Normaliseringen av Donald Trump

Det var utvilsomt tidenes mest merkelige presidentdebatt; hvor den sittende visepresidenten Kamala Harris fremsto som en litt overbærende skolefrøken som irettesatte en uskikkelig guttunge. Helt objektivt sett hadde ikke Donald Trump annet å komme med enn sinnssvakt vrøvl og fantasier. Hvis dette faktisk var en situasjon hvor en elev skal presentere hjemmeleksene sine, så virket han ikke godt forberedt, eller for den saks skyld særlig interessert i skolearbeid i det hele tatt. Denne kandidaten trives nok best når han kan skryte, braute og fortelle løgnhistorier foran et ukritisk publikum som klapper, plystrer og ellers gir uttrykk for at “de elsker ham akkurat slik han er”. En showmann som måler sin relative suksess på scenen i publikumsstørrelse, men som også – forutsigbart – synes dette er så viktig at han lyver om saken. Hvem andre bryr seg om sånt? Og hva slags politisk velgergruppe gidder å gå på “vekkelsesmøter” i forhold til verken sak eller kandidat?

Min grunnholdning innenfor politikken er at hvis du ikke engang klarer å få tommelen ut av ræva lenge nok til å gå og stemme når det er valg så er du ikke seriøs, uansett hva slags annet jåss du måtte ha å komme med. Du vet. Følelser, meninger og denslags. Jeg vet at det finnes et segment av befolkningen som avstår fra å stemme fordi det gir dem spysmak i kjeften. Jeg klandrer dem ikke. Det finnes ingen gode alternativer på tilbudssiden, men faktum er at noen av disse kommer uansett til å havne i politiske maktposisjoner, så jeg foreslår at de som er moralsk fintfølende gjør som meg: Holder seg for nesa og stemmer på det minst jævlige alternativet. Det er eksakt null sjanse for at noen som helst kommer til å få “akkurat det de ønsker seg” (kanskje bortsett fra de aller rikeste), så ikke gå til politikken med håp. Det gjør bare idioter. Altså sånne som lever i en emosjonell berg og dalbane av håp og skuffelser gjennom store deler av livet. Hva kan man si? Glem det. Det kommer ingen mirakler. Alt vi har av både godt og vondt er ting vi har fordi folk har jobbet systematisk for at det skal være slik.

Annonsørinnhold

Stor oversikt: Disse ville Black Week-kuppene gjør du nå

Det burde i utgangspunktet være en no-brainer. Hvor får du pengene dine fra? Hvis svaret umiddelbart er lønna så er du en arbeider, det vil si en som livnærer seg gjennom å selge sin arbeidskraft – med alt det innebærer av kunnskap, talenter, eller mangel på sånt – til en som driver med oppkjøp av arbeidere, eller skal vi for presisjonens skyld si “arbeidstid”. Som regel noe i landet rundt førti timer i uka. Sånn er opplegget for et overveldende flertall av befolkningen — og de er i det store og hele fornøyd med denne ordningen. Det fungerer greit nok. Den enkleste veien til penger er å selge seg på arbeidsmarkedet. Til og med NAV er lagt opp rundt dette salgsforholdet, slik at de bruker mye energi på å lære klientellet sitt hvordan man pynter seg med CV og snasne formuleringer, foruten alt hva som ellers må til av blafrende øyenvipper og kyssetrut for at horekunden skal velge akkurat deg. Til og med selve ordet arbeidsgiver er et skittent propagandaknep som er designet for å knuse folks psykologi: De er den som gir, du er den som får — til tross for at du er den som selger ræva di på markedet for oppkjøp av arbeidskraft. Alle vet hvordan dette fungerer. Det å “gå på jobb” betyr at man møter opp til avtalt tid, på avtalt sted, og ellers gjør som man får beskjed om av den som betaler for hele greia. Siden blir det et spørsmål om hva eksakt man gjør. Hva slags materielle resultater skapes ved hjelp av den arbeidstiden du selger? Fra min synsvinkel er det – i beste fall – latterlig å si at man gjør en jobb hvis opplegget handler om for eksempel å “skape innhold på nettet”. Herregud. Hva er dette for slags evneveikt vrøvl? For å være crystal fucking clear som amerikanerne sier: Jeg har ikke noe imot underholdningsindustrien, men hvis dette ikke er en kallelse som du føler i dypet av din natur så har du strengt tatt ikke noe i kunstfagene å bestille. (Det eneste unntaket jeg ser er hvis man holder orden på regnskap, følger opp avtaler, og alt det andre som tilligger forretningssiden av det å for eksempel drive en friteatergruppe, men selv det bør helst inneholde et element av “pasjon for kunsten”. Det kan aldri bli en “vanlig jobb”.) Jeg er en kompromissløs drittsekk på akkurat dette: Vis meg hva du har laget og jeg skal si deg hva du har gjort. Noe annet mål anerkjenner jeg ikke.

Objektivt sett kan hvem som helst ta en eksekursjon sammen med meg, til alle de tingene jeg har bygget med mine egne hender i Oslo og ellers på Østlandet (noe også i utlandet). Ta med hva du vil av dokumenteringsutstyr. Fotoapparat, lommekalkulator, penn og papir. Ta mål. Skriv alt sammen ned. Innhent så priser på å få utført det samme arbeidet, med de samme materialene, i dagens marked. Det du kommer til å finne ut er at jeg har skapt minst hundre ganger så mye verdi som jeg noensinen har tatt ut av systemet — og da snakker vi om den typen verdi som kommer til å stå støtt i tusen år, hvis ingen gjør en aktiv innsats for å rive det (som heller ikke kommer til å bli billig). Poenget med å nevne dette er at du kommer ingen vei med meg hvis vi skal snakke om “samfunnsnytten” og slike moralske temaer. Jeg har bevis. Hva har du? Hva er sluttproduktet av den arbeidskraften du selger inn i systemet? Hvor ender denne energien? Hva skaper du? Til hvilken grad det man gjør kan karakteriseres som “ærlig arbeid* koker ned til hvor sluttresultatet av det man gjør passer inn i prinsippet om å drifte denne planeten som om det er en slektsgård man har tenkt skal vare evig. Jeg føler ikke engang noen skygge av tvil om at jeg selv er “på den rette siden av ting” sånn sett. Det er ikke mystisk. Jeg er på den rette siden simpelthen fordi jeg aldri har godtatt noe annet. Hva “andre mennesker” angår så er det i utgangspunktet ikke min sak, men hvis du insisterer så vil jeg si at den statistiske normalen er å være et netto skadedyr. Altså at man bruker livet sitt på å ødelegge flere ting enn man skaper, direkte eller indirekte. Slik sett er min moralske plattform litt sånn Arne Næss (den gamle) dypøkologisk av karakter. Vi er en del av naturen. Det finnes ingen posisjon “ved siden av”. Og det er en bent frem psykotisk vrangforestilling å tro at vi har noen som helst slags kontroll over skadevirkningene av vår økonomiske virksomhet, slik ting har utviklet seg i tiden etter Den andre verdenskrigens slutt. Det var ikke bra før dette heller, men turbosteroidene ble ikke blåst inn i denne halvdøde hestens nesebor før selveste “forbrukerøkonomien” kom på plass i både teori og praksis. Da ble det fart på sakene. Når eksakt ble begrepet søppel funnet opp? Jeg tror ikke sånt fantes før i tiden. Folk kastet ikke typisk ting som kunne brukes til noe, om så dette var bare teoretisk og spekulativt. Fra arkeologien finner vi selvsagt søppelhauger der det er bosetninger – disse møddingene er noe av det beste arkeologene vet å sile og plukke seg igjennom, fordi det gir flere og bedre data om folks dagligliv på den tiden – og enhver bondegård eller stor landeiendom forøvrig vil typisk ha et “avfallsområde” hvor man kaster alt mulig rart man har definert som “ubrukelig”, men det er ikke dette jeg snakker om. Alle vet at “en normal familieøkonomi” produserer omtrent en bærepose med søppel hver eneste dag. Dette var den første økologiske analysen jeg regnet på i livet, omtrent ved 6-7 års alder. Hva skjer med søpla? Hvor havner den? Er det noen som bruker det til noe? Det endte med en kjøretur til søppelfyllinga. Jeg husker det som “et forferdelig sted”. Jeg har aldri senere skiftet mening, men jeg har skaffet meg bedre oversikt og flere ord i løpet av de drøye femti årene som har gått siden da.

Hvilket bringer oss tilbake til Donald Trump. B-kjendisen som vil bli konge. Jeg tror jeg vil si 1983 men det kan hende jeg bommer med et år eller to, saken er uansett at noen henviste til noe som var skrevet om Trump i noe slags magasin – hvor han ble fremstilt som en “ung og lovende” spekulant på eiendomsmarkedet eller noe – og ordene for en jævla idiot dukket opp for første gang, som en “mer behøver jeg ikke å si” type betegnelse på Donald Trump. Jeg føler fortsatt ikke at det er nødvendig å si noe mer, ihvertfall for min egen del, men jeg er jo også som så mange andre forbløffet over over at han overhodet stilte til presidentvalg — og smått sjokkert over at han vant. Dette var det eneste i hele bildet som var spinnvilt. Resten har vært deprimerende forutsigbart. For en jævla idiot. Hva forventer du egentlig fra en idiot? Selvsagt kommer de til å si og gjøre helt hårreisende ting. Det er jo sånn de fungerer. Det er ikke hyggelig å ha sånne som opererende hushai i et presset eiendomsmarked — men det er fullstendig fette absurd å ha dem i en politisk stilling av noen betydning. Dette kommer ikke til å ende bra var sannsynligvis verdens mest unisont tenkte tanke da det ble kjent at Trump var blitt valgt til president i USA. Han klarte aldri å utnytte hele skadepotensialet sitt, så slik sett kan vi si det gikk “bra”, men det er en stygg (og permanent) flekk på det amerikanske rullebladet at noe sånt overhodet har skjedd. Hvordan kan de innsette en sånn evneveik stakkar i en så viktig stilling? Det er ikke til å begripe. Det må jo være noe rav ruskende galt med det politiske systemet deres. Fra langt hold kan jeg umiddelbart se tre-fire ting, men siden det ikke er mitt problem skal jeg avstå fra å ytre meg. Hele Amerika kan reise rett til helvete, for alt hva jeg bryr meg. Jeg har vært der noen ganger, reist litt rundt, truffet mange snåle typer, sett mange slags ting og det ene med det andre, men det er ikke fristende å reise tilbake dit. USA er ikke noe bra sted. Riktignok finnes det “bra steder” isolert sett, men det skulle da også bare mangle i et så stort land. Helhetsbildet er imidlertid noe sørgelig jåss. Herregud. Stakkars folk, de har det ikke bra, verken med seg selv eller med hverandre.

Først nå – ti år etter at “problemet Donald Trump” kom på banen – virker det som om “folk flest” begynner å klype seg i armen og ellers foreta elementære realitetssjekker. Har dette virkelig skjedd? Det er en del “snakk” i formelle og uformelle amerikanske medier nå. Det handler om “normaliseringen av Trump”, nærmere bestemt om hvordan de på mange måter har klart å spinne en kokong rundt personegenskapene hans og heller forholde seg til et projisert utenpåbilde. Det måtte de jo gjøre for å overhodet ta denne fussete fremtoningen alvorlig. Men nå rakner altså hele mannskiten. Det begynner å bli litt for åpenbart at Trump bare er en usammenhengende vrøvlekopp i sine beste øyeblikk, som man kan le og fnise av, men en autotitær “gangsterlord” på det jevne — og noen slags helteskikkelse i sine egne øyne. Som politisk pakkeløsning er han livsfarlig. Det er sannsynligvis ikke mulig å finne noen verre presidentkandidat enn ham selv i USA, som er godt utstyrt med sære typer. Men ikke desto mindre snakker folk om at de så langt er “dødt løp” mellom Donald Trump og Kamala Harris på de politiske meningsmålingene de til enhver tid kjører i USA. Vi får se hva som skjer etter denne debatten, som mange sier. Trump selv har allerede gått ut og kommentert at dette var hans største debattseier noensinne. Alle bør kunne se at de må stemme på ham nå, for å redde Amerika fra den gale marxisten Harris og hennes planer om å tillate abortinngrep selv etter fødselsøyeblikket. Tenk på det du. Og sånn fortsetter smella å gå. Hvem tror på det Donald Trump sier? Vel, vi har for eksempel et segment av befolkningen som ikke har bestemt seg for om jorda er rund eller flat, så hvem vet. Til og med her i Norge finnes det mennesker som ikke “ser” Donald Trump. Alt de ser er et symbol for noe de selv håper, tror eller ønsker. Ganske interessant fenomenologi, forsåvidt.