Måned: februar 2024

Ptah er i henhold til oldtidens egyptiske religion og mytologi en skapergud, og en skytsgud for kunstnere, håndverkere og arkitekter. I den guddommelige triaden i Memfis var han gemalen til løvegudinnen Sekhmet og far til den vakre lotusguden Nefertum. Det norske og vesteuropeiske navnet Egypt er avledet av det gammelegyptiske stedsnavnet Hikuptah, som grekerne kalte Memfis, Betydningen av Hikuptah er «Hjem/tempel for sjelen til Ptah». Det gikk inn i antikkens gresk som Aiguptos, og som ble videreført til latin som Ægyptus, noe som i moderne vestlige språk har blitt til Egypt. Det opprinnelige egyptiske navnet for Egypt var Kemet, «det svarte landet».

(Wikipedia)

Annonsørinnhold

Stort salg: Opptil 70 prosent på fritidsfavoritter

En litt pussig ting med min yrkesaktive karrière er at ingen i Norge, når de hører ordet murer, tenker på noe annet enn sånne som driver med muring, flislegging, murpuss og så videre – i en håndverksmessig forstand – mens man på engelsk er nødt til å presisere når man sier ordet mason at man ikke mener “frimurer” men heller en sånn som er ute i felten og jobber med murverk. Ordet bricklayer blir faktisk oftere brukt – ihvertfall i Storbritannia, min detaljkunnskap om USA er begrenset – om de som står på stedet og lager muren, mens for eksempel en “stone mason” henviser til noe som ligner mer på en “skulptør” i forhold til gravsteiner, monumenter og denslags. Det er litt omdiskutert når eksakt frimureriet oppsto som fenomen – blant annet er det noen uregelmessigheter rundt Rosslynkapellet i Skottland og det ene med det andre – men de fleste seriøse studenter av historie vil si “i løpet av 1600-tallet” og med dette antyde at det det foreligger en utvikling over tid fra de første løslige sammenkomstene av “frie og uavhengige murere” og frem mot dagens situasjon hvor opplegget er godt organisert. Jeg har ikke selv noe forhold til frimurere. Jeg oppfatter dem som en bande borgerlige tullebukker som driver med cosplay; altså diverse rollespill og psykodrama som er basert i kostymer og rekvisitter, både fysiske og “åndelige”. Det er forsåvidt litt irriterende at de kaller seg “murere” men det er ikke verre enn at det går an å leve med det. Mer presist ville det vært hvis de kalte seg “byggherrer” siden dette teknisk sett er navnet på den som bestiller og betaler byggverket, men det har ingenting å gjøre med de håndverkerne som faktisk utfører jobben.

Jeg oppfatter hele opplegget til frimurerne som en “moderne mysteriereligion” basert på en serie med innvielser i et sett med stadig dypere “hemmeligheter” som angivelig blir beskyttet og viderebefordret gjennom organisasjonen deres. Greia er klassisk. Dypest sett handler hele hemmeligheten om at det ikke egentlig finnes noen hemmelighet, men i løpet av de tyve årene eller hva det nå tar å jobbe seg frem til denne siste erkjennelsen så er man en villig disippel og “søkende” innenfor tradisjonen, som i praksis betyr at man står til logistisk disposisjon for å utøve diverse “tjenester” for de andre medlemmene av kulten, særlig de som innehar en høyere grad og derfor høyere autoritet. Innenfor svindlerfaget er dette hva man kaller en long con, det vil si noe som gir uttelling over langen, selv om det er “kostbart” her og nå. Har jeg ellers noen mening om frimurerne? Nei. Det er hva det er. Folk liker jo sånne greier. Du vet. Ritualer og samhold; en følelse av delt skjebne og “mening”. Når man selv siden kommer frem til det punktet hvorfra man kan se at alt bare var luft og rollespill vil man typisk ha jobbet seg frem til en respektert posisjon som mange ser opp til og forventer ledelse fra, så man kan like så godt trekke på skuldrene og ta de godene som følger med stillingen. The show must go on. Sånn fungerer ting i praksis innenfor kirken også, eller rettere sagt innenfor alle religioner, eller skal vi kanskje si hele det aspektet av menneskenaturen som søker etter noe; kanskje “sannheten”, kanskje bare en “mening med det hele”, saken er uansett at vi dypest sett ikke har tilgang til den kategorien av informasjon som vi kan kalle “sikker viten”. Dette er jævlig frustrerende for alle som føler at de har “rett til å vite” og at dette er noe som nektes dem av mektige sammenslutninger av “eliter” både i økonomisk og politisk forstand. Problemet er bare at disse såkalte elitene er like evneveike som alle andre, de er bare sleipere i forhold til hvordan de har posisjonert seg innenfor “systemet”. Er det komisk? Ja. Er det tragisk? Også ja.

Min forrige bloggpost berørte kynismen som filosofisk tradisjon. En avlegger var stoa – det vi nå kaller “stoisismen” – og deres høyeste ideal var apati, som betyr fullstendig uavhengighet fra den materielle tilstand. Er det ikke vakkert? Kynisme og apati ble tidligere oppfattet som svært ettertraktede “åndstilstander” som folk jobbet hardt for å oppnå i sitt liv. Siden har de jo fått et litt mer tvilsomt rykte. Folk er vel fortsatt slik at de typisk blir sjokkerte men også fascinerte når de møter “skandaløse” individer som blankt avviser alt de holder hellig, i den forstand at de bruker store deler av sin totale “livsenergi” på å opprettholde denne eksistensielle tilstanden av “mening og normalitet”, mens de samtidig typisk føler seg utilstrekkelige og imperfekte overfor “det hellige” og derfor bygger opp skjult aggresjon — som kan trigges i mange forskjellige retninger når de møter en katalysator, altså et individ som provoserer dem til å agere utenfor sin normaltilstand. For eksempel virker det svært provoserende på sånne som jakter på rikdom og lykke når det plutselig kommer noen som ler av dem og pisser på idealene deres. Det var i hovedsak derfor de korsfestet Jesus — og vil gjøre akkurat det samme – litt justert for endringer innenfor vanlig teknologisk praksis i tiden – hvis han kommer tilbake igjen, eller egentlig hvis noen som helst gir seg til å “disse” rikdom og materielle verdier sånn som Jesus gjorde. Du vet hvordan folk er. De liker de fine tingene sine. De liker den følelsen de får når de sammenligner seg med noe eller noen og kommer ut av det som bedre enn andre. Når man bare må strekke armene mot himmelen og juble fordi man vant. Det jeg ønsker å si er at sånt får meg til å gå inn i en tilstand av palmefjes, altså det man på engelsk kaller facepalm, som typisk er når man legger ansiktet i hendene og stønner fordi alt er så jævlig dumt, fordi dette er virkelig og fette oppriktig evneveikt. Jeg vet at jeg bruker dette ordet frivolt og det er på alle måter meningen at det skal være som et intellektuelt ballespark, men å postulere at konkurranse er menneskets dypeste naturtilstand – slik Friedrich Hayek, Margaret Thatcher og “nyliberalismen” gjør – er virkelig organisk tilbakestående på et så dypt vis at bare Liz Truss har klart å oppnå “satori” innenfor tradisjonen i det moderne Storbritannia, og hun fikk bare 44 dager i jobben. Altså, selvsagt er det all mulig slags “konkurranse” mellom mennesker, men dette er typisk den formen for knurrende småkrangling som man henfaller til når man ellers har gjort alt nødvendig arbeid og føler på hva man skal bruke “fritiden” til. Det naturlige innenfor vår art er å søke sammen i “samfunn” av samarbeidende individer som lever i komplekse og interaktive sosiale grupper. Det går åpenbart ikke an å “bygge noe” på et grunnlag som ikke er stabilt, som det jo per definisjon ikke er når gruppens medlemmer konkurrerer mot hverandre.

Naiv betyr troskyldig, enfoldig, godtroende eller barnlig. Innen kunst og litteratur brukes naiv om noe som er usøkt, umiddelbart, naturlig eller enkelt. Naivisme er i videste mening en kunstoppfatning som bevisst griper tilbake til naiv kunst, barnekunst og naturfolkenes kunst idet den prøver å tolke virkeligheten så umiddelbart og ureflektert som mulig for derved å styrke det følelsesmessige uttrykket. 

(Store norske leksikon)

Nevrologer og andre “hjerneforskere” snakker ofte om eksekutivfunksjonen, som kan forstås som en indre “sensor” og den delen av selvet som analyserer informasjon og fatter beslutninger. Man “holder dommedag over seg selv” som Ibsen formulerte det. Sammenlign det med regjeringen. Høres det fornuftig ut med en politisk ledelse som er troskyldig og impulsiv? Selvsagt ikke. Det vi vil ha er kalkulerende folk som tenker gjennom alle saker både to og tre ganger før de gjør noe som vil få konsekvenser for oss alle. Det forventes forsåvidt av alle voksne og ansvarlige individer at de skal ha god selvkontroll og rimelig oversikt over “tingene i verden” men alt sånt blir mange ganger viktigere hvis vi snakker om noen som har lederansvar, enten dette betyr i politisk forstand eller det bare er noe i det private næringslivet. Norge hadde i årene 1965-1971 en borgerlig regjering under ledelse av Per Borten fra Senterpartiet. Han var definitivt naiv da han en vakker og ikke minst varm dag i august 1969 valgte å møte Dagbladet til et intervju – med bilder – kledt bare i underbuksa, åpenbart uten å ha beregnet hvordan dette ville se ut på trykk. Han var forsåvidt en jovial “folkets mann” som var godt likt for sin uformelle og direkte stil, men denne affæren med underbuksa ble en politisk belastning både for Per Borten og regjeringen hans. Nåtidens politikere har sannsynligvis et helt team med alle mulige slags mediakonsulenter og denslags som passer på at “budskapet” til enhver tid er strømlinjeformet, men noe sånt ville formodentlig vært lite forenelig med Bortens personlige stil ellers. Han var jo ingen kynisk mann. Eller var han det likevel?

Kynisme er i dag en betegnelse for oppfattelsen hos de som hevder at den grunnleggende intensjon bak alle menneskelige handlinger er egen vinning, og som derfor ikke er villige til å akseptere oppriktighet, dyder eller altruisme (motsatt av egoisme) som motivasjon. Kynisme i sin opprinnelige form var en gresk filosofisk skole fra antikken og ble grunnlagt av den greske filosofen Antisthenes. Kynikernes filosofi hevdet at målet med livet var å leve et dydig liv i overensstemmelse med naturen. Det innebar å avvise alle konvensjonelle begjær og streben etter rikdom, helse, og berømmelse, og leve et enkelt liv fritt for tyngende eiendeler. 

(Wikipedia)

Et kynisk syn på såkalte altruister er at de gjør det for sitt eget speilbildes skyld. “Belønningen” de oppnår er en varm og koselig følelse av at de er snille mennesker som er opptatt av å gjøre gode ting i “fellesskapets” beste interesse. Et kynisk syn på denne strategien er at det er noe alvorlig galt med sånne som virker overdrevent opptatt av å være positiv, hjelpsom og “god” til enhver tid. Hva slags skjeletter har de i skapet sitt? Hvorfor oppfører de seg sånn? I den grad man overhodet har noen bevissthet er man jo et “agerende subjekt” som eksisterer innenfor en biologisk horisont hvor den mentale eksekutivfunksjonen forholder seg til et “grensesnitt” mellom selvet og verden, og hvor man ved viljens hjelp skaper den virkelighet som man forholder seg til. Vi kan si det er et interaktivt spill om “selvrealisering” om du vil. Det går per definisjon ikke an å handle i noen annen interesse enn egeninteressen, med mindre man er psykotisk eller bevisstløs på annet vis. At egeninteressen siden består i å for eksempel “være nyttig innenfor samfunnet” betyr verken mer eller mindre enn at man vurderer dette til å være sin beste strategi for overlevelse i en farlig verden. Mer edelt enn dette blir ting dessverre ikke innenfor en kynisk horisont. Saken er jo at mennesker fra naturens hånd er onde skapninger, selv om “dumme” er et mer teknisk korrekt begrep. Problemet er at vi er dumme – og ikke noe mer eller mindre enn dette – bare i den grad vi også er late og unyttige. Så snart vi begynner å bli geskjeftige aktualiseres de onde sidene våre, og siden går alt – forutsigbart – enten rett til helvete med èn gang, eller via mange kryptiske og omstendelige krokveier til den samme adresse ved et senere tidspunkt. Hvis du tror noe annet bør du studere litt historie. De beste blant oss er sånne som lever enkelt og som ikke “gjør mange ting” — mens de verste invariabelt er ambisiøse typer som “søker makt” og det ene med det andre.

Formelt sett var det kanskje Antisthenes som grunnla den kyniske skolen i Athen for 2500 år siden, men det var Diogenes som ble den store rockestjerna som alle husker, noe som faktisk startet umiddelbart. Athenerne pleide gjerne å oppgi både Sokrates og Diogenes som selve gullstandarden for hva det betyr å være “en vis mann”. De spesielt interesserte kan utforske saken selv, men legenden sier om Diogenes at Alexander den store en dag oppsøkte ham fordi han hadde hørt om Diogenes – den private huslæreren til kongssønnen Alexander var jo Aristoteles, som selv er et av de store navnene i denne sammenhengen – og på forespørsel om det var noe Alexander kunne bidra med eller gjøre for Diogenes, skal han visstnok ha svart at det ville være fint om Alexander flyttet seg litt sidelengs slik at han ikke skygger for solen på en slik kald dag. Noe mer hadde han ikke bruk for. Det vites ikke hva Alexander svarte, eller engang om han ga noe svar, men han fulgte sannsynligvis bare den umiddelbare oppfordringen og slo seg ellers til ro med at Diogenes var en mann uten ønsker og ambisjoner. Ordet kynisme kommer fra kynos, som vel fortsatt er det greske ordet for hund. Gå til hunden og bli vis. I en høyere dimensjon legger vi merke til at naivisme og kynisme har et felles opphav og ideal i “det naturlige”; de bare ankommer dit langs forskjelligartede veier. Det antas at poenget med å stille opp hundens typiske livsstil som “åndelig ideal” – det finnes jo for eksempel ikke noe sånt som en snobbete hund, de er alle griser (så å si) – handlet om å markere en bestemt type holdning overfor “livsnødvendighetene”. Det er sant at mennesker er svært komplekse skapninger, men vi må ikke nødvendigvis komplisere alle ting i livet vårt til en sånn grad at vi typisk mister oversikten over hva som er opp og ned både i etisk og ontologisk forstand. Et komisk element i dette bildet er jo at de som ikke jakter på lykken oftere seg ut til å “ha lykken med seg” enn de som jager hvileløst etter forbedringer i den eller den forstand; som regel bare drøm og fantasering, men folk gjør typisk mye stygt – mot andre, men også mot seg selv, og ikke minst “mot planeten” – når de er ute og jager sommerfugler på dette viset.

Gematri er en hermeneutisk teknikk hvor man tilskriver bokstaver sifferverdier og bruker verdiene til å tolke teksten ved hjelp av tallsymbolikk. Grunnlaget for dette er at i noen skriftspråk hadde man ikke egne tall, men ga bokstavene sifferverdier og brukte dem som tall, jfr. romernes tallsystem. Andre eksempler er gresk, hebraisk og futharken. Gematri er vanlig innen jødisk og islamsk mystikk og til tider innen noen kristne kretser.

(Wikipedia)

Annonsørinnhold

Lag mat ute- her er utstyret du trenger

For de spesielt interesserte: Alexander Waugh snakker om John Dee

Det går an å forsvinne så dypt ned i harahølet at man rent glemmer tingene rundt seg, særlig når man begynner å grave i alle de mystiske tingene som skjedde i England – det het jo ikke Storbritannia før i 1707 – i årene mellom 1580 og 1620; som de rimelig godt informerte kan se handler om sen elizabethansk og tidlig jakobinsk periode, det vil si på den tiden da William Shakespeare “egenhendig” utvidet hele det engelske språket i mange slags retninger samtidig. Litt av en type, ikke sant? Fabelaktig hva de fikk til på den tiden, selv om de ikke hadde verken elektrisitet eller forbrenningsmotorer. Som jeg har sagt – og alltid kommer til å si – hver gang jeg har berørt dette temaet så virker det i utgangspunktet fjollete å stille spørsmål ved forfatterskapet til Shakespeare, fordi alle vet jo at det finnes hvor mange gale mennesker som helst i denne verden som kommer opp med “alternative idèer” om hva som egentlig hendte med det ene og det andre emnet fra historien, men det er nesten alltid bare evneveikt vrøvl som begynner å slite på tålmodigheten etter få setninger.

Det er ikke en konspirasjonsteori at det finnes så mye underlig i Shakespeares sonetter i utgaven fra 1609 – og enda mye mer i den første folioutgaven av Shakespeares skuespill fra 1623 – at man ikke bare klarer å late som ingenting når man først har blitt gjort oppmerksom på det. Dette er observasjoner. Hvordan man siden velger å “forklare” det man ser er imidlertid en annen sak. Det må jo nødvendigvis omfatte noe slags skjult komplott med mange aktører, som vanskelig lar seg forene med den “offisielle” historien om hvem William Shakespeare var og hvordan – samt ikke minst når – de samlede verkene hans ble til. Problemet med dette er at det selvsagt finnes en stor og svært lukrativ kommersiell operasjon tilknyttet Shakespeare, med turisme, souvenirer og det ene med det andre. De folka blir eitrendes illsinte når noen ymter frempå med noe om at det kanskje er mer ved denne greia enn hva som er offentlig kjent og akseptert som “den sanne historien” om Shakespeares liv og virke. Derfor reagerer disse – de såkalte Stratfordianerne – typisk med å latterliggjøre og hetse alle som ikke uten videre godtar det som står skrevet om saken i alle offisielle lærebøker. Sånn sett har vi en “konspirasjon” allerede der, fordi såpass mange har en interesse av at legenden forblir som den er. De har jo investert både tid, penger og prestisje i prosjektet. Man vet hva man har men ikke hva man får, som folk sier. Hvis noen har et opplegg gående som de tjener gode penger på, så pleier de ikke typisk å bli blide når noen andre kommer og stikker kjepper i hjulene for dem, uansett hva som eventuelt motiverer disse andre.

Mye kan skje på førti år. Husker du året 1984? I februar det året døde Jurij Vladimirovitsj Andropov, kjent som den fjerde generalsekretær av det sovjetiske kommunistpartiet – etter Stalin, Krutsjov og Bretsjnev – også kjent som “Slakteren fra Budapest” for sin rolle under opprøret i Ungarn i 1956 – mens han var ambassadør for Sovjetunionen på stedet – men den viktigste nøkkelrollen han har i forhold til dagens kleine situasjon i Russland er at han var en visjonær leder av KGB ved et tidspunkt. Han ville ha flere egenter av “amerikansk” type, det vil si typisk folk som blir rekruttert fra høyskoler og universiteter, heller enn at de starter som militære offiserer, som inntil da var gjeldende standard for en karrière i KGB. Han ville altså ha mer utpreget “intellektuelle” agenter — og en av dem han rekrutterte er dagens president i Russland, Vladimir Vladimirovitsj Putin, som jo har “mange tanker om ting”, hvorav ikke alt virker å være helt i vater. Andropov hadde bare toppjobben i Sovjetunionen i 15 måneder, før han døde ganske brått av “leversvikt” – hva nå enn det betyr – og det viktigste han gjorde på kort sikt var å trekke Mikhail Gorbatsjov inn i toppledersjiktet, også som et ledd i “intellektualiseringen” av landet. Andropov var jo ingen tosk. Han så at det var nødvendig med dramatiske grep for å redde hele Sovjetprosjektet fra å selvdø i et dragsug av korrupsjon og ineffektivitet. Selv husker jeg året 1984 godt. Jeg fylte 21 det året og det fantes noen slags abstrakt forventning ute blant folk om at det ville skje noe betydningsfullt, på grunn av den jævla boka som het 1984 og som var kjent for å være dystopisk og fæl — opplegget var kanskje litt som hvordan folk hadde de merkeligste fantasier om hva som skulle skje i 2012, på grunn av Mayakalenderen og alt det der. Du vet. Dommedagsfantasier. Ingen kunne gjøre helt rede for de eksakte mekanismene som liksom skulle frembringe “noe” men selv ellers ganske oppvakte folk hadde tilløp til hysteri fordi “nå har året 1984 kommet” slik at hva? Storebror ser deg? Herregud. Det er bare et tall, din dølle dust. Imidlertid hadde folk begynt å få øynene åpnet i forhold til AIDS på denne tiden, og det skjedde jo ikke uten støy. Jeg vet ikke hvordan dagens publikum ville ha reagert på det som først ble kjent som homokreft, men det hadde sikkert gått en kule varmt og vel så det på sosiale media. Folk har jo så mange slags interessante reaksjoner på “nye og ukjente sykdommer” og hva dette betyr.

AIDS var vel en så stor irrasjonell trussel som den noensinne ble rundt årene 83-84-85, før man begynte å få bedre oversikt over hvordan folk blir smittet, og ikke minst hvordan man ikke blir smittet. Du vet hvordan folk er. Det jeg kaller “Børre på Facebook” er jo noe som alltid har eksistert, det vil si et kvantum informasjon som har tvilsom provenans, men det føles sant og riktig der og da, uansett hvem som bringer deg ryktet. “Folkesnakk” har blitt digitalisert, men noe nytt fenomen er det mildt sagt ikke. Fetteren til Pelle gikk i klassen til en som opplevde akkurat det der. Og så setter man i gang med å male fanden på veggen. Vi har mange gode grunner til å tro at ting har foregått på denne måten like lenge som menneskene har hatt et språk. Jeg mener, folk snakket om “den store verdenskonspirasjonen” i året 1984 også, med intens fokus på enhver symbolikk man mente å kunne observere rundt seg. Kommunistene var i høyeste grad en aktuell trussel både her og der, av den typen som må være slik at hvis man ikke kan se noe der så betyr det bare at det er godt skjult. Man vet jo at de pønsker på noe slags jævelskap. For å si det slik: Da jeg var i de tidlige tyveårene regnet vi det som 50-50 at det når som helst kunne bryte ut en atomkrig mellom supermaktene USA og Sovjetunionen. Hvorfor driver de ellers og bygger opp sånne våpenarsenaler? Ingen tenkte på dette som “pessimisme”, snarere som en aktuell militær realitet. Det kan skje, og når det først skjer så vil mye skje veldig fort. Vi som har vokst opp i kjølvannet av verdenkrigsepoken 1914-1945 er de første menneskene som har levd med mulighetene for “total utslettelse” – på grunn av ting vi selv har laget – som materielle realiteter, men langt fra de første – eller siste – som har hatt paranoide fantasier om verdens undergang. Sånt er jo slitsomt for psyken, både på kollektivt og på individuelt nivå. Dagens situasjon er jo ikke akkurat noen solskinnshistorie heller. Ikke bare har vi gale mennesker som fører krig på bestialsk vis – i tillegg til en nyfunnet vaktsomhet overfor “den neste pandemien” – vi har også et assortert utvalg miljøproblemer som er i eller svært nær sin kritiske fase, altså når det blir “do or die” som man sier på engelsk. Hva skal man tenke om dette? Som jeg alltid sier: Håp er ubrukelig. Det folk trenger er mot til å bare leve videre og ta det som det kommer. Man kan være bra fette sikker på at all mulig slags jævelskap kommer til å skje, men sånn har verden alltid vært. Folk er ikke verre nå enn de var før, de har bare mye mer fancy utstyr slik at de får gjørt større skade på kortere tid. Det er alt. Det er viktig å se realitetene i hvitøyet hvis man skal kunne få gjort noe med situasjonen. Fortvilelse er om mulig enda dummere enn håp. Stram deg opp, din slappfisk. Det kommer til å bli arbeidssomt å legge om livsstil og økonomiske systemer, men det kommer også til å bli nødvendig.

Operant betinging er en form for læring der individets atferd endres som en følge av de konsekvensene atferden har hatt. Hvis konsekvensene av en atferdsform gjør at denne øker, kalles dette forsterkning. Hvis konsekvensene gjør at atferden minker, kalles det reduksjon eller straff. Disse definisjonene er «empiriske» – man må se hvordan konsekvenser faktisk virker før man kan avgjøre om forsterkning foreligger. 

(Wikipedia)

Annonsørinnhold

Stort salg: Opptil 70 prosent på fritidsfavoritter

Jeg tilhører den fløyen av tenkere som mener at et individs grunnleggende atferdsmønster er ferdig innlært før språkutviklingen begynner. Som en ikke helt korrekt men likevel veiledende pekepinn kan vi si at foreldrenes fundamentale livsstrategier “går i arv” på en ubevisst måte, eventuelt vil andre “foreldrefigurer” som håndterer barnet under den førspråklige fasen ha den samme funksjonelle rolle i forhold til de aller tidligste livserfaringer et individ opplever. Det typiske er at foreldrene føler veldig sterk omsorg for den lille. De vil beskytte barnet hinsides sine egne behov for komfort og sikkerhet. Sannsynligvis er dette instinktiv atferd, fordi vi gjenfinner den i noen slags versjon hos alle de dyr vi beskriver som “høyerestående”. Imidlertid er dette en standard som har visse avvik. Enkelte individer vil oppleve traumatiserende ting – vi behøver ikke her å spesifisere nærmere – på et stadium som ligger “dypere” enn den mentale faseforskyvningen som inntreffer når de lærer å kommunisere med språk. De opplever aldri den trygghet som ligger i å automatisk søke seg til trøstende og beskyttende rollefigurer i sitt liv og vil av denne grunn senere i livet oppleve diverse “komplikasjoner” i sin evne til å forme normale relasjoner med andre.

Sannsynligvis er det ikke så rent få arbeidstimer innenfor det terapeutiske psykologifaget som går med til å utrede slike problemstillinger. Senere i livet er det vanlig å “glemme” alt man opplevde i livet før man utviklet en selvstendig følelse av å “være noen” som har frihet til å velge hva man skal og ikke skal gjøre. Den berømte virkelighetsoppfatningen har jo sin grunnmur i denne delen av personligheten. Når et individ for eksempel gjentatte ganger havner i “dårlige forhold” med andre vil årsaken til dette sannsynligvis ha sammenheng med hva de opplever som “ekte” på et dypere plan enn hva man umiddelbart kan observere hos folk. Vi alle blir jo preget ganske kraftig av inntrykkene som kommer til oss i løpet av våre første uker i dette livet. Alt er nytt. Alt er dramatisk. Alt skjer for første gang. Senere i livet utvikler vi et “filter” – det vi kaller personligheten (eller selvet) – som sorterer og kategoriserer inntrykkene våre, men før dette skjer har vi ingen “sperrer” som kvalifiserer erfaringene våre for eksempel som “gode eller dårlige” og selvsagt heller ingen forutsetninger for å forstå noe som helst. Vi bare registrerer verden på en direkte og ubevisst måte. Det foregår hjerneaktivitet hos barn også før de blir født – som i seg selv må være en ganske traumatiserende opplevelse – men det er naturligvis uråd å si noe om hva eksakt som foregår; sannsynligvis ligner det en drøm. Vi kan si noen få og vage ting om responser hos ennå ufødte barn; blant annet virker det som om de blir stresset av støy, slik at hvis man ønsker å “feile på den trygge siden av ting” er det sannsynligvis klokt hvis en kvinne henlegger sin gravide periode til et miljø som er preget av stabil ro og forutsigbarhet — som siden fremføres inn i barnets tidlige fase av livet. Etterhvert som de vokser til blir barna stadig mer robuste og “selvstendige” i forhold til livets mange inntrykk, inntil vi alle ved voksen alder som en hovedregel blir nærmest helt avstumpet i forhold til “det magiske mysteriet” vi opplevde i vår barndomsfase. Bortsett altså fra når vi “trigges” av en stimulans som gjenoppvekker hukommelsesmateriale fra vår førspråklige fase av livet, for eksempel en lukt eller en lyd som vi “forbinder med noe” men vi kan ikke gjøre rede for hva eller hvorfor. Vi bare reagerer “instinktivt” og ikke minst “irrasjonelt” på dette inntrykket.

Innenfor fysikken snakker vi om “faser” – eller aggregattilstander – som har et sett med bestemte “overganger” – eller forskyvninger – la oss for eksempel si når vann fryser til is og dermed går fra flytende til fast form; og dette er etter min mening også en meningsfull metafor for det som skjer når menneskesinnet skifter fra “direkte observasjon” uten noe filter, og over til den formen for databehandling som karakteriserer nyttetenkningen hos et “jeg” som prøver å orientere seg i en verden av behagelige og ubehagelige erfaringer, altså det vi kaller “betinget læring” (gjennom prøving og feiling) eller operant betinging, som tilhører den “empiriske” delen av psykologifaget. Vi kan jo observere at at karakteristisk atferdsmønster etablerer seg i løpet av barnets oppvekstår, inntil de ved omtrent 6-7 års alder typisk har dannet en ganske klar oppfattelse om “hvem de er” i forhold til seg selv og sine jevnaldrende. Siden kan vi diskutere hvorfor et individ velger det ene heller enn det andre, og utvikler seg i den ene retningen fremfor den andre, men da beveger vi oss inn i et landskap av “synsing”. Ikke desto mindre er dette et relevant emneområde innenfor samfunnsfagene, ikke minst i forhold til den “terapeutiske” delen av psykologifaget. For å etablere et utgangspunkt kan vi postulere at man kan ikke jobbe med noe man ikke har, slik at man må se på “den ubevisste historikken” hvis man støter på noe som ikke gir rasjonell mening i et individs atferdsmønster, la oss si for eksempel “selvsabotasje” i romantiske relasjoner, som når man er så sjalu, paranoid og mistenksom at man blir bent frem uutholdelig å være sammen med — og gjennom dette selvoppfyllende profetiet får man “bekreftet noe” selv om man ikke vet eksakt hva det er eller hvorfor man bærer på denne følelsen. Fundamental utrygghet kan ha blitt etablert i individet i løpet av den førspråklige fasen. Det kan selvsagt også være andre årsaker, men i parsimoniens navn velger vi den som virker mest opplagt og som ikke krever alt for mange akrobatiske rundspring i tenkamentet. Begrepet tillit er noe man lærer å bruke – og misbruke – lenge før man vet hva det betyr, gjennom prøving og feiling. Det er noe omdiskutert om man kommer til verden med noen slags ferdig formede “tanker” men de fleste tror vi alle starter med blanke ark. Personligheten formes gjennom erfaringen, selvsagt også inkludert de ubevisste delene av selvet; som innlæres gjennom en prosess av betinget respons av typen “brent barn skyr ilden” og som starter lenge før man har noen selvstendig følelse av å “være noen”.

Et interessant filosofisk studieområde er løgnens fysiognomi, eller altså hvorfor folk lyver, sett i relasjon til deres oppvekstvilkår. Det er jo strengt tatt ikke rasjonell atferd. Vi kan anta at dette handler om “operant betinging” hvor individet har opplevd at denne strategien har vært til deres operative fordel allerede fra et tidlig stadium. Typisk at man lærer å “si det folk ønsker å høre” heller enn det som er sant. Siden baller det på seg ettersom livet blir stadig mer komplekst. Det er en svært vanskelig del av foreldrekunsten å moderere barnas naturlige tendens til å fantasere langt uti det ville om tingene i verden og deres årsaksforhold — særlig hvis man selv har et svakt grep på livets realiteter. Det såkalte ungdomsopprøret er typisk den fasen av livet hvor det brister eller bærer i forhold til om man senere “tilpasser seg” i forhold til livets mange bekvemmelighetsløgner eller om man møter sin personlige undergang i løpet av en håpløs jakt på “sannheten” – la oss si et nervesammenbrudd, eller en fase preget av utagerende rusbruk og uansvarlig atferd som ikke tar slutt før man “møter veggen” på det ene eller det andre viset – slik at man blir nødt til å “bygge seg opp på nytt” hvis man overhodet overlever. Uansett vil alle til slutt måtte konfrontere sakens fakta: Sannhet er et moralsk begrep, ikke en egen kategori av informasjon. “Sannferdighet” er det operative begrep i bildet, forstått som en moralsk holdning som man velger å innta, eller eventuelt ikke. Kanskje man har grunn til å anta at “sannferdighet” ikke er noe som lønner seg i lengden. Det er bedre å tilpasse farten etter forholdene, så å si, og være mer strategisk i forhold til hva man sier til hvem. Det handler jo om hva slags resultat man ønsker seg og innenfor hva slags tidshorisont. Er det kanskje ikke greit å lyve til noen som man uansett ikke skal ha noe personlig forhold til og sannsynligvis heller aldri se igjen? Mange synes det. Imidlertid bør de kanskje tenke på hva dette gjør med dem selv over langen heller enn hva slags fordeler det eventuelt gir her og nå. Karaktersvakhet er jo først og fremst ens eget problem. Har kanskje ikke Gud gitt deg en fullt fungerende forfengelighet? Vel, da bør du bruke den for alt hva den er verd og tenke på det som “stygt” å lyve. Du blir stygg av det. Du vet. Feit og full av rynker. Kostbare skjønnhetsprodukter og staselige antrekk hjelper ikke mye når styggheten kommer innenfra. Det er dårlig mentalhygiene å lyve, fuske og bedra folk.

Abortpraksis har variert sterkt gjennom historien. I de nordiske landene var det dødsstraff for abort fra andre halvdel av 1600-tallet til siste halvdel av 1800-tallet. Abortkampen var hardest i 1970-årene, hvor kvinnebevegelsen var sterkt engasjert. I 1978 ble loven om selvbestemt abort vedtatt av Stortinget. Diskusjon om endringer i abortloven er fremdeles meget aktuell. Våren 2014 og vinteren 2018–2019 samlet mange tusen demonstranter seg i protest mot forslag fra regjeringen om innskrenkning av retten til selvbestemt abort. 

(Store norske leksikon)

Annonsørinnhold

Lekre kjoler til alle anledninger

Fordi jeg av naturlige årsaker ikke kan bli gravid føler jeg ikke at “abortsaken” egentlig angår meg. Det er hundre prosent ren kvinnesak av den grunn at det bare angår kvinner. Det virker perverst når en mann – eller andre som ikke kan bli gravide – danner meninger rundt dette spørsmålet, og jeg klarer ikke å ta dem alvorlig som “saklig debattant”. Som sitatet ovenfor sier var abortsaken aktuell ganske nylig fordi regjeringen Solberg signaliserte villighet til å gjøre en politisk hestehandel med Kristelig Folkeparti, men fornuften vant heldigvis frem også denne gangen. Retten til selvbestemt abort er – eller bør ihvertfall være – det man kaller “en politisk steintavle”, det vil si urørlig. Mindre heldige har imidlertid amerikanske kvinner vært etter at USAs høyesterett opphevet den såkalte “Roe versus Wade” og bestemte at slike saker skal avgjøres på delstatsnivå — som i praksis er det samme som å si at kommunestyrene i Norge er de som bør fatte vedtak når det fremkommer en abortsak innenfor kommunegrensene. Jeg tror ikke noen ville oppfatte dette som en god løsning, og det er det da heller ikke for amerikanerne. Det er for stor varians i regelverket fra delstat til delstat, hvor for eksempel Alabama i disse dager har vedtatt at det vi her kaller “prøverørsbefruktede egg” skal betraktes som personer, slik at man kan ikke bare behandle dem som “vevsprøver” i en medisinsk sammenheng – i praksis at de som ikke brukes blir destruert – men at de skal, jeg vet ikke hva, begraves? Begrunnelsen de har gitt er uansett noe slags religiøs tåkeprat om hvordan “Guds lys” skinner også på de minste blant oss, og det ene med det andre.

Slike argumenter ville kanskje vært mer troverdige – om ikke mer akseptable – hvis de samme menneskene var like ivrige etter å beskytte “retten til liv” også i enhver annen sammenheng, men det er de jo ikke. Uansett graden av kognitiv dissonans er det svært sannsynlig at de som er abortmotstandere samtidig forsvarer bruken av dødsstraff og andre terroristiske virkemidler innenfor politikken. Jeg er selv “hard” motstander av dødsstraff på et politisk grunnlag: Jeg vil ikke at staten og styresmaktene skal ha noen slags makt over liv og død, selv om jeg aksepterer premisset om at det finnes folk som har begått så uhyrlige forbrytelser at de fortjener å bli drept for det. I praksis betyr dette at jeg noen ganger har en viss grad av forståelse for personlige hevndrap som utføres i affekt, men sånn kan jo ikke retten operere. De som ikke klarer å holde hodet kaldt har ikke noe i maktstillinger å gjøre. Visst er det kostbart å holde folk i fengsel gjennom en hel livstid, men det er faktisk bare penger vi snakker om nå. Det er kostbart på en helt annen måte hvis statsmakten gis formell myndighet til å avlive “uønskede elementer” uansett hvor gode grunner som eventuelt foreligger. Har du møtt mange mennesker i ditt liv? De fleste av dem er et godt stykke unna “perfekt visdom” i sine tanker, ord og gjerninger. Og de som befinner seg nærmest det perfekte i så måte fraber seg typisk denne formen for makt og ansvar. De skjønner jo at dette er et mildt sagt problematisk skråplan i etisk forstand. De som har lest de norrøne sagaene vil ha lagt merke til at det ofte betegnes som “storverk” når noen har begått et drap. Med dette mener de ikke at det er stort i noen beundringsverdig forstand, men at man kan forvente store ringvirkninger av gjerningen. Det vil få konsekvenser. Slik er det forsåvidt ennå, bare at nå i dag kan man ikke kjøpe seg fri fra den demokratiske rettsstatens reaksjoner. Mordere får typisk lang fengselsstraff, med noe varians ut ifra handlingens karakter, motiv og omstendigheter forøvrig, men sånn er drapsmannens lønn i disse tider. Alle som dreper noen av en “saklig grunn” – hevn. hat, sjalusi, pengesaker og så videre – må regne med å tilbringe de neste 10-12 år i fengsel, mens de som dreper noen av mer bisarre årsaker typisk får en forvaringsdom, som i teorien kan vare livet ut for dem. Et av vilkårene for løslatelse på prøve etter en forvaringsdom er jo at det ikke skal fremstå som “sannsynlig” at vedkommende vil bli jaktet på av noen med hevnmotiver. Poenget med fengsel som straffeform er at samfunnet skal beskyttes på alle måter, ikke bare de mest åpenbare.

De kaller seg abortmotstandere men de er svært uærlige mennesker som lyver både om seg selv og andre. Det finnes for eksempel ikke noe sånt som en “abortforkjemper”. Saken handler om hvem som har beslutningsmyndigheten når det foreligger et “uønsket svangerskap”. Det er selvsagt fjollete å snakke om “hvis jeg hadde vært kvinne” fordi jeg vet jo ingenting om det å være kvinne – og er forsåvidt heller ikke interessert i saken – men hvis jeg hadde vært kvinne, og ellers som jeg er som person, ville ihvertfall ikke jeg følt noen tvil om hvem det er som bestemmer her. I min verden er alle mennesker selveiende og hvert individ har full råderett over sin egen kropp, med alt hva dette innebærer av kloke og ukloke beslutninger langs veien. Som jeg nevnte innledningsvis stiller jeg meg avvisende til å danne “meninger” rundt noe som ikke angår meg. Hvordan folk behandler sin egen kropp er følgelig deres egen sak, og hva slags løsning de kan finne på problemer i så måte er et rent teknisk spørsmål. Ønsker vedkommende en abort? Er det medisinsk mulig å utføre en abort? Ferdig diskutert. De som behandler denne pasienten bør sannsynligvis viderebefordre vedkommende til noen slags terapi dersom de stadig kommer tilbake for å få utført et svangerskapsavbrudd, men som en ad hoc løsning på det unntakstilfelle at de har pådratt seg et uønsket svangerskap ser jeg ingen etiske problemer med dette. Jeg klarer heller ikke å se de etiske problemene som andre – abortmotstanderne – mener å kunne se. Herregud, vet de ingenting om biologi? Selvsagt ikke. Mange av dem har jo sinnsforvirrede fantasier om “skapelsen” og alt det der. De vet ikke noe om fysikk heller, og ihvertfall ingenting om etikk. Imidlertid føler de noe, og det er dette “noe” vi bør få på bordet. Que pasa? Hvorfor overreagerer folk så jævlig på abortsaken? Hva er det som skjer med dem? Det ser ut som om det er noe psykiatrisk. Politiske kommentatorer i USA har i kjølvannet av den siste tidens utvikling sagt at dette ligner på en hund som har jaget etter en bil i lang tid og nå har den plutselig greid å fange bilen, men den vet ikke hva den skal gjøre med byttet sitt. Jakten var meningsfull på sin egen måte, men den måten er borte nå, erstattet av noe som ligner på forlegenhet. De får jo ingen premie. De taper bare velgere.

Hva er greia til de som jobber for at folk ikke skal vaksinere seg mot covid? Jeg ser to muligheter. Enten er man en evneveik tosk eller så jobber man i en fremmed makts tjeneste. Hvilken av delene som er mest sannsynlig må vurderes i hvert individuelt tilfelle, men de er alle uansett landssvikere — i betydningen “fiender av riket” i kraft av sin politiske undergravervirksomhet. Det ble jo innført unntakstilstand i mars måned av året 2020, begrunnet i en særlig alvotlig trussel mot norsk folkehelse, som igjen berører samfunnets stabilitet og sikkerhet. Dette er ikke noe man har anledning til å være uenig i. Man behøver ikke å like det – jeg liker det for eksempel ikke selv – men man plikter uansett å stå sammen med sine landsmenn når man er konfrontert med en ytre fiende som har makt, midler og vilje til å drepe eller skade alvorlig en betydelig andel av befolkningen. Nå har jo forsåvidt ikke et virus noen “vilje” i den forstand, men det er relativt godt kjent hvordan smitten sprer seg og følgelig ikke i utgangspunktet noen vanskelig jobb å begrense skadevirkningene i samfunnet, hvorav “trykket” mot de som jobber i helsevesenet – altså langs selve frontlinjen av den farlige situasjonen – har vært underkommunisert helt siden første stund.

Det er ubegripelig for meg hvordan det går an å ikke fatte noe så enkelt. Norge – i likhet med resten av verden – befant seg de facto i en krigslignende tilstand da SARS-CoV-2-viruset plutselig spratt ut fra Pandoras eske og spredte seg alarmerende raskt over hele verden, med særlig grimme scenarioer lokalt i et land som for eksempel Italia, ved et tidspunkt når man ennå ikke hadde adekvate behandlingsmetoder i forhold til det typiske sykdomsforløpet og alt var både veldig arbeidsintensivt og veldig farlig for helsearbeiderne. Dessverre var det ikke alle som reagerte rasjonelt i situasjonen, og verre skulle det bli. Eller vi kan kanskje si at de reagerte rasjonelt i forhold til en helt annen agenda enn den som handler om å ta vare på hverandre og stå sammen i kampen mot en alvorlig trussel. Enkelte ble helt darwinistiske og mente at viruset bare må få gå sin gang på “naturlig” vis, det vil si kverke de som ikke tåler smitten mens røkla vil utvikle antistoffer i kroppen etter å ha vært gjennom noen runder med sykdommen. For disse individene var økonomien viktigere enn folkehelsa — og har de ikke krepert underveis så tenker de vel forsatt sånn. Dette er noe vi må legge skarpt merke til og aldri senere glemme: Det finnes folk der ute som ikke bryr seg om hvem som blir smittet med hva slags jævelskap og hvordan det senere går med dem. Jeg vet ikke helt hva jeg skal tenke om dette, for det går jo strengt tatt ikke an å kalle dem “egoister” når det inngår i pakka at de utsetter seg selv for stor risiko. Det er for eksempel ikke vanskelig å finne historier om “covidioter” som var litt sånn pyttsann til å begynne med men som senere døde av sykdommen. Eller de smittet noen blant sin familie og nære venner som det siden gikk dårlig med. Dette er fakta. Sånne ting skjedde.

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

I det store bildet – på verdensbasis – hadde covid ganske nøyaktig èn prosents dødelighet. Det vil si at for hver hundre som ble smittet var det en som døde. Følgelig kan vi si at tiltakene virket bra dersom man lokalt havnet under dette tallet. Jeg mener å huske at Norge landet på 0,8 mens for eksempel Storbritannia landet på 1,3 (men ikke siter meg på dette; jeg gidder ikke å dobbeltsjekke tallene fordi de er ikke vesentlige for poenget her og nå). Det kan virke som om den politiske ledelsens realisme og handlekraft hadde alt å si i de enkelte land, og vi var “heldige” i så måte. Vi hadde ikke en fjernsynspersonlighet – si for eksempel en sånn type som den såkalte Chartersvein – som øverste statsleder, i motsetning til det evneveike trollet som på den tiden var president i USA. Jeg gjentar at det var en krigslignende situasjon hvor det ikke finnes noe rom for å være “enig eller uenig”, man må bare slutte rekkene og stå sammen mot den ytre fienden som best man kan. Å bryte formasjonen for å kjøre noe slags sololøp er et de facto landssvik i en slik situasjon. Imidlertid er alt dette over nå. De som behøver å lære noe av erfaringen sitter helt sikkert og studerer alle kjente data den dag i dag, fordi det hersker ingen tvil om at vi har vilje til svik og forræderi blant oss. Hvordan kan man få sånne typer til å forstå sakens alvor? Slik jeg ser det er hovedproblemet at alt for mange er alt for “flippete” og useriøse i alt sitt vesen. Hvordan har de blitt sånn? Det er vanskelig å forstå. Unntakstilstanden er opphevet og vi har lagt den kritiske fasen bak oss, men covid er fortsatt en farlig sykdom og mange som får den opplever det som vesentlig mye verre enn influensa. Jeg tenker om de som sier nei takk til vaksinen at de utsetter seg for unødig risiko, men ellers trekker jeg på skuldrene av det. Idioter gjør det idioter gjør og sånn har det alltid vært. Det går bare ut over dem selv — med mindre de er en sånn som sprer konspirasjonsfantasier om vaksineprogrammet. Da snakker vi om en helt annen form for problem, det vil si at vi er tilbake ved landssvikets prinsipp. Derfor sitter vi igjen med dette spørsmålet: Hvem jobber de for? Er det bare en paranoid psykose eller jobber de for en fremmed makt som har politisk interesse av å destabilisere det norske samfunnet?

Antisosial atferd er atferd som strider mot samfunnets normer og regler. Både atferd som er direkte kriminell, grovt hensynsløs og som bryter grovt med allmenne moralnormer regnes som antisosial. 

(Store norske leksikon)

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

Det var i utgangspunktet meningen at jeg skulle skrive en “kommersiell” blogg som ikke stakk seg ut på noen måte, men jeg tror ikke jeg har slike talenter. Ihvertfall aldri særlig lenge av gangen. Du vet hvordan det er. Maska sprekker som et overmodent egg og dragen kommer ut. Det er definitivt “noe galt” med meg – målt i forhold til hva som regnes som det normale i samfunnet – men det er mindre klart hva eksakt det består i. Etter min egen mening skyldes det filosofisk legning, men jeg kan jo ta feil. Kanskje jeg bare er en sosiopat. Jeg klarer uansett ikke å være “normal” særlig lenge av gangen. Det blir for dumt. Enten må jeg ta over styringen av det som foregår rundt meg eller så må jeg bare forlate stedet. Som regel blir det sistnevnte. Det er best slik. Jeg er jo ikke det man kaller “sosialt tilpasningsdyktig” i forhold til et samfunn med evneveike standarder, så det er best for alle – særlig meg selv – at jeg holder en viss avstand til folk. Tro meg, ingen har lyst til å leve i den formen for nådeløs verden jeg ville ha laget hvis jeg var sjefen for alle ting.

Når det er sagt så må det imidlertid tillegges at jeg er ikke fiendtlig innstilt til andre mennesker. “Uinteressert” er sannsynligvis det rette ordet. Det raker jo ikke meg hva de gjør og ikke gjør. Av denne grunn oppfatter mange meg som “ganske omgjengelig” i hverdagslivet. Det teller jo mye at man er høflig og viser folk respekt, enten dette er noe de “fortjener” eller ikke. Bare ikke spør meg hva jeg mener om ting, så går det bra, fordi hvis noen ber om det så får de det. Altså sjelden det de ønsker å høre, men snarere de betraktninger man kan forvente å få fra noen som er lokalkjent i helvete. Imidlertid har jeg etter måten ganske mange “nære venner” som nærmest forguder meg fordi jeg aldri lyver for dem og aldri prøver å “sminke” det jeg sier i forhold til det de eventuelt selv mener, som er uinteressant for meg. Jeg bruker eksakt null sekunder av dette livet på å posisjonere meg sosialt. Det raker meg midt i ryggen hva andre eventuelt “tenker” om meg og mitt, og mange opplever etter alt å dømme dette som “forfriskende” i en hverdag av løgner og smisking, særlig hvis de er såkalt mektige mennesker. I min verden finnes det jo ikke noe sånt som “mektige mennesker”, de er alle evneveike aper som snart skal dø, inkludert meg selv.

Poenget her er at jeg er ikke noen folkefiende, mest fordi jeg stiller meg likegyldig til folk. Det er like absurd for meg å mene noe om hva folk bør gjøre og ikke gjøre som det ville vært å blande seg borti hva enn det er som bevere driver med. På hvilken måte raker det meg? Om de er folk eller bevere spiller ingen rolle. De er sine egne skapninger som driver med sine egne greier. Jeg behøver ikke å “forstå” dem, enda mindre danne meg noen slags hysterisk mening rundt ting som jeg ville gjort annerledes enn dem. Er dette galt eller riktig? Jeg vet ikke hva som er det “korrekte” svaret men jeg vet at folk typisk setter pris på at man lar dem være i fred med greiene sine. Så får det gå som det går med dem. Det er vanskelig å se hva slags politisk posisjon dette tilsvarer, eller engang hva slags “religion” jeg hører hjemme i. Spør du meg så er svaret “ingen av dem” — men jeg kommer neppe noensinne til å stemme på noen andre enn Arbeiderpartiet. De strekker riktignok tålmodigheten min langt med disse borgerlige nykkene de har lagt seg til siden 1980 eller deromkring, men de er fortsatt det minst jævlige alternativet blant et aldeles avskyelig menasjeri av evneveike troll; hvor partiet Høyre på mest eklatant vis representerer alt jeg hater ved den menneskelige tilstand slik den foreligger i dagens verden. Selvsagt er de det største partiet i Norge. Herregud. Hvorfor har det blitt slik? Jeg tror det handler om det store pyramidespillet de kaller “eiendomsmarkedet” — hvor enhver evneveik klovn i disse tider har anledning til å føle seg som Jeppe i baronens seng, fordi de er jo eiere av en plankestabel og noe shingelpapp, løslig sammensatt til noe som vagt ligner på et hus. Eventuelt så disponerer de sin egen fyrstikkeske i en betongkonstruksjon i drabantbyen. Juhu. Sånn føles det å være baron. Og er de ekstra smarte så eier de kanskje noen aksjer i tillegg, enten dette får dem til å føle seg som en “siviløkonom” eller ikke.

Hva er egentlig en folkefiende? Henrik Ibsen hadde noen tanker om saken. Hans doktor Stockmann valgte jo å prioritere helsespørsmål foran politiske hensyn, noe som gikk omtrent like bra som de nylige pandemitiltakene i forhold til den evneveike mobben av angstskrikende fugleunger som utgjør Norges demokratiske majoritet. Hvis jeg hadde vært der da tingene skjedde og doktor Stockmann hadde spurt meg om hva jeg tenkte, så ville jeg ha fortalt ham at folk sannsynligvis kommer til å drepe ham fordi han alene snakker sant om noe som alle foretrekker å lyve om; riktignok ikke alle av den samme grunn men resultatet blir uansett det samme. Vi har en person som heter Pål Steigan i Norge. Første gang jeg så ham var i et intervju på NRK midt på 70-tallet, mens han ennå representerte “marxist-leninistene” (han er jo nazi nå) og temaet for samtalen den gangen var “væpna revolusjon” og hans eventuelle vilje til å drepe sine egne landsmenn til fordel for den store fantasien hans om en gyllen fremtid når alt en vakker dag skal bli bare bra — vi må bra kvitte oss med noen uønskede elementer først. De som lurer på hvorfor jeg aldri gikk lengre til venstre enn Arbeiderpartiet kan takke Pål Steigan. Allerede den gangen reagerte jeg med et intenst ønske om å vri den ekle kyllinghalsen hans rundt et par ganger. Hva slags sviker er dette? Jeg føler fortsatt det samme. Mannen har jo vært en folkefiende i all sin tid, men ikke på samme måte som doktor Stockmann, som jo var en slags helt. Steigan er bare en ynkrygg og en forræder som fantaserer om å myrde folk. Vi har ikke lenger noen politisk venstreside som ligner på det vi hadde på 70-tallet. Partiet Rødt er bare et tulleparti som maksimalt kan klare å oppnå kanskje fem stortingsrepresentanter, og ingen av dem snakker høyt om “revolusjon” i et Norge som er mer preget av mett selvtilfredshet enn den rettferdige og revolusjonære glød i forhold til visjonen om “en bedre verden”. Vi får anta at det er derfor Steigan ble nazi på sine gamle dager. De er jo de siste revolusjonære kreftene som finnes i Norge, opphisset som de er av sine paranoide vrangforestillinger om både samfunnets struktur og funksjon. Herregud for noen evneveike fjols. Det eneste man oppnår med å drepe noen folk er at noen folk dør. Det er alt. Hvor tror folk for eksempel at han kronidioten Breivik kom fra? Han var jo “en handlingens mann” der andre bare prater om “den muslimske faren” og alt det der. Han fant ikke på ugjerningene sine helt av seg selv. Han var på nettet og han leste det som folk skrev. Siden la han sammen to og to og svaret ble “bombe”.

Hva er egentlig en folkefiende? Jeg har ikke særlig høye tanker om meg selv. Jeg vet at jeg bare er “just another drittsekk” i en verden styrt av onde menn. Imidlertid er jeg “tolerant” i den forstand at jeg gir faen. Det er ikke min sak hva folk gjør og ikke gjør. Hvis jeg hadde ønsket å påvirke politikken ville jeg blitt politiker, men jeg har ikke sånne talenter. Jeg er filosof. Jeg stiller spørsmål. Uansett hva slags tid og materiell verden jeg hadde hatt rundt meg ville jeg stilt de samme spørsmålene på den samme måten. Jeg ville ikke vært en “annerledes type” hvis jeg levde i antikkens Hellas eller Roma. Jeg ville ikke ha tenkt noe annet om menneskene. Jeg ville ikke ha hatt “andre ambisjoner”. Sånne som meg tilhører ikke tiden, vi tilhører evigheten. Det er sant at jeg ikke er “optimistisk” i forhold til menneskeheten, men det er også sant at jeg ikke gleder meg over dette. Jeg synes det er synd at vi kaster bort talentene våre på tøys og fjolleri. Den vi lever i nå kan ikke kalles en menneskeverdig verden, det er noe evneveikt møl. Herregud. Jeg mener, hvor mange idioter kan du se rundt deg til enhver tid? Du kan godt ta med deg selv i betraktningen også. Vi er alle i den samme båt. Eller altså, vi er alle passasjerer på det samme romskipet, som for tiden snurrer rundt sola i drøyt hundre tusen kilometer i timen. Kan du ikke føle fartsvinden? I den grad jeg har noen politiske oppfatninger så handler disse utelukkende om at vi bør hyre inn kompetente mennesker til å ta hånd om de offentlige oppgavene. Du vet. Flinke folk. Det er jo en vanskelig jobb å styre staten, eller til og med kommunen (selv om folk ofte hyrer inn evneveike fjols til å styre kommunen). Det finnes ingen formelle krav til kompetanse hos folkevalgte politikere, men jeg tror likevel at folk typisk ser for seg at de bør i det minste ha noen slags mastergrad innefor et relevant emne, eller kanskje at de har advokatutdannelse, eller hvis de ikke har noe av noe; at de i det minste har lang og variert livserfaring fra det ubehagelige stedet vi kaller “den virkelige verden”. (Helst det siste, etter min mening.) Jeg er ingen samfunnsfiende. Hvorfor skulle jeg være det? Jeg driter jo stort sett i sånt som folk typisk henger seg opp i når de snakker politikk. Vi har forsåvidt ikke et stendersamfunn i Norge, men i den grad jeg tilhører noen “stand” så definerer jeg meg selv som kriminell. Ikke fordi jeg på noe slags vanemessig eller unntaksmessig vis “bryter loven” – jeg er jo alt for “pragmatisk lat” til å engasjere meg med alt bryderiet som følger med en romantisk livsstil av typen “Bonnie & Clyde” – men fordi jeg er mer lik et dyr som lever i naturen enn en “borger” som er medlem av kulturen. Jeg klarer fint å leve innefor lovens rammer, men jeg føler meg ikke desto mindre som en kriminell.

Hva er egentlig en folkefiende? Etter min mening har du selv plassert deg i denne kategorien når du fantaserer om å drepe folk. Hvordan du siden velger å “rasjonalisere” drapsfantasiene er ikke viktig. Kanskje du tenker at “de internasjonale jødene” planlegger å erstatte de innfødte europèerne med innvandrere fra Midt-Østen og Nord-Afrika – det vil si såkalte MENA-frolk – og derfor er det rett og rettferdig at du griper til våpen for å gjøre alt du kan for å stanse denne ulykken mens det ennå er tid. Eller hvis du selv ikke har legning for våpenbruk og drap så kan du i det minste skrive følelsesladde tekster på nettet som på sikt bidrar til å bevisstgjøre de som er mordere av natur og talent. Det fungerte jo for han Breivik. Han oppdaget et problem han måtte ta seg av nettopp fordi diverse mer intellektuelle karakterer enn han hadde skrevet side opp og ned om slike saker. Du vet. Innvandrere. Muslimer. Samt ikke minst de som jobber for å undergrave Europa og den germanske kulturen, det vil si sosialister, sosialdemokrater, hva enn har du. Kommunister? Jeg vet ikke. Jeg husker dem fra lenge siden men jeg tror de for det meste forsvant på 90-tallet. Saken er uansett at et stort antall mennesker i “vesten” ved dette tidspunkt etterspør noe slags nytt nazistisk eventyr i den eksistensielle dødssfæren. Spør de meg så kan jeg allerede her og nå fortelle dem at det vil ikke føre til noe annet – verken mer eller mindre – enn at mange mennesker dør. Det er det. Siden fortsetter alt som før, kanske med tillegg av enda flere traumedempende medisiner for å orke å se seg selv i speilet. Er jeg et menneske? Det er vanskelig å si. Jeg føler meg jo som et monster.

Innen ordsemantikken skiller man gjerne mellom det man forstår med ordet (betydning, mening, intensjon) og det ordet viser til i omverdenen (referanse, ekstensjon). For eksempel kan betydningen til ordet kvinne beskrives som «voksent menneske av hunkjønn», mens referansen til ordet er alle objekter ordet refererer til, det vil si alle kvinner i verden. Ofte skiller man også mellom ords grunnbetydning (denotasjon) og bibetydning (konnotasjon): For eksempel kan ordet kjerring, i tillegg til grunnbetydningen som i stor grad tilsvarer betydningen til kvinne, også ha negative konnotasjoner knyttet til seg.

(Store norske leksikon)

Ordet kjerring er mest interessant fordi det egentlig betyr “mann” — eller rettere sagt “en liten mann”, altså en karling, som det het på norrønt. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal tolke det. Finnes det noensinne noen gode grunner for å kalle en kvinne for “mann” (eller omvendt), det vil si årsaker som ikke er ment som provokasjoner og fornærmelser? Misgendering kaller de dette på engelsk. Miskjønning. Vi må anta at det betyr noe annet når man miskjønner seg selv enn når man gjør det mot andre. Det er for eksempel sjelden godt ment når man snakker om en mann som “kjerring” og ikke stort bedre når man bruker dette ordet om kvinner. Likevel er det svært vanlig. Kanskje til en slik grad at det å bli kalt kjerring ikke egentlig har noen sterk virkning som fornærmelse annet enn overfor spesielt “hårsåre” individer. De normale vil vel bare trekke på skuldrene av hele saken og tenke at dette er alt for fjollete til at man skal engasjere seg i det.

Som overskriften sier, mennesker har ikke rompe. Dette er et norsk dialektord som betyr “hale” — mens rumpe er navnet på den regionen av kroppen som man typisk sitter på. Imidlertid uttales de likt, så når folk forveksler dem må man anta at det handler om dårlig ortografi, eller rettskrivning som Norsk Språkråd typisk kaller det. (Formen “rettskriving” godtas også, men Språkrådet anbefaler generelt at man skal bruke flere ning-endelser i skriftspråket.) Er sånt viktig? Folk reagerer som regel med psykotisk aggresjon når man korrigerer språket deres slik at man bør sannsynligvis være forsiktig med å gjøre sånt av denne årsaken alene. Kanskje det sitter i – den usynlige – rompa? Noe er det uansett som trigger dem. Av årsaker jeg ikke forstår føler folk seg krenket når man stiller spørsmål ved språkbruken deres. Det virker som om det ligger tett opp imot begrepet legemsfornærmelse – det heter vel strengt tatt “kroppskrenkelse” i dagens juridiske språkbruk – så vi får et ganske interessant spenningsfelt mellom språkets intensjon og ekstensjon slik sett. Mitt inntrykk er at de rett og slett ikke forstår de avgrunnsdype forskjellene mellom talespråk og skriftspråk, men heller “skriver slik de snakker” og kaller deg kverulant hvis du påpeker at det blir enklere å forstå hva de skriver om hvis de gjør en bedre innsats i forhold til rettskrivningen sin.

Ta for eksempel dette med å slåss. Ordet henviser til en tilstand av gjensidighet, etter samme mønster som “vi snakkes” eller “vi treffes”, og følger ellers den normale bøyningen av verbet, slik at gjensidig fortidsform blir “vi sloss”; i betydningen “vi utvekslet slag”. Vi slo hverandre. Hvorfor er ikke dette åpenbart? Slåss er nåtidsform. Sloss er fortidsform. Møtes er nåtidsform. Møttes er fortidsform. Og så videre. Er dette viktig? Det kommer an på hva slags ambisjoner – se min forrige bloggpost – man har med språket sitt. Hvis det man går for er bare uformell koseprat om ting og tang innenfor en “sosial sfære” spiller det sannsynligvis mindre rolle enn de gangene man mener å presentere saklig informasjon på en tydelig måte. Folk skriver åpenbart blogg av svært forskjellige årsaker. For meg er det en øvelse i disiplin, mens det mer vanlige er noen slags form for “sosialt samvær” på en virtuell plattform. Det dukker stadig opp bloggposter som markedsfører denne siste idèen, særlig i forhold til diverse “ufine kommentarer” som folk åpenbart pådrar seg av årsaker som jeg heller ikke forstår. Mesteparten av det som publiseres på bloggplattformer – her, der og overalt ellers – er jo ikke akkurat verdenslitteratur, og det er heller ikke ment slik. Det er lettvint og overfladisk drøl som i sine mest intense øyeblikk kanskje manifesterer seg som følelsesmessig opprør mot “urettferdighet” og andre estetisk provoserende ting man observerer i verden. Det er jo aldri noen mangel på stygge ting der ute. Folk er onde; både i tanker, ord og gjerninger. Alle vet dette. Det er regelen. Det biologiske imperativet hos en psykotisk terrorape. Det er så ekstremt usannsynlig at man noensinne vil møte “et godt menneske” i denne verden at mange prøver å etablere nære vennskap med andre arter istedet. Til dette formål har vi avlet frem udyr som ikke er levedyktige i noen annen sammenheng enn som “kjærlighetsslaver” for mennesker. Du vet. De som “leker med dukker” bare at det er ikke dukker, det er levende skapninger. Groteske misfostre riktignok, men de er også “uskyldige” små skapninger som appellerer til menneskers emosjonelle omsorgsbehov — og kanskje også noen ganger deres dominante kontrollbehov.

Hvilket bringer oss til noe interessant: Jeg er ikke min brors vokter, svarer Kain når Gud spør ham hvor hans bror Abel befinner seg, like i etterkant av den fratricide ugjerningen hans. Alle kjenner selvsagt bibelhistorien om hvordan misunnelse avler både vold og påfølgende løgn. Det etiske dilemmaet handler om i hvilken grad man skal være “sin brors vokter” i denne verden, og i så fall hva dette skal bety i praksis. Skal vi passe på hverandre? De fleste vil si ja, dette er hva samfunnskontrakten dypest sett handler om. For det meste – når ting er på det jevne – skal vi la hverandre være i fred og ikke blande oss borti andre menneskers affærer, men når noen åpenbart har problemer bør vi i det minste signalisere overfor dem at vi ser dem og vi kan hjelpe dem – innenfor rimelighetens grenser – dersom dette er ønskelig. Imidlertid er det utydelige grenser mellom omsorg og kontroll. Når går viljen til å hjelpe over til å bli en vilje til å overta styringen over andres liv? Gode råd er dyre, som ordtaket sier, men dårlige råd kan man få gratis i så rikelige mengder som man klarer å svelge unna. Strengt tatt er det jo ikke “hjelp” når man overtar styringen over andre menneskers liv og stiller tildels harde krav til hva de kan og ikke kan gjøre som betingelse for den bistand man eventuelt yter. Det er en intervensjon — som riktignok kan være nødvendig, si for eksempel i situasjoner når det handler om kompulsiv rusavhengighet og den typen ting som pasienten ikke selv klarer å kontrollere, men navnet på den metoden man bruker er tvang, ikke hjelp. Det handler om makt. Man overtar styringen over noen som ikke selv klarer å styre livet sitt. Hvor ofte og av hvilke årsaker er dette greit? Det er i virkeligheten ikke noen stor sak å “avruse” en narkoman, selv om det er ubehagelig for alle de involverte. Det som er virkelig vanskelig er å kartlegge årsakssammenhengene til at pasienten opplever det som “bedre” å ruse seg enn å konfrontere verden og livet på et edru og – de fleste vil si – bedre vis. Eller ihvertfall er det vesentlig mye billigere å leve rusfritt, enten vi måler det i penger eller i sosialmedisinske skadevirkninger. Etter min mening handler årsakene til at folk ruser seg ofte om at de søker “bedøvelse” i forhold til det konstante kravet om at man må prestere, man må “være noen” i samfunnet og det ene med det andre. Det raker ikke deg hva jeg gjør. Man kan tenke at det å korrigere noens språkbruk oppleves som en utidig intervensjon fra “de prektige” på lignende vis som når en narkoman utsettes for tvangsbehandling, og kanskje også av de samme årsaker.

Ambisjon betyr plan eller mål for noe, særlig karrieremål. Man kan for eksempel ha store eller høye ambisjoner for karrieren sin, eller ha ambisjoner om å bli forfatter. En person som har ambisjoner, er ambisiøs. Tidligere har ambisjon betydd ærgjerrighet, æresfølelse eller sosial forfengelighet. Denne betydningen er ikke vanlig lenger.

(Store norske leksikon)

Annonsørinnhold

Lekre kjoler til alle anledninger

Alt er relativt, som folk sier. Fra min synsvinkel er “ambisjon” en svært negativ karakteregenskap — og en “ambisiøs” person er et avskum. Da mener jeg avskum i sin mest bokstavelige forstand, det vil si den typen avfallsstoff som stiger til overflaten når gryta koker; som i vår sammenheng her og nå betyr når det er “økonomisk ustabilitet” og sosial uro i samfunnet. Som alle forlengst har lagt merke til så er det jo ikke “de beste blant oss” som er de mest ambisiøse. Det er de verste, nærmere bestemt psykopatene. Umenneskene. De som ikke har noen hemninger i forhold til “selvbilde” og samvittighet, men som vil gjøre nærmest hva som helst som “lønner seg” innenfor den tynne horisonten for fremskritt og fortjeneste som er observerbar fra psykopatens etiske samfunnsperspektiv. Disse typene er jo avvikere. De er ikke normale. Likevel havner de som regel – det vil si i den grad de er “høyt fungerende” – i diverse lederposisjoner, mest i kraft av sin kliniske fryktløshet ettersom dette typisk er noe de fryktsomme – altså det demokratiske flertallet – oppfatter som beundringsverdig. Jo reddere folk er,  jo mer krigerske blir de. Alle vet dette. Samtidig går det ikke an å tenke klart når angsten styrer. Derfor søker folk instinktivt mot den nærmeste formen for “beskyttelse” og ryggdekning de kan finne. Slik går det til at vi ender med ledere som nominelt sett kanskje er uredde overfor store oppgaver, men prisen for denne egenskapen er at de heller ikke er særlig sensitive overfor andre emosjonelle forhold.

Det er litt komisk – men det er også tragisk – at ordet ambisjon i løpet av de seneste to hundre år har mistet sin nedsettende betydning. Som alle kan se henger det etymologisk sammen med ordet ambulere, som betyr “å bevege seg rundt”, og de ambisiøse ble forstått som sånne som først og fremst søker en sosial posisjon med makt og innflytelse, og som gjør dette gjennom det vi nå kaller “nettverksbygging”. Det er forsåvidt vanlig nå å bruke ordet ambisjoner også om diverse personlige målsettinger, selv om dette kvalitativt sett er noe helt annet. La oss si at en danser eller en pianist har “ambisjoner” om å utvikle talentet sitt så langt de kan — som er noe annet enn det som egentlig er hva ordet ambisjon betyr, nemlig trangen til å være betydningsfull, være i sentrum for alles oppmerksomhet, nyte heder, ære og det ene med det andre. Du skjønner tegninga. Det vi kan kalle “faglige ambisjoner” er ikke det samme som “sosial ærgjærrighet”. Likevel bruker vi det samme adjektivet for å beskrive begge disse typene. De er ambisiøse. Ser du problemet? Selv oppfatter jeg det nærmest som en selvfølge at folk føler lyst til å utforske og utvikle slike talenter og egenskaper som de har – hva de nå enn måtte være – mens jeg betrakter med den største mistenksomhet sånne som “er flinke til å sno seg” og som åpenbart søker makt og innflytelse av “personlige årsaker”. Det er jo dem vi kan takke for at verden er så jævlig føkka som den er ved dette tidspunkt, med et utvalg svært kritiske problemstillinger som ikke ligner noen utfordringer som noen tidligere iterasjon av menneskeheten har stått overfor. Objektivt sett er det forsåvidt sant at moderniseringen av verden – sivilisasjon, teknologi, energibruk – har medført mer komfortable liv for et stort antall mennesker. Vi har fått mange fine ting. Men vi har også fått uhemmet villvekst i forhold til enhver type “ambisjon” som måtte finnes der ute. Vi kan godt si at “forurensning” er problemets navn, men etter min mening er det bedre å si at “geskjeftighet” er roten til alt ondt slik sett. Eller hyperaktivitet om du vil. Den totale summen av alt det vi på individets nivå kaller “ambisjoner” er klimaproblemer, ressursutarming og masseutryddelse i forhold til artsmangfoldet her på jorda. Vi behøver ikke noe “grønt skifte”. Det vi behøver er full stans i hele den sinnsforvirrede dødsdansen som mer enn noe annet preger vår art i denne tidsalderen. Vi er ikke høyt utviklede. Vi er dypt innviklede. Og verre skal det bli før det – kanskje – blir bedre.

Manipulere betyr å forandre noe på en utspekulert måte for at noe skal tjene ens egne hensikter. Man kan for eksempel manipulere data, bilder eller statistikk. Man kan også manipulere personer. Det betyr å lede eller påvirke dem i en bestemt og ønsket retning, ofte på en skjult måte. Man kan bli manipulert til å tro noe bestemt eller til å handle på en bestemt måte. Grunnbetydningen av manipulere er å behandle eller berøre med hendene. 

(Store norske leksikon)

Annonsørinnhold

Lekre kjoler til alle anledninger

Det norske ordet håndtering ville vært en direkte oversettelse av det latinske ordet manipulasjon, slik det for eksempel kan brukes når vi snakker om å “håndtere en sak” som typisk handler om synsvinkler og informasjon i en politisk sammenheng. Imidlertid er det jo slik at når vi bruker ordet manipulasjon – bortsett fra i visse medisinske sammenhenger – så kommer det som regel med et ganske sterkt negativt fortegn. Hvis noen sier at de “manipulerte saken til sin fordel” så antar alle at det handler om noe slags lureri, selv om dette er helt normal praksis blant mennesker. Hvis vi sier om noen at de er “en manipulerende type” så mener vi ikke at de er en sånn som håndterer saker på strak arm, men at de ofte (mis)bruker informasjon innenfor rammene av noe slags renkespill preget av falskhet og uærlighet. Dette med at “målet helliger middelet” er hva manipulasjon i de fleste tilfeller vokser ut av, for eksempel innenfor fagområdet poltisk påvirkningsarbeid, hvor det å vinne folks stemmer åpenbart rettferdiggjør enhver form for bløff, løgn og urealistiske løfter — men ikke nok med det, nå for tiden er det også vanlig å bedrive “svertekampanjer” mot de man oppfatter som sine politiske motstandere. Alle gjør dette. Om det ikke akkurat skjer i formell regi av de respektive partiledelsene så dukker det alltid opp noen innenfor partiorganisasjonen som er villig til å gjøre den skitne jobben. I tillegg har vi det skrikende “fuglefjellet” av selvbestaltede politiske kommentatorer på nettet og ellers, som typisk ikke skyr noenting og er helt hemningsløse i forhold til påstandene sine.

Folk i Norge lever under svært ordnede og beskyttede forhold når vi sammenligner med resten av verden. Selvsagt finnes det problemer her også, men i det store bildet er det ikke urimelig å si at vi nyter en priviligert livsstil helt i toppsjiktet av sosiale rettigheter og den typen ting. Er det derfor nordmenn så ofte er så ondskapsfulle i forhold til “den urett som ikke rammer oss selv”? Det er jo ikke vanskelig å gjøre en rask undersøkelse av sine egne sjelsegenskaper i så måte. Føler du noensinne glede over andres ulykke? Da er du ond. Verre er det ikke. “Sosial sadisme” er et symptom det ikke går an å ta feil av. Ondskapen er endemisk i mennesket, det er ikke noe som “kommer fra utsiden”, det er et talent som vi alle er født med — men ikke alle bruker ondskapen sin som et nytelsesmiddel. Ikke alle jakter på det søte kicket de får av å hetse og trakassere andre for eksempel i kommentarfeltene på diverse sosiale medier. Jeg har sett et antall bloggposter her på plattformen som påpeker dette med ondsinnede kommentarer som vanskelig kan tolkes som noe “mer” enn bare drittslenging, og som etterspør den andre løsningen, det vil si at man rett og slett bare holder kjeft og beveger seg videre i verden når man konfronteres med temavalg og synspunkter som man ikke “liker” men som forøvrig ikke har noen betydning. Man bør definitivt konfrontere og om mulig “ta ut” sånne som sprer paranoide vrangforestillinger og ellers agiterer til fordel for nazisme og annen ideologisk ekstremisme, men det er vanskelig å se noe saklig grunnlag for eksempel for å avlevere en hatmelding om noens strikkeoppskrifter, syltetøymetoder eller sminkepreferanser (for å sette det litt på spissen). Når det er sagt så vet jo alle at det finnes mye sjalusi og misunnelse ute blant folk, ihvertfall ganske vesentlig mye mer enn “god folkeskikk”, som for nettets vedkommende kalles enten “nettvett” eller “netikette”, og som i hovedsak handler om å oppføre seg slik man synes at alle bør oppføre seg, for å parafrasere filosofen Immanuel Kant (som alle forsåvidt bør lese, men som nesten ingen kommer til å forstå). Her kan vi ta et lite skritt sidelengs for å nevne at Nietzsche er tilsynelatende lettfattelig i sine skrifter, men man må forstå Schopenhauer for å forstå Nietzsche, og man må videre forstå Kant for å forstå Schopenhauer “i sin korrekte kontekst” av det vi kan kalle epistemologisk fundamentalisme. Men nok om det. Filosofi er jo ikke for alle.

Men nå er faktisk tiden utløpt her. Jeg må i et forretningsmøte og jeg må rekke å forberede meg.

Mer senere… kanskje.