En ubøyelig vilje til å grave dypere

Blant de som noen ganger leser denne bloggen er det en gjespenyhet at jeg følger mange arkeologer og historikere på nettet. En opplagt sak. Hva mer er det å si om forholdet? Sannsynligvis er det best å bare komme til poenget: En arkeolog jeg følger har en greie med å svare på diverse spørsmål fra publikum, hvor han forrige gang tok opp temaet om hvor dypt man typisk går på et utgravningssted. Det korte svaret er “helt til bunns” — som i dette tilfelle betyr gjennom alle kulturlagene – som inneholder spor etter menneskelig aktivitet – og helt ned til man finner enten grunnfjell eller et “jomfrulag” som er fritt for slike spor. Der det er mulig prøver arkeologer å lage til en horisont, eller altså en rett vegg i et hull eller en grøft som viser de ulike kulturlagene, det ene oppå det andre, fra førmenneskelig tid og frem til i dag. Det som først og fremst setter grenser for hva de kan gjøre er penger. Noe “frivillig arbeid” forekommer, men i utgangspunktet skal jo folk ha lønn. Det er som alle vet svært kostbart å drifte et stort utgravningssted dersom ting skal gjøres skikkelig, og det bør de jo.

Siden jeg er styremedlem i FASK – de frie assosiasjoners selskapsklubb – er det en selvfølge at jeg tar dette med “graving” i flere retninger enn bare de åpenbare. For eksempel finnes det noe vi kaller gravejournalistikk, hvor man jobber seg gjennom lag etter lag med abstrakt jordsmonn i sin leting etter faktapunkter og diverse ting som lar seg bevise. Jeg vet ikke hvor riktig det er å si at de “jakter på historier” fordi alle kan jo fortelle historier, men ikke alt lar seg bevise. Jeg foretrekker derfor å si at det handler om bevismateriale. Det er først og fremst dette som skiller fake news fra skikkelig arbeid. Er dette bare synsing eller har de saklige fakta som kan presenteres på ordnet vis? Denne sjangeren – altså blogging – har “litt av hvert” i så måte. I utgangspunktet er det meningen at en blogg – utledet fra det engelske ordet weblog – skal være subjektiv og “nonlineær” i så måte. Fenomenet vokser jo ut av de første “hjemmesidene” folk begynte å etablere umiddelbart etter at dette ble en aktuell mulighet for diverse hobbyskribenter som hadde noe på hjertet. Siden har det bare ballet på seg.

Annonsørinnhold

Årets mest etterspurte skjønnhetskalendere

Noen ganger opplever jeg at ellers fornuftige mennesker “friker ut” fordi det er så mye useriøst tøys på nettet. Jeg skjønner frorsåvidt hva de føler. Selv skriver jeg noen ganger om “idioter” og bruker diverse nedsettende betegnelser — men sannheten er at det finnes ingen ord som er sterke nok til å uttrykke den graden av hatefull forakt jeg føler for sånne som fusker, bløffer og lyver. Jeg ser ikke hvordan det finnes noe grunnlag for kompromiss i denne saken. Den eneste mulige løsning – gitt at jeg faktisk respekterer samfunnskontraktens første bud, altså det om at man skal uansett “holde fred” med hverandre – blir at jeg holder avstand. Det blir aldri under noen omstendigheter aktuelt å ha noen form for samhandling med bløffmakere, så sant jeg er i stand til å unngå det. Kort sagt: Disengasjement. Det er jo ellers ikke vanskelig å “gå sine egne veier” sånn sett – selv om det norske samfunnet er tjokk fullt av hyklere og løgnhalser – så det er i det store og hele et såkalt ikke-problem. (Som alle vet er det jo dårlig moral å gå rundt og klage over noe man ikke behøver å utsette seg for.) Jeg behøver ikke mye. Bare èn løgn èn eneste gang er nok til at jeg stenger døra for evig og alltid. Sånn fungerer det her i gården. Denne politikken medfører ikke at jeg har særlig mange venner, men de jeg har er laget av solid materiale. Jeg kan stole på dem i den samme grad som jeg kan stole på meg selv, hvilket sannsynligvis er gyldig for alle typer vennskap, inkludert de som helt eller delvis er basert i falskhet. Dypest sett grunner min negative holdning til fusk seg i at jeg forstår bare ikke hvordan det går an å leve på den måten. Det skremmer meg littegrann.

La oss ta et eksempel på noe som er både velkjent og uakseptabelt blant alle voksne mennesker: Vold i samlivet. De fleste som gir råd i samlivssaker – enten de er profesjonister eller idealister – er enige om at dette er “over streken” på en ugjenkallelig måte. Det lar seg ikke gjøre å fikse ting etterpå. Forholdet er slutt. Fordi det å gi noen en på trynet må jo regnes som solid konseptuell bevisførsel for at dette alltid er noe som kan skje. “Første gang” er allerede et tilbakelagt stadium. Det blir litt tynt å si at dette også er “siste gang” med bakgrunn i det bevismaterialet man har. Dessuten blir det litt tragisk å ha elementet “den siste gangen kjæresten min slo meg” som et evig tema i livet sitt. Jeg nevner dette bare som et eksempel på at visse grenseoverskridelser er en hard nei hos de fleste. Det er ikke alltid et forhold oppløser seg etter en voldsepisode, men det er i det minste eminent forståelig hvis det skjer. Hva skal man liksom si? Åja. Noe annet som er en vanlig grense sånn sett er utroskap. Det er liksom ikke noe å si på at folk “gjør det slutt” på et sånt grunnlag. Alle skjønner greia. Det er variabelt hva man kan leve med og ingen ønsker å tyne de grensene hvis de ikke må. Så sant det er mulig bør man gå for en “positiv livsopplevelse” og sjalte ut alt sånt som påfører deg dårlig humør. Selv kjenner jeg at det går meg på nervene etter få minutter når jeg er nødt til å forholde meg til sånne som er “løse i fisken”. Det finnes ikke noe verre enn mangelfullt disiplinerte mennesker. Og da mener jeg først og fremst at de klarer å styre seg selv og sitt eget opplegg, hva nå enn dette måtte være. Noe mer har jeg i utgangspunktet ikke lyst til å vite om dem. Jeg driter i “hvordan de føler seg” og alt det der. Det er ikke min sak — og det virker litt grensepsykotisk å stadig mase om det. Betyr det noe? Prøver du å signalisere at du ikke er pålitelig? Jeg tar det for gitt at alle mennesker har komplekse følelser som vanskelig lar seg beskrive på noen kjapp og enkel måte, så enten får vi ta et par timers sit-down for å komme til bunns i saken, eller så får vi bare holde kjeft om det og fokusere på det vi har å gjøre istedet.

Visstnok er det et kristelig ideal at man skal “tilgi og glemme” men jeg gjør ingen av delene. Jeg tilgir aldri noe og jeg glemmer ihvertfall ikke noe. Å si noe annet ville være en løgn. Hva jeg derimot kan si er at jeg er ikke typen som tar ting personlig heller. Nesten ingenting av noe som skjer i verden handler om “meg”. Jeg er ikke interessant. Eller mer til poenget: Du er ikke interessant. Jeg opplever det ikke som særlig normalt at folk skjønner verken hva de snakker om eller hva de driver med. Det er noe psykiatrisk som foregår med dem, men jeg har ikke lyst til å sette meg inn i detaljene. Alt jeg behøver å vite er at “behovet for å ha rett” er i direkte strid med hvordan virkeligheten fungerer. Det forekommer aldri under noen omstendighet at mennesker “har rett” i noen som helst slags fortolkning av dette konseptet. Det beste vi kan få til er å presentere vårt “syn på saken” og de beviser vi har som støtter dette synet. Imidlertid er det uryddig hvis vi ikke også tar med alle de innvendinger vi kan finne som taler mot vårt syn på saken, ihvertfall de som alle bør kunne se. De vil jo uansett komme. Det er grovt sett slik en rimelig intelligent person klarer å stanse seg selv før de fremsetter idiotiske påstander, eller enda verre, ytrer noe følelsesbasert som er så kontroversielt at man må påregne krasse reaksjoner fra publikum. La oss som eksempel ta nesten alt som det går an å si om konflikten mellom Israel og Palestina, borsett fra at alle bør legge ned våpnene og gå hjem. Det er jo vanskelig å etablere noen fornuftig samtale så lenge folk driver og skyter rundt ørene på deg. Så vidt jeg kan se handler problemet om at en – folkerettslig sett – forbryterstat ligger i noen slags evig konflikt med den til enhver tid dominante terroristorganisasjonen på den andre siden. Lykke til med å megle i den floken. Ingen av dem har rykte for å være gode forhandlere. Saklige argumenter biter ikke på dem. For øyeblikket ser det verre ut enn noensinne, men det har aldri sett bra ut, ihvertfall ikke som jeg kan huske. Noe mer har jeg ikke å si. Det er jo ikke mitt problem. Jeg kan ikke gjøre noe fra eller til. Det virker ikke hjelpsomt å krangle med de som har et annet syn på saken heller. Jeg har stort sett hørt det meste. Folk biter seg fast i sine respektive “skyttergraver” mens de prøve å lobbe kognitive pissballonger på hverandre. De eneste jeg respekterer i denne giftige suppa er Røde Kors, Leger Uten Grenser, og diverse andre hjelpeorganisasjoner som i det minste prøver å gjøre noe nyttig. Resten er det samme gamle sørgelige synet. Og blant “kommentariatet” sier de samme gamle typene de samme gamle tingene.

Ofte kreves nøyaktig den samme mengde arbeid for å gjøre noe riktig som å gjøre det galt. Det “koster” med andre ord akkurat det samme. La oss si at det handler om å bygge en skjev mur, en ujevn trapp, og det ene med det andre. For ordens skyld må det sies at matematisk eksakthet selvsagt er uoppnåelig i forhold som angår terreng, men så lenge vi holder oss innenfor den kategorien av toleranse som heter Norsk Standard Klasse 2, som, hvis ikke annet er angitt, er den som kontraktsrettslig sett gjelder for murerarbeider – jevnfør til NS 3430 – så er det likevel ubegripelig hvor mye evneveikt venstrehåndsarbeid man støter på der ute. Skal jeg si deg hvorfor? Det handler om tempo. Eller hastverk, om du vil. I utgangspunktet bør alle forstå at man må ta seg god tid når man oppfører en permanent installasjon. Hvis ikke grunnmuren er bra er jo ingenting bra. Det finnes ingen snarveier. Ingen lure triks som “sparer tid”. Blant alle kandidater til “verdens eldste yrke” som har vært foreslått kan vi i det minste si at muring i det store og hele foregår på den samme måten nå som for tyve tusen år siden, med hva som i prinsippet er de samme materialene, ihverfall så lenge man holder seg til kalk, vann, sand og stein. Det finnes mye fancy byggkjemi i våre dager, som er designet for å motvirke ellere fremskynde de naturlige prosessene i varierende grad, men også dette handler til syvende og sist om “dårlig tid” fordi selve faget er det samme nå i dag som det alltid har vært. Idèen er å bygge strukturer ved hjelp av steinmaterialer. Siden blir det bare et spørsmål om design. Eller som man sier i bransjen: Løsninger og materialvalg. Alt man lager skal jo ideellt sett “gjøre noe” og minimumskravet for hva man slipper unna med sånn sett er å stå stille og være vakker. Det er som regel det mest ønskelige resultatet man søker å oppnå med murerarbeider. Nøkkelordet er permanens. En mur som forandrer seg er en mur som ikke fungerer etter sin hensikt, la oss for eksempel si som en følge av vann eller frost. Det er en dårlig idè å stille seg i veien for naturkrefter. Hvis man har grunn til å anta at det kan komme frost eller flom må man ta med dette i beregningen og tilby disse kreftene “en vei rundt” det man har laget. Sånn fungerer virkeligheten. Man opplever ingen “frivillighet” i murerfaget, annet enn at man kan velge å la være. Ingen regner med at det man lager av treverk skal vare særlig lenge – toppen “noen hundre år” – mens hele idèen med å bygge av stein er at materialet er uforgjengelig. Det er meningen at det skal stå for alltid. Noe mindre enn dette er useriøst.