Hvordan skal man oversette det engelske ordet groomer til norsk? Vi snakker jo om seksuell prepping som kan skje på mange ulike vis, ikke minst over nettet og sosiale media hvor det typisk begynner som “kul oppmerksomhet” rettet mot naive og/eller mindreårige individer, i form av “forberedelser” eller eventuelt “grunnarbeid” som grumeren senere kan bygge på for å ta ting videre. Det har jo strengt tatt ikke skjedd noe ulovlig før grenser har blitt krysset, men ting ser jo ikke bra ut når for eksempel en voksen mann avtaler å møte en mindreårig person — så spørsmålet må bli om man skal vente til “noe skjer” eller om man skal gripe inn på ymse vis allerede når de første varselklokkene kimer. Folk er ikke enig om noe som helst når det kommer til slike problemstillinger.
Hvorom allting er, på engelsk – altså i Storbritannia – er stikkordet The Grooming Gangs Scandal for de som ønsker å lese seg opp på sakens bakgrunn, men siste nytt i denne forbindelse er at en rekke av ofrene fra den gangen – de blir ofte kalt “survivors”, de overlevende – har trekt seg fra (enda) en kommisjon som skulle utrede ting, på grunn av at de som ble utpekt til å lede kommisjonen var henholdsvis politifolk og sosialarbeidere — som i denne sammenhengen er en litt “bukk og havresekk” type problem. Mange som har vært utsatt for ymse overgrep forteller jo at selve overgrepet bare er èn type traumatisering de må oppleve. Nesten verre er å ikke bli trodd eller behandlet dårlig på andre måter av de som har ansvar for å håndtere slike saker. Grumeren gjør halve jobben, som overskriften her sier, mens selveste dødsstøtet kommer som regel fra politiet og sosialmyndighetene når de først behandler ofrene insensitivt og klønete og så senere rotter seg sammen om å dekke opp for hverandre og lyve om det etterpå.
Denne greia har surret og gått siden på det føkkings 90-tallet i Storbritannia, men det er rimelig å dra en linje til USA og skandalen med Epstein-materialet og den pågående sammensvergelsen av “konservative” politikere som beskytter sin leder Donald Trump mot det som står om ham – navnet hans dukker visstnok opp mange titalls ganger – i sakspapirene. Mønsteret er jo det samme. Først blir det begått stygge overgrep mot mindreårige, naive, vanskeligstilte og ressurssvake individer. Deretter følger en dekkoperasjon som er designet for å frita de rike og mektige fra ansvar og konsekvenser. Du vet. De viktige menneskene, i motsetning til de mindre viktige ofrene etter overgrepssaker. Jeg har ikke selv noen direkte erfaring med overgrep og seksuell utnyttelse av svake grupper, men alt jeg har hørt om sånt tyder på at ofrene som regel må gjennomgå enda en “overgrepslignende situasjon” når de skal forklare seg og svare på spørsmål fra myndighetene om det som har skjedd. Klisjèen er vel at først blir de voldtatt i direkte forstand, siden blir de voldtatt i overført betydning av prosessen som settes igang hvis de melder saken. Derfor er det mange som velger å ikke si noe. Hvordan dette skal utvikle seg videre er ennå uklart, men Epstein-affæren i USA later til å stå stille fordi det er så mye motstand mot å oppgi navn og stille folk til ansvar for det de har gjort, mens grumergjengene i Storbritannia fortsetter å være politisk dynamitt som de forskjellige sidene av parlamentet kaster mot hverandre, heller enn å fokusere på selve saken.
Vi setter punktum der og avrunder med litt aggressiv musikk.
