San Fermín er en festival i Pamplona i Spania som arrangeres hvert år fra 6. til 14. juli. Festivalen er mest kjent for okseløpet som foregår 7. juli. Festivalen regnes som den mest kjente spanske festivalen og tiltrekker seg hvert år mer enn én million besøkende. Handlingen i Ernest Hemingways roman «Og solen går sin gang» (The Sun Also Rises) er lagt til Pamplona under San Fermín-festivalen.
Fra avdelingen for konstruktiv selvkritikk – de har kontor i den samme gangen som avdelingen for narcissistisk selvnytelse, men de jobber dårlig sammen – henter vi i dag frem det interessante element at jeg sannsynligvis er den bloggeren på denne plattformen som skriver flest ord for færrest lesere. Ifølge målingene fra forrige runde har jeg hatt tolv lesere siden sist. Vel, det er hva det er. Det betyr ikke noe fra eller til for min egen vilje til å fortsatt produsere store mengder upopulært innhold. Hvorfor de andre blogger er ikke min bisniss. Hvorfor jeg selv blogger er imidlertid fordi det er sånn jeg strukturerer det mentale landskapet mitt. Det handler om konsentrasjon, fokus og “språkmessig bevegelighet”, eller trim for eldre om du vil, bare på den mentale latsiden. Det fysiske foregår åpenbart et helt annet sted enn på nettet. Hvordan skal man egentlig bruke hjernen? Ingen ga meg noensinne noen bruksanvisning, så jeg bruker den til å pønske på alt mulig rart som jeg siden utskiller i form av tekst. Som aktivitet sett kalles vel det å “filosofere”. Alle gjør det i større eller mindre grad.
Saken er uansett at jeg har skrevet ganske mye om okser og deres rolle som “skapninger som lever på grensen mellom kultur og natur” i den forstand at de er livsfarlige dyr, men de er også “selvfølgeligheter” som har eksistert i menneskenes verden i mange tusen år. Det er som alle vet sesong for risikoatferd i samvær med okser i Pamplona på denne tiden av året, selv om poenget med hele festivalen egentlig er hemningsløs fyll — og de vanlige protestene mot slike skikker følger forutsigbart som skattefuten. Dyreplageri sier folk. De har åpenbart ikke fattet poenget. Enhver form for dyrehold er dyreplageri, særlig det å ale opp kjæledyr, men vi gjør det likevel. Av de typisk moderne husdyrene er det vel bare geiter og katter som i utgangspunktet har en bra sjanse til å overleve som “ville skapninger” på egen hånd der ute. Resten av menasjeriet har blitt så systematisk degenerert gjennom så lang tid at et gjennomsnittlig eksemplar innenfor arten er sjanseløs i forhold til enhver annen livsstil enn som – bevoktede – slaver under menneskenes behov. Husdyr som konsept handler jo om at vi henter ut visse ønskelige egenskaper hos dyrene, mens vi “avler bort” de uønskede — men det er ikke ærlig å si at det handler om noe annet enn systematisk utnyttelse av “dyr som lever i fangenskap” uansett hvordan man ellers behandler dem. Når planen er å drepe og spise dem kan det neppe snakkes om noe “vennskap” i den forstand. Og hvor mye er konseptet “human behandling” verd? Jeg opplever sjelden at folk som griper etter symbolsaker som såkalt tyrefekting har noe gjennomtenkt syn på alle de “anonyme kjøttdyrene” som aldri får sine fem minutter i arenaen før de blir useremonielt “avlivet” – for et heslig ord – av folk som gjesper mens de holder på.
Han selveste Fermin – som San Fermin-festivalen er oppkalt etter – døde kristenmannsdøden i romersk tid, enten på 200-tallet eller opptil hundre år senere, de lærde strides noe, Men det er ihvertfall lenge siden nå. Visstnok skal han ha blitt “slept ihjel” etter løpende okser, så de må ha brukt et tau eller noe, men det høres unektelig litt vondt ut. Romerne var ellers ganske sadistiske med avrettingsmetodene sine. Hva med for eksempel korsfestelse? Det har jo skjedd med visse historiske – eller ikke – karakterer som folk snakker om hver dag. Det er liksom ikke nok å bare “avlive” folk sånn som amerikanerne prøver å oppnå, uten angst og smerte, man skal gjøre det på en måte som er så jævlig som mulig. Dette prinsippet lever imidlertid i beste velgående, bare at nå kaller vi det “allmenpreventive hensyn”. Blodtørst er vel et mer korrekt navn på fenomenet, men la oss ikke være pedantiske. Også de blyge sadistene skal ha sitt, helst servert både kaldt og halvdruknet i en feit saus av “rasjonalisering” – sånn at ting kan forklares med noe annet enn skadefryd – men både de og jeg vet at dette handler om ondskap. Det går rundt og rundt. Ondskapen ender aldri før noen bestemmer seg for å begrave den her og nå. Ikke i morgen eller “etter at man er ferdig med noe annet først” men nå og for alltid; uten tvil, nøling eller utsettelser. Dette er det essensielle budskapet i alle ritualer som – direkte eller indirekte – handler om offerdyr. Man “betaler en gjeld” til “dyrets ånd”, det vil si til en slags guddommeliggort fantasi om “dyret som platonisk prinsipp” — hvor for eksempel “guden for alle okser” er rituelt representert i alle levende eksemplarer av arten (pluss noen statuer, men det behøver vi ikke å gå inn i når vi snakker om tyrefekting), men særlig de som sendes inn i en arena for å “kjempe på liv og død” mot en matador, altså en “dreper” som på samme vis handler på vegne av “guden for alle mennesker”. Planen har jo hele tiden vært å drepe og spise dette dyret. Mennesker driver ikke med storfèhold for moro skyld. Våre planer er onde. Til hvilken grad skjønner folk dette? Vårt forhold til “husdyrene” er mildt sagt problematisk — og det blir ikke bedre av at vi “menneskeliggjør” dem. Da er det bedre – i den grad man ønsker å være ærlig – å vise frem dette blodige metafysiske skuespillet i all sin gru så alle kan se.
Hvis man lurer på tings lovlighet – eller eventuelt graden av straffbarhet – er nettstedet lovdata.no en nyttig ressurs. Jeg tenkte opprinnelig at jeg skulle bruke deres definisjon av en “bobil” (eller campingbil), men ombestemte meg etter å ha slått det opp. Loven har åpenbart blitt laget litt etter litt, ettersom det har tilkommet behov for å “sette grenser”, så de fortaper seg i mål; høyder og lengder. Selv tenker jeg mest på “funksjonalitet” — hvor det å kunne sove i sin fulle kroppslengde har prioritet foran alle andre hensyn. Om mannskiten har kjøkken, bad og hylleinnredning er mindre relevant. Det er jo ellers ikke noe “teknisk” forbud mot å campe mer eller mindre hvor man vil i norsk utmark, enten man sover innenfor eller utenfor bilens karosseri, slik at man kan strengt tatt “bo i bilen” så mye man selv ønsker. De vanlige reglene for parkering av kjøretøy må imidlertid etterkommes uansett hva slags formål bilen ellers har.
Hver sommer øker trafikken ganske dramatisk langsetter E6 og Riksvei 3, hvorav sistnevnte er det som berører meg mest. Mye av dette er bobiler fra Tyskland, Nederland og ellers “på kontinentet” som er ute på eventyr i sin arktiske sommerfantasi. (Jeg antar noe av det samme skjer med den nordgående ruta gjennom Sverige også, men det vet jeg ikke noe om.) Begrepet bobil er jo like relativt som begrepet hus så man ser ganske mange ulike varianter og prisklasser. For eksempel kan man renske ut seter til man har ni eller færre igjen i en vanlig buss, så teller den som “personbil klasse C” – eller “lastebil” om du vil – og resten av plassen kan disponeres til husholdningsformål. Det ligger til enhver tid et antall sånne ute for salg, men jeg vil si det lønner seg bedre å leie dem når man har bruk for dem enn å eie et sånt skaberakkel, som krever årlig EU-godkjenning for å beholde skiltene og hvor alt det tekniske generelt sett er ti ganger så dyrt som i en vanlig personbil — med mindre man skal bo i den på heltid og for det meste har tenkt å bare stå parkert et sted. Da er det i praksis en campingvogn til hundre tusen, som vel er det laveste man kan komme unna med å betale for en godkjent campingbuss (selv om jeg godt kan se for meg at mange setter en lavere pris bare for å bli kvitt dem, for de er ofte et pengesluk).
Fra den såkalte livslisten – over “ting man har tenkt å gjøre før man dør” – kan jeg stryke ganske mange ting, inkludert det å bygge min egen bobil. Har vært der, har gjort det, trenger ikke å oppleve det en gang til. Egentlig hadde jeg tenkt å beholde den som bobil, men det ble med en sommer på sightseeing rundt i Danmark, så røska jeg hele innredningen ut igjen og degraderte Mercedes Sprinteren tilbake til sitt forrige liv som niseters minibuss før jeg byttet den mot en Mercedes E220 stasjonsvogn med en kar på Hamar istedet. Det går jo an å sove fullt utstrakt i stasjonsvogna også, pluss at man slipper alt det andre rælet. Eksakt når og hvorfor har man behov for å stå oppreist inni en bil? Hvor aktuelt er det å lage mat inni bilen? Og er det egentlig en god idè å kjøre rundt med en “portapotti” baki der? Jeg mener, alle må jo drite opptil flere ganger hver dag, så det er en jobb man må få gjort på den ene eller den andre måten uansett, men det er greit å bli kvitt “massen” èn gang for alle og bli ferdig i enhver forstand. De sier at en portapotti skal være luktfri men dette er ikke min erfaring. Dessuten kan man ikke bare tømme innholdet hvor som helst heller, som man jo må gjøre etterhvert som det fyller seg opp. Toppen av idioti er når man har bygd et opplegg for portapotti, som en “smart kombiløsning” med fasiliteter for å vaske seg og det ene med det andre, men man ender med å ikke bruke det fordi det er rett og slett ikke noe kult i lengden. Det blir til et litt påkostet lagringsrom istedet, mens man i praksis tar med seg ræva si og booker seg inn på campingplasser så man kan benytte seg av deres opplegg. Herregud. Så patetisk. Men dette var altså noe jeg måtte erfare for å få det rette perspektivet på ting. Man fantaserer jo om så mye rart, men ting har en tendens til å endre karakter så snart de treffer bakken. Hvis jeg skulle eid en bobil noensinne igjen måtte det være en sterkt pimpa toetasjers buss av nyere modell, så vi snakker om minst en million i startbudsjett. Med andre ord, ikke aktuelt.
Det er – ihvertfall for meg – en bedre idè å pimpe hus. Da er det ved dette tidspunkt et avgjørende poeng at prosjektet ikke er for stort. Jeg har verken økonomi eller kapasitet til å administrere noe større enn den typen “romantisk hjem” som et nyforelsket ungt par søker som sin første egne bolig, eventuelt noe som en allerede etablert familie søker som “feriehjem”. Du vet. Man ikke bare godtar men kanskje også liker litt at det er trangere forhold “på hytta” enn hjemme, så lenge det er mulig å holde på med ting ute. Det teller jo liksom ikke som ekte ferie hvis man ikke lever under andre forhold enn man gjør “til vanlig”. Hvorom allting er, folk tenker kanskje noen ganger at de skal “pusse opp selv” men da mener de som regel bare overflatebehandling av allerede eksisterende strukturer. Jobben får straks et annet kaliber når det blir snakk om å flytte dører, vegger og den typen ting, men jeg opplever dette som udramatisk. Jeg har jo gjort mye sånt. Grovt sett kan du si jeg er fokusert på “funksjonalitet” som overordnet prinsipp – boligen må ikke føles “klønete” lagt opp – men at jeg friker ut med art deco i detaljene. Du vet. “1920-talls stil”, men på en postmoderne måte. Jeg føler overhodet ingen tvil om min egen kompetanse slik sett, men jeg vet også at selve utfordringen ligger i å få ting gjort innenfor en rimelig tidshorisont. Jeg vil ikke karakterisere meg selv som lat, men jeg liker ikke å jobbe med unyttige/formålsløse ting — og jeg opplever det ofte som et problem å forholde meg til “andre menneskers prioriteringer av tid og ressurser” innenfor konteksten av samarbeid. Hva de gjør når ikke jeg er involvert raker jo åpenbart ikke meg, men jeg liker dårlig den følelsen jeg får når andre er sløsete, upresise og “vage i vendinga”. Hvis jeg kan vil jeg gi dem sparken. Hvis jeg ikke kan vil jeg gi meg selv sparken. Det blir uansett ikke aktuelt å gjøre noe sammen med noen som er “utydelig”. Sa jeg ikke nettopp noe om konseptet erfaring? Har vært der, har gjort det, behøver ikke å oppleve greia en gang til.
Fra det ene til det andre: Liker du såkalt listepop? Det teller som sin egen musikalske sjanger hvis det man typisk liker er det man typisk hører på radioen, som i de fleste tilfeller handler om kompetente håndverksprodukter, men sjelden kan kalles “stor kunst”. Imidlertid synes jeg ikke “stor kunst” fortjener noen mer eller annen slags “ærbødighet” enn liten kunst. Jeg har for eksempel ikke mer respekt for Deep Purple enn for Britney Spears – de har jo i prinsippet den samme jobben – jeg bare liker mesteparten av kunstarbeidene deres vesentlig mye bedre. De er “større” på måter som ikke egentlig er målbare, bortsett fra at de fleste sannsynligvis vil gå med på at Deep Purple har hatt en mer “betydelig” rolle som banebrytere for ny musikk og den typen ting. Men Britney Spears er ikke dårlig heller, som utøvende artist og skaper av sin egen fandom i en drømmeverden fylt av løgn. Poenget med å bringe opp listepop er imidlertid at dette handler om “smak på det jevne”. Hvis man for eksempel skal være discjockey i et bryllup nytter det ikke å stille med “sær smak”. Man må spille ting som alle liker, eller ihvertfall som alle godtar uten noen sure miner. Noe av det samme gjelder innenfor arkitekturen. Det er enklere å lage sære og “kreative” ting som imponerer i utgangspunktet, men som er “vanskelig” å leve med i den praktiske verden, enn jevne og stødige produkter som alltid fungerer og som aldri ergrer brukeren. Da jeg var yngre var jeg litt sånn “romersk mosaikk” som type. Det skal være ting som blåser bakoversveis på folk. Du vet. Når man ikke klarer å komme på noe annet å si enn wow fordi man er jo ikke helt sikker på hva det egentlig er man står og ser på, bare at det ser helt fantastisk ut. Siden har jeg imidlertid moderert meg i ganske kraftig grad. Det er kanskje et poeng at jeg jobbet som scenedesigner og “rekvisittmaker” for teater før jeg begynte i de mer normale håndverksfagene, men jeg har typisk alltid vært mer “kunstnerisk” av legning enn hva som er normalt innenfor bygg og anlegg.
På det personlige plan har jeg imidlertid “møtt veggen” som yrkesaktiv håndverker — og jeg er alt for sær og asosial av natur til å ferdes blant vanlige borgere i vanlige arbeidsmiljøer. Det har vært prøvd. Det fungerer svært dårlig for alle. Tenk over saken. Kan du tenke deg hva slags mareritt det kan være å jobbe sammen med en sånn som meg? Herregud. Bare et ganske lite utvalg av andre sære typer synes det er noe trivelig. Jeg har jo ingen form for respekt eller nåde for mine egne følelser, så hvor mye tror du jeg bryr meg om andres gråt? Dette fungerer fint sammen med andre “psykopater” – som tar imot en på trynet uten å tenke nærmere gjennom saken – men dårlig når man skal forholde seg til den formen for sutrementalitet som etter min mening gjennomsyrer dagens samfunn. Jeg har eksakt null og nada tålmodighet med all form for “klaging” men jeg er alltid åpen for konstruktive løsningsforslag og den typen ting. Liker du ikke sjefen? Vel, så kan du jo bare slutte. Finn noen du kan jobbe med, som – for ordens skyld – ikke er meg. Ved dette tidspunkt av livet gidder jeg ikke engang prøve å samarbeide med andre enn hardkokte og usentimentale materialister preget av “få jobben gjort” mentalitet. De som har utredet meg i forhold til den “søknad om uføretrygd” som NAV oppfordret meg til å sende inn synes at jeg viser liten forståelse for hva man kan og ikke kan si til andre mennesker i normale sosiale situasjoner, noe som sikkert objektivt sett oppleves som “sant” fra deres synsvinkel, men fra min side ser ting annerledes ut. Ikke bare har jeg mistet “ungdommens krefter” og fått dem erstattet med knirkete ledd og matt hud, jeg har også mistet “ungdommens nestekjærlighet” og fått den erstattet med “dødsbevissthet”. Jeg vet at klokka går. Etter at man har passert seksti finnes ingen gode prognoser for videre fysisk og mental utvikling. I beste fall snakker vi om “vedlikehold” av det man allerede har, men det blir ikke aktuelt med noen form for “kroppsbygging”. Følgelig må man ikke stille seg slik at man blir offer for det som i organisasjonslivet blir kalt “tidstyver”. Det oppleves jo som mer provoserende når folk kaster bort tiden din i alderdommen enn i ungdommen, nettopp fordi selve konseptet “tid” føles så annerledes i forhold til konseptet “kropp”.
Ved dette tidspunkt kan jeg ikke “jobbe fysisk” i mer enn kanskje en time før jeg må stanse og ta tre-fire timers hvile før neste time. Du kan si det går sakte. Smertefritt er det heller ikke. Tabletter er greia. Jeg både føler meg, ser ut som og fungerer på “gammelmannsmåter”. Det eneste jeg har gående for meg selv er at jeg ikke klager. Ting jeg kunne gjøre i løpet av en dag for tyve år siden tar minst en uke nå, men sånn er det for alle som erfarer denne prosessen, hvilket i praksis betyr alle som ikke blir “drept av livet” på andre måter underveis. Til sist mister man alt man en gang hadde. Til sist “visner” man bort i kraftløshet. Tradisjonelt sett har mannfolk i slekta mi blltt både nitti og hundre; onde gamle menn som sitter og skuler på de neste generasjonene mens de slenger spydigheter, for noe annet duger de jo ikke til lenger. Noen skrev noe om angst og fobier som var litt interessant, men jeg har et litt annet syn på saken enn dem. Jeg ser på “angstens sum” som konstant, mens de såkalte fobiene dreier seg om “åpninger” eller triggerpunkter som engasjerer dette responsmønsteret, men utenfor pasientens viljeskontroll. Om de siden fremstår som redde, sinte eller hatefulle handler bare om distribusjon av energi. Alt handler til syvende og sist uansett om dødsangst. Hvordan har man blitt trent opp til å administrere den? Jeg mener, mye av livet til småbarn handler om frykt og bekymringer for “ting man ikke forstår”, som selvsagt i utgangspunktet betyr “alle ting” men etterhvert som man vokser til får man litt bedre oversikt over livets labyrint og hva som er og ikke er farlig. Imidlertid kan det finnes “hull” i karakterpanseret. Åpninger. De behøver ikke å være bevisste. Folk kan gå rundt med en fobi de ikke engang visste at de hadde før det plutselig manifesterer seg som et panikkanfall eller noe. Etter min mening må man snakke om “biologiske programmer” her. Alle skapninger er avhengig av en sunn form for frykt som stanser dem fra å gjøre “suicidale” ting, selv om man noen ganger må lure når det gjelder mennesker. Alle skjønner jo at det er en stor fordel for rådyret å være redd for ulven og den typen ting. De varer lenger på den måten.
Jeg beskriver mennesker noen ganger – ikke bare ironisk – som pynteaper. Greia vår er å arrangere og dekorere ting. Ihvertfall er det slik jeg kjenner både meg selv og andre: Vi er aldri så fornøyde som når vi synes vi har fått til et bra resultat med noe slags tukkel på grensen til det plagsomme. Du vet. Det er jo ikke teknisk sett noe i veien for å definere livet som en lang serie av “oppgaver” som man kan løse på mer eller mindre bra vis, slik man selv opplever det. Generelt sett gjør vi alle det vi “må” slik at vi skal kunne gjøre det vi “vil”. Sånn er tings naturlige orden. Vi rydder. Vi pynter. Vi fester. Vi rydder igjen. Og sånn går dagene.
Filosofisk sett er det eneste fornuftige svaret at den øvre grensen for “bra” går nøyaktig der hvor man selv bestemmer seg for at nå er det man tukler med “bra nok”. Selv om “bedre” eventuelt er innenfor rekkevidde – med litt ekstra innsats – så er det nok nå. Jeg mistenker at den som tror livet handler om “kontinuerlige forbedringer” er dømt til å møte veggen før eller siden. Om ikke før, så ihvertfall når de blir eldre og mister den typiske “futten” som preger de unge og raske. Spillegalskap er et bra ord. “Virksomhetens” hypnotiske egenskaper tar presedens foran “følelsen av å erfare livet som menneske”. Tragisk, er det ikke? Herregud.
Hvor fint kan for eksempel et hus bli? Jeg har sett noen ganske imponerende ting når det kommer til håndverksmessige sirkuskunster, men jeg ser ikke helt hvordan jeg selv kunne bodd under sånne forhold. Selv er jeg jo slik at alt som er “for mye” gir meg mer vondt i sjelen enn hele menasjeriet av alt som er “for lite”, eller selv det som er bent frem stygt (selv om dette beveger seg mye raskere i retning av “for mye” enn det vakre gjør). For eksempel ville jeg opplevd det som litt blasfemisk å ikke omtrent hver dag tørke bort alt støv, vokse og polere et tregulv som er så kunstferdig og intrikat utført at jeg selv ikke ville fått det til (som regel er dette mer et spørsmål om tid enn om kvalitet i selve håndverkets standarder; som jeg fint klarer å få til med de fleste typer normalt pyntefikkel, men ikke innenfor et økonomisk forsvarlig tidsrom). Kan man virkelig gå på dette gulvet? Når det fremstår som et saklig spørsmål så befinner vi oss litt for langt inne i territoriet til “for mye”. Gulvet er selvsagt der for at man skal kunne gå på det. Alle andre hensyn er sekundære. Alt som hindrer deg – psykologisk såvel som fysisk – i å bruke gulvet til “normal gange” motvirker jo strengt tatt gulvets formål.
Siden mennesker har forskjellige standarder for hvor fint noe kan bli – eller rettere sagt, behøver å være – vil de utkrystallisere forskjellige typer nabolag. Hvis man for eksempel i Oslo snakker om “et hus på Bygdøy” så vet alle at det i utgangspunktet kommer til å være “dyrt som faen” — men man snoker kanskje litt i annonsene likevel. Hvordan er opplegget deres? Romløsninger, arealutnyttelse og den typen ting. Man må jo anta at de utviser litt ekstra kløkt når de skal stokke rundt på landets dyreste kvadratmetere. Jeg vet ikke hva man kan få for, la oss si ti millioner på Bygdøy. Jeg tror “juniorklassen” i eiendomshierarkiet der ute starter med et tosifret millionbeløp, men siden kan det jo bli hvor dyrt som helst. Dette er uansett bare et eksempel, hvor poenget er at jeg ville ikke trivdes med å bo på Bygdøy selv om jeg hadde “vunnet i lotto” og kunne ha cashet ut en fet bolig. Jeg mener, jeg har vært mer på Bygdøy enn de fleste som ikke selv bor der, på grunn av diverse håndverksoppdrag. Jeg har sett det jeg har sett. Jeg har hørt det jeg har hørt. Jeg liker ikke “miljøet” der ute. Selvsagt er det mange individuelle variabler men folk er generelt sett “ikke gode”. Nabolag hvos de dyreste boligene koster mange hundre millioner, mens selv de billigste får håret til å stå rett til værs, preges ikke av den mennesketypen som jeg – eller noen for den saks skyld – omgås enklest med. Det går an å leve med èn nabo som er sånn som han “Kopperud” – vidunderlig fremstilt av Jon Almås – i den klassiske norske serien om nabolag og forviklinger, men det blir vanskelig når alle er sånn. Ihvertfall for meg. Jeg driver ikke med “sosiale konkurranser” men jeg har ikke desto mindre “visse krav” til minimumsstandard. Så langt så vel. Alle har sine grenser og det ene med det andre, det vi snakker om er bare når nok er nok, eller rettere sagt når alt skifter karakter og blir til “for mye”.
Slik jeg kjenner meg selv er det mest fornuftig å plassere meg i et “stornabolag” – i praksis en kommune – hvor de dyrests boligene typisk ligger på to-tre millioner – med noen ekstreme oppe i kanskje 5-6, kanskje mer – mens det er uklart hvor den nedre prisgrensen går. Sannsynligvis ved “naken tomtepris” hvor man kanskje til og med har gitt litt rabatt fordi det vil koste noe å rive eksisterende bygninger. Jeg har hørt om “fraflyttingssteder” som bokstavelig talt har betalt folk bonuspenger oppå allerede gratis tomt bare for å ta med seg et par unger og flytte til bygda. Så lenge man har barn som vokser opp på et sted så er stedet levende. Alle vet dette. Derfor er det litt kritisk at man i det minste etablerer “et godt oppvekstmiljø” på sånne steder, selv om alt man kan tilby på arbeidsmarkedet er “lang reisevei”. Også kjent som grunnen til at folk forlot stedet til å begynne med. Folk vil jo typisk bo der hvor jobbene befinner seg. Hvis prisen for en fin bolig i relativt “landlige omgivelser” er å tilbringe 2-3 timer hver dag i noen slags “pendlertrafikk” tror jeg det begynner å klø i tålmodighetsnerven hos flere enn meg. Ihvertfall hvis det betyr kjøring av egen bil. En time på toget kan forsåvidt omsettes til en time på øyet, eventuelt kan man “gå over noen papirer” eller “forberede seg” eller hva det skal være, men “bilkjøring i rushtrafikk” ligger på eller nær toppen av de verste måtene man kan kaste bort verdifull levetid på. Hva slags pervoer liker sånt? Det beste man kan håpe på er jo at man ikke føler noe mens mannskiten pågår, aller altså at ting “flyter” bittelitt, selv om det går sakte, og ingen gjør noe fantsifullt.
Jeg tar med meg den samme mentaliteten når jeg ser etter “aktuelle eiendommer” i Spania også. Storbyer er forsåvidt sin egen kategori av labyrint sånn sett – og de “heteste turiststedene” har en prisdynamikk som ikke ligner det normale noe annet sted i Spania – men jeg ser uansett etter “noe på landet” i regioner som forsåvidt er mest sktuelle som feriesteder for “andre spanjoler” — eventuelt så ligger de nært inntil en av de mange alternative rutene for “Camino de Santiago” sånn at de tiltrekker seg kanskje noen utlendinger av den grunn. Du vet. Steder hvos de fleste ikke snakker noe annet enn spansk, men naturen er fantastisk og tradisjonsbygningene ligner noe Tolkien kunne ha diktet opp. Jeg liker sånt, og siden spansken min er “litt ustabil” men bra nok til å navigere meg gjennom normale samtaler om normale ting så er resten bare et spørsmål om å få organsisert seg “ut” av alle opplegg som ikke støtter dette prosjektet. Easy peasy? På ingen måte. Jeg mener, hvis man driter i papirarbeidet kan man jo vimse fritt rundt over hele skithustrøen, men når alt skal være formelt korrekt og “over bordet” er det mye som skal stemme. Og det som ikke stemmer må “avstemmes”. Sånne ting. Jeg føler uansett ikke hastverk. Det vil si, jeg følte omtrent det samme som alle andre under de pandemiske forholdene, men det er lenge siden nå. Og verden har blitt “litt annerledes” på grunn av de kollektive traumene. Ikke mye, men likevel målbart. Neppe nok til at det på noe rimelig grunnlag kan sammenlignes med etterdønningene etter Svartedauen og denslags, men jeg mener jeg kan observere en “vilje til endring” som var mindre utkrystallisert før. Mer tåkeaktig. Da mener jeg ikke samfunnsendringer og andre ting i den “politiske” kategorien, men på en slags taktil livssynsfront. Altså mer en “personlig” form for endring. Folk har alltid hatt alle mulige slags romantiske fantasier, men visse ting får dem til å “rykke nærmere” det å sette fantasifulle ting ut i livet — i dette tilfelle den grelle fokusen på “dødelighet”. Hva ønsker jeg å gjøre med resten av livet mitt? Dette er ironisk nok ikke noe man egentlig har tid til å reflektere særlig mye over i den normale hverdagen – det kan til og med føles litt uansvarlig å “fantasere”, man har jo ting å gjøre og så videre – men når man blir påtvunget et kvantum “fritid” man ikke engang ønsket rekker man jo å tenke både det ene og det andre.
En mellomistid eller interglasial er en periode med varmere temperaturer som skiller kalde perioder i istider. Den inneværende varmeperioden har vart siden subepoken pleistocen tok slutt med avslutningen av siste nedising, weichsel, 11 400 år tilbake. Den forrige varmeperioden, eem, tok slutt for 115 000 år siden. I løpet av de 2,5 millioner årene pleistocen varte, var Nord-Europa, Sibir og Nord-Amerika i lange perioder dekket av store isbreer avbrutt av kortere perioder med det vi i dag anser som «normal» temperatur, der isbreene har vært begrenset til Grønland og Nordishavet. Tilsvarende varmeperioder har forekommet på den sørlig halvkule.
Jeg har vondt for å se for meg et mer “finlandssvensk” navn enn Svante Pããbo, som fikk Nobelprisen i 2022 for sitt arbeid innenfor genetikk, og da særlig kartleggingen av genomet til neandertalerne og de innledende arbeidene med å dokumentere relasjonen til vår egen art homo sapiens; som uvegerlig leder oss til den konklusjon at neandertalerne og sapienserne tilhører samme art, men forskjellige raser, litt som hvordan hunder kan se ekstremt forskjellige ut men likevel være i stand til å parre seg med hverandre og frembringe fruktbart avkom. For det er jo dette som har skjedd. Alle nålevende mennesker som ikke er “opprinnelige afrikanere” har noen prosent DNA fra neandertalere, denisovarer eller begge deler — kanskje også mye eldre “levninger” i DNA-koden etter erectus og andre eldre homininer.
Atapuerca er et fjellområde litt nord for byen Burgos i Spania. Der finner vi Sima de los huesos – “knokkelgrotten” – som vi humoristisk kan kalle de menneskelige fossilenes riksarkiv eller noe, fordi der graver de frem levninger etter menneskelige individer fra så å si alle tidsaldre som har vært helt siden homo erectus var den eneste utgaven av mennesker som fantes. Foreløpig er de eldste funnene omlag 1,5 millioner år gamle (og de yngste er fra 1950-tallet, da området i hovedsak ble avfolket fordi alle flyttet til byene). Fossilregisteret er et velkjent fenomen helt siden man først begynte å studere disse tingene på ordnet vis. Noe debatt forekommer, men i det store og hele er alle akademikere og vitenskapsfolk på bølgelengde i forhold til “tingenes orden”. Neandertalere er eldre enn sapiensere, men yngre enn heidelbergerne, som kanskje bare er en variant av “antecessor”. Erectus er eldre enn dem alle sammen, men yngre enn “habilis”, som var de første til å lage steinredskaper. Acheulisk steinindustri er elgre enn gravettisk, som er eldre enn solutrèisk, og så videre. Den typen ting. Alt dette er vel og bra, det gir oss en tidslinje og en bakgrunnshistorie, men så snart man bringer DNA inn i bildet går det an å påvise “slektskap” mellom grupper og individer på en helt annen måte.
Generelt sett unngår jeg å “bruke ord som om jeg skjønner hva jeg prater om” så jeg undersøker hva de betyr før jeg bruker dem, eller eventuelt før jeg avgjør hva et fremmedord – altså fremmed for meg – som dukker opp i en tekst betyr, men jeg er jo nødt til å sette noen grenser, fordi planen min er på ingen måte å sette meg inn i detaljene rundt genetikk. Derfor sier jeg haplogruppe under den muligens feilaktige oppfatning at de er arvelige egenskaper som opprinnelig var mutasjoner og de kan spores svært langt tilbake i tid. Poenget er uansett det samme: Hvis to individer har den samme haplogruppe så har de den samme genetiske bakgrunnshistorien, eller de er i slekt om du vil. Litt sånn der “langt ute” men fortsatt såpass at de er på vei til å danne sin egen art. Gi dem bare et par millioner år til. Fordi det vi feilaktig kaller “menneskeraser” – hudfarge, ansiktstrekk, med videre – er bare det vi på litt arkaisk norsk kaller slektsveipen, på en litt større skala. (Eller strengt tatt mindre, siden all DNA-forskning jo foregår i mikroskopenes univers.) Rasisme sånn som vi kjenner det til hverdagsbruk dreier seg følgelig om den synlige delen av et sunt instinkt for innavl. Alle vet jo at hvis man vil ha et så sterkt og levedyktig avkom som mulig så bør man finne sin partner et godt stykke utenfor slekta.
Det er litt omdiskutert hva slags “sosiale koder” som fantes blant neandertalere, men vi antar at de levde i ganske små og isolerte grupper som “utvekslet kvinner” imellom seg, mens guttebarna typisk ble værende innenfor stammen eller klanen. Det samme mønsteret finner vi forøvrig blant alle andre utgaver av menneskearten, på alle steder og til alle tider. Det har aldri eksistert noe “matriarki”. Det er ikke sånn mennesker fungerer. Løver ja, men ikke noen iterasjon av arten homo. Eller hva slags erfaringer har du med å få krigskåte brunstbøller til å lytte? Det vanlige mønsteret er at unge menn havner i slagsmål, mens unge kvinner bare rister oppgitt på hodet. Hva skal de liksom gjøre? Gå imellom? Det har vært prøvd og det virker ikke. Noen ganger må man bare vente på at ting går over. Det er ikke “optimalt” men det sparer faktisk tid i lengden, i forhold til de fleste andre kjente alternativer. Uansett er saken at de finner stamtavlen fra Atapuerca hos individer 5000 kilometer lengre øst – i Denisova-grotten, som ga navn til den tredje menneskerasen som fantes for hundre tusen år siden – som selvsagt reiser spørsmålet om hva som motiverte disse neandertalerne til å legge ut på en såpass dramatisk reise. Imidlertid vil vi aldri finne noe svar på hva folk tenkte på og pratet om i den eemiske tidsperioden, grovt sett 130-115.000 år siden, eller faktisk forrige gang Norge var isfritt noenlunde sånn som i dag (vi antar at klimaet var noe mildere enn nå). Alt vi kan gjøre er å spekulere, helst innenfor rammene av hva bevismaterialet tillater. Så hva har vi? Begrepet vandrelyst bør kanskje undersøkes litt. Til og med vår gamle stamfar homo erectus “utvandret” jo i det store og hele så langt som det er mulig å komme, i alle retninger “ut av Afrika”. Men hvor langt nord?
En isbre vil på nokså effektivt vis male opp alt eventuelt bevismateriale som ligger i bunnen til finkornet pulver hvis de får holde på lenge nok. Det store sandmakeriet går sin langsomme gang. Tregt men grundig blir alle ting knust og tilintetgjort. Ifølge prognosene skal Norge om nye fem tusen år befinne seg under et par kilometer med is på nytt. Teknisk sett er vi jo midt i en istid ennå. Så går det enda hundre tusen år eller så, før den neste varmeperioden legger bakken bar igjen. Hva vil være igjen etter oss som lever i dag og alle våre byggverk når den tid kommer? Ihvertfall ingen stavkirker, for å si det sånn, men diverse spor vil sikkert være lett å finne “overalt”, særlig etter våre mer underjordiske anlegg. Det har jo vært mye materiell aktivitet i løpet av epoken til homo sapiens. Neandertalerne beveget seg med vesentlig mindre “fotavtrykk” på alle vis, selv om vi har belegg for å påstå at også de var opptatt av pynt og fjas. Spørsmålet er uansett ikke så mye om de vandret nordover – alle byttedyrene deres gjorde jo det, så hvorfor ikke de også? – men hva som eventuelt hindret dem i dette. Først og fremst at havnivået var noe høyere den gangen, men da foreslår jeg båt. Man kunne sannsynligvis se land på en klar dag over visse strekninger av det som senere utviklet seg til Østersjøen også den gangen, så de “kan ha brukt båt” selv om vi ikke kan bevise dette. Hvordan kan vi i det hele tatt bevise noe som helst i forhold til aktivitet fra før forrige istidsperiode? Vel, teknisk sett lar det seg gjøre å trekke ut små partikler av DNA fra for eksempel koprolitter – eller forsteinet menneskebæsj om du vil – som vi jo finner en del av, foruten at det finnes all slags “løst DNA-materiale” på ville veier ute i jordsmonnet. Så lenge de er ferske nok skal det teknisk sett ikke mer enn èn død hudcelle fra ett bestemt individ til for å dokumentere at noen har vært på et åsted; det handler bare om å sile dem ut fra resten av møkka. Alle vet jo at døde hudceller formelig spruter fra oss alle til enhver tid. Mye av det typiske husstøvet dannes slik. Det er derfor de bruker disse “romdraktene” når de går inn på et åsted for å sikre tekniske spor. Slik at de ikke “forurenser” åstedet med sitt eget avfall.
Selv tenker jeg at det må et aldeles usannsynlig kvantum av flaks til for å finne både DNA-spor og tilvirkede steingjenstander etter neandertalere noe sted i Norge, fordi det er jo vanskelig nok å finne dem der det aldri har vært noen isbreer. Men jeg tenker også det er mer sannsynlig at de kom hit enn at de ikke gjorde det. Konseptet med “lange vandringer” er jo dokumentert i andre himmelretninger. Faktisk virker det mer som regelen enn unntaket at menneskelige skapninger har “vandrelyst”. La oss kalle det nysgjerrighet. Hva ligger bortenfor de fjellene jeg kan se? Den typen ting. Vi behøver ikke noe mer organisert og formålsrasjonelt motiv enn som så. Det som virkelig må til er “befolkningsoverskudd” nok til at naturlig utvandring vil forekomme på organisk vis, men for at dette skal være mulig må det finnes “velstand” og gode standarder for ernæring. Som i den eemiske epoken, for drøyt hundre tusen år siden. Vi observerer en liten “kollaps” i befolkningen av neandertalere ved utgangen av perioden, eller altså ved inngangen til forrige istidsmaksimum om du vil, som ikke ga seg før for omtrent tolv tusen år siden i dag, men da var det bare homo sapiens igjen i verden. Hele “vår” eldste historie i Europa handler om istiden, hvor vi overlapper – og kryssformerer oss – med neandertalerne, helt frem til de siste eksemplarene av dem dør ut for omtrent tredve tusen år siden, også i Spania. Jeg tenker ikke i utgangspunktet at det er noen motsetning mellom “en aktiv fantasi” og “et solid faktagrunnlag” – hvis man stokker de kortene riktig vil jo det første støtte det siste, og omvendt – men man bør kanskje generelt sett være forsiktig med å fantasere over alle fjell og hauger, helt uten noe som helst slags bevisgrunnlag. “Rimelig inferens” selv uten materielle bevis er imidlertid greit. Det er jo ikke urimelig å tenke at de samme typene som vandrer langt østover på grunn av gud-vet-hva kanskje også vil vandre langt nordover. Så lenge de ellers finner mat og andre ressurser uten alt for store problemer er det ikke noe som stanser dem, annet enn “naturlige hindringer” som er alt for drøye. Jeg tror for eksempel både erectus og neandertalis krysset fjorder, sund og etter måten korte havstrekninger – det må de jo ha gjort for at vi skal kunne finne spor etter dem der vi finner dem – men jeg tror ikke de krysset Atlanterhavet for å si det sånn. Hvor dum må man være for å seile i ukesvis i èn og samme retning uten å finne land?
Lengden på det offentlige veinettet var ved utgangen av 2022 rundt 95 200 km, derav cirka 10 700 km riksvei og europaveier, 44 700 km fylkesveier og 39 700 km kommunale veier. I tillegg kommer rundt 100 000 km privat vei. De offentlige veiene blir forvaltet på ulike nivåer. Statens vegvesen og Nye Veier AS forvalter riks- og europaveiene. Fylkesveier blir forvaltet av fylkene og de kommunale av kommunene. Det praktiske arbeidet med bygging og vedlikehold av veiene blir satt ut til en entreprenør.
Bildet ovenfor er bare tilfeldig innhentet via Google, men det kunne ha vært en privat gårdsvei et eller annet sted i Norge. Før jeg hentet opp sitatet fra Store norske leksikon husket jeg bare vagt at lengden på det totale veinettet i Norge fordeler seg omtrent likt mellom privat og offentlig vei, men ikke hvor mye det dreide seg om totalt sett. Uansett er poenget med private veier alltid noen slags form for nyttedrift, enten det dreier seg om produksjon av tømmer eller salg av hyttetomter. Ingen bare lager en vei for moro skyld. Det er jo både kostbart og arbeidssomt. Ihvertfall hvis tanken er å konsekvent holde en “jevnt farbar standard” gjennom hele året.
Spørsmålet i overskriften er fjollete ment. Selvsagt er det ingen sak å finne “dårlige veier” i Norge, men det er også lett å finne veldig bra veier, når man tar med i betraktningen hvos “uveisom” norsk natur ofte kan være, både når det gjelder selve terrenget og klima gjennom året. Generelt sett er Norge et langt og smalt land, sterkt preget av fjorder på vestsiden og fjellrygger i øst, som er tildels vanskelige å komme seg over, men enda vanskeligere å komme seg rundt. Dette resulterer i mange dyre prosjekter med tildels høyt støynivå, men saken er at Norge har ganske mange borderline umulige “krysninger” av diverse naturlige hinder – enten vi snakker om bro eller tunnell – hvorav for eksempel Lærdalstunnellen (som jeg selv har kjørt gjennom noen ganger) er et ganske “trippy” anlegg (selv om gamleveien på utsiden av fjellet er en vesentlig mye vakrere rute).
Militærstrategisk sett finnes et velkjent “kvelningspunkt” omtrent i Stjørdalsregionen, som i effekt kutter Norge i to. Ethvert hinder på E6 over den strekningen vil umiddelbart balle på seg med kø i begge ender og bli et massivt logistisk problem på de småveiene man er nødt til å omdirigere folk til ved nødsfall. Det er ikke “bare å kjøre over til Sverige” heller. Som alle vet går det en lang, lang grense mellom Norge og Sverige. Hvor mange offisielle grensekrysningspunkter tror du det er? Svar, totalt 64 små og store veier av det slaget som er åpent tilgjengelige for en random privatbil i begge ender (pluss et antall privatveier som enten er stengt med låst bom eller som bare ender i en snuplass midt i skogen, uten at man kan si klart hvilken side av grensen man er på). Følgelig er det i utgangspunktet ikke noe komplekst mannskapsproblem å sette ut vakt ved dem alle sammen heller, gitt at de største allerede har døgnvakt i tollkontrollen. Bare de som aldri har prøvd tror det er en enkel jobb å komme seg fra Norge til Sverige, la oss si for eksempel slik mange måtte gjøre i løpet av årene 1940-1945. Men det uveisomme preget på norsk natur som starter lengst i vest fortsetter også langt inn i Sverige.
Du vil nesten aldri høre noen protester hvis du fremkaster påstanden “det er vanskelig og dyrt å bygge veier i Norge” men på den annen side kan det godt hende at folk forventer noen slags oppfølging. Du vet. Et annet poeng enn bare “stating the bloody obvious”. Ja, vil de svare, og hva så? Vi behøver jo både veier og jernbaner uansett hva det koster å bygge dem. Hvordan skal man ellers komme seg fra A til B i dette landet? Med fly? Skipstrafikk har lange tradisjoner men også visse begrensninger i forhold til innlandstrafikk, hvor bare det å komme seg til kysten kan være en seriøs utfordring. Hvor bredt er Norge på det bredeste? Jeg klarer ikke å se for meg noen enkel og umiddelbar rute hvis man for eksempel skal kjøre bil fra Bergen til Trysil, selv om jeg vet sånn cirka hvor det er minst utfordrende å komme seg frem med en normal personbil. Det er ikke akkurat langs luftlinja, for å si det slik. (Rask digresjon: Nå klarte jeg å gjøre meg selv så nysgjerrig at jeg sjekket saken på Google Maps, hvor de angir 9 timer reisetid hvis man kjører via Valdres og 8 timer hvis man velger den andre aktuelle ruta over Hardangervidda. De skiller lag ved Vossevangen og møtes igjen ved Hamar.) Men hele denne historien om veier i Norge er bare en digresjon. Saken er at man bør umiddelbart bli skeptisk til påstander som at “Norge er verdens vanskeligste land å bygge veier i” (selv om noen veiarbeidere sikkert føler det slik), fordi det finnes vanskeligheter overalt. Vet du for eksempel at de to landene i Europa som ligger høyest over havet gjennomsnittlig sett er henholdsvis Sveits og Spania? Det første er ganske opplagt. Alle tenker på Sveits som et land preget av fjellterreng, men Spania? Det er jo selveste syden. Du vet. Der pepperen gror.
Ikke desto mindre kan man enkelt finne veistrekninger i Spania som får selveste Trollstigen til å ligne en komfortabel moderne vei. Skal vi kjøre opp der? Er du seriøs? Folk som reiser til Costa del Sol med pakketurer bestemmer seg noen ganger for å leie bil, kjøre litt innover i landet og se hva de oppdager der. Fjell er det opplagte svaret, mer eller mindre overstrødd med landsbyer og landbrukstiltak, pluss at hvis man forsetter lenge nok i en hvilken som helst retning langs en av de større veiene så vil man havne i en av de store byene. Det spanske veinettet er ganske logisk sånn sett. Større veier, større steder. Madrid ligger så å si midt i Spania, og midt utpå La Meseta, høysletten som ligger fra 600 meter over havet – som er gjennomsnittshøyden på Spania – til 1200 meter, en høyde som for Norges vedkommende ville bety at stedet er ubeboelig, ihvertfall om vinteren. Vi skal imidlertid bevege oss enda lengre nord. Mitt foretrukne Spania strekker seg sørover fra Atlanterhavskysten i nord – og fra franskegrensa i øst til Galicia i vest – så langt som til der hvor de leonesiske og palentinske fjelleområdenene grenser opp mot La Meseta. Det fanges grovt sett opp innenfor en svakt buet linje trukket mellom øverste nordøstre hjørne av Portugal i vest til Pamplona i øst. Mye av denne regionen har definitivt et “sveitsisk” utseende, preget av “høye fjell foran enda høyere fjell”, sånn at man ser for seg at i den grad det overhodet finnes veier gjennom disse områdene, så krongler de seg rundt, gjennom og over diverse “naturlige hindringer” som kommer til å kreve både lave gir, mye rattarbeid og stoisk tålmodighet i forhold til resten av trafikken. Sånn er det da også. Folk som jobber med å utvikle nye konsepter for bannskap bør ta en tur.
Mange har gått pilgrimsruta Camino de Santiago og noen av dem valgte den “primitive” ruta – også kjent som “den originale” og den mest fysisk krevende ruta, med videre – som på strekningen fra Oviedo (Asturias) til Lugo (Galicia) går gjennom et relativt spektakulært landskap. De som har gått der vet hva jeg snakker om. De andre kanskje i noe mindre grad. Folk er ofte veldig “fanget av fordommer” om hvordan de forventer at Spania skal se ut, lukte og oppføre seg. Men “det grønne Spania” er altså noe for seg selv, og ikke “typisk spansk” sånn som i turistbrosjyrene — selv om markedsføringen av España del Norte har vist tendenser til endring i løpet av de siste få årene, kanskje som enda en av alle de små og mystiske konsekvensene pandemien trakk med seg. Mange brukte jo “isolasjonsperioden” til å reflektere over om de egentlig lever det ivet de har lyst til å leve, og noen av dem kom frem til at nei er det korrekte svaret. Følgelig ble det ikke aktuelt for dem å “vende tilbake” til sånn ting var før den globale unntakstilstanden. Det blir heller å “bevege seg fremover” i en retning de kanskje ikke ville valgt hvis det ikke var for dette tvangspåførte avbruddet i sine “normale liv”. Dessuten begynner det å danne seg en viss forståelse ute blant “den generelle befolkningen” om at det snart kan lønne seg – for ikke å si bli en nødvendighet – å eie et stykke god, dyrkbar jord. Du vet. Vi har alle et visst næringsbehov for å holde det gående. Inntil videre fungerer opplegget med å kjøpe ting i butikkene, men det føles ikke like stabilt som før. Økte vanskeligheter med å skaffe visse varer gjør dem i første omgang stadig dyrere, før de til sist rett og slett ikke vil være å få tak i. Jordbruksproduktene vil i fremtiden bli solgt før de rekker å bevege seg særlig langt bort fra der de ble dyrket, med poltisk påtvunget forkjøpsrett for lokale virksomheter og forbrukere. Dette er en svært sannsynlig politisk fremtid på ganske kort sikt, etterhvert som de mer industrielt pregede landbruksoperasjonene kollapser. Vi vet med sikkerhet at industrilandbruket må avvikles, til fordel for et konglomerat av mange småskala, lokalt tilpassede operasjoner, men ingen vet noe om hvordan det skal skje i praksis, så det kommer sannsynligvis ikke til å skje før dårlig lønnsomhet får hjulene til å stanse helt opp i sektoren.
Uten at jeg vet noe om saken vil jeg tippe at for eksempel en institusjon som Landbrukshøyskolen har tabeller over hvor mye dyrkbar mark som må til for å fø på så og så mange mennesker; noe som naturligvis vil være “klimavariabelt”. Ett mål god jord betyr for eksempel noe helt annet hvis det ligger i Frankrike – eller bare i Danmark – enn hvis det ligger i Norge. Intuitivt føler jeg kanskje at det vil være en nesten uoverkommelig utfordring å overleve som veganer i Norge, uten å støtte seg på både flyfrakt og perverse mengder tungtransport. Livet i dette landet har fra de eldste tider vært basert mer i jakt, fiske og diverse “sanking” enn egentlig noe program for å dyrke all maten sin, som så siden har resultert i at “storfèhold” – med tanke på melkeproduksjon og slakt – er selveste ryggraden i norsk landbruk, med sauen som en god nummer to. Grovt sett dyrker vi bare “garnityr” med kort holdbarhet i Norge. Seriøse grønnsaker er billigere å importere. Og hva kategorien sjømat angår så er det å si at profittjegerne snart har klart å ta livet av hele havet. Hva gjenstår? Kanskje bare noen tiår til med de aggressive “overfiskeriene” som foregår i internasjonalt farvann. De mest perverse blant dem snakker til og med om gruvedrift på havbunnen. Kanskje kan de tjene noen US dollars på denne måten? Du vet. Slik at vi kan produsere flere smarttelefoner og elektriske biler. Markedet vil ha mer og mer. Men først og fremst vil folk ha mat. Hver dag. Dette forventer alle i Norge per i dag å finne når de “går i butikken” bevæpnet med det elektroniske betalingskortet sitt. Noen bruker også telefonen til å betale med. Alt er så enkelt. Alt virker så stabilt og velorganisert. Så normalt. Noen ganger kan butikken være utsolgt på noe, men det reflekterer man som regel ikke nærmere over. Sånt skjer jo. For det meste får man det man skal ha — og det man ikke får er ikke verd å tenke på. Men selv om det for øyeblikket, helt konkret, nå i 2024, sannsynligvis ikke er noe positivt regnestykke hvis man ser bare på økonomien i det å dyrke ting selv, så er det et ikke uvesentlig argument at man vil oppleve en helt annen form for tifredsstillelse når man tilbereder hjemmedyrkede grønnsaker. Sånt er faktisk verd å betale for, selv om man strengt tatt ikke punger ut særlig mange kronene for frø, jordforbedringsprodukter og annet. Selve kostnaden ligger i at man må følge med på jævelskapen og beskytte den mot udyr, uttørking og alt annet som gir dårlig resultat. Det koster arbeid. Det er her de fleste detter av lasset. De har allerede solgt all den tiden de har tenkt å bruke på arbeid. Fritiden skal faen ikke gå med på å stå og svette med en hakke i hagen for et prosjekt som ikke engang gir økonomisk mening.
For 100-200 år siden fantes ingen “jobber” i den forstand – sånt var dårlig organisert – men det er likevel rimelig å si at de fleste “jobbet med noe innenfor landbruket” og at de færreste hadde det vi kaller en “pengeøkonomi”. Det gikk bokstavelig talt fra hånd til munn. Man jobbet kun for mat og ly. Hvorfor flyktet så mange fra Norge til USA? Fordi nesten hva som helst var bedre enn de økonomiske fremtidsutsiktene de sto overfor i Norge. Noen var også det vi den dag i dag karakteriserer som “religiøse galninger” men det norske fattigdomsproblemet var hovedårsaken. Og hvor står vi i dag? Norge regnes som et av verdens rikeste land, målt både på kryss og på tvers. Dessuten utvilsomt et av verden aller dyreste land man overhodet kan – mer eller mindre – velge å bo og leve i, selv om alt føles helt normalt for oss som har vokst opp her og er vant til opplegget. Utlendinger blir ihvertfall – invariabelt – sjokkert over hvor dyrt alt er, særlig alkoholprodukter. Imidlertid har alle en tendens til å havne på de dyreste stedene når de ikke er lokalkjent på en plass, fordi disse har jo ofte “den beste beliggenheten” så da blir det som det blir. Senere utvikler man bedre sporsans og klarer derfor å snuse seg frem til “mindre sentral beliggenhet, men lavere priser”. Jeg vil si dette er hva som typisk skjer med alle. Prisnivået i norske butikker – ihvertfall supermarkedskjedene – varierer i virkeligheten ikke stort fra sted til sted i våre dager — men alt sånt føles sikkert helt annerledes hvis man har en campingbasert livsstil, spiser mye på serveringssteder og det ene med det andre. Jeg er ihvertfall ikke så modig at jeg tør å spise eller drikke noe de tilbereder på en typisk norsk bensinstasjon – som ofte er de eneste tilgjengelige serveringstilbudene for urimelig mange mil – så det blir å forberede seg med termos, niste og så videre når jeg skal kjøre langt. Uansett, det virkelige problemet med Norge er som alle vet – eller finner ut tidsnok hvis de tilbringer noen år her – at vinteren kan være brutal. For det første er den så jævlig lang. Og mørk. Dessuten snørik og kald. Optimister forekommer, særlig blant de som driver med vintersport, men nordmenn flest er – når de skal være ærlige – ikke spesielt begeistret for vintersesongen. Visst kan man “se det positive” og alt det der. Ting er jo som de er. Men det hadde vært godt å bo på et varmere sted mens vinteren holder på som verst her i Norge, hadde det ikke? Mange synes det.
Problemet med å etablere seg som “trekkfugl” – si for eksempel vinteren i Benidorm og sommeren i Norge, som er en vanlig variant – er selvsagt å få det til å fungere økonomisk. Mens man befinner seg i Spania vil man oppleve at “alt er mye billigere” men så kommer kostnadene med å komme seg frem og tilbake, i kombinasjon med de lokale bokostnadene på begge steder, og her skjærer det seg for de fleste, fordi hvor skal pengene komme fra? Pensjonister behøver ikke å svare, men alle andre må ha en realistisk plan for inntekter. En smart, flink og ikke minst sparsommelig håndverker klarer å tjene nok i løpet av den norske sommersesongen til å finansiere en vinter i syden, så vi kan frita også dem fra forklaringsplikten, men røkla er nødt til å presentere et troverdig budsjett. Ikke for meg, men for de spanske myndighetene som avgjør om du forstår hva du driver med. De vil jo ikke ha utlendinger rekende rundt uten penger, fordi de har nok bryderi med sine lokale sosiale problemer sånn som de allerede er, mange takk. Derfor kan man bare i teorien bo og jobbe som man vil i Spania, under EØS-reglementet. I praksis er det nesten umulig for en utlending – særlig hvis man ikke snakker flytende spansk – å finne betalt arbeid i Spania. Så det kan man bare slå fra seg. Det er ikke en aktuell mulighet. Pengene må komme fra et annet sted. Det er nettopp dette spanske myndigheter er klar over, så de krever bevis på at du har nok penger før de tillater deg å overvintre i den enden. Man kan selvsagt la være å melde seg. Jeg vil tro det vil for det meste passere uten noen spørsmål. Jeg mener, jeg har selv gjort det, i det året da jeg overvintret i Barcelona. Men dette vil sannsynligvis medføre “komplikasjoner” hvis man blir oppdaget. Formelt sett krever de at man melder seg hos politiet for å få et eget registreringsnummer som “overvintrende utlending” eller noe, de vil uansett vite at du bor der på den adressen og at dette er “noe mer” enn vanlig fjortendagers turisme. Det er en egen byråkratisk prosedyre som ikke minst er viktig hvis det kan være aktuelt med helsetjenester og denslags. Som utlending i et fremmed land lønner det seg å ha alt det “tekniske” på stell, for det er jo ikke slik at ingen legger merke til at du er der. Du må regne med at alle betrakter alt du gjør, særlig på små steder, fordi “de lurer på hvem du er” og så videre. Der som her. Jeg mener, ta et hvilket som helst norsk “småsted” og introduser en utlending som uten nærmere forklaring plutselig – etter alt å dømme – bor midt iblant dem. Folk kommer til å bli nysgjerrige. Eller hva tror du?
En av mine mange særinteresser er å følge folk som dokumenterer diverse udde bygningsprosjekter på YouTube. Det har noe “fagidiotisk” over seg. Si for eksempel restaurering av et gammelt miljø med en gruppe steinbygninger som ikke har vært i bruk på mange tiår, eller ruiner om du vil, hvor det er aktuelt med mye kunstmuring fordi alt er skjevt og rart, preget av ad hoc løsninger fra “gamle dager”. Mye av dette kunne vært aktuelt å sette i gang med tidligere i livet, men ved dette tidspunkt føler jeg ikke at jeg har ti år jeg kan bruke på “eksperimente” med tid og penger; det må være rett på sak, prosjektet må ikke inneholde noen “mystiske” elementer og alle løsninger må ligge godt innenfor en kort tidshorisont. Dessuten er det noe med “budsjettrammer”. Spillerommet mitt er med andre ord ikke stort, men det finnes. Jeg ser en realistisk vei til “normalt god boligstandard” på et interessant sted i Spanias villere deler.
Saken er at jeg planlegger å bli eiendomsspekulant. Det bør ikke være særlig vanskelig å ta en eiendom til 25.000 euro – gitt at den har det riktige “utviklingspotensialet” – og jekke opp verdien dens tre-fire ganger, hovedsaklig basert i “eget arbeid” (selv om en del kostnader også selvsagt påløper). Siden går det an å reinvestere den nye salgssummen i et objekt fra “de høyere prisklasser”. Alt handler om å finne en megler man kan jobbe med. Saken er at innenfor det økonomiske spillerommet 60-80.000 euro finnes det mye bra til salgs på det spanske markedet, men det har ikke jeg råd til å bare bla opp her og nå — og siden jeg ikke betrakter det som aktuelt å gå inn i noen låneavtale i Spania – bare glem det – må jeg holde meg til objekter som selges billig – eller “dumpes” om du vil – på helt nederste hylle i avdelingen for “tilbudsvarer”. Der er det mye mannskit. Jeg skal ikke lyve om det. Mye som det vil koste 4-5 ganger så mye som man betalte for skiten til å begynne med før det befinner seg i noe som ligner på “en rimelig god boligstandard” (som er hva jeg går for).
Selvsagt snakker folk i kode når konseptet “eiendom” skal diskuteres. Mange muligheter betyr for eksempel at det er mye arbeid som må gjøres. Fantastiske muligheter betyr imidlertid at du kommer til å skjære tenner fordi alt er så dyrt og vanskelig. Det er mye verre enn hva du hadde fryktet på forhånd. Den typen ting. Man må i utgangspunktet forholde seg til eiendomsmeglerne som “ikke hundre prosent pålitelige typer” – som dessuten er faglig evneveike når det gjelder “tekniske” bygningsspørsmål – og ta ting derfra. Deres interesse er å få til et salg. Din interesse er å kjøpe noe som er verd prisen, og som ikke kommer til å gi deg noen “troll i eske” type erfaring. Hvordan akkurat det kommer til å spille seg ut er det ikke noe poeng i å spekulere i her og nå, men det eneste “taket” man i utgangspunktet har på en eiendomsmegler er at de ønsker å få til et salg. Derfor gjelder det å være tydelig når man presenterer betingelsene sine, så ingen av dere kaster bort tid på å se på ting som uansett ikke ligger “innenfor” på noen annen måte enn i prisklasse. Det pleier som regel på en eller annen måte å bli signalisert i annonsen – om enn ikke alltid direkte – om stedet egner seg for beboelse “slik som det står” per i dag. Dette er viktig for mange, meg inkludert, fordi det betyr at man kan (eller må) “bo på byggeplassen” mens man gjennomfører de nødvendige arbeidene litt etter litt Jeg har ikke beregnet rom i budsjettet for å betale for noe annet sted hvor jeg kan bo mens jeg setter i stand selve stedet. Riktignok er det bedre for sjelefreden å bo med orden rundt seg mens man står midt i en kaotisk jobb, men på den annen side – den siden som virkelig teller i dette tilfelle – er det mye mer “praktisk bekvemt” å ikke måtte reise mye att og fram mellom der man vasker seg, spiser og sover og der man jobber. Det er hva vi kaller et tungt argument.
Bygningsfag er sannsynligvis bare måtelig interessant for en gjennomsnittlig leser av bloggen, som jeg uansett ikke noensinne har hatt særlig mange av, men aldri så få som etter at Riksrevisjonen – eller hva vet jeg – hadde gått over tallene på denne plattformen og vurdert dem som “alt for høye” fordi nå har jeg ikke ti engang, mens jeg typisk pleier å ha “noe over femti” på en vanlig dag. Det virker ikke som et rimelig argument at alle har reist på ferie heller. Jeg mener, selv ville jeg neppe brukt noe tid på å blogge hvis jeg reiste på ferie, men jeg har inntrykk av at mange gjør det. De tar med seg lapptoppen eller noe. Kanskje de bruker telefonen. Jeg aner ikke. Selv pleier jeg ikke engang å ta med meg telefonen når jeg drar hjemmefra med mindre jeg er “ganske til helt sikker” på at jeg vil få bruk for den. Hva skal jeg for eksempel med telefon midt i skogen? Herregud. Primus og sånne ting er (eller kan være) viktig, men en telefon støyer bare. Jeg vil jo ikke engang ha noe å gjøre med sånne typer som synes at “selfie” og oppdatering av sosiale media er en god idè når man er ute på tur, langt mindre bli en av dem selv. Hvilket bringer oss til et viktig moment med bygningsfag: Det er en fordel om man heller viser hvordan man gjør noe håndverksmessig enn å “forklare” det med skrevne ord. Materialfølelse lar seg generelt sett ikke kommunisere med noe annet enn fysisk håndspåleggelse. Hvordan bli god på et håndverk? Prøve og øve. I prinsippet på den samme måte som man blir en god kokk. Det kommer ikke til å skje uten mye øvelse. Uansett er poenget her og nå at video er formatet man bør jobbe med dersom planen er å etablere seg som bygningsmessig influenser. For ordens skyld; dette er ikke min plan, men jeg følger som sagt mange som gjør det på ganske bra måter på YouTube, og opplever dette som “interessant”. Men igjen, det er en nerdete interesse.
Som alle vet har det engelske språket en egen kategori av “håndverksnavn” som for eksempel Carpenter (snekker), Mason (murer) og Taylor (skredder). Det samme er vanlig i mange andre språk. Tyskerne har for eksempel en berømt Schumacher (skomaker) og så videre. Når det gjelder navnet Tyler så betyr det strengt tatt “flislegger”, men det dekker også betydningen av den moderne jobben som en “bricklayer” (mursteinarbeider) typisk driver med. Dette henger naturlig sammen fordi fliser og murstein i hovedsak er laget av det samme materialet; brent leire, altså keramikk. Hvordan materialer samarbeider er er selve fagets kjerne, så å si, og ihvertfall når det kommer til ting som flisleggere – og murere – i hovedsak beskjeftiger seg med, så er kunnskapen fette eldgammel. De eldste tilløpene til “murverk” befinner seg i tidsepoker da “homo sapiens” strengt tatt ikke engang fantes. Prinsippet med å “stable en stein oppå en annen stein” er jo ellers ganske opplagt. Det krever bare rudimentær intelligens. Hva det virkelig handler om er kompetente never.
Intelligensen kommer etter min mening ikke på banen før man utvikler en mer sofistikert tilnærmelsesmåte overfor materialene. Selve det å bygge noe med hva man har for hånden kommer som prinsipp selvsagt i forkant av det å finne opp “teknikker” som gir bedre og ikke minst mer varige resultater i forhold til oppgaven. Jeg mener, vi kan eksempelvis nevne at selv om vi mangler konkrete bevis for at den tidligere utgaven av mennesker, homo erectus, hadde evnen til å bygge havgående fartøy, så er det vanskelig å forklare på noen annen måte hvorfor vi finner levninger etter dem på øyer som har ligget isolert til i millioner av år. Hvor smart må man være for å bygge en stor flåte av bambus? De lærde strides. Prinsippet med at noen ting flyter mens andre ting synker er jo ellers noe selv små barn oppfatter når de lever nært vann, som folk typisk gjør og alltid har gjort. Man trenger jo alltid vann. Siden blir det bare et spørsmål om å leke seg frem til noe som bærer deg mens du plasker rundt der ute. Sånne oppdagelser er ganske opplagte.
Mindre opplagt er oppfinnelsen av betong, som vanligvis tilskrives romerne, selv om dette henger på hvordan man definerer betong. Det som utgjør forskjellen er – slik murere ser det – at romersk betong benyttet portlandsement, i form av produktet “pozzola” som var en form for vulkansk aske, mens eldre “støpearbeider” i hovedsak har handlet om mørtel basert på brent kalkstein. Også her er det en kunst å skille mellom hva som er oppdagelser og hva som er oppfinnelser. Bruk av ild vil jo i utgangspunktet medføre at man lager til dedikerte “ildsteder” med de materialene man har for hånden. Siden noterer man seg hva som skjer med de materlatene som utsettes for direkte varme på denne måten. Keramikk har åpenbart blitt oppdaget fordi noen en gang lagde grensen rundt et ildsted med våt leire, som siden ble hard og “steinaktig” på den siden som vendte mot varmen. Hmm tenker de smarte da. Dette er interessant. Det må utforskes mer. Og så går ting sin gang. Kalksteinens underlige egenskaper etter varmebehandling ble sikkert oppdaget på lignende vis – de særlig interesserte kan utforske saken på egen hånd – men det er umulig å si noe om hvor tidlig noe av dette skjedde. Folk har jo holdt på med å “leke med fyrstikker” i minst to millioner år. Alt vi kan gjøre er å datere arkeologiske funnsteder og basere spekulasjonen vår i disse faktapunktene. Hva som er “mulig” er jo èn ting, mens hva vi kan bevise er noe helt annet. Vi holder oss til det sistnevnte når vi påstår noe, men vi holder ikke desto mindre blikket ganske stivt festet på den andre horisonten. Alle har lyst til å være den som oppdager noe nytt og sensasjonelt, som for eksempel “Tash-Tepe-kulturen” i Anatolia, som ihvertfall ingen hadde hørt om da jeg gikk på folkeskolen.
Saken er at de finner terrazzogulv på funnsteder i denne anatoliske kulturkretsen, som ser ut til ha eksistert i regionen under det vi kaller “den eldre steinalder” — grovt sett alt som skjedde før det ble vanlig at folk var bofaste, eller ihvertfall før vi typisk finner spor etter dette. Et problematiserende forhold er jo at havnivået var opptil 200 meter lavere under istiden. Spor etter kystbefolkninger fra den tiden befinner seg derfor rett og slett på havets bunn fra vårt perspektiv, så vi er nødt til å rette blikket mot “innlandskulturer”. Foreløpig har vi forskjøvet horisonten for “sivilisasjonsmessige bygningsstrukturer” tilbake til omtrent femten tusen år før vår tid. Det de finner i Anatolia er ganske tankevekkende sånn sett. Terrazzo betyr grovt sett “kaldstøpte” fliser – typisk laget av knust marmor (eller annen stein) og mørtel – nå i våre dager, men det regnes likevel som et terrazzogulv når det er støpt der på stedet – plasstøpt – med typiske terrazzomaterialer. La oss uansett ikke fortapes i pedanteri rundt støpegulvenes taksonomi, poenget er at de overhodet laget støpegulv i stor skala for femten tusen år siden. Det krever jo at de har flyttet oppmerksomheten fra oppdagelse – en observert effekt – til oppfinnelse – en strukturert måte å bruke den observerte effekten – på et tidligere tidspunkt enn når vi begynner å finne mange spor etter de kulturene som utviklet disse teknikkene. Du vet. Først er noe en “heksekunst”. Siden blir det en “folkekunst”. Og sånn går kulturen sin gang.
Det første jeg tenker når jeg leser dette er hvordan knuser man et såkalt kriminelt nettverk? Jeg ser ikke hvordan dette er en fysisk mulig ting å gjøre – ikke engang Stalin klarte å “knuse de kriminelle” i sine velmaktsdager og det var ikke fordi han ikke prøvde veldig hardt – så da blir det bare pissprat av eksakt den typen som skaper “kriminell vilje” i utgangspunktet. Vi snakker jo om mennesker her, selv om man ikke liker dem. De både agerer og reagerer på typisk menneskelige måter. Det er jo ellers alminnelig enighet om at Stalin ikke sjenerte seg for å bruke hvor “harde metoder” som helst når det var noe han ønsket å få gjennomført, så hvis noens allmektige stilling noensinne har båret bud om suksess med å knuse de kriminelle i generell forstand, og “kriminelle nettverk” i særlig forstand, så var denne historiske skikkelsen “godt plassert” for å lykkes med prosjektet, men det var faktisk det motsatte som skjedde. De såkalte vory v zakone – det betyr “tyver under loven” – styrket totalt sett stillingen sin under Stalin.
Russiske gangstere som konsept sto sannsynligvis sterkest på 1990-tallet, mens det fortsatt hersket usikkerhet rundt hva man kunne forvente fra den kanten. Imidlertid var det ingen mangel på ting som “folk hadde hørt” pluss at alle selvsagt kunne observere de mildt sagt kaotiske forholdene som rådet i det russiske samfunnet i et tiår eller så etter at Sovjetsamveldet kollapset. Putins sterkeste kort har jo helt siden dag èn vært at han har brakt en viss grad av “orden” til det russiske samfunnet. Ting er ikke optimale men de er i det minste såpass strukturerte at de er forutsigbare. Greia er jo at folk overlever bedre hvis de organiserer seg. Dette er et vanlig biologisk prinsipp som forsåvidt gjelder på et evolusjonært nivå uansett hva slags art man tilhører, men mennesker er tradisjonelt sett særlig flinke med å søke sammen i “nettverk” for å bedre kunne løse de aktuelle utfordringene fra dag til dag. Du vet. Utveksle informasjon og synkronisere planer. Det går fint an å overleve som enslig person i “villmarka” men det er enklere hvis man er en gruppe. La oss si 10-12 personer som har overlevd en flystyrt, men de befinner seg på et kronglete sted. Gitt at de ellers er mentalt normale så vil alle sannsynligvis forstå at de har best sjanser hvis de holder sammen og ikke gjør noe dumt eller desperat. De vanskelige omstendighetene fremkaller en helt annen følelse for betydningen av “samhold” og felles interesser enn hva man typisk var vant til i sitt bekymringsfrie hverdagsliv.
Hvorom allting er, de tidligere nevnte vory v zakone hadde eksistert siden lenge før Sovjetsamveldet kom på banen, og de eksisterer sannsynligvis den dag i dag, ihvertfall i det russiske fengselssystemet — som de fleste av oss har liten lyst til å erfare. Opprinnelig ble de definert som “de som kontrollerer de delene av samfunnet som tsarens hemmelige politi ikke kan nå”. En litt mystisk formulering som ikke desto mindre bør være eminent forståelig. “Den kriminelle underverdenen” antas jo å være befolket av “lyssky individer” som av ulike årsaker ikke ønsker å leve innenfor samfunnets rammer, men ikke minst så antas den å ha sitt eget økonomiske system, altså det folk mener når de snakker om “den kriminelle økonomien” av svarte penger og hemmelige transaksjoner. Hvor kommer disse pengene fra? Med bare ett ord: synd. Nesten alle profesjonelle kriminelle operasjoner tjener mesteparten av pengene sine på at det finnes et marked for synd. Du vet. Rusmidler, illegal sex, gambling og det ene med det andre. Folk vil ha det enten det er forbudt eller ikke. Spørsmål: Hva er det første som skjer i et samfunn som forbyr homofili? Svar: Lokale kriminelle åpner egne “opplevelsessteder” for homofile, i praksis bare en snuskete bar hvor man ikke er så nøye med reglene, men det er mye penger å tjene på opplegget så da blir det som det blir. Kundene betaler blodpriser for drinkene sine og godtar at det må være sånn fordi det er mange som må bestikkes for at stedet skal kunne holde på i fred for politi og myndigheter, men selv da vil det forekomme sporadiske razziaer og den typen ting. Det er jo viktig at “det store publikum” har en følelse av at myndighetene “gjør noe” så svaret må bli noen få men svært synlige aksjoner. Omtrent sånn som de praktiserer “kokainbekjempelse i Colombia”. Alle vet at det er en håpløs jobb, men det må “se ut som” de i det minste prøver, så greia blir at de flyr inn med angrepshelikoptere og kommandosoldater for å “ta ut” noen produksjonslinjer her og der, men i det store bildet har dette eksakt null effekt på selve problemet. Bildene fra de svært grundig filmede aksjonene får imidlertid ned blodtrykket hos de som bevilger penger, så da så. Politikken fungerer ikke engang som “plaster på såret” — det er mer snakk om å plastre pissprat foran øynene til publikum.
Josef Stalin lyktes aldri med å “knuse de kriminelle”, så vi får se hva Senterpartiets representant fra Nordland, Siv Mossleth, klarer å få til. Selvsagt vet jeg allerede svaret. Det er derfor jeg kaller det pissprat. Det er så sterk etterspørsel etter “kriminelle tjenester” i samfunnet at ingen vil klare å utrydde dette fenomenet på noen måte som allerede har vært forsøkt. Jeg mistenker disse politikerne for å være lite mer enn patetiske posører som liksom er litt “tøffe i trynet” på uforpliktende måter. Du vet. Små hunder som knurrer. De mener det sikkert alvorlig men de skremmer ingen. Når det gjelder det berømte “barne og ungdomsarbeidet” har jeg bare ett godt råd: Slutt å lyve for dem. Hvor tidlig tror du et gjennomsnittsmenneske lærer seg at det kan være en aktuell strategi å lyve om ting? Det er vanskelig å si noe eksakt og egentlig ikke hjelpsomt å trekke ut noen gjennomsnittsalder, men vi kan ihvertfall si “lenge før de kommer i skolealder”. Jeg vet ikke hvor vanlig det er der ute å for eksempel ta det som en selvfølge at tenåringen din snakker sant om ting når du spør dem om hvordan det går og alt det der, vanskeligheter forekommer jo, men ved det tidspunkt når folk etablerer selvstendighet og myndighet under loven har nesten alle en godt innarbeidet forståelse for hva løgn er og hvordan det virker: 1. Det går alltid an å lyve. 2. Det vil nesten aldri få noen alvorlige konsekvenser hvis man lyver. Dette inngår som standard spilleregler i “det normale menneskelivet”. Hvor tidlig lærer man dette? Det er som sagt vanskelig å si noe om – eller hvorfor ikke bare si at det er “individuelt” og kalle det jobb ferdig gjort – men selv mener jeg at jeg dannet filosofisk basisforståelse av løgnens vesen og funksjon før jeg fylte ti år. Jeg regnet ikke automatisk med at alt folk sa var sant, men jeg antar likevel – uten at jeg kan erindre noe av det – at jeg ved en yngre alder manglet evnen til å forstå løgner. Slik sett må dette ha tilkommet på grunn av “erfaring”. Men hvordan? Svaret er opplagt: Familiekretsen, skoleverket, vennene.
Når det gjelder kriminalitet og denslags våger jeg å påstå at “folk flest” foretrekker at de lovløse “skjerper seg” foran alle andre forslag til løsninger, inkludert det å knuse hele eller deler av dem, i sjel og legeme. Selv om det er ganske lett å ødelegge et individ – fylle dem med angst og hat, gjøre dem avhengig av piller og så videre – så virker dette mildt sagt ikke som noen fremtidsrettet politisk strategi innenfor kriminalomsorgen. Et bedre spøsmål må bli om det overhodet går an å få folk til å skjerpe seg og i så fall hvordan. Eller har du selv bedre erfaringer med å “banke vett inn i dem”? Politiet er for eksempel en “overveldende overmakt” som ikke burde ha noe behov for å “markere seg” på barnslige måter. Uansett hvor man befinner seg på jorda så har alle kriminelle en sunn respekt for “loven”, som politiet overhodet ikke behøver å insistere på. Faktisk er det rimelig å påstå at en typisk kriminell har mer “respekt for loven” enn de fleste andre, selv om de ikke “følger den” i noen utpreget grad. En typisk kriminell – som livnærer seg på kriminell virksomhet – ser på “loven” omtrent som en kystbefolkning ser på orkaner, eller en innlandsbefolkning forholder seg til snøstorm: Det er noe som kan skje, og når det skjer har man ingen kontroll over ting. Man må bare holde hodet lavt og vente til det verste går over. Siden blir det å rydde opp i elendigheta. Få ting på stell igjen. Loven kommer og går som orkanen “Beryl” over Jamaica. Folk må bare holde seg fast og vente mens alle “løse gjenstander” og dårlig sikret gods går tapt i vinden, men siden blir det å vende tilbake til den normale hverdagen, inkludert det normale kvantum av synd som en gjennomsnittsborger går til de kriminelle for å kjøpe. Og akkurat her ligger hunden begravd, som man sier: Kriminalitet handler om etterspørsel. Folk vil ha dop. Folk vil ha veddemål, sport og spill. Folk vil ha tyvegods. Folk vil ha billig sprit. Folk vil ha “illegal sex”. Dette er et faktum. Det er kjedsommelig forutsigbart at kriminalitet naturlig vil fremkomme når man forbyr folk å “gjøre som de vil” på måter som strekker seg lenger enn hva som strengt tatt er nødvendig. Det er ikke “de kriminelle” som gjør folk hekta på alskens gale ting, det er tvert imot de som har penger og ønsker å betale for synd som gjør de kriminelle avhengig av den svarte økonomien.
Døgnet har 24 timer. Året har 365 døgn. Ganger vi dem med hverandre får vi 8760. Flere timer enn dette er ikke tilgjengelig for noen av oss i løpet av året. Dette er all den tiden man har, hvorav omtrent halvparten går med til søvn og diverse annen pleie av organismen, slik at man har i praksis ikke mer enn rundt 4000 “potensielle arbeidstimer” tilgjengelig i løpet av et år. Hvis man behøver “mer tid” – for å få gjort flere ting – må man eventuelt bruke noen annens tid. Verden er full av mennesker som selger tid, så dette burde ikke være noen sak å arrangere så lenge man kan betale dem. Folk gjør hva som helst for penger. Alle vet dette. Det er bare et spørsmål om pris. Selv de som stiller opp på dugnader og tilsynelatende “jobber gratis” gjør dette fordi de forventer å oppnå andre typer fordeler. Belønning behøver ikke å være penger eller andre materielle goder. Folk gjør for eksempel ofte ting bare for å glede andre. Det oppleves som meningsfullt, men heller ikke det er “gratis”. Man har jo visse forventninger. Er jeg verdsatt? Er jeg elsket?
Det har aldri vært helt klart for meg hva som menes med å “jobbe hardt”. Jeg tror det er en bløff. Ingen av de som typisk pleier å stå frem i media og snakke om arbeidets egenverdi og den typen ting driver med det jeg vil karakterisere som “gangnlig arbeid”. Hva betyr det for eksempel å jobbe hardt hvis man er bygningsarbeider? Saken er at det er grenser for hvor hardt det går an å jobbe, ihvertfall hvis man har tenkt å beholde helsa sånn noenlunde på stell. Jeg er selv på ingen måte beholden overfor den såkalte protestantiske arbeidsetikken som jeg antar er hva de prøver å henvise til når folk oppfordres til å “jobbe hardt”. Herregud. Det er bare en masochistisk fantasi. Blant alle jeg kjenner som driver med gangnlig arbeid – jeg regner for eksempel ikke det å tukle med penger som en ekte jobb og jeg skylder derfor ikke sånne typer noen form for respekt – finnes det ikke èn som vil si noe annet enn at å “jobbe stødig” – og ikke minst korrekt – er vesentlig mye viktigere enn å “jobbe hardt”. Jeg tror at hvis vi skal bringe realisme inn i denne saken så er det neppe noen som jobber hardere – og mer – enn bønder, uten at dette har gjort det til noe gyllent karrièrevalg som folk står i kø for å komme seg inn i.
Når vi ser på “menneskelig virksomhet” i global målestokk og totalt sett, så er nesten alt vi gjør både stygt, dumt og skadelig. Mange har ganske god forståelse for dette. De kan se problemet, men det er uklart hvordan man skal forholde seg til det. For hundre år siden var det vanlig å fantasere om alle de gode tingene fremskrittet skulle bringe. Du vet. En bedre verden. Et enklere liv. Det ene med det andre, vi vet jo at det ikke ble slik. Samfunnets overskudd ble ikke fordelt blant alle. Det ble istedet kanalisert til et svært lite segment av svært rike individer, familier og sammenslutninger. Ting er riktignok litt bedre i Norge enn i for eksempel USA eller Storbritannia, men også her har vi et segment av parasitter som stikker av med mesteparten av samfunnets penger. Jeg har ikke noe imot å fø på flyktninger men jeg ville ikke kunne leve med meg selv hvis jeg visste at min virksomhet – noen deler av noen timer gjennom hele året mitt – bidro til å gjøre Røkke, Rimi-Hagen og resten av avskummet enda mer perverst rike enn de allerede er. Det er fint hvis de flytter til Sveits eller noe. Vi behøver ingen sånne. “Milliardærer” er de verste blant de verste når det kommer til jordisk skadeverk. Mer avskyelige mennesker blir rett og slett ikke laget, kanskje med unntak av nikkerne som diltesmisker dem oppetter ræva. Ganske kvalmende opplegg. Hvordan ble mennesket en så tarvelig skapning? Det kan man lure på, men det vil være klokere bruk av tiden å forberede seg på det som kommer. Hvis det overhodet går an for mennesker å leve på denne planeten om enda hundre år så vil det være på måter som er svært annerledes enn dagens typisk “vestlige” livsstil, hvor vi alle i prinsippet er bortskjemte prinsesser som aldri har behøvd å forholde seg til virkeligheten.
«Altmark»-saken var en hendelse under andre verdenskrig der flåtestyrker fra Storbritannia bordet et skip fra fiendestaten Tyskland utenfor kysten av Norge, som da var nøytralt. Hendelsen skulle få meget store konsekvenser for det videre krigsforløpet for Norge, og bidro i stor grad til å akselerere den tyske planleggingen av et angrep nordover mot Norge og Danmark. Samtidig var bordingen av «Altmark» i Jøssingfjorden den inntil da mest alvorlige krenkelsen av norsk nøytralitet, og også norske myndigheter reagerte skarpt på hendelsen. «Altmark»-saken førte uansett til en opptrapping av planene for en tysk invasjon av Norge og Danmark. Fem dager etter hendelsen, den 21. februar 1940, fikk general Nikolaus von Falkenhorst i oppdrag av Adolf Hitler å starte planleggingen av det som fikk navnet operasjon Weserübung. Denne operasjonen ble iverksatt mot Danmark og Norge den 9. april 1940.
Ifølge historikerne fantes det et svensk nazimagasin kalt Sverige Fritt og der ble det den 31. januar 1941 – altså et godt stykke inn i den perioden av norgeshistorien som vi kaller “okkupasjonen” – publisert en artikkel som to uker senere ble gjengitt i Fritt Folk, hovedorganet til partiet Nasjonal Samling i Norge. Dette er første gang vi støter på ordet jøssing. Det ble opprinnelig introdusert som skjellsord for en engelskvennlig person som også er motstander av den tyske okkupasjonen og Najonal Samling sitt “marionettestyre” av landet. Tanken den gangen må ha vært at de skulle finne på et ord som var motvekt til quisling, som allerede i 1941 var godt etablert som skjellsord for en som stiller seg på okkupasjonsmaktens side, men det gikk neppe mange minutter før jøssing ble tatt i bruk som hedersbetegnelse på de som er “passive motstandere” i forhold til tyskerne og deres allierte, det vil si “gode nordmenn” sånn som dette ble tolket den gangen. Hva tenker du? Ville du selv vært quisling eller jøssing? Svaret ligger i at det er få prinsipielle forskjeller mellom nazister før og nå. Det er akkurat de samme typene som mener akkurat de samme tingene av akkurat de samme årsakene.
Igjen må det minnes om at selv innenfor en så notorisk organisasjon som SS – Schutz-Staffeln – var det langt mellom “virkelige psykopater” og man ender umiddelbart i en blindgate dersom man forsøker å utdefinere Hitler og gutta som en anomali innenfor menneskehetens historie. Det er de jo ikke. Noen av dem var utvilsomt fette sinnssyke, men de fleste var helt normale mennesker. Personkult rundt en sterk og karismatisk lederfigur forekommer den dag i dag — faktisk til en sånn grad at man er mer lojal mot lederen for den politiske bevegelsen enn man er mot både loven og statsmakten i sitt eget land. Fenomenet Donald Trump er svært likt fenomenet Adolf Hitler sånn sett. Det er jo ellers urimelig å påstå at Trump representerer et mer “ekte” Amerika enn Biden, jeg vil snarere si tvert imot, men det er heller ikke poenget her. Det handler om den politiske kjøttvekta. Hvor mange følgere har du? Det er hva alt koker ned til i disse dager. Republikanske politikere i USA har forandret seg sterkt siden 2015, i det minste utenpå. Ser man nøyere på opplegget deres så får man jo inntrykk av at de er der hvor de er nå på grunn av en plan som ble lagt etter at Ronald Reagan tapte valget for Jimmy Carter i 1976. Noen har snakket sammen og bestemt seg for å samarbeide om visse politiske mål. Før den tid var det dårlig til intet samarbeid mellom de “nasjonale” og de mer “religiøse” operatørene på høyresiden. For eksempel er abortkampen en fanesak for noen, mens “ekteskapet som hellig institusjon mellom mann og kvinne” er noe andre vil dø for. Mest populært er likevel innvandringsspørsmålet, som i praksis fungerer som nåtidens versjon av gammelnazistenes “jødespørsmål”. Mange har jobbet veldig flittig med å skape en veldig angst rundt migranter, flyktninger, innvandrerer eller hva man ønsker å kalle det. De insisterer på at situasjonen er farlig. De insisterer på at det finnes skjulte krefter som forgrener seg langt inn i norsk politikk og som jobber for å erstatte Europas urbefolkning – de hvite – med diverse andre og antatt mer “samarbeidsvillige” forlkeslag enn de like antatt “kulturelt overlegne” hvite befolkningsgruppene.
Ikke for det, også forrige gang nazismen var populær var de ikke merkbart mye mer vennlig innstilt mot “negre” enn mot jøder, forskjellen besto vel bare i at jøden ble betraktet som utspekulert og intrigant – en verdig intellektuell motstander – mens negre ble sett på som dyr det knapt var noe poeng i å forsøke og snakke til. Fra nazistene i USA sitt ståsted er det ønskelig å “bortvise alle palestinere fra Gaza”, noe også visse europèiske meningsfeller støtter sterkt. Så hva snakker vi om her? Worst Case Scenario (WSC) er at de dreper dem alle sammen. Det er lite sannsynlig at dette vil skje men det er ikke utenkelig med dagens politiske klima i Israel. Egypterne sier at de vil motsette seg forsøk på å drive palestinerne over grensen og inn i Egypt, men det gjenstår å se hva dette betyr i praksis. Hvis noe sånt skjer vil verden uansett ha et massivt flyktningeproblem. Akkurat som “alle” sa kom til å skje etter krigen i Irak. Det er jo litt etterslep med sånne ting. Det tar et år eller to før man merker “ringene i vannet” her i Europa etter diverse krigsoperasjoner på andre kontinenter – mest relevant er Afrika og Vest-Asia – men at vi kommer til å merke det er hundre prosent fette idiotsikkert. Latinamerika og hva som enn foregår lengst mot øst, altså Stillehavskysten, Sørkinahavet og så videre, har mer å si for USA (og Australia) enn for Europa, så langt som migranter angår, men på generelt grunnlag så har alle “tidligere kolonimakter” – inkludert selvsagt Danmark, men også ikke minst Storbritannia – en moralsk plikt til å rydde opp etter seg i forhold til det politiske kaoset de har skapt i visse tidligere kolonistater. Jeg vet ikke noe om hva eller hvordan, men jeg observerer en viss grad av hat og forbitrelse over disse temaene. Er du jøssing eller quisling? Vi stiller av uforståelige grunner opp moralske skillevegger mellom en norsk 18-åring i 1942 som “føler at han bør gjøre noe” og en palestinsk 18-åring i 2024 som føler akkurat det samme, av akkurat de samme årsakene. Tyskerne hadde jo også med seg noe slags halvfordøyd historisk vås om hvordan de “egentlig” har krav på det norske territoriet på grunn av rasen og det ene med det andre. Det var uansett ikke argumenter noen hadde lyst til å høre og enda færre følte at de burde ta noen hensyn til.
Det har i alle år vært vanlig på norsk høyreside å hevde at det var Storbritannias aksjon mot skipet Altmark i Jøssingfjorden som medførte at Hitler “måtte” ta både Danmark og Norge, for å sikre nordsjøflanken mot “angrep bakfra” både før og mens den svært mye viktigere Operasjon Barbasossa – altså invasjonen av Sovjetsamveldet – ble iverksatt. Magasinet Sverige Fritt praktiserte i så måte bare den samme politiske heksekunsten som de den dag i dag er så glade i på høyresiden: Ta tak i noe du selv gjør og angrip en “motstander” – ekte eller stråmann – på svært aggressivt vis fordi de gjør “noe lignende” eller eventuelt “logisk sett det samme”. Dette kalles å jevne ut terrenget. På lang sikt vil dette gjøre alle ting “flate” og det blir vanskelig å se de moralske grenselinjene. På den tiden ordet jøssing ble oppfunnet var det jo alminnelig forståelse for at Norge var under okkupasjon på grunn av quislingene, slik at det fantes en viss interesse for å si at nei, dette er det jøssingene som har gjort. Du vet. De engelskvennlige. Storbritannia hadde jo erklært krig mot Tyskland så snart Hitler gikk til angrep på Polen i september 1939, men Norge ønsker ikke å bli blandet inn i saken. Altmark-affæren endret imidlertid spillereglene. Det formelle påskuddet for å ta Norge var ikke engang så mye at britene bordet og arresterte skipet Altmark som at den norske marinens øverstkommanderende tillot Altmark å seile gjennom farvannet rundt “Bergen krigshavn” om natten. Folkerettslig sett er jo ikke en nøytral stats væpnede styrker forpliktet til å yte motstand i aksjoner rettet mot tredjepart fra en antatt overlegen krigsmakt, slik at Norge kunne ikke klandres for at Storbritannia tok seg til rette med makt, men de skulle ikke ha tillatt Altmark å stevne gjennom Bergen krigshavn. Sånn er reglene for korrekt krigføring. Eller altså, bare gale mennesker liker krig, men når det likevel skal være så galt skader det jo ikke å trekke opp noen grenser for hvor langt folk har lov til å gå, selv om “loven” teknisk sett ikke blir håndhevet akkurat der og akkurat da. Etter at det har vært krig et sted setter man jo ikke automatisk alle soldater (og andre involverte aktører) på tiltalebenken for å ha begått vold, selvtekt, tyveri og annet, fordi sånn er krigens natur, men vi lar heller ikke de unnslippe som går alt for langt og begår krigsforbrytelser.
Det finnes sikkert noen slags sære nazimiljøer hvor det å “ta en jøde” gir deg en viss status, men etter 1948 har det eksistert en konflikt i Vest-Asia som aldri hadde eksistert der tidligere: En kolonistat av aggressive “settlere” som begår systematiske overgrep mot den lokale urbefolkningen. Riktignok hadde regionen vært “et britisk mandatområde” i tredve år ved det tidspunktet, men britene var jo ikke ute etter å fordrive den lokale befolkningen for å bosette seg der selv. (De fleste briter synes det er mer enn varmt nok i Frankrike og Spania.) Og før britene ble sittende med ansvaret befant rubbel og bit seg innenfor “det ottomanske imperiet” (som imidlertid gikk under etter den første verdenskrig). Teknisk sett er det rimelig å si at “jødene” – det vil si israelerne – gjør akkurat det Hitler ønsket at de skulle gjøre: De skaffer seg sin egen stat med sitt eget opplegg, langt unna Tyskland. Nazistene forsøkte å få til tvungen massedeportering av jøder til Palestina, men det ble ikke aktuelt så de drepte dem istedet. Jeg definerer meg selv som “nøytral” i spørsmålet om det bør eksistere en egen stat for jøder, men på generelt grunnlag er jeg skeptisk til “etnonasjonalisme”. Det avgjørende er imidlertid at jeg føler ikke at dette spørsmålet angår meg selv på noen måte. Derfor er meningene mine rundt denne saken bare sjablongmessige silhuetter som dekker “alle lignende forhold” hvor jeg synes at jeg observerer en åpenbart mye sterkere part som oppfører seg hensynsløst mot en åpenbart mye svakere part. Det er ellers akkurat det samme for meg om Israel eksisterer eller ikke eksisterer. Det er like abstrakt for meg som krangel om tomtegrenser på Fillippinene. Selvsagt er det viktig for de som er på stedet og engasjerer seg i saken, bare at jeg er altså ikke en av dem. Men så er jeg heller ikke på noen måte en viktig person. Ingen behøver å bry seg om noe av det jeg sier, noensinne. Det burde de heller ikke, hvis du spør meg, fordi “min verden” er customisert og tilpasset “min egen natur”. Det er svært usannsynlig at noen – i det hele tatt – skal ha samme syn som meg på alle ting, eller engang “de fleste ting”.
Som jeg alltid sier: Hvis man er født og oppvokst i Norge, snakker norsk, har gått på norsk folkeskole og det ene med det andre, så er man for alle praktiske hensyn norsk, uansett hvor foreldrene deres eventuelt kom fra. Det finnes ingen “delt lojalitet” hos disse noe mer enn det finnes hos nordmenn med tyve-tredve generasjoner lang “innfødt” stamtavle: I utgangspunktet er alle først og fremst lojale mot seg selv og sine egne planer i dette livet. Samfunnet man eksisterer innenfor er bare et “bakteppe” som man identifiserer seg med på en annenhånds måte uansett hva og hvem man ellers er. Bare spør en person som identifiserer seg som “kristen”. Hva er viktigst av Norge og Gud? For meg finnes det ingen tvil. Norge er vesentlig mye viktigere enn Gud, selv om ingen av delene eksisterer i noen objektiv forstand. Fordi det ene er et abstrakt avtaleverk som regulerer min daglige livsførsel mens det andre – i aller beste fall – bare er en paranoid vrangforestilling. Jeg har ikke selv noe sentimentalt forhold til Norge, i den forstand at jeg får tårer i øynene når jeg hører nasjonalsangen og denslags, men jeg synes vi har et etter måten bra samfunn. Likevel er det ikke utenkelig at jeg kunne ha flyttet til et annet land mens barna mine var små, slik at de vokste opp der og etablerte slike språklige og kulturelle vaner som folk typisk har der på stedet, mer enn hva jeg hadde med meg fra Norge. Sånn er jo også situasjonen for mange. Hvis man for eksempel har gått på skole i Frankrike mellom aldrene fem og atten så vil man sannsynligvis føle seg temmelig fransk senere i livet. Er ikke det bare rimelig da? Foreldrenes betydning som “oppdragere” blir ofte overvurdert, fordi fra barnas synsvinkel er det jo sine jevnaldrende man skal “vanke sammen med” på livets vei, ikke foreldregenerasjonen, og slett ikke folk man ikke engang kjenner i et land langt borte. Selvsagt er det bare rasisme når folk innbiller seg at det er “kvalitative” forskjeller mellom nordmenn og “individer med innvandrerbakgrunn” som i tur og orden manifesterer seg som “migrasjonsproblemer”. Vi har i virkeligheten ingen særlige problemer å snakke om på dette området, fordi staten har stort sett kontroll over ting. Det forekommer sikkert litt “flyt” over svenskegrensa, eventuelt at noen tar seg hit med båt, men de som tror det er enkelt å “snike seg” inn i Norge bør ta seg noen fotturer i det aktuelle terrenget og tenke èn gang til.
Hvorom allting er, selve saken her og nå er stokastisk terrorisme — som enkelt sagt er det samme prinsippet som er i aktiv bruk når man stempler noen som et “lovlig mål” hvem som helst bare kan trakassere eller banke opp, med varierende grad av voldelig utagerende atferd på stedet. Folk blir jo myrdet på helt usaklig grunnlag. Du vet. Sånn som folk typisk snakker når mange mumler mye om at “noen må gjøre noe”. Det danner seg sakte men sikkert “etterspørsel” etter denne “noen” som skal komme for å “gjøre noe” med problemet. Noe lignende skjedde faktisk med Greta Thunberg. Ifølge sin egen historie startet alt med at hun satt og filosoferte over dette med at “noen må gjøre noe” i forhold til klimaproblemene. Plutselig gikk det opp for henne – ung som hun var i førsten – at “jeg er jo noen”. Kanskje jeg er den som skal “gjøre noe”? Dermed startet sagaen om Greta Thunberg. Den pågår fortsatt, sammen med mange andre som resonnerte seg frem til omtrent det samme som henne. Nazistenes overgrep mot jødene på 1930 og 40-tallet benyttet seg av propaganda for å fremkalle en slik type “etterspørsel” etter at “noen skal gjøre noe” på en veldig intens og malignant måte, som likevel ikke var “verre” enn den vi alle kan se hver eneste dag nå for tiden, bare at nå snakker de om “muslimer” – eventuelt innvandrere mer generelt – ikke jøder. Ellers er alt helt likt. Historiens struktur er så lik at dette ville blitt dømt som plagiat hvis det var snakk om en rettssak over opphavsrettigheter til åndsverk. De har jo bare byttet ut noen ord her og der, ellers er opplegget identisk. Herregud. Hva skal man liksom tenke om dette? Det er jo evneveikt. Det er ikke hjelpsomt å oppfordre til hat og ufred mot noen, minst av alt allerede nevrotiske minoritetsgrupper med tilpasningsvansker. På den annen side er ikke dette “jævlig viktig” heller, det er bare vanlig menneskelig ondskap. Alle har det i seg, men ikke alle har god styring over seg selv. Mange bobler helt over av entusiastisk skadefryd så å si dagen lang, men de fleste av oss nøyer oss med å smile diskrèt når en vi vet er en pompøs drittsekk har ramlet og slått seg eller noe. Det er jo ikke bra å ha evnen til å glede seg over andres ulykke – ihvertfall ikke å skamløst blotte ondskapen sin foran offentligheten – men det er definitivt en hvor gammel som helst egenskap innenfor det typisk menneskelige repertoaret av bisarr atferd. Det går neppe av moten med det første.
