Måned: februar 2024

Overordnet kulturell referanse: Norway House

Jamnakulturen (“yamnaya”) er en sivilisasjonskultur fra sen kobberalder og tidlig bronsealder i området mellom elvene Bug i Ukraina og Dnestr i Romania på den pontisk-kaspiske steppe i løpet av 3500-tallet og 2200-tallet f.Kr. Kulturen var overveiende nomadisk, men en del jordbruk ble drevet i nærheten av elver og ved noen få bygdeborger. Jamnakulturen er identifisert med de sene urindoeuropeere i Kurgan-hypotesen til arkeologen Marija Gimbutas, og betraktes således som en kandidat for opprinnelsessted («urhjem») for det indoeuropeiske språket.

Annonsørinnhold

Stort salg: Opptil 70 prosent på fritidsfavoritter

(Wikipedia)

Som alle vet er et av Vladimir Putins argumenter for denne krigen sin at Ukraina ikke “egentlig” eksisterer. Det er vanskelig å forholde seg til et slikt syn. Hva skal man liksom si? Vi har jo allerede forlatt den dimensjonen hvor “vett og forstand” influerer vår atferd hvis vi biter på dette agnet og blir med på en diskusjon om nasjonenes eksistensberettigelse. Selve ordet nasjon kommer fra latin og betyr “fødsel”; i den betydning at det vi kaller nasjoner er noe som ble “født” på organisk vis, og som nå “lever” i form av en kultur, et språk, en felles historie om opphav, tilblivelse og så videre. Dypest sett er det sannsynligvis mest korrekt å si at en nasjon er et narrativ, forstått som et generelt psykologisk program – eller et kulturelt operativsystem, om du vil – som man trenes opp til å bli “medlem” av gjennom oppveksten. Hva er de viktigste aspektene? Hva er det for eksempel som gjør noen “norske” og andre (de fleste i verden) ikke? Først og fremst at man snakker språket og “deltar i samfunnet” på ymse vis — hvor til og med det å stille seg i opposisjon, endog bli en direkte samfunnsfiende, jo forutsetter at man anerkjenner at det man opponerer mot faktisk eksisterer. Det er ikke bare en fantasi. Forskjellige individer vil noen ganger argumentere for at de er “verdensborgere” og alt det der, men for meg er de likevel “norske” hvis de snakker språket og har sine daglige liv i landet. Hva står det i passet ditt? Vel, det er hva du “er” så langt som nasjonalitet angår.

Skal vi ikke også trekke inn en rasistisk horisont? Er ikke Norge et av verdens mest hvite land? Ikke egentlig, det har til enhver tid vært et antall “ikke-hvite” i Norge, det var bare ikke noe sted folk sørfra typisk søkte seg til hvis de ønsket et nytt liv; med mindre de var desperate, det vil si på flukt fra krig, fattigdom og det ene med det andre. Dessuten er det bare evneveike fjols som ser på folks hudfarge og tror at dette vil gi dem informasjon om noe, de fleste venter til de har sett litt mer av noen før de bestemmer seg for hva slags type de har foran seg. Når det er sagt så er det ikke urimelig å sjekke sin egen DNA-profil for å se hva slags “haplogruppe” man tilhører, ettersom dette sier noe om “hvor man kom fra for mange tusen år siden”. Linken ovenfor – til amerikanske “Norway House”, som er noen slags interesseorganisasjon for såkalte norskamerikanere – fremstiller en generell (gjennomsnittlig) DNA-profil for hele befolkninger, hvor det viser seg at Norge har veldig mye DNA fra Jamnakulturen, selv i sammenligning med de som bebor disse områdene nå i dag. Hva skal man tenke om dette? Fagmessig sett – altså fra en biologisk sysnvinkel – handler opplegget med hvit hud om at det er enklere å syntetisere D-vitamin på cellenivå med lysere hud i regioner med mindre intenst sollys. Altså et triks som ligner på det planter gjør med klorofyll og alt det der. Hvit hudfarge kommer sannsynligvis fra kryssformering med neandertalere for mange titusener av år siden, så i den forstand er det en egen “rase” – har man eller har man ikke de tre genene som tilsammen koder for hvit hudfarge? – men det er så store interne forskjeller i kultur mellom diverse “hvite” folkegrupper at det virker meningsløst å stille opp dette som et kriterium for noe som helst. Norsk DNA-profil som statistisk tendens på befolkningsnivå viser som alle kan se at “vi” med en viss rett kan kalle oss Jamnafolk, og at vi således kan gjøre historisk krav på borett i dette folkeslagets opprinnelsesområde — med den samme rett som jøder kan gjøre krav på borett i Israel, enten man mener dagens faktiske statsdannelse eller det historiske “Stor-Israel” som mange snakker om.

Hvilket bringer oss til dagens ubehagelige virkelighet i Midt-Østen. Jeg har ikke selv noen mening om “Israels rett til å eksistere”. Så vidt jeg kan se eksisterer de jo, og dermed burde saken være ferdig snakket. Siden tilkommer et utvalg “eksistensielle problemstillinger” som handler veldig mye om narrativer som kommer i konflikt med hverandre. Har Palestina “rett til å eksistere”? Ikke alle synes det. Dermed har vi det gående. Er eller er ikke Israel “teknisk sett” en okkupant av palestinske landområder? Ukraina er et forstyrrende element i Putins virkelighetsoppfatning — og Palestina en forstyrrelse for Netanyahu. Dessuten har vi – uten at vi skal trekke noen av dem inn i bildet her og nå – et utvalg lignende “ustabiliteter” i forholdet mellom stater, folkegrupper og territorier ellers i verden; mye av det kulturelt grums som henger igjen etter “verdenskrigstiden” 1914-1945. Gamle konflikter som aldri ble løst med en tilstrekkelig grad av realisme, man har bare flikket og lappet på det som allerede i utgangspunktet var ment som “en midlertidig løsning” — og som alltid i politikken, så lenge ting går sånn noenlunde greit for samfunnets eierklasse så er det ingen som vil bruke noe tid på ubehagelig politisk ryddearbeid. Ikke før hele driten eksploderer og alt kommer ut av kontroll. I virkelighetens verden er USA de eneste som kan tvinge Israel til forhandlingsbordet. Alt vi andre kan gjøre er å bite negler og uttrykke bekymring for folkerettsstridige handlinger mot en – relativt sett – forsvarsløs palestinsk befolkning, med henvisning til “nødvendighetenes logikk”. Det handler om å ta ut Hamas èn gang for alle, sier de, mens de glatt overser at Hamas ikke eksisterer – i fortid og nåtid om ikke i fremtid – i et politisk vakuum. De får jo ikke færre palestinere til å hate dem når de går frem på den måten de gjør. Hva skal liksom de som overlever dette brutale blodbadet tenke om hendelsene i etterkant? Det virker som det amerikanerne kaller gaslighting når enhver kritikk av staten Israels politikk blir avvist som “antisemittisme”. Så lenge situasjonen er som den er på bakkenivå – med Israel som den eneste fungerende statsmakt i området, med de facto kontroll over alle såkalte palestinske territorier – så er det ikke urimelig å si at opplegget er “apartheid”. Palestinerne får ikke lov til å danne sin egen stat men de får heller ikke lov til å bli israelere. Det er jo for fanden en umulig problemstilling. Selv har jeg en enkel moralkode: I et slagsmål hvor ingen vil gi seg (og ingen heller ønsker å drepe motparten) så må den sterkeste ta initiativ til “noe annet”. Skal vi ikke prøve noe annet? Hva dette “andre” skal bestå i vet ikke jeg, det får “den sterkeste” bestemme. Det heter jo at man tar ansvar, man venter ikke på at noen skal komme og tildele deg det. Hvis man tenker litt over saken vil man se at dette – og bare dette – er “den sterkestes rett”. Altså retten til å bestemme at tiden har kommet for å “prøve noe annet”, gjerne med noen saklige forslag til noe som faktisk kan fungere. Som noen sa en gang – jeg tror kanskje det var Isaac Asimov men jeg er ikke sikker – “vold er den inkompetentes siste utvei”. Er det et korrekt utsagn? Vi kan ihvertfall si at intet mentalt friskt menneske ønsker voldelig konfrontasjon, siden blir spørsmålet hva som gjorde dem gale i utgangspunktet.

Demokrati, også kalt folkestyre, er en styreform der folket, forstått som landets voksne innbyggere, velger representanter som utformer lovene og tar viktige politiske beslutninger. Mer generelt betyr demokrati at innbyggerne deltar aktivt i viktige politiske beslutningsprosesser og har like rettigheter til å delta. For at et land skal ha et demokratisk styre, må det ha demokratiske regler og institusjoner som virker, og demokratiske rettigheter må respekteres.

(Store norske leksikon)

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

Som så mange andre følger jeg med på nyhetene og lurer på hva fanden de driver med i Amerika — og da mener jeg ikke bare den ekle galningen Donald Trump, jeg mener hele jævla opplegget. Hva er det de vil? Hva sier formålsparagrafen deres? Hvis vi for eksempel spør hvorfor Norge finnes – forstått som et politisk system som organiserer de lokale innbyggerne – vil vi ikke bare få et annet svar enn hvorfor det finnes et USA; vi vil få en helt annen kategori av definisjon. Alle kjenner selvsagt historien om Harald Hårfagre og rikssamlingen i år 872 (tallet er noe omstridt, men av forskjellige årsaker uansett det tallet vi har valgt). Norge pleide å være en “region” som hadde et opplegg med diverse klaner og stammer som samlet seg for å avholde ting med jevne mellomrom, det vil si “res publica” – altså strengt tatt et “republikansk” opplegg; som jo er latin og betyr “de offentlige ting” – kjennetegnet ved at det ikke fantes noen egentlig stat før rikssamlingen fant sted, og mange vil si heller ikke før lenge etterpå, men Norge ble i det minste et rike ved et tidspunkt, som siden den gangen har vært både formelt og uformelt anerkjent som “nordmennenes rike” både internt og eksternt, i motsetning til våre nærmeste naboer Sveariket og Danemarken; som vi siden har hatt et mer eller mindre interessant søskenforhold til.

Vi bør kanskje forstå Republikanerne i USA som romantikere i forhold til en abstrakt idè om at de ikke egentlig ønsker noen stat, de vil heller ha noe som ligner på det gamle norske opplegget, sånn som det var før rikssamlingen i 872; hvor befolkningen levde med den form for “frihet” som man får når det ikke finnes noen overordnet myndighet som regulerer samfunnet gjennom å utstede lover og dømme i rettslige saker. Det ordet som best beskriver den sosiale omgangsformen i det gamle norske ættesamfunnet er blodhevn. Dette er ikke noe man behøver å filosofere rundt, dette er noe vi vet fra de historiske kildene. Slektsfeider var noe som sto på til enhver tid. Vi kan forsåvidt observere den samme tendensen i alle de “territorier” som eksisterer i dagens verden, hvor fraværet av en sentralisert statsmakt gjør det nødvendig å “ordne opp selv” når og hvis det oppstår konflikt mellom individer, som siden baller på seg og blir til en ofte langvarig strid mellom slekt A og slekt B — eller som Capulet og Montague i Shakespeares drama Romeo & Julie, om du vil. Sånt er fortsatt vanlig men ting foregår som regel på noe mindre blodig vis når det finnes en statsmakt som sender sitt politi for å dempe gemyttene og straffe de som har grepet til vold. De første “nybyggerne” som emigrerte til USA – på 1600-tallet og utover – hadde en fantasi om “frihet fra” den formen for eneveldig kongsmakt som var vanlig i Europa på den tiden. USA ble jo konstituert som er “alternativ” til det typiske europèiske opplegget med en sterk og eneveldig statsmakt som til syvende og sist var samlet på kongens hånd. Det “folkestyret” stifterne av USA så for seg var ganske radikale greier for sin tid, og de prøvde på ymist vis å legge hindringer i veien for at den amerikanske staten senere skulle degenerere til verken et enevelde under en konge eller noe slags “flermannsvelde” under oligarker og aristokrater, men fortsette å være et representativt demokrati som velger sine representanter til de politiske styringsorganer, på det vis som i dag er velkjent.

Historisk sett har enhver form for statsmakt alltid hatt et byråkrati – et nettverk av funksjonærer som har ansvar for å besørge “statens vilje” på detaljnivå – enten vedkommende stat hadde enevelde eller et annet system for makt og myndighet. Jeg antar dette må være hva de mener når de snakker om “den dype staten” i amerikanskje konspirasjonsmiljøer. Du vet. Plan- og bygningsetaten, biltilsynet og sånne ting, foruten naturligvis det antall direktorater og departementer som må til for å få jobben gjort ellers. I løpet av det seneste tiåret har det blitt relativt vanlig i USA at de fester noe slags politisk kvelertak på dette statsapparatet under budsjettforhandlinger, noe som selvsagt medfører ustabilitet i opplegget. Jeg tror ennå ikke at USA har unnlatt å betale renter på utenlandsgjelden sin, men det knurres litt rundt dette — og bare denne knurringen er nok til at amerikansk kredittverdighet får et spørsmålstegn heftet ved seg. Det er jo ikke lenger en selvfølge at de vil betjene gjelden sin i henhold til avtale. Det finnes en viss “anarkistisk” entusiasme for å rive ned staten ute blant folk i dagens USA; hvilket jeg tror er hva personkulten rundt Donald Trump til syvende og sist handler om: Han er deres beste “våpen” mot det de oppfatter som eliten, den dype staten og det ene med det andre. En slags ond profet, om du vil. En som har kommet for å ødelegge det bestående. Intet vettugt menneske tror at Trump har en plan. De vet ikke hva de vil få, men de vet at hvis de stemmer på ham så vil de få “noe annet” enn business as usual. Omtrent der tror jeg faktisk tankevirksomheten stanser for dette velgersegmentet. Resten er et spørsmål om følelser. De føler seg krenket, forulempet, utnyttet og ignorert. Nå vil de ha sin hevn. En typisk Republikaner i dagens USA har ikke egentlig noe imot marginaliserte grupper i samfunnet – LHBT, innvandrere eller hva det nå skal være – men de hater “eliten” og vet at dem de hater vil bli følelsesmessig opprørt over at de angriper disse gruppene, slik at det handler om mobbing gjennom stedfortreder. Vi kan si at mye av “politikken” på amerikansk høyreside handler om å undergrave og ødelegge for politikken til Demokratene med alle midler de har til sin rådighet; uten at det nødvendigvis er klart og tydelig hva de egentlig vil i politisk forstand, men det er all grunn til å frykte det verste dersom Donald Trump gjenvelges som president. Det er riktignok ikke sannsynlig, men det er heller ikke umulig.

Vi som husker 70-tallet ser på det som en liten smule uvirkelig at Republikanerne i USA nå ser ut til å ha etablert et kjærlighetsforhold til føkkings russere. Herregud. Hvordan har dette skjedd? Det virker som om all politikk har blitt redusert til et spørsmål om mandig fasthet og handlekraft, noe de opplever som manifestert i Vladimir Putin – mens Joe Biden vurderes som “for lite vital” – eller noe langs de linjene. Hva disse manndomssymbolene rent konkret gjør i verden virker å være mindre vesentlig enn at de kan brøle brunstig mot solnedgangen. Da skjelver de evneveike frydefullt i trusa si. Det hele er ganske deprimerende, men sånn har det blitt. Som alle vet kom nazistene den gangen de gjennomførte greia si til makten i Tyskland gjennom demokratiske valg og dannelsen av politiske allianser på vanlig vis, men de handlet raskt og uten nøling da de først kom til denne posisjonen. Den vanlige metaforen er “å trekke stigen opp etter seg” slik at ingen andre skal kunne ankomme den samme posisjon langs den samme vei. Få måneder etter at Hitler ble rikskansler i Tyskland ble han også diktator gjennom lov og forordning. Sånt kan skje veldig fort — eller rettere sagt, de gangene når det har skjedd har ting gått fort, og de har også vært veldig stygge. Hvorfor ble en evneveik fjott som Hitler statsoverhode i en ledende kulturstat som Tyskland? Dette har vært et mildt sagt omdiskutert spørsmål i alle år siden Den andre verdenskrig. Imidlertid behøver man ikke å lure på hvorfor; man kan jo bare se på hva som foregår i dagens USA. De som ville ha Hitler som statsleder ville ha ham av den samme grunn som hvorfor de som vil ha Trump vil ha Trump: Hitler lovet tyskerne en forandring, en dyp og gjennomgripende endring i hvordan samfunnet er organisert. Riktignok er det mange viktige forskjeller mellom de historiske nazistene og dagens høyrebevegelse i USA, men viljen til å rive ned “det gamle samfunnet” med alle sine institusjoner er den samme. Eller med andre ord, det er en revolusjonær bevegelse. Det er jo en historisk begivenhet når en forhenværende amerikansk president – og mulig presidentkandidat til neste valg – sier at han ville la allierte stater i Europa bli overtatt av russerne (uten at han spesifiserte hvilke land det gjelder, men vi vet at Putin er mest kaut på Polen og de baltiske statene). Går det an å bare avfeie sånt som “det normale vrøvlet hans Trump”? Jeg tror ikke det. Putin tar det sannsynligvis alvorlig og det bør også Polen, balterstatene og Europa forøvrig gjøre.

Bakrus, fyllesyke, veisalgi eller kveis (lat. veisalgia) er uttrykk for de plagsomme effektene (først og fremst hodepine) en person opplever dagen etter inntaket av en betydelig mengde alkohol. Det latinske navnet, veisalgia, på denne tilstanden stammer opprinnelig fra det norske uttrykket kveis, som egentlig betyr mark i hodet eller uro. Det norske uttrykket (k)veis er videre tillagt den latinske endelsen algia, som betyr smerte og har blitt til det vitenskapelige uttrykket veisalgia.

(Wikipedia)

Som så mange andre som hadde et frynsete forhold til rusmidler – særlig alkohol – i ungdommen har jeg endt opp med å for det meste oppføre meg som en avholdsmann mesteparten av tiden. Rus er jo ikke spennende. Jeg vet allerede hva som kommer til å skje (og ikke skje). Jeg behøver heller ingen kunstige stimulanser for å “løsne på snippen og komme i form” – som vel er den mest normale forklaringen folk har for hvorfor de ruser seg på alkohol i sosiale sammenhenger – fordi alle som kjenner meg vet at jeg er hemningsløs nok som jeg er. Du vet. Sånn som Obelix fra tegneserien. Han datt i gryta som barn og siden har han vært sånn til enhver tid, mens de andre gallerne må bøtte innpå med styrkedråper før de konfronterer den romerske okkupasjonsmakten. Høres det litt “norsk” ut eller hva?

Hvorom allting er, jeg har ikke noe forhold til Valentine’s Day og har heller ingen planer om å skaffe det. Det er også uaktuelt for meg å innlede noe forhold til noen som har slike svakheter; det vil si et sentimentalt forhold til merkedager og denslags. Eller egentlig enhver form for mentale forstyrrelser som medfører “følsomhet” og utydelig, tildels manipulerende atferd. Jeg kan ikke ha sånt i livet. Enten presenterer du bare det som befinner seg i tankene dine – på en konsis og forståelig måte – eller så holder du kjeft og oppfører deg normalt. Det finnes ikke noe tredje alternativ innenfor en horisont av å “være sammen med meg”. Claro? Jeg er svært liberal i den forstand at alle kan gjøre hva pokker de vil for meg, så lenge de ikke “gjør det” i mitt selskap. Da kommer intoleransen min frem. Og med “mitt selskap” mener jeg at vi har noe slags forhold; som kjærester, venner, kolleger eller hva det nå måtte være. At for meg uvedkommende folk oppfører seg som idioter er for det meste noe jeg bare ignorerer, men jeg tolererer ingen slappfiskmentalitet hos “mine” folk. Take it or leave it. Jeg behøver ikke den typen “venner” som lever i en fantasi, med dårlig selvdisiplin og det ene med det andre.

Den gode nyheten er at jeg har funnet min perfekte partner. Hun er den typen dame som typisk skremmer pisset av mannfolk. Du skjønner intuitivt – det fremgår av blikkets fasthet – at hun kommer til å skjære ballene av deg og dytte dem opp nesa di hvis du kødder med henne. Det forekommer for eksempel aldri at hun sier “jeg skal gjøre det” og så følger hun opp med å ikke gjøre det. Du vet. “Glemme” saken eller hva det nå måtte være. Er ikke sånt bare jævlig irriterende? Da er det bedre å bare si nei til å begynne med. Jeg er som regel ikke interessert i hvorfor folk ikke kan utføre en oppgave, holde en avtale; alle de tingene der. De har sine årsaker. Hvis de synes at jeg behøver å vite hvorfor så forteller de meg bare hvorfor, men de vet jo allerede at jeg er ikke typisk særlig interessert i denslags detaljer. Kan du eller kan du ikke? Dette er sakens essensielle innhold, resten er bare prat. Så langt de gode nyhetene. De dårlige er at dama bor i Colombia, slik at forholdet har visse interessante logistiske utfordringer. Problemets kjerne er at nå vet vi om hverandre — og ingen av oss er den typen personlighet som prøver å late som om vi ikke vet noe vi vet. Tal es la vida som de sier på spansk. Sånn er livet. Det blir nesten aldri sånn som man hadde tenkt, men det blir alltid “noe” som man er nødt til å forholde seg til. Hva kan man gjøre? Svaret er som alltid at man kan gjøre det beste man får til med det man har, så får resten seile sin egen sjø.

Det er mange fortellinger gjennom historien om synskhet for å få informasjon om framtida og det skjulte. Tidligere regnet en klarsyn og spådomskunster som del av «de hemmelige vitenskapene», lærer som bygde på at er finnes usynlige, fysiske og åndelige krefter utenfor den etablerte vestlige vitenskapen. På samme vis har en rekke personer selv hevdet å være synske, eller blitt ansett av andre å ha slike evner. Det gjelder religiøse profeter, astrologer, mystikere og sjamaner i gammel tid såvel som lokale klarsynte og internasjonale kjendiser innen moderne okkultisme, alternativ nyreligiøsitet og kommersiell overtro.

(Wikipedia)

Annonsørinnhold

Lekre kjoler til alle anledninger

Det har vært litt diskusjon rundt fenomenet intuisjon. Først og fremst må vi avvise den tanke at “intuisjon eksisterer ikke” fordi det er jo et navn man har satt på en ting som stadig blir observert av folk. Deretter må vi avvise at intuisjon har noen slags “overnaturlig” forklaring. Det er ingen tvil om at verden kryr av evneveike troll som er fylt til randen av alskens overtro og fantasier, men disse driter vi i, eller gjerne på også, dersom de står lagelig til. De er jo avskum. De fortjener ikke bedre. Overtro er faktisk et psykiatrisk syndrom, det vil si en svært sammensatt tilstand av mentale funksjonshemninger som – når de forblir ubehandlet – medfører at pasienten mister kontakten med den fysiske virkeligheten og forsvinner inn en tilstand av dementia praecox som i verste fall varer livet ut. Imidlertid er slike individer som regel bare “lett irriterende” å forholde seg til, fordi hovedproblemet er jo den allestedsnærværende Dunning-Kruger-effekten (som man kan slå opp i leksikon hvis man ikke allerede har hørt om), som i dette tilfelle inntreffer fordi pasienten har en naiv tro på at de oppfatter tingene rundt seg på korrekt vis, eller altså en mangel på disiplin og selvkritikk i sitt forhold til “informasjon”.

Intuisjon handler i praksis om at man “får en følelse av noe” eller eventuelt en “fornemmelse” av at det er noe man “skjønner” selv om man ikke helt vet hvorfor – eller hvorfra – denne følelsen kommer. Senere viser det seg at man hadde rett, enten man festet tillit til intuisjonen sin eller ikke, men man er fortsatt litt bekymret fordi man ikke kan gjøre rede for hvorfor man “visste” noe som ikke var umiddelbart tydelig i de omstendighetene det gjelder. Folk snakker noen ganger om en sjette sans, andre ganger om “klarsyn”. Vi har vardøger på norsk, som betyr en følgeånd – fylgje – som vandrer sammen med folk og varsler dem om ting før tingene rekker å skje — men det viser seg at selve ordet vardøger er utledet fra det norrøne vardhug, som betyr “et sinn i alarmberedskap”, eller en våken bevissthet om du vil. Det betyr at man er sensitiv overfor informasjon i omgivelsene også når den er vag og utydelig. Ser man rasjonelt på saken må man konkludere med at det er den beryktede underbevisstheten – et ord som ikke fantes før på 1800-tallet – som er ute med revestrekene sine. Har du noen gang hørt noen si at mennesker bruker bare ti prosent av hjernen? Det er ikke helt sant, men vi kan godt si at det bevisste selvet hos folk bruker typisk bare ti prosent av den totale kapasiteten sin, rett og slett fordi noe mer ikke behøves for å overleve i dagens verden.

Så hva skjer med de andre nitti prosentene? Det er jo det interessante spørsmålet. Populærpsykologien pleier å bruke isfjell som standard metafor for forholdet mellom bevisstheten og underbevisstheten, hvor ti prosent er “over” og nitti prosent “under” vannflaten, eller i dette tilfelle det vi kaller “horisonten” for individets virkelighetsoppfatning. Generelt sett kan vi si at vi slukker lyset i bevisstheten når vi legger oss for å sove, men så opplever vi jo en helt annen form for mental tilstand når drømmesøvn inntreffer — som den gjør hos alle, selv om ikke alle “husker” dette når de våkner igjen. Hva er dette? Det korte svaret er at vi vet ikke. Menneskesinnet lar seg så langt ikke forklare. Imidlertid lar det seg bruke. Akkurat som kroppen er sinnet en del av organismen som har blitt formet gjennom mange millioner år med utviklingshistorie og akkurat som kroppen kan sinnet “trenes” til å utføre alskens akrobatiske sirkuskunster, en evne man kan opparbeide seg – med omtrent den samme vanskelighetsgrad – akkurat som man kan bøye, tøye og forme kroppen (innenfor visse grenser) i retning av den beste fysiske representasjon av seg selv som man har kapasitet for. “Egentlig” bør man ikke skille mellom kroppen og sinnet, men dette er en så vanlig ting å gjøre i vår kultur at det nærmest vil oppfattes som ukorrekt hvis man ikke gjør det; så la oss bare si at trening og “forming” av begge deler – i henhold til et disiplinert program – er noe man kan gjøre (kroppsbyggere og filosofer ligner på hverandre i den forstand), men flertallet av alle mennesker velger en slags makelig middelvei, hvor man – helst – holder seg sånn noenlunde i form, men man driver ikke og løper maraton eller andre slike ytterligheter, enten i direkte fysisk forstand eller som metafor for det mentale.

Det ultimate mål i de fleste menneskers liv er å oppnå “hverdagsnirvana” i form av kos eller trivsel. Du vet. “Det gode liv”, hvordan man nå enn ser for seg dette i teori og praksis. Standardene er svært variable. Noen ser ut til å trives nærmest uansett, mens andre har flere og mer detaljerte krav for at tilstanden “trivsel” skal inntreffe for dem. Prinsessen på erten og det ene med det andre. Du kjenner sikkert noen som er mer “vanskelige” enn de fleste andre slik sett. Det generelle råd man får uansett i hvilken retning man henvender seg er at man bør fokusere på “positive ting” som å glede seg over “det man har” heller enn å sørge over alt man ikke har, og jeg har heller ikke tenkt å si noe annet. Livet tar tidsnok slutt. De såkalte hagefilosofene – også kjent som epikurèere, oppkalt etter Epikur – fastholdt at livet har ingen “mening” i og for seg selv, annet enn å nyte de gode tingene og unngå de onde, så godt man får til. Det neste spørsmål blir da selvsagt hvilke som er de “gode tingene” og hvordan man kan skille dem fra de onde. Dette feltet av spekulasjon kalles etikk og hvis du tror det er enkelt eller “åpenbart” er dette bare fordi du ikke har undersøkt saken ordentlig. Det å jakte på nytelse er for eksempel ikke nødvendigvis noen god ting. Alle har selv opplevd eller i det minste hørt om ganger da dette ikke endte særlig bra for vedkommende jeger. Ikke desto mindre kan vi stille opp noen generelle prinsipper som for eksempel at det er bra å ha “en sunn sjel i et sunt legeme”, dersom dette er et aktuelt alternativ. Hvis ikke får man bare leve som best man kan med de lidelser man har. Det er også bra å “leve i sannhet” med seg selv og omverdenen. Fra gammelt av stammer hele filosofien fra ønsket om å “kjenne seg selv” slik at man forstår hva slags muligheter og begrensninger man har i forhold til livet i denne verden. Dette lar seg selvsagt ikke gjøre hvis man lyver og fantaserer. Alle vet også at man raskt vil forfalle og miste både sin bevegelsesfrihet og sin evne til å tenke klart hvis man spiser dårlig, mosjonerer lite og ellers ligger under for det vi kan kalle “negativ fokus” både på seg selv – for eksempel selvforakt – og på verden i sin alminnelighet; for eksempel at man er henfallen til dommedagsfantasier og “det nytter ikke uansett” mentalitet.

Hvis jeg skal gi noen et gratis råd – gitt at dette er noe de etterspør – så vil jeg si at hvis man behøver å pisse og har en helt grei mulighet til å få dette gjort så bør man iverksette umiddelbart. Hvis man velger å vente vet man to ting. Om litt tid, la oss si en halvtime, så kommer man fortsatt til å behøve å pisse – og ikke i noen mindre grad – mens mulighetene til å få det gjort er ukjente. De kan ha blitt bedre, de kan ha blitt dårligere, det kommer an på hva som skjer i mellomtiden. Dette er selvsagt en metafor som handler om spillet mellom kjente og ukjente størrelser. Har man en oppgave man uansett må gjøre og det åpner seg en helt grei mulighet til å få det gjort så bør man gripe fatt i saken og ekspedere den sporenstreks. Dette er en sunn vane å legge seg til. Faktisk er det et vesentlig element i alle treningsprogram for utvikling av “bedre kommunikasjon med sin egen underbevissthet”. Se muligheten. Grip muligheten. Fullfør jobben. Værsågod neste. Og stort enklere kan det vanskelig sies. Under henvisning til de tidligere nevnte epikurèiske idealer vil jeg fremsette påstand om at “det alle ønsker” er den oseaniske flytfølelsen som normaltilstand i livet sitt. Det som nazibuddhistene – altså zen-tradisjonen – kaller mushin, eller “mushin no shin”, som betyr omtrent noe sånt som “sinnets tilstedeværelse gjennom sinnets fravær” — forsåvidt det samme som en danser prøver å manifestere gjennom kroppsebevegelser. Eller i japansk tradisjon den beste mentale tilstand å ha for en samurai, særlig når man flyr rundt på en slagmark hvor folk prøver å drepe deg med halvannen meter lange barberblader. Da er det ikke bra å “overtenke” ting, og enda mindre bra å “vente og se”. Man må bare holde seg i bevegelse og “oppfatte omgivelsene” på en umiddelbar måte.

Det foregår en litt komisk metadebatt – blant annet hos Kvinnefronten – i forhold til om det heter objektivisering eller objektifisering. Skal man skrive V eller F? Ingen stor sak for de fleste, men man bør kanskje komme seg over akkurat den humpa i veien før man begir seg inn i selve debatten. Selv har jeg åpenbart satset på objektivisering – med V – på grunn av at såpass mange ord som har med “objekt” å gjøre fortsetter videre med V som neste konsonant at jeg ser ikke helt hvorfor ikke dette ordet også skal gjøre det. Kanskje de synes det er artig å skrive ord som inneholder bokstavsammensetningen “fisering”? Inntil noen kommer med en bedre forklaring velger jeg å tro at dette er saken. Mens vi driver og finpusser på ordene kan vi forresten også legge til at det er en ontologisk forskjell mellom objektivisering av kvinnekropper og kvinnekroppen. Forskjellen på ubestemt form flertall og bestemt form entall i akkurat dette tilfelle – R eller N – skjuler en avgrunnsdyp forskjell mellom hva man egentlig snakker om. KvinnekroppeR er sånt som kvinner hver især bruker for å bevege seg rundt i terrenget mens kvinnekroppeN er et platonistisk ideal. Objektivisering av det ene er noe vesensforskjellig fra objektivisering av det andre. Når man objektiviserer en kvinnekropp som faktisk er i daglig bruk og som tilhører noen så begår man en annen type handling enn når man objektiviserer et drømmesyn, i form av et “idealisert” kvinnebilde som man bruker til å “måle” de enkelte kvinner opp mot. Ingen av delene er gode ting, men det ene er i praksis verre enn det andre for de som blir utsatt for det.

Det handler om at Narvesen skal slutte å selge pornografisk orienterte trykksaker i butikkene sine. Dette er imidlertid ikke noe de som eier Narvesen – Reitangruppen – gjør av idealistiske eller politiske årsaker, det handler bare om at markedet for disse trykksakene har flyttet seg over på nettet — og Reitangruppen har etter alt å dømme ingen planer om å etablere seg som nettpornografer. (De som ønsker en dyptgående analyse av nettporno bør søke etter en serie – på engelsk – om temaet som nylig ble laget som podcast av Financial Times.) Det har jo lenge foregått en “kamp mot all porno” hos diverse politiske aktivister som legger vekt på “kvinnesak” i Norge. Jeg vet ikke om de selv føler at de har oppnådd noe, men fra min synsvinkel virker prosjektet like håpløst som “kampen mot narkotika”. Porno på nettet har jo forlengst åpnet alle kraner i alle tenkelige og utenkelige retninger i forhold til det psykologer kaller “seksuelle objektsvalg” — hvorav kvinners attributter bare er èn av mange mulige fetisjer. Riktignok den vanligste men man må være evneveik for å tro at det er den eneste. Uansett hva du kan komme på av drøye ting i fantasien din så kan du ta deg bra mye fette faen på at det finnes der ute. Selv velger jeg å trekke opp grensene ved om de som deltar i opplegget er voksne og samtykkekompetente individer som deltar av egen fri vilje, og som ikke minst får skikkelig betalt. Misbruk av mindreårige og grov økonomisk utnyttelse av “modeller” som viser seg frem på nettet under slavelignende kontraktsforhold er så vidt jeg kan se større og alvorligere problemer enn om sleske mannfolk søker på nettet etter “kvinnekropper” de kan se på mens de runker. Hvor lang tid tror du for eksempel det tok fra det aller første fotografi overhodet til det aller første pornografiske fotografi overhodet? Hvis jeg kjenner menneskearten rett – og det gjør jeg jo – så er det mer sannsynlig at vi bør måle dette tidsrommet i timer enn i måneder. Det vil alltid finnes “uanstendighet” der ute, og som en hovedregel er alt både mye større og mye verre enn du tror. Skal de “seksuelt konservative” få bestemme hva de “seksuelt eventyrlystne” skal og ikke skal få lov til å gjøre? Dette er faktisk en svært gammel debatt, hvor det siste og beste argumentet etter min mening ble formulert av psykologen Wilhelm Reich: Det er meningsløst å snakke om politisk frihet i et samfunn hvor man ikke har seksuell frihet.

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

Selvsagt blir mennesker utnyttet i sexindustrien, men det blir de da også i for eksempel landbruket og renholdsbransjen, og for stort sett de samme årsaker: Noen vil ha alle pengene, eller ihvertfall mesteparten av pengene, så de gjør alt de kan – lovlig og ulovlig – for å tyne alle andre som er involvert i virksomheten og ellers presse ned alle priser så langt de får til. “Normal forretningspraksis” vil mange kalle dette. Det er ikke vanlig i vår tid å holde seg med “høyere” etiske standarder enn de som er fastsatt gjennom lover og regler, og knapt nok det. Hvor ofte hører man ikke om alskens korrupsjon, juks og snusk? Disse problemene er endemiske i det økonomiske systemet vårt. Både kvinner, menn – og hva man nå ellers eventuelt har der ute av eksotiske kjønnskategorier – rammes av den samme formen for grådighet på den samme måte. Objektivisering er det minste problemet for de som selger seksuelle tjenester på nettet og ellers. De har jo ikke den formen for “intellektuell avstand” til problemstillingen som man bør ha for å gjøre det til et moralsk spørsmål. Uansett hva man mener om dette så er saken at det finnes et betalingsdyktig marked som etterspør diverse seksuelle tjenester der ute. Hvis man ønsker å “rydde opp i all uanstendigheten” – uansett hvordan man begrunner det – så bør man begynne med å etablere alternative opplegg for de som ser på sexarbeid som sitt beste alternativ for å skaffe seg en rimelig inntekt innenfor den lokale økonomien. Det finnes noen få og sære typer som gjør det av ekshibisjonistiske årsaker – de får et kick ut av det – men de fleste som selger sex på markedet for prostitusjon og pornografi gjør det for pengene. Hva skal de ellers gjøre? Hvis du ikke har noe svar på dette spørsmålet har du strengt tatt ikke noe i denne debatten å gjøre. For borgerskapet er dette bare en abstrakt “kampsak” men for de som jobber i felten er dette livets harde realiteter.

Er det overraskende når noen som ble utsatt for seksuelle overgrep i barndommen senere i livet selv begår slike overgrep mot andre? I dagens verden regnes vel dette som en velkjent mekanisme, men en gang var det en radikal tanke. Folk klarte ikke å koble sammen dette i hodet. De “fikk det ikke til å stemme” som man sier. Gjør de det for å hevne seg? Problemet er vel heller at underbevisstheten deres ikke oppfatter seksuell omgang mellom voksne og mindreårige som “utenkelig”. De har jo opplevd det selv. Det er normalt for dem. Nå har vi startet med et ekstremt eksempel på noe som så å si alle reagerer mot med “instinktiv avsky” — så la oss så følge opp med noe som er litt mindre frastøtende og opprørende: Såkalt fysisk avstraffelse som reaksjon mot “gale ting” som barnet gjør, særlig trass og ulydighet, det vil si direkte eller indirekte opprør mot voksenautoriteten som man føler at man har, eller bør ha. I den grad det finnes noen tanke bak vold mot mindreårige så handler det sannsynligvis om å “lære dem en lekse” om handlinger og konsekvenser. Men hva er det de lærer? Først og fremst det at vold er noe normalt; et middel man kan bruke – eventuelt true med å bruke – for å oppnå noe.

Tenk deg om. Når ble du sist utsatt for en troverdig trussel om vold? Jeg kan faktisk ikke komme på at jeg noensinne har møtt noen som aldri har opplevd å bli truet med juling av noen annen som hadde både evne og vilje til å gjennomføre trusselen. I det minste var dette noe dagligdags i skoledagene, som et ledd i organiseringen av “rang” blant barna. Knuffing, dytting, lugging og alskens dramatisk skrik og skrål er imidlertid noe de fleste blir ferdige med i ganske ung alder. Det hefter noe evneveikt ved sånne som fortsetter å bruke vold som taktisk virkemiddel langt inn i sine tosifrede år — og i den grad “godt voksne” folk gjør det snakker vi jo om et straffbart forhold. Ikke desto mindre er fenomenet så vanlig at ingen blir overrasket hvis de hører at noen har blitt truet, eller hvis de selv blir truet, selv om nesten alle henfaller til et passivt aggressivt reaksjonsmønster med “opprørte følelser” og det ene med det andre. Hvilket forsåvidt er greit nok, det er jo kjipt å bli truet, det fremkaller gjerne en hormonreaksjon i kroppen som jo reagerer med å gå i alarmberedskap, slik den bør i en farlig verden, og disse kaskadene av adrenalin, noradrenalin, kortisol og gud-vet-hva vil typisk få deg til å få skjelvinger og økt hjerterytme. Eller for å si det på en annen måte: Det er ikke bra for helsa å bli truet. Slik symbolsk vold påfører deg riktignok ingen mekaniske kroppsskader, men det stresset du blir utsatt for er også et “angrep på likevektstilstanden din med alternative midler”, eller psykisk terror om du vil. Det har sine fysiske konsekvenser. Det er også meningen å “sette en støkk” i deg når noen truer, ihvertfall akkurat der og da. Det er et interessant spørsmål om dette er instinktiv atferd i mennesker, si for eksempel litt som hvordan så å si alle andre dyr jevnlig opplever konflikter over ressurser, territorier, parringsrettigheter og så videre. Mye blir avgjort uten direkte kamp; ting henfaller typisk til “stirrekonkurranser” og diverse mer eller mindre ritualisert sammenligning av gevirstørrelse og den typen ting. Ville dyr har generelt sett ikke råd til å pådra seg skader, så alle prøver å unngå slik risiko så langt som mulig, men noen er jo nødt til å vinne, slik at hvis ingen av partene viker unna – som er den mest kostnadseffektive løsningen for alle de involverte – så kan det oppstå en ganske brutal situasjon. Dersom mennesket har “normale dyreinstinkter” så er formålet med trusler heller å unngå voldelig konfrontasjon enn å yppe til strid. Det er jo meningen at den man truer skal vike unna slik at det ikke blir nødvendig med ytterligere tiltak.

Hvilket bringer oss til alles favorittema når det skal jamres: samfunnet. Vi er jo ikke lenger ville dyr som ferdes i naturen, vi er siviliserte skapninger med “samfunnsansvar” — og dette er ikke valgfritt. Riktignok går det an å flytte til et øde sted og leve en relativt “vill” tilværelse preget av fangst, fiske og denslags, men det er vanskelig å gjennomføre noen fullstendig selvbergende livsstil i dagens Norge, eller noen tiders Norge for den saks skyld. Ihvertfall kreves det mer enn normalt sakkyndig kompetanse for å overleve alene i villmarka. Flaks, vil jeg foreslå som det avgjørende element i saken, som i dette tilfelle mest må forstås som “fravær av uflaks”. Vi kan se tilbake på dette med at ville dyr ikke har råd til å skade seg. Det samme gjelder mennesker som ikke har tilgang til noen form for ekstern hjelp. Selv en ganske liten mekanisk skade på kroppen – si for eksempel et gnagsår – kan få alvorlige konsekvenser. Det som kjennetegner villmark er jo at alt er dødelig farlig der ute, det er bare ikke alt som er like “umiddelbart”. Behøver vi å si noe mer om dette? For alle praktiske formål er det uråd for nesten alle mennesker å leve “utenfor” samfunnet. Noen slags kontakt vil de alltid ha, uansett hvor “alternative” de ellers måtte være. Følgelig kan man ikke uten nærmest umenneskelige anstrengelser “unnslippe” samfunnsansvaret, som først og fremst er sosialt av natur. Imidlertid går det an – det er faktisk ganske vanlig – å gi faen i at man som aktiv deltager i samfunnet har et ansvar for å ikke etterlate et sted man forlater som mer rotete enn det var da man ankom, med mindre det er underforstått at det er noen annens jobb å rydde opp etter deg, si for eksempel når man spiser på restaurant og det er meningen at man bare skal forlate bordet slik det er når man er ferdig. De har et eget dedikert ryddepersonale og det vil bare virke forstyrrende på deres rytmer og rutiner hvis man “prøver å være hjelpsom”. Ser du hvor jeg har tenkt meg med dette? Samfunnet fungerer best når alle passer sin egen jobb og ikke blander seg i de andres greier, inkludert det å “lage merarbeid for dem” ved å ikke forvalte sitt eget ansvar på en – vel – ansvarlig måte. Det er muligens instinktivt hos alle dyr, også mennesket, å bare kaste fra seg “avfall” – enten det kommer fra kroppen eller det produseres av virksomheten vår – på et sted i nærheten av der vi for øyeblikket oppholder oss, særlig hvis vi uansett snart har tenkt å bevege oss bort derfra.

Et vanlig folkelig navn på prosessen med å tilpasse seg samfunnets orden og regler er “pottetrening”. Altså at man danner seg en konsist fungerende oppfatning av hvor man skal og ikke skal drite. Eller i mer generell forstand, hva man kan og ikke kan gjøre. Er det for eksempel greit å bruke vold og trusler? Det er vanskelig å si nei på en troverdig måte hvis man selv bruker slike metoder. Eventuelt så må man henfalle til den typisk menneskelige holdningen at “det gjelder spesielle regler for meg“. Det essensielle element i denne saken er hva som oppleves som normalt på individnivå. Hvis man er vant til å leve i et miljø av vold og trusler vil man kanskje oppleve dette som bagatellmessige – eller altså normale – foreteelser, mens de som har en mer “beskyttet” bakgrunn vil reagere helt annerledes. Det er ingen som “har rett” i denne saken. Alt vi har er erfaringer og den virkelighetsoppfatningen disse har skapt i oss. Det er for eksempel vanskelig å forholde seg “argumentativt” til noen som har blitt trent opp til å tro at “nei betyr ikke nei før jeg får meg en på trynet”. Eller i praksis at en sak er ikke avsluttet før det har vært et slagsmål om den. Så lenge ingen ennå har tydd til vold går det jo alltid an å presse ting videre. De har erfaringer som tyder på at verden fungerer slik, riktignok ikke på noen åpen måte, men sånn er det “egentlig”. Makt er alltid forankret i vold og trusler. Hvorfor skal man gi seg i en sak før det blir tydelig at hvis ingen gir seg så vil ting bli brutale? Dette er i hovedsak en ubevisst prosess — eller skal vi si instinktivt? Mennesker har verken gevir eller andre kjønnsattributter som det faller seg naturlig for oss å sammenligne for å avgjøre hvem som er “den sterkeste” — og hvem som er “den klokeste” har som alle vet ikke fullt så stor betydning som folk skal ha det til. Så hvordan skal vi avgjøre hvem som er konfliktens vinner? Enkelt. Vi bare skaper en konkurransekultur som på rimelig systematisk vis skiller det ene fra det andre ved hjelp av diverse rikdomssymboler. Vinnere er sånne som har mange fine ting å vise frem, mens tapere er de som blir sittende igjen med regninga. Den kan de imidlertid ikke gjøre opp her og nå, så da får det bli å stå i oppvasken for de neste tyve år. Du vet. Slavearbeid som nedbetaling på lånet. Sånt skjer hver dag.

Skamvett er ikke det samme som skamfølelse, mens en uforskammet person har ingen av delene. Skamvett består i hovedsak av at man har dannet seg en god teoretisk oversikt over hva slags atferd som er skammelig, hvordan dette varierer i forhold til selskap og situasjon forøvrig, og ellers det man behøver å vite for å ikke “drite seg ut” på en vanemessig basis. Skamvett er ikke eksakt det samme som god folkeskikk, men de overlapper hverandre ganske bra. Har man det ene så har man sannsynligvis også det andre. Personer som mangler skamvett men som likevel ofte rammes av skamfølelse lider enten allerede av noe slags nevrotisk kompleks eller så kommer de snart til å gjøre det, ettersom angsten for å føle skam biter seg selv i halen og fremkaller nevrotisk “sjenanse” for sosiale situasjoner med tilhørende frykt for å bli avvist, latteliggjort og så videre. De fleste opplever dette ganske sterkt i løpet av ungdomstida, men vokser det senere av seg ettersom de oppdager at alle er redde, ingen har svarene, og de som virker kule er bare flinke til å posere.

På NRK.no fant jeg en artikkel om hvordan folk “finner hverandre” i romantisk forstand nå for tiden. Ikke akkurat overraskende henviser mange til dating over nettet, eller via en “app” på telefonen. Mange blir nærmest sjokkert over tanken på å skulle initiere en kontakt ved å simpelthen innlede en samtale men noen man føler slik interesse for, ute på byen eller hvor det nå måtte være. Tenk om man blir avvist, er argumentet — og mitt eneste svar må bli javel og hva så? Tenk om man ikke blir avvist, er mer hvordan jeg selv tenker, siden jeg jo ikke i utgangspunktet ser noen sterke argumenter verken den ene eller den andre veien. Jeg er ikke spesielt “pen” men jeg er ikke stygg heller. Noen vil sikkert oppfatte det som uforskammet å bli direkte tilsnakket av en fremmed mann, mens andre faktisk foretrekker de mer direkte typene som “kommer til saken” uten noen kleine omveier i form av diverse “patente sjekketriks” som de har lært av noen slags skamløs rundbrenner som måler sin seksuelle suksess i form av antall nedleggelser innenfor et tidsrom, la oss si per måned. Det finnes ikke egentlig noe universelt triks for å komme i kontakt med noen, annet enn å ikke være snål med greia, men bare presentere seg på en ærlig måte sånn som man er. Hvis det “blir noe” kommer de jo uansett til å finne ut alt sånt.

Annonsørinnhold

Stort salg: Opptil 70 prosent på fritidsfavoritter

Angst er litt vanskelig å definere, men vanligvis kalles det “en vedvarende følelse av uro” som kan gjøre folk ganske skvetne over langen. Selv vil jeg jeg imidlertid si at angst er utkrystallisert frykt som har etablert seg i kroppen fordi man har vent seg til å la sin egen frykt styre avgjørelser i livet på en vanemessig basis. For eksempel vil angsten man eventuelt føler for å ta kontakt med fremmede etterhvert gi seg og forsvinne hvis man omkalfatrer vanemønsteret sitt i en mer sosialt løssluppen retning. Man vil jo raskt oppfatte at det stort sett er helt ufarlig å være mer “omgjengelig” enn man så langt har vært vant til, men ikke uten at man gjør noe aktivt for å overkomme angsten sin. Det store flertall av alle mennesker er etter måten “normale” i den forstand at de i utgangspunktet for det meste er åpne for å danne nye sosiale relasjoner med – dette ligger jo i sakens natur – folk de ikke allerede kjenner, så lenge man ikke “oppfører seg snålt” og snakker alt for mye om kjedelige ting. Ihvertfall er det temmelig usmart å gjøre seg til og lyve om hvem man er, hva man driver med og så videre. Et annet viktig moment å ta med seg er at du kan ikke regne med at alle skal like deg. Sånt skjer bare ikke. Imidlertid er det noen skritt fra det å ikke føle noen seksuell interesse for deg til det å aktivt mislike deg. Det er jo ikke noe argument mot deg at de foretrekker en annen slags type enn deg. Hva så? Det er ikke i utgangspunktet noe personlig, men det kan fort bli det hvis du fortsetter å mase etter at noen har sagt ifra om de ikke er interessert. Fra det punktet av kan ting bare bli verre. Alle vet jo at de som takler avvisning dårlig ofte også er sykelig sjalu – på en paranoid og anklagende måte – når de først er i et forhold. Disse tingene henger typisk sammen.

Generelt sett vet jeg ikke hvor kompetent jeg er til å gi råd om sjekking, enten man er ute etter en kortsiktig seksuell kontakt eller noe slags mer langsiktig opplegg i form av et “forhold”. Jeg har jo aldri hatt noe jeg vil karakterisere som problemer på dette området av livet. Er det et psykopatisk trekk når man aldri har opplevd det som vesentlig hva “de andre” mener om deg og ditt? Jeg hadde selvsagt de normale ungdomsnevrosene i forhold til seksualitet, identitet og alt det der, men jeg ble jo voksen etterhvert. Kanskje til og med litt tidligere enn de fleste siden jeg hadde det man kaller en tidlig pubertet, med “stemmeskifte” i 12-13 års alder oppå det faktum at jeg allerede var ganske “veslevoksen” som personlighetstype. Min erfaring i forhold til “kjønnsproblematikk” er at jeg aldri har opplevd noe sånt. Jeg har aldri vært i stand til å se andre som noe mer eller mindre enn “individer” som alle er koko på hver sin egen sære måte. Jeg forstår “gruppeidentitet” som konsept men jeg har ikke noe personlig forhold til det. Jeg oppfatter det som evneveikt. Eksistensiell feighet om du vil. Det at man for eksempel er “norsk” eller “mann” er jo verken her eller der i forhold til noe man kan kalle personlighetstrekk, så det er ikke noe man kan henvise til på noen saklig måte hvis man skal være ærlig — og det bør man jo. Det følger av dette at “norskhet” eller “mandighet” ikke er en kategori av ting – det finnes en lang rekke av dem – som man bør vektlegge i verken sin egen eller andres fremferd hvis man overhodet har tenkt å finne ut noe om den personen man har foran seg, og ikke minst hva slags personkjemi som eventuelt kan finnes mellom dere. Jeg vil faktisk gå så langt som å si at det er “i løgnens ånd” når man prøver å henvise til den eller den gruppetilhørighet når man skal forklare hvem man er og hva man driver med i sitt liv. Etter min mening bør man snakke sant alltid og overalt, fra første øyeblikk av og uten noe tøys. Si ting slik som de er, og – ikke minst – si “jeg vet ikke” når du ikke vet. Dette vil man spare uhorvelig mye energi på over langen. Tenk over saken. Det å “vikle seg inn i et garn av løgner” koster mye tid, fikkel med detaljarbeidet og hodebry ellers, pluss at det uansett typisk eksploderer rett i trynet på deg på et tidspunkt som aldri er et bra tidspunkt. Ting kommer jo alltid frem etterhvert.

Sannheten som konsept befinner seg mer i en moralsk dimensjon enn en ontologisk. (Ontologi = “virkelighetslære”) Man kan ikke selv velge hvordan man skal oppfatte virkeligheten – selv om alle til enhver tid har et stort forbedringspotensial slik sett – men man kan velge hvordan man presenterer sitt eget syn på saken. Det er et tegn på karaktersvakhet hvis man tenker at man selv typisk “har rett” mens de andre typisk “tar feil” mesteparten av tiden når man diskuterer en eller annen sak. “Forskjellig syn” har ikke noe med rett og galt å gjøre, det handler bare om forskjeller i personlighetstrekk som medfører forskjelligartet distribusjon av prioriteringer. Ikke desto mindre finnes kategoriene rett og galt i moralsk forstand, som ikke må forveksles med “virkeligheten”. Moralen er et filter som vi bruker til å moderere vår ytre representasjon av selvet, eller altså når vi skaper den oberverbare virkeligheten. Moral er alltid et valg, det er ikke noe som finnes i noen objektiv forstand selv om man vanligvis kan avlese noens moral i de sporene de etterlater seg. Hvis man ikke har noe bevisst forhold til disse tingene har man heller ingen moral. Det er for eksempel ikke moralsk å være flink og pliktoppfyllende i forhold til oppgaver og påbud som er pålagt deg av andre; dette er en helt annen – men ikke unyttig – type personlighetstrekk. En moralsk person har en intuitiv følelse for hva som er rett og galt, fordi vedkommende har lang øvelse i å oppfatte, assimilere og presentere sannheten om seg selv både foran speilet og foran omverdenen. Det er absurd å snakke om moral hos bløffmakere og lystløgnere fordi det krever jo et solid fundament av amoral for å kunne overleve som sjuskeslusk på dette området. Hvis man får samvittighetsplager av å lyve eller stjele kommer man neppe til å lykkes særlig godt som løgner eller kriminell, for å si det på den måten. Det er jo som vanlig de som nyter denslags som leder an i den evolusjonsmessige statistikken. Vi kan for eksempel nevne Bjørnar Brille eller hvorfor ikke Sindre von Eksistenz som et par kjente tryner fra fjorårets nyhetsbilde med et fellestrekk i deres nærmest kliniske mangel på moralsk gangsyn. Og hva tror du jeg sier om sånt? Bah. Evneveikt. Og da har jeg ikke engang tatt med i betraktningen hva slags politisk blindsone de har sullet rundt i.

Wewelsburg er et renessanse-slott i Nordrhein-Westfalen, i landsbyen med samme navn. Allerede i 1933 ble slottet besiktiget av Heinrich Himmler, Schutzstaffel (SS) sin leder, for å undersøke muligheten til å erverve slottet. Samtidig ble de første planer for ombygginger lagt. Fra 1934 ble slottet leid ut til SS fra de lokale myndighetene for 100 år til den symbolske prisen av én reichsmark i året. Stedet ble et SS-kultsted, og fungerte som SS-Führerschule («SS-lederskole») med navn SS-Schule Haus Wewelsburg. Himmler hadde planer om å gjøre Wewelsburg til SS’ fremste helligdom og kultsted. I 1938 beordret Himmler at alle SS-ringene («Totenkopfringe») etter døde SS-soldater og -offiserer skulle returneres. Planen var at disse skulle oppbevares i en kiste i slottet, og slik symbolisere at de døde medlemmene fortsatt var med i SS. Hvor de anslagsvis 11 500 etter andre verdenskrig er blitt av vites ikke.

(Wikipedia)

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

Selv i den kretsen av mindre spiselige personligheter som omga Hitler stakk Himmler seg ut som en ekstraordinært fæl fyr. Øverste leder for SS og politisjef for hele Nazi-Tyskland? Allerede der begynner varselklokkene å ringe. Blant alle de “politistater” verden har sett er det liksom ingen som kan måle seg med det nazistene fikk til, som altså skjedde under ledelse av Heinrich Himmler. Der treue Heinrich, som Hiltler sa. Den trofaste Henrik. Man kunne alltid stole på at han fikk jobben gjort. Fordi han var en av nazitoppene – og kanskje den verste av dem alle, inkludert Hitler – fremstår den historiske skikkelsen Himmler som en fryktinngytende figur, men hvis han aldri hadde havnet i maktposisjonen sin ville neppe noen funnet noe bemerkelsesverdig ved personen Heinrich Himmler. Han var en middelmådighet til fingerspissene, forsåvidt i liket med resten av banden, med mullig unntak av den flamboyante Hermann Göring. Han var definitivt en “karakter”. Uansett var Himmler svært opptatt av okkultisme og parareligiøsitet. Tanken var at SS skulle være en “ridderorden” og de fremste bærere av det ariske krigerideal innenfor det tusenårsriket som nazismen bare representerte begynnelsen av. De hadde jo store – mange vil si vanvittige – planer for det nye Europa; med herrefolk, slavefolk og det ene med det andre, omgitt av storslagen arkitektur og sosial orden.

Som alle vet satte Himmler av hele tre uker av sin sikkert veldig travle hverdag for å besøke Norge i januar 1941. Formålet var det som siden har blitt karakterisert som en “rasesafari”. Han ønsket å se hundre prosent raserene ariske mennesker i sine tradisjonelle habitat av laftede tømmerhus med gress på taket og den typen ting, så de dro i kortesje oppetter “dalstrøka innafor” slik at Reuchsführer Himmler skulle få sett litt kulturlandskap av det slaget som selger bra den dag i dag, ikke minst overfor tyske turister, og dermed få tilfredsstilt sin nysgjerrighet. Vi kan bare fantasere om hva som egentlig foregikk i tenkamentet på denne underlige skruen, men helt i vater var han aldri. Han døde under uklare omstendigheter mens han befant seg i britisk fangenskap i de første dagene etter krigens slutt. Han ville uansett ha fått dødsdom under Nürnbergprosessene, men det hadde kanskje vært greit å få avhørt ham i noen grad før man avlivet ham. Enkelte mener at Himmler, SS – og forsåvidt hele nazibevegelsen ellers – etterlot seg “mysterier” som har noen slags meningsfull betydning den dag i dag, men jeg er ikke enig i verken sak eller premiss. Det er jo ikke mystisk hva som kommer til å skje når en sosiopat blir gitt stor politisk makt til å forme hele samfunnet i tråd med sine egne ville fantasier. Det betyr invariabelt “nedtur” for alle andre enn de utvalgte, som imidlertid på sin side kan bli hvor latterlig pompøse – men samtidig dødelig farlige – som helst. Sånt har alltid eksistert. Det er riktignok vanskelig å etablere seg som stor sosiopat i dag gjennom en militær karrière eller annen offentlig tjeneste, men til gjengjeld har man desto mye bedre muligheter innenfor det private forretningslivet enn noensinne tidligere. Der må man svare for andre folk på andre måter, med større etisk slingringsmonn.

Man møter sjelden noen som har noen klare forestillinger rundt hvorfor det ble en første verdenskrig, selv om alle har hørt om “skuddene i Sarajevo” og alt det der, og enda færre som kan si noe om hvem som vant og hva de fikk i premie. Alt ble jo et helvetes rot etterpå. Det er i ettertid åpenbart at man la opp til ikke bare Den andre verdenskrigen, men også dagens situasjon i såvel Ukraina som i Gaza. Det fantes jo bare “Det ottomanske riket” før Den første verdenskrig, mens hele regionen etterpå ble delt opp i et antall “mandater” som skulle styres av de etablerte kolonimaktene, i praksis Frankrike og Storbritannia. Eller Det britiske imperiet som man fortsatt sa den gangen. I Russland ved den samme tid pågikk først revolusjonen, deretter borgerkrigen – hvori opptatt diverse uro langs grensene – mens det brygget opp til enda mere bråk mellom både Russland, Kina, Japan med flere lengst i øst. Samtidig hadde det tilkommet et drøyt dusin helt nye statsdannelser i Europa og alle disse skulle jo organisere seg i forhold til seg selv, sine naboland og verden forøvrig. Det var svært mye som foregikk i den nesten litt unaturlige “våpenhvilen” mellom første og andre verdenskrig, for særlig fredelige var jo forholdene aldri. På grunn av hendelsene i Russland dukket “kommunistfrykt” opp på horisonten. Den gangen i sin første spede blomst, men den skulle senere vokse nærmest helt ut av kontroll og etablere seg som regulær paranoid vrangforestilling hos et stort antall mennesker, noe den fortsatt er og forblir for mange – med visse justeringer for endringer på det globale bakkenivå – selv om “generell kommunistfrykt” ute i befolkningen er redusert nå drøyt tredve år etter Sovetunionens fall. Folk har begynt å legge merke til at “den frie verden” ikke er så fri likevel, den bare virket sånn så lenge man hadde “despotstatene i øst” å sammenligne seg med. For det spiller jo i prinsippet liten rolle hvem som legger begrensninger på din “frie livsutfoldelse som menneske” – ut over det som er rimelig – og hva slags metoder de bruker til dette. En slave er en slave, uansett om grunnlaget for slavetilstanden er ideologisk eller økonomisk.

Det er sannsynligvis en sær sekvens av hendelser å først se på en dokumentar om Den første verdenskrig og deretter ringe sin mor, men dette var altså noe jeg gjorde i dag. Riktignok snakket vi om helt andre ting på telefonen, men det må ha vært bra sært for mine foreldres generasjon å vokse opp i etterkrigstidens Norge, sammenlignet med en hvilken som helst annen generasjon — som da selvsagt enten var gamle nok til å huske Den andre verdenskrig på en “voksen” måte, eller for unge til å ha vært i verden mens disse tingene foregikk. Saken er at jeg kan personlig huske hvordan krigen var et fullstendig lammende moralsk argument som folk i den alderen typisk brukte mot deg – for å understreke hvor lite du vet om noe som helst – helt til langt innpå 80-tallet. Min egen barndomsfase foregikk på 60-tallet mens jeg brukte hele 70-tallet til å gå på skolen. Mitt siste år på videregående var 1981. Ut ifra hva jeg kan huske og basert i all annen informasjon som jeg har samlet inn siden, så vil jeg si at det var “i løpet av 70-tallet” at ting snudde. Verden forandret seg. Rent konkret – ihvertfall her i Norge – skyldes dette sannsynligvis at personer som ikke selv var “deltager” under Den andre verdenskrig begynte å komme inn i diverse stillinger med samfunnsmakt på den tiden. Deres horisont av virkelighetsforståelse var ikke preget av “krigen”. (De kalte det alltid bare krigen, som om det aldri hadde vært noen andre kriger i verden, bare denne ene som formet akkurat dem.) Selv har jeg aldri kjent på den typen total moralsk overbevisning som man får når man er fullstendig fette sikker på hvor grensen går mellom rett og galt. Psykiatrisk sett vil jeg tippe at dette er den mest karakteristiske personegenskapen som folk former etter å ha opplevd slike ting. Man ser ikke på “svikere” med nåde hvis man har levd under dødelig stress – og elendige materielle forhold samtidig – på grunn av krigshandlinger.

Ingen som personlig kunne huske Den første verdenskrig er i live lenger — og det begynner å bli tynt i rekkene blant de som kan huske Den andre også. Hva tenker unge folk i dag på når noen sier “krigen” uten å spesifisere nærmere? Selv henfaller jeg automatisk til Den andre verdenskrig, med alt det innebærer, men jeg tror ikke at dette lenger er det vanlige. Egentlig kan vi si at hele perioden 1914-1945 var en eneste tredve år lang og sammenhengende periode som hadde sin egen indre logikk, som er forskjellig fra all annen menneskelig logikk som har eksistert i den moderne tid. Før disse tredve årene begynte hadde vi jo ennå kolonitiden som dominant paradigme, mens etter at de var over fikk vi postmodernismen. I sin første fase – mellom 1945 og 1975 – var verden i hovedsak styrt av moralsk skråsikre mennesker, som hadde med seg dette fra krigstiden, men på slutten av 70-tallet fikk vi inn en ny generasjon i samfunnets toppstillinger — og de var mer preget av selv å ha vokst opp med en moralsk skråsikker foreldregenerasjon enn noe som helst annet. De som – formelt og uformelt – sto bak “ungdomsopprøret” som startet mot slutten av 60-tallet og varte til et stykke utpå 70-tallet utviklet jo sin egen form for moralsk kompass som stilte seg i opposisjon til krigsgenerasjonens uforsonlige strenghet — og de ble igjen foreldrene til min generasjon. Jeg mener ikke med det å si at min egen mor var en “hippie” – det var hun jo på ingen måte – men også hun (og i noe mindre grad min far, som jo var sånn som man er når man jobber for forsvaret) var mer preget av sin egen generasjons liberale kultursyn enn den nøysomme sparsommeligheten som gjerne preger sånne som har opplevd seriøs nød, i denne sammenheng de som opplevde Den andre verdenskrig, altså besteforeldrene til de som er på min alder. Alle vi kan huske at det ofte var snakk om “krigen” som et eksempel på den gangen det gikk an å skille venn fra fiende på en tydelig måte … men nå? Det jeg skal frem til er at det fantes fortsatt ingen egentlig “konkurransekultur” før på 80-tallet. Man var vant til samhold som spontan ryggmargsrefleks, og ingen mennesker har noensinne vært like nøye med “utjevningspolitikk” som de lederne samfunnet vårt hadde fra 1945 til 1975 (omtrentlig angitte år, det finnes ikke noe “skarpt skille” i den forstand). De vi har hatt siden ser jo mange gode grunner til å slippe kontrollen til fordel for en mer darwinistisk type økonomipolitikk.

Annonsørinnhold

Stort salg: Opptil 70 prosent på fritidsfavoritter

Men nok om det. Første halvdel av Det tyvende århundre var fæle tider. Alle vet dette. Foreløpig er vi knapt kvartveis inn i Det enogtyvende, men jeg vet ennå ikke hva jeg skal si. De neste femogtyve år har potensiale til å bli “interessante” på en helt ny måte, selv om vi fortsatt har gående elendighet i verden som kan spores tilbake til konflikter for så lenge siden at ingen levende mennesker kan huske dem. Da må vi jo snakke om galskap. En ting er når man er sur fordi man har blitt beskutt av noen og nå vil man ha hevn, men noe annet er når bestefaren din ble beskutt av noen annens bestefar for hundre år siden. Hva skal vi liksom gjøre med sånt nå i dag? Er vi også med i den konflikten? Det er vanskelig å se noen rimelighet i det. Og selv om vi eventuelt er det så må vi alle holde kjeft i fem minutter sånn at det får sunket inn at vi har en helt ny og på alle måter felles fiende nå, nemlig en livsstil som undergraver jordklodens økologiske bærekraft og som neppe kan vare i mer enn et par tiår til før hele driten kollapser; med mindre vi tar noen veldig seriøse grep – de blir mer seriøse for hver dag som går – i forhold til hvordan “skapningens herre” administrerer ansvaret for å forvalte skaperverket. Helst burde vi ha kommet igang for tyve år siden men siden vi ikke gjorde dette – det har sin pris – er “når som helst” et passende tidspunkt for radikale politiske grep. Det er nødvendig å eliminere det jeg kaller “rikdomsproblemet”, det vil si den tanke at vi alle bør strebe etter økonomisk fremgang og bruke penger som om verden ikke står til påske på alskens fjas som verken er pent eller nyttig. Og definitivt ikke sunt. Men hva kan man gjøre? Vi behøver politisk styring i retning av en livsstil som ikke er føkkings suicidal på en nærmest narkoman måte. Det går an å skape en bedre verden, men ikke hvis man ikke gjør noe. Jo lengre man lar ting bare skure og gå, jo større blir oppvasken etterpå. Det var vanlig å kalle året 1945 “år null” på grunn av at omstendighetene var både globale og katastrofale, slik at internasjonalt samarbeid ble en nødvendighet; ihvertfall følte folk den gangen veldig sterkt at et felles skippertak må til for å få verden på rett kjøl igjen og starte med noe smartere enn hva det enn var som forårsaket den elendigheta man nettopp hadde erfart. Etter min mening må vi snart erklære “år null” på nytt, i forhold til nødvendigheter av økologisk art. Vi må så snart som mulig kvitte oss med hele den fantasien som handler om rikdom og “økonomisk vekst”. Vi har visst i over 150 år at kapitalisme er like forutsigbart ødeleggende for “det menneskelige” i oss som amfetaminavhengighet. Det går rett og slett ikke an å bortforklare den åpenbare sammenhengen mellom menneskelig grådighet og dagens økologiske problemstillinger. Total psykose er den eneste utvei for de som nekter å se sannheten i øynene.

I psykologien er identitet en fornemmelse av hvem man er og hvilke større og mindre grupper man er en del av. Identitet innebærer at individer har en opplevelse av sine egne egenskaper og likheter med og forskjeller fra andre mennesker. Det grunnleggende identitetsspørsmålet er «Hvem er jeg og hva er min plass i verden?» Det finnes flere former for identitet. I utviklingspsykologien er hovedspørsmålet når identiteten dannes og hvordan det skjer.

(Store norske leksikon)

Annonsørinnhold

Lekre kjoler til alle anledninger

Som jeg har nevnt gjentatte ganger tidligere: Det er umulig for meg å forstå hva “persondyrkelse” handler om, enten det for tilfellet dreier seg om nytelse av seg selv eller ukritisk beundring for andre — “narcissisme med stedfortreder” om du vil. Eller altså, la meg si det slik at jeg kan observere og forstå hva som foregår, men jeg klarer ikke å identifisere meg med fenomenet. Det er en bisarr ting som mennesker henfaller til, sannsynligvis fordi de ikke har noen selvstendig moralsk karakter. De lever i en drøm. Og det er angsten som driver dem. De vet jo ikke hva skjebnen har planlagt for dem, som uttrykket sier; de vet bare hva livet rent generelt har på lager for alle mennesker. Det ser ikke bra ut i det store bildet, men det går an å ha et bra liv på mer individuelt grunnlag. Man må bare skaffe seg “sans for humor” først. Med all autoritet som alderen gir meg: Livet fungerer best når man har evnen til å le av ting, inkludert forferdelige ting. Et av de eldste filosofiske spørsmålene vi har er jo om man skal le eller gråte av all denne verdens galskap, hvor flertallet blant de vise er enige om at latteren gir en “bedre energi” i forhold til de utfordringene man typisk har som menneske. Man må bare vokte seg for å le foran folk som velger å gå angsten, sorgen og gråtens vei gjennom livet. De opplever jo ikke seg selv som latterlige men som dypsindige og “ektefølende” mennesker.

Det å være en såkalt hedersmann representerer gulvet, ikke taket. Det er ikke beundringsverdig at man får til å holde avtaler, vise respekt for andres liv og eiendom, skjønne hva som foregår rundt seg og det ene med det andre, det er selve utgangspunktet for dialog, samarbeid og meningsfull samfunnsdannelse. Vi kan bruke et begrepsmessig motsetningspar fra den gammeliranske Avesta-religionen – oppfunnet på en tid da det ikke fantes noen klar distinksjon mellom religion og politikk – nemlig asha (sannferdighet og orden) og druj (løgn og falskhet) som navn på menneskelige atferdsmønstre som på individuelt detaljnivå ikke betyr så mye, men som i totalsum faktisk avgjør om man skal ha et godt eller ondt samfunn. Avesta-religionen er som alle vet den hvor profeten heter Zarathustra (eller Zoroaster) og det guddommelige prinsippet heter Ahura Mazda (eller Ohrmazd); forstått som “en personifisering av sannhetsbegrepet” og alle tings “første årsak”, mens “den onde ånd” heter Angra Maniyu (eller Ahriman); forstått som “løgnens herre” og sjefen for de dårlige tider. Det er ikke fruktbart å sammenligne Avesta med de nyere monoteistiske systemene, hvor Gud representerer noe evig og uforanderlig, fordi det forblir til enhver tid uklart om det er menneskers atferd – altså asha og druj – som skaper det guddommelige prinsipp, eller omvendt. Kanskje det er en vekselvirkning. For en periode fantes også Zurvan-kjetteriet, hvor man introduserte Zurvan som “faderen” og Ohrmazd/Ahriman som et kjeklete brødrepar som ble sendt til jorda for å administrere det som foregår her, men dette forble et avvik innenfor tradisjonen. Det bet seg ikke fast. Poenget med å trekke frem dette er uansett å si noe om alle menneskers ansvar til å velge sannhet fremfor falskhet, uansett hva som “lønner seg” der og da. Enhver løgn som ethvert menneske forteller er en tjeneste som bidrar til å gi “løgnens herre” mer makt i verden. Dette bør jo fremstå som rimelig opplagt hvis man tenker gjennom saken: Vi får et ondere samfunn når vi ikke kan stole på at folk for det meste snakker sant.

Tragedie er et ord som stammer fra det greske tragos, “bukkesang”, hvor bukken i dette bildet må forstås i betydningen “syndebukk”, det vil si den som rammes – ofte urettferdig men alltid “logisk” – av ulykkelige konsekvenser av typen “selvoppfyllende profetier”. For eksempel er det en typisk tragisk historielinje når noen blir så besatt av sin egen “sunnhet” at de utvikler direkte usunne atferdsmønstre. Eller når noen blir så fin på det at atferden deres blir ufin. Du vet. Skjebnens ironi og alt det der. Fortellerteknisk sett handler tragedier om virkninger, mens komedier typisk fokuserer på tingenes årsaker. “Det normales tragedie” (tragedy of the commons) tar for seg konsekvensene av at det blir normalt å lyve, snyte og svindle seg frem her i verden. Når “alle gjør det” har man ingenting å tjene på å holde seg med høyere personlige standarder – eventuelt har man noen slags forfengelig tilfredsstillelse av å være “et godt menneske i en ord verden” – og slik dannes det en klassisk ond sirkel av funksjonelle nødvendigheter. Man må jo “tute med ulvene” når ulvene sitter med definisjonsmakten for hva som går og ikke går i samfunnet. I enhver situasjon hvor det finnes en ledelse så er det jo de som har ansvaret for å sette standardene, slik at hvis en leder – enten vi snakker om bedrifter, frivillige organisasjoner eller “samfunnet som helhet” – oppfører seg sjuskete og korrupt så bør man ikke forvente høyere standarder hos de som befinner seg på et lavere nivå. Fisken råtner fra hodet og ned, som de sier i England, hvor man også noen ganger snakker om the man, som er en forkortelse av “the management”, altså ledelsen, fordi det er jo faktisk slik at de fleste foretrekker å sette bort store deler av sitt eget personlige samfunnsansvar til en ledelse som de senere kan henvise til når de skal forklare omstendigheter i sitt eget liv. Eller rettere sagt: Folk skylder typisk på seg selv når ting går bra men på “ledelsen” når ting går dårlig. Det er en banal mekanikk. Fordi man selv alltid har “gode intensjoner” forventer man at ting skal gå bra, slik at når de ikke gjør det så må dette skyldes noen slags ytre omstendigheter. Man er et offer for alkskens skjulte og lumske hensikter.

Identitetsdannelse handler om brukergrensesnittet mellom selvet og verden, Vi lever i en tidsalder av profiler nå. “Hvem man er” handler ikke lenger om “hva man gjør” men om hvordan man profilerer seg innenfor oppmerksomhetsøkonomien. Hvem ønsker man å være? De som alltid har lurt på hvem “folka i reklamen” egentlig er – selv om de naturligvis forstår at de er modeller og skuespillere som skaper en fantasi om en livsstil – har kanskje funnet et slags svar i de såkalte influenserne. Historisk sett har broen mellom rene fiksjoner og dagens “hyperrealisme” hos diverse nettpersonligheter gått via “Reality Television” som først dukket opp tidlig på 90-tallet og som siden har etablert seg som sin egen bisarre sjanger av kommersialisert falskhet. En typisk nettbasert influenser lever jo av virksomheten sin, basert både i passiv annonsering for diverse produkter – det billige alternativet – og aktiv markedsføring i samarbeid med en sponsor. Det influenserne selger er “oppmerksomheten” hos det antall følgere de klarer å bygge opp ved hjelp av “realityshowet” sitt. I prinsippet er de teaterversjonen av et kulørt ukeblad som pjatter og prater om alskens uvesentligheter som ikke desto mindre er trivelige og som influensernes publikum føler at de får noe utav. “Å leve sånn som folka i reklamen” var et slags ironisk tema som fremkom mye i kunsten før om årene, som regel for å illustrere at livet er jo nesten aldri “sånn som i reklamen” — men dette opplegger virker utdatert nå. Folka i reklamen har jo faktisk fått sitt eget og helt uironiske liv på nettet nå. Eller skal vi kanskje heller kalle det en “jobb” siden jeg hører at mange unge i dag drømmer om å etablere seg som influensere på nettet og leve av dette. Hvorfor har det blitt slik? Vel, først og fremst fordi det er mulig. Alle kan jo se at det finnes folk som hanker inn millioner av kroner hvert år på hva det enn er de driver med i de sosiale mediene sine. Nesten hva som helst kan brått og uventet “ta av” og plutselig generere oppmerksomhet fra hundretusener av mennesker over hele verden, enten dette var tilsiktet eller ikke. Det gir ikke nødvendigvis noen logisk mening hva som blir populært slik sett. Er det sannhet eller falskhet? Det spiller ingen rolle. Alt som betyr noe i oppmerksomhetsøkonomien er at man får mange klikk og mange følgere. Da får man også deilig cashish.