Spania ligger langt mot sør, men ikke så langt mot sør. Det bare ser sånn ut fra Norge. Spanjolene selv tror de har ganske barske årstider både i varm og kald retning, men jeg gir dem bare varmen. Den skal jeg ikke krangle på. Imidlertid synes jeg ikke at vinteren deres er noe særlig å snakke om. Jeg har sett verre. Faktisk ser jeg verre hvert eneste år enn noe de har i Spania, bortsett kanskje fra høyt til fjells og såntnoe. Det blåser sikkert litt i høyden av Pyrenèene og det ene med det andre. Jeg ser den. Saken er imidlertid at de beste prisene man kan finne ligger typisk i områder som rundt Cuenca og Teruel — altså det minst “hippe” av alt som er spansk, fordi dette er det vi i Norge ofte kaller fraflyttingsområder. Tendensen er at de tar det de kan få for eiendommene sine. Skambud er imidlertid ikke populært. Det må jo være lavt nok priset når man kan få en “familievilla” (fra 150 til 300 kvad) i beboelig stand i prisklassen 15-25.000 euro. Da må man selvsagt regne med at huset kommer med større eller mindre grad av oppussingsbehov, fordi ting kommer ikke til å være “moderne”.
Tommelfingerregelen for klimaet på den spanske landsbygda er at det er brennhett om sommeren og surt som faen om vinteren. Det slipper man ikke unna, ihvertfall ikke sør for Madrid. Den beste boligtypen for slikt klima er huler. Inni fjellet, under jorda, eller bare den formen for kunstig hule man i prinsippet bygger når det er en meter tykke vegger av adobe. Da blir det sånn at ute kan det være så varmt det vil, for her inne er det svalt. Det er ikke noe poeng i å holde på ute under den varmeste delen av dagen, så derfor siesta. Spise og sove. Hele greia med å ha en bodega er jo at man kan fremstille og oppbevare vin i det vi kaller “kjellertemperatur”. Av denne grunn finner vi også noen ganger underjordiske kjøkken, men typisk bare i de høyere prisklasser. Du ver. Slott og sånt. Hvis man kan flekke opp ti millioner kan man få kjøpt et slott i bra stand, men de går for mye lavere priser enn det også — vi kan grovt sett si at prisen forholder seg til “investeringsbehovet” vurdert ut ifra at tanken er å i det minste ha et beboelig sted med normalt god standard ved innflytting. Imidlertid kan det være en fordel å kjøpe et “skjelett” hvis man har ambisjoner om å sette et personlig preg på stedet, både i materialvalg og løsninger ellers.
Selv liker jeg nesten aldri interiørdesignet jeg ser i de prisklassene som er aktuelle for meg. Men sånn er det jo. Alt som er bra er dyrt, mens alt sånt som kanskje i utgangspunktet ser “IKEA-fint” ut taper seg ganske raskt. Jeg ser mye som er av en distinkt “80-talls brun stil” og noe særlig mye mer heslig enn det finnes neppe på denne siden av hva som fortsatt kan brukes i et nødstilfelle. Du vet. Kjøkkeninnredninger og slikt. De hadde en greie med “amerikansk kjøkken” en stund i Spania, så mye sånt ble lagt inn da det var bedre tider. Jeg ser ikke for meg at jeg kan leve med et stygt kjøkken. Heldigvis finnes det nok av hus på markedet som rett og slett aldri har blitt modernisert på denne måten, annet enn å senere legge inn strøm og vann. De har aldri prøvd å pimpe interiøret. Dette gjør at huset har en “tidløs spansk stil” hvor det aller viktigste til enhver tid har vært å ha en levelig innetemperatur. Det er ikke fint – i beste fall bare “sjarmerende” – men det fungerer. Det er utgangspunktet. Siden får vi se hva slags triks og kunster jeg har tid og råd til å slenge i potten. Innendørs renovering er jo kjedsommelig. Det er utearbeider som er min styrke. La oss kalle det “hagedesign”. Jeg leier heller noen andre til å legge fliser og denslags. Jeg får det til selv også, men jeg banner for mye. Gud blir ergelig. Åpenbart er det meningen at jeg skal sette bort sånne jobber som jeg ikke liker å holde på med, så hvem er jeg til å diskutere hvordan tingene er lagt opp? Det er jo blasfemi. Jeg mener, regelen er jo ikke komplisert: Gjør det som føles naturlig for deg. Det du trives med. Behøver vi engang å trekke frem noe slags metafysisk svada om å styrke sitt positive livsfelt? Jeg synes ikke det. Man er laget som man er laget og det må man ta konsekvensene av. Verre er det ikke.
Selv er jeg laget sånn at jeg ikke orker å oppholde meg særlig lenge om gangen i et typisk “borgerhjem” — innredet som et utstillingslokale for den tvilsomme smak. Jeg forstår den ihvertfall ikke. Mine instinkter er “bruksorienterte”. Selvsagt må det være fint, men ikke på en sånn måte at man ikke tør å berøre det. Er det lov å tråkke på dette gulvet? Det reflekterer omtrent de samme tankene jeg har om matlaging. Visst er det spennende med teatralske opplegg på restauranter hvor de bedriver smaksvitenskap, men jeg er i utgangspunktet en vulgær slyngel. Ting må være tilfredsstillende både i sine grove og fine aspekter, men det grove er viktigst. Et hus må først og fremst være “bruksintelligent” i sin innredning og overordnede stil. Det er noe metafysisk. Ting må ha flyt. Du har sikkert hørt om Feng Shui. Det er et kinesisk opplegg for estetikk og meditasjon. Flere opplysninger finnes på nettet. Poenget her og nå er at når man for eksempel anlegger en sti gjennom en hage, så vil den ruta føles mest harmonisk som kroppen automatisk ville ha valgt hvis man løp for livet for å unnslippe en tiger. Underbevissten ser det og anerkjenner det. For den bevisste opplevelsen av verden fremkommer det som “estetikk”. Noe vakkert. Men for underbevisstheten er det et strategisk mesterverk. Det er “terrengets iboende frihet”. Det føles bedre å være på et sånt sted. Mer forståelig på en vag måte. Nå må det for ordens skyld tillegges at det er ikke alle som liker min estetikk noe særlig mye bedre enn de liker musikksmaken min, men jeg går for å ha god smak blant sånne som går for å ha god smak. Enighet, kan du si. Selv kaller jeg det elitisme.
Hva tenker naboene? Jeg har aldri egentlig forstått dette spørsmålet. Hvorfor skal jeg bry meg om hva naboene tenker? Jeg ønsker ikke å vite noe om det. De vil sikkert fortelle meg det hvis det er noe de synes jeg bør vite, men bortsett fra det så raker det da faen ikke meg hva de tenker, føler, driver med, eller hva det nå skal være. Livet er ikke langt nok til å administrere flere saker enn sine egne, og knapt nok det. Imidlertid er ikke min en typisk holdning til sånt. Mange bekymrer seg for “hva folk tenker” og ikke minst det beryktede folkesnakket. Hva sier de om meg nede på butikken? Jeg tror dette er hemmeligheten bak den litt pregløse estetikken folk ofte velger når de innreder sine hjem. De har lyst til å ha et hjem som er kos, men ikke snålt. Men hva vet jeg? Dette er bare spekulasjon. Mote har sikkert mye å si, men da mest i den forstand at “dette er den kategorien av møblement som de fleste velger nå” så legges resten av interiøret opp rundt dette. Det er nok ualminnelig i det ekstreme å lage sine egne møbler, tilpasset “husets logikk” vel så mye som min egen estetiske sans, men før i tiden var dette noe de fleste bare gjorde, fordi det var sånn ting fungerte. Mye er bygget inn og “sitter fast” men bra, håndlagde møbler som er hundre år og mer oppnår typisk idiotpriser på antikvitetsauksjoner, så det meste i den kategorien er forlengst ribbet bort. Og av det som ikke var flyttbart har mange valgt å “rive det gamle rasket” og få inn nye og blanke ting istedet — men bare hvis de hadde råd til det. På mystisk vis har jeg endt som en “agent for bevaring av gammel spansk stil” fordi det er jo uaktuelt med noe annet enn en fremføring av den “organiske” stilen som står i direkte kontakt med det levende livet. Om spanske landsbyhus er det ellers å si at vi finner dem typisk bare – som navnet sier – i spanske landsbyer. De er laget for en form for livsstil som egentlig ikke lenger eksisterer. Et visst marked for “feriehus” av denne typen finnes selvsagt i de nostalgiske delene av den spanske befolkningen, ihvertfall til den samme grad som et tilsvarende norsk ønske om å “leve som i gamle dager” mens man er på ferie, selv om alt dette har sine grenser. Hørte jeg ordet bredbånd? Og hvis man ikke har egen bil kan det være vondt å komme seg rundt ute på landsbygda, uansett hvilket land vi snakker om.
De som har finansielle muskler i fem millioners-klassen kan gjøre absurd bra kjøp i Spania akkurat nå, hvis vi bare ser på hva slags bolig man kan få for hva slags beløp. Det finnes selvsagt mye annet som skal stemme før man bosetter seg utenfor allfarvei i Spania, men gitt at alt det andre er på stell og man bare “ser etter noe” som passer til en tilværelse hvor man enter er pensjonist eller driver med noe slags “fritt yrke” (for eksempel på nettet), så er ikke Spania det dummeste stedet å lete. La oss kalle det “småby” hvis det er rundt ti tusen beboere og stedet har alle de vanlige tilbudene. På sånne steder ligger det jeg tidligere kalte en “familievilla” på 50-100.000 euro. Man bør altså klare å finne noe innenfor rammen av en norsk million. Vi kan kalle dette en referansestandard. Det normale. Imidlertid er den lave enden av det spanske markedet totalt forskjellig fra den norske. De forsvinner riktignok like raskt som de dukker opp, men jeg ser stadig annonsert hus som er i beboelig stand for under 10.000 euro. Har du pengene? Da er det bare å flytte rett inn. Dette skjer selvsagt aldri i Barcelona eller Madrid, men hvis man klarer å leve med at det er ti minutters kjøring til nærmeste landhandleri, så skal det ikke være noen uoverkommelig oppgave å finne noe som er eventyrlig billig, sett med norske øyne. Mens vi snakker om øyne bør det vel påpekes at det finnes enormt mye drit på markedet også, særlig billig drit (men også forbausende mye dyr drit), så man må følge med. Et kritisk blikk er godt å ha. For du må ikke regne med at selgeren kommer til å stanse deg fra å gjøre noe dumt. Grovt sett det å gape over mer enn man klarer å bite gjennom. Prosjektet blir for stort, for dyrt, og det ene med det andre. Det er ditt problem. Det lønner seg å reflektere litt rundt hvor enkelt det er å havne i en sånn knipe. De virkelig smarte pleier å alltid ha en utgangsstrategi for “worst case scenario” og noen regler for når man har kommet til det stadiet. På den andre siden av IQ-gjerdet finner vi de som klamrer seg fast til prosjekter de forlengst har mistet all styring og kontroll over. Det har blitt et sluk som suger alle penger og all livslyst ut av dem. Jeg ser mange spor etter sånne på det spanske markedet. Det er ganske mye repo – reposessed houses and properties – i de lave prisklassene, men jeg vil ikke ha noe med sånt å gjøre. Det er dårlig karma å overta en bolig som har vært igjennom denne kverna, selv om de typisk er det billigste man finner. Du vet. Stadiet før et regelrett spøkelseshus. Jeg foretrekker at huset har en etter måten normal forhistorie. Heldigvis er det nok av dem også.
Det skal bli interessant å følge med på hvilken bolig i Spania du ender opp med. Blir jeg invitert?
Jeg finner sikkert en måte å holde deg oppdatert.