Jeg vet ikke hvor mye flambering som foregår ute blant folk, men det er jo et viktig ledd i for eksempel tillagingen av en gastronomisk korrekt pepperstek — hvor poenget er å brenne vekk alkoholen lynhurtig mens du samtidig tilfører sausen et hint av røyksmak. At det siden ser flæsjete ut når de gjør det ved bordet er verken her eller der. Selv liker jeg ikke når de blander sammen matlaging og “showmanship” men andre kan jo ha andre oppfatninger. Det får bli deres egen sak. For mitt vedkommende er dette en ganske kontinuerlig politikk som gjelder på alle områder av livet: Jeg liker ikke når det blir introdusert et “usaklig” element i en prosess uten at dette har noe annet poeng enn å imponere de enfoldige. Det er selvsagt viktig å gjøre skikkelig arbeid, men det har ikke noe med publikum å gjøre. Jeg vil ikke se hva kokken gjør på kjøkkenet, for å si det slik, men jeg vil vite at kokken tar jobben sin dødelig alvorlig.
Moralfilosofi handler om – som jeg stadig sier – rett handling. Det har ingenting å si hva man tenker, føler og mener hvis man ikke klarer å få til rett handling. Punktum og ferdig diskutert. Det finnes ikke noe sånt som “gode mennesker” – det vil si “god vilje” og alt det fjollete jåsset der – alt som finnes (eller ikke) er handlingens kvalitet. Er dette bra arbeid? Hvis du er nødt til å bruke flere eller andre ord enn ja så er svaret nei og personen det dreier seg om er i så fall ond. Det går an å være ond på tusen forskjellige måter, men det finnes bare èn måte å være god: Rett handling. Du gjenkjenner det når du ser det. Ærlighet er bare et aspekt av saken, men det er også et nødvendig aspekt. Uærlige mennesker gjør aldri gode ting. De gjør aldri skikkelig arbeid. Uærlighet er en sjelelig sykdom som gjennomsyrer hele personen og gjør dem til en degenerert vanskapning. Et monster. Det spiller ingen rolle hva de “mener” med alle løgnene sine, problemet er jo at det ikke er rett handling. Falskhet og “skuespill” vitner om en svikefull natur. Du vet. Et foraktelig krek.
Her er et interessant spørsmål: Når og hvorfor skal du tilgi folk? Dette er en konstant diskusjon i moralfilosofien, hvor det noen ganger blir en slags konkurranse om å være “moralsk korrekt” — som er en av de mest latterlige selvmotsigelsene i hele faget, ettersom det ikke spiller noen rolle fra eller til hvordan andre oppfatter deg. Hvorfor skal du underkaste deg deres dom? Det er jo umoralsk. Her vil jeg sitere Henrik Ibsen: Å leve er å krige mot trollene i hjertets og hjernens hvelv, men å dikte er å holde dommedag over seg selv. Det er – som alle vet – veldig fristende å danne en strategi som handler om å bli populær og vinne venner, men det er jo ikke sant. Det er ikke ekte. Det er sånn som politikere holder på, når de gjør seg til for å vinne stemmene til folk ved neste valg. For å bruke et engelsk ord, så er det creepy. Mitt svar på når du skal tilgi folk er aldri. Imidlertid kan du gjøre en vurdering av situasjonen og bestemme deg for å fortsette samarbeidet med noen som har gjort noe som man eventuelt skal tilgi dem for, men du har jo ikke gudekrefter heller. Det er en synd å glemme “det som har skjedd” og det er dobbelt synd å tilgi en synder. Rett handling er å kalkulere synderes svakheter og personlige upålitelighet inn i det strategiske opplegget, ikke å “tilgi dem”. Bare Gud kan tilgi — og Gud finnes ikke, så der har du hele problemet i et nøtteskall.
Bare for å bevise at jeg liker litt teknomusikk også, av og til.
