Vi beskytter din ytringsfrihet

Jeg resirkulerer det forrige illustrasjonsbildet fordi denne gangen handler det om Meta spesifikt, ikke nettet generelt, og saken er en jævlig cringe video Mark Zuckerberg nylig publiserte. Der redegjør han for visse strategiske valg selskapet har foretatt i anledning “det politiske skiftet” i USA. Han både ser ut som og prater som en fette idiot i videoen. Hvis du ikke har sett den bør den ikke være vanskelig å finne, både i sin originale form og med ymse kommentarer hengt på av folk som analyserer budskapet. Meta skal kvitte seg med “faktasjekken” nå som markedet viser interesse for en mer frivol og følelsesstyrt offentlig debatt. Fakta er ikke etterspurt. Folk vil ha noe som røsker i rasken. Et kick. Et lynglimt av noe som ligner på normale følelser, resirkulert gjennom influensere som man liker å suge på.

Generelt sett er det slik at folk blant oss i de rike og åpne demokratiske land som bæser om “ytringsfrihet” er sånne som ikke fortjener det — analogt til hvordan det å be om respekt er et idiotsikkert tegn på at man ikke fortjener det. Alle kan se at Twitter har blitt det verste skithølet på nettet etter at han evneveike sørafrikaneren tok over og slapp nazistene fri. Det er mange som fortsatt bruker Twitter av gammel vane, men bare det å ha greia på telefonen sin er et sikkerhetsproblem blant seriøse mennesker som forstår hvordan menneskesinnet fungerer. Bruker du Twitter? Da slipper du ikke inn her. At man ikke har evnen til å se hva som skjer på det nettstedet er med andre ord en sikkerhetsmessig sorteringskategori på linje med å ha vært et registrert medlem i Stormfront eller Zorn88. I aller beste fall skyldes det bare bevisstløshet. At man trodde noe, eventuelt at man bare ville “være der ting skjer” og ha det gøy. Hva vet jeg? Jeg har aldri likt Twitter, men jeg kjenner forsåvidt mange som kvitret kvitt kvirrevitt mange ganger hver dag men som “føler uro” nå.

Uskyld er en tilstand bare barn har noe rettmessig krav på. Voksne mennesker har kunnskapsplikt. Du  vite hvordan verden er, hvordan mennesker oppfører seg, og så videre. Voksne mennesker har plikt til å forstå korrupsjon. De er nødt til å konfrontere og ta stilling til verdens ondskap, noe som heldigvis er enkelt fordi de er selv onde, så det fungerer faktisk bra å ta utgangspunkt i speilet. Dette er ikke noe forhandlingsspørsmål. Alle mennesker er onde, på det samme vis som alle mennesker er seksuelle. Spørsmålet er bare om de har kontroll på greia. Ansvar må både forstås og fullt ut aksepteres før noen fortjener frihet. Ja du kan få full frihet til å gjøre som du vil med ditt eget liv, men du må også ta med i beregningen at hvis du krysser grenser sånn og slik så vil det komme straffereaksjoner. Ikke nødvendigvis fra det offentlige, men fra omgivelsene i mer generell forstand. Du vet. Folk som reagerer og den typen ting. Det er ikke forbudt å være idiot, men posisjonen kommer med visse “selvstraffende” mekanismer i det sosiale feltet. Konsekvent praksis av idioti vil over tid lede individet i retning av nazikategorien. Det er et selvoppfyllende profeti. Det ekstreme kaller på dem. Normale mennesker har jo per definisjon ikke bruk for ekstremister i livet sitt, fordi dette forskyver grensene, slik at de eneste positive tilbakemeldingene man vil få under en radikaliseringsprosess kommer typisk fra de som er enda større og mer ekstremistisk motiverte idioter enn dem selv. Sånn har det fungert i alle år.

Ytringsfrihet er et juridisk begrep som bare handler om statens begrensede rett til å bruke voldsmakten mot den politiske opinionen, si for eksempel gjennom å etterforske journalister og andre som stiller kritiske spørsmål til myndighetenes behandling av slike og sånne saker. Det er ikke nødvendig å trekke noen for retten, langt mindre å dømme dem. Bare det å etterforske dem, stadig kalle dem inn til avhør, pågripe dem vilkårlig på gata og den typen ting, skaper i seg selv et uhyggelig klima av overvåkning og personforfølgelse som gnager hardt på både psyken, økonomien og tiden man har til rådighet for såvel jobb som andre ting. Ytringsfrihet i en privat kontekst er noe helt annet. Det at man for eksempel ikke kan si hva man vil på en bloggplattform som denne – men også på Facebook og andre gigantplattformer – handler mest om hva slags “image” nettstedets eiere ønsker å dyrke frem. De er jo avhengig av at folk ønsker å kjøpe reklameplass der, noe som igjen handler om hva slags “image” vedkommende produkt eller tjeneste ønsker å dyrke frem. Temmelig lettfattelig, egentlig, selv om nazibevegelsens nye overlord Elon Musk gikk til sak mot selskaper som ikke lenger ønsket å kjøpe reklameplass på “nye Twitter” (som nå bare bruker et kastrert hakekors som sitt varemerke). Ekstremister som gråter fordi de føler seg forfulgt, undertrykt og det ene med det andre, fortjener ingen sympati. Selv er jeg på mange vis en ganske ekstrem type, men jeg har også selvdisiplin. Jeg utfordrer ikke “det normale”. Hva skal poenget med noe sånt være? Jeg behøver ikke andre menneskers aksept eller forståelse og jeg ønsker ikke at de skal bli som meg. Jeg har blitt moderert eksakt ên gang på plattformen blogg.no — og da handlet det om en litt syk sans for humor. Verken mer eller mindre. Det kommer neppe til å skje flere ganger. Jeg føler ingenting i sakens anledning.

Tenk på sosiale media som “virtuelle utesteder”. Staten har fastsatt sine grenser for hvem man har lov å slippe inn på et sted som skjenker alkohol, men utestedet kan fritt fastsette enda strengere regler, bare ikke noe “mildere”. Når staten sier minimum atten år kan stedet velge å for eksempel si minimum treogtyve. Eller hvorfor ikke førti? Jeg ville helst ha gått på et sted med førti års aldersgrense hvis jeg skulle gått til noe utested. Hvorfor? De godt voksne gidder sjelden å starte noe jævelskap. Dessuten er det neppe særlig fristende for de helt unge å prøve å jukse seg inn på et sted hvor det bare vanker gamlinger. Herregud. Siden tilkommer andre ting, si for eksempel plikt om “antrekk” – det vil si at man ikke slipper inn med olabukse og joggesko – som heller ikke særlig mange gidder å diskutere med. De går bare et annet sted. Tanken er jo at man vil få et annet miljø hvis man krever at folk skal kle seg pent før de slipper inn der. Det samme prinsippet kan gjøres abstrakt og transporterers over til nettet, slik at diverse former for språkbruk og temavalg ikke er tillatt på den og den plattformen. Dette berører på ingen måte temaet ytringsfrihet. Jeg mener, hva slags friheter er det rimelig å gjøre krav på i en annen manns hus? Hvis du ikke godtar de lokale ordensreglene har du frihet til å ta med deg ræva di og pigge av. Det er alt. Problemet med Facebook og andre ekstremt store nettsteder er at de ligner veldig på “et offentlig sted” selv om de juridisk sett er “private”. De har med andre ord lov til å operere med strammere standarder enn hva det offentlige krever. Det er urimelig å anklage dem for forsøk på å “styre hva det er lov til å si” når hele forretningsidèen betinger en viss styring med sånt. Alle vet at hvis et utested ikke gjør noe for å sortere klientellet sitt så vil de ende med å bli overtatt av bøgen, det vil si sånne som alltid får null i stilkarakter og som også ofte oppfører seg deretter. Laveste tillatte standard i samfunnet er jo når noe er helt bånn i bøtta men likevel “ikke straffbart” mens nesten alle foretrekker bedre standarder enn dette.

De som vil ha full ytringsfriher – så langt loven rår for – kan starte sitt eget nettsted. Og de som ikke vil belemres med noen sosiale krav til oppførsel og antrekk når de et ute for å ruse seg på alkohol kan oppsøke hverandres privathjem. Så lenge man befinner seg på andres eiendom – i abstrakt eller konkret forstand – må man imidlertid innrette seg etter de reglene stedets eier har fastsatt. Sånn fungerer ting i den virkelige verden. Mennesker tenderer mot idioti når de blir gitt frihet uten å vise noen vilje til å ta ansvar og praktisere selvdisiplin. Er det overhodet noen som synes det er helt greit når noen andre blir “utagerende” på en fest de har arrangert i sitt eget hjem? Jeg tviler på det. De kommer til å ta grep for å få situasjonen under kontroll og om nødvendig bortvise eventuelle krakilske individer. Hvorfor skal ting fungere på noen annen måte på nettet? Jeg ser det bare ikke. Vi er jo ikke “hjemme” – selv om vi opererer hjemmefra – når vi er på en plattform som har en privat eier, eller engang en offentlig eier. Ingen kan fritt “gjøre som de vil” når de er ute blant folk. Det er rett og slett ikke sånn virkeligheten fungerer. Det vil alltid finnes grenser når det er mer enn èn person tilstede i en situasjon. Alt man sier og gjør vil ha konsekvenser, hvor alvorlighetsgraden henger på hva slags energi man selv brakte inn i saken. Hvorom allting er, fra observatørens synspunkt er det Meta nylig gjorde “ikke klokt”. Ihvertfall ikke hvis de overhodet bryr seg om brukergrensesnittet, fordi verken annonsører eller “normale brukere” av nettplattformer setter pris på at stedet beveger seg i retning av det ekstreme, hvilket selvsagt er den eneste åpne og farbare retning de har. Jeg har aldri møtt noen som synes at Facebook behøver mer mannskit og alskens ideologisk abbelgabbel.

 

 

 

 

 

De beskytter ditt privatliv

Først må det sies at dette ikke spesifikt angår selskapet Meta, deres produkter og/eller andre applikasjoner, men de er vel det fremste symbolet for “nettkultur” i sterk fremvekst over de seneste tyve år. Til å begynne med opplevde jeg de nye sosiale mediene som interessante, men over tid har alt gått helt på trynet. Jeg vet ikke hvorfor. Sannsynligvis må vi se på et sett av innbyrdes “samarbeidende” årsaker som etterhvert har fått ting til å tårne seg opp — men jeg foretrekker ikke desto mindre å skylde på grådighet. Du vet. En av de katolske dødssyndene. Jeg har en nokså lang front av konflikter i forhold til det katolske opplegget, men akkurat der er vi enige. Ingen av dødssyndene er gode ting, verken som abstrakte konsepter eller som personegenskaper. Skal vi ramse dem opp? Avaritia, superbia, luxuria, invidia, tristitia, gula, ira. Syv i antallet. På norsk heter de grådighet, hovmot, utukt, misunnelse, latskap, fråtseri, vrede. For mer informasjon om saken, søk på nettet. Dette skrivestykket handler jo ikke om dødssyndene.

Hver gang jeg åpner en nettside – som enten er ny eller som jeg ikke har brukt på en stund – kommer det opp spørsmål om kjeks. Cookies. Eller informasjonskapsler som sikkert er den mest teknisk korrekte norsk. Det jeg ikke skjønner er hvorfor de ikke bare snakker sant. Vi bryr oss om ditt privatliv. For noe jævla piss. Det beste man kan si er at jeg håper det ikke er sant. Privatliv betyr jo per definisjon at jeg ikke ønsker at noen skal komme og bry seg om eller med – eller noen som helst annen slags preposisjon – opplegget mitt. Privat, ikke sant? Ingen som åpner en slik merket dør har hederlige hensikter. La oss bli ferdig med den saken sporenstreks. Banke på og avvente svar er noe annet. Det er streit, men man valser ikke bare rett inn. Alle vet dette. Vi kaller sånt overtramp — og det kan lede til gudene vet hva slags ubehageligheter, litt avhengig av akkurat hva som foregår bak døra i det øyeblikket. Uansett, dette er en fillesak, er det ikke? Verden er full av alskens pissprat som ingen gidder å finlese, så alle bake klikker på knappen. Okay. Kom til saken. Det er ihvertfall hva jeg gjør og alltid har gjort på nettet. Selv om jeg har godt over gjennomsnittet bra forutsetninger for å forstå juridisk språkbruk har jeg godt under gjennomsnittet liten tålmodighet med sånt jåss. Sånn er sakens fakta. Jeg tar det for gitt at verken nettstedet eller jeg har kriminelle hensikter, så det bør stort sett gå bra.

Det foregår noe kunstig – pardon the pun – med kunstig intelligens. Hvorfor er det ofte de samme individene som både advarer mot mannskiten men også peiser på for å få en stadig mer oppgradert modell ut på markedet? De fremstår ikke som hederlige mennesker, så det følger naturlig av dette at produktene deres heller ikke kommer til å være hederlige. Fra barndommen kan de fleste huske at voksenpersoner ofte tilsynelatende hadde noen slags sjette sans i forhold til om noe man sa var sant eller om man prøvde å skrøne seg ut av trøbbel. Det samme kan sies om etterforskere. De ser på hva slags informasjon som blir presentert på hvilken slags måte. Uansett er det ganske enkelt for et trent øye å se når noen lyver om noe, overdriver eller misrepresenterer en sak. Man behøver ikke å gå særlig mange runder med dem. De henfaller alltid til dårlig dikterkunst, om man skal kunne si det slik. Historien deres fungerer ikke. Selv en svært godt trent løgner med lang erfaring i faget lider jo under den fundamentale svakhet at det er ikke noe der. Man bare skraper litt på overflaten, så kollapser hele korthuset. Ved det tidspunkt må løgneren enten bøye av, stikke av eller legge på en ekstra kriger og bli psykopatisk insisterende om saken. Hvilken strategi de velger handler om hva de har investert i greia. Hvis de har mye å tape – og/eller mye å vinne – må man regne med at folk går lengre enn de ellers ville ha gjort. For eksempel vil nesten alle heller begå lovbrudd – gitt at det er rimelig sannsynlig at de kan slippe unna med det – enn å ta et seriøst økonomisk tap på strak arm. En moralsk helteglorie kan jo ikke brukes til noe, mens en feit seddelbunke kan åpne alle slags dører for deg. Sånn fungerer virkeligheten. Markedet favoriserer løgnere, kjeltringer og psykopater.

Nettet har blitt – eller har kanskje alltid vært – et lovløst sted, og da mener jeg ikke på den kule og kreative måten, men i sin mest ondartede form. Jeg mener, hvem behøver noe sånt som kryptovaluta? Det er en “bølge” som består av mange millioner evneveike fjols, men oppå bølgen surfer det internasjonal kriminalitet som benytter seg av de mulighetene som finnes. Alle vet dette. Hvorfor tror de likevel at denslags har noen samfunnsnyttige applikasjoner? Det er vanskelig å se hvordan folk får sånt til å henge sammen. Hvilket bringer oss til det dype problemet med kunstig intelligens: Folk lyver, snyter og bløffer. Det er etter måten vanlig å bare ta hensyn til det som er bra for en selv mens man driter i alt som finnes av negative konsekvenser under henvisning til at jeg gjør jo ikke noe galt, mener noe ondt, og så videre. Selv når de får det forklart ned i detalj hvordan de bidrar til internasjonal menneskesmugling, terrorisme og det ene med det andre, så står de bare der og blunker med de store, tomme øynene sine mens de mumler noe om fortjenestemuligheter. Det er så vanlig å lyve nå for tiden at folk nesten ikke reflekterer over saken lenger. Reklame har over tid kondisjonert oss alle til å forvente falskhet og “skjulte motiver” i alt og alle. Det er på ingen måte mystisk at konspirasjonsfantasier har eksplodert etter at nettet kom. Det er en forutsigbar konsekvens av at ingen verdier holdes høyere enn profitten. Problemet er ikke så mye at kunstig intelligens er farlig i og for seg selv, men at det blir som å gi et maskingevær til en mentalt ustabil og identitetsforvirret tenåring. Det kommer ikke til å ende bra.

 

 

 

Når paradiset brenner

Jeg kjenner personlig et antall mennesker som bor i området som står i brann akkurat nå. Det brenner riktignok mye i California “til vanlig” også, men det har ikke typisk foregått i selve bystrøkene av Los Angeles. Foreløpig er det uklart hva som skjer videre; om det baller på seg enda mer eller om brannvesenet lykkes i å få jævelskapen under kontroll, men de har et problem med vann. Hvorfor det er vannmangel i California er en historie i seg selv, men slik er det altså. Dette er opplagt ikke hjelpsomt. Mer enn hundre tusen mennesker har så langt blitt evakuert fra faresonen — så du kan jo selv tenke deg hva slags stemning som preger folk på stedet, nyhetsreportere og andre.

Det er ikke noe folk kan gjøre for å “hjelpe” annet enn å skjerpe seg rent generelt sett i forhold til klimaproblematikken, som er den ultimate årsaken til at ting for øyeblikket er ute av kontroll i Los Angeles. Det er allerede svært galt, men det har potensiale til å bli fullstendig katastrofalt i forhold til “tap av eiendom” som selvsagt er det som rammer befolkningen på stedet mest direkte. Dette sammenfaller ubeleilig nok med at forsikringspremiene har blitt så dyre i løpet av de siste ti årene at mange rett og slett ikke har råd til brannforsikring. Hva betyr det å miste alt man har? Det er svært variabelt hvor bra folk takler sånt. Jeg ser ikke noe poeng i å spekulere om saken. Det skal bare anføres at dette er hva som skjer for mange akkurat nå. Flammene sluker alt, men vi har ennå ikke sett katastrofens sanne ansikt.

Hvilken sommer var det som var så jævlig tørr her i Norge? 2018? Jeg husker ihvertfall at det var store skogbranner på mange steder. Imidlertid har vi så langt observert noen prekær vannmangel noe sted i Norge, så brannvesenet har i det minste tilgang til vann. Jeg mener, hva får de gjort hvis de ikke har vann? Herregud. Mesteparten av gårsdagen min gikk med til å måke snø — og det kom ikke engang spesielt mye her, bare kanskje 30-40 centimeter. De har spådd mildvær til uka så det lønner seg å få hele jobben gjort mens snøen ennå er rimelig tørr og lett. Senere blir det jo verre. Hva kan du gjøre? Naturen bestemmer. Å tro noe annet er fullstendig fette sinnssykt. Det går an å “ri på bølgen” som en annen surf dude fra California, men det går ikke an å stanse noen av naturens prosesser når de først har startet opp. Enten må man klatre opp på toppen og ta det som et bukkeritt, eller så må man bare komme seg til helvete unna vei.

For øyeblikket må jeg bare vente mens diverse ting går sin gang, men om tre-fire måneder flytter jeg til Spania, men ikke til det jeg tenker på som Ørken-Spania – Costa del Sol og så videre – jeg ser på steder som har mye nedbør og ellers er preget av “Atlanterhavs-klima”, det vil si langs nordkysten av landet. Imidlertid vil jeg ikke måke snø noe særlig mye mer i løpet av resten av livet, så jeg noterte meg med en viss tilfredsstillelse at det var 10-15 grader i “mitt” område av Spania mens det var tredve kalde her i Østerdalen. Det eneste stedet jeg har overvintret i Spania før er jo Barcelona og selv der var det dager med minusgrader og tilløp til snøfall — som jeg den gangen opplevde som “ganske udramatisk” mens de spanske var tildels panikkslagne og trafikken ble helt absurd. Ikke alle har hatt glattkjøringskurs, for å si det slik. Vinteren i Barcelona – og regionen ellers – er forsåvidt akseptabel nok, det er sommeren jeg ikke hæler. Alt for varmt for en blek type som meg. Jeg fungerer bedre under tredve kalde enn tredve varme, kan du si. Man kan jo kle seg varmt, fyre og det ene med det andre, men jeg vet ikke hva man kan gjøre når det blir alt for varmt annet enn å lete opp et kjølig sted, som i praksis betyr innendørs. Jeg driver ikke og vanker ute mens det er forjævlig kaldt heller, ihvertfall ikke noe mer enn jeg må, men det blir ikke aktuelt å bosette seg noe sted som er beryktet for hetebølger om sommeren. Hele poenget med å flytte sørover er jo at jeg kan holde på og tukle med ting utendørs gjennom hele året.

Skogbranner i Sør-Europa har ellers vært omtrent som skogbranner i California ganske lenge nå. De forventes til en viss grad, så folk er forberedt, men jeg ser for meg at forsikringspremiene også gjenspeiler dette til minst den samme grad, og det er jo ellers ikke noen grunn til å plassere seg i noen faresone hvis man ikke . Det gjelder både brann og flom. Jeg vil ikke ha noen av delene, så i den grad dette overhodet er forutsigbart satser jeg på “et annet sted”. Jeg antar at vi kommer til å passere et antall klimamessige vendepunkter i løpet av de neste ti årene. Golfstrømmen kommer jo til å bli borte “snart” — uten at noen kan si noe eksakt om verken tidshorisont eller noe annet. Det kan skje i år eller det kan skje om hundre år. Ingen vet. Som alle imidlertid vet befinner vi oss jo egentlig midt i en istid, eller rettere sagt i en varm periode som forventes å ta slutt i løpet av de neste tusen år. Da er det tilbake til to kilometer med is over Hamar for de neste hundre tusen år eller deromkring. Nok til å utslette alle spor etter alt. Sånn er naturen. Den tar ingen hensyn til hva mennesker ønsker og vil. Dessuten er det ingen av oss som lever særlig lenge heller. Man rekker så vidt å sette seg inn i hva livet handler om før det tar slutt. Vi er en ganske absurd art av aper slik sett. Folk har mest krefter og pågangsmot mens de er på sitt mest idiotiske. Dermed går det som det går.

 

 

 

Hvorfor er Elon Musk så snål?

Det enkle svaret er fordi han er fette idiot. Alle kan se det. Spørsmålet er om de vil se det — og svaret er i hovedsak nei. Jeg har mange venner som kjører Tesla og som befinner seg i noen slags psykose rundt hva dette betyr, hva de gjør og ikke gjør for verden, hvordan Musk er et teknologisk ideal og så videre, slik at jeg har ikke nødvendigvis lyst til å pisse i frokostblandingen deres, men på den annen side så kommer vi jo til et punkt når nok er nok. Dette er evneveikt. Det går ikke an å late som om dette avskummet engang fortjenet liv og frihet lenger.

Hva er det som er galt med Elon Musk? Det blir bare spekulasjon inntil en rettsoppnevnt psykiater går løs på oppgaven, men hvis jeg skulle satset penger på noe ville det vært hans tilsynelatende bunnløse behov for å bli beundret og smisket for – tilsynelatende det samme emosjonelle svarthølet som driver Donald Trump – som imidlertid passer dårlig sammen med den andre puslespillbrikken, nemlig at han er eksepsjonelt cringe – det motsatte av kul – som person. Er han delvis autistisk? Det ville i så fall forklare mye, ikke minst hans nærmest geniale evne til å ikke forstå hvordan mennesker fungerer – eventuelt evnen til å ignorere alt han forstår – til fordel for et kostbart og i den endelige analyse håpløst program for å skaffe seg et antall billige “nettvenner” gjennom det mystiske oppkjøpet av Twitter.

Selv er jeg en hardkokt jævel. Det betyr ingenting for meg hva mennesker “føler” – inkludert meg selv – jeg bryr meg bare om hva som er nødvendig. Dette høres sikkert helt hårreisende ut fra en naiv synsvinkel, men i det store bildet betyr det i praksis at jeg er ingen sosial sadist heller. Jeg føler ingen glede over andres ulykke, selv ikke folk jeg forakter. Jeg unner dem likevel livet, mulighetene og tragediene man erfarer her på jorda. Det er ikke opp til meg å avgjøre andres skjebne, ihvertfall ikke i noen større grad enn hva som skjer via normal samhandling i den virkelige verden. Jeg bruker eksakt null tid på å fantasere om andres lykke og ulykke. Det er jo ikke mitt problem. De fleste setter pris på dette. De liker at jeg gir jevnt faen i hva de gjør og ikke gjør med sitt eget private liv, så lenge de ikke tramper meg på tærne. Hvem ønsker vel en verden hvor alle går og skuler mistenksomt på hverandre? Herregud. La folk være i fred, så har du et rimelig bra moralsk grunnlag for å forlange det samme selv. Hvor vanskelig kan det være?

 

Tur/retur julestjernens milde lys

Ovenfor ser vi maleriet Syklist av Natalia Gonsjarova fra 1913. Man sorterer det under stilretningen kubofuturisme, som i sin tur baserer seg på prinsippene som Filippo Tommaso Marinetti utla i sitt Manifesto del Futurismo fra 1909, grovt sett et “fremtidsoptimistisk” skriftstykke som gikk for å forkaste tradisjoner, historie og denslags senilt nonsens til fordel for en kulturell bevegelse i retning av maskiner, industri, ungdom, vold og hastighet. Altså det vi alle – hundre år i ettertid – elsker høyere enn alt annet. (OBS! Denne frasen kan inneholde spor av ironi.)

Selv har jeg bare èn ting å si: Man bør helst ha en svært god fantasi hvis man har tenkt å forlate virkeligheten. Selve det bærende prinsippet både hos Marinetti og alle hans følgere – fra og med den gangen og helt frem til nåtid – har jo hele tiden vært at menneskets kamp mot naturen er selve motoren i alt fremskritt, både det vi ønsker oss og det vi får i form av utilsiktede konsekvenser av vår heroiske kamp mot naturens tyranni. Behøver vi å liste opp noen av dem? Generelt sett sorterer de fleste under kategorien “helse, miljø og klima” men selv vil jeg helst trekke frem hvordan folk bare har blitt dummere og dummere ettersom livet har blitt gjort enklere og enklere for dem.

Vi avslutter med den beste dansemusikken fra det glade året 1981:

 

 

Det vi allerede vet om 2025

Hvis vi legger sammen (0+1+2+3+4+5+6+7+8+9) får vi tallet 45 — og kvadratet av 45 er 2025. Dette året er altså det vi kaller et kvadratår, som vi ikke har hatt siden 1936 (rot 44) og ikke vil se igjen før i 2116 (rot 46). Er 2025 et spesielt tall? Bare for de som synes det er interessant at summen av alle single heltall danner kvadratroten av 2025. Det “betyr” ikke noe mer (eller mindre) enn dette. Imidlertid kommer det aldri til å skje igjen, så i den forstand er det jo spesielt nok.

Noe mer har jeg ikke å si. Verken kulde eller store snøfall er særlig spesielt i Norge. Alle vet hva greia er. Likevel vil vi helt sikkert se all mulig slags kaos ettersom folk er ute og “skal bare” det ene og det andre. Hvorfor mase med det? Ved dette tidspunkt er det jo krystallklart at det er idiotene som styrer verden. Enten direkte eller gjennom noen slags stedfortredende superdust som har trykket på de riktige knappene for å manøvrere seg inn i en politisk maktposisjon. Det er for eksempel ikke spennende hva som kommer til å skje der hvor de har skaffet seg autoritære ledere. Tvert imot. Det er deprimerende forutsigbart. Vi har sett det gudene vet hvor mange ganger før.

 

Begin typing your search term above and press enter to search. Press ESC to cancel.

Back To Top