År: 2024

Modem, eller «datamodem», er en utstyrsenhet som for eksempel en PC kan benytte for å koble seg opp til Internett. Mer spesifikt benyttes et modem for å muliggjøre digital kommunikasjon via analoge (elektromagnetiske) overføringsmedier, for eksempel en telefonlinje eller en radiokanal. Betegnelsen er en forkortelse av sammenstillingen modulator-demodulator. Ved sending modulerer (oversetter) modemet datamaskinens digitale signaler til analoge signaler som kan håndteres av forbindelsen. Ved mottak omgjøres de analoge signaler tilbake til det digitale signalformatet (demodulering).

(Store norske leksikon)

Annonsørinnhold

Stor oversikt: Disse ville Black Week-kuppene gjør du nå

Her er noe å tenke på: For hundre år siden var en computer noen som jobbet med å utføre matematiske regneoperasjoner, typisk med gråblyant, viskelær og papir, og ofte for banker, regnskapsbyråer og den typen ting, men nesten ingen husker noe av dette. Jobben gjøres jo av maskiner nå. De har overtatt både jobben og navnet. Det er liten variasjon i hva folk tror du mener når du snakker om en “computer”. Hvis du mener noe annet enn “datamaskinen” må du presisere dette. Det samme gjelder ordet skriver. Det var også en jobb en gang i tiden. Jeg har faktisk selv vært hyret inn som “skriver” i marinen. Det handlet i praksis om å håndtere alle skipets papirer, penger og så videre, eller i praksis en sekretær om du vil. Intendantens personlige assistent. Uansett, som alle vet brukte egypterne det samme ordet om å skrive som om å tegne, dekorere, hugge i stein og annet – verbet sesh – som egentlig betyr noe sånt som “å sette spor etter seg” (noe som gjør “de som kan lese” i dette systemet til sportydere og stifinnere) — men i en tid da nesten ingen kunne lese og skrive var skriverne ved hoffet i praksis tidens modem. De oversatte beskjedene konger og annet fintfolk ønsket å sende segimellom til et kryptisk kodespråk som ble nedtegnet på noe slags vis og i som andre enden ble oversatt av en annen person i den samme jobben.

Fra den tiden da skriftspråk var et helt nytt konsept finner vi et antall nedtegnelser på språket abbelgabbel, det vil si at de visste ikke hva de drev med, men de kopierte så godt de kunne det de oppfattet som “magiske tegn” — men mer som “dekorativt element” enn som noe som har betydning i noen språklig forstand. Kanskje bringer det lykke? Skader ikke å prøve. Sånn må de ha tenkt, mer eller mindre, da de laget til sine sekvenser av symboler som noen ganger forvirrer språkforskere, helt til de skjønner hva som har foregått. Intet modem i verden kan demodulere noe som aldri har blitt moduleret til å begynne med. Eller sagt med andre ord: Det kan ikke oversettes til språklige begreper fordi det hele er en eneste stor syntax error. En tilfeldig sammensatt lapskaus av bokstaver. Det blir som det blir fordi de som kopierer det tidlige skriftspråket har ingen reaistisk idè om hvordan selve konseptet virker. Tingene foregår i vidt forskjellige “universer av mening”, som filosofene kaller det. Vi kan for eksempel ta for oss “abstrakt kunst” fra hulemalerienes tidsalder. (De som er særlig interessert i denslags bør sjekke ut Genevieve von Petzingers arbeider med å samle inn og systematisere symboler fra den eldre steinalderens hulekunst. Det blir kanskje litt drøyt å kalle det et “språk” men det virker som om de i det minste benyttet seg av logogrammer som hadde noen slags universell mening, la oss si litt som hvordan vi i dag bruker trafikkskilt, eller ganske universelle symboler for heiser, toaletter, nødutganger og denslags. De gamle tingene gir ganske konsise beskjeder, selv om vi ikke vet eksakt hva beskjeden består i.) Jeg anser det selv som bevist hinsides enhver rimelig tvil at mennesket – i en av sine mange former – har drevet med “abstraksjoner” i flere millioner år. Lenge før homo sapiens var utdefinert. Vi hopper med ganske lange syvmilssteg i teknisk forstand her, men det betyr kort fortalt at jeg er tilhenger av den såkalte “stillasteorien”, som like kort fortalt handler om at språk og abstraksjoner er en naturlig konsekvens av hjernens struktur. Det er en såkalt emergent egenskap som manifesterer seg “spontant” innefor visse nivåer av organisasjonsmessig kompleksitet i dynamiske systemer, som for eksempel “liv”.

Som man sikkert bør forvente har evneveike troll hengt seg opp i at selve universets struktur – på makronivå – ligner nesten perverst mye på det nevrale nettverket vi kaller hjernen. Problemet at bare at de forskjellige delene av universet “snakker ikke sammen” og hvis de er langt nok unna hverandre finnes det heller ingen mulighet for at dette noensinne kan skje. Lyset beveger seg alt for sakte i forhold til de idiotisk store avstandene der ute. Annerledes er det imidlertid med menneskehjernen. Der er lyshastigheten relativt til avstandene vi snakker om – i praksis bare noen millimeter – mer enn rask nok til at de ulike delene rekker å spontant synkronisere seg innen rimelig tid (fra vårt eget synspunkt skjer det “momentant”), og “handle som en helhet” heller enn at de ulike delene av kroppen skal seile sin egen sjø og utvikle seg i helt ulike retninger, uten å stå under sentral styring fra det vi kaller “den frie viljen”. Fra et subjektivt og “idiosynkratisk” synspunkt oppleves slik mikrokommunikasjon – kanskje ikke det korrekte ordet, men det peker i riktig retning – i hjernen som at “det fyres av en gnist”. Man får en idè. Impulser kommer, basert i hvordan de ulike delene av hjernen kommuniserer med hverandre. Aha sier man. Nå skjønner jeg noe. Men alt man gjorde – rent teknisk sett – var noe som ligner på hvordan folk opererte gamle sentralbord: Man trakk en ledning fra ett kontaktpunkt i “matrisen” til et annet. Ding dong. Er det noen hjemme her? Så “snakker de sammen” (eller ikke). Etterpå føler man typisk at man skjønner noe man ikke skjønte før. Jeg tar forbehold om at jeg følger ikke nøye med på hva nevrologer driver med til enhver tid, men sist gang jeg sjekket virket det som om alle var enige om at “nevrale nettverk” er hva alt handler om. Det er sånn hjernen fungerer. Det vi kaller “inngrodd vanetenkning” er bare en sti som ofte blir gått, slik at den er ikke særlig vanskelig å finne. Noen ganger snakker vi firefelts motorvei og rullebane for hangarfly eller noe, det vil si det de kaller “den brede vei” innenfor kulturen. Imidlertid finnes det mange mekaniske, kjemiske og psykologiske “påvirkningsagenter” som har makt til å bryte opp asfalten i den gamle tenkningen og etablere helt nye retninger for hvordan man skal være, hva man skal gjøre, og det ene med det andre.

Den røde hane symboliserer ildebrann. Hanen som bilde på flammer er eldgammel; i oldtiden forestilte man seg iblant Solen som en hane. Volvas spådom om Ragnarok i Den eldre Edda omtaler den røde hanen Fjalar, som bor ved Nordpolen – trolig nordlyset, den gullkammede hane – lynet, og den sotrøde hanen som galer nedenfor Jorden – vulkansk ild.

(Store norske leksikon)

Annonsørinnhold

45 lekre festkjoler for den stilsikre: Finn din favoritt

Det ville være løgn å si at jeg er en kompetent matematiker, men jeg er imidlertid litt svak for “tallteori”, som jo er noe helt annet. Har tallene andre egenskaper enn de rent matematiske? Det er spørsmålet, men det virker ikke som rettfrem ja eller nei er tilfredsstillende for noen. Det må, uansett hva man svarer –  og i beste matematiske tradisjon – bevises. Der står saken den dag i dag. En som skriver kode for computere har nesten helt sikkert et annet forhold til “tall” enn de som typisk bare bruker dem til å telle med. Det samme har diverse overtroiske typer som ser “skjebnens hånd” hvor enn de snur seg — til en sånn grad at de blir oppriktig bekymret hvis for eksempel et tall ser ut til å gjenta seg litt oftere enn hva som er komfortabelt for dem en vakker dag. Du vet. “Alt har en betydning” og det ene med det andre.

Selv er jeg det metafysikerne kaller en hard materialist. Alt jeg ser er “materialer”. Skal man bare observere dem eller skal man gjøre noe med dem? Flere spørsmål finnes strengt tatt ikke. Hvis jeg observerer “et mønster som gjentar seg” antar jeg det er noe i underbevisstheten min som prøver å komme seg opp til overflaten. Mer mystisk er det ikke. Det operative ordet er projeksjon. Man har jo en tendens til å se sånt rundt seg som hjernen allerede er full av. Eller bekreftelser som de litt enfoldige kaller det. Noen nevnte noe om “hjernens magiske egenskaper” et annet sted i dag, men jeg vet ikke. Hvis man ikke har ståldisiplin – seriøst – bør man kanskje høre på de som sier at man skal holde seg litt unna “det magiske”. Det er fort gjort å miste kontroll. Hvis man for eksempel opplever noen slags form for “indre splittelse” eller uenighet med seg selv i noen saker og spørsmål, bør man definitivt ikke tukle med “sinnets skjulte krefter” før man har avklart hva denne “indre konflikten” handler om. Der stanser det for de fleste. Det er jo typisk sånn at der hvor man finner to mennesker tilstede vil man også finne minst tre innbyrdes motstridende meninger om nesten alt. Det blir med andre ord noen diskusjoner.

Ta for eksempel en person som er bokser på konkurransenivå. Vedkommende “kan slåss” og vel så det, slik at de har i utgangspunktet en mye større plikt enn alle andre til å kontrollere sitt eget temperament og “være voksen” i forhold til provokasjoner de blir utsatt for. Jeg tror ikke man vil finne en eneste rettsinstans noe sted i verden som vil påstå noe annet. Det er ikke noe som heter rettmessig harme når man i praksis er et angrepsvåpen og målet bare er en tosk. “Den sterkestes rett” er ikke noe juridisk uttrykk, for å si det slik. Alle vet at når man kan dette med å dukke og finte så klarer man å “komme seg innpå” og passivisere en aggressiv person på andre måter enn å klabbe dem ned med en rett høyre. Her er noe mange ikke forstår: Selve hensikten – dypest sett – med å trene kampsport, selvforsvarsteknikk eller hva man ønsker å kalle det, er jo å disiplinere seg. Det er ikke sant at man “lærer å slåss”. Det man lærer er å ikke slåss. Hvis man ikke har blitt mer disiplinert av å trene boksing, MMA, karate – eller hva som helst annet i den samme kategorien – så er det rett og slett “noe som har gått galt” på det pedagogiske planet. Du lever jo ikke lenger i en farlig verden full av voldelige overfallsmenn. Det er du som er den farlige nå. Det har forsåvidt alltid vært sånn, men det er meningen at man skal “ta tak i dette” som et ikke uvesentlig ledd av treningsopplegget. Før var du farlig fordi du var redd. Nå er du farlig fordi du er kompetent. Men bare du selv vet dette, i den grad noen overhodet vet det. Intet har forandret seg for noen andre. En persons subjektive sinnstilstand er jo vanligvis ikke synlig utenpå. “De andre” er akkurat like kloke som før.

Tallenes tale er et interessant konsept. Ikke alle er like sensitive overfor denne kommunikasjonsformen. For noen er enhver situasjon unik og uforutsigbar, mens andre “ser på sånt som har skjedd før” og kalkulerer dette inn i opplegget sitt. Nesten alt mennesker gjør som agerende subjekter kan utdefineres som enten “håndverk” eller “teater”. Det vil si at de er enten engasjert i å “lage noe” eller i å “gjøre seg til” på noe slags vis. Her er det essensielle spørsmålet: Oppstår samfunnet som en “topp-ned” funksjon, eller handler dynamikken som regel mer om “bunn-opp” når kulturen dannes? På bunnen av alle ting er livet en materiell tilstand som begynner et sted og slutter et sted. Dette er den “livsfølelsen” som preger de fleste menneskers liv: De er forsåvidt “unike” som individer, men selve det å leve som et menneske i verden er på ingen måte noe unikt. Folk skjønner for det meste dette. Ikke desto mindre håper de typisk at det vil skje noe eventyrlig i livet deres. Dette er den klassiske åpningen som alle bløffmakere og svindlere i hovedsak benytter seg av. Som Shakespeare sa: Det finnes ikke noe som er så alminnelig blant mennesker som trangen til å være spesiell. (Det høres kanskje ut som noe Oscar Wilde kunne ha sagt, men vi er i det minste klare på kronologien mellom de to: Shakespeare er eldst, uansett hva annet man har å si om ham.) Derfor har folk så lett for å flokke seg rundt fantasiene som “en fløytespillende rottefanger” forfører dem med. Det er for eksempel vanskelig å se for seg at gamle tanker om det guddommelige og hvordan verden fungerer har oppstått som “allmøtevedtak” på organisk vis. Noen har alltid klekket ut den første idèen og de tidligste anslagene til struktur i alle metafysiske opplegg. Siden har de “fått folk med seg” til en sånn grad at de har dannet sitt eget samfunn rundt greia. Med andre ord: Kulturen oppstår på en “topp-ned” måte, men den kan ikke eksistere uten “bunn-opp” støtte, slik at i spenningsfeltet mellom de to oppstår det vi kaller politikk. Snipp, snapp og snuten han tute. Mer har jeg ikke å si om dette akkurat nå.

Talus, eller egentlig ankelbein, er, i mennesket kropp, et bein i foten (pes). Det er det nest største av fotrotbeinet (ossa tarsi) i ankelen og utgjør den sentrale, øvre delen av fotroten (tarsus). Ankelbeinet støtter det overliggende skinnbeinet (tibia) og hviler selv mot det underliggende hælbeinet (calcaneus). Beinet danner den nedre sylinderformede leddflaten i ankelleddet som gir bevegelsen med å strekke ankelen som når vi sparker fra, og bøying i ankelen som er viktig når vi går i motbakker. Dyr med hover har rektangulære ankelknokler. Ankelknokler fra sau har fra gammelt av blitt brukt i terningspill.

(Wikipedia)

Som alle vet inneholdt grav nummer èn fra den såkalte Varnakulturen i Bulgaria – avbildet ovenfor – mer gull enn hva som er funnet i resten av verden sammenlagt fra den samme tidsperioden, for 6-7000 år siden, det vil si den såkalte “kobberalderen” — en overgangsform mellom yngre steinalder og bronsealder som karakteriseres av “tilløp til statsdannelser” etterhvert som folk organiserer seg rundt andre ting enn bare det direkte matnyttige. Politikken er med andre ord i ferd med å etablere seg som fenomen. Vi skal imidlertid fokusere på en av de andre gravene – nummer trettiseks – hvor arkeologene fant et unikt objekt: En kopi av talus fra sau, men utført i rent gull. Fra senere tider merker vi oss den etter måten vanlige tradisjonen med å bruke talusbeinet fra et offerdyr – for eksempel ved orakelet i Delfi – til å “spå” om hva man skal gjøre i vanskelige situasjoner. Saken er at dette beinet har fire forskjellige stabile posisjoner det kan lande i når man bruker det som en terning. Imidlertid er som alle vet en terning noen ganger ikke bare en terning. Hvis den brukes av noen slags prest eller sjaman kan det jo være snakk om “gudenes vilje” og denslags. Du vet. Den typen råd som noen ganger er dyre.

Fra noe senere i verden – nærmere bestemt i India – finner vi en berømt situasjon med terningspill, hvor familien Panda spiller mot familien Kurva (jeg siterer etter hukommelsen her, dette er ikke de korrekte navnene) og det hele leder frem til en episk krig som i det store og hele er hva Mahabharata – en “ganske berømt” bok fra oldtiden – handler om. Innskutt i Mahabharata finner vi Bhagvad Ghita, en seksjon hvor karakteren Arjuna har en moralfilosofisk dialog med guddommen Krishna, som etterhvert leder frem til det som Robert Oppenheimer så skjebnesvangert siterte etter den vellykkede avfyringen av verdens første atombombe: Jeg har blitt døden, en ødelegger av verdener. Slik begynte den geopolitiske doktrinen man på engelsk kaller MAD – Mutually Assured Destruction – og som vanskelig lar seg oversette til norsk uten at ordspillet går tapt. Jeg tror personlig at Oppenheimer var både kjent og inneforstått med hele den historiske konteksten av sitatet, for han var definitivt “en sånn personlighetstype”. Han ville neppe ha sitert Bhagvad Ghita uten å ha lest hele Mahabharata på forhånd. Altså skjønte han at det hele koker ned til noen litt ustabile typer som hisser seg opp rundt det som skjer ettersom terningen triller. Så blir det krig. Hvorfor blir det krig? De som studerer disse sakene er for det meste enige om at det koker ned til “tilfeldighetenes spill” og at selve saken i de fleste tilfelle ville vært bedre løst med andre metoder, men krigen tvang seg frem på grunn av opphisselse hos noen få individer, som så siden bare ballet på seg langt ut i det absurde, som en ustoppelig idiotmaskin. “Orgasmatron” som bandet Motörhead kalte det.

Noen ganger har folk lyst til å slåss, men som regel ikke. Et annet engelsk ord er weregild, som på norsk heter mannbot. Altså penger og annet – ofte gård og grunn – som man må betale til den avdødes familie for å fri seg fra deres rett til å ta hevn etter å ha drept noen. Vi skal imidlertid ikke henge oss opp i juridisk praksis fra eldre tider, bare påpeke ordets likhet med werewolf, altså “mannulv”, som opprinnlig ble betraktet som hundre prosent hamskifte – altså at man kunne enten fremstå som ulv eller som mann; disse nyere mellomformene har kommet til mest fordi de egner seg så godt for skrekkfilmformatet – men heller ikke varulven er noe tema i dag, det er ordet war og dets fonetiske opprinnelse som “jernlek” eller “den mandige sporten”, hvor selve ordet warrior betyr “autorisert mandig mann”, som har bevist at han duger i krigen og det ene med det andre. Som alle vet har det i alle tider vært en vanlig fantasi om “de maskuline dyder” at man skal være en stoisk beskytter av de svake, en frigjører av de undertrykte, og så videre. Klassiske ridderidealer. Evneveike troll kjennetegnes på så mye, men ett av de mange idiotsikre merkene de typisk bærer – med uironisk stolthet – er idèen om “alfahanner” blant mennesker. Jeg vet ikke hvor dette kommer fra. Noen har sikkert sett på et naturprogram på fjernsyn eller noe, om hvordan for eksempel ulveflokker typisk er organisert, rundt et “alfapar” som er de eneste i flokken som parrer seg, mens resten er enten deres eget avkom eller andre dyr som de har tatt til seg; felles for dem alle er uansett at de øyeblikkelig viser underkastelse for det dominante paret. Hvis ikke er det minst like øyeblikkelig på trynet rett ut av flokken, med eller uten juling på veien. Jeg antar en gruppe mennesker kan organisere seg på tilsvarende vis, men da snakker vi i det aller minste om “noe avvikende seksualatferd” i forhold til det typisk menneskelige.

Jeg leste nylig noe om den historiske skikkelsen Hannibal – han med elefantene over alpene – og spørsmålet om han var skurk eller helt, som ikke er så enkelt å besvare. Han startet jo egenhendig Den andre puniske krig, som varte i atten år, hvorav Hannibal tilbrakte hele femten av dem bak de romerske forsvarslinjene, på et tilsynelatende evig felttog hvor han bare vant, og påførte romerne deres verste nederlag både før og siden, på en nærmest rutinemessig måte. Han hadde enten verdens mest usannsynlige flaks til enhver tid, eller så var han verdens mest kompetente hærfører noensinne. Hvordan klarte han å holde hæren sin samlet og disiplinert gjennom så lang tid? Det var jo bare en brokete ansamling av leiesoldater som han personlig betalte for med sin egen formue. Sånne folk er ikke typisk lojale mot noen. De krever betaling og de skal ha det her og nå. Ikke noe snikksnakk. Jeg har selv aldri studert ved noe militærakademi men det vil forbause meg om de ikke den dag i dag snakker om Hannibal og Roma. Femten år bak fiendens linjer. Herregud. Bare det å fore mannskapet er et daglig problem som må løses på realistiske måter. Man kan jo ikke bare herje og plyndre uten hensyn uten å “få alle mot seg” på uholdbart vis. Hannibal ville aldri ha klart seg så lenge hvis han ikke forsto seg på å grave frem politisk støtte blant befolkninger som var misfornøyde med det romerske styret. Eller for å si det på en annen måte: Hannibal var definitivt ikke noen “alfahann” av den typen som “hevder seg” og praktiserer “dominans” overfor andre (hva nå enn dette betyr blant mennesker). Han var minst like mye en ekstremt kompetent diplomat og organisator som han var “en mandig mann på slagmarken”. Mesteparten av sjokkeffekten Hannibal hadde på romerne besto i at han alltid dukket opp der man minst ventet ham, og de klarte bare ikke å forstå hvordan det var mulig. Erfaringene fra Den andre puniske krig lærte romerne å marsjere så raskt som det de senere var kjent for. Om Hannibals lederstil merker vi oss ellers den politiske karrièren han hadde etter sin tid som hærfører. Stilen hans var preget av reformvilje, antikorrupsjon og “demokratiske” opplegg. Til forskjell fra en annen episk helteskikkelse – Alexander den store – etterlot ikke Hannibal seg en serie byer og festninger oppkalt etter seg selv (byen Barcelona har imidlertid fått navnet sitt fra familienavnet hans, Barcas), slik at det går ikke egentlig an å påstå at alt handlet om hans eget navn og ego, fordi det kan ikke føres noen bevis for en slik påstand, men mange for det stikk motsatte. Man tenker seg jo at de som velger leiesoldat som yrke ikke vil fungere bra sammen med en “dominant” ledertype med kommanderende stil, stort ego og det ene med det andre. Ihvertfall ikke særlig lenge om gangen. Hvis de ønsket seg en sånn livsstil kunne de jo bare blitt vanlige soldater i en regulær hærstyrke.

Hvilket bringer oss til valget i USA om fire måneder. Den sittende presidenten Joe Biden trakk seg nylig fra kampanjen og peker nå på sin visepresident Kamala Harris. Om henne vet vi blant annet at hun i sitt forrige liv var statsadvokat – altså “offentlig anklager” som de kaller det på amerikansk – og hun står mot en mann som allerede er kjent skyldig i mer enn tredve straffbare forhold tilknyttet dokumentfalsk og annet snusk som faller innunder “hvitsnippkriminalitet”, men tilhengerne hans bryr seg ikke om moral og sånt. De vil ha en alfahann, og av årsaker jeg ikke forstår tror de dette er Donald Trump. Riktignok ser han på mange måter ut som “en typisk mann” – avhengig av hva slags kriterier man bruker – men han fremviser ingen av de mandige idealene. Trump er ingen ridder. Ingen helt. Han er en skurk. Jeg ser ikke noe poeng i å diskutere dette. Det interessante spørsmålet er hvorfor folk tiltrekkes av en sånn type. Er han “frigjort” på den måten de selv skulle ønske at de var? Trump er jo litt sånn at han lyver, skryter og brauter uten smålige hensyn til tings bevisbarhet og denslags. Man møter forsåvidt denne mannstypen ganske ofte, men ikke vanligvis i høye stillinger. (Har du møtt min venn Børre på Facebook?) De har jo alvorlig svekkede sjelsevner, som man ville sagt i en kriminalpsykiatrisk sammenheng for bare få år siden. De forstår ikke hvordan verden virker, og enda mindre hva som får andre mennesker til å tikke og takke — ut over noen banale manipulasjonsteknikker de var nødt til å utvikle for å overleve med en horribel farsfigur i sin tidlige barndom. Eller visse psykoseksuelle strategier om du vil; hvor vold er – bokstavelig talt – riset bak speilet til enhver tid, både overfor seg selv og andre. Opplegget til Trump  handler om å bløffe, lyve, true og “overvelde folk med en så usannsynlig mengde pissprat at folk blir helt paralyserte” og glemmer hva sakene egentlig handler om. Hvor lenge ville han ha overlevd som hærfører bak de romerske linjene? Trump er en ynkelig figur. Men tilhengerne hans er enda verre.

Når folk hører ordet modulbygg assosierer de ofte til såkalte “ferdighus” som kommer i form av byggesett, men slik er det jo ikke. Moduler er “byggvarer”. Det er mer realistisk å tenke Lego og tilsvarende “modulbaserte leketøy” — fordi alt handler om standardmål og poenget er at alle deler skal kunne tilpasses helheten på smidig vis. Følgelig handler dette ikke så mye om “håndverk” i klassisk forstand som om montasje av ferdig tilvirkede bygningselementer. Som alle vet kan man bygge mye forskjellig med Lego – sannsynligvis mye mer enn jeg vet – men klossene i seg selv er “ferdig lagede” og ikke fleksible for eksempel i forhold til å bøye dem og denslags (selv om jeg vet med sikkerhet at det har vært utført diverse eksperimenter på diverse barnerom med “oppvarmede legoklosser”). Materialets rigiditet tillater ingen store avvik fra elementenes innebygde formål. Men hvis man “følger programmet” kan man bygge imponerende mye på kort tid. Som det fremgår av illustrasjonsfotoet ovenfor handler det om å heise på plass svære betongelementer og feste dem i hverandre, så hvis man jobber raskt får man på på plass mange etasjer hver dag med bare 2-3 mann på jobb. Sånt blir det penger av.

Hvilket bringer oss til sakens kjerne: Magisk tenkning, forstått som at man kan “lese tingenes hensikt” ut ifra hvordan de er laget, tildels også av hvem. La oss si at man kan for eksempel bli tilbudt en boligenhet – ofte en byleilighet – som har en fullstendig forkastelig standard vurdert ut ifra hva slags leiepris de forlanger. Dette betyr i den praktiske verden at behovene hos en hushai blir prioritert fremfor behovene hos de leietagerne som blir utnyttet på denne måten. Men sånt er så vanlig at alle bare gjesper. Er det alt du har? Det kan kanskje være, men til gjengjeld er dette dogmet som handler om “profitt og økonomisk vekst” noe som gjennomsyrer – og forgifter – samfunnet på alle nivåer. Folk kan føle disse tingene, men de sliter ofte med å formulere seg. Det metafysiske formålet med de første modulbyggene – ikke så rent lite inspirert av Le Corbusier og hans “dominohus” – var å skaffe et stort antall mennesker rimelig god boligstandard i løpet av kort tid, spesifikt i kjølvannet av de massive materielle ødeleggelsene som Den andre verdenskrigen forårsaket. Det var rett og slett en løsning for å kunne produsere evært mange boenheter litt faderlig brennkvikt og på så lavt budsjett som mulig. Folk skjønte dette. “Sovjetblokker” og annet stygt fra 50 og 60-tallet er alminnelig forhatt blant alle nå i dag, men da dette opplegget var nytt tenkte folk helt annerledes. Eller for å si det på en annen måte: Man senker standardkravene når alternativet er å bo i telt i en flyktnigeleir. Imidlertid har de som tjener penger på utbygging også lagt merke til dette trikset med å bygge mye på kort tid, bare at de har helt andre hensikter enn å “hjelpe så mange som mulig på så kort tid som mulig”. For dem handler den magiske tenkningen om å tjene så mye penger som mulig med så lite nyttig innsats som mulig. Helst skal de bare sitte ved bassenget sitt med en paraplydrink i den ene hånden og smarttelefonen i andre, så de kan følge med på hvordan kryptovalutaen deres stiger i pris. Det finnes jo ingen bedre reisning enn den man får på børsen.

Annonsørinnhold

Stor oversikt: Disse ville Black Week-kuppene gjør du nå

Som alle vet fant de den såkalte “pyramidebyen” – altså der de som utførte selve det fysiske arbeidet bodde – ved Giza for ti år siden. De graver der ennå, men vi vet allerede at forpleiningen til disse bygningsarbeiderne var på nivå med det beste selv kongen fikk servert. Ingen fikk bedre mat i Egypt. Dette skurrer fælt i forhold til det folk har tenkt helt siden Herodot skrev om pyramidene for 2500 år siden — som vi må huske var mer enn 2000 år etter at de faktisk ble bygget. Herodot sa det var slaver som gjorde jobben. Dette hadde han hørt fra en prest i Egypt da han selv var der på stedet for å undersøke saken. Imidlertid er det vanskelig å tro at en slavebefolkning ville blitt servert den beste maten. Først serverer man dem saltbakt indrefilèt med smørsaus og mandelpoteter, deretter pisker man dem til lydighet, liksom? Ingen gjør ting på den måten. Nyere tenkning om disse tingene postulerer derfor at “folk sto i kø” for å få disse jobbene. Det var ikke bare en stor personlig ære å være fysisk assosiert med slike “evighetsprosjekter” — det økte også sjansene dine for å få et bra etterliv i dramatisk grad. Du er jo en del av hoffet nå. Gravstedene tilknyttet “pyramidebyen” var typisk ikke herpesert eller plyndret, fordi de inneholdt jo heller ikke noe verdifullt gravgods – fra røvernes synspunkt – men hva de derimot inneholder er inskripsjoner som i seg selv er mer verdifulle enn hele pyramidens vekt i gull, hvis formålet er å forstå hva som foregikk og hvordan jobben ble gjort. Arbeiderne var medlemmer i kulten, om du vil. Hva slags moderne fenomen kan vi sammenligne dette med? Kanskje var OL på Lillehammer i 1994 et nasjonalt løft som “alle var med på” i større eller mindre grad? Kanskje ute i kommuner og lokalsteder finnes det parkanlegg, lekeplasser og annet som ble “bygget på dugnad” uten at noen var opptatt av å tjene penger på greia? Senere føler de kanskje at de har en “personlig andel” i opplegget, at de bryr seg mer om det enn de ville gjort hvis de ikke hadde vært på stedet og deltatt aktivt i byggeprosessen?

Nesten alt som blir bygget nå i dag blir prosjektert av mennesker basert på profittkåt grådighet — og fysisk bygget av arbeidere som typisk hater denne jobben og som helst ville vært et helt annet sted og holdt på med helt andre ting hvis de selv kunne velge, men de går på jobb likevel fordi de trenger pengene. Dette er de åndelige kreftene som utgjør selve det fysiske byggverkets “magiske elementer”. Ondskap hele veien hjem, med andre ord. Kan man føle sånt? Jeg vet ikke, men jeg har lagt merke til at det finnes et antall tiltak på sosiale media som organiserer seg rundt “misnøye med moderne bygg” både på arkitektsiden og i materialvalgene. Argumentene deres begrenser seg likevel typisk til det estetiske. Det er stygge bygg. Noen ganger også helseskadelige bygg, i forbindelse med avgasser fra diverse byggkjemi, men altså først og fremst en fornærmelse mot hele konseptet “trivsel”. Man bebor noen slags jævla fyrtikkeske som ligger i ordnet geledd med hundre andre fyrstikkesker, omgitt av store og forblåste områder uten bebyggelse. Hvordan påvirkes underbevisstheten av sånt? Det har jo ellers ikke akkurat vært noen mangel på dommedagsprofetier i forhold til “mentale miljøskader” som en følge av at alle sanseinntrykkene er så unaturlige. “Hva skjer med drabantbybarna” er imidlertid ikke noe noen spør om lenger. Vi vet allerede at opplegget er degenerativt og at folk ikke bør bo i digre “hønsehus” med hundrevis av identiske leiligheter både i høyden og bredden – annet enn når noen slags krisetilstand påbyr dette – men i strukturer som ligner det vi typisk tenker på som middelalderlandsbyer; med “menneskelige dimensjoner” på alle ting og stor lokal varians i personlige løsninger på detaljnivå. Dessuten er det et poeng at ting er bygget av folk som liker det de holder på med.

Seder (Cedrus) er en slekt av store bartrær i furufamilien. Trærne er eviggrønne, sambu og 30-40 meter høye, unntaksvis opp til 60 meter, og er ofte omfangsrike med brede, pyramideformede kroner. Seder kan overleve frostperioder og får fuktighet vinterstid i form av snø, samtidig som de tåler den tørre sommeren i middelhavslandene bedre enn de fleste andre bartrær. På grunn av treets parfymerte sevjevekst og motstandsdyktighet mot fuktighet og forråtnelse, har det vært svært viktig både som skipstømmer og i trearbeider. I oldtidens Egypt hentet faraoene sedertre i dagens Libanon til bygging av skip og andre konstruksjoner.

(Wikipedia)

Annonsørinnhold

45 lekre festkjoler for den stilsikre: Finn din favoritt

Før Libanon ble mest kjent for hasj og borgerkrig handlet alt om tømmer. De var hovedleverandør i regionen gjennom mange tusen år. Vi finner libanesisk sedertre spesifikt nevnt i verdens eldste sammenhengende narrativ, Gilgamesj-eposet, og vi finner det brukt for tekniske formål i “verdens eldste skyskraper” — Djoserpyramiden i Sakkara. Egypt; som med utgangspunkt i datering av nettopp dette tømmeret kan fastslås å ha blitt bygget for 4590 år siden (som betyr at ytterkledningen på pyramiden ble lagt hundre år etter Djosers død). Hva denslags megakonstruksjoner angår så finnes det eldre ziggurater i Mesopotamia og også eldre tempelanlegg i Peru, Sør-Amerika. Dessuten er dateringen litt her og der i forhold til de minoiske anleggene på Kreta, samt visse andre svært gamle konstruksjoner, blant annet i India, men Djoserpyramiden er spesiell. Et opplevelsessenter for de døde, nesten som noe slags Disneyland, var det noen som sa om anlegget — som i utstrekning på bakkeplan tilsvarer ganske nøyaktig tyve fotballbaner, fire i bredden og fem i lengden, i praksis en “falsk by” som ble oppført som om alt er “frosset i tid” ved hjelp av det permanente materialet stein.

Kronologisk sett regner vi Det gamle riket i Egypt fra cirka 2700 til 2200 før vår tidsregnings begynnelse. Det begynte med Djosers djerve djevelskap av et byggverk – ingen hadde sett noe som engang lignet på dette, ikke engang i sine villeste fantasier – og endte med han som ennå regnes blant verdens mest lengstlevende monarker, Pepi 2; hvis regjeringstid – noe omdiskutert – var definitivt minst seksti år, men kanskje så mye som nitti. Dateringene varierer noe i “kongelistene” fra senere tider. Han overlevde uansett alle sine påtenkte etterfølgere fra første generasjon og langt inn i den neste, slik at størsteparten av Egypts befolkning – sannsynligvis alle – på den tiden hadde aldri opplevd noen annen konge. Følgelig var det en eksistensiell krise uten sidestykke da Pepi 2 døde — som faktisk skjedde midt under den rituelle festivalen de kalte sed og som handler om at monarken på fysisk vis skal demonstrere sin vitalitet og kroppskraft. Ikke ulikt hva de krever av Joe Biden akkurat nå for tiden — og alle kan tenke seg omtrent hvor bra det vil gå hvis kan skal begynne å hoppe, stupe kråke og holde på i en militær hinderløype. Det tok livet av Pepi 2. Han kollapset og døde – av naturlige årsaker – midt under demonstrasjonen av sin egen livskraft, som jo tar seg utrolig dårlig ut som PR-stunt, særlig i direkte påsyn av enfoldige mennesker som tror at statens ve og vel henger direkte på dette enkeltmenneskets vitalitet. Sånn sett er Det gamle riket markert ut med sine to svært spesielle pillarer. Det både begynte og sluttet med unike begivenheter. Det hjalp ikke at Pepis regjeringstid også var preget av en førti år lang tørkeperiode. Alt endte uansett med det som historisk sett kalles “den første mellomperioden” og som varte i omtrent 120 år. Det var en tid preget av hungersnød, lovløshet, ufred og kaos. Vi regner med at de fleste gamle gravstedene ble plyndret i løpet av denne perioden.

Uansett når og hvor folk bygger noe er de alltid underlagt de samme fysiske lovene. Selv om man ellers ikke har noen som helst slags greie på bygg og anlegg bør alle – på et rent intuitivt grunnlag – fatte at høye og tynne ting er mer utsatt for diverse horisontalt virkende krefter enn lave og tykke ting. Eller veltekraften om du vil. Prøv selv. Hvor stabilt er et tårn laget av tyve mursteiner stablet oppå hverandre? Man kan jo velte det med bare lillefingeren. Imidlertid må man bruke ganske betydelig kraft i forhold til tingens vekt for å få en enslig murstein til å “rulle” sidelengs. Det kreves ingen utpreget “intelligens” for å oppdage disse tingene og ta dem med i beregningen når man skal bygge noe. Særlig noe som er påtenkt å “stå til evig tid”. Konstruksjonsmessig sett er Djoserpyramiden bygget rundt et hundre meter høyt “tårn” i midten, som begynner med selve gravkammeret hans Djoser førti meter nedi grunnfjellet der på stedet, og ender i selve “pyramidens” topp seksti meter over bakkenivå. Vi stanser her et øyeblikk for å påpeke at “ekte pyramider” skal bestå av en kvadratisk grunnflate med fire identiske trekanter som sidevegger, og det hele ender i en “pyramidion” – eller benben-stein – som i egyptisk mytologi representerer “det første tørre land” i verden. Fantasifulle rykter vil ha det til at toppsteinen til den store pyramiden i Giza – den til han Khufu – var laget av massivt gull, men dette gir ingen mening på noe vis. Hvor mye tror folk at noe sånt ville veid og hvordan skal de få det opp der? Dessuten ville de allerede blankpolerte og svært hvite Tura-kalksteinsveggene i pyramiden gjøre den så intenst skinnende der i ørkensola at man knapt ville kunne se direkte på den, langt mindre speide etter noe spesielt på toppen. Uansett, det er vanlig konvensjon å også kalle “pyramidelignende bygg” for pyramider, selv om dette teknisk sett er ukorrekt, og det eneste som forbinder byggene ellers er at de har forholdt seg til de samme fysiske lovene på tilsvarende vis. Selve den materielle toppen til Djoserpyramiden har gått tapt i tidens løp – sammen med omtrent fem meter av ytterkledningen rund baut – ettersom folk har brukt det som steinbrudd i løpet av Egypts mange lovløse perioder gjennom århundrene. Den samme skjebnen har forsåvidt rammet alle andre byggverk preget av “god stein” og – i sin tid – kostbare løsninger.

Sedertømmeret i Djoserpyramiden har uansett blitt brukt som “ankere” mellom ytterkledningen og “tårnet i midten”, hvor teknikken generelt sett har handlet om å “lene steinen innover” – som skallene i en løk – stadig lengre utover og stadig høyere. Folk hadde jo aldri bygget noe så høyt – relativt til hvor “tynt” det er (de tidligere nevnte zigguratene er vesentlig mye “tykkere”) – før de bygget Djoserpyramiden, som i seg selv er det riktignok mest umiddelbart iøynefallende elementet av hele anlegget, men bare en liten del av hele “Disneyland” — som befant seg både i form av den falske byen over bakken og kilometervis med “hemmelige ganger” under jorda, eller rettere sagt nedi grunnfjellet (som riktignok “bare” er kalkstein og derfor lettere å bearbeide enn typisk norsk grunnfjell, som er det som ble igjen etter at en tre kilometer tykk isbre var ferdig med å høvle alt ned til beinet). Det de fleste tenker er at man må ha vært temmelig “dristig” som personlighetstype for å ha kommet opp med planen for noe sånt til å begynne med. Den legendariske arkitekten bak det hele – Imhotep – ble da også dyrket som en gud i Egypt mye lenger enn de fleste faraoer. Det er faktisk fortsatt sånn at man bare må riste på hodet av hele opplegget. Ikke desto mindre var det dette som innledet Det gamle riket — og over de neste fem hundre år ble alle de store pyramidene bygget, pluss et antall små. Deretter gikk lufta ut av akkurat den ballongen, ettersom folk begynte å “tenke nytt” i forhold til hva et tempel og et gravsted skal være. Men det får vi komme tilbake til siden. Jeg føler meg ferdig med denne saken for i dag.

Villmarksteknikker (engelsk bushcraft) er overlevelsesteknikker for bruk i villmarken. Villmarksteknikker omfatter blant annet båltenning, sporjakt, jakt, fiske, bygging av bivuakk, navigasjon (gjerne uten kart og kompass), bruk av verktøy som kniv, øks og sag, sanking, finne drikkevann, verktøymaking (eksempelvis produksjon av tau og hyssing), med mere. Det meste av villmarksteknikkene har selvfølgelig røtter langt tilbake i tid, men de har fått en renessanse i nyere tid hos urbane mennesker som ønsker å lære mer om hvordan man kan overleve i samarbeid med naturen. Villmarksteknikker har blant annet blitt behandlet eller brukt i mange TV-programmer, såvel som videokanaler på forskjellige nettsteder.

(Wikipedia)

Shopping

Oppdateres live: Følg Black Week-tilbudene

For hver ene eventyrer som vandrer freidig ut i villmarka (mer eller mindre korrekt definert) for å se hva de får til å raske sammen når de ikke har sivilisasjonens mange støttefunksjoner rundt seg til enhver tid, må det jo være mange tusen som bare fantaserer om det, med en viss grad av utløp gjennom at de følger folk som lager videoer om denslags på YouTube. Selv forbinder jeg dette med barndommen. Så lenge jeg kan huske har jeg holdt på ute i skogen med alle mulige slags opplegg med “hytter i trærne” og hva det enn skal være. Mye av det som sorterer under kategorien bushcraft på nettet er bare komisk – type Robinson Crusoe i Tøyenparken hvor man til og med kan høre biltrafikk i bakgrunnen – men noe som er litt mindre komisk er hvor populært sånt er. Selv de mest talentløse “speiderne” der ute oppnår typisk mange millioner visninger på greiene sine, enten det er en “snakkevideo” eller en hvor de bare viser hvor flinke de er til å bygge gapahuk, samle inn ved og fyre opp bål, og så videre. Mitt inntrykk er ellers at folk oppnår noe omkring en vanlig arbeidsinntekt når de passerer omtrent hundre tusen følgere, så når man kommer opp i milliontall blir det naturligvis snakk om “de store vinnerne” innenfor YouTubes reklamefinansierte partnerprogram. Enten du vet det eller ikke: Folk har blitt mangemillionærer på grunn av dette opplegget.

Mange av de største kanalene på YouTube driver bare med fjas og tull i ADHD-tempo, med mye skriking og fakter, hvor prænking regnes som den aller hurtigste vei til seertoppen — slik at i det store bildet er selv dustete bushcraft å foretrekke fremfor “russehumor på steroider”. Det vanligste formatet innenfor villmarksteknikk er “enslig mann med kamera” (eventuelt i følge med hund, men det er sjelden fler enn bare èn person i bidet) som jobber alene og flytter rundt på kameraet selv. Mye av “videografien” handler om statisk kamera fokusert på noe slags fikkel de holder på med, som etterpå klippes sammen til en noenlunde fornuftig sekvens av mange slike installasjoner — i hva jeg antar er en like ensom “postproduksjon”. Siden er det jo bare å publisere saken og vente på at man skal bli oppdaget av det ganske store publikummet som liker sånne ting. Dessuten finnes det sponsorer – typisk folk som selger diverse villmarksutstyr – som ofte er villige til å kaste enda mer penger inn i potten til de som allerede når ut til et stort publikum. De behøver ofte ikke engang å bedrive “aktiv agitering” for et produkt, fordi det er mye mer effektivt – og subtilt – når publikum “selv oppdager” at disse villmarksfriskusene bruker en bestemt type utstyr. Altså det man kaller produktplassering vel så mye som det vi tradisjonelt forbinder med reklame. Når det er sagt så er det jo visse opplagte ting som man bør ha med seg; hvorav øks, kniv og sag er de åpenbart mest nyttige. Feltspade er også ofte kjekt å ha.

Fra min sysnvinkel er det mest spennende å se hvor “håndverksmessig kompetente” de er. Noen har åpenbart holdt på med verktøy før mens andre kløner litt mer med ting som ikke burde være vanskelige. Dessuten er det mange naive idèer om “naturen” blant de unge og urbane. Det er for eksempel ikke “bedre” innenfor noen meningsfull horisont av etikk å heller velge “et tre som allerede er dødt” når man skal samle sammen materialer til å bygge trehytta si med, fordi døde trær har en viktig funksjon i skogen. Eller sagt på en annen måte: De er ikke så døde som folk tror. (De interesserte kan/bør forske videre på egen hånd.) Poenget med å velge “døde trær” er i nesten ethvert tilfelle at de er tørre materialer. De er ferdige med å krympe, vri seg og denslags. Uansett, folk får nå etterhvert laget noe. Det blir i det minste en rigg som fungerer som ly der og da, selv om løsningenes varighet noen ganger ikke ser særlig bra ut, foruten at de lager mye snålt som jeg ikke skjønner poenget med. Hvorfor trenger man for eksempel et “utkikkstårn”? Herregud. Men det er heller ikke poenget. Det er jo videoen som er er poenget. Det er derfor bare nødvendig at ting ser bra ut innenfor en tidshorisont av høyst et par dager. Uansett hvor permanent man eventuelt tenker at det man bygger skal være så er det jo strengt tatt bare en filmkulisse innenfor konteksten av det man “egentlig” driver med, som er å lage villmarksvideoer på YouTube. Eller underholdningsprodukter om du vil.

Noen ganger slår den “automatiske oversetteren” litt galt ut. Jeg ble tiltrukket av en tittel: Bygg din egen grav i fjellet. Jaha, liksom. Hvordan fungerer dette? Jeg vet hva en slik ordstilling betyr på norsk og jeg tror ikke det betyr det vedkommende som laget videoen tror. Det vi ser på her er sannsynligvis en misoversettelse av det engelske konseptet dugout, som betyr at man graver seg ned i bakken med ihvertfall noen deler av hytta. Ofte velger de en skråning hvor de graver seg til sånn at bakveggen ligger omtrent jevnt med terrenget mens forsiden er rigget til med noen stendere og overliggere. Om de behøver et enda større dansegulv kan de også bygge en plattform foran “graven” sin. Sånn sett er konseptet velkjent, men variasjonen i akkurat denne videoen var at han baserte seg på materialer fra en sammenrast gammel tømmerkoie som han startet med å røske fra hverandre og sortere i sine enkelte deler. Der var det mye brukbart, særlig en stabel med tykk gulvplank, som jo er vanskelig å lage til ute i det ville hvis man ikke i det minste har motorsag. Ellers hadde fyren åpenbart noen slags håndverksbakgrunn, etter alt å dømme tømrer. Han var litt i overkant flink med hjørner, fusinger, spesialtilpasninger og innfesting. Folk får ikke til sånt på første forsøk og jeg så ham aldri gjøre noe to ganger i videoen, eller engang virke usikker på hva han skulle gjøre. Det var bare pang pang, rett på sak, uten noe prating på noe språk, rutinert og selvsikkert på alle måter. Følgelig ikke noen realistisk “instruksjonsvideo” for de som lurer på hvordan sånt blir gjort, men underholdende for de som allerede kan det han viser frem.

Hillbillyens klagesang (originaltittel: Hillbilly Elegy: A Memoir of a Family and Culture in Crisis) er et bestselgende memoar av J.D. Vance. Memoaret tar for seg de appalachiske verdiene til familien hans, som er fra Kentucky, og de sosiale og sosioøkonomiske problemene i hjembyen hans Middletown i Ohio, dit morens foreldre flyttet til da de var unge. I 2020 ble boken filmatisert, regissert av Ron Howard og med Glenn Close og Amy Adams i hovedrollene.

(Wikipedia)

Etter amerikanske standarder er JD Vance en nobody, så hvorfor er han plutselig visepresidentkandidat i USA? Det betyr jo at han – hvis Trump vinner valget – vil befinne seg bare et blodig øre unna “verdens mektigste stilling”, som folk til stadighet kaller presidenten i USA. Om dette teknisk sett er sant kan sikkert diskuteres, men selv om man eventuelt har noen tekniske forbehold rundt hvordan ting virker og det ene med det andre så må alle realistisk innstilte mennesker uansett gå med på at det er viktig hva slags type som står i denne jobben. Det ser for meg viktigere ut at det er en nøktern person med god bakkekontakt og fremdragende selvdisiplin enn akkurat hva slags parti og politiske interesser de jobber for. Det er jo dette jeg aldri har skjønt med Donald Trump. Hvorfor vil så mange amerikanere ha en sånn evneveik stakkar som sin øverste politiske leder og fremste nasjonale representant i enhver diplomatisk sammenheng?

For meg selv og til “intern bruk” forklarer jeg dette fenomenet med at folk ønsker å tro. De vil helst ikke ha noe med virkeligheten å gjøre. For mennesker som selv ikke er religiøse fremstår hele dette opplegget som absurd. Er dette voksne og ansvarlige individer? Selv stoler jeg aldri på religiøse mennesker, ihvertfall ikke noe mer enn jeg stoler på sprøytenarkomane og andre som drives av “krefter utenfor dem selv” men som ikke eksisterer for alle andre. Vær og vind er noe objektivt. Suget etter heroin er ikke. Heller ikke “gudslengselen”. Dette må for alle praktiske formål betraktes som mentale forstyrrelser; som under visse omstendigheter vil medføre et annet “bruddmønster” i hvordan sånne folk svikter enn hvordan normale folk svikter. Derfor vil jeg ikke ha noe med dem å gjøre. Jeg har nulltoleranse overfor religion. De er idioter. Ferdig diskutert. Hvis jeg selv skulle vært religiøs ville jeg kalt dem blasfemikere, fordi de våger å uttale seg på vegne av Gud. Hva fanden tror de at de er? Om menneskenes livsverden er det vanskelig å si noe annet enn at vår tilværelse kommer med et sett av fysiske regler som alle må følge – mat, søvn, pust, aldring, det ene med det andre – men ut over dette har vi også “fri vilje” til å variere i detaljene. Det gjør liten praktisk forskjell om vi hevder at det var Gud som skapte verden, eller noe helt annet, fordi det er uansett valgene våre det handler om.

Hvordan man kobler en løgner sammen med folk som “ønsker å tro” handler i praksis bare om å si de riktige tingene. Eller altså, de tingene folk ønsker å høre. Uavhengig av hva som ellers er sant og korrekt. Hvis man på en innsmigrende måte fremsier “de riktige ordene” foran en sånn forsamling av evneveike fjøsnisser – det vil si en såkalt menighet – så sklir dette fort som fy inn i noen slags psykoseksuell sfære og kulminerer med ukritisk persondyrkelse av denne “kilden til fryd”. Eller Beatlemania om du vil, bare transportert over i en politisk kontekst. Hvis man studerer det som Trump faktisk sier på disse politiske rockekonsertene sine så må man konkludere med at det meste ser ut som på stedet improvisert vrøvl uten mål og mening, men folk slikker det i seg, som amerikanerne sier. Dette handler ikke om å “bli informert” eller andre saklige årsaker til å lytte til det en politisk kandidat har å si. Det er ukritisk persondyrkelse basert i en fantasi om hva han kan være i stand til å gjøre for dem med alle sine magiske profetegenskaper. JD Vance er på ingen måte noen “intellektuell tungvekter” men han er heller ikke fullstendig blottet for innsikt. Det var han som først filosoferte rundt om Trump kanskje kan være “Amerikas Hitler” ut ifra den typen appell Trump har hatt til sine tilhengere hele veien. Det var ikke jeg. Mine tanker kretset fortsatt rundt “Amerikas Macbeth” ved den tiden – 2015 – men senere har jeg imidlertid anerkjent at Trump appellerer til sine tilhengere av akkurat de samme årsaker og på akkurat de samme måter som Hitler fikk folk til å besvime av psykoseksuell spenning under de usammenhengende skrikekonsertene sine. Nesten ingen av følgerne til Hitler skjønte noe av hva han pratet om, de var bare hekta på “kraften i den mektige bevegelsen” og sin egen “vilje til å tro”. Alt handlet om følelser. Særlig de man finner på den “frustrerte” siden av tilværelsen. Hitler sjenerte seg jo ikke for å utpeke de skyldige. Det gjør heller ikke Trump. Det er i det hele tatt samme opplegget som forrige gang, bare annerledes innpakket.

Det aller minste man kan si om enhver politiker som spiller på “folkets misnøye” er at de lyver. Det er i virkeligheten ikke noe de kan gjøre fra eller til, som ikke enhver annen middels dyktig politisk håndverker også kan få til, gitt at de ellers har ressurser, muligheter og tilstrekkelig støtte i parlamentet. Eller altså det som for oss betyr Stortinget, men i USA tokammersystemet med Representantenes hus og Senatet. Som alle vet handler det jo til syvende og sist om hva folk gjør, ikke om hva de sier. Etter min mening ville det åpenbart vært en fordel om USA i året 2016 hadde valgt Elizabeth Warren – som den gangen gikk til valg på sin lovnad om å bryte opp “de store teknologifirmaene” Meta, Apple, Google, Microsoft og så videre, etter mønster av hva de gjorde med Standard Oil for hundre år siden – fordi da ville vi kanskje ha vært spart for den gud alene vet hvor dyre tabben som kræsjet nettet over “halve verden” for et par dager siden. Hvorfor skal folk og stater i Europa være avhengig av amerikansk infrastruktur for sine nettløsninger? Det er spørsmålet folk burde fokusere på akkurat nå. Selv ville jeg sikkert ha klart meg helt fint uten nett for en stund, men så kommer tiden for å betale regninger og alt det der. Ved dette tidspunkt er nettet en “nødvendighet” – jeg setter hermetegn der fordi vi har jo klart oss uten nettet før i tiden – for en rekke av livets praktiske affærer for oss alle. Jeg vet ikke engang hvor min nærmeste fysiske bankfilial ligger hen, bare for å begynne et sted. Jeg kan sikkert finne det ut før det har gått særlig mange minutter, men jeg har jo aldri hatt noe behov for dette. Det er definitivt mer enn ti år siden kroppen min var inni noen bank i fysisk forstand, men jeg har “vært på telefonen” et par ganger i perioden. Resten handler bare om nettbank. Jeg liker det sånn.

Bjugn-saken var en sak om seksuallovbrudd som vakte meget stor oppsikt i Norge på 1990-tallet. I 1992 ble en mannlig barnehageassistent anklaget, senere tiltalt og frifunnet, for seksuelle overgrep mot flere barn i en barnehage i Bjugn kommune i Sør-Trøndelag. Flere andre ble mistenkt, men ikke tiltalt.

(Store norske leksikon)

Historikere er stort sett enige om at satanpanikken på 80-tallet startet med psykiateren Lawrence Pazder og hans pasient Michelle Smith; som han etterhvert giftet seg med. Men først startet de en internasjonal samfunnstrend. Det var ganske stor ståhei en stund. Det finnes sikkert forskning på hvor mange “Bjugn-lignende” saker det var mens satanpanikken raste på sitt verste, men så rent få var det ikke. Jeg har ingen spesialinnsikt i disse sakene – og min interesse er begrenset – men hva jeg har er erindringen om det som skjedde, sett fra et personlig og anekdotisk sted. Jeg mener, i utgangspunktet handlet Bjugnaffæren bare om at en barnehageassistent visstnok skulle ha blottet seg for et av barna, så han ble arrestert på dette grunnlaget — men så begynte etterforskningen å bli litt sånn “Twin Peaks” etterhvert som enda flere og stadig mer fantasifulle forklaringer kom til, skandalen “eksploderte” og stadig flere i bygda var tilsynelatende innblandet i opplegget, til og med selveste lensmannen. Det virket litt for drøyt til å være sant. Retten mente det samme. Alle ble frifunnet.

Det interessante er at historiene som ble sitert i pressen hadde strukturelle likheter med tilsvarende affærer i andre land, særlig dette med at “de ble tatt med ned i en kjeller” selv om stedet ikke har noen kjeller. Andre ganger er det snakk om underjordiske grotter, ganger og skjulte tunneller som fører til “hemmelige steder” hvor forferdelige ting skjer. Djeveldyrkelse, lemlestelse, drap og kannibalisme — men også sex. Mye sex. Den ovenfor nevnte Michelle Smith klarte etter mye hypnose og annet å “erindre” ting som hadde skjedd med henne; som kort fortalt handler om de mest groteske former for misbruk man kan tenke seg, pluss enda litt til. Imidlertid ble Michelles anklager ikke bare avvist, men også motbevist. Mange av påstandene hennes kunne umulig være sanne, i henhold til tings rekkefølge, tid, sted og så videre. Folk hadde uangripelige alibier. Likevel insisterte både Michelle og hennes elsker-lege Lawrence Pazder på at alt var sant. Hva handler det om? I utgangspunktet er alle øyenvitner notorisk upålitelige. Alle vet jo at fem forskjellige mennesker kan se fem forskjellige ting, selv om de har øynene sine rettet mot den samme rekken av begivenheter. Saken blir straks hundre ganger verre hvis vitnet er et barn. Særlig hvis man “presser dem for å få frem flere detaljer” som typisk har vært metoden i mange av “satansakene” fra den tiden.

Bjugnsaken var jo litt skandaløs. “Stor ståhei om ingenting” er inntrykket man sitter igjen med i ettertid, kanskje også med en liten mistanke om at det var omtrent sånn ting foregikk mens folk drev med “heksejakt” for noen hundre år siden også. Jeg vet ikke hvordan det har gått med de forskjellige aktørene i dramaet senere, men det er jo vanskelig å se hvordan det som skjedde var bra for bygda på noen måte. Er saken død? Neppe for de som kan huske den. Men nok om det. Generelt sett har det vært et antall saker hvor etterforskerne har vært på bærtur så det holder. Tenk “Thomas Quick” og hans oppdiktede karrière som seriemorder, utarbeidet i samråd med etterforskningsledelsen. Folk som er litt her og der med virkelighetsoppfatningen sin kan jo strengt tatt “huske” nærmest hva som helst hvis man bare stiller de rette spørsmålene. Underbevisstheten er en mystisk innretning sånn sett. Det er ikke engang sikkert folk vet at de lyver. Noe de har lest, sett på film, eller til og med noen andres personlige historie er noe “grensepsykotiske” mennesker kan dikte seg inn i og oppleve som “ting som har skjedd med dem”. Særlig hvis man setter dem under press. Isolasjon, stadige lange forhør, dårlig mat, avbrutt søvn og det ene med det andre. Det er lett å stresse folk uten å gjøre noe ulovlig. Uten å ta ting til det ekstreme i beskrivelsene her så er det vel ellers alminnelig kjent at når “presset” blir hardt nok så vil hvem som helst tilstå hva som helst bare for å vinne et minutts fred. På denne måten har mange blitt dømt for ting de ikke har gjort, hvilket noen ganger er et sekundært hensyn for en etterforsker som også er under press, for å vise “konkrete resultater” i en sensitiv sak. Det ene problemet er at noen blir uskyldig dømt. Det andre er at den egentlig skyldige går fri.

Vi husker for eksempel karakteren Jeffrey Epstein fra bare noen få år siden; som døde under mystiske omstendigheter. Kanskje er det sant at han begikk selvmord fordi han ikke kunne se noen lys fremtid for seg selv slik ting hadde blitt. Kanskje var det noe annet. Problemet er at saken ikke ser bra ut og selv om man sjalter ut de verste fantasioppleggene folk spekulerer rundt på nettet, så er det mer enn nok substans i det som blir igjen. Det virker som om han organiserte “spesielle seksuelle opplevelser” for et antall rike og mektige individer — så med andre ord noen slags hallik, men med et sensitivt og eksklusivt klientell. Jeg kjenner ingen ekte etterforskere i virkeligheten, men alle jeg har sett på film ser først og fremst på spørsmålet “hvem har noe å tjene på denne affæren”. Der har man jo et åpenbart motiv. “Konspirasjonen” i dette tilfelle er vel forsåvidt hele omgangskretsen hans Jeffrey. Savner de ham? Kanskje, men det er også en fordel for alle at han er ute av bildet på permanent basis. Det vil aldri mer komme noen ord fra hans munn. Og hun Ghislaine – med den mystiske faren som jo også “døde under mystiske omstendigheter” – ser ut til å holde plent kjeft og bare ta det som det kommer. Så der ender vel for det meste denne sagaen, med mindre det kommer noen utspill fra de som har samlet inn og katalogisert bevismaterialer fra eiendommene hans. Det alle lurer på er hvor Epstein fikk formuen sin fra. Riktignok jobbet han for noen firmaer som driver på børsen og sånn, men ingen av dem husker ham som noen energisk type av det slaget som typisk lykkes i den bransjen. Men hvis vi ser på nyere amerikansk historie merker vi oss skandalen rundt karakteren Lawrence King, Franklins Kredittforening og en angivelig “ring for trafficking av mindreårige” som dukket opp i året 1988, omtrent samtidig med at lykken begynte å snu for Jeffrey Epstein. Som de sier i sangen: Det er en skitten jobb, men noen må gjøre den. Saken er at Lawrence var sin tids Jeffrey, i den forstand at også han hadde rykte for å arrangere “spesielle seksuelle opplevelser” – med særlig vekt på de som liker “unge tenåringer” – for mer eller mindre den samme kategorien av klientell.

Noe folk hvisket om i USA på 50-tallet var “det blå rommet”. Et sted hvor politikere, geistlige og forretningsfolk møttes for å ha seg med unge individer av begge kjønn. Poenget med opplegget var ikke så mye “nytelse av perversjoner” som idèen om at alle deltar i dette, som er både ulovlig og ellers forkastelig på alle måter, og alle vet om hverandre. De har en hemmelighet sammen nå. Dette kan jo aldri “komme ut” på noe som helst slags vis. Spørsmålet er hvor mye av dette – om noe – som er sant. Er det typisk slik at “de rike og mektige” synes at de bør ha seg litt lammekjøtt av og til? Det vet ikke jeg noe om. Imidlertid vet jeg at “sex-klubber” er noe som finnes, særlig i strengt privat regi. Hva som foregår innenfor sånne rammer kan man jo ellers bare fantsere om, i den grad man gidder, men at det finnes “edgy” opplegg der ute er uansett ikke noe man bør tvile på. Vi minner ellers om at sangeren i skramleorkesteret Sex Pistols – en viss Johnny Rotten, selv om han bare kaller seg John Lydon nå – sa rett ut på britisk fjernsyn at Jimmy Savile – ved den tiden britisk kjendis av første klasse og programleder for “Top Of The Pops” – er en jævla pedo. Han fikk mye kjeft for dette. Senere ble det imidlertid klart for alle at han hadde hatt rett hele tiden. Men på den tiden var jo Savile både en venn av kongehuset og i det hele tatt. Saken er at pedoer finnes — og noen av dem er organiserte. Kanskje ikke i den samme grad som i Stanley Kubricks film “Eyes Wide Shut” – som illustrasjonsbildet ovenfor er hentet fra – hvor opplegget ser ut som en religiøs kult, men definitivt et “lukket miljø” hvor folk har en hemmelighet sammen. Kanskje handler det også om rollespill med kostymer og sadomasochistiske ritualer, i tilstrekkelig grad til at det kan oppfattes som “djeveldyrking”, det er vanskelig å si, men det virker ikke usannsynlig. Jeg mener, alle har jo sett hvor hekta folk kan bli på å rollespille Star Trek og alt det der, så hvor mye mer hekta blir de ikke når man blander sex inn i bildet? Dessuten skal vi aldri se bort ifra at noen individer kanskje mener alvor med sine religiøse fantasier. Da de rullet opp saken rundt Lawrence King begynte det hele med at noen hadde levert inn en anmeldelse mot en fotograf som var litt vel ivrig med å få unge jenter til å kle av seg, og leiligheten han bodde i sto i Kings navn. Det samme gjorde mange andre leiligheter i bygget. Mystisk. Men sånn er det. Saker blir noen ganger rullet opp fordi de begynner med en liten dusteting. Siden bare ballet ting på seg hinsides noe man kunne ha ant på forhånd. Men alt det der er glemt nå. Du vet. Gamle saker. De dør så snart folk slutter å snakke om dem.

Jeg opplever det som litt urealistisk at en “gitarinteressert” person ikke har hørt om Jimi Hendrix. Går det an? Jeg antar vi kan teoretisere frem noe om noen slags “beskyttet oppvekst” eller noe, men i praksis ikke. Hendrix er barneskolepensum innenfor gitarfaget, selv om den plakaten jeg valgte å illustrere dette med har visse alvorlige feil og mangler. La oss si at gitaren peker feil vei, for det første. Dette handler imidlertid ikke om Jimi Hendrix, men om John Densmore. Som alle vet var han trommis i det legendariske bandet the Doors. For et par dager siden ble han intervjuet om sine “inspirasjonskilder”, hvorav Hendrix ble spesifikt nevnt, men også – som vi vel må si er hundre prosent ikke overraskende – Miles Davis. Dessuten brukte han litt tid på albumet Getz/Gilberto fra 1963 – som også er en av mine (og alle andres) personlige favoritter – og kunne blant annet røpe at i Doors-sangen “Break On Through” bruker Densmore bossanova-rytmer, men med omtrent dobbelt tempo, kun fordi han var så sugen på å “bruke dette til noe”.

De kaller the Doors et rockeband, men vi må ta noen forbehold akkurat der. Hvis vi kaller det kunstrock blir det kanskje ikke helt feil likevel, fordi vi kan jo ikke akkurat sammenligne dem med særlig mange andre, verken på den tiden eller senere. De hadde sin egen greie. Alt var veldig musikalsk og intellektuelt, uten at de dermed mistet “appellen til dypet” i den ekstatiske menneskesjelen. The Doors var definitivt “farlige” i så måte. Enhver som tar seg bryet med å lytte seg gjennom deres samlede produksjon legger merke til det samme: Dette er laget mer “for evigheten” enn for den tiden de jobbet innenfor, selv om de også var “på bølgelengde” sånn sett. Kommersielt sett gjorde de det jo ikke så verst. Platene solgte ganske bra, men ikke “på øverste hylle”. Dessuten var det noe med Jim Morrison og hans personlige drama som ikke akkurat var til stor hjelp og støtte for bandets kunstneriske utvikling. Sånn er livet. Man må leve med de begrensningene man har. Det nytter lite å spekulere rundt hva som “kunne ha vært” dersom ting var annerledes, og så videre. Det var som det var — og ting ble som de ble. Ikke “perfekt” men likevel etterlot the Doors seg hva jeg vil kalle “en betydelig musikalsk arv”.

Shopping

Oppdateres live: Følg Black Week-tilbudene

Som alle vet ble nobelprisen i fysikk for året 1956 delt mellom John Bardeen, William Shockley og Walter Brattain, spesifikt for forskningen deres på halvlederprinsippet, som kulminerte i oppfinnelse av transistoren. Fra og med dette øyeblikket begynte et dramatisk prisfall på “elektronisk utstyr” i sin alminnelighet, og lydsystemer i særdeleshet. Flere aspirerende musikere fikk råd til bedre utstyr, pluss at alt som hadde med studioarbeid og innspillinger nå gjøre kunne gjennomføres på et lavere budsjett. Denne utviklingen har imidlertid bare fortsatt, og det neste store som skjedde på den tekniske fronten var digitaliseringen som begynte på 80-tallet og som i det store og hele var gjennomført midt på 90-tallet, slik at i den grad folk fortsatt bruker analogt utstyr så er dette mer “for effektens skyld” enn fordi det er bedre eller billigere på noe vis. Det utgis sikkert mange hundre ganger så mye innspilt musikk i dag – innenfor alle sjangere – som på 80-tallet. Ihvertfall er det fysisk umulig for noe enkeltmenneske å for eksempel lytte seg gjennom de mer enn hundre tusen albumene med “hard rock og heavy metal” som utgis årlig i våre dager. Musikkjournalister kan ikke lenger være “allvitende” sånn som den gangen. Spesialisering er nødvendig. Slik oppstår det nesten litt latterlige bildet av diverse fantasifullt navngitte subsjangere innenfor metalkategorien, ettersom personlig smak og alt det der påbyr folk å sjalte ut alt sånt som de uansett ikke har tid til å sette seg inn i, og heller gå for grundig dekning av et ganske lite musikalsk spesialområde — men selv da er det vanskelig å få med seg alt. Så hva slags kriterier skal man bruke?

Det ultimate element som avgjør hva man personlig liker er som vanlig – og har aldri vært noe annet enn – personlig smak. Som journalist kan man likevel bli pålagt å skrive noe om ting man ikke liker på noe personlig grunnlag, men som fortsatt har “kulturell betydning” fordi så mange liker det og det ene med det andre. La oss si at man for eksempel blir sendt til Danmark for å lage en greie om Roskildefestivalen. Jeg har selv aldri vært der – jeg er ikke noe festivalmenneske – men jeg har jo sett programmet deres mange ganger og det virker som om de typisk går for “bredde”, hvilket i praksis betyr at alle neppe kommer til å like alt, men alle vil uansett få “noe” som appellerer til dem. På et personlig grunnlag synes jeg imidlertid ikke at “ny musikk” passer særlig godt innenfor festivalformatet — som i mitt hode handler om tyve minutter lange gitarsoloer og den typen ting, eller sagt på en annen måte: Et dypere dykk ned i den musikalske profilen som bare antydes i det innspilte materialet. Det er jo ikke særlig spennende å bare se artisten fremføre materialet sitt mer eller mindre likt med hvordan de låter som “ferdigpakket vare”. Man ønsker å se dem leke kreativt med greiene, på måter som bare er mulig når man har god tid foran et publikum som setter pris på denslags. Hva er ellers poenget med å gå på konsert?

Det er et lurespørsmål. Alt verten ønsker å ha på bordet hører hjemme der, selv om gjestene eventuelt velger å avstå fra visse kryddere, sauser og annet som settes frem. Det er jo sånn det er meningen ting skal være. Man skal ikke savne noe ved middagsbordet, men man må på den annen side ikke “prøve alt” heller. Noen liker å bruke olje og eddik, andre gjør ikke. Dette er en personlig smakssak. Spørsmålet i overskriften må således besvares med et betinget ja. Hvis man føler seg rimelig sikker på at det dukker opp noen “olje og eddik typer” så bør man sette det frem. Verre er det ikke — før man begynner å blande tradisjoner inn i bildet.

I utgangspunktet er det problemfritt at folk har idèer. Du vet. Fri vilje og hele pakka. Konflikten oppstår når folk har idèer på andres vegne. De ønsker å begrense andre menneskers frihet til å gjøre som de vil, men av irrasjonelle årsaker. Jeg er definitivt en tilhenger av prinsippet om kortreist mat, men jeg ser ikke poenget med å være fanatisk om saken. Ting er ikke automatisk bra bare fordi de er “norske” og ihverfall ikke bare fordi det er noe folk spiste også for tusen år siden. Når det er sagt så kjøpte jeg nettopp en pakke klippfisk på superen. Det er 400 gram med diverse biter – fra produsenten Dybvik – i en ganske kompakt pakke som var på tilbud for 99 kroner, eller 250 per kilo om du vil. Jeg tror dette regnes som billig. Menyen min bygges jo vanligvis opp rundt hva enn som er på tilbud.

Annonsørinnhold

45 lekre festkjoler for den stilsikre: Finn din favoritt

Det er uansett for sent nå. Planen om å lage bacalao er allerede iverksatt. Beslutningen er tatt. Ingrediensene har blitt handlet inn. Alt som gjenstår er å gjøre selve greia. Hvor lenge har folk holdt på med å lage klippfisk og stokkfisk? Ingen vet, men vi kan trygt si “lenge” uten å lyve om saken. Det litt komiske er at jeg klarer ikke umiddelbart å komme på noen norsk oppskrift – bortsett fra lutefisk – som handler om bruk av disse ingrediensene, men plenty spanske, franske og italienske. Selvsagt tenker jeg å lage bacalao vizcaya, som er det folk typisk mener når de sier bacalao. Du vet. Tomatbasert og “ganske pikant”, med poteter, løk og annet, sånn som de tradisjonelt har laget retten i strøket rundt byen Bilbao i Spania. Egentlig er opplegget bare som en zarazuela men med annerledes fisk. Saken er uansett at dette regnes som “middelhavskjøkken” selv om det eneste havet i nærheten av Bilbao er Atlanterhavet. På den annen side har jeg jo ofte hørt folk beskrive Portugal som et “middelhavsland” så da så. De kulturelle forskjellene mellom Spania og Portugal handler egentlig mest om språket, som forresten er “ganske likt” (men ikke så likt som norsk og svensk). Matveien er mer eller mindre identisk. Også portugiserne har “en oppskrift på bacalao for hver av årets dager” — og norske råvarer er høyt verdsatt. Jeg vet ikke hva det handler om, men jeg antar det er et poeng at det ikke må være for varmt der man tørker fisk, og det er jo sjelden “for varmt” i Lofoten, Vesterålen og de traktene.

Jeg tror ikke engang folk fra Hammerfest ville kalt det å “reise til syden” hvis man bare skal til Paris og de breddegrader. Det må være lengre sør. Syden er vel til syvende og sist kanskje mer en mental tilstand enn et faktisk sted, fordi det å “oppnå sydenfølelse” er visstnok noe som kan inntreffe uansett hvor man ellers måtte befinne seg, hvis bare den korrekte kombinasjonen av elementer foreligger. Det første og mest opplagte poenget er at det må være såpass varmt at det føles naturlig med “lette klær”, men ikke så varmt at man ikke klarer å oppholde seg ute. Da har man jo havnet i helvete, ikke i syden. Sånn sett misunner jeg ikke de som reiser til “syden” på sommerferie i akkurat disse – varmeste – månedene. De har for eksempel hatt tett oppunder førti graders varme i Madrid de siste ukene, hvilket er minst ti for mye for min smak. Folk blir jo drept av varmen hvis de ikke tar seg i akt. Litt mer søking på yr.no viser imidlertid at “mine” favorittregioner i Spania ligger på rundt 25. Ellers er det svært lav risiko for dødsfall på grunn av varmt vær i Østerdalen for tiden. Vi kaller dette “jakkevær” — i motsetning til “skjortevær”. Friskuser insisterer likevel på shorts og sandaler. De forholder seg etter alt å dømme til kalenderen, ikke værvarslingen. Du vet. Årstidens tradisjonsklær. Jeg vet ikke helt, men det er kanskje “tappert” på en litt sånn Don Quixote-måte. Selv kan jeg ikke fordra å fryse så jeg kler meg som været forlanger — og akkurat nå føler jeg at vi kanskje er nærmere stillongs enn shorts.