Hvis jeg var jøde er jeg nokså sikker på at jeg ville vært skeptisk til den formen for støtte de har blant evangeliske dommedagskristne. Jeg er ikke helt sikker på hvordan greia fungerer, men så vidt jeg har skjønt er det nødvendig for jødene å “vende tilbake til Israel” for at Jesus skal komme tilbake til jorda “for å dømme de levende og de døde”. Det hele ender visstnok bare godt for de fromme. Og med dette menes de som tror veldig intenst på at resten av menneskeheten må utryddes for at de selv skal få oppleve herligheta. Det finnes et helt program for disse greiene, men jeg har som sagt ikke satt meg inn i detaljene. Jeg bare ser disse typene gi uttrykk for den kiliastiske teologien sin fra tid til annen, men alt jeg klarer å se er en paranoid vrangforestilling. Dette er psykiatriske pasienter, ikke oppegående voksenpersoner. Likevel styrer de i praksis amerikansk utenrikspolitikk i forhold til både staten Israel og den vestasiatiske regionen forøvrig.
Det er fint hvis folk klarer å sortere snørr og barter her. Det er ikke jødene som fører en umenneskelig terrorkrig mot palestinerne, og alle som støtter palestinerne, særlig Iran. Det er ikke engang israelerne som kollektiv, selv on det er staten Israel som blir sittende igjen med den moralske regningen. Dette er politikken til Netanyahus regjering. Det koker ned til en håndfull middelaldrende menn som ikke har noe hjerte. Er det ikke alltid sånn? Røkla er enten heiagjeng, kanonføde eller dødsskvadron — foruten de som prøver å “markere avstand” med alle for hånden værende midler. Jeg husker vagt at det var noe med grunnloven, høyesterett eller noe; regjeringen Netanyahu hadde uansett noen slags alvorlige problemer før denne nyeste greia med utryddelseskrig i Gaza og det ene med det andre. Poltiske kommentatorer sier han er en “syklist”, og med dette mener man noen som er avhengig av å holde seg i bevegelse. Hvis han stanser vil han velte. Dette høres omtrent riktig ut, etter alle symptomer å dømme, men jeg ser aldri på Israel noe mer enn jeg må. Det føles som å inspisere fremmede folks rasshøl. For noen er det sikkert spennende, sexy og jeg vet ikke hva, men for meg er det bare en frastøtende tanke.
Dette er problemets kjerne. Jeg skal ha meg frabedt merkelappen antisemitt bare fordi jeg fordømmer overgrep mot de mest elementære menneskerettigheter, når og hvor disse forekommer, uansett hvem som gjør hva, og hvordan de begrunner det. Det finnes grenser. De som krysser grensene er å betrakte som kriminelle. Imidlertid gjelder dette bare de som faktisk bryter internasjonale regler og konvensjoner gjennom sine egne ord og gjerninger, ikke deres familie, venner og omgangskrets forøvrig (selv om begrepet “sviktende dømmekraft” selvsagt kan komme til rimelig anvendelse i denne saken, så er også folk inhabile overfor sine nærmeste slik sett, fordi alle støtter jo i utgangspunktet sine egne, slik at de er i praksis ubrukelige som karaktervitner). Skyld er alltid noe individuelt. Strafferettslig ansvar kan kun pålegges den eller de som begikk de straffbare handlingene – samt alle som “medvirket hertil” i juridisk forstand – og noe mer enn dette er galskap. Verken de som støtter staten Israel og dens rett til å eksistere eller de som støtter palestinerne og deres rett til å leve har noe som helst slags ansvar for hva individer tilhørende noen av partene foretar seg fra dag til dag nede på bakkenivå. Situasjonen er svært “grisete” men prinsippene må bestå. Uten dem er vi jo bare hemningsløse krigsaper som ikke vet hvor grensene går. Hvor mye konseptuelt bevismateriale behøver du? Dette er snarere regelen enn unntaket hvis vi studerer menneskehetens historie. Det er først i moderne tid vi har fått på plass noe som ligner på et internasjonalt regelverk for generell orden og oppførsel. Men hvor mye er dette verd hvis noen bare kan ta seg ustraffet til rette som de selv vil — og begrunne dette med religiøse fantasier?
Som alle vet er det vanskelig å forholde seg til sånne typer som lyver og bløffer til stadighet. Fordi det er uråd å si når de snakker sant ender man automatisk med å mistro alt de sier. Selvsagt kan man ønske både det ene og det andre, men tillitsbrudd er hva det er. Ikke alle knuste vaser lar seg reparere, i den grad det overhodet er verd å bruke et ukjent antall timer på å møysommelig lime dem sammen igjen. (Hvis man har noe annet som enkelt lar seg bruke til det samme formål er det gjerne slik det ender.) Troverdighet er sånn sett en ganske skjør vase som man må ha for å holde tillitsblomstene levende. Etter at noens troverdighet har blitt knust – uansett hvordan – vil det neste som skjer alltid være at tilliten man inntil da følte overfor dem visner og dør. Slik er naturens orden. Spørsmålet blir da hva slags samarbeid man kan etablere og vedlikeholde på et grunnlag av mistillit, hvis man på grunn av “omstendigheter” likevel er nødt til å forholde seg til noen man ikke stoler på særlig mye lengre enn man klarer å kaste dem. Dette er hva diplomatisk arbeid handler om i praksis. Hvis ikke partene har noen grad av respekt for hverandre overhodet må jobben i så fall handle om å finne frem til noen slags “tredje entitet” som de begge kan akseptere som uavhengig sakfører. Ved dette tidspunkt er det vanskelig å se hvem som eventuelt vil oppfattes som nøytral av både israelere og palestinere samtidig, for ikke engang å nevne alle andre som føler seg meningsberettigede i denne saken. Uruguay? Botswana? Ingen vet, men vi kan fastslå med rimelig sikkerhet at Europa har en problematisk stilling, og det samme gjelder definitivt USA (som imidlertid er de eneste som kan utøve tvangsmakt overfor Israel). For det går jo teknisk sett ikke an å separere “jødefolkets historie” fra den pågående konflikten i Vest-Asia. På den annen side er de på ingen måte det eneste folkeslaget i verden som har en historie. Det er bare at jødene har noen slags religiøst motivert særstilling i verden, som israelsk propaganda – og i enda større grad deres kristne støttespillere – sjelden skammer seg over å utnytte ned til den minste trevl. Herregud. For en stinkende suppe av åndelige ekskrementer.
Imidlertid er jeg ikke jøde — og jeg vet strengt tatt ingenting om hva det betyr å være jøde. Men er det relevant? Ikke for meg. Dette er bare et identitetsspørsmål som tilhører livets private sfære. Hvis vi for eksempel postulerer uttrykket “norsk jøde” så er det operative ordet norsk. Så vidt jeg vet er dette også hvordan norske jøder typisk oppfatter det, selv om de føler varierende grad av “ubeskrivelige følelser” i forhold til situasjonen i Gaza og denne nye nordfronten i Libanon. Jeg hører at noen av dem opplever antisemittisme, eller altså at de blir hetset for det regjeringen Netanyahu foretar seg i Israel, på helt usaklig grunnlag — med mindre de har “bedt om det” gjennom sin egen agitasjon, som ikke betyr at det er akseptabelt, bare litt mer forståelig. Jeg tror imidlertid ikke at dette er særlig vanlig. Mitt generelle inntrykk er at de eneste som alltid og ukritisk støtter Israel er evangeliske dommedagskristne og nynazister. Ingen av dem er særlig fine venner å holde seg med, men jeg antar man tar alt man kan få når ting blir desperate nok. Det kreves jo en viss grad av grunnleggende orden for at man skal kunne praktisere moralske prinsipper og de konsekvente juridiske prosedyrene som neppe lar seg oppføre uten denne grunnmuren. Eller for å si det omtrent så banalt åpenbart som det er mulig å få det: Veien til fred går gjennom våpenhvile, men våpenhvile er i seg selv aldri nok. Folk må jo ha noe å leve for. De må ha som grunnleggende rammebetingelser at samfunnet er både fredelig og rettferdig i og for seg selv, og at alle avvik fra denne standarden må være å betrakte som kriminalitet. Hvis ikke loven gjelder for alle så gjelder den i prinsippet ikke for noen, og ordet for det som eventuelt holder samfunnsordenen på plass blir redusert til makt, ikke rett. Ontologisk sett er et rettssystem og et maktsystem identiske, men innenfor en etisk horisont er de diametrale motsetninger. Alt koker ned til motivasjonen hos de som bruker systemet, samt i noe mindre grad hvor bevisstløse “vanlige folk” er i forhold til det som skjer. Fordi ting er så horrible som de er akkurat nå er det vanskelig å ikke få med seg at det foregår gigantiske demonstrasjoner i Israel, rettet mot regjeringen Netanyahu og dens politiske gangsyn, veivalg, fremtidsmål og i det hele tatt. Også israelere ønsker helst en fredelig tilværelse preget av livets vanlige bryderi heller enn en mildt sagt uoversiktelig situasjon som ligner på “permanent totalkrig” i forhold til alle de ellers er omgitt av, bortsett kanskje fra de som av ulike årsaker glorifiserer heltemodig offervilje under en beleiringssituasjon av typen “Masada”. Må jeg få minne om at historien tilhører sånne som Flavius Josefus, ikke alle de som på nobelt vis valgte døden.
Kukulkanpyramiden, også kjent som Kukulkantempelet og «El Castillo» (festningen), er et pyramideforma byggverk i den mayiske ruinbyen Chichen Itza i Yucatán i Mexico. Pyramiden er stedets mest kjente bygg, og dominerer den sentrale plassen. Den blei bygd av itza-mayaene på 1100-tallet i den mye eldre byen Chichen Itza, som stammer fra 500-tallet.
(Wikipedia)
Nederst til venstre i bildet kan man se en døråpning. Den leder til en hemmelig “indre pyramide” – som ikke er åpen for publikum – hvor man blant annet kan finne den berømte jaguartronen. Gudene vet hva som har foregått der inne, men det er bare ett av mange elementer med dette byggverket – El Castillo – som er bemerkelsesverdig. De nysgjerrige finner sikkert litt av hvert på nettet, men alt vi skal henge oss opp i her er at byggestilen reflekterer den mye eldre “superbyen” Teotihuacan, uten at noen eksakt vet hvordan dette henger sammen. Alt vi kan si er at de som bygget og befolket Teotihuacan – som hadde en kvart million innbyggere i sin storhetstid – var geomantikere, i den forstand at ingenting ble overlatt til tilfeldigheter, vær og vind når de posisjonerte strukturene sine i forhold til landskapet rundt, tegn fra gudene i form av dyr og annet som dukker opp, diverse konstellasjomer på stjernehimmelen, og det ene med det andre.
Noe annet vi kan si om Teotihuacan er at de bedrev menneskeofring i stor skala. Ritualdrap var et viktig element i økonomien deres. Det var noe de “drev med” nærmest til enhver tid, men særlig når det var høytid, religiøse festivaler og den typen ting. Metafysikken deres handlet litt forenklet om at alle levende mennesker er flyktninger fra dødsriket som før eller siden er nødt til å vende hjem igjen, slik at når man ofrer noen – altså dreper dem – så blidgjør man de maktene som er misfornøyde med denne rømlingesituasjonen. Hvordan de har tenkt seg frem til noe sånt er uråd å si, men det har jo en viss logisk konsistens, selv om det er helt på trynet dumt. På den annen side så tror jo folk på de mest vanvittige ting den dag i dag. Hva skal man si? Bygningene deres er i det minste imponerende. Det går ikke an å ikke legge merke til Teotihuacan hvis man ferdes i de traktene – omtrent fire mil nord for Mexico City – fordi det ser ut som noe fra en annen planet som noen bare har sluppet ned i dalen der byen ligger. Aztekerne holdt stedet hellig og conquistadorene (spanjerne) beskrev Teotihuacan i noe detalj. Derimot var det ingen som visste noe om mayaene før på midten av 1800-tallet, når diverse “oppdagelsesreisende” bega seg inn i jungelen på Yucatan-halvøya, på leting etter tapte sivilisasjoner — og ikke minst alle verdisakene deres.
Ordet arkitektur er litt her og der. Det kan bety både en byggeprosess, selve bygningen, eller kunnskap om det å bygge. I sin åpne form betyr ordet alle ledd i prosessen med å planlegge og gjennomføre et byggverk. Når vi snakker om “mayaenes arkitektur” mener vi følgelig både det de faktisk bygde (og som fortsatt står der, mer eller mindre forfallent) og alt de kunne ha bygd, basert i hva vi vet om dem. Som alle skjønner gjelder dette også andre kulturer, si for eksempel “egyptisk arkitektur”, som den dag i dag er en forklaring mange foretrekker for det man finner i mayaregionen. Dette er ikke overraskende for de som husker forholdene midt på 1800-tallet. Indianere i både nord og sør ble ikke bare “betraktet” som ville skapninger uten menneskerettigheter, dette var den normale politikken på den tiden. Det var rett og slett utenkelig – og en blasfemisk påstand å si høyt – at disse usle krekene skulle kunne ha bygget noe mer avansert enn et midlertidig pinnehus kledt i dyreskinn eller noe. De er ikke sånn som oss. Vi er bedre enn dem. De er jo nærmest for dyr å regne. Sånn tenkte folk om “de ville” på den tiden, og slik tenker mange fortsatt, den dag i dag. Det må ha vært egyptere som bygde anleggene i Sør-Amerika, eventuelt noe slags tredje folkegruppe som senere forsvant, men ikke før de rakk å bygge alle de imponerende byggverkene folk kan se, såvel i Egypt som i Sør-Amerika, og overalt ellers hvor sånt forekommer. Det er ikke vanskelig å finne innholdsprodusenter, hjemmesider og nettforum som er dedikerte til “leting etter den tapte supersivilisasjonen” de mener må ha eksistert og som alle de andre siden har kopiert. Jeg vet ikke engang hva jeg skal si — annet enn det alle andre sier: Dette er en sær form for rasisme. Den enkleste forklaringen på alle slike ting er jo at tingene ble bygd av forfedrene til de befolkningene som fortsatt bebor stedet. Mayaene “forsvant” for eksempel aldri fra Yucatan, de bare la om den urbane stilen sin og gikk for et mer desentralisert politisk opplegg. Byene var bare en “fase” for dem. Det var noe som fungerte helt til det sluttet å fungere. Detaljene er litt uklare, men det virker generelt sett som om de utarmet det lokale næringsgrunnlaget slik at de nådde frem til et bristepunkt: For mange mennesker, for lite mat. Et klassisk problem.
De plages med litt vær i de sørøstlige delene av Europa i disse dager, grovt sett i de landene som Donau renner gjennom. Så lenge dette står på er det selvsagt ingen som får til å tenke på noe annet. Folk og fe drukner. De materielle ødeleggelsene er ubeskrivelige. Vi kan bare fantasere om hva slags praktiske problemer de står overfor når det skal ryddes opp. Eller rettere sagt, mange i Norge behøver jo ikke å “se det for seg i fantasien” fordi de har allerede mer enn nok hukommelse som kan brukes til å begripe saken med. Flom er ingen spøk. Man må bare håpe at folk er godt forsikret, fordi dette kommer til å bli dyrt. Så får hver og en kjenne på lysten til å gjenoppbygge eiendommene sine, eller om de bare skal flykte til mindre flomutsatte steder, noe som sannsynligvis kommer til å bli nødvendig for mange ettersom denne typen hendelser blir stadig vanligere. Hvorfor observerer vi dette? Det korte svaret er klimaforandringer. Og det lange svaret? Det gidder jeg ikke engang å ramse opp for femtiende gang. Men det handler om sivilisasjonen og menneskers livsstil.
Hvis svaret er kokain, hva er spørsmålet? I avdelingen for strikt fysisk bevisførsel finner vi blant annet vannprøver som blir tatt av kloakken i de digre renseanleggene som så å si alle er tilknyttet ved dette tidspunktet. Det sier selvsagt ikke noe om hvem som gjør hva, men vi får en ganske god idè om hvor mye av hva slags stoffer som konsumeres i samfunnet totalt sett. En kraftig økning av kokain har vært observert siden året 2016, samtidig med at kokainprodusentene i Sør-Amerika begynte å markedsføre seg mer aggressivt mot Europa. Saken er at når vi observerer mer kokain bør vi også forvente mer og grovere vold. Konkurranseforholdene i salgsleddet er hva de er. Også svært unge mennesker, uten gode sosiale ressurser i utgangspunktet, kan slå seg opp til å tjene mange hundre tusen i uka som kokainselgere. Alt som kreves er en vilje til rå brutalitet vi knapt ser maken til i noen annen sammenheng som ikke innbefatter “krigslignende tilstander” i samfunnet som helhet. Hva ligger bak all gjengkriminaliteten vi har observert de seneste ti årene? Det korte svaret er kokain. Det kjempes med våpen om hvem som skal styre hvilke markedsandeler. Skolebarn skyter hverandre for å vise at de mener alvor.
Obfuskasjonen av dette problemet ligner litt på den såkalte klimadebatten. Folk vil ha kokain – og diverse andre illegale stoffer – noenlunde på den samme måten som de vil ha sukker, bensin, plast og betong. Det er nødvendighetsartikler innenfor horisonten av deres foretrukne livsstil, uansett hvor mye det eventuelt måtte ødelegge naturen, samfunnet og på noe lengre sikt ta livet av oss alle. Folk klarer rett og slett ikke å se for seg at det går an å leve på noen annen måte — og selv de som klarer det protesterer på det heftigste mot enhver type endring som ikke er til noen fordel for dem selv. Mange lyver. De foretrekker helt andre årsaker til grov vold i samfunnet enn skarp konkurranse om penger og markedsandeler innenfor narkoindustrien. Av ideologiske årsaker – eventuelt fordi de er fette evneveike – tror de at det er en krig mellom sivilisasjoner og/eller religioner de er vitne til, uten å ta noe nevneverdig hensyn til at de fleste som er “seriøse med religionen sin” ikke tillater rusmidler og utsvevende livsførsel. Jeg sier ikke at de alltid – eller noensinne, for den saks skyld – lykkes særlig bra med dette, men det er i det minste programfestet: Bortsett fra enkelte snåle sekter som dukker opp av og til så handler nesten alle religioner om å følge et sett med leveregler som ikke er udelt positive til fenomenet “fest og moro”, eller engang til det å jobbe seg rik på gods og gull. De som rekrutterer “soldater” til opplegget sitt ser ikke typisk etter selvstendige, fritenkende og ressurssterke individer, snarere tvert imot. De har mer bruk for de sinte, de misfornøyde, de som har et hjerte fullt av sorg og et hode fullt av hevnfantasier. De som allerede har havnet “utenfor”. Hvor skal man lete for å finne sånne individer? Og hva må de gjøre for å bevise at de har det som kreves?
Hvem tjener på dette uvesenet og hva slags premier får de? Enten de vet det eller ikke så jobber en betydelig andel av nazibloggerne for Mossad, altså den israelske etterretningen. Det vil forbause meg helt ned i fotsålene om ikke de har et program eller to for å spre alskens propaganda som på kort og lang sikt er til fordel for staten Israel, blant annet umenneskeliggjøring av palestinere i særdeleshet, men også mer generelt “muslimer” i sin alminnelighet, uansett hvor de befinner seg i verden, fordi de typisk velger å stå på palestinernes side. Dette er opplagt. En selvfølelighet. Men hva mer? Hva slags annet belønningssystem finnes? Vel, vi har allltids det gamle “klapp på hodet” som man får når man er “snill gutt” og ellers beherskes av tenkesettet og følelseslivet til en hund. Eller altså, de får oppmerksomhet, reklamepenger, positive tilbakemeldinger fra de som mener det samme som dem, følelsen av å være en “metafysisk soldat” som kjemper tappert i kulturkrigen, og det ene med det andre. Man kan faktisk snekre sammen en hel identitet på denne måten. Man kan “være noen” i en moralsk frigjort kontekst av hat og ondskap. Sånt er svære greier. Spennende saker. Sikkert like engasjerende som det er å kjøpe seg en pistol og begynne som kokainhandler. Det er jo ingenting som kan sammenlignes med følelsen av å stå midt i stormen. Du vet. Virkelig kjenne elementene piske mot deg, og vite at hvis du gjør noen feil så vil du sannsynligvis ikke overleve dagen. Ingen annen mestringsfølelse kommer opp mot den man får når man overlever livsfarer. Bare spør de som hopper i fallskjerm eller kjører på ski ned fra høye fjelltopper. Uten sammenligning forøvrig, selvsagt, men man blir ganske hekta på følelsen av å “vinne” som man fylles med når man behersker diverse “farlige ting”. Det handler om hormoner. De gir deg slik en en brusende følelse.
Ved dette tidspunkt er det en realistisk fare for at EU vil fragmenteres og opphøre å eksistere som samarbeidsprosjekt mellom statene i Europa, men jeg tror ærlig talt ikke at dette er mye av en advarsel for kulturkrigerne; som sannsynligvis ser på det som en fordel om vi ved dette tidspunkt går for en mer nasjonalistisk og isolasjonistisk modell for statsøkonomiske disposisjoner og politiske avtaleverk. Jeg tror ikke fornuft biter på disse typene. Jeg mener, virker de fornuftige og vel avbalanserte i argumentasjonen sin? Det er ikke engang noe retorisk spørsmål, det er en vits. Alle kan jo se at alt de har er følelser. De er redde, men som vanlig – sjekk hvilke statistiske data du vil, særlig de som publiseres av forsikringsselskaper – så er ikke folk redde for det de bør være redde for. De har et “bilde i hodet” av noe som skremmer dem, men det er ikke et bilde av noen objektive forhold. Det er en refleksjon av deres egen angst, som siden projiseres over på omverden. Eller sagt på en annen måte: De omgir seg med visse emosjonelle triggerpunkter som – lik værhårene hos en blind katt – får dem til å rykke til og gå i øyeblikkelig forsvarsposisjon når noe berører dem. Psykologien er banal, men problemet er ikke desto mindre svært alvorlig. Mens folk drukner i Slovenia, Østerrike og Polen observerer vi for tiden at tyskerne begynner å knurre et sted dypt nede i nazifølsa si. Javel. Det lover jo som alle vet alle mulige slags fine ting, men jeg tror ærlig talt ikke at “alminnelig grensekontroll” vil oppleves som særlig mye bedre ute blant den vanlige befolkningen enn de bent frem urimelige sikkerhetstiltakene som ble innført på internasjonale flyplasser etter 9/11. Du vet. Tannpasta på småtuber, men bare i gjennomsiktig pose, av med skoene for røntgensjekk, og så videre. Hvis man ønsker å fly så er dette hva man må gå gjennom, gjerne i begge ender. Sånn har det blitt. Men hjelper det? Vi skal ikke svare, bare gjenta at i fjor ble det beslaglagt to tonn kokain i Norge, men nitti tonn i Belgia. Hvor mye ble ikke oppdaget og beslaglagt? Det vet ingen, men det er ihvertfall nok til at de finner et slags omtrentlig mål på samfunnets generelle forbruk av illegale stoffer i kloakkvannet, og dette er høyere nå enn det har vært noensinne tidligere. Det samme er forekomsten av grov vold blant svært unge mennesker. Hvor mye blir to pluss to?
Begrepet scenekunst betyr i utgangspunktet at noen er der og gjør noe. Sang, dans, teater, hva som helst. Det er “levende” og handler mye om direkte kommunikasjon med det publikummet som er på stedet, der og da. Når folk senere snakker om minneverdige opplevelser de har hatt i forhold til scenekunst mener de som regel minst like mye stemningen på stedet som kvaliteten på selve forestillingen. Det er dette som er den “magiske” dimensjonen i alle typer legendariske shows som det senere snakkes mye om. Noen ganger klaffer alt som det skal. Alle som noensinne har spilt i band – eller deltatt i noen annen “ensebledynamikk” på scenen – vet eksakt hva jeg mener. Det skjer nesten aldri at alt stemmer og ting bare flyter på noe slags eksistensielt unntakstilfelle av flaks, men når det skjer så vet de hvorfor de driver med denne greia. Det har ikke noe med penger å gjøre. Det handler om å “finne tonen” og oppleve det perfekte samspill, om så bare èn gang.
Mange har lagt merke til et snålt fenomen innenfor popmusikk. Alle bandene ser ut til å ha forsvunnet. Topplistene verden over domineres av soloartister, som ikke engang behøver å ha noe ensemble av musikere med seg. Ofte har de bare en datamaskin, kanskje noen dansere og greier, for å fylle ut scenebildet, men ingen reiser lenger rundt med et helt jævla orkester. Det er jo både dyrt og kranglete. Musikksporet lager de bare på PCen, med programmer alle kan laste ned gratis, og siden trenger man bare å synge oppå der. Helt normalt nå. Faktisk så er det bare en sjelden gang innimellom at vi observerer topphits på listene som krediteres til et helt band — mens dette var det normale hvis vi ser lengre bakover i tid. Selvsagt fantes det soloartister på 70-tallet også – med hele sirkuset rundt en reklamestøttet personkult – men selve gullstandarden handlet om å få ting til å fungere som gruppearbeid. Det gjeveste var å slå gjennom som band.
Hva forventer du å finne når du blar gjennom samlingen til en som oppgir å være “jazzelsker”? Det virker rimelig at den skal bestå for det meste av diverse sjangervarer, mye av det ting som man sikkert aldri har hørt om engang, mens hvis de kaller seg “musikkelsker” forventer vi mer variasjon. Du vet. Bredde og oversikt. Dessuten ikke minst et solid utvalg av klassikere. Etter min mening er min egen samling av et slikt kaliber. Alle vil sannsynligvis kunne finne noe som treffer smaken deres på rimelig perfekt vis, i den grad de overhodet har noen smak. De som kun forholder seg til “det som er i vinden akkurat nå” vil imidlertid oppleve problemer. Jeg har jo bare rimelig dekning for den typen musikksmak som forutsetter at musikere gjør greia si. Altså at det er mer enn bare èn talentfull person på scenen. Det er flere av dem som jobber for å “finne tonen” og oppnå samspilldynamikk på rimelig synkront vis, som er en mer kompleks oppgave enn å bare utvikle sanger som er syngevennlige og lettfordøyde. Misforstå meg rett. Det å skrive bra sanger er definitivt en kunst, men vi snakker om fremføring nå, det vil si en helt annen kunst, selv om den riktignok er nært beslektet med – og forsåvidt avhengig av – komposisjonsjobben.
Saken er at man får tak i “skramleorkester på boks” i våre dager, som i prinsippet er det samme opplegget som når noen har med seg en kassegitar og akkopagnerer sine egne sanger på den måten, bare at de har et “større lydbilde” nå, som også er “enklere tilgjengelig”, i den forstand at man som komponist ikke nødvendigvis behøver å beherske noe instrument lenger. Man kan “lytte seg frem” til noe som virker bra nok i datamaskinens lydbibliotek. Med støtte fra kunstig intelligens behøver man sikkert ikke dette engang. Jeg ser for meg noen som bare synger inn et spor, deretter trykker de på en knapp som sier “legg til instrumenter”. Noen sekunder senere er produktet ferdig tilvirket, slik at det kan legges ut på nettet via TikTok eller noe sånt. Alt som kreves er at det skal være fengende og “dansevennlig” så blir det oppimot en million “likes” før man vet ordet av det. Hvis man – ikke urealistisk – opplever at “hele verden” synger og danser til akkurat din sang i noen dager eller uker vil man i praksis ha vunnet i det store musikklotteriet, hvor premien som vanlig består av penger og berømmelse, men på en Andy Warhol type “femten minutters” måte. Det er derfor ikke direkte urimelig at folk fantaserer om sånt nå for tiden. Avstanden mellom produsent og konsument innenfor musikkindustrien er svært kort noen ganger. Vedkommende som skrev Gangnam Style har sikkert tatt helårsferie i etterkant av sangens bemerkelsesverdige suksess for noen år tilbake. Om jeg spaner gjennom min egen samling finner jeg en del soloartister. la oss for eksempel trekke frem David Bowie, men alle disse hadde med seg et knippe fremdragende musikere som typisk nevnes på plateomslaget, og som alle skjønner har vært viktige elementer i produksjonen. Det går forsåvidt an å transkribere enhver nyere sang til orkesterformatet, men dette er ikke hva folk for det meste gjør. Det er jo ikke enkelt å få det til å svinge med et band.
Hominidae er en pattedyrfamilie i ordenen primater. Hominidene omfatter alle de store menneskeapene, som også omfatter alle arter i slekten Homo, den samme slekten som mennesket (Homo sapiens) er i. Hominidae omfatter både nålevende og utdødde grupper. Homininer er arter i primatfamilien Hominidae som er direkte forfedre til mennesket i tillegg til mennesket selv. Medlemmer i Hominidae-familien, også kalt hominider, omfatter også homininer, men sistnevne reserveres for arter som regnes som forgjengere, ikke grener, i menneskets stamtre.
Eller for å si det på reduksjonistisk vis: Alle homininer er også hominider, men ikke omvendt. Genus Homo er det formelle og tekniske ordet for “hele menneskeslekten” inkludert alle nå utdødde subspecier som neandertalere og annet. De er alle mennesker, selv om de ikke ser ut som oss. Oss hvem? Oss moderne mennesker, med vår typiske skalleform, tannstilling og så videre. Hele denne debatten er preget av et litt skjematisk definisjonsregime, hvor vi egentlig kanskje er litt på jordet på grunn av en ubevisst rasistisk tendens til å sortere og klassifisere mennesker basert i deres fysiognomi. Problemet med dette er at vi ender opp med et litt for stort antall arter når de distinksjonene vi bruker strengt tatt bare handler om raser. Så lenge de kan formere seg med hverandre så tilhører de samme art, uansett hvor forskjellige de måtte se ut. Tenk på hvordan opplegget er for Genus Canis, altså hunder. Hunderaser kan se temmelig ulike ut, men de kan fortsatt formere seg med hverandre og frembringe fruktbart – altså ikke sterilt – avkom (som ofte også ser ut som en blanding av foreldrenes særtrekk).
Debatten går rundt når og hvor Genus Homo oppsto. Inntil videre har vi det de kaller “menneskehetens vugge” i Sør-Afrika, hvor Kromdraai er navnet på en spesifikk geologisk formasjon som har bevart mange fossiler, inkludert underkjeven til et 2,3 millioner år gammelt barn, hvor røntgenbilder viser en lett blanding av arkaiske og moderne egenskaper. Australopitecus regnes jo ikke som menneske, men de ser ut til å forsvinne for omtrent 3 millioner år siden, mens menneskene dukker opp for 2 millioner år siden. Eller rettere sagt, dette er hva vi har teknisk bevismateriale for. Ut over og i tillegg til dette antas og spekuleres det ganske friskt. Forskjellen mellom dyr og menneske er et filosofisk spørsmål som verken er enkelt eller opplagt, men vi betrakter helt klart Australopitecus som “dyr”. Det samme gjelder Parantropus – ordet betyr omtrent noe sånt som “sidemann” – som i omtrent en million år utgjorde en separat utviklingsgren, skal vi si nærmest et søskenbarn til menneskeslekten, men med et mer spesialisert kosthold som betinger en atferd mer lik gorilla eller en av de andre store apene, til tross for sitt oppreiste ganglag. Kosthold og sosial organisertng av “typisk menneskelig” karakter er hva som definerer oss som biologisk art, pluss selvsagt de biologiske særtrekkene som “kommer med terrenget” så å si. Hvor lenge har menneskene lekt med fyrstikker? Ilden har vært en hjørnesteinsteknologi siden gud-vet-når, og kunnskap om hvordan man lager og bruker ild må således regnes som en fundamental egenskap hos vår art. Ingen andre skapninger på denne jorda “bruker” ilden, selv om de ofte må forholde seg til den, mest på ubehagelig vis, kanskje som skogbrann etter lynnedslag og lignende. Teknologi krever uansett abstrakte egenskaper, eller “evnen til å tenke” om du vil. Redskapsbruk i seg selv beviser ingenting. Kråker bruker redskap. Det vi mener med teknologi er en mer programmessig måte å tilpasse de redskapene man bruker, innenfor en instrumentell horisont av planlegging og oppfinnelser.
Først oppdager vi et redskap og et sett med logiske bruksområder, siden utvikler vi altermative måter å benytte ting via oppfinnelse, som grovt sett består i at man “ser” noe smart man kan gjøre med tingen, så forsøker man. Hvis det virker klapper alle begeistret i hendene. Hvis det ikke virker gråter de i begravelsen din. Vi har riktignok funnet fossiler som dokumenterer at omsorg fant sted helt fra begynnelsen av, fordi folk har fortsatt å leve selv etter å ha blitt stygt kvestet, noe de ikke ville ha fått til på egen hånd, men i utgangspunktet må man regne med at enhver stor fysisk skade vil være dødelig i et proto-samfunn som ikke har dyp medisinsk innsikt. Særlig infeksjoner og diverse problemer med tennene har tradisjonelt sett vært svært alvorlige forhold. Det er selvsagt uråd å si hvor lenge vi har hatt et funksjonelt språk, men min knapp legges på “svært lenge”. Alt det vi kaller høyerestående skapninger har noe slags opplegg for å kommunisere beskjeder til hverandre, som forutsetter noen grad av abstrakt databehandling, et system for å lagre minne, og så videre. Vi bør etter min mening tenke i termer som at “man utnytter den kapasiteten man har” slik at hvis det overhodet er mulig at de hadde et språk så hadde de et språk. Noe mindre ser jeg ingen grunn til å regne med. Mennesker er jo – på godt og vondt – opportunistiske skapninger med formidable evner til adapsjon og utnyttelse av hva enn slags næringsgrunnlag det lokale miljøet tilbyr. Spredningsmønsteret for de tidligste mennesker – mer enn èn million år tilbake i tid – er vanskelig å forklare uten å dra inn elementet båt — og jeg kan bare ikke se for meg at båtbyggere ikke har noe språk. Oppgavene er for komplekse. De krever organisert samarbeid. Og vi kan ikke ha noe effektivt samarbeid uten et minst like effektivt system for kommunikasjon. Men alt dette er strengt tatt bare spekulasjon, uansett hvor “logisk” det enn måtte virke. Kan det bevises? Hvis ikke har vi ingen sak. Imidlertid ser verken jeg eller noen andre hvordan man kan bevise at folk har et talespråk, det må nødvendigvis bli en “betinget inferens” for å forklare ting vi faktisk kan bevise. Eller altså det man i juridisk sammenheng kaller indisier.
Som alle vet kommer ordet diskusjon fra latin, hvor det betyr “å slå noe istykker”, fragmentere, dele opp eller ta det fra hverandre. Dette er en retorisk øvelse som handler om å studere de enkelte bestanddeler av abstrakte fenomener. Når vi for eksempel “diskuterer politikk” så sier ordstillingen at det vi gjør er å smuldre opp virkeligheten slik at vi kan fange den opp med alternativ språklig metodikk. Eller vi ligner små barn som plukker leketøyet sitt istykker for å undersøke hvordan det virker, om du vil. Blir vi noe klokere? Enhver får tenke hva de må. Selv bruker jeg aldri ordet sivilisasjon annet enn i nedsettende betydning. Jeg betrakter det som en degenerativ mental sykdom av pandemisk karakter. Når vi snakker om samfunn så sier jeg samfunn. Når vi snakker om kultur så sier jeg kultur. Jeg ser ikke noe poeng i å koke dem sammen til en grøt som ikke engang er næringsrik. Når vi snakker om “sivilisasjoner” – bortsett fra vår egen – så snakker vi alltid i fortid. De kommer og går. Det som typisk skjer er at en sivilisasjon utmatter det lokale næringsgrunnlaget til en slik grad at de mangler “buffer” mot dårlige tider, som alltid kommer. Alle vet det. Derfor har vi jo en slags plan mot det. Imidlertid handler sivilisasjonsprinsippet til enhver tid og uten noe historisk unntak om å “utvikle” ting så langt man kan komme i skjæringspunktet mellom folketall og ressursgrunnlag, slik at man i praksis ikke har noe vern mot for eksempel tre-fire år på rad med tørke og dårlige vekstforhold. Dermed kollapser hele mannskiten. Sånn er det mønsteret vi kan observere. Vi må følgelig diskutere begrepet sivilisasjon. Jeg foreslår en separasjon av begrepene samfunn og kultur. Begge oppstår naturlig innefor vår art, grovt sett gjennom prinsippet med at vi samarbeider om å lage diverse ting som er til felles nytte og fornøyelse. Eller altså “samarbeider” så godt det lar seg gjøre blant såpass aggressive og kranglete skapninger. I praksis ser vi jo litt av hvert i så måte, inkludert mye som er til direkte skade for både samfunn og miljø. Så får man tenke hva man vil om dette.
En influenser er en opinionsleder og/eller innholdsprodusent. Ordet brukes særlig om personer som ytrer seg offentlig i sosiale medier for å påvirke beslutninger, holdninger og handlinger hos sine følgere. Ved å utnytte troverdigheten til influensere, kan en markedsfører effektivt påvirke målgruppene sine.
(Store norske leksikon)
Det er neppe korrekt å kalle meg en influenser. Jeg prøver jo strengt tatt ikke å påvirke noen. Hvorfor jeg skriver er galt spørsmål. Årsaken er selvsentrert. Det handler om å strukturere mitt eget tankemateriale. Det er bedre å spørre om hvorfor jeg publiserer når jeg samtidig ikke bryr meg særlig mye om hva publikum mener, om de liker materialet mitt, og så videre. Svaret er enkelt. Det handler om forfengelighet. Jeg stiller høyere krav til meg selv når jeg tror jeg blir iakttatt, enten dette faktisk stemmer eller ikke. Det blir som å bevege seg ut av huset. Ikke faen om det noensinne kommer til å skje uten at jeg fikser trynet og kler meg rimelig pent. Av den samme årsak. Forfengelighet. Trenger du noe mer? Det gjør ikke jeg. Dette er nesten litt “tvangsmessig”, men det virker. Det koker ned til at jeg misliker sterkt å stille meg slik at det kan reises saklig kritikk mot “den formelle selvfremstillingen” min. Du vet. Som å invitere gjester uten å rydde og gjøre huset presentabelt. Jeg får ikke til sånt. Det knyter seg inni meg ved tanken på å presentere dårlige standarder foran andres påsyn Jeg vet ikke hvorfor det er sånn, men i stedet for å reflektere over hvor disse egenskapene kommer fra bruker jeg dem bare til min fordel.
Etter å ha studert de definisjonene som foreligger har jeg kommet til at det er reklamebransjen som har funnet opp ordet influenser, når vi bruker det om noen som publiserer ting på nettet. Folk som har innflytelse over en samling “følgere” har større reklameverdi enn hvis man bare plasserer en annonse på lykke og fromme, for eksempel på plattformens hjemmeside. Man treffer en mer konsentret målgruppe, som med større sannsynlighet vil bruke penger slik influenseren foreslår. Jeg vet ikke noe om saken i konkret forstand, men jeg tipper at bransjen er enig med meg i at jeg ikke har noen reklameverdi. Ingen kommersiell dimensjon som kan utnyttes. Jeg er rett og slett bare en filosof, og alle vet at filosofer er ubrukelige til det meste annet enn akkurat det de spesialiserer seg på: Sjelens ernæringsfysiologi. Eller det abstrakte området av livet, om du vil. Tror jeg at folk hører på fornuft? Nei. Det finnes ingen grunn til å fantasere om noe slikt. I den grad folk overhodet tenker så er det som regel banalt og tåpelig. Følelsesorientert. Ofte basert i engstelse, frustrasjon, sinne, og mye annet i den samme gata. Dermed blir det selvsagt bare rot av hele greia. De prøver å uttrykke noe men det kommer bare skum. For tiden morer jeg meg med den bent frem geniale Pernille Sørensen sin rollefigur i det hippie-dramaet som går på NRK, men som jeg ikke husker navnet på. Våre beste år? Det er ikke viktig. Det som imponerer meg er hvordan Pernille får til å mane frem et monster, men på en troverdig måte. Der har du en typisk influenser fra før i tida. Det er akkurat sånn de var. Jeg var selv 25 år gammel på den tiden serien fremstiller, altså 1988 — hvis jeg ikke har misforstått helt. Hun er først og fremst kjip mot barna sine, men hun er ikke helt god overfor resten av kretsen heller. Så hvor er de nå? Jeg vil si “på nettet” — hvor de har den samme vrangforestillingen om at de “har rett” som driver Pernille Sørensens rollefigur.
Det spiller liten rolle hva man tror man representerer – venstre, høyre, eller tvert imot – hvis man ikke har orden på metodikken sin. Da blir det uansett bare møl. Løgn og obfuskasjon fungerer bare innenfor en svært kort tidshorisont. Som alle vet kommer jo sannheten alltid frem, det er bare et spørsmål om tidens gnag. De fleste legger merke til det samme etter kortere eller lengre tid: Man sparer seg for mye bryderi hvis man alltid holder seg til fakta og sannhet, så godt man kan. Riktignok røsker det ikke i rasken på samme måte som en saftig løgnhistorie, men til gjengjeld sparer man seg for mental gikt senere i livet. Vet du at det gamle navnet for filosofi var fronese? Det er et teknisk begrep men det betyr noe sånt som “selvutvikling”, eventuelt “kultivering av sjelsegenskaper” på den samme litt kunstneriske måten som folk typisk tilnærmer seg hagearbeider med. Man prøver jo å gjøre ting litt stilige, sånn at man trives med å være der og holde på. Ordet filosof er gresk og utledet fra Filo Sofia, det vil si “en venn av Sofia”. Visdommens gudinne i det gnostiske systemet. Jeg nevner dette fordi man kan ikke være en venn av Sofia hvis man lyver, eller hvis man er redd. Det går ikke an å skjule disse tingene. For å i det hele tatt begynne på veien må man avsverge løgnens og den personlige veikhetens vei, som folk typisk ofte kaller “den brede vei”; hvor det ikke er så nøye. Man har rom for å sjangle litt. Fronese var altså noe helt annet. Noe mer i likhet med balansekunst. Linedans, den typen ting. Stien er veldig smal og man kommer ikke engang inn på den før man kvitter seg med både løgnaktighet og fryktsomhet, som bare er den første av mange oppgaver som venter, la oss si som trappetrinn hvor det ene følger på det andre. Som en passende metafor vil jeg henvise til en novelle av Franz Kafka, som heter “Foran Loven”, hvor hvert trinn av den nevnte trappen kan forstås som en dør, med en dørvokter. Resten kan du lese selv. En viss djervhet er nødvendig. Filosofi passer for eksempel ikke for sånne som er redd for å miste vettet. Det passer bedre for de som har grunn til å mistenke at i det store og hele så forstår de i grunnen ikke så mye om noe. Livet er bare et stort spørsmålstegn. Dette er det korrekte utgangspunktet. Siden handler det kort fortalt om å formulere bedre spørsmål. Noe svar vil man aldri få. Det er ikke sånn ting fungerer. Livet skal ikke forstås. Det skal bare behandles penere. Igjen samme idèen som med hagearbeider. Selvsagt går det an å frike ut i alle slags retninger med en hage, særlig hvis man har penger, men det smarteste er å gå direkte for “trivsel”. Vi kan si at det metafysiske innholdet i den første oppgaven er å lære å trives med seg selv. Du vet. Som en gammel venn som man alltid setter pris på å henge sammen med. Eventuelt en hund eller noe, for de som har vansker med intimitet overfor mennesker. Poenget er uansett det samme. Før man kan starte på veien må man være i balanse med seg selv.
Frykt er bra — hvis man er et dyr som lever i et livsfarlig miljø. Overlevelse kan noen ganger koke ned til millimetre og tidels sekunder. Man må rett og slett være litt “på tuppa”. For eksempel vil ikke en litt doven og tillitsfull hare leve særlig lenge. Men nok om livet i dyreriket. Poenget er at vi som mennesker har stor kapasitet for frykt som blir liggende ubrukt, slik at det går mugg i mannskiten. Det utvikler seg til angst istedet. En følelse av at noe er galt, som forsåvidt er en korrekt situasjonsanalyse. Vi lever ikke sånn som det er “meningen” at vi skal leve, så langt instinktene våre angår. Vi har mange sider av oss selv som vi ikke engang er i kontakt med, langt mindre bruker. Vi vet ikke hva det er, men det er noe. Alle normale mennesker er i stand til å føle denne ambivalente gråsona. Den trykker mot bevisstheten deres. Når de for eksempel stirrer åndsfraværende mot noen fjerne fjell, eller hva nå enn man kan se langs horisontlinja. En drømmeaktig følelse. Trenger jeg si mer? Jeg tror ikke det. Som alle vet finnes det individer som ikke tåler å være alene på et stille sted. Da friker de ut. Fjorten dager i isolat – uten noe å “drive med” – hadde sannsynligvis tatt helt knekken på dem. Hvorfor er ting sånn? Det behøver vi ikke å forstå, vi fastslår bare at det ikke bør være slik. Man er i ubalanse hvis man ikke tåler sitt eget selskap. Hvis man ikke kan sitte stille og vente. Vi behøver kanskje ikke å bruke ord som hysterisk, men det er definitivt noe psykiatrisk som foregår med dem. Igjen, det spiller ingen rolle hva det er og hvorfor det har blitt sånn, man må uansett rydde opp i alle “sakene” sine før man kan være en “venn av Sofia”. Man må kort og godt være naken, i metaforisk betydning. Ingen løgner, ingen triks, ingen hemmeligheter. Høres det enkelt ut? Det er nesten uoverkommelig for nesten alle. Det er da heller nesten ingen som blir filosofer. Mange som snakker om filosofi, javisst, men ikke mange som går den veien. Som regel handler det om praktiske, eller vi kan nærmest si logistiske årsaker. Jobben, familien, det ene med det andre. Plutselig har det gått førti år. Sånn fungerer livet for de fleste. Alt kommer brått på og man har aldri tid nok til alt man skal ha gjort. Men sannheten er at man må bare begynne. Det spiller ingen rolle når eller hvor. Omstendighetene ellers er uvesentlige. Det er beslutningen om å ta kontroll over sitt eget liv som teller. Eller rettere sagt, det at man så smått kommer i gang med noen få tiltak i den retningen, så kan man bygge ut etterhvert. Man må bare begynne. Gjøre noe som peker i den riktige retningen. Få orden på tingene i livet sitt. Selvsagt er det vanskelig, men man kan trøste seg med at det blir verre siden, så det er ingen grunn til å spare på munterheten til senere. Nyt det nå med en gang. Som alle vet kan man se på verden uten å vite om man skal le eller gråte. Dette er et klassisk problem. Man kan jo gjøre begge deler, med like så stor rett og av akkurat de samme årsaker. Kort sagt, man må velge om man skal le eller gråte. Selv velger jeg latter. Jeg er som sagt forfengelig og det ser dumt ut når sånne som meg gråter. Folk trommer med fingrene og venter på at det skal gå over så vi kan komme igang med det vi har å gjøre. Ingen bryr seg. Latter er en bedre energi fordi den virker mer “oppbyggelig” i moralsk forstand, selv når den heller i retning av det sadistiske. Det er jo så mye dumt at man må le. Eventuelt er det så mye trist at man må gråte. Det er opp til deg. De objektive fakta forblir uansett de samme. Hva kan du gjøre? Enten du fniser eller hulker mens du holder på, du må uansett gjøre det du må gjøre.
John Talbot er ute etter hevn og benytter seg av svært uortodokse metoder for å at det skal skje. Midt under en rettssak i Louisiana river han plutselig til seg en ung kvinne og skyter om seg i rettssalen med henne som gissel. Paret forsvinner så i dommerens bil, og flukten utløser en vill politijakt over hele delestaten. Det viser seg at hele greia er blitt iscenesatt av hans venner og noen som sårt trenger hans kunnskap og kompetanse vedrørende et dykkeroppdrag i havet. Bakgrunnen for det hele er en verdifull flylast og en morderisk oljemillionær. Flyet fraktet en hemmelig verdilast til flere millioner dollar, men ble skutt ned for tre år siden. Det de andre ikke vet er at Talbots bror, kone og hans tre år gamle sønn var om bord i flyet.
Alistair MacLean var en svær greie på 70-tallet, uten at jeg helt vet hva jeg skal sammenligne hans forfatterskap med blant sånt som har kommet ut i nyere tid. Kanskje Jo Nesbø, hvis han hadde vært mye mer fokusert på militære forhold og internasjonal politikk under den kalde krigen? Poenget er uansett at MacLean var “noe folk leste” og brukte som referanseramme på en tid da det å lesebøker hadde en helt annen status enn i dag. Det var litt frem og tilbake i forhold til hvor godt egnet dette var som barnelitteratur, men på den annen side var det så vidt jeg kan huske ingen som prøvde å hindre de mindreårige fra å lese noe som strengt tatt ikke var beregnet på dem. Sjangeren er hva vi vel må kalle “røverromaner” eller eventuelt “actionlitteratur” som vandrer litt langs kanten av det sannsynlige, men det er ikke desto mindre gripende på spenningsnivået, særlig for de som ennå ikke vet noe om voksenlivets farer.
Frykten er mitt våpen var uansett en barsk boktittel i øynene på en 7-8 åring — eller hva jeg var da jeg leste boka første gang. Det antyder noe konseptuelt annerledes med begrepet våpen. Normalt defineres dette som et “redskap” konstruert for å drepe, skade eller fange dyr og mennesker, eventuelt ødelegge materielle mål, altså en fysisk ting som man betjener med hendene eller på andre måter, men altså ikke i utgangtspunktet noe abstrakt, eller en rent individuell variabel, som noens følelser. På den annen side er det vel forsåvidt frykten for å bli drept eller skadet man støtter seg på når man “tar noen til fange” ved å true dem med våpen. Ute blant folk flest regnes det som lite klokt å bli skutt fordi man ikke tror på en som truer deg med våpen, så den generelle holdningen er at det er ingen skam å bare gjøre som man blir bedt om under sånne omstendigheter, la oss si hvis man blir utsatt for et ran. Ranet er jo i seg selv et mindre problem enn personskader som kan oppstå underveis. Derfor skal man ikke eskalere situasjonen med noen fantasier om heltemot.
Selvsagt har jeg alltid vært sånn som jeg er, på alle fundamentale måter. Hvilket i praksis betyr at jeg har aldri vært fornøyd med verken den første eller den andre forklaringen jeg har fått for noe som helst. Det eneste som duger er å fullstendig utmatte alle kilder til relevante data om tingen, forholdet, situasjonen eller konseptet. Bare når det ikke finnes noe mer noen kan si eller vite om greia føler jeg meg fornøyd. Som alle skjønner var jeg ikke enkel å hanskes med som skoleelev, sett fra lærerstandens vinkel. De har jo et pensum som de skal komme seg gjennom uten å bli hengende fast i hver minste lille detalj om alt mulig. Derfor ble jeg grovt sett henvist til biblioteket med alle spørsmålene mine, og slik ble det. Som han ene fotballspilleren som blir igjen en time lenger etter hver trening for å øve mer på presisjonsskudd eller noe, vente jeg meg til å gå på biblioteket for å “spane opp informasjon” etter skoletid. Slik oppsto en livslang vane. Du kan si at jeg er vant til å befinne meg et sted godt hinsides normal forstand. Er det galskap? Noen synes det. De forstår ikke poenget med å fortsette å spørre etter at man har fått det svaret man ønsket å høre. Er dette noe å mase med da? Jeg vet aldri hva jeg skal svare. Vi forstår ikke hverandre. Vi har alt for forskjellig virkelighetsoppfatning. Fordi jeg forstår ikke hvordan det er mulig å tro på alt det evneveike vrøvlet som sirkulerer rundt der ute. Jeg føler meg pinlig berørt på menneskehetens vegne. Skal dette liksom være intelligente skapninger?
Innslagspunktene varierer, men det virker som om det er en ganske vanlig tanke der ute at “folk er idioter” mer ofte enn de burde være, gitt at vi forventer en viss standard fra “normalt voksne mennesker” — ikke minst at de skal ha en sunn sans for realisme. Du vet. Som at det er den som har våpenet som bestemmer hva som er det neste som skal skje. Man bør ikke “ta noe initiativ” til å forskyve dette maktforholdet, med mindre man er alene, slik at den eneste det i så fall går ut over er deg selv. Man må anta at en som foreløpig ikke har skutt noen ikke ønsker å krysse denne grensen uten at de opplever det som “nødvendig” for å vise at de mener alvor, slik at det å legge press på dem er ikke noen god idè. Frykten er mitt våpen. Dette er en ontologisk sannhet i de fleste ranssituasjoner. Det er meningen at offeret skal foreta en rask vurdering av vinning og spinning, slik at de konkluderer med å prioritere liv og sikkerhet fremfor de verdisakene som forlanges utlevert. Altså vurdere sine muligheter og risiko i lys av en sunn realistisk sans. Jeg vet ikke om man akkurat sier penga eller livet når man raner folk nå for tiden, men prinsippet er uansett det samme. Raneren tenker å ta fra deg en av delene. HVilken av dem ønsker du å beholde hvis du kan velge etter måten fritt? Det eneste fornuftige svaret er at man selvsagt ønsker å beholde livet, så her er værsågod og takkskarruha i alle ender, bare forsyn deg. Klokke, lommebok — vil du ikke også ha et par ganske gode sko? Gavmildhet henger mye sammen med hva man ønsker å beholde for seg selv. Det gjelder jo å ha prioriteringene sine i orden.
Hva slags våpen er frykten og hvordan bruker man det? Det er kort sagt en greie som består av minst to komponenter: Det implisitte og det eksplisitte. Det man allerede har inni seg og det man blir vist av den som bruker frykten som våpen. Analysen er ukomplisert når det er noen som peker på deg med en pistol. Hvilken ende av pistolen befinner du deg i? Selv om man aldri har blitt skutt før vet man såpass at dette i beste fall vil medføre alvorlig legemsskade, kanskje til og med at man blir drept. Man kan føle hva man vil, men dette er realitetene. Så hva gjør du? Jeg foreslår å bare gjøre som man blir bedt om, ihvertfall “inntil videre”. Siden skal vi se på det faktum at frykt kan bety så mye rart avhengig av omstendigheter, personlighetstype, og det ene med det andre. Folk kan bli skremt – ofte med god grunn – av helt andre typer fryktobjekter enn akkurat direkte trusler med skytevåpen og annet som alle enkelt oppfatter med èn gang. Alt handler jo om den frykten de bærer på inni seg og hva som skal til for å trigge den. La oss si for eksempel “tap av ansikt” og sosial posisjon. Mange har gjort ganske mye desperat under påvirkning av slik motivasjon. Pengeutpressing handler ofte om at det finnes ting offeret ikke ønsker skal komme ut. Det vil si informasjon som kan påvirke både økonomien og statusen deres. Og generell fremtidsangst kan formes og bearbeides til nesten hva som helst av en dyktig demagog og manipulator. Frykten er mitt våpen. Det skal som regel ikke særlig mye til for å skremme en stakkars faen som sliter med både ditt og datt i livet sitt. Hva har de? Det finnes nesten alltid noe slags snusk som man kan ta tak i og bearbeide. Og selv om de eventuelt måtte være helt gullende rene i så måte så har de sikkert ting de er redd for å miste. Det finnes alltid noe. “Usårbarhet” er ikke noe man typisk finner der ute — og i de tilfellene når det finnes så har vedkommende neppe noen “bruksverdi” likevel. De som ikke lar seg skremme er så få at man kan i praksis bare overse dem. Man finner alltids noen annen. En man kan bruke.
Verdipartiet er et norsk kristenkonservativt politisk parti stiftet på Karmøy den 26. november 2016. Partiet vil styrke «Norge som en selvstendig, demokratisk og kristen nasjon». Viktige kampsaker for partiet er innstramning av dagens abortlov, kamp mot retten til likekjønnet ekteskap, og sterkere støtte til Israel i Midtøsten-konflikten.
Denne bloggplattformens egen nyhetstjeneste NorgeOgVerdensNytt (NOVN) har brukt etter måten mye plass på å presentere noe som knapt bør interessere noen: En avskyelig bande med evneveike avskum av det verste slaget vi har her i Norge som er ute på turnè for å presentere pisset sitt foran et – formodentlig – likesinnet publikum Verdipartiet? Herregud. Hvis universet fungerer slik som de tror – hvilket det selvsagt ikke gjør – så kommer de til å havne i det verste svarthelvetet som er åpent for menneskelig inntreden. Hvem bruker tiden sin på å hetse utsatte grupper? At man selv ikke skjønner seg på sex og seksualitet er ingen unnskyldning. Alle de homofile jeg kjenner – vel, la oss si de som er åpne om saken – sier at de “alltid har vært sånn” til tross for at enkelte av dem har kastet bort mange år på å prøve å leve i et heteroseksuelt samliv; noen av dem har til og med avlet barn. Men til sist har de ikke desto mindre endt opp et helt annet sted, uten at jeg gidder prøve å sette meg inn i hva slags “runder med seg selv” man må ha gått underveis. Jeg antar det har vært “smertefullt”. Noe mer er ikke min sak. La dem være i fred. Noe mer ber de da heller ikke om.
Jeg er litt usikker på i hvilken grad det fortsatt finnes homoaktivister der ute, sånn som jeg husker dem fra før i tiden. Straffelovens § 213, den såkalte homoparagrafen, ble som alle vet opphevet i 1972. Det er altså drøye femti år siden det ble legalisert å være homofil i Norge, men dette var selvsagt i seg selv ikke nok til å fike fornuft inn i “folk flest” — det har vært – og er fortsatt – nødvendig med spesifikke særlover mot diskriminering, trakassering og annet sånt som ikke bare forsvinner av seg selv. Det er forsåvidt uproblematisk om noen ikke liker dette på et personlig grunnlag, enten det skyldes at man har så fine “verdier” eller hva som helst annet, men så får de heller holde slik avstand som de synes at de må. Du vet. For å ikke bli smittet eller noe. Selv synes jeg for eksempel det er direkte tragisk at jeg ikke bare kan banke opp og kjeppjage sånne troll som folka i Verdipartiet etterhvert som de kommer rekende for å “markere seg”, men sånn er samfunnskontrakten. Ingen av oss har lov til å krenke noen annens personlige integritet, eller engang “gå helt opp i trynet på dem” på noen truende måte. Spørsmålet er bare hvor vi skal trekke opp grensene for denslags. Skal det være lov å aktivt jobbe mot noen andres frihet til livsutfoldelse?
Hvis vi sammenligner “formålsparagrafen” til ulike typer demonstranter så er det første vi legger merke til hva slags fokus de har. Handler greia deres om å utvide eller innskrenke samfunnet? Det er enkelt å sympatisere med Pride fordi det er jo et jævla sambaopptog, med folk som har kledd seg ut, kaster glitter og det ene med det andre. De vil ha mer åpenhet og bedre fester. Hvem kan argumentere med sånt? På den andre siden har vi sånne som stiller seg opp for å demonstrere mot andres rett til å eksistere og/eller bevege seg fritt ute i det offentlige rom. Moralsk sett har de ingenting til felles med hverandre, annet enn at begge må ha polititillatelse for arrangementene sine. Imidlertid er ikke frihet noe relativt. Enten har man det eller så har man det ikke. Enhver idiot vet forskjellen. Man er ikke fri hvis man til enhver tid må se seg for og passe på, som sangen sier, fordi livsfaren er aldri langt unna. Alle andre får gå i fred, men selv må man vurdere nøye hva slags rute man skal velge gjennom byen på en ellers normal lørdagskveld, fordi man vet at man kan være mer eller mindre eksponert for “jegere” alt etter hva man støter på underveis. Det er best å holde seg til bra opplyste områder som er preget av normal folketrafikk. Der er det jo mindre sannsynlig – men fortsatt ikke umulig – at man vil bli overfalt av noen. Det er aldri særlig mye som skal til. Uflaks? Dette burde ikke ha noe med skjebnens lykkehjul å gjøre. Det er en elementær menneskerett å få være i fred så lenge man selv ikke plager eller antaster noen, men det finnes altså individer som retter sitt hat mot grupper og som “ikke ser skogen for bare trær” som folk sier. Det er jo for fanden aldri en “gruppe” man går løs på, det er menneskelige individer akkurat som deg selv.
Her er definisjonen av stokastikk: Det er et teknisk begrep innenfor sannsynlighetsmekanikken, hvor man kan si med stor sikkerhet at noe kommer til å hende, men ikke noe detaljert om når, hvor eller hvordan. La oss si som hvis man kjøper en billig bruktbil. Du kan være bra fette sikker på at det kommer til å påløpe reparasjonskonstnader, men med mindre du har god teknisk innsikt i denslags kan du neppe si noe om hva som ryker først. Det er bare en felles menneskelig erfaring at det er sånn ting er med gamle kjerrer. Uansett har det seg slik at vi har begynt å snakke om stokastisk terrorisme når tilfeldige idivider begår tilsynelatende vilkårlige terrorhandlinger “helt ut av det blå”, slik at det som typisk etterforskes mest nøye i etterkant er hvor de fikk tankematerialet sitt fra. Hvis man befinner seg i et miljø – nettbasert eller ute i friluft – hvor det regnes som gjevt å begå overgrep mot tilfeldige “representanter for en gruppe” så er det ikke overraskende når medlemmer i miljøet begår slike handlinger. Det sier seg selv at terskelen for å “gjøre noe” befinner seg et annet sted enn det normale hvis man omgås med folk som vitser om å “banke opp homoer” eller “utrydde alle jødene” – eventuelt muslimene – eller hva det nå er man måtte synes det er festlig å lage litt ablegøyer rundt. Overtonvinduet forskyver seg. “Voldtektshumor” er ikke morsomt, men det finnes likevel. Er en som sitter og flirer av sånne ting mer eller mindre tilbøyelig til å selv ende som overgriper? For de som ennå ikke vet det: Det var normalt ihvertfall siden tidlig på 80-tallet blant ungdom på vestkanten i Oslo å vitse om hvordan noen burde ta “utøya ute på Utøya”. (Underforstått, før de rekker å bli voksne og tre inn i politikken på mer seriøst vis.) Men jeg tror det vil bli vanskelig å finne noen som innrømmer det.
Alle som engasjerer seg – organisert eller på annet vis – i noen slags kampanje for hets eller stigmatisering av en samfunnsgruppe deltar i den ene komponenten av stokastisk terrorisme. De jobber for å normalisere hat mot denne gruppen. Det er fortsatt en dårlig unnskyldning at de eneste som “gjør noe” er sånne som ikke skjønner hvor grensene går, fordi vi vet jo at sånne finnes, så hvorfor skal vi flytte grensene bort fra prinsippet om at det bare er individer som kan begå straffbare handlinger? (I visse tilfeller også “juridiske personer” på andre måter, men la oss ikke bli tekniske.) Kollektiv skyld eksisterer ikke. Hvis en svenske fornærmer meg, skal jeg da bare kunne klappe til en hvilken som helst annen svenske? For det var jo Sverige som fornærmet meg, ikke en kødd som tilfeldigvis var svensk? Hvis jeg hadde havnet i retten og presentert en sånn forklaring måtte de sannsynligvis ha bedt om en psykiatrisk utredning. Det er jo ikke slik virkeligheten fungerer. Hallo. Skjønner du hvor du er og hva som foregår rundt deg? Vi kan ikke dømme Petter for noe Pål gjorde, selv om de kjenner hverandre og sikkert har snakket sammen om litt av hvert. Og med mindre folk personlig har gjort noe mot deg, så har du heller ikke noen sak mot dem. De er – som det heter fra gammel tid – sakesløse. Det er bare noen tilfeldige individer som du ikke engang vet noe om. Hvilket selvsagt leder oss frem til spørsmålet om hva som egentlig er problemet i bildet her. For det er vel ingen som i fullt alvor tror at homofili vil opphøre å eksistere selv om man på et eller annet vis klarer å undertrykke det som synlig fenomen? Herregud. At han der tjukke, heslige mannen fra Verdipartiet ikke har noe sunt syn på sex er ikke vanskelig å forstå. Men det er hans eget private problem, ikke noe han har noen rett til å ta ut på hele verden og alle rundt seg. Sigmund Freud ville ganske sikkert ha sagt omtrent det samme. Dette er for dumt.
Kratom (Mitragyna speciosa) er et eviggrønt tropisk tre med opphav i Sørøst-Asia i samme plantefamilie som kaffe (Rubiaceae). Tradisjonelt er bladene tygget av arbeidere for å øke energinivå, sexlyst og appetitt samt dempe smerter. Mange sammenligner det med kaffe. Kratom kan brukes til rekreasjonelle formål. I lave doser gir kratom en euforisk effekt som kan sammenlignes med effekten av kokain. Ved høyere doser gir kratom opioidlignende effekter. Effekten begynner vanligvis innen fem til ti minutter og varer i to til fem timer. Noen anekdotiske rapporter beskriver økt produktivitet, årvåkenhet, snakkesalighet, sosialitet, økt seksuell lyst, positivt humør og eufori etter inntak av kratom.
Her er noe man våkner veldig raskt av: Når man mister en kopp kaffe ned i fanget mens man sitter der og gjesper i noe slags halvsøvne fordi den dokumentaren man prøver å se er kjedelig. Jeg sto på beina og var i ferd med å rive av meg buksa i løpet av et hundredels sekund. Sånn er det jo. Raske reaksjoner er relative i henhold til graden av nødvendighet. Jeg føler at det er ikke særlig interessant hva narkiser gjør og ikke gjør, men det er litt spennende at det finnes et tradisjonelt stoff jeg aldri hadde hørt om før. Gudene vet hvor mange slags nye og syntetiske greier som finnes der ute, men jeg følte meg stort sett godt orientert om alle de gamle greiene; opium, cannabis og denslags. Det virker som om kratom har vært noen slags østens svar på kokablader, som de lokale bruker som en relativt mild stimulant, men som så snart noen med utdannelse i kjemi får klørne i dem, så blir de gjort sterkere på diverse måter, for eksempel gjennom ekstraksjon og konsentrat av selve virkestoffene i de naturlig forekommende blader, blomster, kvister og annet. Det er jo sånn vi har fått kokain.
Dokumentaren påstår at det nå eksporteres 5000 tonn kratom fra Indonesia til USA hver måned. Det var “noe” handel med stoffet før i tiden også, men selve boomen kom som en følge av pandemien. Først som en motejippo med å lage og konsumere te sånn som de lokale gjør der stoffet kommer fra, men snart ballet det på seg, og nå, få år senere, har det blitt storindustri av greia. Generelt sett via infrastrukturen de har lagt opp for å omsette cannabisprodukter etter at dette ble legalisert. La oss vende tilbake til ordet narkis. Hva betyr det? Jeg bruker det om individer som er mer enn gjennomsnittlig interessert i rus og rusmidler. Psykologien i det hele er sikkert variabel, men praksisen jeg nå snakker om er godt kjent ute blant folk. Alle kjenner, vet om, eller i det minste har hørt om, noen som liker å ruse seg. Sånn sett er også det vi kaller en fyllik teknisk sett en narkis, det er bare at deres foretrukne giftstoff er alkohol. Ellers gjelder det samme prinsippet. Av “årsaker” har de etablert et personlig forhold til ett eller flere rusmidler. Det er ikke noe poeng i å spekulere rundt hvorfor. Alle har sine egne greier. De begynner et sted og siden baller det på seg. Noen går det ille med, andre klarer seg gjennom en periode som rusmisbruker, mens andre igjen finner en balanse som gjør at de kan “fungere normalt” mens de ellers har nærmest et hobbyforhold til rusmidler.
Jeg understreker at fra min synsvinkel er det ikke noe moralsk skille mellom ulovlige rusmidler og det vi kaller “legemidler” som er eller ikke er resptbelagte, “alternative” – som kratom – eller alles darling alkoholen. Å ruse seg er å ruse seg. Ferdig diskutert. Noen er like kyniske som meg i denne saken, mens andre inisterer på at helsa deres avhenger av det eller det stoffet, for eksempel “medisinsk cannabis” som jeg hører har blitt nesten like alminnelig som kaffe i USA. Jeg vet ikke hva jeg skal tenke. Men mest av alt tenker jeg at hvis det på noe slags vis kan bidra til å holde folk i relativ balanse, slik at de oppfører seg som folk, så er det en god ting. Det kommer uansett til å være etterspørsel etter diverse stoffer der ute, så totalt sett er det bedre hvis staten har noenlunde kontroll på omsetningen – som selvsagt også utgjør en seiøs kilde til skatteinntekter – gjennom et system for lisenser eller noe. Jeg vet ikke. Det er et teknisk spørsmål som ligger på den andre siden av selve bøygen: Legalitetsproblemet. Jeg klarer ikke å tidfeste nøyaktig når jeg første gang hørte om fenomenet rus, men jeg er nokså sikker på at det handlet om å “spionere på ungdommene” som henger på visse kjente steder for å “feste”, så ble det siden å råsykle for å stikke av når man etterhvert ble oppdaget. Øy! Hva faen er det dere jævelunger driver med? Jeg tror ikke det var særlig mye annet enn øl og/eller hjemmebrent å få tak i på den norske landsbygda tidlig på 70-tallet. Tidene har imidlertid – mildt sagt – forandret seg. Jeg har ikke noe bevis for denne påstanden, men jeg har en “følelse” av at det nå er enklere for en fremmelig jypling i tenårene å skaffe ulovlige stoffer enn en sekspakning med øl, og ihvertfall alt man (ikke) får kjøpt på polet. Logikken er enkel. De som selger kokain, piller og denslags opererer jo allerede utenfor loven, så det betyr lite fra eller til for dem om de selger til de unge, mens en som kjøper alkohol på vegne av mindreårige må regne med en merkbar smekk over fingrene hvis de blir tatt.
De sier at kratom er “ute av kontroll” i USA. Ikke som naturmiddel, det vil si noe slags gusjete pulver som man rører ut i varmt vann sånn at det blir en litt gjørmete utseende “te” man skal drikke mens den er varm, men som syntetisert industriprodukt som er vesentlig mye sterkere og som markedsføres på “småflasker” det er meningen man skal bælje i seg som “shots”. Diverse håpløse tilfeller av rusmisbrukere – både tunge opioidavhengige, alkoholikere med mer – uttaler at for dem er det et vidundermiddel. Det tar bort “suget”. Bare èn sånn småflaske varer fire-fem timer for dem. På den andre siden er det ingen stor sak å helle innpå en dødelig dose heller, særlig hvis man er uerfaren med denslags, og vi hører også fra folk som forbanner kratom like mye som de forbanner oxycontin og alt annet som de var avhengige av før de fant denne nye greia. For dem er det samme gamle opplegget, bare med et nytt stoff. Helsemyndighetene uttaler at de ikke har noe grunnlag for å uttale noe, fordi det finnes ennå ingen kliniske studier av kratom, men de anbefaler på generelt grunnlag “forsiktighet” med alle sånne ting. Når det gjelder Norge har jeg inntrykk av at kratom er forbudt, men det finnes sikkert der ute likevel. Jeg hadde som sagt aldri hørt om dette stoffet engang før jeg fikk en dokumentar om “kratomproblemet i USA” inn i feeden min på YouTube. Herregud. Verden er som vanlig full av ting jeg ikke vet. Men det virker jo ellers rimelig å anta at der dette overhodet finnes, så går vel folk rundt og knasker på diverse plantematerialer som “har en virkning lik kaffens”. Har ikke somaliere en sånn greie? Jeg mener å ha hørt noe, men det er vagt. Saken er at man må som regel tygge i seg mer enn hva som er menneskelig mulig av selve planten for å få en overdose, men ting blir annerledes når kjemikerne begynner å tukle med sakene. Det blir som forskjellen på øl og sprit. Jeg vet ikke om det engang er mulig å jobbe opp en dødelig promille basert bare på å sitte der og bøtte innpå halvlitere, men det går definitivt an med sterk sprit. Kanskje også med vin. Det henger mye på mengden vann selve leveransesystemet for virkestoff inneholder, eller altså den alkoholholdige drikkevarens volumprosent. Som alle vet får man en knusende hodepine dagen derpå hvis man har blitt dehydrert i løpet av en drikkeseanse. Det lyder litt selvmotsigende, men det er dette som skjer etter at folk har “vært på spritfylla”. Man føler typisk en veldig tørst når man våkner. Mye annet også, selvsagt, men sånn intens tørstfølelse må regnes som et symptom på dehydrering. Kroppen er lite fornøyd med deg.
Begrepet den tredje verden har for det meste falt ut av bruk. Opprinnelig var idèen vagt forbundet med “tredjestanden” i Frankrike, hvor den første verden selvsagt er det kulturkomplekset vi kaller vesten og den andre besto av kommuniststatene, slik at røkla ble sett som byttedyr for de to store, altså netto råvareleverandører som ble “holdt nede” ved hjelp av finansielle triks og trusler om militærmakt. På den tiden var det mye snakk om utviklingsland og bistand, men på en overbærende måte, som om befolkningen i “den tredje verden” hovedsaklig besto av barn eller idioter som ikke selv var kompetente til å styre. Konseptuell bevisførsel til støtte for dette synet var et utvalg av aldeles latterlige afrikanske diktatorer og latinamerikanske juntaer. (“Junta” er spansk og betyr noe sånt som “sammenslutning”, ofte av militære offiserer.) Vi som husker 1980-tallet husker også hva slags snakkis denne “tredje verden” pleide å være — men mye av grunnlaget for slik blokktenkning bortfalt vel da Sovjetunionen kollapset, noe som kom både brått og uventet. Tsjernobyl var vardøgeret, men ingen forsto dette den gangen. Warszawa-pakten fremsto som en monolittisk supermakt helt til det siste, selv om det fantes sprekkdannelser. Opplegget hadde forsåvidt vært ustabilt og urolig hele veien, så det var ikke noe unormalt med diverse undergrunnsbevegelser og motstandsgrupper, men ingen hadde trodd at hele mannskiten bare skulle implodere slik det skjedde.
Den kalde krigen startet på mange måter allerede før Hitler var død, atombombene var sluppet over Japan, og den mest intense konflikten verden så langt hadde sett ble brakt til opphør. Jeg har aldri hørt noen karakterisere den andre verdenskrig som unødvendig, gitt hva som foregikk den gangen. Uunngåelig er et mer nærliggende ord. Både Ferdinand Foch og John Maynard Keynes spådde det som kom, men på svært forskjellig grunnlag. Foch tenkte militært, mens Keynes tenkte økonomisk. Foch syntes at tyskerne ikke ble tynt nok etter den første verdenskrigen, mens Keynes mente at de ble tatt alt for hardt. Hvis man tenker gjennom saken innser man jo at tyskerne er et ganske vagt begrep. Hva betyr det? Alle menn, kvinner, barn og andre variabler? Kollektiv skyld er ikke noe holdbart juridisk begrep — og moralfilosofisk sett er det selvmotsigende. Skyld er alltid en individuell variabel. I ettertid går det sikkert an å si at man ble “tatt av stemningen” og det ene med det andre, man lot seg rive med av det som skjedde, men det er ikke til å komme bort ifra at man valgte selv å delta i opplegget, selv om det eneste man teknisk sett gjorde besto i å holde hodet lavt og late som ingenting. Når man påfører noen kollektiv skyld ligger det også i sakens natur at man påtvinger dem kollektiv identitetsdannelse. Vanlige tyskere hadde god nok grunn til å føle seg forbitret over hvordan Tyskland ble behandlet den gangen. Selvsagt ser man alt på en helt annen måte i etterpåklokskapens lys, men når skjer det noensinne at dette med sanksjoner, boikott, straffemulkt og så videre rammer de på toppen? Det går alltid verst ut over de som allerede har det dårligst. Vi ser jo også at det var dette som mer enn noe annet enkeltelement åpnet veien for en begavet demagog som Adolf Hitler. Misnøye er en sterk politisk kraft den dag i dag. Vi vet at det går i praksis ikke an å true, skremme, tvinge eller på andre aggressive måter “overtale” folk til å oppføre seg på måter de ikke selv ønsker. Ikke engang om du betaler dem generøst vil du få noe mer enn skuespill. Enhver autoritær leder sitter til enhver tid på en bombe, så å si. Machiavellis mest beryktede sitat om “realistisk maktpolitikk” er dette med at man stiller seg bedre til hvis man er fryktet enn hvis man er elsket, fordi folk er typisk mer lojale mot frykten sin enn mot det de elsker. Men Machiavelli levde for 500 år siden. Forholdene er annerledes nå i dag. Maktmidlene er helt annerledes.
Det finnes de som snakker om “kollektive traumer” men jeg er litt på gjerdet når det kommer til denslags. Det virker rimelig å si at bomben i regjeringskvartalet og massakren på Utøya i 2011 utgjorde noe slags kollektivt traume for alle som identifiserer seg som “norske”, fordi ingen hadde sett noe sånt komme. Sjokket var betydelig. Mange har fortsatt ikke prosessert hendelsene. På den annen side synes jeg ofte at de definerer det alt for tykt. Det er for eksempel ikke traumatisk å sitte fast i rushtrafikken, selv om jeg absolutt går med på at det er stressende, frustrerende, og så videre, og i så måte uten tvil psykiatrisk skadelig over langen. Men det er liksom litt for enkelt å unnslippe denne plagen til at det teller som “impact” som man selv ikke kan kontrollere på noe vis. Det ligner mer på selvskading. Naturligvis er det ubekvemt å legge om livsstilen sin, men det har ingen særlig høy vanskelighetsgrad heller. De fleste får det til hvis de virkelig vil. Hvilket bringer oss tilbake til Tyskland. Ihvertfall frem til 1938 var det mulig å forlate landet for de som så hva som var i ferd med å skje, noe mange da også gjorde. Når man studerer dette materialet på trygg avstand virker det vanskelig å forstå de som ikke stakk fra stedet mens de ennå kunne. Hva tenkte de? At de bare kunne “jobbe seg gjennom” vanskelighetene etterhvert? Det må jo ha vært noe sånt. Eventuelt at frykten for en usikker fremtid på rømmen var større en frykten for en usikker fremtid under naziregimet. For de la jo ikke akkurat skjul på hvem de anså som fiender og “uønskede elementer” forøvrig. Propagandaen var øredøvende. Eksemplene på grov vold og trakassering på gatenivå var mange. Folk må jo ha snakket sammen. På den annen side, hvor skulle man liksom reise? Etter overfallet på Polen i 1939 var tiden ute for trygg trafikk i Europa. Diverse “produsenter av innhold” på nettet avholder noen ganger missekåringer, hvorav tittelen “verdens verste terrorstat noensinne” tydeligvis henger høyt. Det virker i utgangspunktet ukontroversielt å si at tyskerne vinner, konkurransen er nedlagt, vi behøver ingen flere slike data, men ikke alle ser ting på den måten. Tyskere er for eksempel et litt abstrakt begrep i Kongo, hvor folk derimot har litt av hvert å si om belgiere. Fra Kongo ser Belgia ut som “den store satan”. (De som ikke vet hvorfor kan lese seg opp på nettet.) Imidlertid klarer jeg ikke å komme på noen andre som setter Belgia på topp i denne kategorien. Britene står imidlertid sterkt. Tyskerne er allerede nevnt, men andre land som blir foreslått er – selvsagt – USA og Israel, særlig i kombinasjon. Jeg ser det som litt poengløst å diskutere med folk som sier at de hater den og den på slikt og sånt grunnlag, fordi dette handler aldri om “argumenter”. Man kan bare ta det til etterretning, bokstavelig talt. For det er jo kjekt at de sier fra, forsåvidt, så vet man til en viss grad hvor man har dem i slike spørsmål.
Er det rimelig å snakke om kollektiv skyld etter kolonitidens overgrep; slaveri, folkemord og det ene med det andre? Mange synes det, mens andre protesterer på det mest indignerte. De har jo ikke gjort noe galt. Kan man klandre en tysker som er født i 1965 for noe Hitler gjorde mer enn tyve år før de overhodet ble født? Det virker ikke rimelig, for å si det forsiktig. Det går heller ikke an å si at “hvite mennesker” sto bak kolonitidens slavehandel og utnyttelse, selv om dette teknisk sett er en korrekt generell beskrivelse av utseendet til de fleste av dem. Vi vet jo at det finnes kjeltringer av enhver form og farge der ute. Det er ikke hjelpsomt i forhold til problemets faktiske fysiske bestanddeler å introdusere en rasistisk forklaringsmodell. Det virker bare avsporende på enhver saklig debatt. Status som skyldig er som sagt alltid en individuell variabel. Hvis man ikke er verken gjerningsmann eller medsammensvoren på noe vis så er man jo heller ikke skyldig i noe av det gale som har skjedd. Man kan eventuelt anklages for “feighet” fordi man var kuet av frykt, men dette virker også litt for drøyt. Folk hadde god grunn til å frykte naziregimet. De var ikke gode å ha med å gjøre hvis man fikk dem etter seg. Det pleide heller ikke å ende bra for de som konfronterte konger og andre maktskikkelser under kolonitiden. Jeg synes ikke fryktsom unnfallenhet gjør noen skyldig i noe. Grunnen til at vi deler ut heltemedaljer er jo fordi det er langt mellom sånne typer. De fleste “vil ikke ha noe bråk” så de erklærer seg nøytrale, selv om det ikke egentlig finnes noen nøytral posisjon. Dette er i seg selv verken overraskende eller særlig klandreverdig. Så lenge de ikke stiller seg aktivt på fiendens side er det heller ikke noe problem. Man må bare trekke på skuldrene av det. Folk er folk. Ikke forvent for mye, så går det nok bra skal du se. Poenget med å bedrive moralsk databehandling av historiske forhold er ikke så mye å “korrigere” noe som å lære seg elementær mønstergjenkjennelse i praksis. Hvor er innslagspunktet for menneskelig ondskap? Hvordan kan man stanse disse kreftene før de infiserer samfunnet og kommer ut av kontroll? Hannah Arendt ble berømt for å ha introdusert begrepet banal ondskap, som nærmest består i bevisstløshet overfor hva man er med på, eventuelt aktiv psykologisk fornektelse av realitetene. Beskrivelsen ble første gang brukt om Adolf Eichmann, som var en pregløs byråkrat i nazisystemet. Som person var han det vi kaller en “anal retentiv” småborger, typisk bare opptatt av sin egen lille verden, og med digre skylapper på i forhold til “det store bildet”. Du vet. En sånn som bare passer jobben sin og gjør som han får beskjed om. Eichmann var på ingen måte det noen ville kalle en “mordertype” – kanskje sånn som man forestiller seg sadistiske vakter i konsentrasjonsleire – men tvert imot en hedersmann etter enhver normal målestokk for denslags, ihvertfall i fredstid.
Etter de grusomme hendelsene i 2011 fremkom det etterhvert at selv om gjerningsmannen planla og gjennomførte handlingene sine alene så var han sterkt påvirket av demagoger på nettet. Mange – inkludert han selv – pekte på bloggeren Fjordman, som så vidt jeg har skjønt agiterte til fordel for replacement theory, eller “det store befolkningsskiftet” som angivelig foregår i vesten, styrt av en “konspirasjon” av liberale venstrepolitikere som angivelig ser på “mennesker fra den tredje verden” – særlig muslimer – som mer medgjørlige, enklere å manipulere, eller kanskje bare rett og slett dummere enn den på alle måter overlegne hvite rasen (som må ødelegges fordi de ellers ville forlange frihet og stille seg på barrikadene til fordel for sine rettigheter). Det var derfor Utøya ble valgt. Sosialdemokratiet har alltid vært den ideologiske hovedfienden til nazister. Sånn har det vært siden Weimarrepublikkens dager. Det var definitivt meningen å ramme Arbeiderpartiet rett i hjertet ved å gå etter barna deres. Så kan man sikkert si at Fjordman aldri ønsket at noe sånt skulle skje, som sannsynligvis er “objektivt sant” i den forstand at denne tosken neppe noensinne skjønte hva slags farlige krefter han tuklet med, og det samme gjelder den dag i dag for denne kategorien av demagoger, enten de er bloggere eller noe annet. La oss for et øyeblikk være litt nyliberalistiske og antyde at det handler om markedskrefter. Når man jobber for å etablere en “etterspørsel” så vil det ad metafysiske prosedyrer snart komme tilsvar. Noen vil før eller siden bestemme seg for at nå har det vært nok prating, nå er det på tide å få jobben gjort. For alle praktiske formål spiller det liten rolle om det er “psykiatriske avvikere” vi snakker om, fordi det handler ikke så mye om avviket i seg selv som hvilken retning det tar under de formene for inspirasjon som vedkommende finner. Hva er det normale i sånne miljøer? Det er jo mer enn bare litt ironisk at de høyreradikale snakker såpass mye om ytringsfrihet når sannheten er at de må ha politivakt under seansene sine, for ellers ville de blitt banket opp og kjeppjaget fra hvor enn de prøver å etablere seg. Eller har alt dette blitt så normalisert nå at ingen bryr seg lenger om de skjulte oppfordringene til ufred som ligger i en stadig insistering på dette fiendebildet? Jeg minner om at det for tiden er – unnskyld uttrykket – kosher politikk i Israel å snakke høyt om alternative måter å en gang for alle “kvitte seg med palestinerne”. En etter alt å dømme vilkårlig person som ble intervjuet “på gata” i en nyhetskanal mente at Europa må ta imot dem på et humanitært grunnlag, “fordi de skylder jødene såpass” og vedkommende kunne ikke se noen annen vei til fred i regionen. Palestinerne må bort. Hva skal man tenke om dette? Jeg ser ikke umiddelbart hvordan det vil bli noen suksess å repatriere et ukjent antall palestinere – minst to millioner – litt sånn her og der i et antall europèiske land med vilje og evne til å tackle en slik utfordring, hvorav vel bare Spania har uttalt noe som helst, og selv de har bare sagt at det kan bli aktuelt å bosette flyktninger i fraflyttingsstrøk på den spanske landsbygda, uten å mene noe mer med dette enn at det er noe som går an å gjøre. Det er ikke noen plan. Ingen politiske partier har programfestet noe sånt.
Ved dette tidspunkt er internettet godt etablert som det dominante kommunikasjonsmiddelet i global målestokk. Det er relativt uproblematisk å etablere dialog i sanntid – altså det begge erfarer som “her og nå” – med mennesker hvor som helst i verden. Det er en litt vanskelig, og kanskje også en poengløs øvelse, å fantasere om hvor jeg ville vært og hva jeg ville gjort “dersom ikke nettet fantes” — men vi kan i det minste si at jeg ville ikke ha møtt mange interessante typer jeg først kom i kontakt med på dette viset, som sannsynligvis også er det alle andre har å si om det saken. Ting ville definitivt ha vært “annerledes” men det er uråd å spekulere rundt detaljene. Selv de som er lite på nettet blir jo indirekte påvirket fordi alle andre rundt dem typisk får alle nyhetene sine – og alt annet som de snakker mye om – over nettet. Vi snakker i realiteten bare om minutter før noe tilstrekkelig sensasjonelt – enten det er løgn eller sannhet – har vært “jorda rundt” og fremkalt både den ene og den andre typen reaksjoner over hele linja. Som alle vet kan dette gå alle veier. Det henger til syvende og sist på alle individers evne til å “sortere informasjon”, som på ingen måte er noen rettferdig fordelt karakteregenskap. Folk er villige til å tro på alt mulig slags vås så lenge det “bekrefter” noe de “føler”. Siden tilkommer den vanlige lysten til å slarve og slurve om “ting man har hørt” som virker spennende eller på andre måter oppmerksomhetsverdig. Det finnes svært mye hat der ute, men som regel på en uryddig måte. Folk har ikke typisk god greie på sine egne psykologiske mekanismer (selv om de som lever i et parforhold som regel får høre mye om det) og enda mindre lyst til å erkjenne at de i det store og hele ikke aner hva de snakker om når det kommer til selve saken. Alt de har er et sett med følelsesbaserte konsepter som verken er her eller der i forhold til den objektive virkeligheten. Dette gjelder uansett hva slags “sak” det er snakk om. Uansett tid, sted og omstendigheter ellers. Bare svært disiplinerte individer klarer å sortere mellom seg selv, saken og alle andre som eventuelt måtte være innblandet. Det krever lang tids trening å skyve sine egne følelser til siden slik at man kan oppnå et mindre “krydret” syn på saken, men man venner seg til det etterhvert. Meninger har ingen verdi. Hva kan man bruke dem til? Det er i beste fall bare barnslig og evneveikt å gå rundt og “mene” mange ting. Mange snakket lenge om “politisk korrekthet” mens selve problemet etter min mening handlet om holdninger mer generelt sett, eller altså det vi kaller moralfilosofiske problemstillinger. Jeg forstår egentlig ikke hva man bruker dem til, fordi så vidt jeg kan se er det relativt sjeldent at noen handler i samsvar med det de oppgir å være sine holdninger, verdisyn og så videre. Når det kommer til stykket velger de fleste egeninteressen. Så hva er poenget med den falske fasaden?
Å mislede andre med falsk informasjon er en annen type problem enn å lyve til seg selv, formodentlig basert i ønsketenkning om å være “noe annet” enn det man egentlig er. Begge deler er løgn, men vrangforestillinger om selvet er mer patologisk enn selv den ondeste vilje til å obfuskere fakta. Den tidligere nevnte Adolf Eichmann betraktet seg ikke som medskyldig i et historisk massemord hinsides enhver anstendig evne til forståelse. Faktisk så betraktet han hele opplegget som avskyelig, men hvem var han til å stille spørsmål? Det var aldri noen seriøs diskusjon om hvem som var sjefen under det tyske naziregimet 1933-1945, men det var tildels beinhard maktkamp om hvem som skulle være nummer to. Det finnes et knippe kandidater, men Heinrich Himmler var sannsynligvis den “sterkeste” blant dem, siden han var den som kontrollerte regimets sikkerhetsstyrker. Hva vet vi om ham? Blant annet at også han syntes at utryddelsesarbeidet overfor jøder og andre “uønskede elementer” var en fæl jobb, men hvem var han til å stille spørsmål? Man gjorde som man måtte den gangen, og det alle først og fremst måtte var å adlyde føreren uten den minste nøling. Dette var vel forsåvidt noe han hadde til felles med sin klassekamerat Josef Stalin. Det var direkte livsfarlig å “diskutere” med noen av dem, uansett av hvilken grunn. Hvordan oppstår sånne politiske forhold? Jeg ser ikke for meg at det er særlig fremtidsrettet å kritisere visse nålevende diktatorskikkelser heller, la oss si for eksempel Maduro, Putin eller Kim Jong. Men også andre steder i verden er det straffbart å kritisere regimet. Folk risikerer lange fengselsstaffer og det som verre er. Det er dette demokratisk ytringsfrihet handler om. Statens maktmidler skal ikke brukes mot deg bare fordi du ikke liker de som styrer, eller hvordan de styrer, eller noe som helst annet som angår “protest” mot regimet, så lenge man ellers bare argumenterer, uansett hvor klønete man eventuelt formulerer seg. Det er misforstått når folk tror at ytringsfrihet betyr å bli beskyttet mot konsekvensene av alt det dumme man sier i en mer “privat” sammenheng. Ytringsfrihet på nettet er for eksempel et absurd konsept. Selvsagt kan alle si hva de vil, men de må selv ta ansvaret for å holde seg innenfor rimelighetens grenser overfor det generelle publikum. Dessuten er alle plattformene i privat eie, som betyr at de kan sette hvilke regler de vil – med visse unntak – uten at dette har noe som helst å gjøre med konseptet ytringsfrihet. Selv synes jeg at det er dumt, men jeg har på den annen side heller ingen problemer med å forstå poenget når visse plattformer forbyr for eksempel seksuelle temaer, “stygge ord” med videre. Sånt kommer da fort nok ut av kontroll hvis man ikke passer på — og plutselig møter man veggen, slik som nylig skjedde for det som pleide å hete Twitter i Brasil (og som er på vei til å skje også i EU-regionen).
Da jeg begynte å blogge på denne plattformen var oppkjøpet av Twitter en snakkis blant folk. Det så for meg ut som den typen avtaler man gjør i fylla men andre hadde noen tanker. Etter manges mening var det som skjedde at en superrik milliardær kjøpte opp den mest relevante kilden til “siste nytt” for et stort antall mennesker – jeg mener, til og med politiet og regjeringen “legger ut ting” på det som nå har blitt en åpenbar naziplattform – fordi denne milliardæren føler lyst til å påvirke samfunnsdebatten, særlig i USA men han har også uttalt seg om diverse saker i Storbritannia og ellers i verden, Twitter er uansett ødelagt. Redningsløst fortapt. Problemet er bare at det finnes ingen bra alternativ, etter hva de som har peiling på denslags forteller meg. Argumentasjonen ligner i grunnen litt på den man bruker til forsvar for fortsatt utvinning og forbruk av fossile brennstoffer. Det finnes ingen bra alternativer. Vi må gjøre det. Jeg bruker ikke selv Twitter og har heller aldri gjort det, så problemet er litt abstrakt for meg, men jeg hører mange som klager over at det som pleide å være en daglig greie for dem har blitt tilsølt av hemningsløs nazipropaganda som ofte kommer helt fra selveste toppen i selskapet. Der sitter det jo en fyr som er så perverst rik at han har råd til å kjøpe opp hvor mange “nettvenner” som helst. Og han virker ikke helt god. Jeg mener, jeg pleier ofte å si om meg selv at jeg er like sosialt elegant som en blodig kanyle, men jeg er jo for faen et jævla geni sånn sett sammenlignet med han Elon Musk. Han oppfører seg bekymringsverdig. La meg si det slik: Jeg har det man kan kalle en kjeltringnatur. Det strider mot alle mine instinkter å for eksempel “konfrontere politiet” sånn som blitzere typisk holdt på med på 80-tallet. Herregud. Hva er det beste man kan oppnå? Jeg har faktisk litt sympati for politiet. Det er vanskelig å se for seg en verre drittjobb, men det er enda vanskeligere å se for seg at vi ville hatt et bedre samfunn uten de som av varierende årsaker melder seg til sånn tjeneste. Så derfor. Saken er uansett at jeg forholder meg til loven slik en kjeltring typisk gjør: Jeg er vesentlig mye mer nøye med å ikke krysse grensen enn hva en vanlig sivilist pleier å være. Fordi det siste jeg ønsker er å vikle meg inn i noe slags trøbbel med politiet. Etter litt utagerende atferd tidlig i tyveårene oppfattet jeg etterhvert at hvis man ikke vil ha trøbbel med politiet så må man ikke oppføre seg sånn at de kommer for å ta deg. Det kreves ikke noen spesielt høy IQ å skjønne dette, bare at man oppfører seg som folk når man er ute blant folk — så får man heller frike ut på privaten hvis man synes det er nødvendig. Jeg kan ikke si at jeg føler særlig mye sympati for de som steller seg sånn at de blir arrestert, bøtlagt og det ene med det andre. Selv ikke de som “bare var tilstede” når ting kommer ut av kontroll. Du kan si at jeg tror sterkt på “egenviljen” og at man som voksenperson må ta ansvar for å “administrere selvet”, ikke minst inkludert alle de negative personegenskapene man eventuelt måtte ha (alle har noen), som for eksempel fenomenet temperament som alltid har vært et personlig problem for meg. Jeg vet at det er evneveikt, men det er alt for enkelt å hisse meg opp med etter måten banale metoder. Min løsning på dette er å generelt sett forlate stedet når jeg kjenner at det begynner å klø i nakkehårene. Jeg er jo ikke noe bedre enn noen andre. Plutselig har jeg sagt eller gjort noe dumt. Det skjer nesten hver dag. Men sånn er skjebnen. Man kjører slalåm så godt man kan, så lenge man kan, men til sist møter vi alle veggen nederst i bakken.
