År: 2024

Overskriften er en linje fra en sang skrevet av Ulf Knudsen (tror jeg), men jeg har jernteppe på detaljene. Som alle vet er Ulf en gammel traver og en “personlighet” i Oslos rockemiljø, selv om han opprinnelig er fra Innlandet (tror jeg), og han har vært med i flere band og ymse prosjekter enn jeg gidder å prøve og huske. Poenget er at han er vanskelig søkbar, fordi skjebnen har villet det slik at det finnes en politisk kylling fra Fremskrittspartiet ved samme navn som “kommer i veien” for søkeresultatene. Herregud noe så ekkelt. Ulf – den korrekte Ulf – får bare ha meg unnskyldt for at jeg ikke gidder å vasse gjennom denne gjørma. Sorry. No can do. Det er uansett ikke viktig for poenget at jeg finner frem til riktig tittel, årstall og det ene med det andre. Saken handler om brodermord, som vel de fleste tar sterk avstand fra, nærmest uansett hva slags god grunn man synes at man har – få noen andre til å gjøre det, din dust – men ikke desto mindre har det vært det vanlige innenfor diverse stridigheter om arverekkefølge i kongefamilier og denslags. Si hva du vil om dagens politiske klima, men det er barnemat i forhold til hvordan opplegget var i, la oss si, renessansetidens Italia, da Machiavelli skrev sitt beryktede hovedverk.

Vi har mange både ekte og oppdiktede historier om ambisjon. Det er vanskelig å forholde seg til sånt. I utgangspunktet ler jeg bare av de som er så fette evneveike at de tror noe av det de gjør betyr noe som helst. Hva fanden tror du at du er, din vemmelige lille skrukk? Vi er – for å gjenta meg selv nok en gang – bare dyr. Vi er ikke “høyt utviklede” annet enn i forhold til de reglene som vi selv har bestemt. Selvsagt har vi favorisert oss selv. Alle gjør det hvis de blir bedt om å dømme i en sak og selv får fastsette reglene. Mennesker er ikke rettferdige verken av natur eller kultur. Hva forventer du? Vi er i det store og hele bare dumme rassaper. (Teknisk sett er rassape – eller rumpedyr – navnet på alle aper som ikke har hale.) Det går som det går fordi vi er som vi er. Jeg tror det var Mark Twain som sa at selv om historien ikke egentlig noensinne “gjentar seg selv” på noe nøyaktig vis så er den misunnelsesverdig flink til å komme opp med kreative enderim. En dikter skulle bare ønske at ordene satt så lett. Rytme, rim, og følelsen av at “jeg har sett alt dette før”. Men først og fremst evnen til å trøkke det ut mens trangen er fersk. Jeg vet ikke hva folk ser for seg når de hytter med nevene og forbanner hverandres eksistens, men hvis man ikke får til å drite på noen normal måte så har man en svært seriøs hverdagsplage. Du vet. Få det ut. Jeg har ikke noe grunnlag for å si dette, men jeg tror at mange psykiatriske plager setter seg i endetarmen, eventuelt hva det enn heter før man kommer såpass langt i fordøyelsen, slik at “fordøyelsesbesvær” blir den paraplybetegnelsen man havner under. Man får ikke til å drite på normalt vis. Hvis du virkelig ønsker noen vondt så er det i denne retning du bør rette forbannelsen din. Måtte all din mat være smakløs og all din avføring smertefull. Nå siterer jeg etter hukommelsen. Vi har ganske mye arkeologisk materiale som inneholder personforbannelser.

Annonsørinnhold

45 lekre festkjoler for den stilsikre: Finn din favoritt

Filosofisk sett er det litt halvinteressant hva som kan til at folk liker noen ting, men ikke andre ting. Åpenbart er man nødt til å velge blant de alternativene man faktisk har sånn sett, hele livet igjennom, fordi det er jo aldri tid nok til å få med seg alt. Det vil alltid finnes “ting bortenfor” som man aldri rekker med. Og hva så? Jeg synes uansett at man bør “planlegge som om man har evig liv” men handle som om dette er din siste dag i denne verden. Der står min etiske posisjon. Hvor andre står betyr i utgangspunktet ingenting for meg, men i den praktiske verden har sånt noe å si for alliansebygging, forretninger, omgangstone og annet, så det er ikke uviktig heller. Det er bare ikke noe styrende prinsipp. Jeg ser ikke hvordan det noensinne kan være sunt å fatte sine personlige valg basert i hva man tror at andre liker, forventer, elsker, respekterer, eller hva det nå måtte være man er ute etter. Bare feige ynkrygger måler sin verdi i “popularitet”. Som de sier i Håvamål (tror jeg): Usikkert er det man eier når det ligger i noen annens bryst. Det er ikke viktig hva andre synes om deg, men det går simpelthen ikke an å understreke sterkt nok hvor livsviktig det er hva du synes om deg selv. Det er herfra vår helse bygges, eller eventuelt vår relative grad av usunnhet. Jeg skal ikke lyve for deg. Det er – uansett hvordan man snur saken – ekstremt vanskelig å ta kontroll over seg selv og danne en selvstendig integritet slik ting er lagt opp i dagens verden. Det er jo ikke meningen at man skal “tenke selv”, bare at man skal adlyde påbudet om å bruke penger og “bidra til økonomien” sånn at hjulene fortsetter å snurre. Mange baserer jo hele sin overlevelse i den “tredjegrads økonomien” som vi i mangel av bedre ord kaller service. Hvor kommer pengene dine fra? Det er viktig å ha et krystallklart forhold til sånne ting. Selv ville jeg ikke kunne leve hvis jeg hadde selv den minste mistanke om at noe av alt jeg gjør i dette livet bidrar til å holde sånne folk som Sindre Finnes eller Bjørnar Moxnes i live. Hva betyr det? Parasitter. Evneveike avskum. Folk som ikke har noen nyttige evner og som totalt mangler kontroll over eksakt hva de er i geologisk forstand. Hva slags krefter jobber du for? Hva bruker du levetiden din til? Dette er ikke urimelige spørsmål sånn som ting har blitt. Jeg forlanger bevissthet. Klarer du ikke å spa opp såpass så er du ubrukelig. Er jeg streng? Jeg synes ikke det. Ingen på denne plattformen har noensinne sett meg som streng, slik jeg selv oppfatter begrepet strenghet. La oss bare si at jeg oppfatter Josef Stalin som litt i overkant frivoløs, fjollete og “flippa” som type. Jeg forlanger seriøsitet.

Folk diskuterer ved dette tidspunkt når men aldri om vi har entret den antropocene tidsalder. Som geologisk kraft konkurrerer mennesket nå i den samme klassen som vulkanutbrudd og asteroidenedfall. Våre destruktive evner er klart manifestert på horisonten, like så sikkert som en innkommende komet på kollisjonskurs. Hvorfor er det slik? Vel, dette er prisen for vår energibruk. Alle dør. Men før dette skjer får i det minste noen oppleve en tilværelse som ligner på hvordan vi typisk fantaserer om hedenske guder. Problemet er bare at de har ingen de kan fortelle historien sin til. Alle dør jo. Dette er prisen for fremskrittet. Å si noe annet er å lyve. Ved hjelp av maskinkraft, sammenholdt med våre iboende egenskaper for grådighet, har vi ved dette tidspunkt klart å systematisk ødelegge hele grunnlaget for fortsatt liv på denne planeten, som om dette er noe vi er flaue for eller noe. Hvorfor? Fordi folk typisk er som Mikke Mus i filmklippet “Trollmannens læregutt” når de får klørne sine i noe nytt og fint. De tror at den menneskelige tilstand kan forbedres. Herregud. Som alle vet er det lite jeg fniser så mye og så ofte over som nyliberalistisk ideologi. For noen idioter. Selveste guruen Friedrich Hayek postulerte at prissetting er den mest sublime form for menneskelig kommunikasjon, slik at markedet er den ytterste form for metafysisk mekanisme i evolusjonær forstand, om vi ikke heller skal kalle det kontraevolusjonær virksomhet. Denne hellige kraften – markedet – er hva som bør styre det menneskelige eksistensområde. Hele opplegget er så evneveikt at jeg får helt vondt i hodet av det, men ikke desto mindre er det sånn opptil flere generasjoner av politiske og økonomiske “tenkere” har blitt trent. Det er ubegripelig for dem at det kan finnes andre vektorer i retning av konseptet “sannhet” enn hva man kan lese ut av de statistiske markedsforholdene. Filosofer er vanligvis ikke særlig mye mer opptatt av hva folk flest “tenker” enn hva koreografer typisk bryr seg om hvordan folk flest “danser”. Det kommer uansett til å være noe slags evneveikt vrøvl. Imidlertid er det viktig hva slags hjørnesteiner de legger ned i selveste virkelighetsoppfatningen sin. Hva tror de på? Sånne ting er enkelt å manipulere. Det foregår overalt rundt oss hver eneste dag. Folk lyver, bløffer, svindler og obfuskerer. Alle vet dette. Det er normalt nå for tiden. Propaganda møter oss hver dag, i form av reklame, som med sin “falske entusiasme” prøver å komme til på noe slags vis, sånn at de kan føkke deg i ræva og stikke av med alle pengene dine. Det er lenge siden merkedsføring handlet om saklige produktopplysninger.

Blant de som noen ganger leser denne bloggen er det en gjespenyhet at jeg følger mange arkeologer og historikere på nettet. En opplagt sak. Hva mer er det å si om forholdet? Sannsynligvis er det best å bare komme til poenget: En arkeolog jeg følger har en greie med å svare på diverse spørsmål fra publikum, hvor han forrige gang tok opp temaet om hvor dypt man typisk går på et utgravningssted. Det korte svaret er “helt til bunns” — som i dette tilfelle betyr gjennom alle kulturlagene – som inneholder spor etter menneskelig aktivitet – og helt ned til man finner enten grunnfjell eller et “jomfrulag” som er fritt for slike spor. Der det er mulig prøver arkeologer å lage til en horisont, eller altså en rett vegg i et hull eller en grøft som viser de ulike kulturlagene, det ene oppå det andre, fra førmenneskelig tid og frem til i dag. Det som først og fremst setter grenser for hva de kan gjøre er penger. Noe “frivillig arbeid” forekommer, men i utgangspunktet skal jo folk ha lønn. Det er som alle vet svært kostbart å drifte et stort utgravningssted dersom ting skal gjøres skikkelig, og det bør de jo.

Siden jeg er styremedlem i FASK – de frie assosiasjoners selskapsklubb – er det en selvfølge at jeg tar dette med “graving” i flere retninger enn bare de åpenbare. For eksempel finnes det noe vi kaller gravejournalistikk, hvor man jobber seg gjennom lag etter lag med abstrakt jordsmonn i sin leting etter faktapunkter og diverse ting som lar seg bevise. Jeg vet ikke hvor riktig det er å si at de “jakter på historier” fordi alle kan jo fortelle historier, men ikke alt lar seg bevise. Jeg foretrekker derfor å si at det handler om bevismateriale. Det er først og fremst dette som skiller fake news fra skikkelig arbeid. Er dette bare synsing eller har de saklige fakta som kan presenteres på ordnet vis? Denne sjangeren – altså blogging – har “litt av hvert” i så måte. I utgangspunktet er det meningen at en blogg – utledet fra det engelske ordet weblog – skal være subjektiv og “nonlineær” i så måte. Fenomenet vokser jo ut av de første “hjemmesidene” folk begynte å etablere umiddelbart etter at dette ble en aktuell mulighet for diverse hobbyskribenter som hadde noe på hjertet. Siden har det bare ballet på seg.

Annonsørinnhold

Kjempetilbud hos strømmegigant: Få halv pris livet ut

Noen ganger opplever jeg at ellers fornuftige mennesker “friker ut” fordi det er så mye useriøst tøys på nettet. Jeg skjønner frorsåvidt hva de føler. Selv skriver jeg noen ganger om “idioter” og bruker diverse nedsettende betegnelser — men sannheten er at det finnes ingen ord som er sterke nok til å uttrykke den graden av hatefull forakt jeg føler for sånne som fusker, bløffer og lyver. Jeg ser ikke hvordan det finnes noe grunnlag for kompromiss i denne saken. Den eneste mulige løsning – gitt at jeg faktisk respekterer samfunnskontraktens første bud, altså det om at man skal uansett “holde fred” med hverandre – blir at jeg holder avstand. Det blir aldri under noen omstendigheter aktuelt å ha noen form for samhandling med bløffmakere, så sant jeg er i stand til å unngå det. Kort sagt: Disengasjement. Det er jo ellers ikke vanskelig å “gå sine egne veier” sånn sett – selv om det norske samfunnet er tjokk fullt av hyklere og løgnhalser – så det er i det store og hele et såkalt ikke-problem. (Som alle vet er det jo dårlig moral å gå rundt og klage over noe man ikke behøver å utsette seg for.) Jeg behøver ikke mye. Bare èn løgn èn eneste gang er nok til at jeg stenger døra for evig og alltid. Sånn fungerer det her i gården. Denne politikken medfører ikke at jeg har særlig mange venner, men de jeg har er laget av solid materiale. Jeg kan stole på dem i den samme grad som jeg kan stole på meg selv, hvilket sannsynligvis er gyldig for alle typer vennskap, inkludert de som helt eller delvis er basert i falskhet. Dypest sett grunner min negative holdning til fusk seg i at jeg forstår bare ikke hvordan det går an å leve på den måten. Det skremmer meg littegrann.

La oss ta et eksempel på noe som er både velkjent og uakseptabelt blant alle voksne mennesker: Vold i samlivet. De fleste som gir råd i samlivssaker – enten de er profesjonister eller idealister – er enige om at dette er “over streken” på en ugjenkallelig måte. Det lar seg ikke gjøre å fikse ting etterpå. Forholdet er slutt. Fordi det å gi noen en på trynet må jo regnes som solid konseptuell bevisførsel for at dette alltid er noe som kan skje. “Første gang” er allerede et tilbakelagt stadium. Det blir litt tynt å si at dette også er “siste gang” med bakgrunn i det bevismaterialet man har. Dessuten blir det litt tragisk å ha elementet “den siste gangen kjæresten min slo meg” som et evig tema i livet sitt. Jeg nevner dette bare som et eksempel på at visse grenseoverskridelser er en hard nei hos de fleste. Det er ikke alltid et forhold oppløser seg etter en voldsepisode, men det er i det minste eminent forståelig hvis det skjer. Hva skal man liksom si? Åja. Noe annet som er en vanlig grense sånn sett er utroskap. Det er liksom ikke noe å si på at folk “gjør det slutt” på et sånt grunnlag. Alle skjønner greia. Det er variabelt hva man kan leve med og ingen ønsker å tyne de grensene hvis de ikke må. Så sant det er mulig bør man gå for en “positiv livsopplevelse” og sjalte ut alt sånt som påfører deg dårlig humør. Selv kjenner jeg at det går meg på nervene etter få minutter når jeg er nødt til å forholde meg til sånne som er “løse i fisken”. Det finnes ikke noe verre enn mangelfullt disiplinerte mennesker. Og da mener jeg først og fremst at de klarer å styre seg selv og sitt eget opplegg, hva nå enn dette måtte være. Noe mer har jeg i utgangspunktet ikke lyst til å vite om dem. Jeg driter i “hvordan de føler seg” og alt det der. Det er ikke min sak — og det virker litt grensepsykotisk å stadig mase om det. Betyr det noe? Prøver du å signalisere at du ikke er pålitelig? Jeg tar det for gitt at alle mennesker har komplekse følelser som vanskelig lar seg beskrive på noen kjapp og enkel måte, så enten får vi ta et par timers sit-down for å komme til bunns i saken, eller så får vi bare holde kjeft om det og fokusere på det vi har å gjøre istedet.

Visstnok er det et kristelig ideal at man skal “tilgi og glemme” men jeg gjør ingen av delene. Jeg tilgir aldri noe og jeg glemmer ihvertfall ikke noe. Å si noe annet ville være en løgn. Hva jeg derimot kan si er at jeg er ikke typen som tar ting personlig heller. Nesten ingenting av noe som skjer i verden handler om “meg”. Jeg er ikke interessant. Eller mer til poenget: Du er ikke interessant. Jeg opplever det ikke som særlig normalt at folk skjønner verken hva de snakker om eller hva de driver med. Det er noe psykiatrisk som foregår med dem, men jeg har ikke lyst til å sette meg inn i detaljene. Alt jeg behøver å vite er at “behovet for å ha rett” er i direkte strid med hvordan virkeligheten fungerer. Det forekommer aldri under noen omstendighet at mennesker “har rett” i noen som helst slags fortolkning av dette konseptet. Det beste vi kan få til er å presentere vårt “syn på saken” og de beviser vi har som støtter dette synet. Imidlertid er det uryddig hvis vi ikke også tar med alle de innvendinger vi kan finne som taler mot vårt syn på saken, ihvertfall de som alle bør kunne se. De vil jo uansett komme. Det er grovt sett slik en rimelig intelligent person klarer å stanse seg selv før de fremsetter idiotiske påstander, eller enda verre, ytrer noe følelsesbasert som er så kontroversielt at man må påregne krasse reaksjoner fra publikum. La oss som eksempel ta nesten alt som det går an å si om konflikten mellom Israel og Palestina, borsett fra at alle bør legge ned våpnene og gå hjem. Det er jo vanskelig å etablere noen fornuftig samtale så lenge folk driver og skyter rundt ørene på deg. Så vidt jeg kan se handler problemet om at en – folkerettslig sett – forbryterstat ligger i noen slags evig konflikt med den til enhver tid dominante terroristorganisasjonen på den andre siden. Lykke til med å megle i den floken. Ingen av dem har rykte for å være gode forhandlere. Saklige argumenter biter ikke på dem. For øyeblikket ser det verre ut enn noensinne, men det har aldri sett bra ut, ihvertfall ikke som jeg kan huske. Noe mer har jeg ikke å si. Det er jo ikke mitt problem. Jeg kan ikke gjøre noe fra eller til. Det virker ikke hjelpsomt å krangle med de som har et annet syn på saken heller. Jeg har stort sett hørt det meste. Folk biter seg fast i sine respektive “skyttergraver” mens de prøve å lobbe kognitive pissballonger på hverandre. De eneste jeg respekterer i denne giftige suppa er Røde Kors, Leger Uten Grenser, og diverse andre hjelpeorganisasjoner som i det minste prøver å gjøre noe nyttig. Resten er det samme gamle sørgelige synet. Og blant “kommentariatet” sier de samme gamle typene de samme gamle tingene.

Ofte kreves nøyaktig den samme mengde arbeid for å gjøre noe riktig som å gjøre det galt. Det “koster” med andre ord akkurat det samme. La oss si at det handler om å bygge en skjev mur, en ujevn trapp, og det ene med det andre. For ordens skyld må det sies at matematisk eksakthet selvsagt er uoppnåelig i forhold som angår terreng, men så lenge vi holder oss innenfor den kategorien av toleranse som heter Norsk Standard Klasse 2, som, hvis ikke annet er angitt, er den som kontraktsrettslig sett gjelder for murerarbeider – jevnfør til NS 3430 – så er det likevel ubegripelig hvor mye evneveikt venstrehåndsarbeid man støter på der ute. Skal jeg si deg hvorfor? Det handler om tempo. Eller hastverk, om du vil. I utgangspunktet bør alle forstå at man må ta seg god tid når man oppfører en permanent installasjon. Hvis ikke grunnmuren er bra er jo ingenting bra. Det finnes ingen snarveier. Ingen lure triks som “sparer tid”. Blant alle kandidater til “verdens eldste yrke” som har vært foreslått kan vi i det minste si at muring i det store og hele foregår på den samme måten nå som for tyve tusen år siden, med hva som i prinsippet er de samme materialene, ihverfall så lenge man holder seg til kalk, vann, sand og stein. Det finnes mye fancy byggkjemi i våre dager, som er designet for å motvirke ellere fremskynde de naturlige prosessene i varierende grad, men også dette handler til syvende og sist om “dårlig tid” fordi selve faget er det samme nå i dag som det alltid har vært. Idèen er å bygge strukturer ved hjelp av steinmaterialer. Siden blir det bare et spørsmål om design. Eller som man sier i bransjen: Løsninger og materialvalg. Alt man lager skal jo ideellt sett “gjøre noe” og minimumskravet for hva man slipper unna med sånn sett er å stå stille og være vakker. Det er som regel det mest ønskelige resultatet man søker å oppnå med murerarbeider. Nøkkelordet er permanens. En mur som forandrer seg er en mur som ikke fungerer etter sin hensikt, la oss for eksempel si som en følge av vann eller frost. Det er en dårlig idè å stille seg i veien for naturkrefter. Hvis man har grunn til å anta at det kan komme frost eller flom må man ta med dette i beregningen og tilby disse kreftene “en vei rundt” det man har laget. Sånn fungerer virkeligheten. Man opplever ingen “frivillighet” i murerfaget, annet enn at man kan velge å la være. Ingen regner med at det man lager av treverk skal vare særlig lenge – toppen “noen hundre år” – mens hele idèen med å bygge av stein er at materialet er uforgjengelig. Det er meningen at det skal stå for alltid. Noe mindre enn dette er useriøst.

Spania ligger langt mot sør, men ikke så langt mot sør. Det bare ser sånn ut fra Norge. Spanjolene selv tror de har ganske barske årstider både i varm og kald retning, men jeg gir dem bare varmen. Den skal jeg ikke krangle på. Imidlertid synes jeg ikke at vinteren deres er noe særlig å snakke om. Jeg har sett verre. Faktisk ser jeg verre hvert eneste år enn noe de har i Spania, bortsett kanskje fra høyt til fjells og såntnoe. Det blåser sikkert litt i høyden av Pyrenèene og det ene med det andre. Jeg ser den. Saken er imidlertid at de beste prisene man kan finne ligger typisk i områder som rundt Cuenca og Teruel — altså det minst “hippe” av alt som er spansk, fordi dette er det vi i Norge ofte kaller fraflyttingsområder. Tendensen er at de tar det de kan få for eiendommene sine. Skambud er imidlertid ikke populært. Det må jo være lavt nok priset når man kan få en “familievilla” (fra 150 til 300 kvad) i beboelig stand i prisklassen 15-25.000 euro. Da må man selvsagt regne med at huset kommer med større eller mindre grad av oppussingsbehov, fordi ting kommer ikke til å være “moderne”.

Tommelfingerregelen for klimaet på den spanske landsbygda er at det er brennhett om sommeren og surt som faen om vinteren. Det slipper man ikke unna, ihvertfall ikke sør for Madrid. Den beste boligtypen for slikt klima er huler. Inni fjellet, under jorda, eller bare den formen for kunstig hule man i prinsippet bygger når det er en meter tykke vegger av adobe. Da blir det sånn at ute kan det være så varmt det vil, for her inne er det svalt. Det er ikke noe poeng i å holde på ute under den varmeste delen av dagen, så derfor siesta. Spise og sove. Hele greia med å ha en bodega er jo at man kan fremstille og oppbevare vin i det vi kaller “kjellertemperatur”. Av denne grunn finner vi også noen ganger underjordiske kjøkken, men typisk bare i de høyere prisklasser. Du ver. Slott og sånt. Hvis man kan flekke opp ti millioner kan man få kjøpt et slott i bra stand, men de går for mye lavere priser enn det også — vi kan grovt sett si at prisen forholder seg til “investeringsbehovet” vurdert ut ifra at tanken er å i det minste ha et beboelig sted med normalt god standard ved innflytting. Imidlertid kan det være en fordel å kjøpe et “skjelett” hvis man har ambisjoner om å sette et personlig preg på stedet, både i materialvalg og løsninger ellers.

Selv liker jeg nesten aldri interiørdesignet jeg ser i de prisklassene som er aktuelle for meg. Men sånn er det jo. Alt som er bra er dyrt, mens alt sånt som kanskje i utgangspunktet ser “IKEA-fint” ut taper seg ganske raskt. Jeg ser mye som er av en distinkt “80-talls brun stil” og noe særlig mye mer heslig enn det finnes neppe på denne siden av hva som fortsatt kan brukes i et nødstilfelle. Du vet. Kjøkkeninnredninger og slikt. De hadde en greie med “amerikansk kjøkken” en stund i Spania, så mye sånt ble lagt inn da det var bedre tider. Jeg ser ikke for meg at jeg kan leve med et stygt kjøkken. Heldigvis finnes det nok av hus på markedet som rett og slett aldri har blitt modernisert på denne måten, annet enn å senere legge inn strøm og vann. De har aldri prøvd å pimpe interiøret. Dette gjør at huset har en “tidløs spansk stil” hvor det aller viktigste til enhver tid har vært å ha en levelig innetemperatur. Det er ikke fint – i beste fall bare “sjarmerende” – men det fungerer. Det er utgangspunktet. Siden får vi se hva slags triks og kunster jeg har tid og råd til å slenge i potten. Innendørs renovering er jo kjedsommelig. Det er utearbeider som er min styrke. La oss kalle det “hagedesign”. Jeg leier heller noen andre til å legge fliser og denslags. Jeg får det til selv også, men jeg banner for mye. Gud blir ergelig. Åpenbart er det meningen at jeg skal sette bort sånne jobber som jeg ikke liker å holde på med, så hvem er jeg til å diskutere hvordan tingene er lagt opp? Det er jo blasfemi. Jeg mener, regelen er jo ikke komplisert: Gjør det som føles naturlig for deg. Det du trives med. Behøver vi engang å trekke frem noe slags metafysisk svada om å styrke sitt positive livsfelt? Jeg synes ikke det. Man er laget som man er laget og det må man ta konsekvensene av. Verre er det ikke.

Selv er jeg laget sånn at jeg ikke orker å oppholde meg særlig lenge om gangen i et typisk “borgerhjem” — innredet som et utstillingslokale for den tvilsomme smak. Jeg forstår den ihvertfall ikke. Mine instinkter er “bruksorienterte”. Selvsagt må det være fint, men ikke på en sånn måte at man ikke tør å berøre det. Er det lov å tråkke på dette gulvet? Det reflekterer omtrent de samme tankene jeg har om matlaging. Visst er det spennende med teatralske opplegg på restauranter hvor de bedriver smaksvitenskap, men jeg er i utgangspunktet en vulgær slyngel. Ting må være tilfredsstillende både i sine grove og fine aspekter, men det grove er viktigst. Et hus må først og fremst være “bruksintelligent” i sin innredning og overordnede stil. Det er noe metafysisk. Ting må ha flyt. Du har sikkert hørt om Feng Shui. Det er et kinesisk opplegg for estetikk og meditasjon. Flere opplysninger finnes på nettet. Poenget her og nå er at når man for eksempel anlegger en sti gjennom en hage, så vil den ruta føles mest harmonisk som kroppen automatisk ville ha valgt hvis man løp for livet for å unnslippe en tiger. Underbevissten ser det og anerkjenner det. For den bevisste opplevelsen av verden fremkommer det som “estetikk”. Noe vakkert. Men for underbevisstheten er det et strategisk mesterverk. Det er “terrengets iboende frihet”. Det føles bedre å være på et sånt sted. Mer forståelig på en vag måte. Nå må det for ordens skyld tillegges at det er ikke alle som liker min estetikk noe særlig mye bedre enn de liker musikksmaken min, men jeg går for å ha god smak blant sånne som går for å ha god smak. Enighet, kan du si. Selv kaller jeg det elitisme.

Hva tenker naboene? Jeg har aldri egentlig forstått dette spørsmålet. Hvorfor skal jeg bry meg om hva naboene tenker? Jeg ønsker ikke å vite noe om det. De vil sikkert fortelle meg det hvis det er noe de synes jeg bør vite, men bortsett fra det så raker det da faen ikke meg hva de tenker, føler, driver med, eller hva det nå skal være. Livet er ikke langt nok til å administrere flere saker enn sine egne, og knapt nok det. Imidlertid er ikke min en typisk holdning til sånt. Mange bekymrer seg for “hva folk tenker” og ikke minst det beryktede folkesnakket. Hva sier de om meg nede på butikken? Jeg tror dette er hemmeligheten bak den litt pregløse estetikken folk ofte velger når de innreder sine hjem. De har lyst til å ha et hjem som er kos, men ikke snålt. Men hva vet jeg? Dette er bare spekulasjon. Mote har sikkert mye å si, men da mest i den forstand at “dette er den kategorien av møblement som de fleste velger nå” så legges resten av interiøret opp rundt dette. Det er nok ualminnelig i det ekstreme å lage sine egne møbler, tilpasset “husets logikk” vel så mye som min egen estetiske sans, men før i tiden var dette noe de fleste bare gjorde, fordi det var sånn ting fungerte. Mye er bygget inn og “sitter fast” men bra, håndlagde møbler som er hundre år og mer oppnår typisk idiotpriser på antikvitetsauksjoner, så det meste i den kategorien er forlengst ribbet bort. Og av det som ikke var flyttbart har mange valgt å “rive det gamle rasket” og få inn nye og blanke ting istedet — men bare hvis de hadde råd til det. På mystisk vis har jeg endt som en “agent for bevaring av gammel spansk stil” fordi det er jo uaktuelt med noe annet enn en fremføring av den “organiske” stilen som står i direkte kontakt med det levende livet. Om spanske landsbyhus er det ellers å si at vi finner dem typisk bare – som navnet sier – i spanske landsbyer. De er laget for en form for livsstil som egentlig ikke lenger eksisterer. Et visst marked for “feriehus” av denne typen finnes selvsagt i de nostalgiske delene av den spanske befolkningen, ihvertfall til den samme grad som et tilsvarende norsk ønske om å “leve som i gamle dager” mens man er på ferie, selv om alt dette har sine grenser. Hørte jeg ordet bredbånd? Og hvis man ikke har egen bil kan det være vondt å komme seg rundt ute på landsbygda, uansett hvilket land vi snakker om.

De som har finansielle muskler i fem millioners-klassen kan gjøre absurd bra kjøp i Spania akkurat nå, hvis vi bare ser på hva slags bolig man kan få for hva slags beløp. Det finnes selvsagt mye annet som skal stemme før man bosetter seg utenfor allfarvei i Spania, men gitt at alt det andre er på stell og man bare “ser etter noe” som passer til en tilværelse hvor man enter er pensjonist eller driver med noe slags “fritt yrke” (for eksempel på nettet), så er ikke Spania det dummeste stedet å lete. La oss kalle det “småby” hvis det er rundt ti tusen beboere og stedet har alle de vanlige tilbudene. På sånne steder ligger det jeg tidligere kalte en “familievilla” på 50-100.000 euro. Man bør altså klare å finne noe innenfor rammen av en norsk million. Vi kan kalle dette en referansestandard. Det normale. Imidlertid er den lave enden av det spanske markedet totalt forskjellig fra den norske. De forsvinner riktignok like raskt som de dukker opp, men jeg ser stadig annonsert hus som er i beboelig stand for under 10.000 euro. Har du pengene? Da er det bare å flytte rett inn. Dette skjer selvsagt aldri i Barcelona eller Madrid, men hvis man klarer å leve med at det er ti minutters kjøring til nærmeste landhandleri, så skal det ikke være noen uoverkommelig oppgave å finne noe som er eventyrlig billig, sett med norske øyne. Mens vi snakker om øyne bør det vel påpekes at det finnes enormt mye drit på markedet også, særlig billig drit (men også forbausende mye dyr drit), så man må følge med. Et kritisk blikk er godt å ha. For du må ikke regne med at selgeren kommer til å stanse deg fra å gjøre noe dumt. Grovt sett det å gape over mer enn man klarer å bite gjennom. Prosjektet blir for stort, for dyrt, og det ene med det andre. Det er ditt problem. Det lønner seg å reflektere litt rundt hvor enkelt det er å havne i en sånn knipe. De virkelig smarte pleier å alltid ha en utgangsstrategi for “worst case scenario” og noen regler for når man har kommet til det stadiet. På den andre siden av IQ-gjerdet finner vi de som klamrer seg fast til prosjekter de forlengst har mistet all styring og kontroll over. Det har blitt et sluk som suger alle penger og all livslyst ut av dem. Jeg ser mange spor etter sånne på det spanske markedet. Det er ganske mye repo – reposessed houses and properties – i de lave prisklassene, men jeg vil ikke ha noe med sånt å gjøre. Det er dårlig karma å overta en bolig som har vært igjennom denne kverna, selv om de typisk er det billigste man finner. Du vet. Stadiet før et regelrett spøkelseshus. Jeg foretrekker at huset har en etter måten normal forhistorie. Heldigvis er det nok av dem også.

Det var utvilsomt tidenes mest merkelige presidentdebatt; hvor den sittende visepresidenten Kamala Harris fremsto som en litt overbærende skolefrøken som irettesatte en uskikkelig guttunge. Helt objektivt sett hadde ikke Donald Trump annet å komme med enn sinnssvakt vrøvl og fantasier. Hvis dette faktisk var en situasjon hvor en elev skal presentere hjemmeleksene sine, så virket han ikke godt forberedt, eller for den saks skyld særlig interessert i skolearbeid i det hele tatt. Denne kandidaten trives nok best når han kan skryte, braute og fortelle løgnhistorier foran et ukritisk publikum som klapper, plystrer og ellers gir uttrykk for at “de elsker ham akkurat slik han er”. En showmann som måler sin relative suksess på scenen i publikumsstørrelse, men som også – forutsigbart – synes dette er så viktig at han lyver om saken. Hvem andre bryr seg om sånt? Og hva slags politisk velgergruppe gidder å gå på “vekkelsesmøter” i forhold til verken sak eller kandidat?

Min grunnholdning innenfor politikken er at hvis du ikke engang klarer å få tommelen ut av ræva lenge nok til å gå og stemme når det er valg så er du ikke seriøs, uansett hva slags annet jåss du måtte ha å komme med. Du vet. Følelser, meninger og denslags. Jeg vet at det finnes et segment av befolkningen som avstår fra å stemme fordi det gir dem spysmak i kjeften. Jeg klandrer dem ikke. Det finnes ingen gode alternativer på tilbudssiden, men faktum er at noen av disse kommer uansett til å havne i politiske maktposisjoner, så jeg foreslår at de som er moralsk fintfølende gjør som meg: Holder seg for nesa og stemmer på det minst jævlige alternativet. Det er eksakt null sjanse for at noen som helst kommer til å få “akkurat det de ønsker seg” (kanskje bortsett fra de aller rikeste), så ikke gå til politikken med håp. Det gjør bare idioter. Altså sånne som lever i en emosjonell berg og dalbane av håp og skuffelser gjennom store deler av livet. Hva kan man si? Glem det. Det kommer ingen mirakler. Alt vi har av både godt og vondt er ting vi har fordi folk har jobbet systematisk for at det skal være slik.

Shopping

Oppdateres live: Følg Black Week-tilbudene

Det burde i utgangspunktet være en no-brainer. Hvor får du pengene dine fra? Hvis svaret umiddelbart er lønna så er du en arbeider, det vil si en som livnærer seg gjennom å selge sin arbeidskraft – med alt det innebærer av kunnskap, talenter, eller mangel på sånt – til en som driver med oppkjøp av arbeidere, eller skal vi for presisjonens skyld si “arbeidstid”. Som regel noe i landet rundt førti timer i uka. Sånn er opplegget for et overveldende flertall av befolkningen — og de er i det store og hele fornøyd med denne ordningen. Det fungerer greit nok. Den enkleste veien til penger er å selge seg på arbeidsmarkedet. Til og med NAV er lagt opp rundt dette salgsforholdet, slik at de bruker mye energi på å lære klientellet sitt hvordan man pynter seg med CV og snasne formuleringer, foruten alt hva som ellers må til av blafrende øyenvipper og kyssetrut for at horekunden skal velge akkurat deg. Til og med selve ordet arbeidsgiver er et skittent propagandaknep som er designet for å knuse folks psykologi: De er den som gir, du er den som får — til tross for at du er den som selger ræva di på markedet for oppkjøp av arbeidskraft. Alle vet hvordan dette fungerer. Det å “gå på jobb” betyr at man møter opp til avtalt tid, på avtalt sted, og ellers gjør som man får beskjed om av den som betaler for hele greia. Siden blir det et spørsmål om hva eksakt man gjør. Hva slags materielle resultater skapes ved hjelp av den arbeidstiden du selger? Fra min synsvinkel er det – i beste fall – latterlig å si at man gjør en jobb hvis opplegget handler om for eksempel å “skape innhold på nettet”. Herregud. Hva er dette for slags evneveikt vrøvl? For å være crystal fucking clear som amerikanerne sier: Jeg har ikke noe imot underholdningsindustrien, men hvis dette ikke er en kallelse som du føler i dypet av din natur så har du strengt tatt ikke noe i kunstfagene å bestille. (Det eneste unntaket jeg ser er hvis man holder orden på regnskap, følger opp avtaler, og alt det andre som tilligger forretningssiden av det å for eksempel drive en friteatergruppe, men selv det bør helst inneholde et element av “pasjon for kunsten”. Det kan aldri bli en “vanlig jobb”.) Jeg er en kompromissløs drittsekk på akkurat dette: Vis meg hva du har laget og jeg skal si deg hva du har gjort. Noe annet mål anerkjenner jeg ikke.

Objektivt sett kan hvem som helst ta en eksekursjon sammen med meg, til alle de tingene jeg har bygget med mine egne hender i Oslo og ellers på Østlandet (noe også i utlandet). Ta med hva du vil av dokumenteringsutstyr. Fotoapparat, lommekalkulator, penn og papir. Ta mål. Skriv alt sammen ned. Innhent så priser på å få utført det samme arbeidet, med de samme materialene, i dagens marked. Det du kommer til å finne ut er at jeg har skapt minst hundre ganger så mye verdi som jeg noensinen har tatt ut av systemet — og da snakker vi om den typen verdi som kommer til å stå støtt i tusen år, hvis ingen gjør en aktiv innsats for å rive det (som heller ikke kommer til å bli billig). Poenget med å nevne dette er at du kommer ingen vei med meg hvis vi skal snakke om “samfunnsnytten” og slike moralske temaer. Jeg har bevis. Hva har du? Hva er sluttproduktet av den arbeidskraften du selger inn i systemet? Hvor ender denne energien? Hva skaper du? Til hvilken grad det man gjør kan karakteriseres som “ærlig arbeid* koker ned til hvor sluttresultatet av det man gjør passer inn i prinsippet om å drifte denne planeten som om det er en slektsgård man har tenkt skal vare evig. Jeg føler ikke engang noen skygge av tvil om at jeg selv er “på den rette siden av ting” sånn sett. Det er ikke mystisk. Jeg er på den rette siden simpelthen fordi jeg aldri har godtatt noe annet. Hva “andre mennesker” angår så er det i utgangspunktet ikke min sak, men hvis du insisterer så vil jeg si at den statistiske normalen er å være et netto skadedyr. Altså at man bruker livet sitt på å ødelegge flere ting enn man skaper, direkte eller indirekte. Slik sett er min moralske plattform litt sånn Arne Næss (den gamle) dypøkologisk av karakter. Vi er en del av naturen. Det finnes ingen posisjon “ved siden av”. Og det er en bent frem psykotisk vrangforestilling å tro at vi har noen som helst slags kontroll over skadevirkningene av vår økonomiske virksomhet, slik ting har utviklet seg i tiden etter Den andre verdenskrigens slutt. Det var ikke bra før dette heller, men turbosteroidene ble ikke blåst inn i denne halvdøde hestens nesebor før selveste “forbrukerøkonomien” kom på plass i både teori og praksis. Da ble det fart på sakene. Når eksakt ble begrepet søppel funnet opp? Jeg tror ikke sånt fantes før i tiden. Folk kastet ikke typisk ting som kunne brukes til noe, om så dette var bare teoretisk og spekulativt. Fra arkeologien finner vi selvsagt søppelhauger der det er bosetninger – disse møddingene er noe av det beste arkeologene vet å sile og plukke seg igjennom, fordi det gir flere og bedre data om folks dagligliv på den tiden – og enhver bondegård eller stor landeiendom forøvrig vil typisk ha et “avfallsområde” hvor man kaster alt mulig rart man har definert som “ubrukelig”, men det er ikke dette jeg snakker om. Alle vet at “en normal familieøkonomi” produserer omtrent en bærepose med søppel hver eneste dag. Dette var den første økologiske analysen jeg regnet på i livet, omtrent ved 6-7 års alder. Hva skjer med søpla? Hvor havner den? Er det noen som bruker det til noe? Det endte med en kjøretur til søppelfyllinga. Jeg husker det som “et forferdelig sted”. Jeg har aldri senere skiftet mening, men jeg har skaffet meg bedre oversikt og flere ord i løpet av de drøye femti årene som har gått siden da.

Hvilket bringer oss tilbake til Donald Trump. B-kjendisen som vil bli konge. Jeg tror jeg vil si 1983 men det kan hende jeg bommer med et år eller to, saken er uansett at noen henviste til noe som var skrevet om Trump i noe slags magasin – hvor han ble fremstilt som en “ung og lovende” spekulant på eiendomsmarkedet eller noe – og ordene for en jævla idiot dukket opp for første gang, som en “mer behøver jeg ikke å si” type betegnelse på Donald Trump. Jeg føler fortsatt ikke at det er nødvendig å si noe mer, ihvertfall for min egen del, men jeg er jo også som så mange andre forbløffet over over at han overhodet stilte til presidentvalg — og smått sjokkert over at han vant. Dette var det eneste i hele bildet som var spinnvilt. Resten har vært deprimerende forutsigbart. For en jævla idiot. Hva forventer du egentlig fra en idiot? Selvsagt kommer de til å si og gjøre helt hårreisende ting. Det er jo sånn de fungerer. Det er ikke hyggelig å ha sånne som opererende hushai i et presset eiendomsmarked — men det er fullstendig fette absurd å ha dem i en politisk stilling av noen betydning. Dette kommer ikke til å ende bra var sannsynligvis verdens mest unisont tenkte tanke da det ble kjent at Trump var blitt valgt til president i USA. Han klarte aldri å utnytte hele skadepotensialet sitt, så slik sett kan vi si det gikk “bra”, men det er en stygg (og permanent) flekk på det amerikanske rullebladet at noe sånt overhodet har skjedd. Hvordan kan de innsette en sånn evneveik stakkar i en så viktig stilling? Det er ikke til å begripe. Det må jo være noe rav ruskende galt med det politiske systemet deres. Fra langt hold kan jeg umiddelbart se tre-fire ting, men siden det ikke er mitt problem skal jeg avstå fra å ytre meg. Hele Amerika kan reise rett til helvete, for alt hva jeg bryr meg. Jeg har vært der noen ganger, reist litt rundt, truffet mange snåle typer, sett mange slags ting og det ene med det andre, men det er ikke fristende å reise tilbake dit. USA er ikke noe bra sted. Riktignok finnes det “bra steder” isolert sett, men det skulle da også bare mangle i et så stort land. Helhetsbildet er imidlertid noe sørgelig jåss. Herregud. Stakkars folk, de har det ikke bra, verken med seg selv eller med hverandre.

Først nå – ti år etter at “problemet Donald Trump” kom på banen – virker det som om “folk flest” begynner å klype seg i armen og ellers foreta elementære realitetssjekker. Har dette virkelig skjedd? Det er en del “snakk” i formelle og uformelle amerikanske medier nå. Det handler om “normaliseringen av Trump”, nærmere bestemt om hvordan de på mange måter har klart å spinne en kokong rundt personegenskapene hans og heller forholde seg til et projisert utenpåbilde. Det måtte de jo gjøre for å overhodet ta denne fussete fremtoningen alvorlig. Men nå rakner altså hele mannskiten. Det begynner å bli litt for åpenbart at Trump bare er en usammenhengende vrøvlekopp i sine beste øyeblikk, som man kan le og fnise av, men en autotitær “gangsterlord” på det jevne — og noen slags helteskikkelse i sine egne øyne. Som politisk pakkeløsning er han livsfarlig. Det er sannsynligvis ikke mulig å finne noen verre presidentkandidat enn ham selv i USA, som er godt utstyrt med sære typer. Men ikke desto mindre snakker folk om at de så langt er “dødt løp” mellom Donald Trump og Kamala Harris på de politiske meningsmålingene de til enhver tid kjører i USA. Vi får se hva som skjer etter denne debatten, som mange sier. Trump selv har allerede gått ut og kommentert at dette var hans største debattseier noensinne. Alle bør kunne se at de må stemme på ham nå, for å redde Amerika fra den gale marxisten Harris og hennes planer om å tillate abortinngrep selv etter fødselsøyeblikket. Tenk på det du. Og sånn fortsetter smella å gå. Hvem tror på det Donald Trump sier? Vel, vi har for eksempel et segment av befolkningen som ikke har bestemt seg for om jorda er rund eller flat, så hvem vet. Til og med her i Norge finnes det mennesker som ikke “ser” Donald Trump. Alt de ser er et symbol for noe de selv håper, tror eller ønsker. Ganske interessant fenomenologi, forsåvidt.

Overskriften henviser til en litt smart-ass jente jeg husker fra en film eller serie, jeg er ikke sikker. Det er ikke en kamel, men en dromedar. Sånn er det med den saken. Nominelt korrekt, men bare i en svært begrenset forstand. Navnet dromedar kommer fra dromus camelus, som betyr “løpende kamel”. Eventuelt arabisk, eller ènpuklet kamel, om du vil, i motsetning til baktrisk kamel, som er mye mer hårete og har to pukler Som alle vet er Baktria det gamle greske navnet for Afghanistan, men kamelen deres er ikke mer “baktrisk” enn at vi finner den stort sett over hele Sentral-Asia. Det er bare det at vi sitter igjen med greske navn for mange saker som ligger i de retninger.

Ellers er det å si om den løpende kamelen – dromus camelus – at vi gjenfinner bokstavene drom også i hippodrom, det vil si en arena for hesteløp, men vi stanser der, tenker jeg. Fordi poenget er at mens alle dromedarer er kameler så er ikke alle kameler dromedarer. Den frekke jenta fra filmen eller serien – eller hva det nå var – sa rett og slett noe som er like ulogisk som å si “det er ikke et menneske, det er en kvinne”. Det samme gjelder også her: Alle kvinner er mennesker, men ikke alle mennesker er kvinner. Ser du hvordan dette virker? Vi går fra det generelle til det spesielle med letthet, men det lar seg ikke enkelt gjøre å ta seg andre veien. Presisjon handler om å avgrense noe slik at “treffområdet” blir mindre. Kategorien “kvinne” er jo bare omtrent halvparten så stor som kategorien “menneske”. Et fenomen som betyr noe for “alle kvinner” har ikke nødvendigvis samme betydning for “alle mennesker”. Ha dette i mente når vi går videre.

Annonsørinnhold

Kjempetilbud hos strømmegigant: Få halv pris livet ut

Det er ikke ukorrekt å si at “rent drikkevann er viktig for alle kvinner”, men ordstillingen ber om noen slags ytterligere forklaring. Hvorfor har de presisert kategorien “kvinner” innenfor en påstand som er gyldig for alle mennesker? Vet de ikke at verden er full – eller altså i det minste halvfull – av mannfolk som blir emosjonelt opprørt når de føler seg utelatt? Da skal nemlig gråten deres stige mot himmelen som svart røyk fra tusen likbål — og fingetuppene deres skal gå som psykotiske hakkespetter på amfetamin mens de uttrykker sin sorg og skuffelse på slike sosiale media som de har adgang til. Men på en mandig måte, selvsagt. Få ord er best. For eksempel kan man skrive bare FITTE under et innlegg. Det er nok. Budskapet blir sett og oppfattet. Skuffelsen deres er til å ta og føle på, nærmest som en intellektuell ereksjon, kraftfull nok til å fjerne all annen blodgjennomstrømning i hjernen. Men kan man bruke den til noe? Av mystiske årsaker har jeg en “tittel” fra noen år med økonomisk utdannelse, så jeg har lov til å snakke om tilbud og etterspørsel. Og det ser for meg ut som om markedet har vesentlig mye mer penis på tilbudssiden enn hva som faktisk er etterspurt. Så hva skal poenget være med å “presentere ereksjon” og dermed stille seg ulagelig til i en markedssituasjon som allerede er mettet, for ikke å si patologisk overforspist? Problemet vi skal frem til er selvsagt at så snart noen har presentert seg som en kuk – eventuelt en hestkuk – så er det vanskelig å se vedkommende på noen annen måte senere. Det samme gjelder forsåvidt også visse andre kroppsdeler man bruker for identifikasjonsformål. For eksempel kaller man folk noen ganger en ræv – eller hvis man vil være virkelig presis, et rasshøl – men jeg har aldri hørt noen bli kalt en skulder eller et kne, uansett hvor vonde sånne store ledd kan bli hvis man er uheldig (eller uforsiktig) med belastninger og sånt. Med litt poetisk lisens kan vi for eksempel si noe sånt som at du gnager på sjelslivet mitt som en skulderforkalkning, men for sikkerhets skyld bør vi nok likevel henge på ordene din jævla fitte etterpå, som et ekstra “Plan B” type sikringstiltak mot eventuelle misforståelser som kan oppstå.

Etter min mening er mye av det vi definerer som “personangrep” på nettet egentlig bare noen som gjør seg til. Eventuelt “gjør fra seg” i fullt offentlig påsyn. Det inneholder ingen realistiske personkrenkelser og langt mindre noen trusler. Det er i prinsippet bare fornedrende for den som gjør det — selv om både synet og stanken av denslags kan fremkalle ubehagsfølelser hos de som uheldigvis måtte bevitne det. Hva er meningen med dette? Ingen har noen problemer med å skjønne at av og til må man bare drite, men derfra og ut handler alt om hvordan man posisjonerer seg i terrenget. Det å “gjemme seg dårlig” er jo noe annet enn det å vagle seg til i fullt påsyn for alskens fremmedfolk. Jeg har hørt at det finnes mennesker som opplever noen slags erotisk spenning gjennom diverse lek med kroppsfunksjonene – som Sigmund Freud sikkert ville hatt noe å si om – men jeg søker ikke typisk kontakt med sånne, så jeg vet ikke noe om hva det er som driver dem. Jeg tipper det handler om “repressiv traumatisering” mens barnet befant seg på det såkalte analstadiet av sin personlighetsutvikling, slik at “luften tykner” for dem senere i livet når de tilnærmer seg skamområdene. Hva vet jeg? Det skjer så mye fælt og underlig i folks liv. Det forekommer nesten aldri at en voksenperson er helt fri for traumer som de ble påført av noe eller noen i løpet av barndommen. Spørsmålet handler heller om når og hvordan de skriker på grunn av alle knutene i sjelslivet. Noen krever et publikum slik at de kan gjøre fra seg på et performativt vis. Du vet. Vise frem sakene sine, gjerne også dokumentere dem “live” mens de foregår, via en nettbasert strømmetjeneste. Visse “internettmysterier” fra både tyve og tredve år tilbake i tid, men som det spekuleres kraftig rundt ennå, handler om fortsatt ikke identifiserte individer som viste frem dagliglivet sitt på et nettkamera — til å begynne med bare i form av periodiske fotoknips, hvert femte minutt eller så, men etterhvert også som film. Ekshibisjonisme – trangen til å blotte seg, “stå frem” og ellers søke oppmerksomhet – er en av mange psykologiske drivkrefter blant alle som på noe vis publiserer “innhold” i noe slags format på nettet, inkludert ikke minst bloggere. Dette er åpenbart. Noe mindre åpenbart er det hva som driver kommentariatet, altså de som oppsøker nettsteder for å “kommentere” på ymist vis. Jeg tror sant å si ikke at de preges av noen eksplisitt klarhet rundt dette selv. Folk blir jo “hekta på nettet”, tildels på patologisk vis, med noe regelmessighet. Dette var observerbart allerede på 90-tallet. Men nå behøver man ikke engang å jobbe for saken. Alt er på telefonen.

Hvilket bringer oss til problemet med hva slags metafysisk objekt den postmoderne smarttelefonen utgjør innenfor en mytologisk horisont, og der er jeg selvsagt enig med historikeren Timothy Snyder: Den fungerer som et orakel. Mennesker henvender seg til telefonen sin noenlunde på den samme måte som vi i tidligere tider henvendte oss til “sannsigere” og krystallkuler. Vi forventer “informasjon” av en tilsvarende mengde og kvalitet som disse tidligere servicetilbudene for life-coaching og annen psykiatrisk bistand hadde. Forskjell mellom folk i denne konteksten koker ned til “viljen til å tro”, som jo er ganske “urettferdig” fordelt, både i forhold til individuelle egenskaper, ulikheter i temaenes troverdighet og/eller sannsynlighet, profilering, presentasjonsform og det ene med det andre. Det er normalt å bekymre seg for hva slags langtidsskapevirkinger vi bør forvente å finne i menneskeheten på grunn av vår omgang med denne krystalltavlen (som jeg kaller mannskiten) og de tingene den oppfordrer oss til å gjøre. Jeg tror imidlertid ikke at internettet er verre – eller bedre – enn fjernsynet var den gangen da det var noe nytt og spennende. Eller radioapparatet, for den saks skyld. Alle disse tingene eksisterer innenfor det samme “universet av mening” som hverandre. De er alle først og fremst kommunikasjonsmidler som kan brukes og misbrukes. Innenfor metafysisk topologi er en bok det samme som en smarttelefon eller en helleristning. Det handler om eksternalisering av menneskets åndsliv. Altså noe som bærer et budskap fra person til person, uten å selv være en person. Denne teknologiske budbringeren har ingen “egenvilje” slik at det blir litt feil å skylde på bøker, telegrafer, fjernsyn og telefoner fordi man ikke liker budskapet som fremkommer. De som er gamle nok til å huske hvordan ting var på 1450-tallet kan alle bekrefte at det var like stor ståhei rundt dette med å masseprodusere bøker i boktrykkerier den gangen som det nå er fordi “alle er infisert av den kjønnssykdommen vi kaller nettoppmerksomhet” (bortsett fra de som praktiserer streng informasjonsteknologisk askese). Visst er det mange som sitter der og gaper som idioter over et eller annet som foregår på krystalltavlen deres, men jeg tror kanskje at de som tenker mye sånn muligens overvurderer menneskearten litt. Det gjør ikke jeg. Vi er for det meste bare sinnssyke tukleaper. Vi vet ingenting om noenting — men vi liker det vi liker og hater det vi hater. Ferdig snakket. Resten er et drama i fire akter med mange store armbevegelser og margskjelvende følelsesutbrudd. Mange slags adjektiver kan brukes om dette.

Angst brukes når fryktreaksjonen på en ytre hendelse, situasjon eller objekt ikke står i rimelig forhold til den reelle fare. Frykt skilles fra angst, ved at frykt er den evolusjonære emosjonelle eller psykologiske tilpasningen som har som funksjon å beskytte oss fra reelle farer. Angst er en mistilpasset og overdreven fryktlignende reaksjon på tenkt og ufarlig situasjon. Det finnes en rekke forskjellige angstlidelser, der man har spesifikke sikringsatferder og unngår spesifikke tenkte trusler. Symptomene på angst er derfor også svært sammenfallende med frykt.

(Store norske leksikon)

Annonsørinnhold

45 lekre festkjoler for den stilsikre: Finn din favoritt

Som jeg alltid sier: Det forekommer aldri at noe menneske “har rett”. Det går ikke an. Det meste noen av oss kan ha er et “syn på saken”, og siden må vi snakke om sannsynlighetsmekanikk. Her er saken: Tar jeg helt feil når jeg påstår at flere mennesker i dagens verden drives av angst enn av noen normal følelse? (Dette er litt selvmotsigende, siden konseptet “normalitet” vanligvis beskriver “det de fleste gjør”, så vi bør kanskje heller snakke om hva som er “naturlig” for mennesker, som jeg vil beskrive som “normal vaktsomhet” – noe alle dyr har felles – slik at jeg bruker ordet “normal” i en slik kontekst.) Jeg ser på angst som en grensepsykotisk reaksjon på fryktfølelser som man erfarer ofte nok til at de “biter seg fast” og medfører irrasjonelle atferdsmønstre; eller man blir engstelig, om du vil. Mange foreldre har gått mange runder med denne greia, bare for å peke på et relativt vanlig eksempel.

Noe annet vi kan trekke frem er eksistensiell angst, som ofte forekommer i kombinasjon med depressiv lidelse, hvor man mister “gnisten”, lysten til å gjøre ting, følelsen av mål og mening, samt hvor mye som helst annet i den samme gata. Vi kan se hvordan det neste logiske trinn på denne karrièrestigen er å utvikle et rusproblem, enten vi snakker om “egenmedisinering” eller at man danner avhengighet av ett eller flere psykofarmatiske legemidler. Jeg har selv møtt individer som hevder at de ikke tackler livet uten “serotonin-reopptaks-inhibitorer” (SRI), som i folkelig dagligtale kalles lykkepiller. Jeg vet ikke om legemiddelavhengighet regnes som “avhengighet” i fagmiljøer, men for meg er det vanskelig å se hva forskjellen består i. Når man bare må ha det så er man avhengig. Jeg gidder ikke å spikke noen av disse ordene særlig mye tynnere enn dette, selv om det eventuelt måtte befinne seg en skygge av mening i et imaginært grenseland mellom avhengighet av illegale stoffer og avhengighet av legemidler. Jeg er mer interessert i hvem som har det mest robuste systemet for leveranse.

Det å leve i et postmoderne vestlig samfunn uten å vite hva nyliberalisme er ligner veldig på det å leve i Sovjetunionen under Stalin og aldri ha hørt om kommunisme. Jeg ser ikke helt hvordan det er mulig, men likevel er det vanlig. De må på noe slags vis ha lykkes med å isolere deler av hjernen fra virkelighetens påtrykk (som jeg skal medgi ofte er til sjenanse og bryderi når man skal iverksette sine fine planer). Det er her angsten kommer inn i bildet. Veien er ikke lang til en paranoid personlighetsforstyrrelse, hvor pasienten gjerne kan fremstå som “skinnrasjonell” men de idèene som systemet deres er bygget opp av henger ikke på greip. De er helt klart irrasjonelle “angstobjekter” som de ikke desto mindre har dannet et fetisjistisk forhold til, fordi opplegget deres gir mening for dem selv. Det forklarer ting — men bare hvis man klarer å overbevise seg selv om at man “har rett”. Hvis man begynner å vurdere muligheten for at man tar feil vil hele mannskiten kollapse ned til en tilstand av rå og “navnløs” angst, fordi alt henger jo på denne “alternative realitetssansen”. Det er derfor vi kaller det en paranoid personlighetsforstyrrelse. Realitessansen er ikke i seg selv knyttet til virkeligheten, men til noe som fungerer nærmest som et filmklipp man må se om og om igjen i hodet for å opprettholde illusjonen. Dette er vel mer eller mindre sammenfallende med de strategiene fagfolk kaller sikringsatferd, det vil si pasientens egne kontrollmekanismer.

Vi gjentar igjen at nyere psykiatri ikke definerer galskap (i klassisk forstand) som problematisk i seg selv. Alt handler om pasientens evne til å “fungere” – i betydnngen ta vare på seg selv i dagliglivet på det mest elementære vis – og det blir ansett som et privat problem (følgelig også en privat utgift) om man ønsker å bli kurert, fordi samfunnet behøver bare arbeidere, ikke filosofer. Holdningen er ikke ulik den som råder innenfor problemområdet tannhelsestell. Alle vet at det er dyrt som faen å gå til tannlegen, særlig hvis man behøver implantater og denslags for å kunne bite og tygge på noenlunde normalt vis. Noe tilsvarende gjelder innenfor psykiatrien. Analogien til det å trekke tenner, som vel ennå er “gratis”, relativt sett (det er sikkert en ganske betydelig egenandel, men selve inngrepet betales av Folketrygden), består i at psykiatrien kan medisinere folk ned til emosjonell og kognitiv flathet, det vil si at det er ikke mye mer som foregår der enn de elementære livsfunksjonene. Dramatikken, hallusinasjonene og de voldsomme humørsvingningene har blitt røsket ut av sterke medikamenter. Resultatet er et pasienten “fungerer” i relasjon til samfunnets standardkrav for orden og oppførsel. Medisinene fungerer som kjemisk gjeterhund. Man oppnår “samling” av pasientens typiske tendens til å storme avgårde i alle retninger på èn gang. Noe mer behøves ikke. Samfunnet er lagt opp slik at man ikke behøver å forstå hvordan virkeligheten fungerer, man behøver bare å følge et sett med lettfattelige instrukser for sosial overlevelsesteknikk innenfor et normalområde som i seg selv er ganske flatt og pregløst. Samtidig observerer vi at det har blitt snakket om en krise innenfor psykiatrien i minst førti år ved dette tidspunkt. De har ikke kapasitet til å ta seg av alle som søker behandling, eller i det minste en diagnose som kan fortelle dem hvor landet ligger slik at de kan “jobbe med seg selv” på egen hånd. Det siste jeg hørte om saken er at man typisk må påregne flere års ventetid hvis man ønsker time hos en psykolog.

Forbeholdet mitt i forhold til denne tematikken er at jeg ser ting som en filosof. Jeg bryr meg ærlig talt ikke mye om hva “sivilister” tenker; det kommer uansett til å være på nivå med resten av de praktiske evnene deres, som for eksempel sjansen for at de vil klare å gjennomføre en normal “oppussing av hus” uten tung bistand fra fagfolk. I utgangspunktet regner jeg med at det er null sannsynlighet for dette — og de kommer nesten helt sikkert til å føkke opp ting på en rekke kompliserte (og dyre) måter hvis de forsøker. Folk skjønner som regel dette, så de vil i det minste “snakke med noen som har peiling” før de setter i gang med noen prosjekter slik sett. Som alle vet er det ikke bare-bare å utvikle gode egenskaper som kokk heller. Det er jo også et håndverk; som alle har fingrene sine borti opptil flere ganger hver dag. Jeg mener, alle får til det mest elementære. Nå må du pinadø smør på brødskiva di sjøl, som sangen sier. Alle får til å kjøpe etter måten dyre og ekstremt usunne halvfabrikata – ultraprosessert mat – men dette vil over tid påføre dem fysiske lidelser som i mengde og karakter tilsvarer omtrent hva man bør forvente av bivirkninger fra psykofarmatika: Man blir tung og dorsk i kroppen og flat i tanke og følelsesliv. Man legger på seg flere titalls kilo mer enn hva skjelettet er konfigurert for å bære. Og før man vet ordet av det er man fanget i et mønster som det vil ta minst like lang tid å jobbe seg ut av som man brukte på å komme seg dit. Situasjonen per i dag er at det er både vanskelig og sikkert minst dobbelt så dyrt å spise sunt som det er å leve av alt det ekle griseriet man får kjøpt i pose og på boks, som fordi det rett og slett ikke leverer alt det kroppen skal ha heller aldri vil gi den samme “metthetsfølelsen” som skikkelige varer. Alt kroppen skjønner er at den feilernæres på mange ulike måter, hvor den mest vanlige konsekvensen er overvekt og en “dorsk” følelse. Og vi har ennå ikke begynt å snakke om hva slags “informasjonspolitikk” man praktiserer — gitt at kroppen og sinnet begge er finstemte systemer som samarbeider om å fremstille den “virkelighetsfølelsen” som danner grunnlag for personlighetsstrukturen. Det er jo her galskapen kommer inn i bildet.

Jeg aner ærlig talt ikke hvordan det føles å være psykotisk, men jeg innbiller meg at det kanskje er som å være rusa på hallusinogener eller noe, slik at det er vondt å skille mellom drøm og virkelighet. Teknisk sett er det jo ikke tenkning hvis alt man har er en støyende “strøm av bevissthet” som man bare delvis kontrollerer. Tenkning er disiplinert, systematisk og ordnet. Litt som matematikk, kan du si. Noen har lett for det mens andre må slite for å oppnå resultater. Dessuten er det minst like mange som hater ordnet tenkning på den samme måten som de hater mattefaget. Det føles rett og slett ikke bra for dem. Det kommer i veien for “den frie fantasien” og de kreative energiene, eller hva har du. Det er uansett bare en bortforklaring. Saken er at de trives best med å drømme, som er hva som skjer når man “lar det flyte fritt” (enten man selv er våken og aktiv eller “sovende” i hvilemodus). Dette er ikke i seg selv noe problem. “Drømmebevisstheten” er jo sinnets dypeste og mest naturlige tilstand, mens tankevirksomhet tilhører kunstene, det vil si at det er noe vi har funnet opp. Litt på den samme måten som dans, som tar utgangspunkt i kroppens naturlige lyst til å bevege seg, men det ender aldri som ballett hvis man ikke går gjennom er strengt treningsprogram som tar mange år med mye slit. På den annen side kan man heller aldri siden vende tilbake til “uskyldstilstanden” som man hadde før man ble disiplinert, verken som ballettdanser, filosof, kokk eller håndverker. Amatørmessig fomling er ekstremt vanskelig å få til hvis man bare skal “late som”, men det er jo det eneste man har hvis man aldri har blitt disiplinert. Og der står saken. Den postmoderne samfunnskonflikten står tilsynelatende mellom kunstferdigheten og “det naturlige” — men begge disse konseptene misbrukes uten blygsel eller særlig hensyn til de dødelige konsekvensene dette har, av det vi ofte kaller “kapitalkreftene” men som egentlig bare beskriver en form for evneveik vilje til å la grådigheta rå. Eller altså den minst ansvarlige delen av menneskenaturen, om du vil.

Liminalitet er et fagbegrep i antropologien som beskriver et stadium i forbindelse med overgangsriter. Liminalitet forstås som et helt særlig stadium i ritualet, der den som initieres (for eksempel i overgangsritualer fra barn til voksen) står i en spesiell og farlig posisjon utenfor samfunnet og dagliglivet. I dette stadiet kan personen oppfattes tvetydig – som hellig, lett å skade eller som en som kan være farlig for andre.

(Store norske leksikon)

Annonsørinnhold

Kjempetilbud hos strømmegigant: Få halv pris livet ut

Sånn er det å være tenåring på fagspråket. Man er verken her eller der. Ikke barn, ikke voksen. Det er en mellomtilstand og det er på ingen måte galt å påstå at folk ofte oppfatter “ungdommer” som farlige mennesker, enten de har saklig grunn for dette eller ikke. Noen ganger skal det jo så lite til. Kanskje bare et tilfeldig blikk. Kanskje til og med det at man unngår å møte blikket deres. Aggressive individer finner alltid et påskudd for å uttrykke sin følsomhet. Selv har jeg aldri hatt noen problemer slik sett, men jeg er jo også bygd som en telefonkiosk av armert betong, så hvem flyr på meg uten grunn? Det skjer aldri. Selv ikke idiotene er så kørka. Det blir sikkert vurdert noen ganger, men så tenker de vel at det er bedre å vente på nestemann, eller noe. Hva vet jeg? Det eneste jeg kan si er at jeg aldri selv har opplevd “umotivert vold” eller engang tilfeldig sjikane ute på gata, verken dag eller natt, noe sted i verden (og jeg har vært på mange “tvilsomme steder”).

Det er ganske vanlig å være belemret med et sårbart ego. Verst er sånt selvsagt hvis man i tillegg er litt identitetsforvirret, som jo alle rimelig intelligente tenåringer pleier å være. Som alle vet går det an å tenke om seg selv at man har slike og sånne egenskaper, men man vet jo strengt tatt ikke dette før man har prøvd ting ut i praksis, og sånt tar gjerne noen år. Det er helt kurant å justere meningene sine litt etterhvert som man samler seg erfaringsmateriale. Jeg har for eksempel aldri møtt noen treogtyveåring som ikke føler at de er minst dobbelt så smarte ved denne alderen enn hva de var som attenåringer. Og ennå er det langt igjen til de kommer helt opp på høysletta for voksenhet, så å si. Livet er generelt sett fullt av ting som det tar lang tid å lære og forstå. Selv synes jeg det er “cringe” å tenke på hva slags tosk jeg i det store og hele var gjennom mesteparten av det unge voksenlivet, ihvertfall frem til jeg var godt og vel tredve. Mange gjenkjenner sikkert den der. Senere i livet vet man jo ting man ikke engang har lyst til å vite. Helhetsbildet endrer seg i takt med dette.

På den annen side er jeg helt fette sikker på at hvis noen tilbød meg en sjanse til å reise tilbake i tid for å gi den unge utgaven av meg selv noen kloke livsråd, så ville jeg si glem det. Den unge utgaven av meg tok ikke gjerne imot råd fra “de gamle og erfarne”. Jeg husker såpass. Forsåvidt tenker jeg fortsatt det samme; at andres livserfaring bare er anekdoter for meg. Du vet. Historier. Noen ganger passer hatten, men andre ganger ikke. Den enes “reisebeskrivelser fra livet” passer ikke nødvendigvis godt sammen med den andres erfaringer av de samme tingene. Alle er forskjellige. Tildels svært forskjellige. Er dette et problem? Jeg synes ikke det, men som sagt, forskjeller finnes også i alle former og fasonger. Fra min egen barndom og ungdom husker jeg at det som først og fremst kjennetegner “de voksne” er at de lyver hele tiden, enten de har noe direkte å tjene på dette eller ikke. Jeg tenker fortsatt det samme. Det er vesentlig mye mer sannsynlig at et tilfeldig menneske man møter på gaten skal være en praktiserende løgnhals enn noen slags “sannhetssøker”. Postmoderne mennesker virker for det meste å være psykiatrisk skrøpelige matvrak som aldri har klart å “trenge gjennom” og finne frem til sin egen moralske ryggrad. Det er jo så enkelt å bare lalle rundt i livet, følge strømmen og ellers bare bry seg om hvordan man “føler seg” fra dag til dag, uke til uke. Har du det bra? Dette er et perverst spørsmål. I den grad man har et funksjonerende menneskesinn går det ikke an å “føle seg bra” sånn som ting har blitt, med mindre man er rusa eller idiot. Selvsagt kan man ha gode øyeblikk, men det store bildet har blitt så stygt at jeg på en måte skjønner alle de som søker lykksalighet gjennom “uvitenhet som aktivt prinsipp” — altså at de fornekter virkeligheten.

Det varierer litt hva folk egentlig mener med ordet ego. I psykoanalytisk (altså freudiansk) terminologi betegner det den “realistiske” delen av personlighetsstrukturen, som til enhver tid søker å balansere kravene fra henholdsvis sin egen indre skrikerunge – id – og sin egen indre moralist – superego – med varierende suksess. “Indre krigføring” er svært alminnelig, selv om situasjonen bare lar seg løse diplomatisk. Ingen av oss har egentlig noe annet valg enn å bare godta selvet slik det faktisk er, med alle sine vorter, skrukker og hår på ufine steder. Vi har ikke noe sånt som “fravær av ego” i noe psykiatrisk sunt menneske. Det går ikke an. Da har man i så fall svært alvorlige problemer med å både erkjenne virkeligheten og forholde seg til alt hva den inneholder. La oss si at i beste fall er det bare en nevrose. for eksempel noe posttraumatisk som ligger der og gnager som en annen skarp stein i skoen, men en paranoid personlighetsforstyrrelse er mye vanligere enn folk tror. Det begynner gjerne med en sykelig fokus på “hvordan man føler seg”, som om dette noensinne har noen slags relevans. Man må jo uansett gjøre de tingene man må gjøre. Du vet. Gå på jobb og det ene med det andre. Jeg kjenner selv ingen som lever et liv helt fritt for sorger og bekymringer, selv om de fleste i min krets typisk har bedre selvkontroll enn hva som er vanlig. At folk ikke klager betyr ikke nødvendigvis at alt er helt i lodd og vater med dem. Ute blant folk opplever man ofte at ordet “ego” brukes i nedsettende betydning. Han er en ego type. Det snakkes for eksempel ofte om store ego og hvordan disse ikke tar hensyn på korrekt vis, i motsetning til følsomhetens adelsstand, som forstår seg på å gråte i de rette øyeblikkene, uttrykke sin “dypfølte sympati” og diverse annet jåss som strengt tatt ikke koster dem noe, men denne typen hyklerisk falskhet er “politisk nødvendig” hvis man ønsker å profilere seg som et ekstra menneskelig menneske. Imidlertid lærte jeg tidlig at man ikke skal lytte særlig aktivt til det folk sier, men se ekstra nøye på hva de gjør. Verden blir mye enklere å forstå på denne måten. Du vet. Når man studerer den psykologiske utviklingen minst like nøye som den teknologiske.

Det er uforståelig hvorfor folk kaller det materialisme når noen legger uforholdsmessig stor vekt på velstand, penger og alt sånt som bærer symbolkraft i denne retningen, så som visse varemerker og annen strengt tatt primitiv fetisjisme. Det korrekte ordet er nihilisme, altså at de ikke bare mangler “verdier”, de forstår ikke engang hva konseptet handler om. De er fullstendig fortapt. De har ingenting, bare penger, som man jo verken kan spise eller bruke til noe annet nyttig. Alt man kan “gjøre” med penger er å engasjere seg i transaksjonsatferd, gitt at man overhodet har større ambisjoner enn å bare kose med pengene og “føle seg fornøyd” med sin eklektiske samling av fetisjer og symboler. Som sagt, hvorfor dette kalles “materialisme” er ubegripelig, for det er jo helt klart noe psykiatrisk som foregår med slike individer — og det har ikke noe med ego å gjøre heller. Selv vil jeg karakterisere et så sykelig forhold til penger og rikdom som en paranoid tvangsforstyrrelse, som sannsynligvis vokser ut av “et annet forhold” som sitter mye dypere og som i praksis skjules av den mye mer synlige perversjonen deres. Vi bommer sannsynligvis ikke alt for grovt hvis vi starter med “angst” som arbeidshypotese, fordi minst 80-90 prosent av alt det gale folk gjør lar seg spore tilbake til en ubehandlet angstlidelse, som har infisert sinnet til en sånn grad at vi kan snakke om mental koldbrann. Hva vet jeg, det kan være så mye, barndommens traumer og det vanlige opplegget, detaljene kan noen ganger være så mange og så komplekst innflettet i hverandre at det beste er å ikke røre ved noen deler av denne greia, bare stabilisere pasienten nok til at de “fungerer i det normale dagliglivet” gjennom resten av sitt naturlige livsløp. Det litt tragikomiske med vår biologiske art er at mennesker på èn og samme tid typisk er både svært robuste og svært skrøpelige. Det skal “ingenting” til for å splintre og fragmentere personligheten deres, sånn at alt de kan er å bare sitte der og gråte, mens selve organismen tåler en trøkk og vel så det. Folk overlever jo de mest usannsynlige ulykker med noe regelmessighet — og ikke minst god hjelp fra kompetente fagfolk innenfor moderne medisin.

Hvil i fred og alt hva man ellers bør si om sånt, men man må jo være idiot for å tro at det vil ende bra hvis man gjør noe så flamboyant som å stjele nasjonalskattene. Men når det er sagt, så tok vel forsåvidt Pål Enger straffen sin “som en mann” — det vil si uten å klage. Verden har da også sett verre skjebner enn den som ble ham til del. Selv om han – i medisinsk forstand – fortsatt var en ung mann da han døde rakk han å få med seg flere “opplevelser” enn mange som ble oppimot dobbelt så gamle. Det finnes en dimensjon av sjarm rundt denne fremtoningen som ikke lar seg fornekte. Du vet. Noe eventyrlig. Den typen ting som folk liker å fortelle historier om. Særlig når det går an å lage rimelig bra vitser rundt det hele. Han var en tyv, men han var ikke ondskapsfull. Det går an å fnise av “kunstkjenneren” Pål Enger uten at det automatisk henfaller til dårlig smak. Norges største Edvard Munch-fan og annet jeg har hørt. Påstanden er jo ikke direkte upassende.

Jeg oppfatter det slik at folk har lettere for å forholde seg til “ærlige kjeltringer” – det vil si sånne som går bare etter materielle mål; de påfører ikke andre mennesker skade på verken kropp eller sjel med vilje – enn for å godta de som føler seg komfortable i det moralske høysetet. Det foregår jo tross alt mye stygt på bakrommet hos de vi kaller “samfunnstoppene” — for ikke engang å snakke om alt snusket og fusket blant de brede lag av befolkningen. Hvordan er det mulig å ikke være klar over dette? Stjeling er selvsagt ikke bra å holde på med, men samtidig er det langt igjen til det verste man kan gjøre, og slikt som å for eksempel forurense naturen gjennom fusk med farlig avfall og denslags må jo betraktes som vesentlig mye verre enn å bare stikke av med noen verdisaker. Men hvem er det som oftest slipper lettest unna? Jeg sier ikke mer. Tyvers sjarm eksisterer i en moralsk gråsone. Mange føler “sadistisk tilfredsstillelse” når noen slags vågal kjeltring klarer å lure en eller annen rik drittsekk trill rundt og stikke av med deler av pengebingen deres. Denne psykologien er velkjent, men kanskje vanligere på film og i andre diktverk enn i den mye mer ambivalente virkeligheten.

Annonsørinnhold

Kjempetilbud hos strømmegigant: Få halv pris livet ut

De som er særlig interessert i tallbaserte fakta kan enkelt finne frem til Statistisk Sentralbyrå sin side om kriminalitet, som er sortert etter så mange kategorier som noen måtte ønske, for eksempel kan man lese at 22% av alle siktede i 2023 var ikke norske statsborgere, det vil si de var enten utlendinger eller innvandrere med uavklart status. Forøvrig er det å si at det er forbløffende lite kriminalitet i Norge, sett opp imot hvor mye det snakkes om denslags. Vi kan også si at en drøy femtedel “fremmede” helt klart er en overrepresentasjon, men det er langt igjen til den “mesteparten” som mange mumler om. Debatten foregår i et intellektuelt bakvendtland. Vi kan for eksempel si med kategorisk sikkerhet at alle som noensinne sier jeg er ikke rasist er rasister. Pussig hvordan det der fungerer, er det ikke? De som faktisk ikke bryr seg om rase og denslags kjennetegnes jo først og fremst ved at de ikke bryr seg om det. Derfor virker det litt fjernt å nevne det, selv om man eventuelt pakker det inn i diverse stedfortredende svada, som for eksempel at statistisk overrepresentasjon “kan leses mange veier” selv om dette ikke er korrekt statistisk metodikk, eller det filosofer ofte kaller “inverse syllogismer” om du vil; hvor man surrer det til med den logiske rekkefølgen av premiss og inferens. Vi kan jo aldri utlede noe generelt av spesielle tilfeller. Og vi kan aldri på ærlig vis gå for en “høyere” forklaringsmodell enn det laveste felles multiplum som samtidig har plass til alle sakens fakta. Eller sagt på en annen måte: Jo mer man må “dikte” for å få den historien man liker til å stemme overens med de objektive fakta som alle kan observere, jo mindre sannsynlig er det at det man tror på er sant. På den annen side er de sannsynligvis ikke interessert i “sannheten”. De har en annen agenda.

Amerikanerne har det verre enn de fleste andre slik sett. Det finnes for eksempel en kvinne som heter Chaya Raichik – best kjent under oppnavnet Libs of TikTok – som for noen år siden startet et rykte om at visse skoler i USA hadde etablert “kattekasser” for skolebarn som identifiserte seg som katter, formodentlig innenfor en kontekst av såkalte “Furries” (les om det på nettet). Som alle vet foregår det jo et etter alt å dømme religiøst motivert “korstog” mot LHBT-kategorien av mennesker, hvor man ikke sjenerer seg for å gå ned i den aller dypeste møkkakjelleren for å finne noe man kan kaste etter folk. Saken er at det finnes en kjerne av sannhet i påstandene til den evneveike hurpa. Skoler i USA hadde gått til innkjøp av et kvantum “kattesand” av hensyn til skolebarnas bekvemmelighet, men ikke slik de tror. Problemet er at det noen ganger kommer såkalte skoleskytere som dreper sakesløse folk for fote – barn like så mye som voksne – og da er instruksen at man skal låse seg inn som best man kan, og ellers være stille og vente på at politiet skal komme og ta hånd om galningen. Som alle skjønner kan man ikke bare “gå på toalettet” under sånne forhold, så hva skal man liksom gjøre? Tanken var at hvis man har litt kattesand som er laget for å suge opp fukt, fjerne lukt og så videre, så er dette i det minste litt bedre enn å bare gjøre fra seg rett på gulvet. Men denne forklaringen var ikke god nok for det tidligere nevnte “korstoget”. De vet jo at det må være perverse årsaker for alt folk gjør, med mindre det er helt åpenbart, og selv da går det ofte i surr for dem. Paranoide vrangforestillinger slår lettest rot hos de som tror at “alt har en mening”, som kanskje er sant innenfor noen slags høytsvevende metafysisk horisont, men det er jo ikke dermed sagt at denne meningen er enkel å forstå for noen, særlig ikke de som allerede har hodet fullt av “historier de har hørt” som stemmer med noe de “føler”.

Han knivdesperadoen som gikk amok i Solingen (Tyskland) for ikke så lenge siden var – i henhold til hva nyhetskanalen Deutsche Welle kan rapportere – tilknyttet sammensvergelsen IS, som jeg tror står for “islamsk stat” — hvor det langsiktig strategiske målet åpenbart må være å etablere akkurat det navnet sier, mens det på mer kortsiktig – taktisk – grunnlag jobbes med å skape frykt for “orientaleren” i de vestlige land. Det er i deres interesse å skape “muslimhat” og i så måte har de ingen bedre allierte enn islamkritikere som så vidt jeg kan se egentlig bare har et tvangsmessig forhold til begrepet tvang; de fantaserer uansett om å tvinge folk til å være “mindre orientalske” eller hva vet jeg, helst vil de vel “sende dem hjem” selv om de eventuelt måtte være født i Norge, med alle slike rettigheter som norske ststborgere har. Det er uklart hvor grensen går, men såvidt meg angår har man passert grensen med god margin når man jobber for å piske opp følelser og så frøene til splid og vold mellom mennesker på et helt usaklig grunnlag — og ikke minst i strid med alle lover og folkerettslige prinsipper. Selv er jeg lite begeistret for religion. Jeg klarer ikke å oppfatte det som annet enn evneveikt vås — men på den annen side raker det jo ikke meg hva folk driver med på privaten. Jeg vil helst ikke vite noe om det. Fordi når det kommer til mennesker er det så vidt jeg kan se aldri et spørsmål “om” de er fette sinnssyke, bare hva de gjør med galskapen sin. Har de kontroll? Har de et noenlunde sunt mentalt septikarrangement eller går skiten deres på fri eksos? Det er alt jeg ønsker å vite. Religion er i så måte “bedre enn ingenting” men ikke mye bedre. Det er for eksempel verken vanskelig eller uvanlig å lyve om sin egen religiøse fromhet, både foran speilet og foran andres åsyn. Hvor lenge behøver man å lete før man finner religiøst motiverte illgjerningsmenn? Det pleier ikk å ta mange dager mellom hver gang sånt dukker opp i nyhetene. Så får man tenke det man må, med slike evner til abstrakt begrepsdannelse som man har.

I 2023 er det beslaglagt 2 292 kg kokain fordelt på 1 942 beslag. Norgeshistoriens fire største kokainbeslag er registrert i løpet av året. Det er beslaglagt mer kokain i 2023 enn til sammen i perioden 2000 til 2022.

(Politiet.no)

Annonsørinnhold

Stor oversikt: Disse ville Black Week-kuppene gjør du nå

Alle husker to tonn kokain i banankasser fra Ecuador. Det var jo en sensasjon. For de som eide varene – hvem det enn var – representerte dette beslaget et økonomisk tap på to milliarder kroner. Hvem har råd til å tape sånne summer uten at hele opplegget deres kollapser? Det er noe alvorlig galt med hele bildet. De to milliardene er et anslag basert i at to tonn utgjør to millioner gram, som så vidt jeg vet er den vanligste salgsenheten når stoffet kommer frem til forbrukerleddet. Hvor mange kokainbrukere er det egentlig i Norge? Man skulle jo tro at to tonn vil mette markedet i lang tid fremover, men på den annen side så behøver “tunge misbrukere” opptil flere gram hver dag, etter hva folk som har peiling kan fortelle meg. Men blir ikke det jævlig dyrt? Vi aner konturene av et slags omvendt pyramidespill hvor man må rekruttere nye spillere i pyramiden – som tilfører spillet nye penger – for å kunne finansiere sitt eget forbruk.

På NRK.no så jeg nylig en multimediapresentasjon hvor tanken var å følge kokainruta hele veien fra jungelen i Sør-Amerika til festmiljøene i Oslo og ellers, som utgjør sluttbrukerne. De som tilfører opplegget “de siste pengene”. Jeg var selv i Colombia for første gang i året 2021, eller rettere sagt storbyen Cali, som var mildt sagt preget av pandemiske sikringstiltak. Det lengste jeg og følget mitt beveget oss utenfor selve bystrøkene var for å besøke et slags surrealistisk Western-preget sted hvor man kunne fiske sin egen middag i noen kunstige dammer, men det tilsvarte omtrent bare avstanden mellom Oslo og Sandvika, hvor man strengt tatt befinner seg i et “urbant miljø” langs hele ruta. Jeg så aldri noen jungel i den forstand, annet enn gjennom flyvinduet. Jeg så ikke noe kokain heller, for den saks skyld. Verken brukere eller selgere, bare noen plakater her og der med advarsler om hvor grensene går: Alt under et gram medfører bare beslag og registrering av persondata, men hvis man har mer enn dette på seg havner man “i systemet” — som jeg antar er et lite hyggelig sted å være. Å bli tatt av politiet i Norge er i utgangspunktet en helt annen type problem enn å bli tatt av politiet i Colombia.

Selv liker jeg verken kokain i seg selv eller de som bruker det, men hva kan man gjøre? Løsningen blir å holde avstand, forlate stedet hvis noen begynner å “legge opp striper”, og så videre. Det er mer enn bare litt crazy at Colombia – et fabelaktig vakkert land preget av gjestrie og generøse mennesker – har et sånt rykte til en sånn grad at mange spurte meg senere om jeg hadde “sett noe”, selv om de vet at jeg ikke er interessert i sånt. Svaret er selvsagt ikke. Colombia er sannsynligvis et av de siste stedene i verden hvor man bør tukle med denslags. De er ikke “tolerante” sånn som i Norge. Våpnene folk bærer er ikke bare til pynt. Advarslene man får er ikke bare folk som brisker seg og “leker tøff”. Hvis man blir bedt om å forlate et sted bør man ikke gjøre noe annet enn å gå rolig bort derfra, uten å lage noen scene. Ingen bryr seg om deg og rettighetene dine, selv om man som norsk “gringo-turist” sannsynligvis blir passet bedre på enn de fleste andre, rett og slett fordi Colombia ønsker seg mer turistindustri og mindre kokainhandel. Imidlertid er det ikke noe trygt land, selv om det skal mye til for at man roter seg borti noe hvis man ellers oppfører seg normalt og holder seg i tettbygde strøk. Det er livsfarlig å reise inn i jungelen uten kjentmann, væpnet vakt, og det ene med det andre. Risikoen er kanskje ikke særlig stor for at man skal støte på banditter, men hvis man gjør det er man heldig hvis de bare nøyer seg med å ta fra deg alt du har og ellers la deg gå. Å drepe deg betyr jo ikke noe fra eller til for dem. Hvor mye koster en patron? Der i den samme gata har du også omtrent verdien av et menneskeliv for disse typene.

Hvorom allting er, de sies i den nevnte reportasjen på NRK.no at ting har strammet seg veldig til i Ecuador over de tre siste årene, som jeg etter litt telling på fingrene får til å bli siden året 2021, da jeg satt der i apartementsleiligheten på hotellet og så på nyhetene. De deler dem opp i regioner, hvor Andesregionen var den aktuelle. Hver gang Andina kom opp var det noe jævelskap i Ecuador, nærmere bestemt store fengselsopprør med mange døde. Samtidig var det finansielle skandaler som gikk hele veien til toppen, noe som fremkom blant annet gjennom de mange store “lekkasjene” av hemmelige dokumenter fra de karibiske skatteparadisene. Panamapapirene, Paradispapirene, og så videre. (Alle kan – og vil – finne mye stoff om dette hvis de søker på nettet.) Inntrykket jeg fikk den gangen var at det pågikk en stor kamp om makt og markedsandeler innenfor den kriminelle delen av økonomien, som man antar styres fra fengslene, og to år senere ble det altså beslaglagt to tonn kokain i Norge, som etter alt å dømme ble skipet ut fra Ecuador. Jeg har forsåvidt skrevet om dette mange ganger allerede, men det er etter min mening et stort problem hvis sånne mengder faktisk var tiltenkt det norske markedet, uten at noen kan si noe som helst om hva som eventuelt ikke ble beslaglagt — annet enn at man typisk regner med at omtrent ti prosent av all illegal kontrabande blir oppdaget og beslaglagt. Betyr det at atten tonn slapp igjennom? Hvis vi flytter blikket til Antwerpen i Belgia, som er hovedsentralen nå, etter at sikkerhetstiltakene ble enda mer skjerpet i Rotterdam, Nederland, så oppdager vi at der på stedet beslagla de nitti tonn kokain i løpet av 2023, altså samtidig med at man fant de to tonnene i Norge. Vurdert ut ifra de respektive markedenes størrelse virker dette som et rimelig forhold, om vi antar at det som blir beslaglagt i Norge sannsynligvis er beregnet på hele det skandinaviske markedet. Det virker jo ikke som om det er noe skarpt vakthold mot smugling inn i Sverige. De regner typisk med at ting kommer andre veien.

Som tilfellet er med Rotterdam er også Antwerpens havn diger. Ti ganger så stor som selve byen. Det kommer og går opptil femti tusen containere om dagen, mens alt tollen kan rå med er en nøyere sjekk av kanskje bare hundre av dem, slik at uansett hvor mye “sjette sans” man opparbeider seg i faget – slik at man forstår hvem som er og ikke er “mistenkelige” – så sier det seg selv at man aldri vil lykkes med å stanse “narkoflommen” på dette viset. For det virker jo ikke som om det er vanskelig å få kjøpt omtrent alt hva man kan ønske seg av rusmidler på det illegale markedet i Norge, mye av det over nettet. Jeg vet ikke noe om forholdene i resten av Europa, men jeg antar at det er omtrent det samme. Forbrukerleddet får stort sett tak i det de måtte ønske, når de ønsker det. Butikken er åpen døgnet rundt, hele året. Narkobransjen sender jo ikke akkurat inn regnskapene sine hvert år, så de tallene det opereres med er “anslag” – som betyr at det kan være mer eller mindre enn de oppgitte beløpene i virkeligheten – men FN oppgir at den globale narkohandelen utgjør omtrent 500 milliarder amerikanske dollar, så omtrent tigangen når vi regner om til norske kroner. Altså på størrelse med bruttonasjonalproduktet i et middels stort land. Dette er sterke nok midler til å korrumpere ikke bare de lokale forretningsforholdene, men også den offentlige forvaltningen. Smuglerne har solid kjøpekraft, i tillegg til at de har våpenmakt nok til å skremme de fleste. Omtrent en gang i måneden dukker det opp en ny dokumentar om disse tingene — og utviklingen er etter min mening ganske entydig. Det går ikke an å skremme de kriminelle fra å drive med så lønnsom virksomhet, fordi det dukker alltid opp en ny desperado som bare ventet på sin sjanse til å “rykke opp” så snart politiet “sprenger en liga”, sannsynligvis etter en både lang og kostbar etterforskning. Det går sannsynligvis an å stenge helt for narkohandel, men da må vi i så fall ha en politistat og et samfunn som er mer preget av overvåkning og kontroll enn selv det de mest dystopisk fantaserende ser for seg når de snakker om hvor mye sånt de allerede føler seg utsatt for. Jeg mener, selv i etter måten godt kontrollerte fengsler kan man etter hva jeg hører få kjøpt det meste, på kreditt, som man siden må gjøre opp med å jobbe for narkohandlerne når man slipper ut igjen. Uansett hva slags vinkel man ser denne saken fra virker det som et håpløst problem hvis tvang er alt man har å jobbe med.

Vi peker igjen på at det samfunnet vi har nå er eksakt hva Nietzsche så for seg da han for drøye hundre år siden snakket om nihilisme, eller mer utlagt; en verden hvor den fremste drivkraft og det høyeste moralske prinsipp er egen lykke, nytelse, rikdom, eller hva det nå måtte være som hjertet begjærer. Nyliberalistisk ideologi, kan vi forsåvidt også godt si. Men det som først og fremst undergraver vår verden og våre fremtidige livsbetingelser er den tanken at hva individet føler – rent subjektivt – er minst like viktig som det “ekspertene” sier, uansett hva vi snakker om. Ingen oppfatter det som uvanlig eller unormalt å avvise en ekspertuttalelse kun basert i hva man selv tror. Nihilisme er et sammensatt begrep. Det betyr i utgangspunktet “ingen verdier” men det kan også bety “realitetsfornektelse”. Ikke minst kommer begrepet til anvendelse i forhold til den velkjente situasjonen med troll, løgnere og falske ryktespredere på nettet; enten de jobber for en fiendtlig entitet sin etterretningstjeneste, eller de opererer på eget initiativ, for egen reging og risiko. Narkobruk som kilde til glede, hygge og adspredelse passer til Nietzsches bilde av nihilismen “som hånd i hanske”. Alkohol må selvsagt også faktoreres inn i bildet. Det er jo et av de hardeste og mest sosialt destruktive stoffene vi vet om — men ikke desto mindre finnes alkoholen “overalt”. Dobbeltmoralismen i dette forholdet har sannsynligvis gjort det vesentlig mye enklere for et stort antall mennesker å “rasjonalisere” sin egen bruk av illegale stoffer. Og politikken handler jo til syvende og sist bare om kjøttvekta: Hvor mange stemmer på deg? Det er irrelevant hvor mange fine saker og smarte løsninger man eventuelt har hvis man ikke får stemmer nok til å havne “i posisjon”. Opposisjonspolitikere kan jo ikke gjøre særlig mye mer enn å jobbe med folks følelser. Du vet. Overbevise stemmekveget om at de er et bedre alternativ enn de inkompetente fjøsnissene som ikke klarer å få noe gjort i praksis. Skravla går som alle vet på sitt mest velsmurte når man ikke behøver å bevise noe av det man påstår. Siden blir det kanskje regjeringsskifte – litt sånn att og fram ettersom folk endrer sine objekter for misnøye – uten at dette utgjør noen stor pragmatisk forskjell. Norge er jo et “stabilt” land i den forstand at ingen ønsker noen dramatiske forandringer av noe som helst i samfunnet. Forbedringer ja, men ikke på en måte som er til sjenanse for store deler av den stemmeberettigede befolkningen. Det er jo politisk selvmord. Jeg tror ikke det er mulig å “bli kvitt” rusmidler – verken de lovlige eller de ulovlige – slik at det eneste realistiske spørsmålet som gjenstår blir hvem som skal kontrollere distribusjonen. Det er strutsepolitikk av verste merke å diskutere “om” vi skal ha narkotika i Norge. Markedet fungerer slik at der etterspørsel finnes – og folk er betalingsdyktige – så vil det på den ene eller andre måten fremkomme et tilbud. Norge er slik sett og så vidt jeg kan se akkurat som alle andre “vestlige land”: Man får tak i det meste så lenge man kan betale.