utgikk fra kirken. Faktisk så begynte man ikke engang å kalle denne regionen for Europa før i renessansen. Tidligere kalte man det bare “kristenheten” og opplegget var noe slags patriarkalt autarki, det vil si føydalismen. Korset og sverdet. Greia kollapset imidlertid da Svartedauden kverket oppimot halve Europas befolkning i løpet av bare et par år. Ordet renessanse betyr jo “gjenfødelse”; spesifikt det at man begynte å se på hvordan ting hadde blitt gjort i Hellas og Roma. Det er vanskelig å understreke sterkt nok hva slags dødsstøt Svartedauden var i forhold til kirkens troverdighet. Visse forskere snakker om “de facto ateisme” hos store deler av befolkningen i middelalderen, i den forstand at de var uinteressert i religion – omtrent sånn som mange har det i dag – men de var neppe aktivister, mer den typen som ikke gidder å tenke på sånne ting. Livet er jo først og fremst et praktisk problem. Folk flest vurderte neppe noensinne å gjøre opprør mot samfunnsinstitusjonene. Man passer sine saker og holder seg unna religion, politikk og annet trøbbel.
Annerledes skulle det imidlertid bli utover 1500-tallet, ikke minst på grunn av denne affæren med Amerika. Det fremsto neppe slik på den tiden men det er lett å se nå at Spania i realiteten ble ødelagt – kulturelt og økonomisk – av imperiedrømmene som liksom dannet en naturlig forlengelse av den “reconquista” som skjedde på 1490-tallet og som bare fortsatte som “conquista” ettersom alle de allerede godt krigsvante soldatene satte over Atlanterhavet for å fortsette kampen for Gud, konge og fedreland. Det endte jo som alle vet i noen ganske stusselige folkemordprosjekter rettet mot den innfødte befolkningen. Korset og sverdet. Samme gamle leksa. Noen hundre år senere finnes det fortsatt mange åpne gamle saker fra den tiden, men den mest betydningsfulle konsekvensen av spanske erobringskriger i “den nye verden” er at et stort flertall av verdens spansktalende befolkning nå bor utenfor Spania. En lignende situasjon foreligger for språket engelsk. Nordmenn snakker typisk ganske bra engelsk. Ikke bare lærer vi det på skolen, vi er også til stadighet eksponert for ganske mange engelskspråklige kulturuttrykk. Nettet kan jo for eksempel være litt problematisk å navigere noen ganger hvis man ikke kan engelsk. Til gjengjeld har vi fått ganske mange språkblomster av åpenbar engelsk avstamning, som vel er hva man må regne med. Jeg vet ikke om det teller som meme, men det er ganske vanlig å legge inn noen engelske ord og uttrykk her og der for å “sprite opp språket”. Jeg gjør det selv — og ikke bare med engelsk. Det kan bli litt mye av sånt hos noen, noen ganger, men i det store og hele er ikke dette den “språkforurensningen” som man noen ganger hører om. Det går ikke an å “bevare kulturen” annet enn gjennom å delta i den og holde den levende som best man kan. De tingene som faller ut av kulturen er bare ting som ingen lenger bruker uansett.
Den patriarkalske politiske teori er assosiert hovedsakelig med Robert Filmer. En gang før 1653 fullførte Filmer et verk kalt for Patriarcha, or the Natural Power of Kings. Det ble imidlertid ikke utgitt før etter hans død. I den forsvarte han monarkiets enevelde og kongenes guddommelige rett ved at deres tittel var nedarvet fra Adam, det første menneske i henhold til den jødisk-kristne tradisjon. Filmers teori er grunnlagt på utsagnet at farens styre av familien er den sanne opprinnelse og modell for all styring. I begynnelsen ga Gud autoritet til Adam som hadde eneveldig kontroll over hans etterkommer, over livet og døden selv.
(Wikipedia)
Som alle vet er Chicxulub en småby – omtrent fem tusen innbyggere – i Mexico, som av ukjente årsaker ble gitt dette navnet som er et ord på språket yucatec og betyr “djevelens loppe”. Selvsagt vet også alle som noen gang har blitt utsatt for loppebitt at alle lopper er djevelens lopper – eller satans udyr som vi kaller det på norsk – og at vi dessuten har et sted i Norge som heter Loppa. Et fint utgangspunkt hvis man skal dra på lopphavet som visstnok er noe enkelte nordlendinger sier når de mener omtrent det samme som “dra til helvete”, men jeg vet ikke om dette er sant, bare at karakteren “Bodø” i den gamle fjernsynsserien Stompa pleide å bruke dette som kraftuttrykk. Kanskje begynte folk å bruke det senere, på grunn av serien, eller kanskje gjorde de det allerede. Who cares. Jeg har uansett ikke tenkt meg til Loppa, verken over land eller vann, og definitivt ikke gjennom luften; som også er en litt upassende måte å ankomme Chicxulub. Stedet er jo først og fremst kjent som det nærmeste tettstedet til krateret etter den ti kilometer store asteroiden som landet der for 66 millioner år siden. Du vet. Den som kverket tre fjerdedeler av alt liv på jorda, inkludert alle dinosaurene (bortsett fra de som senere utviklet seg til fugler). Hendelsen er også kalt “den femte massedøden”, fordi vi kan lese ut av det geologiske registeret at det har vært fire slike hendelser før “djevelens loppe” kom inn i omtrent tyve kilometer i sekundet og skapte et krater som er tyve kilometer dypt og to hundre kilometer bredt.
Det var stusselige forhold i flere millioner år etter Chicxulub-affæren. Imidlertid er det sannsynligvis sant som alle sier, at pattedyrene neppe ville ha kunnet etablere seg så vidt og bredt som de har gjort hvis ikke “noe” hadde fjernet dinosaurproblemet. Det er jo vanskelig å etablere noen bærekraftig livsstil i et miljø hvor flere meter høye øgler løper rundt og skriker som ville dyr, foruten at de også – som er et mye større problem – sluker sånne småtasser som deg og meg i et par kjappe jafs, før de løper skrikende videre, helt uten mål og mening. Herregud. Det må være grenser for hva slags naboer man skal leve med. Uansett gikk utviklingen slik at omtrent tyve millioner år senere skilte det vi kaller “vestapene” – de som bor hovedsaklig i Mellom- og Sør-Amerika – lag med oss andre. Det er litt omdiskutert når de første “østapene” kom til det amerikanske kontinentet, men det er godt belegg for å si “fra Sibir for omtrent 25.000 år siden” både basert i arkeologisk og genetisk materiale. De hadde i mellomtiden utviklet seg til å bli mennesker – som er en ganske radikal ting å gjøre – mens vestapene forble mer konservative i stilen sin. Vi fikk ordene aper og apekatter på en tid da få hadde sett slike skapninger, men det betyr på norsk de som har og de som ikke har hale. Aper har ræva bar og oppholder seg mye på bakken. Apekatter har lange haler og beveger seg “katteaktig” rundt i trekronene. Alle klassifiseres imidlertid som “primater” og denne slekten hadde sin storhetstid for tredve millioner år siden, da det fantes mange hundre forskjellige arter. Vi regner som “mennesker” alle de aper som utviklet et oppreist, tobent ganglag og smidige tuklefingre. Det vi kaller intelligensen er sannsynligvis tiknyttet øye/hånd-samarbeidet og det må ha vært en sterk seksuell attraktor for at noen skapning skal utvikle en såpass snål egenskap. Som alle vet drives menneskekroppen av en forbrenningsmotor som yter omtrent hundre watt til enhver tid, hvorav tyve forbrukes av hjernevirksomhet. Dette er en svært kostbar egenskap. Hva slags talenter behøver en ape for å overleve og formere seg? Sahelantropus er det første mennesket vi kjenner til så langt, for omtrent syv millioner år siden, og “oppreist ganglag” er den store nøkkelen til hele mysteriet. Du vet. Blikkretningen.
Folk har et litt variabelt forhold til ordet ape. Noen oppfatter det som en fornærmelse, selv om vi teknisk sett er aper innenfor biologien. Det er litt interessant hvordan språket fungerer slik sett. Ordenes makt er velkjent. Det skal i de fleste tilfelle ikke særlig mye til for å “psyke ut” og manipulere mennesker hvis man vet hvilke knapper man skal trykke på. Enklest er det å manipulere dem som insisterer på at “vi er noe mer enn bare dyr”. Det er jo en fullstendig evneveik tanke. På hvilken måte da? At vi er så smarte og flinke? Herregud. Se deg rundt. Eksakt hvor smarte og flinke ser det ut som om vi er? Belønningen for all vår kos og kultur er fedme og psykiske lidelser. Bon apetit som franskene sier. Jeg kan ikke huske sist gang det gikk en hel dag uten at temaet fedme og/eller temaet psykisk lidelse var fremme i presse og andre media. Folk snakker om disse tingene hele tiden, eventuelt om deres sekundære virkninger i form av skam og sosiale funksjonshemninger. Det er ikke som om vi ikke er klar over problemet. Vi skjønner jo at også vi har instinkter – som alle andre dyr – og at disse har kommet til oss som en lang arv etter alle mulige slags fjerne slektninger og deres evolusjonære strategier og tilpasninger. Vi behøver korrekt ernæring og gode stimulanser for å fungere optimalt som skapninger. Riktignok er vi svært versatile skapninger som kan klare oss på fæl skrotmat gjennom lang tid, men hvis vi ønsker å ha en stabilt god helsetilstand bør vi sannsynligvis sikte litt høyere enn dette lavmålet. Gode vaner i forhold til ernæring og mosjon er det viktigste man kan gjøre som selvstyrt helsetiltak. Kroppen og sinnet må forstås som en helhet hvor alle deler påvirker alle andre deler. Alt henger sammen med alt.
Homo erectus – det oppreiste mennesket – betraktes av de fleste som de første “egentlige” mennesker; som laget finurlige redskaper og kontrollerte ilden fra omlag tre millioner år siden. Det er også litt vanskelig å forklare hvordan de havnet på visse øyer i Sørøst-Asia hvis de ikke hadde ganske god greie på både vanngående farkoster og seil — hvilket selvsagt videre impliserer at de hadde språkbasert kommunikasjon og planer. Hvilket gir oss et hull på fire millioner år mellom sahelantropus og erectus, hvorav førstnevnte neppe hadde noe intellekt å snakke om mens sistnevnte definitivt hadde utviklet abstrakt tenkning. Blant mye annet i dette hullet finner vi mennskets “åtseleterfase”, da man typisk samlet seg i flokk nok til å forstyrre og skremme bort større rovdyr som hadde lagt ned bytter, muligens med en forutgående fase da man nøyde seg med å plyndre det som var igjen, knuse beina for å få tak i margen og så videre, etter at løven, ulven, bjørnen eller hva det nå enn var for slags “totemdyr” hadde forlatt kadaveret. Fett og proteiner styrket i henhold til konvensjonell tenkning fremveksten av intelligens i mennesket. Jeg ser ikke noe poeng i å diskutere med denne påstanden. Den virker rimelig. De som får energirik mat vil vokse til bedre og bli sterkere og sunnere enn de som må overleve på næringsfattig skrot. Alle vet dette. De var fra de tidlige menneskenes perspektiv en sunn strategi å gå for å plyndre kadaverne som de store og skrekkelige rovdyra etterlot seg. Over tid førte dette med seg sånne instilkter som det lønner seg å ha når man driver med sånne forretninger. De som husker fjernsynsserien The Wire husker også karakteren Omar som levde av å rane narkohandlerne. Han var liksom den mest skrekkinngytende av dem alle, fordi hva slags “bad motherfucker” må man være for å etablere seg i en sånn jobb? Vel, der har du det tidlige mennesket, som stjeler fra bjørn og løve, først bare som tyv, senere som væpnet ransmann og terrorist. Enda senere skiftet vi imidlertid perspektiv og ble til jegere — som senere ble til landsbyboende jordbrukere, som er hva vi fortsatt er, med tillegg av alt det andre vi noensinne har vært. De som tror at vi ikke har instinkt for jakt bør prøve å bli med på en jakt. Det skjer ting med folk. Så hva med alle de andre instinktene vi la til oss gjennom tidens løp og som var til vår store fordel der og da, men som kanskje senere har falt litt ut av bruk? Det er et interessant spørsmål.
Det har vært litt støy rundt begrepet “evolusjonær psykologi” i noen år nå, men dette er bare vrøvl og humbug. Evolusjonært er bare sånt som foregår på artsnivå, mens psykologi handler om atferden hos individer. (Hva er det som motiverer dem? Sånne ting.) Vi bør heller snakke om “dyphistorisk sosialantropologi” hos grupper og deres “kulturelle tilpasninger” i forhold til de dominante livsutfordringene der og da. Man skal jo helst overleve med en noe større komfortmargin enn å streife rundt på sultedødens rand til enhver tid. Jeg ser for meg at menneskenes karrière begynte med å følge etter de rovdyrene som fulgte etter de store flokkene av byttedyr, med sikte på å overta byttet med list eller vold. Høres ikke det ut som typisk menneskelig atferd? Dette spillteoretiske utgangspunktet forklarer jo mye. Det virker også rimelig å anta at vi alltid har vært “fastboende” i den grad dette har vært praktisk mulig. At vi ikke finner spor etter boliger betyr jo ikke at folk ikke har hatt noen slags arrangementer med treverk, adobe, skinn og det ene med det andre, som ikke etterlater seg noen spor bortsett kanskje fra et ildsted. Det virker urimelig at folk gikk direkte fra å være omstreifende jegernomader til å bli byboere i elvedaler. Hvis man finner et bra sted med et tilfredsstillende næringsgrunnlag så flytter man jo ikke derfra uten noen slags god grunn. Sånn er det den dag i dag. Folk søker trivsel i kjente omgivelser oftere enn de søker “eventyr i det ukjente”. Dette er definitivt et instinktivt trekk. Nesten alle har ett eller flere “spesielle steder” som har en mening for dem som de ikke helt kan gjøre rede for. De bare liker seg der. Ferdig snakket. Og alle skjønner hva dette betyr. “Landskapsestetikk” berører oss dypt. Vi er aper som liker fine ting. Vi liker pynt. Vi har alle “kunstneriske evner” men vi har også sosial angst. Det er lett å krenke mennesker. Og vi er minst like lettskremte som alle andre dyr, i den forstand at når det oppstår noen slags brå og uventet jævelskap så er våre første instinkter å hoppe unna og komme oss på sikker avstand, eventuelt “søke dekning”, før vi begynner å vurdere hva det er som skjer. Nesten alle reagerer sånn, og ingen behøver å lære dem det. Jeg tror kanskje at de som fantaserer om evolusjonær psykologi kanskje egentlig mener å kartlegge evolusjonært betinget refleksatferd hos mennesket, slik det fremstår som art nå i dag, og i så fall er jeg helt med. Det er et interessant forskningsfelt.
Ny Kronologi er en pseudohistorisk konspirationsteori der går tilbage til Isaac Newton (The Chronology of Ancient Kingdoms Amended. 1728), og som i dag anføres af de russiske matematikere Anatolij Fomenko og Gleb Nosovskij. Ifølge nævnte matematikere og den italiensk-franske filolog Joseph Scaliger kan der etableres en fælles antikhistorisk kronologi, der har søgt at gøre den Romerskkatolske kirkes indflydelse på verdenshistorien større, end tilfældet reelt var. Ifølge Anatolij Fomenko findes der ingen skriftlige kilder, der med sikkerhed kan dateres til tidligere end 1000-tallet. Konsekvensen af Ny Kronologi er, at oldtidens Grækenland, Romerriget og Egypten aldrig har eksisteret. Russiske forskere mener, at Jesus blev født i 1152 e.Kr. på halvøen Krim og blev korsfæstet i 1185 på Yuşa Tepesi. Det gamle Jerusalem, er beskrevet i alle fire kanoniske evangelier som Yoros fæstning og i Det Gamle Testamente som Konstantinopel. Mest oplagt som forlæg til Biblens Jesus var ifølge Anatolij Fomenko den byzantinske kejser Andronikos Komnenos, som under sin regeringstid forsøgte at stække adlens magt, og som også led en voldsom død i 30 årsalderen. Det Gamle Testamente blev skrevet adskillige hundrede år efter Det Nye Testamente og omhandler begivenheder, der fandt sted i 1300-1500-tallet ifølge Fomenko.
Siste versjon av “Ny Kronologi” er fantasier på diverse sosiale media om “Det tartariske imperiet” eller bare Tartaria, som er hva man kalte de sentralasiatiske “stanerlandene” og Sibir i tiden før de kom innunder russisk innflytelse; samtidig som både Tartaria og Mongolia ble brukt som opprinnelsesland for “den gylne horde” og alt oppstyret rundt dette i Russland. Det har imidlertid aldri eksistert noe Tartaria som eget land i formell forstand, det er bare et navn på en region, som for eksempel “Sørøst-Asia”, men dette stanser selvsagt ikke de noe mindre gylne hordene – de er mest bæsjebrune – av det slaget som antar at “eliten” – eller de skriftlærde om du vil – lyver for dem om hva slags skapning mennesket er, hvor vi kommer fra og hva slags prognoser vi har i forhold til vår videre eksistens. Sånt er veldig vanskelig å forholde seg til — og umulig å ta seriøst. De er akkurat som antivaxere og denslags, bare at de har tatt for seg historiefaget heller enn de onde hensiktene til Big Pharma. Hva slags grunnlag for kommunikasjon har vi når vi ikke engang har samme virkelighetsoppfatning? Jeg vet ikke i hvilken grad “Tartaria-konspirasjonen” er en idè som først ble klekket ut av russere, men det skulle ikke forbause meg mye. Den lever uansett sitt eget liv på nettet nå, i likhet med en masse annet vrøvl som folk har pønsket ut og publisert som “alternativ historie”.
Anatolij Fomenko er en høyt respektert matematiker som er medlem av det russiske vitenskapsakademi og vel fortsatt jobber som professor i matematikk og mekanikk ved universitetet i Moskva, slik at det vi har her er et glimrende eksempel på hvor galt det kan gå når man tror at man forstår “historiens mekanikk” bare fordi man er flink med tall og denslags. Det er jo forbløffende. Hvordan skjer sånt med folk? Det er et klassisk tilfelle av paranoide vrangforestillinger. På den annen side var jo John Nash en svært talentfull matematiker som hadde det med å forsvinne inn i psykoser hinsides alt vi forbinder med “mening”. Mange har sett filmen A Beautiful Mind som handler om Nash og de tingene han hadde å stri med. Psykiatriske problemområder er dessverre sjelden vel avgrensede og lett påvisbare, det handler jo om det vi kan kalle brukergrensesnittet mellom individet og verden, slik at de psykotiske vrangforestillingene kan trigges av mange tilsynelatende helt normale og banale ting, som pasienten imidlertid projiserer “mening” på – ofte forbundet med dramatikk og fare – og sånn går det, rundt og rundt. Vi behandler ikke typisk vrangforestillinger hos psykiatriske pasienter, med mindre det utarter til aggressiv oppførsel som skaper ubehagelige situasjoner, med alle sine videre ringvirkninger. Så lenge de ellers er “harmløse” får de tenke og tro hva de vil. Det er jo en fri verden sånn sett. Derfor finnes det da også mye bisarr kognitiv dissonans der ute, som noen ganger beveger seg inn i det psykotiske. Etter min mening er ikke dette en situasjon som har oppstått på grunn av nettet og sosiale media. Det er bedre å si at nettet og sosiale media har bidratt til å synliggjøre hvor gale folk egentlig er. Hva annet skal man kalle det? Du er jo gal hvis du tror at menneskehetens historie begynte for tusen år siden, uansett hva slags matematiske bevis du tror du har funnet. Det beste råd jeg kan gi til de som har viklet seg inn i slike fantasier er å skrive en bok om det. Fri diktning, så vilt og usannsynlig som du måtte ønske. Få hele sagaen ned på papiret og send det til et forlag. Regn med avslag. “De” vil jo ikke at disse tingene skal komme ut, ikke sant? Det betyr bare at du må gjøre en bedre jobb med språket og alt det vi kaller “fortellertekniske virkemidler” og deretter sende hele faenskapet inn en gang til. Sånn fungerer det for de fleste forfattere. Det er ikke lett å finne et forlag som vil ta på seg jobben. Det er i det hele tatt så vanskelig at man ikke bør gjøre det hvis man ikke synes at man “må”.
Hvilket bringer oss beleilig til de som opplever at de må stå på en scene; synge, danse, gjøgle og opptre for folk. Man pleier normalt å skille mellom “skapende kunst” – litteratur, maleri, skulptur – og “fremførelseskunst” — det å stå på scenen foran et publikum. Likevel har en maler av akvareller mer til felles med en danser av ballett enn noen av dem har med “vanlige folk” som ikke typisk forstår den kunstneriske trangen til å finne et uttrykk og bruke det slik man synes at man må. Dette er jo et typisk spørsmål om legning. Man blir ingen lykkelig rørlegger eller saksbehandler på NAV hvis man “egentlig” skulle blitt performanceartist. Kundene blir ikke lykkelige de heller. I det minste bør man melde seg inn i en amatørteaterforening og gå på den typen samlinger hvor man sitter og “leser” rollen fra manus, slik at man bygger seg opp en viss følelse for hva ting handler om. Jeg er jo både hedonist, libertiner, sybaritt og det ene med det andre, så selvsagt er kunsten en del av livet mitt, enten det kommer fra en scene eller er oppmontert på et lerret. Dessuten driver jeg jo selv også og tukler med noen greier som vanskelig kan kalles annet enn “kunst”. Jeg opererer ikke med høy terskel for hva jeg personlig “anerkjenner som kunst”. Hvis de sier at det er kunst så er det sikkert det. Om jeg siden liker det er et spørsmål om personlig smak. Det lages jo mye stygt, men hva skal man gjøre? Folk lager det de har lyst til å lage, helt uavhengig av hva jeg eventuelt ønsker å se, høre eller oppleve mer av, og sånn må det nesten være for at greia skal fungere. Jeg klarer for eksempel å se om noen er en – objektivt sett – kompetent sanger, enten jeg liker selve sangen eller ikke. (Som regel ikke.) Hvorom allting er, jeg liker “talentshow” av typen Stjernekamp, som i mange år har vært noe av det grommeste innenfor norsk fjernsyn. Jeg tror jeg har sett alle sendingene, enten da de ble sendt eller som reprise på nettstedet NRK.no, men det er bare unntaksvis at artistene velger låter jeg ville ha gitt dem som aktuell utfordring innenfor den for hånden værende sjangeren. Likevel kommer jeg meg alltid gjennom opplegget med et “optimistisk” inntrykk av at Norge ikke mangler talenter. Det er verre med Melodi Grand Prix, eller Eurovisjon som mange kaller det nå. Jeg tror jeg mistet interessen omtrent på den tiden da ABBA vant med “Waterloo”. Den har aldri senere kommet tilbake. Hva kan jeg si? Det passer ikke til smaken min. Det gjør forresten heller ikke Maskorama, som jeg imidlertid også har sett alle sesongene av likevel. Hvorfor? Faen om jeg vet. Jeg tror Aleksander With – trøndersk mann til fingesrpissene – oppsummerte det bra nok da han beskrev Maskorama som Stjernekamp på fleinsopp. Maskorama har en absurd dimensjon over seg som MGP “nesten” har, før folk tar det alt for blodseriøst og ender med å fremstille skrekkelige ballader som jeg er nødt til å tenke må være ironisk ment. Men det er jo ikke verre enn at jeg finner meg noe annet å se på — og står over debatten ellers.
Til sist en video som på eksemplarisk vis uttrykker den “sjøsyke” følelsen MGP gir meg:
Ved å klikke på linken ovenfor vil man bli transportert til en spilleliste som er identisk med plata “Time Machine” (Antologi 1970-1977) som ble nyutgitt for noen år siden av de som eier rettighetene til bandet Stray sin kunstneriske produksjon. Jeg vet ikke hvem dette er, men jeg antar at det er en eller flere av de gjenværende bandmedlemmene. Spillelisten på YouTube oppgis jo å være publisert av bandet, ikke noe selskap eller andre som har interesse av å legge det ut. Selv kjøpte jeg det som CD; gjennom Amazon hvis jeg ikke husker helt feil, og den tilhører en for tiden ganske liten samling av favoritter som jeg liker å spille på stereoen mens jeg kjører bil. Om Stray er det å si at alle som vet noe som helst om de forskjellige tiårenes typiske musikkstil vil karakterisere dem som “typisk 70-tallsrock” — men de var jo aldri et band som slo igjennom og ble til stjerner og kommersielt suksessrike rockedinosaurer sånn som visse andre band fra den samme perioden, til tross for at de er minst like kompetente musikere og gode låtskrivere som diverse 70-tallsnavn som alle kjenner. Jeg vet ikke hvorfor. Det gir ingen mening fra en musikkelskers perspektiv. Jeg mistenker faktisk at Stray alltid var “litt for flinke” for sitt eget beste. Originalplatene deres har uansett gått for perverse pengesummer mellom samlere i alle år siden, men de forblir “relativt ukjente”.
Jeg bor jo slik til i landskapet at uansett hva jeg skal så er det “langt” å reise. Det går forsåvidt an å spasere til superen, men da må jeg beregne at det tar tre-fire timer å komme seg tur-retur, mens hvis jeg kjører bil er det unnagjort på en halvtime. Været har som alle skjønner mye å si for den typen beslutninger. Videre er det slik at hvis jeg skal i noen slags spesialforretning – eller hvorfor ikke til tannlegen? – så er det i praksis uråd å ikke bruke bil. Sånn er det å bo på landet. Til gjengjeld er det lett å finne parkering. Man kan bare spa seg et høl i den nærmeste snøfonna og lukeparkere seg inni der. Funker fint som faen. Gratis er det også. Noe mindre gratis er det imidlertid å holde bilen ren i disse tider. Du vet. Veisalt. Det er noe jævelskap for denne typen biler – jeg kjører Passat – som er følsomme for rust. Når man skal sørover gjennom Østerdalen kan man kjøre Riksvei 3 – det heter trea her omkring – eller man kan legge seg østenfor Glomma, ihvertfall fra Åsta og videre ned til Elverum, og da heter det øssia. “Østsiden” på dialekt. Problemet med trea er som alle vet at der ferdes de store udyra; det vil si tungtransport og annet som liksom kommer seilende i en veritabel sky av saltvann som gjør at man må spyle og viske frontruta sikkert hundre ganger i løpet av noen mil, for all seriøs tungtrafikk går jo langs trea, ihvertfall på denne tiden av året. I tillegg er det noen ganger noe bøll med folk som kjører villmann og det ene med det andre, det ender ofte med at man tar øssia nedover — for å spare seg for det de italiensk-amerikanske kaller agida. Stress. Da havner man istedet på hva vi kan karekterisere som “norske vinterveier på 70-tallet” med typisk toppdekke av hardpakket snø (som justeres noen ganger med veiskrape i løpet av vinteren) og som det virker på kanten av det uforsvarlige å ferdes langs i særlig mye høyere hastighet enn 60-70, kanskje oppimot 80 på lange rettstrekninger, men dette er definitivt ikke en vei som forsvarer “hundre pluss” – sånn som på trea – uansett hva slags kjøretøy man har. Man kjenner det jo i svingene, og dem er det mange av. Følgelig blir det å “cruise” hvis man velger øssia som sørgående – eller nordgående for den saks skyld – vei. Dette skjønner alle etter bare noen hundre meter langs den veien. Kontroll og fart går dårlig sammen.
Bedre er det derimot når musikken passer til tempo og omgivelser. Da blir turen like mye en estetisk opplevelse som en transportetappe, omgitt av snø, furuskog og høye brøytekanter, med en spilleliste som varer omtrent like lenge som turen. Man skal jo trives i hverdagen, noe som ikke blir lettere av at en eller annen satans storbil spruter deg ned med saltsørpe. Prisen for å ta det alternativet helt bort fra bordet er imidlertid at ting tar mye mer tid. Det går sakte på øssia i forhold til hva som er “normalt” på trea, det vil si normal åttigrense for landevei men de fleste kjører typisk i 90-100 — og det er mange stygge forbikjøringer å se. Man blir å føle seg litt som en “sinke” hvis man holder seg til den lovlige fartsgrensen, særlig gjennom de 60-sonene som fortsatt finnes langs veien. Jeg liker ikke sånt. Folk er forskjellige, men for meg er det vesentlig mye mer irriterende å få fartsbot enn å bare legge seg bakpå og ta trafikkreglene som de kommer. Jeg ble tatt i over nitti i en 70-sone for noen år siden og det var en interessant følelse. Jeg tror kanskje det var skam. Herregud, hvordan er det nå du har stelt deg? Det endte med at jeg fikk både prikker i førerkortet og bot. Som jeg nettopp sa, jeg liker ikke sånt. Egentlig er saken ganske enkel. Hvis man liker dårlig å få en formanende pekefinger fra “autoritetene” så må man treffe alle rimelige tiltak som man kan for å redusere sjansene for at dette skal skje. Eller har du hørt om noe annet som virker? Poenget med å ha trafikkregler er jo at trafikkmønsteret skal være forutsigbart. Kanskje mange behersker høy hastighet, men det er også mange som overvurderer kompetansen sin med tildels alvorlige konsekvenser. Man befinner seg jo til enhver tid i livsfare når man beveger seg i 80-100 selv om veien er tørr og fin, oversiktelig langt avgårde og alt det der, fordi plutselig kan det sprette et dyr ut i veien rett foran deg. De kommer fort noen ganger — og det er ikke utypisk å reagere med noen slags brå rattbevegelse som gjør at man mister kontrollen, og da baller det fort på seg. (Bruk sikkerhetsbelte.) Det er ikke rimelig å kalle det sann mestringsfølelse – selv om det er noe sånt man opplever når man kjører bajas – hvis man ikke er bevisst på enhver risiko som man tar med de elleville krumspringene sine (og i så fall blir det jo litt psykopatisk). Men nok om det. Over til 80-tallet:
Sosiale medier er tjenester på Internett som ikke skiller mellom produsenter og konsumenter av innhold – innholdet lages i stor grad av brukerne selv – og som legger til rette for «mange til mange-kommunikasjon». Sosiale medier kjennetegnes gjerne ved at de er organiserte som virtuelle nettsamfunn og nettverk hvor påloggede brukere med hver sin brukerprofil kan kommunisere med hverandre, med medlemmer av selvorganiserte grupper, og eventuelt med alle brukere av det sosiale mediet eller hele Internett. Et kjennetegn ved blogger er at hver artikkel ofte har et kommentarfelt hvor lesere kan ha anledning til å skrive innlegg under artikkelen slik at kommentarene inngår i en diskusjonstråd. Tendensen til gruppediskusjon, lenking til hverandres blogger, og muligheten for faste lesere kan abonnere på nye blogginnlegg fører til at blogger kategoriseres som et sosialt medium. Tendensen til at blogger og bloggere i samme sjanger lenker til og kommenterer hverandres innlegg gjør at blogger omtales som en egen del av offentligheten, som ofte omtales som «bloggosfæren».
Som alle vet er hensikten med svart magi å etablere et personlig forhold til universet; det vil si en form for direkte plug-in som krever total og betingelsesløs overgivelse til “kraften” som styrer alle ting, uten “ego” og uten noe krav om å forstå. Det vi kaller hvit magi, eller “lysmagi”, handler derimot om diverse dagligdagse affærer i menneskenes alminnelige livsverden. Bruken av begrepsparet svart og hvit handler ikke om den individuelle magikerens intensjoner – som kan være her eller der, avhengig av personlige karakteregenskaper – men om tradisjon, hvor man typisk skiller mellom “den lysende verden” – eller det elektromagnetiske universet om du vil – og “den mørke verden”, som vi også kan kalle universet som gravitasjonsbasert fenomen. Så der har du det. Svart og hvitt. Ikke som “moralske kategorier” (som mange åpenbart tror), men som forskjellige fordypningsområder i forhold til selve fysikken slik den fremstår for oss. Som hovedregel for hvordan disse to aspektene henholdsvis føles – fra den subjektive erfaringens perspektiv – pleier vi å si at hvit magi “knitrer” mens svart magi “gynger”. Det er i prinsippet det samme som forholdet mellom daiksinchara og vamachara innenfor tantrisk buddhisme. Eller høyre og venstre hånds vei, som også er et vanlig uttrykk innenfor diverse okkult teori. Alkymister og så videre.
Alle religioner inneholder et element av magi, som regel sentrert rundt et sett med “øvelser” det er meningen at man skal praktisere i sitt dagligliv, som sakrament og sannhetstegn for at man mener alvor med sin dedikasjon, man driver ikke bare og føkker rundt og hermer etter det alle andre gjør fordi man er redd for å skille seg ut. Frykt er som regel det sentrale objekt innenfor religionsutøvelse, si for eksempel den “gudsfrykt” som forventes av de særlig fromme; hvordan man skal “skjelve foran herrens åsyn” – en åpenbart svartmagisk teknikk – og siden formodentlig “gjøre bot” og det ene med det andre. Her støter vi på alles favorittema: Hypnose, suggesjon og “mind control” som medfører den halvt frivillige slavetilstanden vi kaller “avhengighet” og som er selve grunnmuren i det vi kaller kulter, sekter og andre tiltak hvor det kreves at man må ta til seg en doktrine, eller et sett med “formelle sannheter” som man ikke har lov til å stille noe spørsmål ved. Vi kaller det en “karismatisk” bevegelse når den er sentrert rundt et særlig innflytelsesrikt individ, men “institusjonell” når selve læren foreligger som tekst eller annen objektiv manifestasjon, det vi si når ting er “upersonlige”. Så hva er poenget med religion, magi. okkultisme og alt det der? Det er ikke noe bra spørsmål. Det finnes jo ikke noe “poeng” i den forstand, det er bare slik at noen mennesker noen ganger opplever at de har “religiøs legning” og at dette fremkommer som noe emosjonelt som man ikke kan gjøre rede for i forhold til den typen snusfornuftig matnytte som kjennetegner en fullblods rasjonalist. “Det bare er noe.” Vi kan si det samme om “filosofisk legning”. Noen har det, andre ikke. Man føler en indre trang til å søke etter noe. Enten man bruker dette ordet eller ikke så er det man “savner” i sitt liv gnosis, eller “innsikt”. Og veien dit kan altså gå langs høyre hånd – fornuftens vei – eller venstre hånd; hjertets vei. Ikke som “konsekvent og absolutt” metode men som det man henfaller til når man skal gjøre det som “føles naturlig for deg” — som vi kan kalle talent, legning eller hva du vil.
Noen kaller det fritenker men jeg foretrekker det mer tradisjonelle ordet nomade om individer som ikke “tilhører” eller er “medlem av” noen spesifikk tradisjon eller lære. Man er jo for eksempel ikke fri til å tenke, si og gjøre som man vil hvis man bekjenner seg til læren om at Jesus er verdens frelser og at bare “gjennom ham” – det vil si den etikken han fremsatte som generelle leveregler – kan man oppnå det man ønsker i forhold til medlemsskap i det kristne fellesskap — selvsagt gitt at man er ærlig om hva man ønsker, som jo slett ikke alle er. Jeg ser jo ikke særlig mange kristne som “etterligner stilen til Jesus” på noe slags vis, men desto flere som vokter nøye over hverandre i noe slags spill om sjalusi og sosiale posisjoner. Ganske komisk, forsåvidt. Jesus – hvis han noen gang eksisterte – var jo en jøde som hadde noen problemer i forhold til “lovens autoritet” og den alminnelige praksis innenfor jødedommen, slik den fremsto i keiser Augustins dager; altså mens verden i det store og hele var et hedensk prosjekt. Imidlertid er det avgjørende viktig at man setter femten røde streker under det faktum at dette også var det vi kaller den hellenistiske epoken — preget som den var av en “kosmopolittisk ånd” som oppsto fordi Alexander den store tre hundre år i forveien hadde “samlet hele verden til ett rike” med Alexandria som hovedstad. Synkretismen som oppsto i kjølvannet av disse erobringskrigene kulminerte i begrepet gnosis som navn på “det alle leter etter” når man legger ut på åndelig søken. Typisk hedenske religioner har jo helt andre – mer “karismatiske” – gudsbegreper enn bokens folk, som vi kaller de store institusjonsreligionene hvor Gud fungerer nærmest som en personifisering av “det allmektige universet” slik at alt blir veldig upersonlig og “ferdig snakket”; man har ikke noe annet valg enn å bare tilpasse seg og leve i henhold til loven. Blant annet kan vi lese i de norrøne sagaene at Frøy var “venn av Ravnkjell” og Odin var – en noe ustabil – “venn av Egil” og begge disse skikkelsene fra landnåmstiden på Island behandlet disse gudeskikkelsene som sine personlige venner som de henvendte seg til med diverse spørsmål og andre tanker som de hadde. Selve ordet filosofi kommer jo fra “Filos Sofia” som betyr “venn av Sofia” (som var visdommens gudinne i Hellas). Begrepet “filosofering” kan således bety en bønn om at Sofia må åpenbare seg og bringe gnosis — en virksomhet som ble kalt fronese før Platon omformulerte hele teorigrunnlaget.
Betyr dette noe for folk av i dag? Det vet ikke jeg. Jeg bare skriver blogg om ting jeg synes er interessante, så kan andre gjøre hva fanden de vil for meg. Jeg har ved dette tidspunkt et mye bedre datagrunnlag enn jeg noensinne har hatt tidligere, men jeg har i prinsippet skrevet om de samme tingene på den samme måten i over femti år. Sånn blir det når man liker å tukle med språket. “Kodeknekking” blir en vane. Begrepet mening eksisterer jo på mange ulike nivåer samtidig; hvor man må “kjenne koden” for å oppnå innsikt i det foreliggende tema. Samtidig lever vi nå i en tid hvor det å “sette bort ansvar” har blitt idealisert til en slik grad at ingen ser noe unormalt i å fantasere om en livsstil hvor man ikke selv gjør noe, man bare høster avkastning av aksjeporteføljen eller noe annet “smart” som man har klar å stelle i stand i forhold til samfunnssystemene for logistikk og transaksjoner. Siden lever man som en gentleman gjør; et liv av adspredelser og ymse slags “interessante tidsfordriv” innenfor den horisont av handlefrihet som budsjettet tillater. Jeg liker verbet larping, hvor det å “larpe” er utledet fra akronymet LARP, som betyr “live action role play”, eller utagerende rollespill. Det beskriver den postmoderne mentaliteten ganske bra, ikke minst den delen man typisk finner på nettet; hvor det å gjøre seg til og “profilere seg” i forhold til et ekte eller innbilt publikum utgjør selve hverdagens “kjøtt og poteter” for de fleste. Jeg må oppdatere profilen min er noe mange tenker hver dag i disse tider, men det var ingen som tenkte sånn for eksempel på 80-tallet, uansett hvor mye posører de ellers var (og mange var veldig poserende på 80-tallet). Eller rettere sagt, det var bare stjerner og kjendiser, eventuelt politikere og andre “mediapersonligheter” som opplevde noe akutt behov for å justere på den offentlige profilen sin. Folk flest hadde bare “trege” metoder for å gjøre inntrykk på hverandre i gamle dager. Rykter og historier hadde jo bein å gå på den gangen også, men alt gikk mye saktere. Ved dette tidspunkt lever vi imidlertid i en virkelighet hvor det er teoretisk mulig å nå frem til flere milliarder mennesker i løpet av noen minutter. Alle vet alt før dagen er omme, kan man si. Dette skaper selvsagt helt andre forhold for trykk og temperatur i “det mentale feltet” enn noe som noen tidligere iterasjon av menneskeheten har måttet forholde seg til. Vi må forvente mange og svært hurtige “psykiatriske pandemier” som liksom knitrer mot folks bevissthet gjennom nyheter og sosiale media, samtidig som samfunnets fundamentale stabilitet gynger under alskens massepolitiske impulser som er tildels vanskelig forutsigbare fordi de fremstår som “spontant selvorganiserende” på noenlunde det samme vis som man i gamle dager kanskje hadde “lynsjemobber” som oppsto i forhold til diverse emosjonelt opprørende ting, men som ikke hadde noen egentlig “ledelse” i den forstand. Et historisk sett ganske velkjent fenomen, men ordet flyr altså raskere i våre nettbaserte tider enn noensinne før. Ikke alle takler dette like bra.
Nattvekterstat (eller bare vekterstat) er et uttrykk for en stat som påtar seg minimum av offentlige oppgaver. Idealtypisk sett begrenser oppgavene seg til politi, rettsvesen og forsvar. Politisk er det oftest libertarianere som går inn for gjeninnføring av nattvekterstaten i europeiske land. I De forente stater derimot, er oppslutningen langt bredere om et syn på statens rolle som minner om nattvekterstaten. Historikere benytter ofte begrepet nattvekterstat retrospektivt og verdinøytralt for å beskrive statens rolle på 1800-tallet, nærmere bestemt mellom Napoleonskrigene og første verdenskrig. I denne perioden hadde statene svært begrensede oppgaver, og dens rolle i økonomien oversteg sjelden 10% av bruttonasjonalprodukt i fredstid. Det blir ofte hevdet at et lavt statlig aktivitetsnivå også var datidens ideal i statsledelsen. Ideologisk var denne epoken preget av klassisk liberalisme, der statlig involvering i næringsvirksomhet stod langt lavere i kurs enn den forutgående merkantilismen eller i det senere sosialdemokratiet. Kritikere av dette synet hevder gjerne at det selv i nattvekterstatens tid foregikk en omfattende statsdirigert modernisering der offentlige ressurser ble brukt på investeringer. Det begrensede statengasjementet ses da på som et utslag av en lite utviklet økonomi som ikke muliggjorde en redistributiv statsmakt.
Som alle kan se viser bildet ovenfor Maximilien Robespierre når han smiler. I løpet av hans velmaktsdager var det ikke noe godt tegn at han så på deg og smilte. Er han glemt nå? Sannsynligvis ikke i Frankrike, men blant den ikke-franske befolkningen i resten av verden er det lite trolig at navnet Robespierre vil ringe noen bjelle. Napoleon, derimot, har alle hørt om. Folk kan vanligvis si noe om Napoleon selv om de ikke ellers er interessert i historie og politikk. Overskriften til denne bloggposten er også et sitat som alle kjenner, sannsynligvis den mest berømte enkeltlinjen til Norges mest berømte forfatter Knut Hamsun. Jeg liker ikke tallet han angir særlig godt, fordi det kan dreie seg både om kortere eller lengre tid før “allting er glemt” (i forhold til en sak, en person eller en hendelse), slik at en hamsunlengde er så lang tid det tar før noe er glemt i forhold til det vi kan kalle “folkebevisstheten”. Historikere og andre med litt interesse for Den franske revolusjon vet selvsagt godt hvem Maximilien Robespierre er, men det finnes – utenfor Frankrike – liten grunn til at “folk flest” skal ha oppfattet navnet og lagt seg det for minne. Hvor lenge lever et navn? Bare så lenge som det blir snakket om. Det eldste personnavnet vi kjenner tilhører faktisk en ølbrygger fra byen Uruk i Mesopotamia. Han levde for 5400 år siden og het Kusjim. Jeg antar ølet hans må ha vært bra siden folk fortsatt snakker om ham. Det hjelper sikkert også litt at navnet dukker opp på diverse kontrakter for kjøp av bygg fra den perioden.
Saken er jo at de eldste “skrifter” som finnes er byråkratiske av natur. Folk førte regnskap før de skrev poesi, eller engang onde nidvers på de offentlige dassveggene. Skrivningens eldste oppgave er med andre ord å telle og benevne eiendom. Når man gir noe et navn gjør man samtidig krav på “eierskap” over tingen, i den forstand at det er noe som lever i hodet ditt uavhengig av “tingen i seg selv”. Alt man kan huske fra sitt eget liv er like så mye “privat eiendom” – kanskje til og med mer – som ens egen kropp. Eiendomsfølelse er en interessant og litt absurd ting, som man i utgangspunktet skulle tro var kontraproduktiv i forhold til frihetsfølelsen, dersom “frihet” handler om bevegelighet innenfor et spillerom, det å fatte sine egne valg, at man setter sine egne grenser, og så videre, men folk tiltrekkes typisk mer av eiendom enn av frihet. Vi vil ha fine ting. Det er en fetisjistisk tvangsforstyrrelse, men også helt normalt. Noen snakker riktignok om “materialisme” (som er en fullstendig gal bruk av begrepet materialisme) og stiller seg kritisk til denne lykkejakten på kjøpesenterne, som ikke fyller noe biologisk saklig behov og som fremstiller enorme mengder tildels farlig avfall. Selv kaller jeg det en religion som handler om “fine ting” og den gode følelsen man får av å eie dem. I en strengt praktisk forstand behøver man jo ikke særlig mange ting for å få livet til å fungere. Faktisk kan vi si – som Buddha gjorde – at hvis man eier flere ting enn hva man enkelt kan bære med seg, så er det tingene som eier deg. Eller sagt på en annen måte: Du har havnet i en eksistensiell forsvarsposisjon. Du må jo til enhver tid beskytte eiendom og investeringer. Dette er ingen spøk. Renhold, vedlikehold og nødvendige oppgraderinger krever også en viss grad av tilstedeværende aktivisme. Det som typisk skjer er at folk “skaper et hjem” som i prinsippet er et kunstprosjekt hvor det sjongleres tildels ganske friskt med forholdet mellom beboelighet og pynt. Det blir uansett et personlig uttrykk – innenfor sjangeren installasjonskunst – som man justerer til etterhvert som man tilbringer tid på stedet. De fleste – også jeg – oppgir “trivsel” som det ultimate poenget med å rigge seg til som de gjør i boligene sine, men det er mildt sagt stor individuell varians mellom hva slags virkemidler som kreves for å oppnå “trivsel”. Fordi jeg tilbrakte mesteparten av mitt yrkesliv innenfor byggfagene har jeg sett mye underlig, kan man si. Nå må man jo rimeligvis være på et visst platå av “økonomisk velstand” før man kan ta seg råd til å leie inn håndverkere for å fikse opp boligen, men det er tildels perverst hvor fine ting – som selvsagt også er dyre ting – folk synes de må ha for å oppnå den ettertraktede nirvanafølelsen i hjemmet sitt og ellers.
Alle som leser denne bloggen vet at jeg er en sivilisasjonskritiker. Ikke så mye “selve greia” – hvordan man nå enn vil definere begrepet – som årsakene til at vi har havnet i denne situasjonen. Jeg identifiserer dem som “psykiatriske tvangsforstyrrelser” som undergraver artens evne til å overleve her på jorda — som forøvrig er det eneste hjemmet vi har om man ser stort på det. “Sivilisasjonsprinsippet” har brakt oss til en kritisk tilstand på mange områder samtidig. For eksempel forholder mange seg til “markedet” som om dette er noe slags levende vesen, eller kanskje en gudsmakt, men de har ikke noe forhold til “jorda” som jo faktisk er et slags levende vesen som definitivt har makt til å føkke det ganske kraftig til for oss alle hvis vi ikke respekterer den. Calvin Coolidge er heller ikke et navn folk typisk forbinder noe med, men det var han som vant presidentvalget i USA i 1924. Han hadde to sønner. Den ene het Calvin junior og han var 16 år den sommeren. Etter å ha spilt tennis om formiddagen hadde den unge Calvin fått et gnagsår på en tå, som i utgangspunktet ikke var noe dramatisk, men så gikk det betennelse i såret, som raskt utviklet seg til koldbrann og sepsis (“blodforgiftning”) som han noen uker senere døde av. Fire år senere kom penicillin på markedet. Samtidig opplevde nazistene stor fremgang i Tyskland, men alt dette er tilsynelatende glemt nå. Vi tar vår egen samtid som en selvfølge og reflekterer lite over ting som har skjedd før og hva vi eventuelt kan lære av dem. Makabert nok opplever vi i året 2024 noen slags renessanse for nazistenes verdenssyn; denne gangen riktignok på en “postmoderne” og passiv aggressiv måte, men prinsippene er velkjente og de foreligger på den samme måte hos det samme klientellet: Fremmedfrykt, rasehat, vitenskapsforakt, misogyni, konspirasjonsteorier, narcissistisk egodyrkelse og et assortert utvalg paranoide tvangsforstyrrelser forøvrig. Nazisme er jo en sykdom som har et velkjent sett med symptomer. Mentalt friske og etisk anstendige mennesker blir ikke nazister. Det blir bare de som tror de har noe å tjene på å rive ned samfunnets institusjoner og egge til konflikt. Av årsaker jeg ikke helt forstår virker det som om dagens store politiske konflikt står mellom det vi tidligere kalte sosialdemokrater og det vi tidligere kalte fascister. Enhver politisk koalisjon ser ut til å dra seg i den ene eller den andre retningen. Skal vi ha en velferdsstat eller skal vi ha en nattvekterstat? Selv synes jeg det virker omtrent like fornuftig å overlate økonomipolitikken til “markedskreftene” som å overlate landbrukspolitikken til naturkreftene, men jeg er jo “negativ” når det kommer til troen på “det gode” i menneskene og at “alt vil ordne seg til slutt”. Hvorfor er jeg slik? Fordi jeg vet noe du ikke vet. Håp er ikke en strategi. Det er ikke engang noen karakterbyggende egenskap, det er bare vims og vås. Mot er det folk behøver. Nærmere bestemt “moralsk mot” nok til å leve som et anstendig menneske uten å fare med bløff og løgn.
Janne i arken mista dyden i parken og hvor enn hun blør er det noen som dør.
Det er litt variabelt hva mennesker tenker på som “hellig”. Selv foretrekker jeg å praktisere prinsippet om å leve rolig videre, uansett hva slags drit de kommer opp med på nyhetene og ellers. Hva angår det meg? Jeg aksepterer premisset om at det foregår mye fælt i vår mennekelige verden men jeg aksepterer intet ansvar for sånt som jeg ikke selv har skyld i. Når det er sagt så har jeg jo skylden i en viss grad av menneskelig lidelse i mine egne fotefar, så jeg aksepterer at noen en vakker dag vil komme etter meg for å drepe meg på grunn av dette. Sånn er livet. Men hvis dette er ditt valg bør du helst ikke bomme. Jeg glemmer aldri og jeg tilgir aldri. Enhver “feil” i et program for å ta ut meg vil resultere i represalier som ikke vil favorisere den mislykkede.
Hva tenker du? I min verden betyr det “lite til ingenting” hva du tenker. Du er jo evneveik. Du vet ingenting om noe som helst, du bare vimser rundt i din egen fantasi om hvordan verden fungerer. Vel, hva tenker du? Synes du selv at du har en rimelig grad av kontroll over dine egne ressurser og personlige egenskaper? Jeg tror ikke det. Det er typisk blant mennesker å oppleve liten grad av kontroll over sitt eget liv, det er ikke noe som rammer bare noen få. Vi behøver ikke å forstyrre bildet med alle de som spådde at en “sosial fremmedgjøring” ville komme som en naturlig følge av produksjonsforholdene i et sene nittede århundre. Man må jo være evneveik for å ikke se den åpenbare sammenhengen i disse forholdene. Så vidt jeg kan se har Marx hatt rett i alle sine spådommer. De som har noe å tape på at folk flest utvikler bedre bevissthet rundt økonomiske klasseforhold vil søke å latterliggjøre tanken på at det finnes økonomisk kannibalisme, men de vil fortsette å hente ut penger fra de strukturene som er laget for å støtte denne parasittklassens overlevelsesformål.
Har du evnen til å tenke? Lykke til. Her følger en danseteknisk sett ganske vanskelig sang:
Sang er et komponert eller improvisert musikkstykke som framføres ved hjelp av den menneskelige stemmen. Betegnelsen brukes både om den musikalske formen sang og aktiviteten å synge. Det finnes en rekke forskjellige typer sang. Noen eksempler er visesang, vuggesang, lied, arie, korsang, nasjonalsang og lovsang. De ulike typene kan kategoriseres i hovedkategoriene folkesang, klassisk sang, sang innenfor populærmusikken og funksjonell sang. Også dyr produserer musikalske uttrykk som betegnes som sang, for eksempel fuglesang og hvalsang.
Altså, saken handler jo kort fortalt om at hva man synger “om” ikke nødvendigvis lar seg uttrykke gjennom noe annet medium enn sangen i seg selv. Vi har jo ingen mangel på “stemmebruk” som må klassifiseres som “sang” uten at man nødvendigvis forstår hva språket betyr og dermed hva det synges “om” men man kan ikke desto mindre oppfatte “stemmens lidenskap” og dermed oppleve noe meningsfullt på en annen måte enn vanlige sekvenser av billeddannelse slik de for eksempel fremkommer gjennom diktopplesning. Vi behøver ikke å forstå “selve teksten” for å forstå den følelsen sangeren legger i sin fremførelse av den. Det mest nærliggende tradisjonelle uttrykk i Norge er joik, som i sin essens er førhistorisk “sjamanistisk stemmebruk” designet for og beregnet på et publikum som allerede er inneforstått med de kulturelle kodene som styrer “meningen” i det som fremføres, slik at hva de “føler” bringer dem sammen i et fellesskap av “mening” som er konstruert rundt visse rytmiske lyder som gjentas som rituell identitetsmarkør på det individuelle plan. Liksom en nasjonalsang.
Hvorom allting er, poenget her og nå er stemmebruk innenfor populærmsikken, nærmere bestemt min egen favoritt “hard rock og tungmetall” — uten at jeg skal påstå at dette faktisk eksisterer som noe annet enn en slags gravitasjonsmessig fellesreferanse for alle som forstår seg på å sette sammen en gitar, en fuzzpedal og en forsterker. Sjangeren jeg nettopp nevnte er jo elektrisk i sitt fundament. Det er ikke noe poeng i å lete etter et analogt opphav, selv om man kan gjøre mye bra “unplugged”, dette handler om å utnytte den elektriske lyden for å fremkalle en materielle ekstase hos både utøvere og publikum. Ihvertfall var dette idèen i utgangspunktet. Siden skjedde det jo visse materielle virkelighetstilpasninger som i sum total ikke falt heldig ut for den kunstneriske siden av musikkproduksjon. Det er jo faktisk alltid slik i vår postmoderne endetidskapitalistiske økonomi at det som selger i enhver markedsøkonomisk baserte henseelese av realisme må være å betrakte som “det som styrer livet”. Hvis man ikke tjener penger spiller det jo mindre rolle hva ellers man gjør ganske bra. Helt frem til langt innpå 1980-tallet var det vanlige målet på om et band var “bra” til hvilken grad folk kom for å se på dem når de spilte konsert. Gjennom hele 1970-tallet var det jo slik at man måtte punge ut med en ganske solid skilling for å utgi sitt eget materiale for egne penger, hvis man ikke gjennom flaks og gode forbindelser lyktes i å lande en platekontrakt med et selskap. Per i dag er alt helt annerledes. Først og fremst fordi “gulvet” i bransjen har hevet seg såpass skyhøyt at det å være en “kompetent musiker” i forhold til for eksempel studiojobber krever så mye mer enn det gjorde den gangen. Eller for å si det på en annen måte: I 1967 var det Jimi Hendrix gjorde radikalt og oppsiktsvekkende, men i 2024 må man kunne gjøre det samme med venstre hånd på en opp-ned gitar bakpå ryggen for å bli tatt seriøst som gitarist. Eller man kan bare “finne opp sin egen greie” uten at noe helt forstår hva dette eventuelt skulle bety innenfor et fagområde som ser ut til å ha møtt sine egne begrensninger i døra. Alle som låter som “noe” låter også som “noen annen”. Sånn har det blitt.
For mange mange år siden gjorde jeg meg upopulær blant diverse “metallfans” ved å si at jeg liker ikke Ronnie James Dio eller “han nye i Iron Maiden” fordi jeg liker rett og slett ikke den formen for synging som de driver med. Det appellerer ikke til meg. Klitorisen min vibrerer ikke og dermed blir fitta som alle vet tørr som et mikrobølga marsvin. Ingen behøver noe sånt scenario. Det som kreves er “rusten sang” eller “rølpa stemme” eller til og med “utstudert umenneskelig bruk av syngelydene” slik som vi har sett innefor nyere metallmusikk. Hvis jeg ville ha Bob Dylan som synger om samfunnets forfall og det sosiale ansvar så ville jeg ha gått på den typen konserter. Det jeg vil ha er jo en psykotisk skrikende galning som uttrykker ting fra scenen som jeg føler med identifisert med selv om jeg ikke vet hva noe av dette betyr. Glem alt det der med prinsesser og riddere, drager og dumledorer, det vi ønsker er en sunn grad av realisme som grunnlag for de desperate skrikene. Hva er det du vet? Hva er det du kan se? Vi ønsker å svinge med bølgene som fremkommer fra det underjordiske, eller den andre verden, uansett det som treffer oss på et så dypt nivå at alt vi kan gjøre er å danse. Hvordan kan du si at du forstår? Bare ved å bevege seg med de rytmene som sprer seg gjennom verden lik de gravitasjonsmessige uregelmessighetene som oppstår når svarte hull og nøytronstjerner kolliderer, med akkurat de konsekvensielle energimengder som kreves for å skape liv. ER det noen mening med det hele? Ingen kan si. Eller rettere sagt, de som sier noe er svindlere og bløffmakere. Ingen vet er hva det handler om. Siden kan man jo velge å slå seg sammen med et fellesskap som “tror” og gjennom dette kan man finne personlig mening i et upersonlig univers.
