Rumpesnusere, hjerteblottere og de siste dagers skinnhellige

Passiv aggresjon er hva som fremkommer når folk egentlig er fly forbanna, men den politisk korrekte kondisjoneringen deres tvinger dem til å smile istedet. Det skjer noe på veien mellom impuls og ytring, men det handler ikke om selvbeherskelse. Sosial angst er et bedre navn på det som driver dem. Frykten for hva “de andre” tenker om deg. Passiv aggresjon er defensivt. Det handler om selvforsvar gjennom taktisk misrepresentasjon av selvet. Eller løgn om du vil. Servicepersonalets evige “stein i skoen” — fordi de på et rent profesjonelt grunnlag er nødt til å bare smile og ta imot når klientene er uhøflige, ubehagelige og det ene med det andre. Tenk resepsjonister, flyvertinner, kelnere, og ikke minst alle som jobber med “kundeservice” tilknyttet klagerett og retur av produkter som folk er misfornøyd med. De får høre litt av hvert. Som om den som tilfeldigvis er på jobb i den stillingen akkurat da er personlig ansvarlig for forsinkelser, misforståelser og den typen ting.

Varmgang i tenkamentet handler invariabelt om at pasienten ikke har effektive kjølemekanismer. De “mister hodet” og henfaller til atferd som ligner en hund som står og bjeffer mot noe oppi et tre. Altså i prinsippet psykotisk. Det gir ingen mening. Det hjelper ikke i noen forstand med slike “utblåsninger” men det er likevel så vanlig at folk for det meste ikke engang reagerer når det skjer, annet enn å fnise ondskapsfullt når det blir ekstra ille. Klagementalitet er uansett mye brukt som grunnlagsmateriale for diverse komisk scenekunst. Alle voksne mennesker vet jo godt hva ordet frustrasjon betyr. De har faktisk levd med det hele livet. Jeg får ikke viljen min. Jeg tror ikke alle mener det samme når de bruker ordet “smart” men vi kan kanskje være enige om at ett av kriteriene for “smarthet” må være at man kjenner, forstår og forholder seg rasjonelt til sine egne begrensninger. Jeg mener, alle vet at de ikke kan fly bare fordi de kan flakse med armene – bortsett fra de det virkelig har rabla for – men det virker ikke som om alle vet at de kommer ikke til å få viljen sin bare fordi de kan blafre med underkjeven og spytte ut raske, harde ord som lingvistisk maskingeværild rettet mot den angripende horden av kaoskrefter.

En episode som av en eller annen grunn festet seg såpass at jeg husker det ennå var en gang da noen “gikk fra konseptene” i tollen på en flyplass og brukte grov kjeft mot tollerne, viftet med armene og hele pakka. Jeg skjønte aldri hva det handlet om men jeg tror de hadde dårlig tid i forhold til noe. Jeg husker det uansett som veldig kleint. Utbruddet deres virket mildt sagt mot sin hensikt fordi de ble jo selvsagt tatt med inn på bakrommet for gud-vet-hva mens vi andre for det meste spaserte rett igjennom uten noe mer enn de vanlige rutinespørsmålene. Alle vet at hvis tollerne ber deg legge kofferten din på disken og åpne den så er det dette du må gjøre. Uten diskusjon. Det er ikke noe personlig. Det er bare sånn de jobber. Sånn er opplegget. Hvis du ikke godtar dette må du heller la være å bruke fly, la være å krysse internasjonale grenser, eller hva enn som må til for å stabilisere humøret ditt. Herregud. Hvor vanskelig kan det være? Det er relativt enkelt å få med seg hva som gjelder. Du behersker ikke situasjonen når du befinner deg i en kontrollsone. Det mest effektive er å holde kjeft og gjøre som du blir bedt om. Hvis flyplassen, tollen, politiet og alle andre som er involvert i opplegget hadde trodd at du var en “spesiell person” ville du jo aldri ha stått i tollkøen til å begynne med. De har andre ordninger for diplomater og denslags. De sluses gjennom på en annen måte, et annet sted. Alle vi som står og venter på tur til å slippe forbi kontrollørene er i den samme båt. De fleste er normale reisende, men noen har med seg ulovlige ting i bagasjen. Tollernes jobb er – i den grad de kan – å sortere det ene fra det andre. Minimere bryet for vanlige reisende, men også oppdage og ta ut de som bevisst eller ubevisst smugler med seg noe.

Siste gang – jeg kommer jo neppe noensinne til å reise dit igjen – jeg ankom Stanstead flyplass (tilknyttet London, men det ligger ganske langt ute på landet) støtte jeg på et par politibetjenter med imponerende bevæpning. Ikke bare hadde de håndvåpen på hofta, begge bar også på den korte typen maskingevær som er spesielt utviklet for trange forhold i urbane strøk, med ekstra magasin klipset utenpå. Man kunne se det glinse i messingen på kuletippene. De spurte om å få se passet mitt. Jeg tok det forsiktig frem. Man ønsker jo ikke å legge opp til noen rykninger i avtrekkerfingeren hos såpass tungt bevæpnede folk. De studerte det litt. Deretter smilte de og sa velkommen. Der endte det for mitt vedkommende, men jeg tror ikke alle føler den samme grad av fryktløshet foran sånne fremtoninger. Senere lurte jeg på hva som var greia med maskingeværet. Det eneste logiske svaret er “våpenteater”. De viser frem arsenalet sitt. For jeg klarer jo ikke å se for meg at en kulesprøyte er den rette form for våpen hvis det virkelig blir aktuelt med noe slags skarpt engasjement med noen inni ventehallen på Stanstead. Man må nesten regne med en masse sivilister som løper rundt i panikk, mer eller mindre skrikende, mens skuddvekslingen pågår. Sjansen for å treffe noen av dem annullerer på en måte hele poenget med å ha så massiv ildkraft. Det ville gitt mer mening hvis de bar på en skarpskytterrifle med kikkertsikte. Mindre teatralt men mer praktisk til formålet. Eller hvorfor ikke en hagle, sånn som vaktmannen på supermarkedet i Colombia hadde? Jeg vet ikke hvorfor. Jeg antar det handler om ranere, siden folk i hovedsak bruker kontanter i det landet. Seriøst. Skikkelig 80-talls opplegg. Miami Vice eller noe. Ihvertfall er det enkelt å få tak i kokain i Colombia, for de som har denslags interesser. Hvilket bringer oss langt ut i kålåkeren. Dagens tema er jo passiv aggresjon. Det handler dypest sett om at man er kuet. Redd for følelser, både sine egne og andres. De smiler ikke, de flekker tenner mot verden. Som når en hund rygger bakover, men samtidig legger hodet lavt og snerrer, rett før det hele eksploderer i ynkelig klynking. På fagspråket kalles dette å vise frykt. Det typiske “servicesmilet” er en defensiv gest. Det representerer ikke “hva man egentlig føler”, men fungerer som et signal om at man er den underdanige parten i denne transaksjonen. Du vet. På et profesjonelt grunnlag. Men servicearbeidere er ikke egentlig underdanig overfor kunden, ihvertfall ikke noe mer enn en prostituert egentlig er kåt på klienten. De gjør bare det de må for å tjene penger.

Det bør være opplagt hva slags type en rumpesnuser er. Du vet. Sånne som er litt i overkant nysgjerrig på andre folks affærer. Sånt kan – litt avhengig av hva slags personlighetstype man selv er – oppleves som jævlig provoserende. Men en typisk hjerteblotter vil kanskje sette pris på oppmerksomheten. De liker jo best av alt å snakke om seg selv og det de føler. Jeg vet ikke hvorfor de tror noen egentlig bryr seg, selv om det vanlige er å være høflig, nikke og si ja. Du verden. Sier du det? Neimen så interessant. Og sånn går dagene. Vi lever alle med vår egen tolkning av virkeligheten. Hvilket i praksis betyr at alle tar feil. Alltid. Du og jeg og Titten Tei. Det forekommer aldri at vi “har rett”. Alt vi har er perspektiver — og varierende grad av kontroll på vår egen indre idiot. Vitenskapens standarder for “godkjente fakta” er i prinsippet de samme som må til for å få noen dømt for drap i en straffesak. Det spiller ingen rolle hva du “vet med deg selv”, bare hva du kan bevise. Ingen ville godta noen lavere standard hvis de selv var – presumptivt uskyldig – mistenkt i en alvorlig kriminalsak. Da blir det plutselig mindre relevant hva Børre på Facebook mener. Når advokatene – med sine kraftig erigerte honorarer – kommer inn i bildet er det jo ikke morsomt lenger. Friheten til å flire, tulle og skrulle virker plutselig som noe man står i fare for å miste, eller ihvertfall få sterkt redusert, på grunn av forhold som man ikke kan kontrollere med bløff, løgn og bortforklaringer. Begrepet ytringsfrihet er strengt tatt bare et juridisk forhold som handler om at staten ikke kan rettsforfølge noen på grunn av deres ytringer om statens funksjon og forretninger. Dette er ingen selvfølge. I mange land kan man bli både fengslet og det som verre er hvis man kritiserer styresmaktene. Vi behøver ikke reise mange timer med fly for å havne i en sånn sone. Dette er imidlertid alt begrepet ytringsfrihet betyr. Det handler om offentlige saker. Under private forhold kan hvem som helst forby hva som helst slags snakk, atferd, klær eller hva det skal være i sitt eget hjem, eller på sin egen eiendom. Dette bør ikke være problematisk. Det samme prinsippet er videre fremført i forhold til privat eide og drevne foretak, eller i praksis media, plattformer på nettet, forsamlingslokaler og den typen ting. Man må jo bare respektere at den lokale pinsemenigheten ikke ønsker besøk fra Church of Satan (som selv minst like sannsynligvis heller ikke ønsker å besøke dem). Eller at de som eier en spesifikk avis ønsker å opprettholde en spesifikk redaksjonell profil, som jo nødvendigvis må bety at mye stoff vil bli “nektet”. De ønsker ikke å snakke om alle mulige perspektiver, bare sine egne. Er dette et problem? Jeg synes ikke det, men andre kan ha andre oppfatninger.

Hvis blogging hadde vært musikk så ville denne plattformen hatt mange visesangere. Du vet. Sånne som klimprer på gitaren og synger en sang de har laget selv. Andre ville vært popmusikk. Melodi Grand Prix og det ene med det andre. Noen ganger ser vi også angstmusikk, av typen Bauhaus, The Cure, Joy Division og så videre. De danser med nevrosene sine. Selv er jeg imidlertid en metal dude med sterk slagside mot sånt som de laget på 70-tallet, eventuelt moderne tiltak som har en “retro vibe”. Som alle vet hadde tyskerne lenge et system med lisenser og annet byråkratisk jåss som gjorde det vanskelig å tjene penger på musikken både som plateartist og konsertband. Så, siden de uansett ikke trengte å bry seg om de parametrene som styrer “kommersiell suksess” – dansevennlighet, radiotilpasset sanglengde og den typen ting – kunne de liksågodt ta den helt ut og spille bare sånt som de selv hadde lyst til. Dette dannet grunnlaget for krautrock, som var en egen underavdeling av det større konseptet “progressiv rock”, eller bare prog. Lange, tildels atonale og “dronende” sanger, ofte med temmelig “far out” melodiføring og tematikk ellers. Du vet. Can, Faust, Amon Düül og de der. Hele poenget med at David Bowie sin såkalte “Berlin-trilogi” ble laget i Berlin var jo på grunn av lydbildet de ønsket seg. Hvorfor nevner jeg dette? Fordi jeg var 14 år i 1977, da David Bowie slapp albumet Low. Jeg visste ingenting om denne artisten på forhånd, så jeg trodde dette var ham til vanlig. Det neste jeg hørte om ham var at han var produsent for albumet The Idiot, som Iggy Pop slapp det samme året og som også gjorde sterkt inntrykk på meg den gangen. Dermed hadde “pregingen” skjedd. Jeg hadde dannet en idè om David Bowie som fikk meg til å protestere mot det tidligere materialet hans. Det var jo på ingen måte like tøft som det nye. Ziggy Stardust and the Spiders from Mars? Herregud. Gå hjem og vogg, din jævla hippie. Selv skal jeg bare vaske ørene litt med The Ramones eller noe, for å komme over sjokket. Jeg var veldig fordomsfull mens jeg var fjortis. Det er jeg vel forsåvidt ennå, men de fordommene som har overlevd er mer strømlinjeformede nå. Mye glattere og sleipere. Jeg viser dem ikke frem med den samme stoltheten jeg følte den gangen. Jeg har rett til å mene hva jeg vil! Jeg er jo voksen nå. Det forventes av meg at jeg avvikler mine aggresjoner på “passivt” vis. Det er ikke bra å følge en konfrontasjonslinje. Samfunnsansvar betyr jo først og fremst at man holder fred med “de andre” — og særlig de man ikke liker. Hvis man ikke klarer dette spiller det mindre rolle hva slags fin fyr man ellers måtte være. Her er et interessant statistisk faktapunkt: Jo hardere og mer aggressiv musikk folk liker – med visse unntak – jo mer fredelige og letthåndterlige er de som klienter i forbindelse med for eksempel konserter og festivaler. Det typiske metallpublikummet staser seg opp som en Halloweenfantasi fra helvete, men de lager ikke bråk. Det handler om fest og moro for dem. Pluss det psykologene tror, som er at de får avreagert frustrasjoner og aggresjon gjennom “digging” av brutal musikk. Man blir rett og slett overkjørt av en vegg av lyd, hvilket er hele poenget med denne kunstformen. Det er meningen at det skal treffe deg som en orkan – kanskje en litt upassende metafor akkurat nå – i den forstand at du har ikke noe du skulle ha sagt. Styrken i opplevelsen er alt for overveldende.

 

 

Kommando Pimpelipim

Disse illustrasjonsbildene som folk velger – inkludert meg selv – er et interessant studium i seg selv. Hvor får de dem fra? Selv bruker jeg Google Images. Mest fordi jeg er så fette evneveik med “digitale media” at jeg ikke engang har noe fotoapparat. Eller rettere sagt, jeg har det jeg har på telefonen, men det er ukjent for meg – forsåvidt også uinteressant – hva man må gjøre for å flytte et bilde fra telefonen til PCen. Jeg pleier sjelden å bruke denne applikasjonen. Når jeg gjør det er det som regel gjennom WhatsApp (som strengt tatt er den eneste årsak til at jeg overhodet har denne typen telefon), altså i en person-til-person kontekst der og da. Men i det store bildet er det bare ti prosent sannsynlig at jeg kjøper en ny “smarttelefon” når den jeg har tar kvelden. Nitti prosent taler for at jeg går tilbake til dumfon. Altså en telefon som ikke kan noen flere triks enn å ta imot og sende samtaler. Resten av mannskiten er jo bare distraksjoner.

Denne plattformen er formatert slik at man må bruke illustrasjonsbilde for å havne i forsidefeeden. Det er en regel. Du skal. Jeg observerer noen navn i “topplisten” som aldri synes på forsiden, hvilket forteller meg at de har allerede en ganske stabil krets av lesere som etter alt å dømme klikker seg inn fra andre plattformer, for eksempel Facebook, noe som ser ut til å gjelde mange av de som bruker illustrasjoner også, for den saks skyld. Sånn sett er blogg.no mer en parkeringsplass enn en trafikkavviklingsmaskin. Plattformen er ikke “aktivistisk”. Det skjer ikke noe her. Alt som finnes er et knippe mer eller mindre aktive bloggere som parkerer skrivestykkene sine på plattformen, men som busser inn selve lesermengden fra andre steder. Eierne virker fornøyd så lenge reklameinntektene er større enn driftskostnadene, men de har ellers neppe noen “planer” for blogg.no. Som forretningsmessig aktivum sett står ting på pause. Ingen prøver å utvikle konseptet. Det får bare skure og gå så lenge det går. Det er ingen grunn til å forvente noe dramatisk i noen kjent retning. Alle “forstyrrelser” koster jo penger, tid og andre ressurser uten å egentlig bringe noe interessant til bordet. Det finnes to hovedgrunner til at de eventuelt legger ned. Den ene er at de ikke lenger klarer å selge nok reklame. Annonsørene tror ikke det er verd pengene. Den andre er hvis det blir så mye skriking etter “service” at det blir direkte brysomt. De har ikke budsjett for noen moderator. All arbeidstid som må brukes på plattformen er et netto tap. Følgelig kan de velge å skru av lyset og stenge dørene på denne bakgrunn.

Den eneste veien til noen “positiv forandring” som jeg kan se her og nå er hvis en ansatt på “mellomledernivå” i den mediebedriften som eier mannskiten plutselig får noen slags idè og på dette grunnlag ber om å få styre kontoen; med et konseptuelt prosjekt, et dedikert budsjett og det ene med det andre. Imidlertid er det en risiko for at hvis et sånt opplegg prøver og feiler, så vil plattformen sannsynligvis falle tilbake til en dårligere nullpunktstilstand enn dagens, kanskje til og med bli nedlagt som et ledd i etterpåklokskapens blodtåke. Hvorom allting er, jeg bruker ikke særlig mye tid på å spekulere rundt sånt — hinsides det som er fette åpenbart: Blogg.no putrer og går som akkurat hva det er, og kommer neppe til å endre seg på noe dramatisk vis med det første. Det er et greit nok aktivum å ha i porteføljen sin, men de kommer ikke til å bruke tid eller andre ressurser på å “forbedre konseptet” i noen slags retning. Innenfor horisonten av norsk samtidsvirkelighet virker det mest forretningsmessig spennede å være hvis et forlag kjøpte opp bloggplattformen og vred den i retning av “arena for amatørforfattere” som ikke produserer slike mengder av slik kvalitet som må til for å komme over terskelen og bli en “forlagsforfatter” som lever av dette, men som likevel er interessante som et litterært B-lag. Dette må vel plasseres i kategorien for håp, men et stykke unna hardkokt realisme. Det finnes et ganske stort lesende publikum i Norge, men jeg tror ikke de oppfatter “blogg på norsk” som spennede eller interessant. Sånn sett er denne plattformen også et spøkelseshus — forsåvidt et passende tema for den oppkommende Halloween-feiringen, men ikke mye å rope hurra for resten av året. Dia de los muertos. En hyggestund for intellektuelt emansiperte skrømt.

Illustrasjonen jeg så etter i dag var egentlig “militær dekorasjon” hvor det optimale ville vært en latterlig mengde medaljer, eller noen slags absurd overdrevet paradeuniform, men jeg endte med det greske treskokompaniets pussige spankulering. Det er jo teater. Det ser helt dust ut på kostymefronten, og koreografien er heller ikke bra, men våpnene de bærer er seriøse nok. A mixed message heter dette på engelsk. Den norske gardens rituelle marsjering foran slottet er også symbolsk mer enn “nyttig”, men de er ikke desto mindre svært seriøse soldater. Blant de best “allround” trente vi har, både i disiplinær og taktisk forstand. De vet hva de skal gjøre hvis “noe oppstår” for å si det sånn. Men så lenge alt er normalt driver de mest med paradespankulering for turister og andre glanere. Selv var jeg i marinen, hvor det fokuseres mer på å sette sjøbein enn å danse som en tinnsoldat. Vi har i utgangspunktet ikke noe forhold til “terreng”, bare til vind, barometer, bølgehøyde og denslags. Dessuten er det alltid spennende å legge til kai etter å ha vært der ute i et par uker. Alt gynger på en måte. Det er ganske psykedelisk. Digresjon til side, poenget er at disse smale rektanglene som de militære bærer på brystet – den såkalte sildesalaten – er å forstå som kvitteringer for en medalje som befinner seg fysisk på et annet sted. Greia er lesbar for de som har pugget hva de ulike stripene betyr, men de fleste klarer bare å se “mengden”. Så hva sier vi? Høyt dekorert dekker de nødvendige kategorier av mening. Det finnes både det vi kan kalle en “soldatkultur” og en “militær tradisjon” i Norge, som i de fleste andre noenlunde velordnede land, uten at jeg har noe bra kunnskapsgrunnlag for å uttale meg om noen av delene, bortsett fra å si at de eksisterer. Det finnes en kode. Du vet. Mål og mening. Eller hvor grensene går, om du vil. Det norske forsvaret er kanskje “kunstig” på den måten, men det er ikke desto mindre en æreskultur som stiller høye krav til “orden og oppførsel”. Høyest når det kommer til garden, diverse “jegere” og andre spesialstyrker, men også de vanlig menige er nødt til å “falle inn i rekkene” som det heter. Avskjed i unåde er riktignok vanskelig å få til for vanlig menige i forsvaret – på en måte som ikke involverer politi, psykiatri eller begge deler – men det har skjedd. Det går an å ha en “personlig stil” som gjør folk ubrukelige for forsvaret. De vil jo bli tatt seriøst. Man skulle kanskje ikke tro det når man ser enkelte militærparader, men dette er altså første bud. Da hjelper det å bære våpen. Folk respekterer alltid skarpe våpen selv om de som bærer dem kan ha en personlig fremtoning som gjør alle fornuftige mennesker tvilende i forhold til hva som foregår. Enklere skremselstaktikk enn dette finnes ikke.

Speaking of which, som de sier på engelsk – det betyr når vi snakker om heksa – man bør sannsynligvis ikke ha noen overdreven tro på “våpeneffekten”. De man virkelig ønsker å skremme hvis man bærer våpen – særlig på synlig vis – er sannsynligvis de man skremmer minst av alle. Du vet. Hardokte kriminelle, terrorister og denslags. Alle vanlige sivilister puster ekstra dypt når det kommer et våpen inn i rommet. Det er jo aldri noe bra tegn. Men blant de som med størst sannsynlighet er innstilt på våpenbruk er det en omvendt proporsjonal tendens til å frykte andres våpen jo mer desperado de selv er. Man må jo regne med at folk ser på “skuddveksling” som en aktuell mulighet hvis de bærer våpen. Det kan ikke bare være på gjørs og jåss. Ihvertfall bør man ikke regne med det. Våpenet er alltid et taktisk farlig element, selv om den som bærer det er relativt ufarlig. Plutselig kan det jo havne i noen andres hender. Noen som er, hva skal vi si, mindre stabile. Kortere lunte og mere krutt. Det tar ikke mange sekunder. Dette er hovedfaren ved at våpen er lett tilgjengelige, både som ting man kan kjøpe og ting man kan lovlig bære rundt på offentlig sted: Noen med onde hensikter kan ta våpenet fra deg og iverksette sitt eget opplegg. Folk har ikke noe realistisk forhold til vold. Langvarige slagsmål forekommer nesten aldri. Det meste som skjer starter brått og slutter like brått. Bang. Så er det over og alle forlater stedet, bortsett eventuelt fra de som ikke kan. Alt sånt som drar seg ut i tid handler om “regler”. Det kan være to individer som “duellerer” eller to grupper som “gjør opp” med noe slags møljeslagsmål, som ikke desto mindre har regler. Det er avtalt spill i den forstand at det er begrenset hva man har lov til å gjøre. Alle har sikkert sett en film eller to om fotballhooligans som treffes etter avtale for å slåss mot hverandre, før eller etter – og helt uanvhengig av – selve fotballkampen. I det minste bør alle ha hørt om sånt. Selv om vi kan si de er ganske ville typer så har også de en æreskultur. Det er ikke greit å vanære klubben. Du vet. Slåss på en feig måte og den typen ting. Da må man heller la være. Det de ønsker er jo et rykte som formidable slåsskjemper, ikke som feige ryggangripere. Vi kan si at de forsåvidt mener alvor, men det er en betinget form for alvor, som befinner seg på skalaen mellom en rent symbolsk konflikt – selve forballkampen – og virkelig effektiv vold, som ville vært å ta ut motstanderen med maskingevær og fra bakhold. Litt mer som der hvor MC-gjengene noen ganger havner når de går til krig mot hverandre. Fotballgjenger er noe annet. De er bøller, men ikke “krigsmenn”.

Hvor går grensene? Jeg synes som sagt ikke at folk typisk har noe realistisk forhold til fenomenet vold. Angsten er for stor og kompetansen er for liten. Dessuten velger de helt gale fryktobjekter. Det er for eksempel mye mer sannsynlig at man vil oppleve vold fra noen man kjenner enn fra fremmede. Statistikk blir sjelden mer krystallklar og gjennombevist, hinsides selv envher urimelig tvil. Det er av sine egne man skal ha det, som folk sier — av en eller annen grunn. (/sarkasme) Sjansen for å bli trakassert er variabel ut ifra hvor man er, hvem man er, og så videre, men selv i fiendtlig miljø er sjansen lav for at man skal bli utsatt for et voldelig angrep fra fremmede. Når dette likevel tilsynelatende skjer noen ganger så er det fordi de “vet hvem du er” på noe slags plan. Det er strengt tatt ikke tilfeldig. De er ikke gale mennesker som overfaller den første og beste de møter, de er definitivt “på jakt”. De har både plan og strategi. De ser etter noen som oppfyller en viss sjekkliste av kriterier — og denne listen kan være like spesifikk, idiosynkratisk og ekskluderende som en liste over minimumskrav til de man ønsker å ligge med. Nesten ingen “tar hva som helst”. Herregud. Man har da standarder. De som er interessert i “vold som metafysisk grunnlag for det hellige” bør lese Renè Girard. Opplegget hans begynner med basisfølelsen begjær. Siden baller det på seg. Jeg sier ikke at han har noen svar, bare at han har noen interessante perspektiver på ting. Som filosof er jeg selv lite interessert i å bygge vakre akademiske luftslott. Hvis det ikke handler om “selve livet” er det bare sånn som han snekkeren som synes at det blir aldri for mye sliping med sandpapir. Man leter jo etter den perfekte overflate. Objektets ultimate presentabilitet. Selv baserer jeg virkelighetsoppfatningen min på om det virker. Gjør det noe? Har objektet – eller konseptet – noen effekt, og i så fall hvilken? Hva skjer? Estetiske forhold er sekundære. “Hvordan det ser ut” koker ned til illusjoner. Dessuten er konsepter i utgangspunktet usynlige, selv om de står for minst halvparten av alt vi regner som virkelighet innenfor kulturen. Man ser dem bare i kraft av sine symboler. Du vet. Trafikkskilt. Det er et kodespråk man må lære.

 

 

Martin Scorsese, filmskaper

Auteurteori er en analysemetode innen filmteori som fokuserer på regissøren som den individuelle kreative skaperen av filmen. Begrepet kommer fra det franske ordet auteur, som betyr forfatter. I 1948 lanserte Alexandre Astruc konseptet «kameraet som penn» i sitt essay «Du Stylo à la caméra et de la caméra au stylo». Han skrev at film var i ferd med å utvikle seg til å bli et middel for individuelt uttrykk, der regissøren artikulerte sin særegne personlighet ved å skrive med kameraet på samme måte som forfattere skriver med sine penner. François Truffaut etablerte la politique des Auteurs i essayet «Une certaine tendance du cinéma français» («En viss tendens i fransk film»). Essayet var i hovedsak en kraftig kritikk av datidens franske filmindustri, som Truffaut mente var for personlighetsløs og litterær. 

(Wikipedia)

Den nye bølgen i fransk film er noe velkjent blant cineaster. “La Nouvelle Vague” begynte så smått på slutten av 1950-tallet og varte i tyve år eller deromkring, selv om fenomenet forbindes mer med et spesielt filmmiljø i Frankrike enn med noen tidsepoke per se. Altså et knippe med det som den gangen var unge, kreative og fremfor alt idealistiske filmskapere. Claude Chabrol, Francois Truffaut, Jean-Luc Godard med flere. På en måte var de alle som Quentin Tarantino er kjent for å være. Svær i kjeften og med perverst mye kunnskap om film, ikke så mye “politisk” som personlig-idiosynkratisk i uttrykket, selv om han definitivt tar opp politiske tema og ikke akkurat bruker filter når han skal si hva han synes. Men hva gjør det vel om man har “en komplisert personlighet” så lenge man lager geniale filmer? Punlikum og kritikere bryr seg jo strengt tatt ikke om fimens produksjonsprosess. De vil bare ha noe som funker bra på kino. Du vet. Bra film.

De internasjonale ringvirkningene merkes uansett ennå. Jeg så nylig et intervju med Martin Scorsese hvor han oppga idèene til den nye franske bølgen som sin viktigste inspirasjonskilde da han selv begynte med film. Et annet sted sier han at den nye franske bølgen har hatt sterk påvirkning på alle senere filmregissører, enten de har sett filmene det er snakk om eller ikke, fordi opplegget til disse pionèrene for en ny måte å “tenke film” har påvirket hele bransjen, i alle ledd og på alle nivåer. Saken er at alle som jobber med film har jo et forhold til film, inkludert hele den administrative staben og alt teknisk personale. Jeg har ikke selv jobbet mye på filmsett, men jeg var i teateret og mener jeg har grunnlag for å si at man vil neppe trives i den bransjen hvis man ikke liker teater. Kanskje ikke engang da. Arbeidsmiljøet ligner jo ikke på noe normalt arbeidsmiljø man typisk finner ute i samfunnet. Typene er veldig typete. Rypene er veldig rypete. Alt er surrealistisk og forvridd. Ikke noe bra sted for folk som ikke trives med kunstfag og “kunstneriske personligheter”.

Noen snakker om “New Hollywood” som storhetstiden innenfor amerikansk film. Det begynte med Bonnie & Clyde i 1967 og sluttet med “katastrofefilmen” Heaven’s Gate i 1980. Perioden mellom var preget av stor kunstnerisk frihet for regissørene, blant annet Martin Scorsese som etablerte seg som en av de store på den tiden. Både før og etter lå tyngden av kontroll mer hos studioet og “pengefolkene” enn hos den kunstneriske ledelsen. Amerikansk film fra 70-tallet har da også en egen karakter over seg. New Hollywood var en virkelig ting som folk trodde på og lot seg inspirere av den gangen, tildels også senere, ikke minst i form av den foran nevnte Quentin Tarantino, som brakte det gamle ordet auteur tilbake til den amerikanske filmen. Man må nødvendigvis sammenligne Tarantinos filmer med 70-tallet for å se ting i sin rette kontekst (selv om de kulturelle referansene hos han QT på ingen måte stanser der). De kunstneriske tendensene i USA fikk dårligere kår da studioene oppdaget det som senere har blitt kalt B-filmer på høybudsjett, som for eksempel Haisommer (“Jaws”) og Star Wars, med alle sine parallelle økonomiske muligheter i merchandising, det vil si salg av diverse stæsj med tema og motiver fra filmene, som ofte brakte inn vel så mye grunker som selve filmen. Jeg aner ikke engang hva originale lekedukker som ennå er forseglet i sin originalforpakning fra den gangen bringer inn på samlermarkedet for Star Wars-entusiaster, men jeg hører det kan være seriøse beløp. Imidlertid er dette en åpenbar perversjon av filmkunsten. Det er ikke seriøst, selv om inntektene gir pengefolk stjerner i øynene.

Hvorom allting er, det finnes ingen etterrettelighet for konseptet smak. Det handler ikke så mye om hva slags film det går an å lage som om hva slags film det går an å selge. Hvorfor ta bryet med å produsere noe dyrt og bra når publikum godtar noe billig og dårlig for den samme prisen? Hva er en film? For størsteparten av det betalende publikum er det et underholdningsprodukt. De danner ikke typisk noe “dypere” forhold til “film som poetisk uttrykksmiddel” og denslags. De liker det de liker, ferdig snakket. Men dermed er vi tilbake til nettopp den typen “formelfilm” som den nye franske bølgen var et opprør mot til å begynne med. Studioene beregner sitt publikum og fremstiller sjangerfilmer av typen action, western, komedie, romantisk og så videre; som hver for seg “funker greit nok” men uten at noen kaller dem geniale. Det er ikke Gudfaren, Hjortejegeren eller Taxi Driver. Selvsagt har det også blitt laget bra film i USA etter året 1980, men dette er ikke hva de har satset på i en større forstand. Det er ikke viktig at filmen er bra, bare at den tjener penger. Det er fint hvis den vinner en Oscar men om det skal velges mellom kunstneriske kvaliteter og økonomisk bunnlinje behøver ingen være Nostradamus for å spå. Mange av de som etablerte seg som filmskapere på 70-tallet praktiserte politikken en for en. De laget èn film for studioet og èn film for seg selv. En formelfilm og ett kunstverk. Det lyder som et rimelig kompromiss mellom kunstneriske ambisjoner og økonomisk realisme, selv om man skal ha et bra fette etablert navn for å få en sånn avtale i dagens verden. Det er jo dyrt å lage film. Hvem har råd til å tape penger over langen? Alle som jobber med filmproduksjon – det er mange som må til for å fremstille en vanlig spillefilm – må lønnes og forpleies på forsvarlig vis. Det er grenser for hvor lenge folk gidder å jobbe gratis fordi de har et glødende idealistisk forhold til fimkunst. Alle kjenner livets grimme realiteter. Man må – på den ene eller den andre måten – skaffe penger så man kan betale for seg. Sånn er levereglene. Derfor observerer vi en jevn statistisk tendens til at folk går i retning av “det trygge”. Sånn er det bare. Mens man er i en viss alder styres man av hormoner og tåler nesten hva det skal være. Man spretter bare opp på beina igjen hvis livet slår deg ned. Men etterhvert som man vokser til utvikler man behov for en noe mindre anstrengende livsstil. Du vet. Sikrere økonomiske forhold og det ene med det andre.

 

 

Tina Peters og ytringsfriheten

Noen ganger er det best å holde kjeft. Jeg regner med at alle voksne mennesker skjønner dette. Man  ikke uttale seg om alt mulig, selv om man “har en følelse” og ellers mener at man befinner seg i en god posisjon for å korrigere andre menneskers virkelighetssyn. Det er kanskje særlig når man føler seg helt sikker på noe at alarmbjellene bør ringe. Har du tatt feil før? I så fall vet du at konseptet eksisterer. Det kan og vil skje igjen. Et intelligent menneske vil akseptere dette og prøve å plassere sine feil i et ikke alt for farlig miljø, altså “feile bedre” som folk sier. I praksis sørge for at man oppdager feilene på et tidligere stadium slik at man kan korrigere seg selv før ting kommer ut av kontroll. Dette er hva begrepet erfaring handler om. Du vet hvordan kaken smaker. Du har vært der før. Den typen ting.

Tina Peters ble født den 11. september 1955. For noen dager siden ble hun dømt til ni års fengsel for hva som essensielt sett koker ned til en tjenestefeil. Misbruk av offentlig stilling. Hva kaller vi sånt i Norge? Det er uansett intenst mislikt blant alle de som har viet livet sitt til den tjenesteytende virksomheten i offentlig sektor som alle samfunn behøver for å få hjulene til å gå rundt. Sånne stillinger pleier ikke å være godt betalt, men det er – vanligvis – idiotsikre penger. Staten betaler alltid ut lønn på den korrekte datoen og alt det der. Det kan gå opp og ned for et firma som jobber i privat sektor, slik at det er alltid noe usikkerhet forbundet med eksakt når de har råd til å ta hvilke utbetalinger, et forhold som reflekteres i at lønnsnivået er høyere enn hvis man jobber for staten, som jo aldri slipper opp for kontanter.

Jeg googlet henne for å være sikker på at jeg stavet navnet riktig og så videre. Den samme informasjonskilden er åpen for alle. Wikipedia sier at hun har en bakgrunn fra naturmedisin og “holistisk terapi”. Med andre ord en jævla hippie. Herregud. Fordi jeg er en nerd som fikk gode karakterer i rettslære på skolen følger jeg enkelte kanaler på YouTube som handler om rettsprosesser og advokatarbeid. Hva slags personlighetstype er det som synes at sånt er interessant? Svar, sånne som meg. Loven er et konsept man kan tilnærme seg på ulikt vis, blant annet en “religiøs” vinkel som dypest sett handler om makt og avmakt, autoritet og underkastelse, men min innfallsvinkel er akademisk. Jeg er ikke interessert i det menneskelige dramaet, minst av alt mitt eget, men i rettsprinsippene. Du vet. Prosedyrer og sånt. Mekanikken i hele greia. Det er jo så mange slags hensyn som kommer inn i bildet, av ulike årsaker og på ulikt vis. Justismord forekommer noen ganger. Det skjer også at en som har blitt kjent skyldig i første rettsinstans “prater på seg hardere straff” når utmålingen skal skje. Dette skjedde definitivt i tilfellet Tina Peters. Et justis-selvmord om du vil. Selv har jeg det man kaller “gammeldags oppdragelse”. Det sitter i ryggmargen at hvis man ikke har noe saklig å si bør man heller ikke snakke. “Ingen kommentar” er også bedre å si enn å lyve og fantasere foran den dommeren hvis jobb det er å idømme deg en høvelig straff, eventuelt “la deg gå med en advarsel” hvis det som har skjedd ellers er ganske mildt, ingen ble skadet eller noe sånt, og dine egne handlinger avviker sterkt fra resten av livsmønsteret. Det virker lite klokt å beskylde dommeren for å være med i en ondsinnet konspirasjon som obfuskerer sannheten, kan vi kanskje si. Herregud.

Litt elementær hoderegning gjør at jeg får alderen hennes Tina Peters til å bli 69 år. Ni års fengsel? Det kommer med en realistisk sjanse for at hun aldri mer vil se livet utenfor murene. Man kan jo dø av sorg og skuffelse. Nocebo – den onde halvbroren – er like reellt som placebo, det vil si “den mentale effekten” som spiller inn når en juksekur likevel virker, fordi man tror på den. Det finnes hvor mange tester som helst som påviser placeboeffekten. I det store bildet er denne dama et offer for den onde personkulten rundt Donald Trump, men hun var ikke desto mindre en idiot i kraft av sitt eget talent og sine egne valg. Det hun ble dømt for var i utgangspunktet å ha sluppet inn noen skumle typer bakveien til et valglokale og gitt dem adgang til utstyr, data og det ene med det andre. Strengt forbudt. De er veldig hårsåre i forhold til valgsystemets integritet og troverdighet i USA. Sikkert i Norge også, men jeg har aldri hørt at det har vært et tema. Folk stoler på at tingene skjer på korrekt vis. Valgfusk brukes uansett ikke som propagandavåpen av en regjering som nekter å gå av. Jeg har aldri hørt om sånt i noe rimelig stabilt, europèisk demokrati. Folk aksepterer valgutfallet selv om de ikke liker det. Denne typen taktikk er mer hva man forventer fra useriøse jallastater i Sentral-Asia eller Sør-Amerika, hvor alt egentlig henger på halv fire og ingen tar “systemet” alvorlig. Saken er at jeg, som alle andre med rimelig god evne til å tenke, tror ikke man kan ha et velfungerende demokrati hvis folk er skeptiske til de offentlige funksjonene, særlig rettssystemet. Du vet. At “loven er lik for alle” og den typen ting. Her utveksles ingen tjenester og lure blunk. Systemet er ikke rigget til fordel for verken enkeltpersoner eller særinteresser. Noen ganger kan man observere en viss skjevhet til fordel for de som allerede er rike og priviligerte “samfunnsstøtter” — men vi observerer minst like ofte at disse tas ekstra hardt nettopp fordi de ikke har noen saklig unnskyldning for å begå forbrytelser. De lider jo ingen nød. De bor bra. De spiser godt. De har ikke en traumatisk forhistorie med rus, mentale problemer og den typen ting. Kort sagt: De skylder resten av oss å oppføre seg bedre. Deres livssituasjon kan ikke argumenteres å være verken desperat eller tragisk. Så hva gjenstår? Jeg beklager det som har hendt. Jeg innså ikke rekkevidden av handlingene mine. Det skal aldri gjenta seg. Deretter kanskje noen ord om at man forstår situasjonen man har havnet i og vil akseptere dommen.

Men ikke Tina Peters. Hun var et troll hele veien frem til mål. Hva tror du kommer til å skje når du står foran en fyr som skal dømme deg og sier at han aldri tillot alle bevisene i saken å bli fremlagt? Dette er jo ikke selve rettssaken. Der var hun allerede kjent skyldig. Dette hendte under straffutmålingen. Altså ikke engang noe relevant argument, fordi sånt hører hjemme i en eventuell ankesak. Du er ikke på fjernsyn nå. Dette er ikke et show. Ingan jublende fans venter deg i den andre enden av korridoren. Bare fengselslivet, som jeg riktignok ikke kjenner i noen særlig detalj, men jeg klarer ikke å se for meg at det er en hyggelig opplevelse for andre enn noen helt sære typer. De fleste av oss ville sannsynligvis kjent på et såkalt tungt hjerte når metalldørene går i lås og vår verden har blitt redusert til “livet på cella”. Det tror jeg hun også vil gjøre. Du vet. Når virkeligheten treffer deg i trynet med full kraft. Og hun er 69 år gammel. Med en ni års dom. Herregud. Hvordan klarer man å stelle seg sånn? Syndene hennes skjedde som et ledd i den generelle kampanjen får å få valgresultatet fra år 2020 til å bli kjent ugyldig. Donald Trump prøvde alt for å beholde presidentjobben, inkludert et voldelig kuppforsøk med alt han hadde for hånden den 6. januar 2021. Det var ganske “trippy”. Ikke siden krigen i 1812 har den amerikanske kongressbygningen blitt stormet og skjendet av noen slags tropper, regulære eller irregulære. Straffesaken i den forbindelse går sin gang i rettssystemet. Mange har blitt idømt streng straff for sin rolle i det evneveike dramaet, men ikke Donald Trump. Han står som presidentkandidat ved valget om under en måned. Herregud. Hvis noen hadde kommet med manus til en sånn røverhistorie for bare ti-tyve år siden ville det blitt avvist som for spekulativt, usannsynlig … og er det ikke også litt av en fornærmelse mot systemets integritet? Vanlige folk – og ihvertfall ikke amerikanerne – liker jo ikke anklager om at de nasjonale institusjonene deres er så dustete at de står til latter foran hele verden. En vanlig gjennomsnittsnorsking ville blitt provosert hvis en utlending begynte å kritisere Norge på usaklige og løgnaktige måter, dikte opp historier i media og så videre. Fair is fair, som det heter, sånn at det er ikke for drøyt å kritisere for eksempel den norske statene oljepolitikk og den typen ting, men vi har ikke bedt om noen råd for hvordan vi skal arrangere institusjonene i praksis for å bli tatt seriøst. Vi har orden på sakene, ellers takk. Ting er selvsagt ikke – og kommer heller aldri til å bli – perfekte. Feil forekommer. Men i det store og hele fungerer opplegget rimelig godt. Hvorfor? Først og fremst fordi de som melder seg til tjeneste innenfor det offentlige pleier å være seriøse mennesker som er innstilt på å gjøre en god jobb.

 

Koreansk svinebiff & Bombay curry

Livet her i the matrix handler om å fange mat på supermarkedet. Blant mye annet, selvsagt, men akkurat nå er det dette som pågår. Eller strengt tatt sitter jeg jo og skriver på PCen, men minnene om middagens storhet er så levende på så mange plan samtidig at transcendens synes å stå for døren. Gud for noen herligheter. Min vakre kropp som danner tempelstrukturen rundt min enda vakrere sjel er selvlysende av tilfredshet. Mot et nominelt servicehonorar er min entusiasme aldeles til å ta og føle på. Min ånd stiger opp mot det endeløse universet som et flammende sverd. Jeg bærer vitnesbyrd om et mirakel. Halleluja.

Hva eksakt er svinebiff? Herregud noe så evneveikt. Biff kommer fra beef, som kommer fra boeuf, som kommer fra bov. Det er navnet på en helt annen slekt av dyr. Det som på norsk heter storfè, eventuelt naut. Den er sannsynligvis ikke koreansk engang. Hva er greia? Det er ikke seriøst å lyve, men sånn har verden blitt. Porc picante a la corean burde det stått på etiketten. Alle kan jo såpass kjøkkenfransk. Men det står altså “koreansk svinebiff”. Imidlertid skal det være beef i Bombay curry og siden dette er på tilbud så blir det slik. Saken er at de hadde også et glass med dette produktet – fra varemerket Sarita’s – til nedsatt pris, slik at jeg tok det ene med det andre og klæsja det med litt teknisk om og men sammen i stekepanna. Ugh. Jeg har talt. Det funker, sammen med en passende mengde ris.

Ellers heter byen Mumbai nå. Jeg har aldri vært der og skal nesten helt sikkert aldri dit heller, men jeg hører at India er et interessant land. Det kan godt hende. Verden er jo full av interessante ting. Det man gjerne har begrensede mengder av er tid og penger. Jeg er blant de mange som må tenke før jeg bruker noen av delene. For eksempel er det klokt å jakte på “tilbudsvarer” og tilpasse menyvalget til dette heller enn å gå den motsatte vei. Bare sier. Det er en balansegang å styre en typisk “singel” husholdning. Storkjøprfordeler kommer liksom aldri inn i bildet fordi jeg spiser for langsomt og for lite til at dette egentlig er smart. Sånt er nok mest for barnefamiliene. Å spise ute er heller ikke noe som er aktuelt særlig ofte — det handler like mye om geografi som økonomi. Restaurantlivet på bygda er begrenset. Dessuten gidder jeg ikke å betale dyrt – alt er dyrt her – for noe jeg selv kunne gjort bedre med ræva.

Mat må man uansett ha. Av flaks – eller andre årsaker – plages jeg ikke med tarmgass når jeg spiser bønner, linser og erter, så det blir en del av dette. Kjøttvarer har nærmest status som garnityr her i husholdningen. Jeg klarer for eksempel sjelden å spise meg gjennom en biff av normal størrelse, langt mindre de oppskalerte variantene. Det blir for mye. For massivt. Det er ikke bra for “kroppsfølelsen”. Jeg liker ikke å føle meg “mett”. Det er nesten like heslig som å være dritings. Uansett er saken at jeg må enten lage små mengder av gangen eller satse på noe jeg siden kan dele opp i porsjonspakninger og fryse ned for senere avbenyttelse. Sånn sett pleier jeg å lage min egen avart av fårikål, som preges mest av at jeg dropper kålen til fordel for squash, aubergine, løk og denslags, i hva man kanskje kan kalle “typisk middelhavsk og tomatbasert gryterett” med svært liberale mengder hvitløk og annet pikant materiale. Lammekjøtt egner seg jo ikke for hot mat, etter min mening, men det er perfekt for det pikante. Vi er allerede en uke inne i oktober og jeg har ennå ikke gjort det. Jeg vet ikke hvorfor. Haster det ikke? Jeg vet ikke når sesongen for billig lammekjøtt er over, men den varer da minst like lenge som de norske eplene. Altså i enda noen uker. I verste fall blir jeg å droppe hele greia, så får jeg ta det igjen til jul, eller noe.

 

 

Hvorfor er mennesker så voldelige?

Verdens helseorganisasjon, WHO, definerer vold som forsettlig bruk, eller trussel om bruk, av fysisk makt eller tvang, rettet mot en selv, andre enkeltpersoner eller en gruppe, som enten resulterer i, eller har høy sannsynlighet for å resultere i, død, fysisk eller psykisk skade, eller mangelfull utvikling.

(Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress)

Jeg faller definitivt innenfor kategorien “trussel om bruk av tvang rettet mot en selv”. Det kan jo ofte være vanskelig å sparke meg i gang når det er noe jeg bør gjøre (men som kan utsettes), selv om jeg er ganske flink til å få gjort det jeg  gjøre. Bare hvis jeg truer meg selv med noen slags straff våkner jeg til liv og tar grep. Jeg vet jo allerede at jeg ikke kødder. Jeg kan være ekstremt streng mot meg selv. Ikke bare i form av så grov kjeft at håret legger seg i bakoversveis, men også på mer utspekuerte og sadistiske måter. Fy faen så evneveik du er. Nå blir det fullstendig moronekt i en måned. Du vet. Disiplin. Det er ikke enkelt. Men man venner seg til det etterhvert.

Når vi studerer våre venner dyrene legger vi merke til at det er de mest sosiale som er de mest voldelige. (Da regner jeg ikke med volden som begås av rovdyr på jakt, bare sånt som foregår mellom individer av samme art.) Og det handler alltid om penger, sex eller makt. Eller sånn som dyrene ser det: Næringsressurser, parringsrettigheter og territorial dominans. Asosiale dyr av typen “ensom omstreifer” – si for eksempel bjørner – havner riktignok noen ganger i konflikter, men “vold som arbeidsmetode” er ikke typisk i denne kategorien, mens det er business as usual hos diverse flokkdyr som har hierarkiske rangordninger. Høyerestående primater er de verste gutta i klassen, men ingen slår mennesket når det kommer til rå maktbruk. Hva slags beviser behøver du?

Folk har så mange meninger om hva slags dyr mennesket er. Selv sier jeg vi er åtseletere og at alle våre naturlige instinkter må forstås på bakgrunn av dette. Dette er vår evolusjonære nisje i naturens store kretsløp. Alt vi er – og ikke er – nå i dag begynte med at en variant av apeslekten oppdaget åtselplyndring som overlevelsesstrategi. Siden har vi blitt svært spesialiserte. Det er vanskelig for mennesker å bare overleve på plantekost, slik vi har utviklet oss. Det går an, men man må ha et ganske bevisst forhold til næringsstoffer og mengder. De som slurver vil pådra seg mangelsykdommer som for eksempel fedme og/eller alskens psykiatriske syndromer. Det er imidlertid ikke store mengder animalsk føde vi behøver for å få det hersens treskeverket til å gå som det skal. For mye kjøtt er definitivt mye verre enn for lite. Hva er for mye? Det er litt relativt i forhold til kroppsbygning, bakterieflora i tarmen og den typen ting, men på et generelt grunnlag kan vi si at det å spise kjøtt hver dag er en svært dårlig idè hvis helsa overhodet betyr noe for deg.

Evolusjonsbiologer sier ytterst sjeldent noe annet enn at hjernen er en konsekvens av vår åtselplyndring, særlig dette med å knuse de store knoklene for å få tak i den feite og næringsrike beinmargen. Det er det ingen andre dyr som klarer. Altså, egentlig handler det mest om vårt behov for fett. Hjernen krever jo en femtedel i skatt for å bidra til å holde kroppen levende, og hjernen tar helst imot betaling i form av fett. Derfor har det blitt som det har blitt. I en strikt evolusjonær forstand er vi vanskapninger. Eller eventuelt selvskapninger. Ved et tidspunkt skjedde det jo noe. Vi hoppet rett og slett over rovdyrene, frigjorde oss fra dem, eller hva man skal si. Vi ble jegere. Dette var en avgjørende endring av spillereglene. Siden har all menneskelig utvikling handlet om koordinering mellom øye og hånd. Og hjernen? Den bruker vi til databehandling. I prinsippet det samme som alle hjerner hos alle dyr som har denne egenskapen — men i tillegg har vi utviklet abstrakt tenkning som er løsrevet fra verden og virkeligheten. Språk er ikke unikt for mennesket, men konsepter er. Vi kan snakke om ting som strengt tatt ikke har noen mening i forhold til våre typiske oppgaver som biologiske enheter, først og fremst overlevelse og formering. Det foregår mye “mer” med mennesket. Det hele er ganske komplekst. Mennesket driver med kunster som ingen andre dyr forstår. Ikke desto mindre bærer vi på hele den gamle arven. Instinktene våre driver oss. Sånn sett er vi akkurat som alle de andre dyra.

Egenvilje er et litt ullent begrep sett innenfor en strikt biologisk horisont, men det er eminent forståelig som konsept blant mennesker. Vi har jo det vi mer eller mindre misforstått kaller “en fri vilje” og det forventes at folk skal stille med en personlighet de har brukt egenviljen til å utforme, som et kompromiss mellom driftsliv og omverden. Selvet er på en måte piloten i et fly som vi bygger mens vi flyr. Vi har aldri noen garanti for at vi ikke styrter og kræsjer, men alle skjønner at “styring” er en god idè. Derfor har mennesket funnet opp etikken, eller vi kan kalle det “levereglene” om du vil. Alle har noen. Det er jo vanskelig å se for seg at noen som overhodet ikke klarer å styre seg selv på noe vis kan få noe særlig bra liv. Uansett, slik det fungerer per i dag er at vi lever med både eksterne og interne leveregler. Menneskelige samfunn har sine lover og ordninger, mens menneskelige individer har sine standarder. Noe har man lyst til mens annet er totalt uaktuelt. Sånn er det i det store og hele for alle. Standardene varierer både i mål og mening men alle har noen. De eksterne er å forstå som minimum. Etisk sett er det altså ikke nok å bare være “lovlydig” – altså å holde seg innenfor rammen av “trafikkreglene” i samfunnet – man må også ha sitt eget opplegg som man både må kunne forklare og forsvare på en måte som gir mening. Eller som de sier på kjøreskolene: Legg opp ditt eget løp. Du  ikke følge det lokale trafikkmønsteret når og hvis det gjør deg ubekvem. Du vet. Sving inn i en busslomme og ta noen minutter hvis trafikken går deg på nervene. (Jeg begynte å bruke trafikkregler som metafor for “det sosiale” etter å ha lest noe Trond Berg Eriksen skrev en gang på 90-tallet.) At man blir “engasjert” av noe de andre trafikantene holder på med er et farevarsel. Egenviljen er i ferd med å miste grepet. Noen ganger er dette ønskelig – for eksempel hvis man skal ha sex – men som regel ikke. Hovedregelen er at man skal unngå ekstasen mens man er ute og kjører. Feil tid, feil sted, og definitivt feil vitnegrunnlag.

Hva var det vi snakket om? Herregud. La oss gå helt tilbake til overskriften. Sannheten er at mennesker ikke er spesielt voldelige. Vi har omtrent det som er å forvente for skapninger av vår kategori. Vi krangler om penger, sex og makt. Noen ganger smeller det. Sånn er det for alle typer skapninger som det er naturlig å sammenligne oss med. Så langt det bestialske. Men hva med det typisk menneskelige? Vi har jo alle disse kunstene. Vi lager ting og holder på. Religiøs hypnose og det ene med det andre. Arkitektur. Fine klær. Hele pakka. Svært få har noen slags naturlig kontakt med naturen. Nesten alle lever i, med og for kulturen. En verden vi selv har skapt. Det er der vi har våre hjem, ofte stablet opp som et assortement av fyrstikkesker både i bredden og høyden. Vi kaller det Nirvana. Eller noen ganger bare Narnia. Den berømte sivilisasjonen, som må være mer å betrakte som en sinnstilstand enn som våre samlede eiendeler. De fantasifulle ser for seg at alt skal bli enda mye bedre enn det allerede er. Kunstig intelligens og interstellare romskip. Kanskje til og med evig liv. Tenk på det du. Det skulle han gamle faens farao ha sett der han satt på sin trone og kalte seg en gud. Teknologien skal redde alle fra alt, eller ihvertfall de som kan betale for seg. Du vet. De som er viktige. Er det ikke interessant hvordan all slik frelselære ligner på seg selv? Alle lover at det er bare noen ganske få og spesielle mennesker som vil unnslippe Den Store Skrekken, men for at dette skal kunne skje må det først være noen utrenskninger av de uverdige. Nok til at vi kan få skuta på rett kjøl og seile inn i lykkens solnedgang. Hvem vet når nok er nok? Det skal komme en leder – utgått fra selveste folket – som vil skjønne hva som er nødvendig og vise vei.

 

 

Alkoholikerens dilemma

Delirium tremens er en forvirringstilstand utløst av alkoholabstinens hos alkoholikere, det vil si opphold eller betydelig reduksjon i alkoholinntak etter langvarig og intens drikking. Søvnmangel antas å være en viktig årsak til abstinenspsykosen. Tilstanden er kjennetegnet av skjelvinger, rastløshet og angst, samt hallusinasjoner.

(Store medisinske leksikon)

Jeg vet lite om detaljene i bildet, men jeg antar det finnes en terskeldose, altså et minimum for hva som fungerer som “medisin” for de som er avhengige av alkohol, og jeg antar at denne dosen er større enn myndighetenes anbefalte maksimum for daglig alkoholinntak. Verdens helseorganisasjon (WHO) har presentert tallene tre og to “alkoholenheter” for henholdsvis menn og kvinner (den ulike kroppskjemien gir ulik toleranse for diverse stoffer). Mer enn dette som daglig inntak og man beveger seg inn i et medisinsk fareområde. Alkohol er uten tvil det hardeste av alle harde stoffer menneskene kjenner til — og er vesentlig mye farligere enn for eksempel heroin. Likevel er det umulig å bli kvitt jævelskapen. Samfunnet er fullstendig gjennomsyret av institusjonell alkoholisme – som er noe annet enn personlig avhengighet – fordi stoffet egner seg så godt som kjemisk slavelenke. Folk vender jo alltid tilbake til skjenkestedene.

Om vi betrakter forbudstiden i Norge – årene 1916-1927 – som et sosialt eksperiment i stor skala, legger vi merke til at stoffet “trenger seg gjennom” selv de mest robuste barrièrer det i praksis går an å stille opp. Smugling, hjemmelaging og det ene med det andre. Uttrykket rumpesprit er ennå i bruk, med litt varierende betydning, men opprinnelig betegnet det “medisinsk alkohol” som ble skrevet ut på resept under forbudstiden. Vi observerer en kraftig økning av slike resepter i den samme perioden. Hvis behovet hadde vært legitimt ville det ikke falt såpass mye igjen etter at staten måtte gi opp denne strategien. Alle skjønner dette. Det eneste man “oppnår” med forbudspolitikk er jo gode økonomiske muligheter for kriminelle. Vi ser dette nå i dag på fenomenet narkotika hvor tidligere tiders “skremselstaktikk” har slått tilbake med enda større ødeleggende kraft enn selv de mest dystre spådommene fra kalde hoder på 80-tallet, da det begynte å avtegne seg ganske tydelig hvilken vei det bærer. Idiotene står på sitt den dag i dag. Det virker som om de oppriktig tror at et rusfritt samfunn er noe som lar seg gjennomføre. De undervurderer i katastrofal grad hva slags balletak rusmidlene har på folk.

Pragmatikere innser imidlertid at vi ville ikke engang hatt noe samfunn – slik vi forstår dette begrepet per i dag – hvis det ikke var for alkohol. Ingen ville godtatt dette evneveike opplegget hvis det ikke var for fylla. Dette er ikke en mening. Dette er en observasjon. Hvis man skal argumentere mot det jeg sier nå må det i så fall handle om at jeg hallusinerer. Jeg ser syner. Eventuelt så misforstår jeg rusmidlenes rolle i menneskeliv og samfunnsdannelser: Det handler dypest sett om å tukle med bevisstheten for å oppnå “en alternativ virkelighetsopplevelse”. Si for eksempel “slappe av og hygge seg” som er en vanlig forklaring på hvorfor man drikker. Selv er jeg ingen spesialist på rusopplevelser, men jeg er imidlertid en sånn som folk synes det er “lett å prate med” – selv om jeg er en jævel – så jeg hører mange historier. Mange synes at jeg er bent frem gal – altså en slags psykiatrisk avviker – fordi jeg har så liten respekt for deres “darlings” – altså favorittidèene – og avviser det meste som evneveikt vrøvl. Men saken er bare at jeg ikke lyver dem rett opp i trynet. Jeg forteller dem akkurat hva jeg tenker når de spør om noe, uten tanke på hva som er “smart” eller fordelaktig for meg selv. Jeg beregner ikke mitt publikum – eller “dummer ned” som det heter med en postmoderne anglisisme – men snakker på den samme måten til alle, uansett hvem de er.

Hvor dypt ønsker du å skjære? Håvamål sier at ovklok bør ingen være fordi dette er en forferdelig skjebne. Du vet. Når man ikke klarer å “late som ingenting” og fokusere på sitt eget syssel. Barnets verden er magisk og eventyrlig, men de voksne er nødt til å forholde seg til at det blir nesten aldri sånn som man vil, eller håper. Tilværelsen er full av mannskit som man må forholde seg til enten man er klar for det eller ikke. På den ene siden blir det aldri så bra som optimistene tror, men på den andre siden blir det også sjelden så jævlig som pessimistene frykter. Verden sjangler for det meste videre nokså uanfektet av hva noen av oss ønsker. Det klokeste noen kan si er sannsynligvis at man må bare ta det som det kommer og gjøre så godt man kan med det man har. Alle som noensinne har prøvd seg på “plan og styring” vet jo at det finnes ingen plan – uansett hvor godt gjennomarbeidet – som overlever sitt første møte med virkeligheten. Behovet for jenk og justering melder seg umiddelbart. Filosofisk sett har dette over tid medført et litt unaturlig skille mellom tanke og handling. Mange kan føle at ting er dårlig synkroniserte slik sett. Det er “noe galt med bildet”, men de finner ikke noe berøringspunkt. Ikke noe de “kan sette fingeren på” om du vil. Vi kaller dette vuca-problemet, hvor VUCA er et akronym som består av ordene volatility, uncertainty, complexity, ambiguity. På norsk blir det ustabilitet, usikkerhet, kompleksitet og tvetydighet. Essensielt sett meningsinnholdet i begrepet krigståke. Man er nødt til å fatte raske beslutninger i et miljø preget av mangelfull informasjon og dårlige muligheter til å gjenopprette eventuelle feil som man begår. Ikke desto mindre er man nødt til å gjøre noe. Generell beslutningsvegring medfører at folk typisk vender seg mot “ledere” med forventning om at de skal ta ansvar og vise vei, slik at de selv slipper. Og resultatet? Folk får de politikerne de fortjener.

Det finnes ikke noe mer evneveikt enn tro. Det er så å si intelligensens fullstendige kapitulasjon foran psykopatiet. Realistisk sett betyr det nylig nevnte vuca-problemet imidlertid at man er nødt til å tro, fordi man vet aldri nok om noe slik at man må fylle igjen hullene med “noe” i en tilstrekkelig grad til at man klarer å omsette plan i handling. Dette går tildels på autopilot. For eksempel virker sansene våre slik. Alt vi innhenter av data er det vi kan kalle “trigonometriske orienteringspunkter i tid og rom” så fyller hjernen automatisk inn resten i henhold til hvordan vi er trent, slik at vi ender opp med et bilde av virkeligheten. Dette er ekstremt viktig å huske. Vi er ikke i stand til å observere “verden slik den virkelig er” – det filosofene kaller ding an sich, altså “tingen i seg selv” – bare det vi hehøver for å fungere på et gansle lavt nivå, eller som dyr om du vil. Dette sammenfaller med den psykiatriske minimumsstandarden for “friskhet”. Er pasienten i stand til å ta vare på seg selv? Klarer de å kle på seg, stelle hjemme, skaffe mat og så videre? Javel, men så er de også klarert for selvstendighet. Samfunnet forlanger ikke mer av deg. Eller rettere sagt: Det forventes selvsagt at du skal stille deg disponibel på markedet for kjøp og salg av slaver, eller “arbeidskraft” som mange foretrekker å si. Det høres jo finere ut. Som alle vet kommer ordet “kapitalisme” fra det latinske ordet caput, som betyr hode, eller i overført betydning “selveierskap”, altså at ingen kan eie noen andre. Man kan bare lease over langen, eller leie på mer kortsiktig og oppkommende behovsbasert basis. Dette er kapitalismens grunntanke. Alle mennesker eier seg selv. Ikke fordi dette er mer edelt eller moralsk høyverdig, men fordi det er mer lønnsomt slik. Hvis man eide et annet menneske omtrent på den samme måten som man eier en hund, ville man jo måtte ta alt ansvar for alle livsbehovene deres på tilsvarende vis. Dette er både kostbart og ubekvemt, fordi folk er folk og man utvikler komplekse følelser rundt hva enn det er som foregår. Kjærlighet, hat, og alt innimellom. Arbeidsmarkedet virker på den samme måten som “hundeutleie” ville gjort, hvis det fantes leiehunder som man kunne betale for å gå i parken og leke med i en times tid før man leverte dem tilbake igjen. Selveierskap handler om begrenset ansvar for de som kjøper opp menneskelig levetid, ikke om frihet og fest for deg. Som alle vet er jo hele livet dominert av jobben, hva enn det er man driver med. I beste fall noe man liker. Alt er spaltet opp i et sett med inkrementer. Arbeidstid, fritid, sovetid. Hverdag, helg og ferie. Det er det. Sic transit gloria mundi.

 

 

 

 

Ali Bubba og de førti pølsene

Arabere spiser kanskje ikke svinekjøtt, men de har ikke desto mindre utviklet pølseteknologi, uten at jeg vet noe om hvem eller hva som de eventuelt er eller kan være påvirket av. Hvem fant opp pølsa? Det er uråd å si. Uansett skal produktet merguez lages av storfe og lam, og krydres blant annet med harissa, slik at det har en viss likhet med den spanske chorizo og lignende “pikante” pølser. Grunnleggende sett er dette en måte å utnytte de delene av dyret som egner seg mindre godt til annen type mat; ved å finmale det til en farse som siden krydres etter smak og stappes inn i det aktuelle dyrets tarm. Som Otto von Bismarck er (mest) berømt for å en gang ha sagt: Ingen ønsker å vite hvordan pølser og lover blir laget. Det er utvilsomt et såkalt gullkorn, særlig blant de som kjenner litt til begge deler, men det er ikke helt rettferdig mot Bismarck selv. Han bør heller bli husket som oppfinneren av det statlige trygdesystemet.

Hvorom allting er, jeg avnyter selv pølser ved å påstryke sennep og rulle dem opp i nordens tortilla: Lompe. “Pølsebrød” er ikke noe jeg så mye som engang anerkjenner eksistensen av. Pølsebrød? Jeg har aldri hørt om noe sånt. Jeg tror det du mener er en såkalt hot dog, og jeg spiser ikke hunder, ikke engang på symbolsk vis, til tross for at nyere forskning har påvist at hundehold opprinnelig handlet om at dyrene var en matvareressurs. Altså den typen “venner” som man planlegger å drepe og spise. Jeg synes de er utrolig frastøtende skapninger, men det er forsåvidt ikke deres egen skyld. Det handler mest om “hundeeiere”. Å etablere et pararomantisk forhold til et dyr er så fundamentalt sykt at jeg klarer ikke engang å forholde meg til det, langt mindre den styrte avlen av hva som er direkte udyr. De har absolutt null, niks og nada sjanse for å overleve på egen hånd i vill tilstand. Tommelregelen er at jo mer de ligner på ulver, jo mindre frastøtende er de. Hundeeiere er ellers å oppfatte som at de “leker med dukker” — men det er ikke dukker, det er levende skapninger.

Men nok om det. Vi snakket om pølser. Selv om jeg har hørt om hundepølser så er ikke det noe jeg har lyst til å smake på. Lammepølser er mer enn dristig nok for meg, som i hovedsak er vegetarianer. Saken er at jeg sto i butikken og regnet på fingrene. Wienerpølser er jo greia i Norge (selv om alle andre kaller dem “frankfurtere”). De kommer i pakninger på åtte stykker, mens lompene kommer i pakninger av ti. Rask hoderegning får det til å gå opp med fem mot fire. Jeg må kjøpe fem pakker wienerpølser og fire pakker lomper for å ikke få noe til overs helt til slutt. Herregud noe så irriterende. Hvorfor er ikke pakningene kompatible? Dette minner stygt om å lete etter den rette pluggen for å få det elektroniske utstyret til å fungere som det skal. Hvilket bringer meg til konseptet industristandarder. Du vet. De sirkusringene som man må hoppe gjennom med hensyn til varemerking og denslags, for å engang ha lov til å selge noe i Norge (eller EU mer generelt). Mange synes at dette er hvor grensa går i forhold til overgangen mellom søt frihet og barbarisk tyranni. Mye av britenes Brexit handlet jo om “å ta tilbake sjølråderetten” i forhold til hvor grensene går for de som driver forretning. Hva har de lov til å putte i produktet sitt? Britene skal ha seg faen så mye frabedt at noen andre bestemmer sånt. Dette skal være opp til god gammeldags britisk samvittighet.

Selv tenker jeg at tillit er en bra ting, men dobbeltsjekking er enda bedre. Ville jeg engang ha kjøpt en pakke pølser hvis de ikke har den rette formen for varedeklarasjon og produktmerking? Jeg tror ikke det. På den andre siden har jeg jo forsåvidt kjøpt merguez på gata i Paris, som var tilberedt over noen slags utskåret tønnegrill av metall, under tvilsomme hygieniske forhold. Tillit er åpenbart noe relativt. Jeg tror det har noe å gjøre med promille og tid av døgnet. I Oslo er det for eksempel noe som heter fyllekebab, som kan samle ganske imponerende køer av folk som er på vei hjem etter en slitsom natt på utestedene. Ihvertfall er det sånn jeg husker det. Ting har kanskje forandret seg på de tyve årene som har gått siden jeg dannet dette minnegrunnlaget. Hvem vet? Det skjer jo stadig noe i denne omskiftelige verden. For nå er det slik at alle som vil selge noe på EU-markedet må gjøre det de må gjøre for å få det ganske høyt hengende CE-merket, som er den mest krevende internasjonale standarden der ute, slik at det er i grunnen mest bekvemt for alle å legge seg på den linja med alle sine produkter som er ment for eksport. Til og med britene gjør dette, selv om de har et vareutvalg som påstemples Not For Sale In The EU for å komme seg forbi det gamle spøkelset som heter Nord-Irland, hvor det bare ikke går an å etablere noen “hard” grense etter fredsavtalen, uansett hvor mye unionistene “står på krava” i frykt for irsk gjenforeningspolitikk, som selvsagt ikke ville vært like aktuelt uten Brexit.

Fra min egen ungdom på 80-tallet trekker jeg frem to byer som stadig ble brukt som “kode” for konflikt, trøbbel og generell jævelskap. Den ene var Belfast. Den andre var Beirut. Begge kunne bli brukt omtrent på den samme måte som i uttrykket “helt Texas”. For øyeblikket har jeg inntrykk av at Belfast på mange måter fortsatt er en delt by, men det pågår i det minste ingen krigshandlinger. Det er verre med Beirut. De har jo ikke akkurat vunnet beliggenhetsprisen i det store lotteriet blant eiendomsmeglere. Hele Libanon er ikke stort større enn Rogaland fylke, med omtrent det samme folketallet – fem og en halv million – som i Norge og Danmark, men de tok altså inn over en million flyktninger fra Syria da helvete braket løs der for ti år siden. Det var ikke akkurat optimalt for nasjonaløkonomien deres, men hva skulle de ellers gjøre? Nå har etter hva jeg hører flyktningestrømmen snudd. Du vet det er jævlige forhold når folk flykter til Syria. Herregud. Hva folk ikke gjør for å berge livet. Hva ville du selv ha gjort? De fleste har ingen spesifikk grenseoppgang for når de slutter å kjempe for livet. “Så lenge de klarer” er vel det mest presise svaret man kan forvente. Siden blir det vel mest et spørsmål om hva slags aktuelle alternativer de har. Du vet. Det koker ned til realisme. Ville for eksempel en glødende rasist som var i ferd med å drukne takke nei til en utstrakt hånd hvis den var svart? Jeg tror ikke det. Verdiene folk ellers skryter av har en tendens til å forsvinne når det står om livet. Det er sannsynligvis vanskelig på grensen til det umulige for noen som selv befinner seg på trygg grunn å forestille seg hva en som holder på å drukne tenker, føler, eller hva man nå legger vekt på i en slik sammenheng. Roper de på hjelp? Ber de om nåde? Det er ikke sikkert sånt gjør noen forskjell.

 

 

 

 

 

Hvorfor vil du ikke ligge med meg?

Jeg eier sannsynligvis ikke skam — ihvertfall ikke på den måten som folk flest mener når de bruker ordet skam. Uforskammet er følgelig det korrekte adjektivet. Jeg har jo ingen “egenskam”. Eller sagt med andre ord: Jeg har ikke noe uoppgjort med meg selv. Tvil er ikke en følelse jeg noen ganger erfarer, men en metode jeg alltid bruker til å forholde meg til verden med alt sitt innhold. “Det skammelige” er ikke noe jeg forbinder med andres oppfatning av meg og opplegget mitt, men et generelt undermål; det vil si at jeg forbinder konseptet skam med slikt som latskap, løgnaktighet, sjalusi og alle andre symptomer på personlig veikhet. I grunnen ganske sammenfallende med de syv katolske dødssyndene, bortsett fra at jeg ikke har hengt meg opp i noe tall. Alt undermål er skammelig. Fusk, snyteri og den typen ting. Eller bare det å kunne bedre men likevel ikke gjøre bedre. I den endelige analyse handler det om selvsvik. At man begår forræderi mot sin egen natur. Jeg orker ikke å forholde meg til sånne typer noe mer enn jeg absolutt må. Falskhet er den ultimate synd i dette livet.

Når det er sagt så tenker jeg som en håndverker. Perfeksjon er et latterlig konsept. Fremgang handler om “små forbedringer” når og hvor dette lar seg tilpasse til resten av livet. Det vil si at man gjør det til en vane men aldri til et idiosynkratisk atferdsmønster. Da har det jo blitt en nevrose. Du vet. Dette med å anklage seg selv for stort og smått som skjer rundt ørene dine. Det er jo ikke nødvendig når du vet at du har gjort så godt du kan; gitt tidspunkt, ressurser og annet som legger begrensninger på det performative elementet. Som alle vet: Når man må handle så må man handle, uansett om man er “godt forberedt” eller ikke. Kort sagt: Man gjør så godt man kan med det man har. Jeg klarer ikke å se noen mening med den selvklandrende mentaliteten, så jeg avskriver det som en narcissistisk personlighetsforstyrrelse. De har rett og slett overdrevne forventninger til seg selv og sitt eget forhold til tingene i verden, inkludert andre mennesker. Hva tror du at du er? Vi er jo ikke guder, bare aper. Det er begrenset hvor bra det går an å få det.

Mange merket seg sikkert at NAV nylig hadde ansatt en hundepuler. Nærmere bestemt en psykolog – av alle ting – som hadde fått sparken fra St.Olavs Hospital i Trondheim på grunn av seksuell omgang med dyr. Herregud. Jeg henviser til Straffelovens Kapitel 26 som handler om seksuallovbrudd. Der har de en ganske lang “smørbrødliste” over hvor grensene går. Selv oppfatter jeg det imidlertid mer som et psykiatrisk enn et juridisk problem når noen krysser artsgrensene, uansett av hvilken grunn. Det overordnede prinsippet er samtykkekompetanse. Dyr og mindreårige har per definisjon aldri dette. Derfor er det uansett alltid et overgrep, selv om de eventuelt “er med på det” der og da, sett fra overgriperens subjektive virkelighetsoppfatning. Men nok om det. Poenget mitt er ikke å diskutere overgrep og overgripere, men å reflektere over standardene som NAV bruker; eller dettere sagt, deres relativisme. Alle som har erfaring med denne institusjonen har jo lagt merke til hvor nøye de er med at klientene skal redegjøre for stort og smått, skaffe alle mulige slags papirer og det ene med det andre, mens de helt åpenbart ikke praktiserer noen slik politikk overfor sitt eget personale. Kall meg fordomsfull, men jeg ser mye som kan gå galt hvis man som klient hos NAV en vakker dag må forholde seg til en “offentlig” psykolog som har et hemmelig liv som seksuell overgriper. Det finnes sikkert mange svindlere i spillet, men flertallet av de som henvender seg til NAV må regnes som sårbare mennesker. De er ikke robuste typer som tåler hva som helst. Bare det at de har henvendt seg til NAV er bevis nok for denne påstanden.

Er uttrykket FOMO – “fear of missing out” – alminnelig akseptert som norsk språkform i disse dager? Jeg har jo inntrykk av at de fleste som er på nett – som betyr de fleste i Norge i enhver forstand – har fått med seg hva det handler om. Frykten for at man går gjipp av noe. FOMO er bare en telefonvennlig måte å taste frem denne meningen. Selve følelsen lar seg sannsynligvis spore tilbake til generell dødsangst. Som alle vet er det jo mye man kommer til å gå glipp av fordi man rett og slett ikke har levetid nok til å få alt sammen gjort. Sånn er det med den saken og det er latterlig å late som noe annet. Prioriteringer er det åpenbare svaret. Hvordan dette siden spiller seg ut i praksis er en strikt individuell variabel. Hva ønsker du å bruke livet ditt til? Spørsmålet er ganske abstrakt for, la oss si, ungdomsskoleelever som står overfor en liste med valgfag, men det føles prekært blant de som har passert seksti års alder. Du vet. Når man forstår at man har mer fortid enn fremtid, uansett hvordan man vrir og vrenger på saken. Uansett, jeg diagnostiserer her og nå “frykten for trygdemisbruk” som en form for økonomisk betinget FOMO. Hvorfor skal de bare få gratis penger mens jeg må jobbe som et muldyr for hver en krone jeg tjener? Dette er den generelle spørsmålsstillingen. Idèen er åpenbart at trygd er et privilegium som ikke er – eller ihvertfall ikke bør være – åpent tilgjengelig for alle, ut ifra en behovsprøvet vurdering. Og bakom blånene synger det mer generelle sviket mot arbeiderklassen. Hele samfunnsmodellen vår er jo bygd på at livet skal kunne avvikles så knirkefritt som mulig. Det regnes som fullstendig normalt å få noe slags apoplektisk anfall hvis noen som er i ferd med å gjøre en nødvendig jobb blir “i veien” for deg, enten det handler om at man ikke kommer seg frem der og da med handlevognen sin på supermarkedet, eller det pågår noe slags veiarbeid som gjør at man må vente. Raseriet sitter aldri langt inne.

Den mest grunnleggende konfliktlinjen i dagens norske samfunn står mellom de som kjøper opp menneskelig levetid og bruker den til ymse kommersielle formål – de kalles for det meste “arbeidsgivere” selv om de strengt tatt aldri gir noe som helst – og de som har sterk interesse av å beholde mest mulig av sin egen levetid til “egne formål”. Kapitalister ønsker profitt. Arbeidere ønsker livskvalitet. Deres interesser står i et direkte motsetningsforhold til hverandre. Jo mere lønn og andre fordeler til arbeiderne, jo dårligere profitt for kapitalistene. Matematikken er så banal at selv jeg klarer å regne den ut, og jeg er en mildt sagt evneveik matematiker. Ikke så verst som filosof men helt på trynet som vitenskapsmann. Hva kan jeg si? Jeg jobber med saken. Jeg var verre da jeg var yngre. Men èn ting har forblitt uforandret: Jeg tåler dårlig overgrep og overgripere — og ser forsåvidt ingen saklig grunn til å bli mer “tolerant” slik sett. Nesten alt som fremstilles innenfor det private næringsliv er hundre prosent skadeverk. Det har ingen nyttige applikasjoner i det store bildet av humanisme, men det er svært skadelig for natur og miljø. Og det som ikke er direkte skadeverk er i beste fall bare moffe (det er et bærumsuttrykk for “det meningsløse”). Jeg sier ikke at fenomenet underholdning er unyttig, men at de som opererer innenfor “underholdningsindustrien” ut ifra et profittmotiv er skadedyr. Vi har fått et mye mer amerikanisert samfunn i Norge over de siste førti årene, som i praksis betyr en fiendtlig økonomi som koker ned til utnyttelse og nihilisme. Amerikanerne har rett og slett ingenting som er verd noe, men likevel synes folk at vi bør kopiere opplegget deres. Ser de ikke at alt det fæle som skjer i USA – seriemordere, skoleskytere, og jeg vet ikke hva – er forutsigbare konsekvenser av nihilismen?

I dag tidlig (selv om det må innrømmes at “tidlig” for meg for det meste betyr “midt på natten” for normale folk) hørte jeg Tonje Brenna si noe om sykefraværet i Norge. Det er høyt. Mye høyere enn i land det er naturlig å sammenligne seg med, først og fremst Sverige og Danmark, men også de øvrige europèiske sosialdemokratiene. Hvorfor er det slik? Selv assosierer jeg det med “trygdehysteriet”. Det er FOMO. Folk er rett og slett jævlig forbanna fordi de vil ikke ha et sånt samfunn som det eliten – tolk begrepet som du vil – legger opp til; med perverst høyt lønnede “ledere” og den typen ting. Bløffen er alt for åpenbar. Man må enten være evneveik eller kokainist for å ikke se mønsteret. Hvis arbeidsministeren ønsker å få ned sykefraværet bør de begynne med å få ned lederlønningene og alle skattefordelene som tilbys “de rike” og deres lakeier. Nå treffer jeg riktignok ikke “alle” innenfor kategorien “folk flest” — men alle jeg møter hater hvordan ting har blitt. De vet bare ikke hva de skal gjøre med saken, annet enn å henfalle til “hverdagsondskap” og mer eller mindre aktiv sabotasje av systemet, si for eksempel via misbruk av sykelønnsordningen. Arbeidsministeren – som ironisk nok står i Arbeiderpartiet – tror åpenbart at dette handler om dårlig moral hos arbeiderne. Argumentet er ikke direkte usant, men det er en obfuskasjon av det underliggende problemet. Kanskje hun bare ikke ser det? I så fall er hun evneveik. Det er alltid en mulighet. Uansett er det urimelig å forlange høy moral fra de som jobber samtidig som man aksepterer direkte amoral – vi støter igjen på begrepet nihilisme – fra de som utnytter arbeiderklassen i egen vinnings hensikt. (Ved dette tidspunkt bør jeg sannsynligvis skyte inn at jeg definerer “arbeiderklassen” som alle med lønnsarbeid som sin eneste realistiske kilde til inntekt, uansett hvordan de selv identifiserer seg. Det går også et skapt skille mellom de som eier sin egen bedrift – og står i jobb der hver dag; la oss si for eksempel en håndverksbedrift – og de som høster profitt bare fordi de eier aksjer og den typen ting.)

Selv er jeg en outsider til fingerspissene, men ikke desto mindre arbeiderklasse i “metode” når det kommer til hvor jeg får pengene mine fra. Jeg snylter på de rike. Det vil si at jeg tar meg fyrstelig betalt for å gjøre “ekstreme håndverksjobber” på privatmarkedet. Jeg har aldri lagt skjul på min klientforakt, mens de på sin side bare trekker på skuldrene. De driter jo i hva jeg tenker så lenge jeg får jobben gjort. Det er kanskje ikke verdens sunneste forhold, men det fungerer. Eller rettere sagt; det fungerte. Jeg er jo pensjonist nå. Det betaler ikke særlig bra, men jeg trenger da heller ikke så mye. Jeg er egentlig bare filosofisk kravstor. Jeg forlanger mye på det intellektuelle planet, mens jeg synes det materielle er mindre viktig så lenge jeg ikke lider noen direkte nød. Uansett, forholdet mitt til klientene ligner på NAVs forhold til sine egne pappenheimere. Det vil si at det er preget av en forakt som sannsynligvis er gjensidig. Dermed får vi en spillteoretisk situasjon som i beste fall ender i en såkalt Nash-likevekt — det vil si den rekken av trekk innenfor et spill som leder til at når man ser hva motstanderen har gjort så angrer man ikke på sine egne trekk. Fenomenet er essensielt innenfor non-kooperativ spillteori, som hovedsaklig er applikabel i forhold til et gjensidig fiendtlig økonomisk opplegg. Eller i praksis det amerikanske samfunnet og alle som hermer etter dem. Du vet. En verden hvor alle man møter på en eller annen måte er konkurrenter i forhold til dine interesser. Det er veldig anstrengende å leve sånn, særlig hvis man ikke har det kognitive verktøyet man behøver for å forstå hva som foregår. Det er da også ganske mange som “det klikker for”. De ender med å gå berserk på noe slags stordramatisk vis. Vi har sett noe av dette i Norge, men det er ennå langt igjen til amerikanske tilstander. De har jo laget et samfunn hvor hatet ligger så tykt i lufta at man nesten kan smake det. Det var ganske sjokkerende å oppleve USA på nært hold. Jeg har aldri vært imponert av “det de har fått til” der borte, men det viste seg i praksis å være vesentlig mye verre enn selv det verste som jeg noen gang har trodd. Sånt er ikke bra. Jeg mener, jeg er jo ellers en ganske kynisk person. Jeg forventer ikke mye. Men jeg er kanskje så naiv at jeg tror folk helst ønsker å oppføre seg som folk, slik at det må være “noe annet” som er i spill når de ikke gjør det. Noe de misliker intenst men som de ikke desto mindre er nødt til å leve med på tilsynelatende permanent basis. Sånt leder forutsigbart til mentalt sammenbrudd, som så siden kan spille seg ut nærmest hvordan som helst. I et krigselskende land som USA – de er langt hinsides ethvert sidestykke når det kommer til å starte krig og jævelskap i verden – manifesterer det seg i voldelige eksesser, mens i et mer tilbakelent land som Norge leder det til passiv-aggressiv “motstand” i form av fusk med sykefravær og denslags.

 

 

Når superklysa reiser oppstrøms

Upstreaming er et engelskspråklig konsept som ikke kan oversettes med “oppstrømming” fordi dette ordet er allerede i bruk, som en mer folkelig betegnelse på Ekmantransport, det vil si en form for havstrømmer som følger blant annet av jordrotasjonen. Men nok om det. Hva vi skal frem til er en vanlig tankefeil — som jeg antar vi må kalle “oppstrømstenkning” på norsk. Det virker logisk på en naiv måte. Antagelsen er at ting som kommer flytende nedover en elv må ha havnet i vannet “oppstrøms” for der vi befinner oss, bare at dette handler om tid, som ikke følger hydrodynamiske prinsipper. Tidligere i dag (forrige bloggpost) nevnte jeg stedet Chaco Canyon i USA. Dette er et sted som har mange slags historier, ettersom mange slags forskjellige mennesker har diktet opp sine egne forklaringer på det man kan observere, som i hovedsak er noen ganske interessante ruiner. Oppstrømstenkningen består i å iaktta dagens puebloindianere – navajo, zuni, hopi med flere – og projisere deres livsstil tusen år tilbake i tid. Dermed oppstår det arkeologene – nedlatende – kaller Pueblo Space, som vi nærmest kan kalle en doktrine om hva man “har lov til å tenke” om Chaco Canyon. Du vet. Turistindustrien henger mye på at alle forteller det samme om de samme tingene. Trenger vi å nevne William Shakespeare? Mange har store penger investert i “Stratfordversjonen”. Det blir i prinsippet det samme med Chaco Canyon. Å diskutere historie er èn ting, men å kødde med folks pengestrøm er noe helt annet.

Det finnes ingen strengt rasjonell grunn til at jeg skal være så fascinert av “forlatte byer” men det er jeg altså. Slik har det alltid vært. Mange deler denne interessen. Det er jo artig å fantasere om hva som kan ha skjedd der på stedet. Hvorfor forlater folk bare en helt brukbar by som er full av kunstferdig utførte bygninger, gater, torg og det ene med det andre? To av verdens eldste byer – Damskus og Jeriko – er jo fortsatt bebodd, om enn ikke i de gamle strukturene. De har bygd nye ting, tildels oppå de gamle. Poenget er at man må ha noen slags tung grunn for å forlate et sted og aldri vende tilbake, fordi det normale mønsteret er at når bygninger mister sin strukturelle integritet – brann, jordskjelv, fuktskader eller hva som helst annet som kan skje med dem – så river man jo bare mannskiten, rydder området og bygger noe nytt. Men altså ikke alltid. Noen ganger bare opphører en lokal kultur å eksistere, uten at det er enkelt å si hvorfor et betydelig antall mennesker tilsynelatende samtidig bestemte seg for å gi opp hele greia og finne på noe nytt. Vi regner ikke med sånne steder som helt klart ble ødelagt av krigsaktiviteter. Da er det jo opplagt hva som har skjedd. Detaljene i bildet kan være uklare men selve prinsippet er velkjent. Krigføring og systematiske ødeleggelser av infrastrultur er jo noe folk driver med den dag i dag når noen ønsker å kvitte seg med en brysom gruppe som de har et dårlig forhold til. Vi behøver ingen eksempler. Alle vet hvordan greia fungerer. Menneskene er en utspekulert, hevngjerrig og morderisk variant av apeslekten. Vi behøver ingen saklige grunner for å gå berserk med angstskrik og blodsprut. Det er helt naturlig for vår art. Gode grunner kan vi alltids dikte opp senere, i den grad noen behøver å høre historien, ikke sant? Nesten alle har en eller annen gruppe som de hater og ønsker livet av. Vi kan ikke kaste bort tiden med prat hvis vi vil ha jobben gjort. Først må vi drepe og ødelegge. Siden kan vi eventuelt snakke om det som har skjedd.

Hvorom allting er; de fleste har hørt om den kosmologiske skapelsesmodellen som heter the big bang. Det var fysikeren Fred Hoyle som fant opp dette navnet — og han mente det ikke som noe kompliment. Saken er jo at det var ikke noe “bang” og det var alt annet enn stort. Det krever litt “øvelse” for at man skal kunne visualisere dette fenomenet, som jeg selv foretrekker å kalle den lille fjerten. Vi snakker om en aldeles miniskul fluktuasjon i det som heter nullpunktsenergien, som noen også kaller “mørk energi”. Ved dette tidspunkt – altså nå i dag – består universet av omlag 70% mørk energi, 35% mørk materie, og bare 5% “vanlig materie” — eller baryonisk som det heter på fagspråk. Vi vet at hele vår galakse – Melkeveien – beveger seg med omtrent 500 kilometer i sekundet i retning av “Den Store Attraksjonen”, men det går litt for fort til at dette kan skyldes gravitasjon alene. Samtidig øker den mørke energien så raskt at vi vil aldri rekke frem dit hvor vi er på vei, fordi dette arter seg i praksis som en ekspansjon av selve romtiden, som akselrerer enda raskere enn vi klarer å henge med på. Det jeg skal frem til er uansett at superklysa – vår lokale ansamling av gravitasjonsmessig forbundede galakser – beveger seg litt “oppstrøms” i forhold til det som heter BAO – baryonisk akustisk oscillasjon – og som henger igjen fra “plasmatiden”; det vil si den gangen da universet bare besto av plasma, eller altså før “den kosmiske mikrobølgebakgrunnen” avtegnet seg omtrent 380.000 år etter den lille fjerten. Dette er det eldste bildet av universet vi har. Bilde, her i betydningen fotografi. Jeg har det hengende på veggen som plakat. Men hvorfor nevner jeg plutselig dette mens jeg snakker om forlatte byer? For å illustrere mitt neste poeng, som er at det skal mye til for å imponere meg med astronomisk sakkunnskap, og ingen “gamle kulturer” klarer dette. Vi ser det nevnt inntil det kjedsommelige. De og de folkene hadde så og så mye peiling på astronomi og “observasjoner av himmelfenomenene” som grunnlag for kalenderverk og denslags. Vet de som snakker sånn overhodet hva de snakker om? Jeg føler ingen optimisme. Kvasirasjonell “oppstrømstenkning” tar utgangspunkt i dagens situasjon når det kommer til for eksempel kalenderbruk. Hovedargumentet er at dette har nytteverdi i forhold til jordbruk. Du vet. Sånn at man kan forstå når det er på tide å så, høste og alt det der. Herregud. Akkurat som om man ikke legger merke til det typiske væromslaget som følger sesongen og bruker dette som kart og kompass for hva slags jordbrukstiltak som passer til hva slags tid. Dette er da for fanden ikke hjernekirurgi. Man ser på været når det er på tide å så og man ser på den føkkings planta når det er på tide å høste.

La oss heller snakke om sosial stratifikasjon, eller hierarkier om du vil. Hvorfor skal man gidde å fø på et sett med unyttige “ledere”? Hva slags funksjon har de innenfor kulturen? Det som ihvertfall er fette idiotsikkert er at det vil aldri bli bygget monumentale strukturer i et samfunn som ikke har en “elite” som kan pushe på for å få jobben gjort. Det krever en betydelig grad av målrettet organisering å bygge en by basert på 30.000 tonn stein og omtrent det samme antallet høvelig lange tømmerstokker til etasjeskillere og denslags, noe som aldri under noen omstendighet skjer “av seg selv”. Chaco Canyon krever både en kommandostruktur og et belønningssystem for å overhodet bli bygd til å begynne med. Det er latterlig å tro at sånt er mulig i en harmonisk atmosfære av jevnbyrdige individer, som er hva fantasien om det tidligere nevnte “Pueblo Space” handler om. Hvor mange mennesker kjenner de? Og hvor mange komplekse fysiske oppgaver har de vært med på å løse? Folk vil typisk ha lønn for å jobbe, eller i det minste en veldig god “sosialt begrunnet” årsak, som for eksempel å bistå slekt og venner når de har noe de skal ha gjort, men selv dette har sine grenser. Prosjektet kan ikke være “stormannsgalt” for da nekter folk å delta. Dette gidder jeg ikke engang å være med på. Det er greit å hjelpe Fetter Petter med å snekre sammen en garasje, men ikke et åtte etasjers blokkhus. På den annen side, hvis man klarer å overbevise folk om at dette er “gudenes vilje” så stiller saken seg annerledes. Man har jo ikke lyst til å bli uvenn med skjebnemaktene, hvordan de nå enn er organisert. Hvis noen kommer med en overbevisende historie om hva som egentlig foregår på himmelhvelvingen så vil man typisk lytte til dem. Alle gjør det, særlig når de vet at de selv ikke skjønner bæret av disse greiene. Så vidt jeg vet hadde kulturkomplekset rundt Chaco Canyon en solreligion, som sannsynligvis inkluderer alle mulige slags detaljer om månen, de andre små lysene, og det ene med det andre. Jeg vet ikke hva man eventuelt må være for å ikke oppfatte sola, men det er ihvertfall ikke nok å være blind. Alle kan jo føle at sola biter, særlig i de varme landene. Hva betyr det? Derom strides de som har en historie å fortelle, men hvis man er en rimelig dyktig svindler så klarer man alltid å komme opp med noe som virker overbevisende for de som har en mer saktegående hjerne. Siden handler det bare om å stramme grepet etterhvert. Snart gjør alle som du vil — fordi du kan jo kommunisere med gudene på mystisk vis. Wow, liksom. Det er svære greier. Og trikset virker den dag i dag.

 

 

 

 

Begin typing your search term above and press enter to search. Press ESC to cancel.

Back To Top