År: 2024

Jeg eier sannsynligvis ikke skam — ihvertfall ikke på den måten som folk flest mener når de bruker ordet skam. Uforskammet er følgelig det korrekte adjektivet. Jeg har jo ingen “egenskam”. Eller sagt med andre ord: Jeg har ikke noe uoppgjort med meg selv. Tvil er ikke en følelse jeg noen ganger erfarer, men en metode jeg alltid bruker til å forholde meg til verden med alt sitt innhold. “Det skammelige” er ikke noe jeg forbinder med andres oppfatning av meg og opplegget mitt, men et generelt undermål; det vil si at jeg forbinder konseptet skam med slikt som latskap, løgnaktighet, sjalusi og alle andre symptomer på personlig veikhet. I grunnen ganske sammenfallende med de syv katolske dødssyndene, bortsett fra at jeg ikke har hengt meg opp i noe tall. Alt undermål er skammelig. Fusk, snyteri og den typen ting. Eller bare det å kunne bedre men likevel ikke gjøre bedre. I den endelige analyse handler det om selvsvik. At man begår forræderi mot sin egen natur. Jeg orker ikke å forholde meg til sånne typer noe mer enn jeg absolutt må. Falskhet er den ultimate synd i dette livet.

Når det er sagt så tenker jeg som en håndverker. Perfeksjon er et latterlig konsept. Fremgang handler om “små forbedringer” når og hvor dette lar seg tilpasse til resten av livet. Det vil si at man gjør det til en vane men aldri til et idiosynkratisk atferdsmønster. Da har det jo blitt en nevrose. Du vet. Dette med å anklage seg selv for stort og smått som skjer rundt ørene dine. Det er jo ikke nødvendig når du vet at du har gjort så godt du kan; gitt tidspunkt, ressurser og annet som legger begrensninger på det performative elementet. Som alle vet: Når man må handle så må man handle, uansett om man er “godt forberedt” eller ikke. Kort sagt: Man gjør så godt man kan med det man har. Jeg klarer ikke å se noen mening med den selvklandrende mentaliteten, så jeg avskriver det som en narcissistisk personlighetsforstyrrelse. De har rett og slett overdrevne forventninger til seg selv og sitt eget forhold til tingene i verden, inkludert andre mennesker. Hva tror du at du er? Vi er jo ikke guder, bare aper. Det er begrenset hvor bra det går an å få det.

Shopping

50 julegaver under 500 kroner

Mange merket seg sikkert at NAV nylig hadde ansatt en hundepuler. Nærmere bestemt en psykolog – av alle ting – som hadde fått sparken fra St.Olavs Hospital i Trondheim på grunn av seksuell omgang med dyr. Herregud. Jeg henviser til Straffelovens Kapitel 26 som handler om seksuallovbrudd. Der har de en ganske lang “smørbrødliste” over hvor grensene går. Selv oppfatter jeg det imidlertid mer som et psykiatrisk enn et juridisk problem når noen krysser artsgrensene, uansett av hvilken grunn. Det overordnede prinsippet er samtykkekompetanse. Dyr og mindreårige har per definisjon aldri dette. Derfor er det uansett alltid et overgrep, selv om de eventuelt “er med på det” der og da, sett fra overgriperens subjektive virkelighetsoppfatning. Men nok om det. Poenget mitt er ikke å diskutere overgrep og overgripere, men å reflektere over standardene som NAV bruker; eller dettere sagt, deres relativisme. Alle som har erfaring med denne institusjonen har jo lagt merke til hvor nøye de er med at klientene skal redegjøre for stort og smått, skaffe alle mulige slags papirer og det ene med det andre, mens de helt åpenbart ikke praktiserer noen slik politikk overfor sitt eget personale. Kall meg fordomsfull, men jeg ser mye som kan gå galt hvis man som klient hos NAV en vakker dag må forholde seg til en “offentlig” psykolog som har et hemmelig liv som seksuell overgriper. Det finnes sikkert mange svindlere i spillet, men flertallet av de som henvender seg til NAV må regnes som sårbare mennesker. De er ikke robuste typer som tåler hva som helst. Bare det at de har henvendt seg til NAV er bevis nok for denne påstanden.

Er uttrykket FOMO – “fear of missing out” – alminnelig akseptert som norsk språkform i disse dager? Jeg har jo inntrykk av at de fleste som er på nett – som betyr de fleste i Norge i enhver forstand – har fått med seg hva det handler om. Frykten for at man går gjipp av noe. FOMO er bare en telefonvennlig måte å taste frem denne meningen. Selve følelsen lar seg sannsynligvis spore tilbake til generell dødsangst. Som alle vet er det jo mye man kommer til å gå glipp av fordi man rett og slett ikke har levetid nok til å få alt sammen gjort. Sånn er det med den saken og det er latterlig å late som noe annet. Prioriteringer er det åpenbare svaret. Hvordan dette siden spiller seg ut i praksis er en strikt individuell variabel. Hva ønsker du å bruke livet ditt til? Spørsmålet er ganske abstrakt for, la oss si, ungdomsskoleelever som står overfor en liste med valgfag, men det føles prekært blant de som har passert seksti års alder. Du vet. Når man forstår at man har mer fortid enn fremtid, uansett hvordan man vrir og vrenger på saken. Uansett, jeg diagnostiserer her og nå “frykten for trygdemisbruk” som en form for økonomisk betinget FOMO. Hvorfor skal de bare få gratis penger mens jeg må jobbe som et muldyr for hver en krone jeg tjener? Dette er den generelle spørsmålsstillingen. Idèen er åpenbart at trygd er et privilegium som ikke er – eller ihvertfall ikke bør være – åpent tilgjengelig for alle, ut ifra en behovsprøvet vurdering. Og bakom blånene synger det mer generelle sviket mot arbeiderklassen. Hele samfunnsmodellen vår er jo bygd på at livet skal kunne avvikles så knirkefritt som mulig. Det regnes som fullstendig normalt å få noe slags apoplektisk anfall hvis noen som er i ferd med å gjøre en nødvendig jobb blir “i veien” for deg, enten det handler om at man ikke kommer seg frem der og da med handlevognen sin på supermarkedet, eller det pågår noe slags veiarbeid som gjør at man må vente. Raseriet sitter aldri langt inne.

Den mest grunnleggende konfliktlinjen i dagens norske samfunn står mellom de som kjøper opp menneskelig levetid og bruker den til ymse kommersielle formål – de kalles for det meste “arbeidsgivere” selv om de strengt tatt aldri gir noe som helst – og de som har sterk interesse av å beholde mest mulig av sin egen levetid til “egne formål”. Kapitalister ønsker profitt. Arbeidere ønsker livskvalitet. Deres interesser står i et direkte motsetningsforhold til hverandre. Jo mere lønn og andre fordeler til arbeiderne, jo dårligere profitt for kapitalistene. Matematikken er så banal at selv jeg klarer å regne den ut, og jeg er en mildt sagt evneveik matematiker. Ikke så verst som filosof men helt på trynet som vitenskapsmann. Hva kan jeg si? Jeg jobber med saken. Jeg var verre da jeg var yngre. Men èn ting har forblitt uforandret: Jeg tåler dårlig overgrep og overgripere — og ser forsåvidt ingen saklig grunn til å bli mer “tolerant” slik sett. Nesten alt som fremstilles innenfor det private næringsliv er hundre prosent skadeverk. Det har ingen nyttige applikasjoner i det store bildet av humanisme, men det er svært skadelig for natur og miljø. Og det som ikke er direkte skadeverk er i beste fall bare moffe (det er et bærumsuttrykk for “det meningsløse”). Jeg sier ikke at fenomenet underholdning er unyttig, men at de som opererer innenfor “underholdningsindustrien” ut ifra et profittmotiv er skadedyr. Vi har fått et mye mer amerikanisert samfunn i Norge over de siste førti årene, som i praksis betyr en fiendtlig økonomi som koker ned til utnyttelse og nihilisme. Amerikanerne har rett og slett ingenting som er verd noe, men likevel synes folk at vi bør kopiere opplegget deres. Ser de ikke at alt det fæle som skjer i USA – seriemordere, skoleskytere, og jeg vet ikke hva – er forutsigbare konsekvenser av nihilismen?

I dag tidlig (selv om det må innrømmes at “tidlig” for meg for det meste betyr “midt på natten” for normale folk) hørte jeg Tonje Brenna si noe om sykefraværet i Norge. Det er høyt. Mye høyere enn i land det er naturlig å sammenligne seg med, først og fremst Sverige og Danmark, men også de øvrige europèiske sosialdemokratiene. Hvorfor er det slik? Selv assosierer jeg det med “trygdehysteriet”. Det er FOMO. Folk er rett og slett jævlig forbanna fordi de vil ikke ha et sånt samfunn som det eliten – tolk begrepet som du vil – legger opp til; med perverst høyt lønnede “ledere” og den typen ting. Bløffen er alt for åpenbar. Man må enten være evneveik eller kokainist for å ikke se mønsteret. Hvis arbeidsministeren ønsker å få ned sykefraværet bør de begynne med å få ned lederlønningene og alle skattefordelene som tilbys “de rike” og deres lakeier. Nå treffer jeg riktignok ikke “alle” innenfor kategorien “folk flest” — men alle jeg møter hater hvordan ting har blitt. De vet bare ikke hva de skal gjøre med saken, annet enn å henfalle til “hverdagsondskap” og mer eller mindre aktiv sabotasje av systemet, si for eksempel via misbruk av sykelønnsordningen. Arbeidsministeren – som ironisk nok står i Arbeiderpartiet – tror åpenbart at dette handler om dårlig moral hos arbeiderne. Argumentet er ikke direkte usant, men det er en obfuskasjon av det underliggende problemet. Kanskje hun bare ikke ser det? I så fall er hun evneveik. Det er alltid en mulighet. Uansett er det urimelig å forlange høy moral fra de som jobber samtidig som man aksepterer direkte amoral – vi støter igjen på begrepet nihilisme – fra de som utnytter arbeiderklassen i egen vinnings hensikt. (Ved dette tidspunkt bør jeg sannsynligvis skyte inn at jeg definerer “arbeiderklassen” som alle med lønnsarbeid som sin eneste realistiske kilde til inntekt, uansett hvordan de selv identifiserer seg. Det går også et skapt skille mellom de som eier sin egen bedrift – og står i jobb der hver dag; la oss si for eksempel en håndverksbedrift – og de som høster profitt bare fordi de eier aksjer og den typen ting.)

Selv er jeg en outsider til fingerspissene, men ikke desto mindre arbeiderklasse i “metode” når det kommer til hvor jeg får pengene mine fra. Jeg snylter på de rike. Det vil si at jeg tar meg fyrstelig betalt for å gjøre “ekstreme håndverksjobber” på privatmarkedet. Jeg har aldri lagt skjul på min klientforakt, mens de på sin side bare trekker på skuldrene. De driter jo i hva jeg tenker så lenge jeg får jobben gjort. Det er kanskje ikke verdens sunneste forhold, men det fungerer. Eller rettere sagt; det fungerte. Jeg er jo pensjonist nå. Det betaler ikke særlig bra, men jeg trenger da heller ikke så mye. Jeg er egentlig bare filosofisk kravstor. Jeg forlanger mye på det intellektuelle planet, mens jeg synes det materielle er mindre viktig så lenge jeg ikke lider noen direkte nød. Uansett, forholdet mitt til klientene ligner på NAVs forhold til sine egne pappenheimere. Det vil si at det er preget av en forakt som sannsynligvis er gjensidig. Dermed får vi en spillteoretisk situasjon som i beste fall ender i en såkalt Nash-likevekt — det vil si den rekken av trekk innenfor et spill som leder til at når man ser hva motstanderen har gjort så angrer man ikke på sine egne trekk. Fenomenet er essensielt innenfor non-kooperativ spillteori, som hovedsaklig er applikabel i forhold til et gjensidig fiendtlig økonomisk opplegg. Eller i praksis det amerikanske samfunnet og alle som hermer etter dem. Du vet. En verden hvor alle man møter på en eller annen måte er konkurrenter i forhold til dine interesser. Det er veldig anstrengende å leve sånn, særlig hvis man ikke har det kognitive verktøyet man behøver for å forstå hva som foregår. Det er da også ganske mange som “det klikker for”. De ender med å gå berserk på noe slags stordramatisk vis. Vi har sett noe av dette i Norge, men det er ennå langt igjen til amerikanske tilstander. De har jo laget et samfunn hvor hatet ligger så tykt i lufta at man nesten kan smake det. Det var ganske sjokkerende å oppleve USA på nært hold. Jeg har aldri vært imponert av “det de har fått til” der borte, men det viste seg i praksis å være vesentlig mye verre enn selv det verste som jeg noen gang har trodd. Sånt er ikke bra. Jeg mener, jeg er jo ellers en ganske kynisk person. Jeg forventer ikke mye. Men jeg er kanskje så naiv at jeg tror folk helst ønsker å oppføre seg som folk, slik at det må være “noe annet” som er i spill når de ikke gjør det. Noe de misliker intenst men som de ikke desto mindre er nødt til å leve med på tilsynelatende permanent basis. Sånt leder forutsigbart til mentalt sammenbrudd, som så siden kan spille seg ut nærmest hvordan som helst. I et krigselskende land som USA – de er langt hinsides ethvert sidestykke når det kommer til å starte krig og jævelskap i verden – manifesterer det seg i voldelige eksesser, mens i et mer tilbakelent land som Norge leder det til passiv-aggressiv “motstand” i form av fusk med sykefravær og denslags.

Upstreaming er et engelskspråklig konsept som ikke kan oversettes med “oppstrømming” fordi dette ordet er allerede i bruk, som en mer folkelig betegnelse på Ekmantransport, det vil si en form for havstrømmer som følger blant annet av jordrotasjonen. Men nok om det. Hva vi skal frem til er en vanlig tankefeil — som jeg antar vi må kalle “oppstrømstenkning” på norsk. Det virker logisk på en naiv måte. Antagelsen er at ting som kommer flytende nedover en elv må ha havnet i vannet “oppstrøms” for der vi befinner oss, bare at dette handler om tid, som ikke følger hydrodynamiske prinsipper. Tidligere i dag (forrige bloggpost) nevnte jeg stedet Chaco Canyon i USA. Dette er et sted som har mange slags historier, ettersom mange slags forskjellige mennesker har diktet opp sine egne forklaringer på det man kan observere, som i hovedsak er noen ganske interessante ruiner. Oppstrømstenkningen består i å iaktta dagens puebloindianere – navajo, zuni, hopi med flere – og projisere deres livsstil tusen år tilbake i tid. Dermed oppstår det arkeologene – nedlatende – kaller Pueblo Space, som vi nærmest kan kalle en doktrine om hva man “har lov til å tenke” om Chaco Canyon. Du vet. Turistindustrien henger mye på at alle forteller det samme om de samme tingene. Trenger vi å nevne William Shakespeare? Mange har store penger investert i “Stratfordversjonen”. Det blir i prinsippet det samme med Chaco Canyon. Å diskutere historie er èn ting, men å kødde med folks pengestrøm er noe helt annet.

Det finnes ingen strengt rasjonell grunn til at jeg skal være så fascinert av “forlatte byer” men det er jeg altså. Slik har det alltid vært. Mange deler denne interessen. Det er jo artig å fantasere om hva som kan ha skjedd der på stedet. Hvorfor forlater folk bare en helt brukbar by som er full av kunstferdig utførte bygninger, gater, torg og det ene med det andre? To av verdens eldste byer – Damskus og Jeriko – er jo fortsatt bebodd, om enn ikke i de gamle strukturene. De har bygd nye ting, tildels oppå de gamle. Poenget er at man må ha noen slags tung grunn for å forlate et sted og aldri vende tilbake, fordi det normale mønsteret er at når bygninger mister sin strukturelle integritet – brann, jordskjelv, fuktskader eller hva som helst annet som kan skje med dem – så river man jo bare mannskiten, rydder området og bygger noe nytt. Men altså ikke alltid. Noen ganger bare opphører en lokal kultur å eksistere, uten at det er enkelt å si hvorfor et betydelig antall mennesker tilsynelatende samtidig bestemte seg for å gi opp hele greia og finne på noe nytt. Vi regner ikke med sånne steder som helt klart ble ødelagt av krigsaktiviteter. Da er det jo opplagt hva som har skjedd. Detaljene i bildet kan være uklare men selve prinsippet er velkjent. Krigføring og systematiske ødeleggelser av infrastrultur er jo noe folk driver med den dag i dag når noen ønsker å kvitte seg med en brysom gruppe som de har et dårlig forhold til. Vi behøver ingen eksempler. Alle vet hvordan greia fungerer. Menneskene er en utspekulert, hevngjerrig og morderisk variant av apeslekten. Vi behøver ingen saklige grunner for å gå berserk med angstskrik og blodsprut. Det er helt naturlig for vår art. Gode grunner kan vi alltids dikte opp senere, i den grad noen behøver å høre historien, ikke sant? Nesten alle har en eller annen gruppe som de hater og ønsker livet av. Vi kan ikke kaste bort tiden med prat hvis vi vil ha jobben gjort. Først må vi drepe og ødelegge. Siden kan vi eventuelt snakke om det som har skjedd.

Hvorom allting er; de fleste har hørt om den kosmologiske skapelsesmodellen som heter the big bang. Det var fysikeren Fred Hoyle som fant opp dette navnet — og han mente det ikke som noe kompliment. Saken er jo at det var ikke noe “bang” og det var alt annet enn stort. Det krever litt “øvelse” for at man skal kunne visualisere dette fenomenet, som jeg selv foretrekker å kalle den lille fjerten. Vi snakker om en aldeles miniskul fluktuasjon i det som heter nullpunktsenergien, som noen også kaller “mørk energi”. Ved dette tidspunkt – altså nå i dag – består universet av omlag 70% mørk energi, 35% mørk materie, og bare 5% “vanlig materie” — eller baryonisk som det heter på fagspråk. Vi vet at hele vår galakse – Melkeveien – beveger seg med omtrent 500 kilometer i sekundet i retning av “Den Store Attraksjonen”, men det går litt for fort til at dette kan skyldes gravitasjon alene. Samtidig øker den mørke energien så raskt at vi vil aldri rekke frem dit hvor vi er på vei, fordi dette arter seg i praksis som en ekspansjon av selve romtiden, som akselrerer enda raskere enn vi klarer å henge med på. Det jeg skal frem til er uansett at superklysa – vår lokale ansamling av gravitasjonsmessig forbundede galakser – beveger seg litt “oppstrøms” i forhold til det som heter BAO – baryonisk akustisk oscillasjon – og som henger igjen fra “plasmatiden”; det vil si den gangen da universet bare besto av plasma, eller altså før “den kosmiske mikrobølgebakgrunnen” avtegnet seg omtrent 380.000 år etter den lille fjerten. Dette er det eldste bildet av universet vi har. Bilde, her i betydningen fotografi. Jeg har det hengende på veggen som plakat. Men hvorfor nevner jeg plutselig dette mens jeg snakker om forlatte byer? For å illustrere mitt neste poeng, som er at det skal mye til for å imponere meg med astronomisk sakkunnskap, og ingen “gamle kulturer” klarer dette. Vi ser det nevnt inntil det kjedsommelige. De og de folkene hadde så og så mye peiling på astronomi og “observasjoner av himmelfenomenene” som grunnlag for kalenderverk og denslags. Vet de som snakker sånn overhodet hva de snakker om? Jeg føler ingen optimisme. Kvasirasjonell “oppstrømstenkning” tar utgangspunkt i dagens situasjon når det kommer til for eksempel kalenderbruk. Hovedargumentet er at dette har nytteverdi i forhold til jordbruk. Du vet. Sånn at man kan forstå når det er på tide å så, høste og alt det der. Herregud. Akkurat som om man ikke legger merke til det typiske væromslaget som følger sesongen og bruker dette som kart og kompass for hva slags jordbrukstiltak som passer til hva slags tid. Dette er da for fanden ikke hjernekirurgi. Man ser på været når det er på tide å så og man ser på den føkkings planta når det er på tide å høste.

La oss heller snakke om sosial stratifikasjon, eller hierarkier om du vil. Hvorfor skal man gidde å fø på et sett med unyttige “ledere”? Hva slags funksjon har de innenfor kulturen? Det som ihvertfall er fette idiotsikkert er at det vil aldri bli bygget monumentale strukturer i et samfunn som ikke har en “elite” som kan pushe på for å få jobben gjort. Det krever en betydelig grad av målrettet organisering å bygge en by basert på 30.000 tonn stein og omtrent det samme antallet høvelig lange tømmerstokker til etasjeskillere og denslags, noe som aldri under noen omstendighet skjer “av seg selv”. Chaco Canyon krever både en kommandostruktur og et belønningssystem for å overhodet bli bygd til å begynne med. Det er latterlig å tro at sånt er mulig i en harmonisk atmosfære av jevnbyrdige individer, som er hva fantasien om det tidligere nevnte “Pueblo Space” handler om. Hvor mange mennesker kjenner de? Og hvor mange komplekse fysiske oppgaver har de vært med på å løse? Folk vil typisk ha lønn for å jobbe, eller i det minste en veldig god “sosialt begrunnet” årsak, som for eksempel å bistå slekt og venner når de har noe de skal ha gjort, men selv dette har sine grenser. Prosjektet kan ikke være “stormannsgalt” for da nekter folk å delta. Dette gidder jeg ikke engang å være med på. Det er greit å hjelpe Fetter Petter med å snekre sammen en garasje, men ikke et åtte etasjers blokkhus. På den annen side, hvis man klarer å overbevise folk om at dette er “gudenes vilje” så stiller saken seg annerledes. Man har jo ikke lyst til å bli uvenn med skjebnemaktene, hvordan de nå enn er organisert. Hvis noen kommer med en overbevisende historie om hva som egentlig foregår på himmelhvelvingen så vil man typisk lytte til dem. Alle gjør det, særlig når de vet at de selv ikke skjønner bæret av disse greiene. Så vidt jeg vet hadde kulturkomplekset rundt Chaco Canyon en solreligion, som sannsynligvis inkluderer alle mulige slags detaljer om månen, de andre små lysene, og det ene med det andre. Jeg vet ikke hva man eventuelt må være for å ikke oppfatte sola, men det er ihvertfall ikke nok å være blind. Alle kan jo føle at sola biter, særlig i de varme landene. Hva betyr det? Derom strides de som har en historie å fortelle, men hvis man er en rimelig dyktig svindler så klarer man alltid å komme opp med noe som virker overbevisende for de som har en mer saktegående hjerne. Siden handler det bare om å stramme grepet etterhvert. Snart gjør alle som du vil — fordi du kan jo kommunisere med gudene på mystisk vis. Wow, liksom. Det er svære greier. Og trikset virker den dag i dag.

Jordskokk (Helianthus tuberosus) er en flerårig urt i solsikkeslekta i kurvblomstfamilien. Planten kommer fra Nord-Amerika og blir dyrket for rotknollene. Navnet er en forkortelse av jordartisjokk, og viser til at smaken kan minne om artisjokk, en annen grønnsak i kurvblomstfamilien. Jordskokken ble dyrket av urinnvånere i Nord-Amerika. Europeerne oppdaget den da den franske oppdageren Samuel de Champlain fant dyrket jordskokk ved Cape Cod i 1605. Etter hvert ble den spredt fra Frankrike til resten av Europa og Skandinavia. I Norge ble den først omtalt 1694 og var forholdsvis vanlig frem til poteten ble populær på 1800-tallet.

(Wikipedia)

Shopping

Oppdateres live: Følg Black Week-tilbudene

Grunnen til at amerikanerne kaller det Jerusalem-artisjokk er fordi noen latinsktalende innvandrere til USA på den tiden – sannsynligvis italienere – av åpenbare årsaker beskrev planten som girasol (solsikke), som har en viss fonetisk likhet med Jerusalem hvis man ellers ikke lytter særlig nøye. Som alle kan se på bildet ovenfor mangler blomsten imidlertid den typiske store svarte senterputa full av oljerike frø som er årsaken til at solsikker blir dyrket i stor stil der ute. Et annet forhold som gjør planten lite kommersiell interessant er at røttene ikke holder seg godt når de blir tatt opp av jorda, mens de varer i mange måneder så lenge man lar dem være der. Jeg beveger meg klønete litt utenfor kompetansen min nå, men jeg tror at jordskokkens røtter teknisk sett er rhizomer, det vil si at de oppfører seg som for eksempel ingefær, hvor man kan kutte et stykke fra en rot og begrave det, så vil dette danne en ny plante ganske raskt. Uansett er poenget at man neppe får kjøpt jordskokker beregnet som mat annet enn i spesialbutikker, hvor jeg antar de er kjempedyre, relativt til hvor latterlig enkelt det er å dyrke denne planten. “Dårlig sandholdig jord” er hva de faktisk foretrekker — og det er vanskelig å bli kvitt dem igjen når de først har etablert seg på et dyrkested, på grunn av hvordan røttene fungerer. Tenk løvetann. Og de overlever fint tredve grader kalde vintere.

Samuel de Champlain er ellers kjent som grunnleggeren av Nye Frankrike – en region som nå i dag stort sett begrenser seg til delstaten Quebec i Canada, pluss litt etterslep av fransk språk her og der i USA –  i løpet av den mest hissige “kolonifasen” i Amerika. Det var jo så mye nytt på 1600-tallet, inspirert av Nye Spania lengre sør. For eksempel fantes Nye Sverige i noen tiår før prosjektet ble oppgitt, noe vi blant annet kan se spor etter i det “svenske” flagget som delstaten Delaware bruker den dag i dag. Jeg innbiller meg at barneleken “å kappe land” ble funnet opp på den tiden, mens uttrykket kolonialhandler definitivt oppsto da. (I våre dager er det vel mer eller mindre erstattet med det mer politisk uproblematiske begrepet “dagligvarehandel” eller eventuelt bare “matbutikk”.) På grunn av hvor populære og vanlig utbredt de er i dag er det lett å glemme at poteter, tomater, tobakk og alskens krydderier var regnet som eksotiske varer den gangen, minst like fremmedartet som ting man typisk kunne finne i det man på 80-tallet kalte pakkisbutikker (selv om de slett ikke alltid var drevet av pakistanere), hvor bare avantgarden blant de mest kulinarisk eksperimentelle typene av oss nordmenn vanket på den tiden. Det å oppdage nye ting er jo ikke noe alle trives like godt med. “Like norsk som poteten” er for eksempel et uttrykk man godt kan bruke – det gir en viss mening – men bare hvis man ser helt bort ifra at poteter opprinnlig stammer fra Andesfjellene i Sør-Amerika. Hvis man bare ser på hva som er vanlig nå skulle man tro at poteter har vært et selvfølgelig norsk jordbruksprodukt hvor lenge som helst, men slik er det jo ikke. Det har en begynnelse som ikke engang er særlig gammel. Har det en slutt? Det tviler jeg på. Jeg klarer ikke å se for meg noen saklig grunn til hvorfor noen skulle gi opp en så dyrkevennlig grønnsak som poteten. Jeg mener, det går sikkert an å mislykkes med en potetavling, men da må det i så fall være snakk om ekstremt vær eller plantesykdom. Imidlertid virker det som om jordskokk er tildels glemt blant folk.

En typisk norsk gjennomsnittsperson er ekstremt rasistisk, men ikke på noen aggressiv måte. De viser det mest i en nedlatende holdning, altså at de skal “hjelpe de primitive” med å komme til sans og samling gjennom aktiv tilpasning til den angivelig mye høyerestående norske kulturen — selv om de samme typiske norske gjennomsnittspersoner vet lite til ingenting om den faktiske norgeshistorien. Dette har jeg lov til å si fordi jeg selv er føkkings nådeløs på dette viset: Hvis du ikke kan gjøre rede for “hvor du har vært” de seneste ti tusen år er du bare et barn. Du vet ingenting om noenting. Argumentene dine er ikke gyldige, eventuelt så er de bare evneveike skrik fra et talentløst troll. Ikke desto mindre har alle voksne nordmenn – med mindre de er umyndiggjort i henhold til en rettskjennelse – stemmerett ved politiske valg. Den opprinnlige tanken med demokrati er jo at relativt godt utdannede og frie borgere skal fatte fornuftige valg i forhold til samfunnsmakt og styring. Du vet. Det ene med det andre. Noen må jo passe butikken. Sånn sett står valget mellom politikere eller gangstere. Det finnes uansett ikke noe realistisk alternativ til politisk system som ikke har noen slags form for sentralmakt. Noe sånt har ikke eksistert på mange tusen år. I den grad noe lignenende eksisterer i 2024 så kalles de “lovløse territorier” hvor folk gjør opp sine uoverensstemmelser på andre måter enn gjennom faste samfunnsprosedyrer som er like for alle. Sånn sett er det rettmessig å skryte litt av Norge. Blant “det vi har” finnes noen naturressurser, noen fine landskap, en del “vær” og ellers ikke så mye. Kulturminnene vi nevner i turistkatalogene er typisk yngre enn tusen år, bortsett kanskje fra noen felt med helleristninger her og der, men det er ikke sånt folk besøker Norge for å oppleve. Imidlertid er det politiske samfunnssystemet i Norge på aller øverste hylle her i verden (selv om det finnes noen skjønnhetsfeil). Dette er da også det som typisk trekkes frem når folk skal skryte av landet. “Verdens beste land å bo i” blir kanskje litt drøyt å si, fordi man har jo ikke spesifisert hva slags kriterier man bruker som målestokk, men jeg har hørt politikere ytre seg slik. Til og med enkelte sivilister. Men man kan godt si at Norge er et politisk stabilt land. Det vil ikke umiddelbart kollapse ned til en borgerkrigslignende tilstand hvis vi fjerner “systemet”.

For tusen år siden fantes det vikinger. Diverse gjenstander med vikingtema er blant de tre på topp souvenirer man finner i turistbutikker (de andre to er trolldukker og elgskilt) og er sannsynligvis blant de første tingene folk vil trekke frem når de snakker om norgeshistorien. Noen på en “positiv” måte. Du vet. Djerve oppdagere, flinke sjømenn og den typen ting. Andre fokuserer imidlertid på brutale plyndringstokt rettet mot de mer siviliserte landene i sør. (Selv om alt forsåvidt ligger i sør fra et norsk perspektiv.) For eksempel skrev Yngvar Ustvedt en ganske komisk bok under tittelen “Vikingene – verre enn sitt rykte?” hvor han hengir seg til en heller klein form for nasjonal masochisme, som koker ned til klassisk type B narcissisme: Skyldfølelse. Det går jo aldri an å unnskylde manndrap, ran og andre overgrep. På den annen side var ikke vikingene spesielt brutale for sin tid. Vold var normal omgangstone blant folk langt inn i det tyvende århudret — og er det fortsatt på stede hvor man ikke har lyktes med å etablere voldsmonopol, atså et grunnleggende kjennetegn med en velfungerende stat: Bortsett fra nødvendig “ad hoc” selvforsvar hvis man blir utsatt for overfall kan ingen engasjere seg i “privat voldsutøvelse”. Bare staten har mandat til å utøve voldsmakt, men heller ikke de kan gjøre dette uten et etterspill hvor det redegjøres for omstendighetene. Politiet kan for eksempel pågripe noen “med voldsmakt”, til og med skyte dem hvis ting blir hårete nok, men aldri sånn helt uten videre. På individnivå risikerer også de straffeforfølgelse hvis det ikke foreligger klare rimelighetshensyn og lett forståelig proporsjonalitet. Tjenestefeil oppstår når noen “mister hodet” og banker opp en arrestant og den typen ting, som er svært negativt for politiets profesjonelle omdømme og tillit blant publikum. Det er stadig noen slike saker. Hva kan man si? Folk er folk. Verken verre eller bedre enn sitt rykte, men sparsommelighet med maktbruk blir regnet som det mest ærefulle. Best er det jo når de ikke engang behøver å berøre arrestanten. De gjør ingen motstand. Hvorfor skal de det? De er jo ikke redde for “det som kan komme til å skje” når de kommer frem til arresten. Selvsagt er det ubehagelig å bli låst inn på en celle, men det er ekstremt usannsynlig at man skal bli torturert eller på andre måter mishandlet. Det verste man kan regne som sannsynlig er at man utsettes for “ordbruk under avhør” som noen vil oppleve som personlig krenkende og alt det der.

Det er godt etablert at “vikingene oppdaget Amerika” selv om vi bare har materielle bevis fra L’Anse aux Meadows i Newfoundland. Det er imidlertid rimelig å anta at de utforsket mer av kysten enn bare akkurat dette strøket. Problemet er bare at så lenge intet kan bevises er det bare forbannet dikt og løgn, noe det mildt sagt ikke er noen mangel på – det har det heller aldri vært – i USA. Det finnes et knippe artifakter som “runesteiner” og denslags som til og med jeg klarer å se ved første blikk må være forfalskninger. Folk driver med cosplay (kostymelek), eller eventuelt larping (“live action role play”), hvor de blander sammen drøm, virkelighet, frykt og ønsketenkning. Det er ikke vanlig å ha en robust virkelighetsoppfatning. Sett hvem som helt i en typisk avhørssituasjon. De fleste “bryter sammen” så å si øyeblikkelig. De vet jo om seg selv at hele fasaden deres bare er bløff og løgn, så det neste som naturlig følger er gråtende tilståelser av enhver syndig tanke som de noensinne har følt på. Uansett, det kunne vært ønskelig at de for eksempel hadde brakt med seg noen jordskokker tilbake til Norge på den tiden, men det skjedde ikke så vidt noen vet. Vikingene var jo ikke jordbrukere i den forstand. De var “kjøpmenn” på den samme måten som det fem hundre år senere Britiske Østindiakompaniet var kjøpmenn. De lette først og fremst etter land, ressurser og slaver. Ikke etter “mer å drive med” i noen forstand. Å holde på med jord, graving, kultivering og annet slit er trellens oppgave. Frie menn gjør ikke denslags. Frie menn lever av slavenes arbeid. Alle vet dette. Kjøp og salg av arbeidskraft har alltid vært “big business” — hvor arbeiderens personlighet i det store og hele betraktes som et unyttig vedheng til sin arbeidskapasitet. Derfor gjelder det å nøytralisere arbeidernes selvstendighet med en syndeflod av usunne tanker og enda mer usunn mat. Slavedrivermentaliteten gjenkjennes enklest på at pasienten har mange følelser om andre menneskers “aktivitet” (eller mangel på dette). Når folk blir gående ledige hender det jo at de utvikler “tanker”. Du vet. Oppdage ting i omgivelsene som de ikke hadde tid til å se nærmere på mens de hadde alt for mye å gjøre. Plutselig stiller de spørsmål. Dette var i ferd med å bli et problem mellom slutten av Den andre verdenskrigen og år 2000 — men heldigvis fikk vi internettet. Nå går det på effektivt vis – det er jo ikke minst en billig metode – an å utøve stor grad av tankekontroll. Metoden er som vanlig terror. Skremselstaktikk. Den eldste og best kjente av alle metoder for å ta kontroll over folk og lede dem rundt etter fryktens usynlige nesering.

Mot slutten av det vi i Norge kaller vikingtiden – og litt forbi – nærmere bestemt mellom årene 900-1150, fantes folkegruppen Anasazi, grovt sett i den regionen i USA som kalles Chaco Canyon. (Spesielt interesserte kan utforske saken på egen hånd.) Før år 900 var området preget av mange småstammer med hyppige voldelige trefninger segimellom, som var vanlig også i Norge før kong Harald Luva og “rikssamlingen” skjedde omtrent på den samme tid (år 872 er tradisjonell datering for slaget ved Hafrsfjord). Det arkeologene mener må ha skjedd er at en gruppe meksikanere trakk nordover, av ikke helt kartlagte årsaker, men det var jo generelt sett “urolige tider” i Mexico på den tiden. Saken er uansett at de tok med seg tradisjonene sine og la ivei for å finne nytt land. Du vet. Det som heter sionisme, og som består i at man fantaserer om “det lovede land” fordi dette er noe som en sjaman har drømt om, eller noe. Snorre Sturlasson skriver om dette. Ifølge ham var både Odin og Tor opprinnlig landshøvdinger i Anatolia eller deromkring, før Odin hadde en visjon om at navnet hans skulle komme til å ha større betydning i landene mot nord, så da ble det å vandre dithen. Historisk sett stemmer dette mer eller mindre med utvandringen av det såkalte yamnayafolket fra Ukraina og deromkring (“den pontiske steppen”), som nå er sterkest genetisk representert i Norge. Vi snakker om sen neolittisk tid og/eller tidlig bronsealder. Altså omtrent samtidig med at den siste versjonen – den vi ennå kan se – av Stonehenge ble bygget på Salisbury Plain i England. Uansett, samtidig med vikingtiden etablerte altså Anasazi seg i det nevnte området. Det ble slutt på all småkrigingen og den “private volden” — men til gjengjeld observerer vi rituell kannibalisme i det samme tidsrommet. Hva tenker du selv? Er dette gangbart som “styringsterror”? Er tanken på å bli drept og spist skremmende? De senere indianerlegendene har da også handlet om at “noe forferdelig” skjedde i Chaco Canyon, og stedet ble aldri siden bosatt, ihvertfall ikke på noe organisert vis. Saken er at det vi kan bevise er mye mindre enn “selve historien om det som skjedde” men dateringen av den kannibalistiske fasen er det ingen tvil om. Hva slags opplegg de ellers hadde rundt statsdannelsen sin er vanskelig å si noe om, men det er påfallende at “løssluppen vold” som folkelig fenomen opphører samtidig med at kannibalisme kommer inn i bildet. “Menneskeofring” er et ord vi kan lansere men ikke bevise. Imidlertid er det rimelig å anta at offentlige manndrap – mer eller mindre ritualisert og med eller uten påfølgende kannibalisme – har en avskrekkende effekt på de som overlever. Dette er den dag i dag den ultimate hensikten med dødsstraff. Det er et ritualdrap som bekrefter statens makt.

Konspirere er et latinsk ord som direkte oversatt betyr “puste sammen”. Det vil si at man puster den samme lufta. Man er i det samme rom. Tilstede mens planer blir lagt og avtaler inngått. Imidlertid må det foreligge en sammensvergelse for at vi skal kunne ha en konspirasjon slik loven oppfatter begrepet. Du vet. En formell allianse, samlet om et felles formål, som kan være åpen og offentlig eller hemmelig og privat, alt ettersom. Det er slik sett ikke noen teknisk forskjell mellom en konspirasjon og en komitè, eller “et utvalg som har blitt nedsatt for å se på en sak” om du vil, som så vidt jeg vet tilhører det daglige drøv innenfor all offentlig forvaltning. Likevel er det i praksis slik at ordet konspirasjon har en negativ og “skummel” klang i et gjennomsnittlig menneskeøre. De har sannsynligvis ingen gode hensikter. De som husker saken om Orderuddrapene husker kanskje at de ble dømt som en konspirasjon, hvor “alle var med på det men ingen gjorde det”, som komikeren sa. Ingen har blitt dømt for å ha utført drapene, men fire personer – banditt, sexbombe, trollkjerring og tøffel – ble dømt for medvirkning (kanskje vel så mye i media og “på folkemunne” som i strengt juridisk forstand).

Konspirasjonsteori er noe annet. Det er i utgangspunktet et anslag til “forklaring” av noe man observerer, la oss si for eksempel antagelse om et ulovlig prissamarbeid mellom matvarebutikker (fordi de ligger så tett opptil hverandre i all prissettingen sin). Det kan være fordi “noen har snakket sammen på bakrommet”, men det kan også være noe annet, for eksempel at butikkene spionerer aktivt på hverandre og går til umiddelbar aksjon for å demme opp for hverandres forsøk på å trekke ekstra kunder med “spesialtilbud” og den typen ting. Generelt sett kan vi si at hensikten med konspirasjonsteorier er å lansere idèen om “noens onde vilje” som forklaringsmodell for noe man observerer. Dette kan strekke seg fra det ganske troverdige til det fullstendig spinnville. Det er for eksempel ikke urimelig å mistenke forretningsfolk for å søke sammen i konspirasjoner for å beskytte markedsandelene sine og den typen ting, selv om de under normale omstendigheter konkurrerer mot hverandre. Politisk påvirkningsarbeid “ved siden av” de vanlige demokratiske kanalene er også per definisjon konspiratorisk av natur. Du vet. Når visse næringsinteresser drysser milde gaver over de med politisk beslutningsmakt. Det samme gjelder “organisert kriminalitet”. Det er derfor faktisk korrekt å kalle både diverse “idèverksteder med dyp lommebok” og diverse mafiatiltak konspirasjoner i ordets rette og definitive forstand – dog ikke av eksakt den samme årsak – mens for eksempel studiesirkler og fakulteter ved utdanningsinstitusjoner må ha ganske mye mer “innhold” enn bare faglige tema før de fortjener den slags mistanker.

Ikke desto mindre er det ganske vanlig å påstå at universiteter og høyskoler er “venstrevridde” av konspiratorisk politiske årsaker. Hvorfor det er slik er selvsagt fette åpenbart. Kunnskap som fenomen er jo venstrevridd i sin fundamentale natur. De høyrevridde bruker tro til det samme formål. Du vet. Vibber og følelser. De eksisterer innenfor divergente universer av mening. Selv har jeg overhodet ingen tålmodighet med trollene på høyresiden. De er evneveike. Hysteriske kjerringer. Ferdig diskutert. Det går bare an å komme så langt med intuisjon og “dine oppriktige meninger”. Før eller siden må man forholde seg til et objektivt, etterrettelig faktagrunnlag som er åpent tilgjengelig for alle. Det holder ikke mål å stille med kun magefølelsen. Da ender vi jo bare med mer eller mindre den situasjonen som allerede har begynt å bite seg fast som manifest mareritt: At ingenting betyr noe og alt er like gyldig. Eller nihilisme om du vil. Nietzsche advarte oss mot dette for 150 år siden (forsåvidt i likhet med mange andre). Sannferdighet betyr ingenting for den postoderne høyresiden, for tiden best representert ved skikkelser som Donald Trump — eller eventuelt Boris Johnson for de som krever litt mer fordøyelsesvennlige lettprodukter. Det er ikke noe poeng i å nevne noen navn her hjemme. De er uansett alle av den samme ulla. Fullstendig fette upålitelige juksemakere og skrytepaver, som ikke sjenerer seg for noe som helst, så lenge det er politisk formålstjenelig for dem personlig innenfor horisonten av “neste valg”. Det er jo ikke noe poeng å tenke lengre enn det. Dette handler om å beholde jobben. Om det er “noe med velgerne” så bør det behandles som en personalkonflikt på jobben — som i praksis bare betyr å skvære opp og ta hverandre i hånden her og nå. Du vet. Koseprate litt. Si det man må for å vende tilbare til “business as usual” så raskt som mulig. Men i morgen er det atter en dag.

Ordet ære danner åpenbart roten i ordet ærlighet. En uærlig person er per definisjon æreløs. Tilstanden er smittsom. Du blir selv en æreløs skurk hvis du akter og respekterer en person uten ære. Sånn fungerer det. Sånn har det alltid fungert. Det heter nid på godt norsk. Skal jeg si noe om Nidhogg? Mæh. Jeg gidder ikke det. La den som har forstand regne seg frem til det på egen hånd. Saken er at vi har trent opp minst tre-fire generasjoner til å oppfatte begrepet “ære” som noe negativt, eller ihvertfall noe gammelmannsdustete som ikke det unge og dynamiske fremskrittet behøver å bry seg om. Som folk sier: Vi har kommet lengre nå. Jeg svarer javel. På vei hvor hen da? Alle som leser det jeg skriver vet at jeg betrakter “sivilisasjon” som en degenerativ mental sykdom (som også slår over i det fysiske gjennom feilernæring). Jeg er ikke uvillig til å diskutere alle de gode tingene vi har oppnådd som en følge av “utviklingen”, men det blir vanskelig når folk ikke er villige til å anerkjenne de mange og svært alvorlige problemene som har kommet nærmest som en “bivirkning” av alle våre gode hensikter om å gjøre livet enklere og verden bedre. Eller i det minste en håndfull av oss rikere enn noen mennesker noensinne tidligere har vært. For å si det slik: Selv en gjennomsnittelig minstelønnet arbeider i Norge i 2024 er bedre sikret i forhold til “generell liv og helse” enn selveste farao var i det gamle Egypt. Dette er ikke diskutabelt. Folk døde nokså rutinemessig av infeksjoner i de gode gamle dager — og man måtte regne med at bare halvparten av barna – i beste fall – kom til å oppnå voksen alder. Å si at dette er verdiløst er verdiløst. Ingen ønsker å dø, og enda mindre at barna deres skal stryke med, hvis dette rimelig enkelt lar seg forhindre av en vaksine eller pillekur. Ikke desto mindre finnes det noe vakkel der ute. Hvem skal man tro på? Leger med ti års utdannelse og tyve års praksis eller Børre på Facebook? Det koker ned til hva man ønsker å tro, eller for å være mer presis: Det koker ned til at man bruker tro som intellektuelt referansesystem. Du vet. Når man har en magefølelse og siden leter man etter “bekreftelse på at man har rett” ute i markedet for meninger og påstander.

Paranoide vrangforestillinger er i prinsippet ethvert tankesystem bygget på aksiomer som verken kan bevises eller motbevises, men som man insisterer på er “sannheten”. Religion er det mest nærliggende eksempelet, ihvertfall blant sånt som er vanlig ute blant folk. For meg selv stanser hele det religiøse prosjektet i den åpenbare blasfemien det er å uttale seg på vegne av Gud. Det er ikke en grense jeg har noen planer om å noensinne krysse. Men for de som klarer å komme seg forbi noe så fundamentalt uærlig venter en spennende verden av alle mulige slags historier og emosjonelle belønningssystemer. Der kan de om så tilbringe resten av livet uten å noensinne bli noe klokere. Jeg vet ikke om fenomenet sport passer inn i dette mønsteret, selv om folk ofte blir litt i overkant entusiastiske på vegne av fotballag og sånt, men jeg tror “politikk i nettets tidsalder” må regnes med. Ihvertfall alt det vi kan karakterisere som politisk påvirkningsarbeid gjennom sosiale media og det ene med det andre. Alt er tydeligvis lov nå for tiden. Alt går an. Intelligens er ikke nødvendig – og ihvertfall ikke sannferdighet, ære og denslags 1800-tallsgreier – så lenge man klarer å finne et brennende engasjement et eller annet sted i den emosjonelle grautgryta. Noe man kan skrike om uten å føle seg helt dust. Nei til dyrtid burde for eksempel fungere bra. Man behøver ikke å forstå noe annet enn at man er redd lønna ikke skal strekke til i samme grad som før. Frykt er den mest adrenalinvennlige av alle de normale følelsene. Bruk frykt hvis du vil sette noe i bevegelse. Det er jo aldri vanskelig å få folk til å løpe skrikende rundt med håret i brann. Noen minutters dialogbasert scanning av fobistrukturen deres bør gi deg mye å gå på, om de ikke selv allerede har nevnt det helt uoppfordret. Interessant nok har som regel det folk er mest opptatt av og det de frykter mest mange konvergerende aspekter. De som for eksempel nevner begrepet “trygghet” i noen sammenheng – uansett hvilken – har så å si allerede røpet at de er redd for noe. Men hva kan man bruke? Kriminelle ungdomsgjenger? Det har alltid fungert bra før i tiden, eller ihvertfall siden Norges første offisielle “ungdomsopprør” etter filmen Rock Around The Clock i Oslo året 1956. Alle vet hvordan dette fungerer. Alt sånt som er “nytt og spennende” for tyveåringer er “fremmed og skremmende” for de på førti og over. Sånn har det alltid vært. Så lenge folk overhodet har kunnet lese og skrive har ikke ubetydelige deler av dette innholdet handlet om hvor mye bedre vår generasjon er enn de som er unge nå. De er jo for fanden helt udugelige. De snakker rart og kler seg enda verre. Ikke har de noen respekt for de som er eldre og klokere enn dem heller. Herregud. HVor skal dette ende? Vel, det pågår fortsatt.

En stråmann sies å brukes når man i diskusjon eller debatt tillegger andre meninger de ikke har, og argumenterer mot disse. Slik argumentasjon kalles stråmannargumentasjon. Man diskuterer da mot meninger eller personer som ikke finnes. En stråmann brukes også om en person som påtar seg det formelle ansvaret for en (ofte tvilsom) transaksjon, spekulasjon eller lignende. Begge disse betydningene er overførte betydninger som spiller på stråmann brukt om et fugleskremsel i form av en menneskedukke laget av strå og halm.

(Store norske leksikon)

Annonsørinnhold

Kjempetilbud hos strømmegigant: Få halv pris livet ut

Formelt og logisk sett er denne synden en invers syllogisme, altså at inferensen er større enn sitt faktagrunnlag. Å tillegge andre meninger de ikke har er en klassisk debattfeil, som særlig praktiseres blant sånne typer som allerede har et løsaktig forhold til fakta og beviskrav. Vi kan også kalle det en hersketeknikk. Et særlig stygt eksempel er når bibliotekarer i USA blir kalt pedo fordi de motsetter seg et generelt forbud mot bøker som inneholder LHBT-tematikk, eventuelt at de handler om karakterer som kan oppfattes slik. Jeg så et intervju med en av dem på en amerikansk nyhetskanal. Hun bor nå på hemmelig adresse etter å ha mottatt de mest bisarre drapstrusler. Dette er blodig alvor. Vi kan sikkert anta at de fleste bjeffer mer enn de biter, men dette kan vi aldri vite med sikkerhet. Det behøves jo bare èn galning som bestemmer seg for å gå til aksjon. Det er ikke noe hyggelig lotteri å drive sjansespill i forhold til. Jeg vet ikke hvordan drapstrusler typisk blir behandlet i Norge men jeg innbiller meg at det er straffbart. Det samme tror jeg også gjelder i USA, men på grunn av de mer oppskalerte samfunnsforholdene der er det sikkert mye vanskeligere å etterforske enn her i landet, hvor det er verre å gjemme seg. Politiet tok ihvertfall ingen sjanser med den nevnte bibliotekaren. De måtte evakueres.

Etter min mening bør folk bevisstgjøres mer og bedre, gjerne allerede på barneskolenivå. På grunn av det enorme “informasjonstrykket” som vi alle lever med til enhver tid er det viktig at man lærer å være kritisk, både i forhold til plan, metode og intensjon. Enten man utsettes for en svindler eller en propagandist; utfallet er uansett at man blir lurt. Hjernen hos en norsk gjennomsnittsborger har dessverre ikke noe robust immunforsvar med den typiske utdanningsmodellen vi har; som er fokusert mer på å skape “gode arbeidere” enn selvstendige individer. Vi behøver mer fokus på kunsten å tenke, observere, forme argumenter, og disputere disse på retorisk disiplinert vis. Eller for å si det på en annen måte: Det kognitive innholdet av examen philosophicum må innpodes allerede på barneskoletrinnet. Og for at det ikke skal være noen tvil om hva jeg snakker om: Strategien handler om å gi folk et så robust mentalt immunforsvar så tidlig som mulig, fordi dette er noe folk behøver i dagens informasjonsklima, for ikke å snakke om “fremtidens mannskitfabrikker” som går på kunstig intelligens og som vi foreløpig bare aner konturene av. Men det kommer neppe til å bli vakkert, så lenge utviklingen drives av “alles kamp mot alle” på et åpent og konkurranseutsatt marked, hvor de ultimate vinnerstrategiene er de som “tjener penger” uansett hva de ellers gjør. Samfunnet har i praksis ingen andre verdier. “Vekst i økonomien” er vår eneste ledestjerne. Denne mentaliteten gjennomsyrer alt. Norge har riktignok en fordel når det kommer til språklig syntaks, eller altså de delene av språket som fremtvinger visse virkelighetsbilder. Norsk ligner mer på tysk enn på engelsk, så det er mindre pynt og dill. Begrepene er designet for å “skjære gjennom” og komme til saken, heller enn å generere følelser. Vet du hvem Jacob Rees-Mogg er? Kort fortalt, en “arverik” britisk parlamentariker for Tory-partiet (“de konservative”) som er nærmest noen slags PG Wodehouse karikatur av en “posh” britisk overklassetype. Du vet. Svært sofistikert og det ene med det andre. Selvsagt går han med pinstripes og bowlerhatt — og snakker som en karakter fra et 1800-talls kostymedrama. Uansett, han holdt nylig en offentlig tale hvor han – ikke uventet – henvendte seg til den stadig like internasjonalt populære kjønnsrolledebatten med noen ord om det å være mann. Det er så man kan se britene for seg, der de spisser ører på grunn av absurditeten i det hele. Alle vet jo hvem Jacob Rees-Mogg er. Det finnes ingen grunn til å tro at han engang vet hva det vil si å være et menneske, langt mindre å ha noen spesifikk kjønnsidentitet.

Han begynte med å nevne at de nå bruker ordet chair (stol) om det som før het chairman (formann), på grunn av “venstresidens politisk korrekte kjønnsideologi”. Muligens litt synonymt til hvordan mange i Norge nå heller sier “leder” enn “formann” om den samme stillingen. Er det et problem? Jeg vet ikke. Men jeg kan forsåvidt se for meg hvordan visse typer kan gråte over dette. Selv føler jeg ingenting. De som heller vil ha ordet “leder” har argumentert godt nok for sin sak. Dessuten driter jeg i hva det kalles – eller hvordan ordet uttales – så lenge jeg forstår hva folk snakker om. Jeg er ikke prippen sånn sett. Dessuten deler jeg britenes sans for Jacob Rees-Mogg som et stilstudium. Han er ikke mye verd som politiker, men han har en “for utrolig til å være sann” type personlig fremtoning som er omtrent like deler irriterende og underholdende. Derfor fungerer han som en slags nasjonal maskot i parlamentet. Sterk i fremtoning men svak i sak, kan vi vel si. Uansett, han fortsatt med å snakke om hvordan man i de gode gamle dager – altså angelsaksiske tider – hadde weremen og woemen. Deretter fulgte et uoversettelig ordspill rundt de filosofiske konseptene væren & vorden – altså det som eksisterer og det som er i ferd med å bli til – men uten å utdype selve den filosofiske dimensjonen, poenget hans var å komme frem til at weremen – eller “varmenn”, som vi på norsk heller ville kalt “krigsmenn” eller noen ganger “hærmenn” – har forsvunnet fra språket. Alt som er tilbake er woemen. (Woe = gråt, klage, sorg.) Det var akkurat så plumpt og evneveikt som det lyder, men sånn er Jacob Rees-Mogg. Totalt fortapt på en annen planet. Han skjønner ikke engang at han selv blir oppfattet som “en typete karakter og et individ” lenge før noen vurderer om, eller i hvilken grad, han er mann. Alle som skjønner noe som helst om mannshierarkier som er basert i voldelig dominans vet sånn omtrent hva slags typer som kommer til å vinne i akkurat den konkurransen, og det er ikke sånne som er flinke til å prate for seg. Enten blir det den råeste bølla av dem alle, eller så blir det den jævligste psykoen. Hvis du tror noe annet lever også du på en annen planet. Alt vi har av historie beviser menneskets natur. Vi er ekstremt aggressive og kranglete skapninger. Men vi er ikke utviklet som rovdyr, til tross for hva mange fantaserer om. Vi er åtseletere. Du vet. Den typen dyr som kommer inn like etterpå, for å – hvis de kan – stjele byttet fra rovdyrene. Eventuelt “vente på tur” hvis de ikke kan. Tidlig menneskelig redskapsbruk handler tildels om å knuse knokler for å utvinne den næringsrike beinmargen, som er utilgjengelig selv for de sterkeste kjever. All vår oppfinnsomhet kommer fra dette historiske grunnlaget. Sånn er kodene. Vi er sluttbrukere.

Her er noe å tenke på: Det blir enklere å forstå konseptet magi hvis du setter det inn i en kontekst hvor mennesker er magiske skapninger, spesifikt på grunn av våre abstrakte egenskaper. Vi gjør ting ingen andre dyr kan. Alle våre kunster har ledet oss frem til en verden som ved dette tidspunkt først og fremst oppleves som kunstig. Nesten ingen har et naturlig forhold til naturen, for å si det slik. Vi lever i en drøm. Vi har, fundamentalt sett, et livsfjernt forhold til “livet som energi”. I den grad vi overhodet forholder oss til “villnaturen” så er det som turister. Vi drar på ekskursjon. Senere drar vi “hjem” igjen (selv om vi eksistensielt sett er hjemløse skapninger). De fleste har jo en base. Et sted de stadig vender tilbake til fordi de opplever det som “et magisk punkt” mer i harmoni med personligheten deres og det ene med det andre. Du vet. Et sted hvor man føler seg hjemme. Et sted man har etablert et emosjonelt forhold til. Kall det hva du vil, poenget blir det samme. Det har vært mye filosofisk debatt rundt menneskelig vorden, altså dette med å “skape seg selv” eller eventuelt “iscenesette sitt liv”, eller hva man ønsker å kalle det. Identiteten er en kulturell konstruksjon. Hensikten er å ha et fungerende grensesnitt mot verden, slik at man kan både erfare livet og konseptualisere denne erfaringen for senere kommunikasjonsformål. Eller altså “tenke” om du vil. For tekniske detaljer rundt mekanikken i personlighetsdannelse, søk på nettet eller noe. Jeg gidder ikke. Jeg skal bare legge en bakgrunn for poenget: Alle slike signifikater – kjønnsrolle, nasjonalitet, religion – er innlærte elementer, eller når de ikke er det så er våre sekundærmetoder for å kontrollere og administrere våre naturlige egenskaper innlærte. Uansett ender vi som kulturelt gjennomtrente skapninger. Vi fremfører en rolle, som vi er mer eller mindre “skapt for” og bekvem med. Mange føler seg slett ikke bra med seg selv. Sin egen kropp og “sitt eget stille sinn”. Noen går så langt som til å påføre seg selv smerte og skade. Dette er åpenbart ikke naturlig atferd, men det er ikke desto mindre så normalt at det har et navn, folk skriver bøker om det, og så videre. Folk mumler noen ganger om at det er mer psykiatrisk sykdom i samfunnet enn før, men uten å trekke den åpenbare linjen fra A til B. Samfunnet har jo forandret seg. Ikke menneskene. Vi er akkurat som vi alltid har vært, bare med penere klær og smarttelefon. Dessuten har vi mange tvangstanker. Folk tenker typisk at de burde vært “bedre” på den ene eller den andre måten. Bedre foreldre, bedre kolleger, bedre samfunnsborgere. Men de får det bare ikke til. Så de utvikler nevroser istedet. Skyldfølelse, mindreverdighetskompleks, og gudene vet hva alle småtrollene heter. Det er uansett litt sånn der Peer Gynt i Dovregubbens Hall, når alle danser rundt og skriker drep ham! drep ham! i kor. Det er en passende metafor for å være fanget i et hverdagsliv med alle sine problemer, men bare hvis man har sans for humor. Hvis man er den sure typen er dette bildet sannsynligvis til dårlig hjelp.

Den mest grunnleggende formen for psykiatrisk tvangskompleks handler om å “leve opp til forventninger”. Du vet. Når man føler at man er nødt til å handle på en bestemt måte, som kanskje ikke engang er slik man ønsker å gjøre ting, på grunn av andres forventninger til deg. Dette kan balle på seg og bli hvor komplekst som helst, men nesten alle har typisk et sett med slike “milde tvangsnevroser” som de kan ha mer eller mindre bevisst kontroll over. Folk snakker om frihet, men du møter sjelden noen som er “frigjorte” i noen egentlig forstand, uten at de med dette mener “bare et udisiplinert troll”. Det vanlige er å snakke om plikt. Nødvendigheter. Whatever. Alle vet hva jeg mener. Ingen kan “gjøre som de vil” fordi sannheten er at vi alle “gjør som vi må” i en verden av praktiske oppgaver. Eller altså, noen ganger slår vi ut håret eller hva man skal si, og oppfører oss uhemmet, men dette er ikke hva mesteparten av livet handler om. Til hverdags blir det å føle seg frem på den vanlige måten. Få ting til å fungere bra nok. Eksistensialistisk filosofi forutsetter et helt nakent og usminket grunnsyn på livet med alt sitt innhold, definert som “prosessen som foregår mellom fødsel og død”. Frihetsproblemet er identisk med “den frie viljens problem”. Vi velger vår egen virkelighetsopplevelse. Vi skaper vårt eget livssyn. Frihet i all sin englekorstøttede stråleglans er ikke det folk vil ha. De vil ha privilegier. Rettigheter. Den typen ting. Å ønske seg “åpen frihet” er som å flakse rundt i en liten seilbåt og skrike mot stormen. Det er et kick mens det står på men det fungerer dårlig som livsstil. Jeg mener, hva er det neste man ønsker seg når man har fått så mye frihet som man bare kunne drømme om? Da begynner folk typisk å tukle med ting, snakke tøys og knuffe med hverandre. De blir jo utålmodige. Noe må skje snart. Og snart har vi et eller annet gående, for godt eller ondt. Sånn fungerer mennesker. Alle vet dette.

Filmen From Here To Eternity (1953) er et nokså klassisk kjærlighetsdrama som utspiller seg mot en bakgrunn av det japanske angrepet på Pearl Harbor den 7. desember 1941. Tidlig i filmen ser vi hovedpersonen ankomme marinebasen. Noe senere ser vi ham gå til et sted som har skiltet GAY ROOM over døra. Hva forventer vi å se der inne? Saken er at ordet har endret betydning siden den gangen. Jeg tror ikke de har de gamle skiltene i fortsatt bruk på amerikanske marinebaser. Det skulle ha tatt seg ut. De bruker jo ikke ordet homofili på engelsk. Der sier de enten homoseksuell eller (oftere) gay. Et ord som tilsvarer det norske ordet gøy. Det har bare blitt sånn med tiden. Det går i praksis ikke an å bruke ordet gay på noen annen måte lenger enn i betydningen homofil. Jeg er litt usikker på den eksakte gangen i det hele, men jeg tror det oppsto i kjølvannet etter Stonewall-opptøyene i 1969. Som alle vet er det en subtil men effektiv hersketeknikk å “synes synd på” folk. Man befinner seg jo implisitt i en overlegen posisjon når man utgyter sin medlidenhet. Sånn fungerer det. Poenget med å begynne å kalle seg gay var altså å understreke at det er ingen sykdom, eller handicap, eller mentalt problem, eller noe som helst annet slags grunnlag for din medlidenhet. Den behøves ikke. Homsing er gøy. Omtrent sånn tror jeg at det skjedde.

Konseptet er uansett så godt etablert i det engelske språket at det har “kommet for å bli” som man sier. Enhver ordbok vil oppgi “homofili” som primærbetydning, mens “en sorgløs, munter person” nevnes sekundært. Er dette problemfritt? Ja det kan du tro. Folk skriker i fistel over at fenomenet homofili overhodet eksisterer, selv om det alltid har gjort det, og omtrent i den samme prosentvise grad gjennom alle tider og i alle kulturer. Det bare er sånn. Det behøver ingen forklaring. Det er ikke noe man behøver å “forstå”. Man har jo i utgangspunktet ikke noe med hva slags romantiske og/eller seksuelle preferanser andre folk har. Man bør egentlig ha nok med å holde orden på sine egne affærer sånn sett. Det er ikke seriøst å blande seg borti andres. Hvem har tid til denslags fjolleri? Mitt generelle inntrykk er da også at nordmenn for det meste bare trekker på skuldrene. De har ingen mening om temaet. Det finnes homofile. Javel, og så? Det er vel helst bare de religiøse eller på andre måter nevrotiske som danner et engstelig forhold til andres opplegg for å avvikle sine privatsaker. Dessuten finnes det til enhver tid en ikke ubetydelig kontingent av individer med “kompleks psykologi” — i den forstand at de er litt i overkant nysgjerrige på hva homser driver med, men de benekter på det skarpeste at dette “betyr noe”. Enkelte av dem kan bli ganske farlige. De tåler jo ikke å se at andre praktiserer det de selv bare drømmer om, på et plan som er så hemmelig at de til og med skjuler det for seg selv. Det er vanskelig å forstå antihomoaktivisme på noen annen måte. Herregud. Hvorfor gidder de? Følelseslivet deres må jo ha gått helt i surr. Egentlig bør det ikke være vanskelig. Interesse er interesse. Få skikk på sakene. Hvis man er så nysgjerrig på hva det betyr å være sammen med en av sitt eget kjønn ser jeg ikke annen råd enn at man må undersøke det. Hvor farlig kan det være?

Annonsørinnhold

Kjempetilbud hos strømmegigant: Få halv pris livet ut

Selv foretrekker jeg å definere meg som demiseksuell. Det betyr kort sagt at det må være “noe personlig”. Jeg tiltrekkes ikke av folks kjønn i den forstand. Det er i utgangspunktet fullstendig uinteressant for meg. De kan være så Barbie McBeautiful som helst, men hvis dette er alt de har så har de ingenting. Jeg antar det er derfor jeg er såpass “tolerant”. Sånt interesserer meg jo ikke. De kan være kvinner, menn, eller tvert imot så mye de vil for meg. Det er jo ikke min sak. Og jeg tviler på at det går an å sjokkere meg på det viset. Jeg har sett det meste innenfor kategorien “eksotisk personlig fremtoning”, for ikke å si bisarr atferd. Det er bare mennesker. Altså per definisjon snåle skapninger, bortsett fra at det fleste av oss foretrekker en mer diskrèt og “privat” stil. Vi liker ikke å bli stirret på, så vi legger ikke opp til at det skal skje. Men noen er bare rett og slett ganske ekshibisjonistiske av legning. De liker pynt og strutting. Det er greia deres. Jeg opplever vel at jeg har en veldig “hva så” type holdning til nesten alt mennesker gjør, så lenge det ikke er direkte kriminelt eller på andre måter ufyselig. Du vet. Til skade for andre og den typen ting. Jeg forstår rett og slett ikke hva seksualangst handler om, ihverfall ikke den man føler på andres vegne. Hvem har tid til sånt? Hvis de ikke har nok med å passe sine egne saker bør de kanskje skaffe seg noen flere saker. Du vet. Komplisere livet sitt litt mer. Som håndverkere pleier å si: Det finnes nok å gjøre. Hvorfor føler ikke alle det slik? Nå er jeg vel litt i overkant mye kunstner og bohem til at jeg bør snakke høyt om “det nyttige” — men hvis noe verken er til nytte eller hygge, hva fanden er så poenget? Masochisme? Vi skiller jo forsåvidt mellom “ekte masochisme” – i tradisjonen etter Leopold von Sacher-Masoch – og “psykologisk masochisme”, som er når man oppsøker lidelse og problemer av dunkle personlige årsaker. Eller som Nietzsche formulerte det: Å stirre ned i avgrunnen. Folk gjør sånt, særlig de som allerede er traumatiserte og vant til å leve i en sky av angst. Paradokset består i at de føler seg ikke trygge hvis de ikke har noe å være redd for. Angsten krever å bli objektivisert og den vanligste metoden er projeksjon. Man flytter kort og godt frykten fra å være en indre opplevelse til å bli en ytre omstendighet. Eller man dikter opp en årsak, om du vil.

Jeg vet ikke om noen annen måte enn bevisstgjøring. Dette er da også det ultimate formålet med psykoterapi. Å forstå hva som skjer med deg. Hvorfor du føler som du gjør. Sannsynligvis er det nødvendig å jobbe seg gjennom hver minste lille detalj av alt som noensinne har skjedd i livet ditt dersom orden er det du går for. Jeg kødder ikke. Du må kunne svare for hvert minutt av all din tid. Hvor var du? Hva så du? Og så videre. Det er ikke enkelt. Det er aldri enkelt. Men hukommelsen er den enkleste inngangsportalen til å “hacke” sin egen hjerne og ta kontroll over mannskiten. Man kan også oppnå det samme gjennom å ta bevisst kontroll over drømmesøvnen, men det er mye vanskeligere og man blir dessuten ganske snål av det. Du vet. Underlige idèer og den typen ting. Spørsmålet er bare hva man vil. Hvor vanskelig skal man gjøre det, liksom. Det går helt fint an å leve uten å “kjenne seg selv” i noen detaljert forstand. Det er faktisk det normale. Disiplin er ikke særlig ettertraktet der ute. Orden kommer typisk i konflikt med folks naive idèer om frihet. “Frihet fra vanskeligheter” er ikke særlig realistisk, men det er ikke desto mindre populært. Det er for eksempel enkelt å selge folk ting under argumentet om at det vil gjøre livet deres enklere, men jeg hittil aldri hørt om noen som lover det motsatte i en salgssituasjon. Denne greia kommer virkelig til å komplisere livet ditt. Hva som senere viser seg å være sant blir en helt annen vals. Mennesker fantaserer typisk om forenklinger. “Spare tid” og den typen ting. Derfor går det som det går. Alt beveger seg i retning av sløve slurverier. Mest mulig kompensasjon for minst mulig innsats og det ene med det andre. De kaller det intelligens. Noen er til og med så frekke at de kaller det hardt arbeid selv om alt de gjør er å trikse med penger og papirer. Vi har det samfunnet vi har fordi dette er hva det finnes politisk vilje til å skape. Det er ikke mystisk. Helt siden sent på 1970-tallet har norske politikere på begge sider av den tradisjonelle høyre/venstre-aksen praktisert nyliberalistiske prinsipper. Det betyr i praksis at den ultimate form for menneskelig kommunikasjon ligger i prissetting innenfor en liberal markedsmodell. Eller at alt koker ned til penger, om du vil. Og at livet er en aktivitet som foregår på “markedsplassen”. Jeg pleier alltid å si at folk bør lese Marx. Det er jo vanskelig å ta dem seriøst hvis de ikke engang vet hva den mest innflytelsesrike “økonomiske tenkeren” de siste to hundre år hadde å si om disse tingene. Imidlertid bør de også lese Hayek. Han som vi noe humoristisk kan beskrive som Antimarx. Så å si alle bruker marxistisk terminologi til enhver tid, uten engang å vite at det er Marx de siterer. Som jeg sa: Bevisstgjøring. Folk vet som regel ikke engang hva du snakker om når temaet kommer inn på nyliberalisme, som for Norges vedkommende bør kalles “Brundtlandisme”. Problemet er bare at entusiasmen fra den gangen har surnet ganske kraftig — og Arbeiderpartiet blør velgere til alle kanter av den enkle grunn at de har ikke “arbeiderklassetroverdighet” lenger. Kanskje ute i distriktene, hvor forhold er mer “lokale”, men på riksnivå ligner en typisk arbeiderpartipolitiker på alle andre politikere. De har rett og slett ikke politisk handlingsrom nok til at det finnes noen meningsfull forskjell mellom høyre, venstre og verken/eller. Ingen av dem kommer uansett til å røre de magiske mekanismene som er designet for å “tjene penger” uten å være materielt produktiv.

Når hørte jeg sist noen snakke i fullt alvor om klassekamp (uten at de mener navnet på en kjent avis)? Det må være mange tiår. Det vi har fått istedet er kulturkrig. Alle er jo uansett middelklasse nå, er de ikke? Finnes det engang noen som definerer seg som arbeiderklasse? Det er ihvertfall ikke lagt opp til det. Greia nå for tiden er å komme seg inn på boligmarkedet så tidlig som mulig, slik at man kan dra fordel av den stabile og evige prisveksten som alle boligmarked er så kjent for (/sarkasme). Som eier av egen bolig er man jo nærmest for kapitalist å regne, ikke sant? Man lærer noe om markedstilpasning og dekningsgrad. Kanskje begynner man også å tukle litt med noen aksjer på nett. Du vet. Investeringer. Det lønner seg å ha dem. Altså, her er saken: “Arbeiderklasse” fungerer dårlig som egen identitet i året 2024. Hvem er det som kaller seg noe sånt nå i dag? Jeg klarer ikke å se for meg andre enn pyntenissene i Rødt, med alle sine kule solbriller og TikToks, selv om de strengt tatt aldri har vært arbeiderklasse i den forstand. De bare fetisjerer greia. Nesten samtlige er jo akademikere, eller i det minste fagspesialister med en utdannelse, et studielån og en etter måten høy inntekt. Jeg mener de som setter ut varer på supermarkedet og kjører søppelbilen. Dagens Arbeiderparti er ikke for sånne som dem. Det føles ihvertfall ikke sånn. Det er for mye fusk og intrige. Bildet ser ikke bra ut. Det private og det profesjonelle røres sammen til en smørje som er så frastøtende at anstendige mennesker ikke vil gå nær det. Dette gjelder selvsagt ikke bare Arbeiderpartiet. De er ikke engang de verste, bare de som har hatt den største fallhøyden. Jeg mener, noen av oss husker da Torbjørn Jagland stilte kabinettspørsmål på tallet 36,9. (Hvem gjør sånt? Er han totalt fette dust?) Der pleide de å befinne seg på tallskalaen, altså nærmere førti posent enn tyve. Ting har forandret seg siden da. Det er ganske tragisk. Hva skal man si? Er det synd på dem? Stakkars Arbeiderpartiet. Før var de ei struttende feit skinke, men nå er de et skinnmagert og alt for salt fenalår. Deres egne kjernevelgere – om vi skal dømme etter partiets navn – søker seg heller til de høyreradikale. Der trakteres de med champagne og kokain, foruten at de kan ete waldorfsalat til det kommer ut av øra. Politikk er jo mest for gøy og underholdning i den nyliberalistiske modellen. Statens funksjon er å sikre fri markedsadgang og “rettferdige konkurranseforhold” og lite annet. Politi og rettsvesen skal beskytte eiendom først og fremst, mennesker bare sekundært, altså uten at det kommer i konflikt med eiendomsspørsmålet. Så hva er det å snakke om i mellomtiden? Det er her den såkalte kulturkrigen kommer inn i bildet. Det er for det meste bare tøys som ikke spiller noen rolle, men folk hisser seg opp likevel. Det er akkurat som om de kan se mange skarpe detaljer i et bilde som er utilgjengelig for meg (selv om jeg i enhver objektiv målestokk er en ganske skarp observatør som ikke overser mange detaljer). Noen skrev for eksempel noe om kirkerom og Pride-flagg her på plattformen. De føler seg provosert av et stykke tøy som henger der og vaier i vinden. Herregud. La meg si det slik: Gud er allmektig, ikke sant? Så hva betyr det når han velger å ikke gjøre noe? Han kunne bare knipset med fingrene og vips så ville alle ha vært brunstige heteroseksuelle uten skitnere lyster enn det å komme seg til sengs for å lage barn. Men dette gjør han altså ikke. Istedet velger han at noen – jeg innbiller meg noe rundt ti prosent av en typisk befolkning – skal tiltrekkes av sitt eget kjønn; eller i visse tilfeller noe mye mer komplekst og uvanlig enn dette. LHBT-opplegget er ikke en ideologi, det er en identitet. Sånn er det bare. Det er ikke noe man behøver å verken “forstå” eller mene noe om. (Hvem skjønner hva Gud driver med uansett? Det er ingen jobb for mennesker.) På godt norsk kalles det mye skrik og lite ull når det engasjeres til dansefest rundt kulturspørsmål. Jeg mener, selv er jeg like norsk som Dovrefjell og Rondane, men jeg vil ikke karakterisere meg som “integrert” i samfunnet. Jeg har definitivt alltid vært en outsider. En slags øko-minimalist om du vil. Jeg kan jo ikke leve med meg selv hvis jeg vet at jeg på noe slags vis bidrar til å finansiere den perverse livsstilen til rikfolk. Men denne fundamentale konflikten lot seg løse ved at jeg tar pengene deres istedet. Du vet. Som håndverker. Folk med mye penger har oftere enn andre gående en masse greier med hus og hage. Sånn er det. Jobbene finnes der pengene finnes. Jeg liker ikke at det er sånn men samtidig må jeg jo være praktisk. Realisme trumfer alle andre hensyn hvis den generelle planen er å overleve dagen.

Hydrodynamics or fluid dynamics is the study of the behaviour of fluids such as water and air – water flowing down a canal, but also, for instance, air flowing around an airplane fuselage. The term relativistic hydrodynamics (or relativistic fluid dynamics) refers to the study of flows in the arena of special or of general relativity. Special relativity will come into play when the velocities attained by certain portions of the fluid or by the fluid as a whole approach the speed of light. General relativity comes into play when there are sufficiently strong gravitational fields – either because the fluid’s environment features such fields, or because the mass and energy of the fluid are sufficient to generate their own strong gravity.

(einstein-online.info)

Shopping

Oppdateres live: Følg Black Week-tilbudene

Kort sagt, det handler om svarte hull og hvordan materie oppfører seg i nærheten av ekstrem gravitasjon. Folk liker sånne tema. Det har den rette blandingen av skrømt og mysterier. Ingen vet hva som skjer “inni” det svarte hullet, men alle vet at det ikke er noe man har lyst til å finne ut på den harde måten. Eller sagt på en annen måte: Dette er og forblir teori som virker vanskelig bevisbar, uansett hva man prøver å si om disse kosmiske forsvinningspunktene. Noe annet som er interessant med selve konseptet svarte hull er at det er noe nytt. Ingen hadde sett for seg noe sånt før det liksom vokste naturlig ut av Einsteins arbeider med gravitasjon (“den generelle relativitetsteorien”), men nå har vi mange idiotsikre observasjoner av fenomenet. Vi vet at svarte hull eksisterer på eksakt den samme måten som vi vet at elveløp og fossefall eksisterer. Det går an å diskutere hva vi skal kalle det, men det går ikke an å benekte eksistensen av fenomenet. Ved dette tidspunkt er det rimelig etablert barneskolelærdom innenfor astrofysikk at det vi kaller galakser – inkludert Melkeveien – oppstår som fortetninger av materie rundt det vi kaller supermassive svarte hull. Imidlertid vet vi ikke verken når eller hvordan disse oppsto til å begynne med. Min personlige favoritt blant et utvalg hypoteser handler om kiralitet og antimaterie. Det vil si at grunnen til at vi ikke så langt har observert antimaterie i universet er fordi alt kollapset og ble til svarte hull før det kunne etablere noe forhold til Higgs-mekanismen (altså det som gjør materien massiv). Men nok om det tekniske. La oss heller snakke om det filosofiske.

Jeg innbiller meg at dette er et ganske vanlig utviklingsforløp hos folk, men min tidlige interesse for hard vitenskap – og da mener jeg fysikk – vokste ut av min tidlige interesse for science-fiction. Eller bare scifi som de hippe sier. Det begynte med fantasering rundt hvordan verden inneholder “krefter” og hva dette betyr. Av legning er jeg såpass spinnvill i fantasien at det kan havne hvor som helst hvis jeg ikke har “noe å gå etter” så det ble til et selvstudium som egentlig først handlet om å kunne forsvare mine egne argumenter i fysikktimen på skolen, foruten selvsagt den mer litterære tilfredsstillelsen som ligger i å forstå hva fanden forfatteren snakker om. Du vet. Sånn som ordet kiralitet. Det er utledet fra det greske ordet keiros som betyr “hånd” og handler om fundamental fysisk asymmetri, metaforisk representert av “høyrehendt” eller “venstrehendt” dreining av for eksempel momentum i elementærpartikler. Eller hvordan visse fysiske fenomener er speilvendte i forhold til hverandre om du vil. Mennesker liker symmetri men universet har tilsynelatende ingen mening om denslags. Der ute går det alle veier på alle måter, ofte langt ut over vår forstand. Vi observerer nesten daglig ting som ikke gir noen mening. Flinke folk jobber imidlertid med saken så det blir sikkert en råd etterhvert. Det gjelder jo å ikke forskreve seg på dette området. Du vet. Være konservativ med hvor vi trekker opp grensene mellom det vi vet og det vi ikke vet. Den siste gruppen er jo per definisjon uendelig stor mens den første er bitteliten. Mennesker vet nesten ingenting om noenting, men vi har ganske god greie på hvordan virkeligheten virker i en rent mekanisk forstand. Det vi kaller klassisk fysikk, som understøtter alt vi får til med diverse oppfinnelser og duppeditter. Mennesker er flinke med sånt. Vi nevner bare GPS og smarttelefoner. Ingen av delene kunne ha eksistert uten god forståelse for fundamental fysikk. Om de er gode ting er en helt annen debatt. For eksempel er det mange applikasjoner innenfor våpenteknologi som støtter seg på den samme kunnskapsbasen. Atomvåpen må vel være det mest beryktede eksempelet, men det finnes ellers ingen mangel på jævelskap som flinke folk har funnet opp.

Fysikken som egen studiedisiplin er på ingen måte fri for meninger, det er bare at disse meningene befinner seg på et plan langt hinsides hva noe normalt menneske gidder å sette seg inn i, med mindre de jobber innenfor faget. For eksempel kan vi nevne at gravitasjon ikke er til å argumentere med. Alle erfarer jo gravitasjon, til enhver tid. Likevel er det så langt ikke forstått hva gravitasjon er, i sin fundamentale natur. Vi kaller det en kraft, men det handler mest om hvordan vi erfarer “gravitasjonskreftene”. Det kan være – og er sannsynligvis – noe helt annet. Det vil si noe som ikke naturlig er “i familie med” elektromagnetisme og kjernekrefter. Hvis man studerer standardmodellen for partikkelfysikk – den mest gjennombeviste fysiske teori noensinne – så vil man snart oppdage at gravitasjon ikke er tatt med, selv om det er noe fundamentalt innenfor fysikken. Hvorfor ikke? Tja, si det. Lykke til med forsøket hvis du bestemmer deg for å prøve. De skarpeste hjernene i verden har grublet rundt dette i hundre år. Det står fortsatt stille. Ingen har så langt fått til å jobbe gravitasjon inn i noen slags kvantefysisk modell på en måte som umiddelbart gir alle den aha-opplevelsen man forlanger av denslags. Et åpenbart problem er at gravitasjonskraften er så fette svak. Den faller utenfor rammen for det målbare når vi befinner oss på atomnivå, der de andre kreftene romsterer. Alle har en god intuitiv følelse for hva ting veier. Det finnes en gråsone, men i utgangspunktet er det lett å se forskjell på en ting man kan løfte og en ting man ikke kan løfte. Dette er det normale skillet mellom små og store ting i verden. Kan de flyttes på? Spørsmålet koker ned til gravitasjonskraftens domène. Erfaringsmessig er det en verden av selvfølgeligheter, men som fysisk teori er det filosofene kaller vår livsverden et svært problematisk område. I praksis er det jo slik at “vi bare gjør ting” — akkurat som alle andre dyr. Hvor godt vi siden kan forklare det vi gjør er et spørsmål om standarder. Hvor presis ønsker du å være? De fleste velger lallende uvitenhet. Det føles best sånn. Du vet. Når man verken behøver å forklare eller forsvare noe. Når man bare er. Hva skal vi kalle det? Et kjæledyr? Der stanser det for de fleste. Deres ultimate ambisjonsnivå handler om å være noens kjæledyr. Og deres ultimate angst handler om å være alene.

Hvilket bringer oss til psykologien, eller “menneskelig atferd som studieobjekt” om du vil. Både individuelt og kollektivt. Hva er det som motiverer dem? Døden er det mest ensomme som finnes. Man er aldri mer alene om noe. Ingenting kan være mer personlig. Jeg har hørt folk si at “de ble født alene” men jeg tror dette blir å underkjenne morsrollen en liten smule. De fleste mødre vil på det sterkeste hevde at de så absolutt var tilstede under fødselen. De husker det godt. Til og med enkelte fedre – med øyne som tinntallerkener – var tilstede under et barns fødsel, foruten selvsagt diverse annet personale som har en mer profesjonell holdning til det hele. Dette til side, dødsangst er noe fundamentalt i vår natur. En psykologisk drivkraft som er like sterk – og like ubegripelig – som gravitasjon. Enkelte av oss dør plutselig, uten at de så det komme, men de fleste går gjennom en aldringsprosess hvor temaet etterhvert blir påtrengende. Det handler bare om tid. Mens man er i sin velmaktsalder – altså når man er godt etablert i sin voksenidentitet, men ennå ikke “gammel” – føles døden som noe abstrakt, selv om man vet at den er der. Det er bare ingen grunn til å tro at det skal skje i dag. Derfor er det heller ikke verd å bekymre seg om. Man har jo viktige oppgaver i livet. Ting man har lyst til å gjøre, steder man har lyst til å se og det ene med det andre. Spørsmålet handler mer om hvordan man skal bruke den tiden man har enn om hvor mye tid man har. En morbid fascinasjon for “døden som tema” er sannsynligvis ikke noe bra tegn hos en person, men det er heller ikke full frontal fornektelse av sin egen dødelighet. Vi forventer vel fra voksne, selvstendige og godt avbalanserte mennesker at de skal vite at de kommer til å dø — og oppføre seg deretter. Du kan ikke ta noe med deg, og alt det der. Det spiller ingen rolle hvor mye du gråter. Det kommer til å skje med deg også. De som ikke forstår dette har hva jeg vil karakterisere som et alvorlig psykiatrisk problem. Det finnes ingen utvei. Intet alternativ. Det eneste man kan gjøre er å spise sunt og holde seg aktiv, så får man i det minste en bedre livskvalitet mens man fortsatt virrer rundt her på jorda, men det går ikke an å unnslippe døden. Dette må være klinkende klart, som Kåre Willoch pleide å si. Vi snakker altså fortsatt om svarte hull, men fra en annen innfallsvinkel. Det vil si regioner av universet som det ikke går an å si noe om. Fundamentalt sett vet vi jo ikke hva livet er. Det lar seg ikke definere.

Hvilket bringer oss til filosofien, nærmere bestemt etikken. Spiller det noen rolle hva man gjør og ikke gjør når man allikevel skal dø og bli borte for alltid? Dette er den frie viljens problem. Eksistensialismen postulerer at frihet er en fundamental egenskap ved den menneskelige tilstand. Tilværelsen er i utgangspunktet fri og åpen. De eneste naturgitte reglene er de begrensninger som ligger i kroppen. Men innenfor disse rammene kan man gjøre hva man vil. Det er vanskelig å motsi dette argumentet. På den annen side har vi alle visse “sperrer” i form av ting vi ikke under noen omstendighet akter å gjøre, og det er dette som er vår etiske standard. La oss kalle det identitet. Hva man er og ikke er henger nøye sammen med hva man gjør og ikke gjør. Som regel i noe mindre grad hva man sier, men også dette teller med i det store bildet av “hvem noen er”. Folk som på vanemessig grunnlag sier mye dumt blir som en konsekvens tatt mindre alvorlig og den typen ting. Dette er ikke mystisk. Alle vet hvordan greia fungerer. Til å begynne med er man formløs. Spebarn har ingen identitet. De er bare en skrikende pissbylt som alle unge foreldre med stjerner i øynene av noen slags uforståelig grunn tror at folk har lyst til å holde. Men etterhvert vokser de til og anlegger en ganske tydelig personlighet. Alle tenkelige varianter forekommer, pluss noen heller utenkelige. Hvor langt tilbake klarer du å huske? De fleste har problemer med å sortere drøm fra virkelighet særlig mye lengre tilbake enn barneskolealderen. Man hadde jo ikke noe referansesystem på den tiden. Verden var et eventyr. Hvor kommer personligheten fra? Filosofisk sett er det en simulasjon. En metode for å samhandle med tingene i verden, inkludert andre mennesker. Det har imidlertid lite å si fra eller til for hva man er, i den mest fundamentale forstand. Det går ikke an å vite. Det finnes jo noe bortenfor personligheten. Du vet. Der hvor dødsangsten bor. En velkjent men dårlig forstått “alternativ sinnstilstand” er vanlig drømmesøvn. De fleste føler at de “er noen” men de er ikke “seg selv” på samme måte som når de er våkne og ved sin normale bevissthet. Ting kan bli veldig alternative når man drømmer. Alle vet dette. De vanlige reglene gjelder ikke. Ikke desto mindre er det noen regler som gjelder, de er bare ikke særlig godt forstått. Det hender jo at man drømmer noe fullkomment abstrakt, men hovedregelen er at “det foregår noe” som man observerer, og tidvis husker etter at man har våknet igjen. Hva dette siden “betyr” er vanskelig å si noe om, selv om drømmetyding sikkert er et eget fag. De fleste avskriver det som en individuell variabel uten noen annen spesifikk mening enn hva folk selv tillegger erfaringen. Det kan være “underbevisstheten din som prøver å fortelle deg noe” men det må ikke være dette. Det kan være noe helt annet. Vi vet ikke.

Hvilket bringer oss til dikterkunsten. Saken er at folk har diktet opp ganske mange fortellinger om “det mystiske” nedigjennom årenes løp. Meningen med livet og så videre. Hva er det som foregår på himmelhvelvingen? Den typen ting. Hva er meningen med sola og månen? Vi har et knippe forklaringer som stemmer tildels svært dårlig med den faktiske fysikken. Med utgangspunkt i at folk har vært like intelligente som de er nå i minst to millioner år er det naturlig at det har tilkommet noen forklaringer, basert i den lokale virkelighetsoppfatningen der og da. Særlig mye mer er det ikke å si om saken. Folk er både nysgjerrige og oppfinnsomme. Derfor går det som det går. Som alle vet kommer ordet fysikk fra det greske fysis, som betyr “natur”. De kalte dem naturfilosofer i gamle dager. Vitenskap som konsept er ganske nytt. For eksempel var ikke Isaac Newton noen vitenskapsmann. Han identifiserte seg som alkymist. Eller rettere sagt: Det vi kaller alkymister var individer som selv identifiserte seg som filosofer. (levity.com/alchemy er en bra ressurs for alkymistiske originalskrifter.) Hva handlet det om? Samme som det fortsatt gjør. Vitebegjær er en svært sterk kraft hos noen, mens andre har et mer avslappet forhold til sånt. Selve ordet alkymi er – i likhet med alkohol – noe vi har fått fra arabisk, hvor det opprinnelig henviste til Kemt, eller “det svarte landet”, som Egypt ble kalt på den tiden. Alkymi betyr altså “de egyptiske kunstene” — eller svartekunst om du vil. Alle ord har en begynnelse. På den tiden Europa var på sitt mest pregede av katolsk fromhet ble all kunnskap som ikke utgikk fra kirken betraktet som djevelens verk. For mange føles det slik den dag i dag. De liker ikke sånt som kommer i konflikt med troen. Vitenskapen er noe satanisk for dem — og filosofien er noe enda verre. De er jo ikke lydige mot autoritetene. Det vrenger seg innvendig hos de som er “sterke i troen” når de observerer ulydighet. Det spiller ingen rolle for dem hva som kan og ikke kan bevises. Deres standarder befinner seg et helt annet sted. De ligner hundevalper som har fått tak i en tøffel og nekter plent å gi den fra seg igjen fordi de opplever denne eksistensielle kampen som så dramatisk og interessant. Det er patetisk. Imidlertid er det også farlig. For å sitere Einstein igjen: Man skal akte de som søker sannheten men vokte seg for de som har funnet den. Vi har en fri vilje. Dette er menneskehetens hovedproblem. Alle vil jo ikke det samme. Faktisk så er det et allerhelvetes kaos der ute. Folk skriker og bærer seg over skjebnens ondskap og det ene med det andre. Nettopp derfor synes sindige mennesker det er viktig at vi kan presentere sterke beviser for alle våre påstander om verden og virkeligheten. Kan vi ikke det så dikter vi jo bare. Ikke fordi det er noe galt med det å dikte, men vi bør som voksne og ansvarlige mennesker kunne skille mellom ting.

I 2139 har jorden blitt til et nesten ubeboelig sted kjent som den forbannede jorden. Hele verdens befolkning er stuet sammen i de såkalte megabyene. Forbrytelsene i disse megabyene ble så voldelige og så omfattende at det vanlige rettssystemet ikke klarte å stoppe dem, og så kollapset det helt. Men et nytt rettssystem vokste frem fra asken med tre rettssystemer i ett (politi, jury og bøddel); De ble kalt dommere. I Mega-City One (tidligere New York City) var det en dommer ved navn Joseph Dredd, som var den tøffeste og strengeste dommeren i historien. En dag ble han siktet for drap og dømt til livstid i fengsel…

(sfanytime.com/no)

Shopping

Oppdateres live: Følg Black Week-tilbudene

Det interessante med science-fiction – når de gjør det riktig – er at det handler ikke om “fremtiden” men om en alternativ nåtid. Ting kunne ha vært sånn som de fremstilles i fortellingen. Vi behøver bare å skru på noen knapper og justere noen innstillinger for å ende opp men en helt annen virkelighet. Har du noensinne tenkt over dette? Det burde du. Alt vi har er veldig skrøpelig. Det skal aldri mye til for å ta fra deg alt du har og bare slenge deg i veikanten – død eller levende – som om du ikke betyr noe. Sånt skjer hele tiden. Du har sikkert hørt noen historier. Menneskenes verden er i konstant forandring simpelthen fordi det stadig tilkommer nye mennesker. På det mest banale er dette en psykologisk konflikt som alle – uten unntak – må gå gjennom for å etablere seg som et voksent og selvstendig individ. Til å begynne med er man en av de nye, men etterhvert så blir man en av de gamle. Enkelt og opplagt? Bare utenfra. De som står midt i spillet om penger, makt, oppmerksomhet, eller hva de nå begjærer, har sjelden evnen til å se seg selv annet enn innenfra. Energien strekker ikke til. Det handler om en ganske interessant form for usikkerhetsrelasjon: Du kan vite hvor du er eller du kan vite hvor du går. Eller sagt på en annen måte, som er mer i tråd med Heisenbergs opprinnelige ord, konjugate variabler har omvendt proporsjonal vektor mellom posisjon og momentum. Jo mer nøyaktig man kan si hvor man er, jo mindre nøyaktig er det mulig å si hvor fort det går.

Det spiller uansett ingen rolle. Filosofisk sett befinner tempo og posisjon seg i divergente virkelighetsmatriser. Det betyr at det i praksis ikke er noe poeng i å diskutere dem innenfor det samme universet av mening. Det skaper bare forvirring. Imidlertid kan man argumentere for at dette er den mest populære blant alle de alternative sinnstilstandene som er tilgjengelig innenfor den menneskelige form. Hvorfor er så mange så forvirret? Fordi de liker at ting er slik. De velger det selv. Sinnsro og klarhet er tigjengelig for alle. Det er ikke engang vanskelig å oppnå. Imidlertid må man gjennom et rituelt selvoffer for å oppnå innsikt. Du vet. Sånn som da Odin hang ni dager og ni netter på det såkalte verdenstreet før han “løftet runene med et skrik”. Hva tror du sånne myter egentlig handler om? Fantasier? Herregud. Gå et eller annet sted og dyrk frem en hjerne, din usle idiot. Folk har hatt den samme mentale kapasiteten som i dag – eller bedre – i to millioner år. Vi har ikke utviklet oss i noen meningsfull forstand på minst like lang tid. Alt handler om programvariabler. Eller sagt på en annen måte: Vi er de samme dyrene som vi har vært i to millioner år, vi bare “tenker” annerledes — som i praksis betyr at vi dyrker frem andre slags fantasier fra det samme dyrkningsmediet. Det abstrakte talentet er i seg selv like invariabelt som kroppens grunnleggende arkitektur. Det går ikke an å “tenke annerledes” noe mer enn det går an å utvikle et ekstra sett med armer eller ben. Den mest fundamentale løgnen som noensinne har blitt servert er at mennesker er annerledes enn de andre dyrene her på jorda. Noen kaller det bedre, mens andre kaller det noe annet, men ingen av dem har rett. Det er i virkeligheten ingen meningsfull forskjell mellom mennesker og struts. Ingen av dem er smarte dyr, men begge er ganske flinke til å løpe skrikende rundt i verden og gjøre uforståelige ting. Bruse med fjøra og det ene med det andre. Menneskelig intelligens er en myte. Visst har vi stor hjernekapasitet, men vi bruker den ikke til intelligente formål. Det er mer en slags runkeautomat. En sexmaskin, for å si det med James Brown. Vi har jo ganske utspekulerte parringsritualer.

Når diskuterte du sist samlivsproblematikk med noen? Enten mennesker er i et forhold, eller om de ønsker å være i et forhold, eller om de angrer på at de var i et forhold, det finnes knapt noe folk snakker mer om. For min egen del er svaret to dager. Så lenge er det siden jeg sist hørte noen jamre om dette temaet. Det kunne vært oftere hvis jeg var mer sosial av natur, men det er jeg jo ikke. Jeg kjenner tålmodigheten min brenne i begge ender etter få minutter med banale samtaletema som dette. Hvorfor mislykkes folk i kjærlighet? Fordi de lyver. Dette er ikke noen gåte. Alle vet hvordan greia fungerer. Folk godtar nesten hva det skal være av andre skavanker i utseende og personlighet hvis de bare kan oppnå følelsen av absolutt åpenhet og gjensidig tillit. Det er ikke mystisk. Det er ikke hemmelig. Alt som kreves er at man ikke lyver. Hvor vanskelig kan det være? Svaret er – åpenbart – nesten uoverkommelig vanskelig. Alt begynner jo med at man lyver for seg selv, eller skal vi kanskje heller si at man dyrker frem et urealistisk selvbilde, som man siden må bruke all sin energi på å “forsvare” mot alskens indre og ytre impulser man tolker som “angrep”. Dette er i hovedsak hva angst handler om, enten den materialiserer seg som en vedvarende fobi eller den kommer i form av panikkanfall. Opplegget er uansett så evneveikt at jeg får mark. Herregud. Selvsagt er det naturlig at man får engstelige følelser når man er nødt til å administrere sånne mengder med mannskit. Det går jo ikke an. Det må gå på trynet. Det alle drømmer om er jo et meningsfullt samliv med noen man ikke behøver å “diskutere” hver minste lille ting med; det går på skinner og vel så det. Partneren føles nærmest som en forlengelse av selvet innenfor den større verdensstrategien. Du vet. Noen man har lyst til å bli gammel sammen med, som klisjèen sier. Sånt er bare mulig hvis man gjør så godt man kan. Hele tiden. Aldri mindre. Hva mer er det å si? Du vet selv hva du har sagt og gjort. Det finnes aldri noen tilgivelse, bare en “energi” av tillit og åpenhet. Den er vanskelig å finne og lett å miste. Opplagt går det an å basere sine romantiske opplegg på andre ting enn “sannheten” om hvem man er og hva man vil, men hvis man mener alvor er dette den eneste vei. Vi kan faktisk si at det er den eneste vei også i et mye større bilde. Det er bare det at samlivsproblematikk ofte bringer ting inn i sitt rette perspektiv. Dette er ikke vanskelig å forstå. En løgners intimitetsvansker ligger jo i angsten for at de skal bli “oppdaget” og latterliggjort. Hvis de ikke har noen hemmeligheter har de heller ingen forsvarsposisjon.

Trenger vi å snakke om Shakespeare, Hamlet, Gertrude og frasen “the lady doth protest too much methinks”? Mennesker er typisk fulle av protest (selv om det psykiatrisk korrekte navnet for dette er angst). Dette er, enten du vet det eller ikke, det største hinderet hos de fleste når det kommer til oppgaven med å utvikle en selvstendig intelligens. Eller vi kan kalle det integritet om du vil. Etter min mening er det et klart tegn på psykiatriske problemer hvis man føler tvil, skyld eller anger. Hver for seg eller i kombinasjon. Hvorfor oppfører man seg slik? Det er jo psykotisk, i en kontekst hvor psykose handler om misbruk av hjernen. Det er ikke menneskelig å være dust, det er sykelig. Ikke desto mindre er dette regelen, ikke unntaket. Folk er redde og de lyver. De frykter døden og de frykter sannheten. Derfor hisser de seg opp over meningsløse ting. Det er en strategi som er designet for å unnvike “spørsmål”. Hva skal man tenke om dette? At alt er okay? Det er jo ikke sant. Alt er faktisk helt på trynet med menneskeslekten. Og hvorfor er det slik? Fordi folk lyver. Ytterligere forklaringer behøves ikke. Vi lever i en lallende dement fantasi om hva vi er og hvor vi skal hen, men sannheten er at vi er de samme dyra nå som vi var for to millioner år siden. Vi er ikke intelligente skapninger. Vi er bare fantasifulle. Den grunnleggende behovsstrukturen på et elementært kroppslig nivå forblir den samme. Livsprosessene er de samme for oss som for krokodiller og malariamygg. Forskjellen består mest i fantasiene. Ingen av disse skapningene har sånne egenskaper. De lever i en mye mer direkte virkelighet. Du vet. Uten filter. Vi vet ikke om noen annen art enn mennesket som sorterer, kategoriserer og bygger distinksjoner på et abstrakt nivå. Vår verdensforklaring kommer som regel til oss i form av ord, selv om det finnes en parallell virkelighet av fysisk erfaring som vi også må forholde oss til, selv om den ikke lar seg “forklare” særlig godt. Alle vet jo at visse ting kan bare gjøres, ikke forklares. Hvis de blir spurt kan de bare slå ut med armene og se franske ut. Je ne sais pas. Da jeg for to dager siden diskuterte samlivsproblematikk med min venn sa jeg – som sant er – at jeg selv aldri har hatt sånne vansker. Jeg har alltid hatt flere “tilbud” enn hva jeg etterspør. Dette til tross for at jeg ikke er rik, eller engang “velstående”. Jeg er ikke vakker. Jeg har ikke en sexy kropp. Jeg er ikke engang snill, jeg er en fæl drittsekk. De eneste kvalitetene jeg flyter på er at jeg aldri lyver og at jeg er i stand til å holde følge med de fleste samtaler om nesten hva som helst. Bortsett fra dette har jeg ingenting. Men det er altså “nok”, ihvertfall for meg. Derfor trekker jeg egentlig bare på skuldrene av samlivsproblematikk. Start med å snakke sant. Følg opp med mer av det samme. Flere gode råd har jeg ikke. Lykke til.

Folk surrer fælt med snørr og barter i den såkalte debatten rundt hva som er hva i Vest-Asia. Israel er en stat. Å hevde noe annet er bare meningsløst. Staten er etablert, ferdig diskutert. De eksisterer på den samme måten som enhver annen stat noe annet sted i verden. Det samme kan man imidlertid ikke si om Palestina. Det meste man kan si om dem er at det er et “territorium” som i det store og hele er lovløst, og/eller styrt av diverse improviserte tiltak som i beste fall har et anstrengt forhold til staten Israel. Det kan derfor ikke i noen rettslig korrekt forstand være snakk om en krig, hva enn det er som foregår. Det ligner i så fall mer på Tyrkias og Syrias “krig” mot kurderne. Eller for den saks skyld også på de såkalte indianerkrigene i USA; hvor de opprinnelige folkegruppene ble utsatt for konstant terror gjennom mange tiår før de mer eller mindre kollapset ned til hva de er i dag: En slags parentes i amerikansk historie, som har nominelt “selvstyre” innenfor nøye avgrensede “reservater”, men som på mange måter den dag i dag representerer et “åpent sår” i samfunnet. Jeg har ikke undersøkt saken, men det er rimelig å anta at det til enhver tid foregår “indianersaker” i rettssystemet i USA. Gjerne om retten til land og ressurser, ferdsel i og gjennom områdene deres og den typen ting. Men også i mer “sosial” forstand. Du vet. Elementære rettigheter.

Har du noen gang vært i USA? Det ligner ikke på Europa. Mye virker pseudofamiliært fordi folk er vant til amerikanske filmer, serier, musikk og så videre, men livet er jo som kjent ikke som i reklamen. Jeg har riktignok ikke selv vært “overalt” i USA, men jeg har sett østkysten, vestkysten og sørstatene. Det er da noe. Dessuten var jeg i USA både under Obamas presidentkampanje og da finansmarkedene kollapset i 2008. Det var interessante tider. Folk var allerede ganske koko, men nå ble det full tilt i halerotoren. Helikopteret styrtet. Det var et helsikes drama. Vi lever ennå i “etterskjelvet” fra det som hendte den gangen. Hva var likheten med det beryktede børskrakket i 1929? spør sikkert alle om nå. Jo det skal jeg si deg. Det var – både første og andre gang – en fysisk manifestasjon av konseptet idioti. Markedet overvurderte sin egen bærekraft, så å si, bortsett fra at det skjedde gjennom Adam Smiths “usynlige hånd”. Økonomien kollapser så snart folk mister tro på at den fungerer. Det er et svært interessant fenomen. Det fungerer i prinsippet på akkurat den samme måten i et pyramidespill: Så lenge det finnes folk som er villige til å “investere” vil spillet fortsette å vokse. Det er alt. Det er intet mindre enn komisk at folk fortsatt lytter til svada fra økonomer med det samme ansiktsuttrykket, akkurat som de skjønner hva fanden det prates om, men sannheten er – som den alltid har vært – at økonomer i den moderne verden fungerer på den samme måten som hoffastrologer i den gamle verden. Det vil si at de gjetter bare, men det er så godt innpakket i “meningsfulle” konsepter at folk nikker og sier joda ja javisst. Dette lyder fornuftig. Sannheten er at økonomer kan si sånn cirka like mye – og innenfor den samme begrensede horisont – om fremtidens økonomi som meteorologer kan si om fremtidens vær. Klima kan de selvsagt snakke om, men ikke hvordan dette vil spille seg ut som lokale værhendelser, bare at ting vil bli mer “intense” i en ganske generell forstand. Fatter du hva jeg sier nå? Grunnen til at de lyver er at dette er jobben deres.

Shopping

50 julegaver under 500 kroner

Liker du svartmetall? Eller i det minste kjapp og aggressiv hardrock? Thrashmetall? Punkrock? I så fall skjønner du hva jeg mener når jeg sier at du tregner ikke å skru opp hastigheten på musikken særlig mye før det bare blir en usammenhengende grøt av lyd. De spiller allerede så fort det er menneskelig mulig å manøvrere seg gjennom et noenlunde sammenhengende og dynamisk lydregister. Hvordan låter for eksempel bandet Slayer på dobbel hastighet? Sikkert litt sånn der chipmunk latterlig på èn måte, men på en annen måte vil man miste taket i hvor de enkelte tonene og taktslagene begynner og slutter. Man vil kort sagt miste de pausene – korte som de riktignok er – vi behøver for å oppfatte dynamikken i musikken. Noe lignende ser ut til å foregå med konseptet informasjon. Folk befinner seg allerede på randen av totalt kognitivt sammenbrudd så det skal ikke mye til før ting blir histrioniske, hysteriske eller hva man foretreller å kalle det. Drama. De har rett og slett ikke mer plass i båndbredden sin. Man kan ikke helle mere vann i et glass som allerede er fullt. Det amerikanske samfunnet er mye mer presset på dette viset enn det norske, men vi følger som vanlig etter, på 10-20 års avstand. Norge er ikke i utgangspunktet noe fiendtlig samfunn overfor noen, aller minst sine egne statsborgere (med visse beryktede unntak), men saken er jo at hvis man stresser folk nok så vil de innta en forsvarsposisjon som kan tolkes som fiendtlig. Det blir som å skru opp hastigheten på den allerede øredøvende bråkemusikken enda et par hakk. Før eller siden detter alle av lasset. Vi treffer den såkalte fusjonshorisonten, hvor det som før var enkelttoner som kom i en sekvens har nå endret seg til å bli en nokså jevn “during”. Menneskenes sanser fungerer på denne måten. Vi har metningspunkter for både smak, lyd, lukt, syn og “følelse”. Sansene klarer å ta inn og sortere en viss mengde, men når grensene sprenges blir alt bare kaos. Kroppen reagerer med panikk. Dette funker ikke for meg, få meg straks bort herfra. Vi behøver en viss avstand for å danne distinksjoner.

Etter det som har skjedd i løpet av det siste året kommer jeg aldri mer til å forsvare staten Israels rett til å eksistere. Dette betyr sikkert ingenting for dem, men det føles viktig for meg. Jeg har jo alltid forsvart Israels rett til å eksistere. Jeg har aldri følt noen tvil. Selv når det har stått på som verst har jeg alltid hatt den typisk norske posisjonen: Vi støtter begge parter, noe vi er nødt til å snakke om, som i “hvordan skal det fungere i praksis” og så videre, poenget er uansett å slutte å slåss. Vi må dit før vi kan komme videre. Men nå bryr jeg meg rett og slett ikke lenger. Det Israel har gjørt i løpet av det siste året er så fundamentalt og umenneskelig stygt at det finnes ingen tilgivelse for sånt noe sted i universet. Ikke før, ikke nå, ikke senere. Bare i fantasiene hos perverse mennesker. Men hva kan jeg gjøre? Snu meg bort i avsky? Det hadde jeg allerede gjort. Vi støter på det samme problemet som i den evneveike etikken hans Jesus: Hvis noen slår deg på det ene kinnet, snu så det andre til. Det kan jeg godt gjøre; herregud det er da ikke noe personlig, men problemet er at jeg slipper jo opp for kinn ganske raskt. Hva skal jeg så gjøre? Tilby dem ræva? Nå har vi krysset grensen. En som stadig oppsøker meg for å slå meg, pisse på huset mitt og fornærme meg ellers på alle måter må jo regne med at jeg før eller siden får nok av dette. Hva da? Hva skjer da? Enhver idiot forstår hvordan sånt virker, uansett hvilken ende av provokasjonene man befinner seg i. Hva tenker du selv? Nok er nok. Det varierer litt eksakt hvor i terrenget de går men alle har en grense. Toleransetabellen har veltet. Nok er nok. Tårmodigheten har formelt kommet til sitt endepunkt. Herfra og ut finnes bare kaos og raseri, kanskje til og med vold. Er det ikke spennende?

Sannheten er at jeg driter i hva som skjer i Vest-Asia, men jeg også har nulltoleranse overfor de som anser seg som “partiske” i forhold til noe som strengt tatt ikke er en “konflikt” i den forstand. Palestina er jo okkupert. Hva slags motstandskamp er legitimt? Hva synes vi for eksempel er gjevt når det gjelder norsk motstandskamp da landet var under tysk okkupasjon? Vi lager filmer om sånt. Folk er for det meste enige. Vi vant krigen. De fleste duket kanskje nakken mens landet var okkupert og tyskerne spradet rundt gatelangs med våpen og truende blikk, men et heltemodig fåtall sto på og fikk oss gjennom den vonde perioden, så som “Kjakan” Sønsteby, Tungtvannsaksjonen, Max Manus og det ene med det andre. Nei det var gilde tider, må du tro. Kvinner var kvinner og menn var menn, selv om alle var redde og ingen visste om naboen var en tyster. Jeg har hørt alle historiene. Jeg er født i 1963. Bare tyve år etter at det sto på som verst. Alle som befant seg i ledende stillinger under min barndom var traumatisert av Den andre verdenskrigen, men selv synes jeg – etter ganske mye undersøkelse – at den andre bare er en videreføring av den første; slik at spørsmålet må jo bli hvorfor Den første verdenskrigen ble en ting. Hva slags forhold tilrettela for denne – fra vår synsvinkel – nærmest ubegripelige konflikten? Det er der vi må begynne hvis vi ønsker å fortstå Hitler, nazismen og hele pakka. Det er jo slett ikke tilfeldigheter vi snakker om nå, men det er heller ikke værmeldinger. Alle som studerer historie og filosofi klarer å se hvordan personen Adolf Hitler passet inn i en større mytologisk horisont av “modernistisk messianisme”. Tanken er at en edel sjel skal vokse organisk og naturlig ut ifra “folkedypet”. Vi gjenfinner dette elementet i mesteparten av all modernistisk film, litteratur, kunst og ellers. Det handler ikke så mye om historien som om handlingen. Karakterene er i seg selv verken interessante eller viktige. Alt handler om skjebnen og makten til “den usynlige hånd”. (For ordens skyld, dette var begrepet som Adam Smith oppfant for å beskrive de flyktige “markedskreftene”.) Hayek og andre utbroderer egentlig bare fra dette fundamentale prinsippet. Hele opplegget er ganske evneveikt. Det ser vi jo ikke minst på det faktum at nyliberalistisk ideologi bare har medført faenskap over hele linja.

Så her har du det: Jeg stemmer for at staten Israel skal oppløses av FN og alle dens innbyggere – i den grad de selv ønsker dette – skal tilbakeføres til amerikansk forvaring. Eventuelt med bistand fra Storbritannia, som jo skapte hele denne skitkabalen til å begynne med. Spør du meg så vet jeg ingenting om noenting, men jeg synes tanken om “jødefolket” bare er latterlig. Alt jeg kan se er en religiøs minoritet, som sikkert har fremstått som mer eller mindre snåle både her og der, men aldri farlige. Hvis folk på den tiden virkelig trodde at jødene var farlige ville de jo ha valgt et annet offer. Herregud. Alle vet dette. Det er politisk nyttig med en “goldilocks” type fiende; altså ikke for svak, ikke for sterk, ikke for tallrik men heller ikke for sjelden. Jødene var bare beleilige slik sett, på grunn av ganske spesifikke historiske forhold, ikke ulikt hvordan “muslimene” oppfattes (og brukes) nå i våre dager. Av eksakt de samme årsaker og med eksakt de samme midler. Blir det eksakt det samme resultat? Det vet vi ikke ennå, men det finnes ingen grunn til å være optimistisk. Mange har lagt ned utallige arbeidstimer på å skape grunnlaget for stokastisk terrorisme rettet et foreløpig ukjent mål. Krigshissingen deres er intens og vedvarende. Vi kan ikke si mye om neste ukes vær, men vi kan i det minste si noe om hva slags klimaforhold vi lever under, som jo kommer med sin egen matrise av sannsynlighetsdynamikk. Kommer det til å smelle? Ja. Det tror jeg helt sikkert. Selv her på plattformen finnes det aktive agenter som jobber til fordel for en fremmed makt, som for eksempel Tyrkia, ofte – som jeg har forstått – uten engang å selv forstå dette, langt mindre å motta rimelig god betaling for agentvirksomheten sin. Borgermesteren i New York fikk gratis fly, hotell og alt mulig av tyrkerne, mens de som sliter her på bakkenivå får ingenting. Bare lattertliggjørelse fra sånne som meg. De skjønner ikke hva de går glipp av, som jo passer inn i det større mønsteret som handler om at de forstår faen ingenting. Men prate, det kan de.

Begrepet narsissistisk personlighetsforstyrrelse kom først i 1968 av Heinz Kohut. Lidelsen forekommer oftere hos menn og rammer flere yngre, enn eldre. Det finnes ingen standardbehandling for forstyrrelsen. Personer med tilstanden opplever som regel ikke at noe er galt med dem. Dette resulterer i at de sjelden oppsøker behandling. Om de skulle gjøre det, er det stor sannsynlighet for at det er av andre årsaker, som symptomer på depresjon, rusmisbruk, alkoholbruk eller annen psykisk lidelse. På bakgrunn av omgjengeligheten som er assosiert med narsissisme, kan det hende noen ikke ser på diagnosen sin som en funksjonsnedsettelse.

(Wikipedia)

Shopping

Oppdateres live: Følg Black Week-tilbudene

Som alle vet handler den greske myten om Narcissus og Echo. De hadde en greie og så ble gudene sure. De straffet Narcissus ved å gjøre ham forelsket i seg selv. For mer informasjon, søk på nettet. Poenget her er at han var ikke “forelsket i sitt eget speilbilde” som mange sier, men “forelsket i seg selv” (bare ute av stand til å finne sin elskede noe sted). Sakens ironi består i at narcissister har dårlig selvinnsikt. Vi kan til og med påstå at selve denne mangelen på selvinnsikt er hva sykdommen handler om. De har en veldig selvinteresse, men klarer aldri å “finne seg selv” eller komme til bunns i hva dette handler om. Vi henger på adjektivet malignant når de i tillegg til selvopptattheten også er sadistiske, hevngjerrige og så videre. Dette kan gjelde både for type A og B, hvor den førstnevnte er den “klassiske” typen som digger seg selv men dehumaniserer andre, mens den sistnevnte er “porselensdukken” som er minst like opptatt av å være i sentrum av begivenhetene som type A, men de vektlegger sin skyld, soning, straff og så videre. Jeg er verdens verste menneske. Dramatisk selvopptatthet er det uansett, men type B dikter seg selv inn i det som foregår på en “negativ” måte. De er skurken i fortellingen.

Hvorfor folk blir sånn er selvsagt noe omdiskutert, i hovedsak sentrert rundt arv og miljø, eventuelt en kombinasjon av de to. Uansett søker de typisk oppmerksomhet fra omgivelsene som står i samsvar med hvor viktige de føler seg. Vi kan derfor forvente å finne narcissister i diverse stillinger som belønner dem på denne måten. De nyter å være både beundret og forhatt, alt ettersom, men de tåler dårlig å bare bli oversett og ignorert. Det stemmer jo ikke overens med hvor viktig de føler seg. Åpenbart er det vi kaller en diva innenfor sang, dans, teater eller annen performativ scenekunst et klassisk eksempel på narcissisme i frislepp, men vi godtar alle nykker og dramatisk atferd hos disse, fordi det kommer i kombinasjon med et eksepsjonelt talent. Det er en passende måte å leve ut slik legning. Visst er de umedgjørlige troll på sitt verste, men bransjen har opplegg for å håndtere sånt. Verre er det hvis personlighetstypen havner i politikken. Kanskje er de flinke til å tiltrekke seg og håndtere både media og velgere, men de blir ikke nødvendigvis kompetente av den grunn. Jeg har egentlig aldri skjønt hva det er som motiverer svært unge menesker – og da mener jeg generelt sett “de under tredve” – når de søker listeplass i politikken, men det virker rimelig å anta at det handler om narcissistisk personlighetsforstyrrelse. Jeg mener, det hjelper jo ikke hvor intelligent man eventuelt måtte være. Unge mennesker vet rett og slett ingenting om livet ute i den store stygge verden. Alle som overlever sin egen ungdom er enig i dette etterpå. Senere er det vanlig å omtrent holde seg for øynene når man tenker på hva slags uvøren risiko man bare vandret med freidig mot rett inn i. Som det heter: Man lærer så lenge man lever — men dette forutsetter jo at det foreligger læringstid. Du vet. Tusenvis av timer brukt på å bli flink til noe. Sånn fungerer virkeligheten. Noe individuell varians forekommer. Ikke alle lærer noe nytt like raskt, men selv i den aller kjappeste enden av genialitet er de nødt til å gå gjennom den hele og fulle prosedyren.

Narcissisme er ikke noe moralsk problem – det er jo bare ett av mange ganske vanlige personlighetsavvik der ute – men et operativt. Det er større risiko for at en narcissist vil overvurdere sine egne talenter og evner i kritiske situasjoner. Som alle vet begynner enhver form for kritisk tenkning med ganske kald og nådeløs selvkritikk, men dette er kryptonitt for narcissistene. Det er blasfemisk å stille spørsmål ved sin egen viktighet. På den annen side liker de jo dårlig å plassere seg i situasjoner hvor det er stor risiko for å bli “oppdaget” og utstøtt, fordi uansett hvor de ellers måtte høre hjemme består deres naturlige habitat av å “være i sentrum”. Dette krever en viss sans for diplomatisk akrobatikk. Du vet. Kundebehandling. Narcissisten samler på mennesker som er villige til å delta i dramaet deres på ymist vis. Om de siden var født sånn eller blitt sånn er egentlig en debatt som handler om høner og egg, fordi poenget er uansett at kunsten å manipulere andres bevissthet er en ren overlevelsesteknikk for narcissister. Sånn sett søker de “støttespillere” heller enn venner i noen egentlig forstand. (En sann venn vil jo ikke bare la deg leve i en illusjon om din egen fortreffelighet, men konfrontere mannskiten din ved en passende anledning.) Det handler om behov. Den naturlige utviklingskurven for narcissisme går i retning av personkult. Et aktuelt og velkjent eksempel er Donald Trump, som er nærmest cartoonish – som amerikanerne sier – altså en klisjè i forhold til begrepet narcissisme. Det finnes ikke den ting som ikke er større og bedre der den mannen ferdes. Helt makeløs, hvis man skal tro det han sier om seg selv — men det er det naturligvis bare evneveike troll som gjør. Alle normale mennesker klarer å se at det er noe alvorlig galt med Donald Trump. Det virker ikke klokt å gi ham stor makt. Likevel er dette noe som kan skje, ihvertfall i enda noen uker. Hva skal man tenke om dette?

Mange reagerer på hvor utrolig raskt slike typer går fra å være “verdensmester” i det ene øyeblikket, til å bli “offer for en sammensvergelse” i det neste, men det er slik malignante narcissister fungerer. Ondt eller godt, alt handler uansett om dem. De er særklasse den viktigste personen i rommet, uansett hvor de er og når det skjer. Og de kan reagere ganske skarpt mot “konkurranse”. Det er her det paranoide aspektet av narcissisme kommer inn i bildet. De liker dårlig å bli “utfordret” og enda dårligere å bli “latterliggjort”, særlig i en forsamling, men også på nettet. Selv har de imidlertid lov til å si hva de vil. Terskelen for hva de oppfatter som fiendskap er svært lav, slik at de kan komme med “motangrep” som ikke står i noe rimelig forhold til den uretten de mener å ha blitt utsatt for. Vi har sett Trump gjøre dette opptil flere ganger daglig i ti år nå. En gang i fremtiden vil det sannsynligvis komme en kronologisk katalog over alle hans tweets med en forklaring i margen av hva sammenhengen er. Trump har allerede sikret sin plass i historien. I det store og hele vil han huskes som en av Amerikas største skurker noensinne, men han kommer også til å ha en langvaring personkult av ukritiske følgere som mener han er et misforstått geni. Du vet. Amerikas Hitler som han en gang ble kalt av den mannen som nå står som hans visepresidentkandidat, JD Vance. Som alle vet har jo også han – altså Hitler – en fortsatt høyst levende personkult. Men han er også blant de mest forhatte av alle kjente navn fra historien. Vi kan regne med noe av det samme i dette tilfellet. Donald Trump kommer ikke til å bli glemt – verken i USA eller resten av verden – men han kommer heller ikke til å bli husket på noen positiv måte. Mer som en advarsel. Hvordan bør man forholde seg til narcissister? De hører etter min mening hjemme i en verden av kunst og teatralsk drama, men definitivt ikke i politikken.