Her er sakens fakta: Funk – som egen musikksjanger – ble funnet opp av James Brown og det rytmiske varemerket hans var en vanlig firerbeat med trykk på eneren, altså en-to-tre-fir, en-to-tre-fir, og så videre. Alle bruker dette trikset nå men det var James Brown som begynte med det. Slik kan man definere funk. Selve greia med rytmisk dansemusikk er verre å få tak i med definisjonsinstrumenter. For eksempel er det uråd å si når folk begynte med sånt. Det kreves jo i prinsippet ikke mye avansert utstyr for å få igang en “rytmeseksjon” som har dansevennlig beat, med eller uten noen som synger melodi på toppen, eventuelt spiller andre lydinstrumenter. Hvor lenge har mennesker danset?
Ved inngangen til det tyvende århundret handlet alt om jazz. Uansett hvem som fant opp hva og hvordan fenomenet spredde seg; alle som skal se for seg musikken på 1920-tallet tenker jazz. Danseklubber på den tiden hadde så stort band busjettet deres kunne forsvare og opplegget var “rytmisk dansemusikk” som tillot folk – for ikke å si oppfordret til – å hoppe rundt og gjøre alskens akrobatiske kunster på dansegulvet. Norge har hatt mange “internasjonale navn” innenfor sjangeren jazz gjennom tiden. Alle vet dette. Noen av dem har beveget seg i retning av soul, særlig sangerne, som sikkert trekkes naturlig i denne retningen av stemmebruk etterhvert som de får større selvsikkerhet i uttrykket. Uansett hvordan dette eventuelt henger sammen – fordi alt henger jo som vanlig sammen med alt annet – så tilkom etterhvert mange nye tekniske muligheter for å “lage lydbilde”. Vi snakker om elektrisk musikk og store lydforsterkere.
Det som på godt norsk heter råkkenråll krever høy lyd, vrengte gitarer og hissige rytmer. Hvor dansevennlig det er kan være noe variabelt men at råkkenråll “går i kroppen” og får folk til å bevege på seg er en kjennsgjerning. Det har skjedd mye på den teknologiske lydfronten i løpet av de seneste 70-80 årene. Som jeg pleier å si: Man behøver kanskje ikke mer enn man klarer å finne gratis på diverse fildelingssider for å bygge opp et “hjemmestudio” på PCen som ville vært i millionklassen på den analoge tiden. Kort sagt: Man får til mye med lite nå, i forhold til produksjon og distribusjon av musikk. “Rene plateartister” fantes ikke før på 60-tallet, men dette er snarere regelen enn unntaket i våre dager. Om de i det hele tatt “reiser rundt på spillejobber” så er det med solid digital oppbacking. Det finnes retromiljøer som har diverse krav til bestykning og utstyr, sånn at uttrykket deres blir “periodemessig korrekt” hvis de for eksempel spiller psykedelisk rock, men sånn jobber ingen i den profesjonelle musikkindustrien. De er jo ikke kunstnere heller; de driver med fest og annen underholdning. Du vet. Lettsolgte ting og moro. Godt utseende artister som er flinke til å danse.
Funken er en spesialgren av den større sjangeren progressiv soul som vokste frem parallelt med progressiv rock, og av de samme årsaker: Nytt utstyr og ny lydteknologi gir jo nye muligheter til å ta det gamle uttrykket i nye retninger. Den gangen alt dette skjedde for første gang ble ting sammenblandet med diverse sosiale bevegelser som var i tiden, ikke minst fordi de politisk progressive sammenslutningene hadde en typisk tendens til å velge progressiv musikk. Det var aldri omvendt. Dette henger fortsatt igjen til en sånn grad at “hippiemusikk” ikke behøver å defineres nærmere for at folk skal kunne se for seg noe troverdig i fantasien. Jeg vet ikke om uttrykket negermusikk fungerer på den samme måten – det er vel mer å vente at umiddelbare assosiasjoner kan være “afromusikk” eller gangstarap – men sånn ble progressiv soul karakterisert da det var noe nytt. (Sa de ikke det samme om jazz også for lenge siden?) Norge har aldri hatt rasisme sånn som i Amerika, selv om det er lett å finne “nedlatende holdninger” her, så hele rasekampen blir noe abstrakt. Noe vi bare ser på fjernsynet — mens der borte var kampen for alminnelige borgerrettigheter blodig alvor på 60-tallet. Mange stater praktiserte fortsatt apartheid. Det kunne være livsfarlig å “krysse rasegrensene”. Hvorfor henger du med de der? Sånn er det sikkert i visse strøk ennå, både i forhold til etniske og andre skillelinjer, men jeg vet ikke hva slags fjern og avsidesliggende dal man må havne i hvis man risikerer bank fordi man spiller rytmisk dansemusikk på samfunnshuset, men kanskje noe slags strengt kristent sted? Det blir uansett en usannsynlig historie.
Progressiv soul og funk var alltid svære på dansbarheten. Det må være et fett groove som går i kroppen og sparker folk igang på dansegulvet. Jeg startet jo med å definere funk så jeg kan ikke senere i samme stykke si at funken ikke lar seg definere, men det jeg kan si er at dette er det man oftest hører: Alle vet hva opplegget er når de hører det, men ingen kan forklare funken med ord. Det skal være primale rytmer som virker sånn på kropp og sinn at det eneste logiske svaret er å danse. Både musikere og publikum er enig i dette premisset. Senere på 70-tallet ble imidlertid greia kommersialisert og lagt ut for salg som disco. Du vet. Danseklubbenes ultimate forbruksvare på den tiden, laget utelukkende for at det skal være fengende dansemusikk uten alt for mange “kunstneriske elementer” som virker forstyrrende på hovedpoenget. Så kom 80-tallet og elektronikkens store gjennombrudd på lydfronten. Men selv det – som var så revolusjonært den gangen – er jo fossilisert oldtidshistorie i forhold til hvordan musikkindustrien holder på nå. Jeg har påpekt mange ganger at de typiske topplistene for musikk sjelden aller aldri inneholder noen band, det går for det meste i soloartister. Bandmusikk må vel regnes som en musikalsk særinteresse nå. Det blir helt galt – og direkte usant – å si at “ingen lager bra musikk lenger” men herregud så mye mannskit det er der ute. Musikkbransjen domineres ikke av musikere. Det er pengene som rår for det meste. Hva skal man si om dette? Selv foretrekker jeg “harde formater”. Det eneste nettbaserte jeg bruker til vanlig som med litt mysing og skråblikk kan kalles en strømmetjeneste er NRK og YouTube. Punktum. Jeg får “nok” på den måten — men selv i en slik progamsammenheng har jeg en tydelig tendens til å havne på 70-tallet. Bra filmer. Bra musikk. Kanskje litt kritikkverdig på motefronten, men ingen er perfekte.
Vi avslutter med selve låte som denne artikkelens tittel etterspør.
Jeg har ikke giddet å tukle særlig mye med “innstillingene” til kontoen Apecalypso. Det er alt for mye jåss borti menyen til venstre for det vinduet jeg skriver selve teksten i, som forresten heller ikke fungerer som noen realistisk illustrasjon av hvordan det ferdig publiserte produktet vil se ut — slik at sånne som meg – som er veldig nøye med at det grafiske ikke er på bærtur – er nødt til å utvikle fingerspitzgefühl for greia over tid, men det er jo selvsagt ingen eksakt vitenskap heller. Om jeg skal si hva jeg synes så er inntrykket mitt at denne plattformen – blogg.no – er et nokså tilfeldig sammenrasket konglomerat av hyllevarer fra the app store som i sin tid ble bygget av amatører. Opplegget fungerer “greit nok” sånn som det er, men det er ikke akkurat fremtidsrettet.
Hvis det fantes en bra betalingstjeneste for blogging ville jeg uten å nøle heller velge dette. For eksempel fantaserer jeg litt om at forlagshusene burde etablere noe slikt, både som et naturlig oppsamligssted for “juniorforfattere” og en ressurs for talentoppsamling hvor man kan finne bloggere med utviklingsmuligheter i retning av “normal forlagsforfatter”. Likevel er det viktigste (for meg) at plattformen må være moderert og underlagt redaksjonelle retningslinjer med lav toleranse for tøys og fjas. Det skal ikke fungere som “sosiale media” fylt til randen av alskens ondsinnet skitprat og manipulerende intrigemakeri. Det forekommer på blogg.no at noen presenterer interessante stykker de åpenbart har jobbet litt med på faktasiden, men mitt inntrykk er at hovedtyngden av alt materialet er vektet mot “sosial småprat” av den samme typen som man finner for eksempel på Facebook. (Jeg sluttet å bruke Facebook i 2012 og de har sikkert forandret mye siden da, men jeg mener å huske at det var et eget vindu for “generell oppdatering og nyheter fra livet ditt” hvor folk skrev små tekster som ligner mye på en typisk blogg på denne plattformen.) For å oppsumere: Verken eieren eller brukerne av denne plattformen viser noen utpreget grad av semantiske ambisjoner. Det er for mye slurv og fanteri.
Mange sier at blogging er dødt. Folk driver med podcast nå. Jeg tror ikke på denne påstanden. Det blir jo som å si at alle forfattere ønsker egentlig å holde på med radio. Jeg skal ikke utelukke at det kan være slik for noen få, men generelt sett er det jo stor forskjell mellom tekstforfattere og radiopratere. Blant annet det ikke uvesentlige elementet med å korrigere språk og grammatikk før man publiserer stykket heller enn å “prate på direkten” (selv om dette er hva jeg selv teknisk sett gjør, men jeg er ikke noe bra eksempel for noen fordi jeg har holdt på med “spontan produksjon av tekst” i femti år, så du kan si jeg har et urettferdig forsprang på de fleste). Evnen til å improvisere tekst handler mer om øvelse enn om talent (selv om dette også hjelper). Om man så sitter og prater direkte i podcasten sin vil man likevel – sannsynligvis – ha en tynn bunke med “huskekort” som man sitter og stokker mellom hendene mens man jåsser ivei. Du vet. Stikkord, tema, faktapunkter, alternativer og den typen ting. Nesten ingen får til å “dikte på direkten” som folk gjør i teatersport og slike øvelser. Det som typisk skjer er at man kjører seg fast i et klissete tema eller går tom for drivstoff mens man er i noen slags kålåker langt borte fra det man egentlig snakket om. Hva gjør man da? Det enkleste er å bare hoppe rett til noe annet uten å unnskylde eller forklare seg. Tro meg. Det funker best i lengden — og leseren vil i hovedsak godta dette uten å føle seg snytt, gitt at dette andre er noe interessant (som bringer oss tilbake til huskekortene).
Som sagt er ikke jeg i noen posisjon til å si noe om hvordan andre jobber med tekstene sine, men jeg synes at jeg ser mye slurv. Det er ikke seriøst. Enten er det bare bla-bla om hva som essensielt sett koker ned til “ingenting” eller så er det bloggpolitikk, det vil si sosialt manipulerende opplegg som for eksempel kan handle om “å holde tilhengerne sine varme” med en nokså konstant strøm av forutsigbart materiale designet for å “appellere til følelser” mens det samtidig er ganske tynt på etterettelige fakta og kildehenvisninger. Og hva fanden er poenget med denne topplisten? Folk kan mene hva de vil om dens nytteverdi men ingen kan nekte for at bare eksistensen av en “konkurranse om tall” påvirker hvordan folk jobber med bloggen sin. Selv har jeg en tendens til å publisere tidlig på dagen fordi det er rett og slett da jeg har “den beste energien” for sånt. Utover ettermiddagen blir jeg typisk mindre inspirert, eventuelt “inspirert annerledes” enn det som normal skjer når jeg avvikler morgenkaffen, leser dagens nyheter og det ene med det andre. På en måte kan vi jo hevde at verden er ny hver morgen, men utover dagen får man en annen energi ettersom man begynner å håndtere diverse materielle forhold som man har å stelle med. Men hva vet jeg? Alle er jo forskjellige. Jeg vedder både sokker og sko på at det finnes de som foretrekker å skrive på ettermiddagen også. Men nå er vi i kålåkeren. Jeg havner alltid der når jeg begynner å snakke om “hva jeg synes” om det eller det. Hvem bryr seg om sånt? Poenget med å nevne topplisten er at tallene som fremkommer der virker ikke realistiske i forhold til selve plattformen, som jeg tipper får bare “et par hundre” besøkende som begynner med å taste seg inn på adressen blogg.no. Selve kjøttvekta av besøkstall ser ut til å være turister som har klikket seg inn på èn bestemt blogg noen har linket opp et annet sted; Facebook, Instagram eller hva har du. De har sjelden eller aldri noen incentiver for å lete etter mer og/eller annet lesestoff på plattformen.
Jeg ser egentlig ingen vei fremover for blogg.no annet enn “en forutsigbart nedadgående spiral” hvis varighet handler om lønnsomhet. Så lenge eierne tjener noen småkroner på greia får den rusle og gå som den vil, men jeg ser ikke for meg noen vilje til investeringer i oppfriskning og omformattering grunnet i noen strategi for “økende markedsandeler”. Hvor er ting på vei hen? Dersom noen etablerer en bloggplattform som er bare litt ryddigere og rensligere enn denne så er jeg til og med villig til å betale for tjenesten. Men foreløpig er dette så vidt jeg vet det eneste alternativet som finnes i Norge, med mindre man blogger på noen slags spesialside om finanser, turisme, hobbyvirksomhet eller hva det måtte være. Derfor blir det som det blir. Store deler av internettet ligner på halvveis nedlagte kjøpesenter i fraflyttingsstrøk, hvor de få butikkene som fortsatt finnes er ganske lugubre lavpriskjeder, gatekjøkken og denslags. Det føles ikke som om stedet er i vekst, i vinden eller hva man skal si. Der finnes ingen optimistisk ånd. Som jeg nevnte ovenfor meldte jeg meg ut av Facebook i 2012 og jeg tror faktisk vi må spole tilbake til omtrent på den tiden for å gjenfinne det optimistiske internettet. Du vet. Mens folk fortsatt trodde at opplegget kunne bli noe annet enn just another cash cow for internasjonale selskap og teknobaroner med mange milliarder i banken allerede. Riktignok finnes det fortsatt enkelte godartede nettjenester for blant annet bankærender og innsending av digitale offentlige skjema, men hovedtyngden av mannskiten drives nesten utelukkende av grådighet og viljen til å lyve. Finnes det noen måte å drepe den nettbaserte økonomien? Går det an å bare fjerne alle muligheter til å tjene penger på nettet? I så fall er dette hva vi bør gjøre.
Her er et spørsmål: Hvem er fienden? For meg er svaret enkelt. Alle som trakasserer, utnytter og føkker opp for andre mennesker på grunn av penger. Alle som lyver, bløffer, snyter og stjeler. Eller hva tenker du? Jeg er jo ikke nådig av natur. Tilgivelse og denslags feite kaker er ikke for meg, mange takk. Jeg slanker meg. Det virker ikke realistisk å tro at noe vil skje på noen slags front som helst uten at offentlige myndigheter setter ned foten og sier at nok er nok. Hvorfor finnes det milliardærer? Det er jo fullstendig fette sinnssykt. Jeg har ikke noe imot at folk tjener seg feite på smarte opplegg. Det er bare bra at det går an å starte virksomheter som lønner seg — men det er lenge siden dette var hva ting handlet om i forretningslivet. Vi har havnet i en situasjon hvor alle silkehansker forlengst har blitt kastet og “skrupler” er for barn og kjerringer. Nå for tiden gjør folk alt som ikke er direkte straffbart (samt en del av dette også) for å maksimere profitten sin, inkludert det å gi “politiske donasjoner” til ymse slags partier og bevegelser som lover å fjerne alt som finnes av reguleringer for hvor langt grådigheta skal få rå. Jeg mener, helt seriøst, hva skal privatpersoner med så perverst mye penger? Som alle vet behøver man her i Norge – med det prisnivået vi har – en viss minimumssum av penger for å leve normalt fra måned til måned, pluss at det er alltids kjekt med noen ekstra penger som man kan bruke fritt, men når blir det egentlig nok? Eller rettere sagt: Når blir det urimelig? Jeg fortsetter å agitere for en nedleggelse av “børsfinanser” generelt og “selskap med begrenset ansvarsrett” spesielt. Igjen, jeg har ingenting imot at folk starter firma, jobber hardt og tjener bra på den måten – jeg vet jo hva det handler om og det er ingen kjære mor – men det bør settes et tak for hvor rik det går an å bli. Eller mer presist: Hvor innflytelsesrik noen privatperson skal ha lov til å være i finanspolitikken, som selvsagt henger sammen med den økonomiske kjøttvekta. Driver du butikk? Javel men så passer du butikken din på normalt vis. Hvis du driver med politikk på noe slags nivå – selv om det “bare” er frivillige donasjoner – så driver du jo med “noe annet” enn en vanlig butikk. Da spiller du på systemet. Disse tingene bør ikke blandes sammen.
Vi avslutter med litt vanlig musikalsk barneskolepensum fra 70-tallet.
De rimelig verdensvante har fått med seg at 420 er amerikansk slang for cannabisbruk. Ifølge Wikipedia stammer dette fra året 1971, da fem ungdomsskoleelever i California gikk på “skattejakt” etter et hemmelig område hvor noen hadde dyrket cannabisplanter gjennom flere år; utrustet med et kart som angivelig var håndlaget av områdets eier. Opplegget var at de fem møttes hver dag ved statuen av Louis Pasteur i San Rafael klokken 4.20 (PM) presis, slik at uttrykket – som opprinnelig var Louis 420 – etterhvert festet seg som kodespråk for “å røyke en joint” i det større miljøet som denne gruppen av fem vanket sammen med. De kalte seg The Waldos fordi de “hang ved veggen” (hanging by the wall) i friminuttene, et sted man på norsk sannsynligvis ville kalt “røykehjørnet” (som det ihvertfall het på min ungdomsskole i årene 1975-78). Senere ble 420 visstnok politikode for “en cannabisrelatert sak” over radiosambandet deres.
Uansett hvordan dette henger sammen er det et faktum at amerikansk denotasjon er måned/dato slik at de skriver denne datoen, den tyvende april, som 4/20 og derfor har det utviklet seg til å bli “den internasjonale cannabisdagen”. Entusister feirer og moralister gremmer seg. Selv synes jeg dette er komisk først og fremst fordi nazister – gamle og nye – har feiret den tyvende april siden greia deres ble funnet opp, fordi det er jo fødselsdagen til Adolf Hitler. Jeg ser for meg litt rom for komiske misforståelser blant folk som er på et utested for å feire dagen, men på vilt forskjellig grunnlag. Et ytterligere komisk element er at hvis man bokstavkoder Donald Trump etter mønster av Adolf Hitler – for eksempel fantes det en britisk gruppe på 80-tallet som kalte seg Combat 18, hvor tallet 18 er kode for bokstavene AH – så kan alle regne seg frem til at bokstavene DT koder som 420. Så vi har altså denne mulige tangenten i tillegg. Sånn er verden. Det er ikke lett å finne opp noe nytt som “ikke er til å misforstå” men for å vite det må man forske litt.
Selv er jeg sånn at jeg skal alltids klare å grave opp en eller annen “saklig” grunn til å feire hver dag, men det gidder jeg jo ikke fordi jeg behøver ingen annen grunn enn at jeg er i live og erfarer verden. Det er en feiring i seg selv. Hva mer behøver du? Livet er jo en interessant erfaring selv på sitt kjedeligste. Hvordan går det an å mene noe annet? Det klarer jeg ikke å forstå. Det fremstår som så perverst for meg at jeg bare rygger unna. Vade retro Satanas. Om det finnes noe slikt som “ulykkens ånd” så er det et metafysisk smittestoff som kjipe, negative og sutrete individer bringer med seg. Det bringer alle ned og dreper den motsatt virkende “gledens ånd” som i hovedsak er hva folk prøver å mane frem og bringe inn i verden når de kommer sammen til feiring og fest. Ihvertfall når det er privatfolk som arrangerer noe. Vi har nettopp kommet gjennom enda en påske og hvis jeg hadde vært i nærheten ville jeg definitivt dratt for å se påskeopptoget i Sevilla, eller en annen av de spanske byene med svære opplegg, som jeg liker å overvære av akkurat den samme grunn som jeg ser på Pride-opptoget: Det er en kulturell manifestasjon av metafysiske idèer. Uten sammenligning forøvrig, må jeg vel legge til, siden sikkert både katolikkene og de skeive tar anstøt av å bli sammenlignet med hverandre, men for meg er det altså ingen “topologisk” forskjell mellom det ene og det andre opptoget.
Egentlig tenkte jeg å se hva jeg kunne skvise ut av konseptet brun dverg – det er en kategori av “nestenstjerner” som ikke er massive nok til å selvantenne, men de liksom ulmer og avgir varmestråling likevel – hvis jeg satte det i en søkt sammenheng av både rasisme og folks mytologiske frykt for de som er “fysisk annerledes” i kroppen. Ikke alle klarer å forholde seg til sånt på en uanstrengt måte. Man kan koke mye komisk suppe på en sånn spiker. Men det var før jeg så på datoen og kom på den komiske kulturkræsjen mellom de som feirer cannabis og de som feirer Adolf Hitler. Selvsagt kan noen av disse ha sammenfallende interesser på individnivå, men i en større kulturell sammenheng er dette svært forskjellige grunnlag for feiring. Det er som alle kan forstå i utgangspunktet ingen grunn til å regne med at de vil ha noen stor forståelse for den andre partens entusiasme. Hvorom allting er, hvis man googler på den mytologiske skapningen dverg fremkommer det mye interessant, blant annet at alle dverger var menn. Så det foregikk altså ingen kjønnet formering blant svartalver (som de også ble kalt) selv om vi ikke kan utelukke seksuelle aktiviteter for andre formål. De har også en sterk assosiasjon til håndverk, særlig diverse magisk metallarbeid, for eksempel dvergen Regin fra Saga om Sigurd Fåvnesbane, som imidlertid ikke later til å ha vært “kortvokst” men fremsto på alle vis som “en normal mann”. For ytterligere detaljer om saken, søk på nettet. Kan du sangen? Nisser og dverger bygger i berget. Folk har den dag i dag et litt angstbitersk forhold til “de underjordiske” og de er typisk ganske lettskremte med sånne overnaturlige ting.
Fra det ene til det andre: Jorda har sine mysterier, men i motsatt ende finnes himmelrommet som tilsynelatende er både avgrenset og endeløst på èn og samme tid. Hvordan går det an? Enkelt. Se for deg en femdimesjonal kule hvor “våre fire dimensjoner” sklir rundt på overflaten av kula. Uansett hvilken retning man beveger seg i vil det gå rundt og rundt i all evighet uten at man merker noen forskjell i det universet vi erfarer, som jo er avgrenset av sine fire dimensjoner (rommets tre retninger pluss tid), slik at vi har ingen fysisk metode for å “løfte blikket” i en retning som står nitti grader på alle andre kjente retninger, som den femte dimensjon blir i praksis. Men vi kan fantasere om saken. Dessuten er som alle vet “mange dimensjoner intet hinder” for matematikken. Det heter kosmisisme når folk føler angst for “avgrunnen” der ute. Du vet. Det brutalt iskalde og nådeløse stedet som er tjokk fullt av alskens dødsstråler og avstandene er så store at det går trill rundt i hodet hvis man prøver å “se det for seg”. Howard Willis Lovecraft var en forfatter som jobbet med dette temaet. Han skrev horror om “gamle guder” som representerer det absolutt umenneskelige, men som likevel kan (selv om de ikke bør) tilkalles med ymse ritualer og denslags. Kanskje bare det å tenke på dem virker tiltrekkende på dem. Hvem vet? Vi har jo ingen referanserammer for sånt. Og folk er som sagt lettskremte når det kommer til ting de ikke klarer å fatte og forstå. Hva er det der? Det er for alle praktiske formål sunn biologi å holde avstand til noe man ikke greier å klassifisere på en skala fra farlig til nyttig. Hvis alle hadde vært “frie forskere” ville ikke menneskeheten ha vart lenge, så nysgjerrige og tøysete som vi er. Derfor er det i grunnen like greit at man lar seg styre av frykten noen ganger. Bare ikke hele jævla tiden. Det blir slitsomt.
På en slik dato virker det passende å avslutte med litt såkalt stoner rock:
Narodnikene var russiske intellektuelle som på andre halvdel av 1800-tallet prøvde å gå ut til bøndene og få dem til å gjøre opprør mot tsarismen og godseierveldet. Narodnikene mente at de russiske landsbyfellesskapene, mir, kunne være grunnlaget for en sosialistisk samfunnsordning, slik at man ikke trengte å gå omveien via kapitalisme. Narodnikene var blant annet inspirert av Mikhail Bakunin, som mente de russiske bøndene var spontant sosialistisk innstilte, på grunn av det gamle mir-fellesskapet. Tenkeren Alexander Herzen utviklet denne ideen og ble viktig for narodnismen (den russiske bondepopulismen).
De som har lyst til å studere tidslinjen til “populisme” i generell forstand bør studere livshistorien til Helena Petrovna Blavatsky, som i hovedak er kjent som stifter av teosofien – en form for synkretistisk agnostisisme som forutsetter at alle religioner egentlig vil det samme – men hun har noen slags Forrest Gump-aktig evne til å “dukke opp i bildet” når vi ser på diverse dramatiske hendelser som foregikk ved den samme tid, fra “russisk bondepopulisme” via den völkische (folkelig i direkte norsk oversettelse, men begrepet rommer mye mer i sin tyske kontekst) bevegelsen i Tyskland som etterhvert dannet fundamentet for nazismens fremvekst, og frem til kontakten med Ignatius Donnelly i USA. Alt henger sammen med alt, som folk sier. Mange små ting kommer sammen og danner en stor ting.
Ordene er viktige. Bare nazister snakker om det norske folket fordi en slik formulering er designet for å ramme midt i følelseslivet på en spesiell og “emotiv” måte. Hvis man mener å være statistisk og nøytral sier man heller den norske befolkningen. Det er to forskjellige ting selv om distinksjonen kanskje ser subtil ut for mange. Hva kan jeg si? Det er ikke bare normalt å være idiot i våre dager, det er meningen at det skal være slik. Du skal ikke tenke. Du skal bare følge de instruksjonene du blir gitt. Dine overordnede holder rede på tingene. Du behøver ikke å bry deg. Bare slapp av og ha det gøy. Pass jobben og dine egne saker, stem når det er valg men lytt til erfarne fjellfolk, over og ut, amen. Det moderne norske samfunnet er lagt opp slik at man behøver ikke en IQ mye over 50 for å klare seg på egen hånd. Faktisk er det slik at ting blir nærmest uutholdelige for de med abnormalt høy IQ, men de er så få at de utgjør ikke noen velgergruppe det er verd å godsnakke med. Samfunnet er først og fremst beregnet på “de middels smarte”.
Hva føler folk typisk etterpå når de oppdager at de har blitt lurt av en svindler? Jeg vet ikke. Jeg kan ikke svare for noen andre, men selv føler jeg meg bare dum. Jeg burde ha skjønt det. Noen blir veldig sinte på svindleren og litt avhengig av omstendighetene ellers kan det godt hende de iverksetter noen slags hevnaksjon, som i verste fall kan utarte til en sånn grad at det dominerer hele livet deres. Finnes det for eksempel en støttegruppe for ofrene til scientologikirken? Uten at jeg vet noe om saken vil jeg tippe ja, men det betyr forsåvidt ikke noe om jeg tar feil, poenget er at det metafysiske hullet i sjelen diverse ofre etter svindel og lureri blir sittende igjen med i etterkant av selve hendelsene kan være direkte sosialt funksjonshemmende for dem. Du vet. Skammen og det ene med det andre. Sånt er ikke enkelt å håndtere. Folk typisk skjønner ikke at de kunne være så godtroende og tror at dette er noe spesielt med dem som ikke skjer med alle andre, men sannheten er at alle kan bli svindlet. Ofte uten at man engang noensinne forstår hva som skjedde. Eventuelt at det er så mange som har blitt lurt at det virker helt normalt. Sånn er det bare. Hvor mye koster en meter strikk? Hvis man ønsker å leve i en fri verden må man bare godta at ikke alle måler en meter strikk på den samme måten.
For ganske lenge siden fryktet folk papister, men snart ble dette avløst av verdensjødedommen (som til en viss grad er synonymt med marxisme, bolsjevisme, kommunisme og så videre), før det nå i dag har landet på islam. Det er de som står bak all forjævligseringa der ute. Det spiller forsåvidt liten rolle hva slags gruppe man “liker” sånn sett, poenget er jo at det er nødvendig med oppsamling, internering og endelig bortvisning av de uønskede elementene. Vi behøver en sterk politistat som kan utøve vold mot alle de vi hater og frykter; enten de er jøder, muslimer, katolikker, homoer, intellektuelle eller bare degenererte postmodernister. Selv synes jeg dette er mest komisk. Hvor mange muslimer er det i Norge? Det tallet man finner hvis man søker på saken er litt varierende, men Statistisk Sentralbyrå anslår noe i overkant av to hundre tusen, som i politisk forstand er en “mengde” men ingen betydelig mengde, og ihvertfall ikke utslagsgivende på noe vis. Hvem er de som islamiserer Norge hvis det ikke er muslimene? De er jo alt for få. Han galningen fra 22. juli 2011 sa det var Arbeiderpartiet som står bak alt sammen. Du vet. Den røde mobben. Derfor gikk han inn for å “lære dem en lekse” de aldri vil glemme — noe jeg tror han fikk til, dog ikke helt slik han hadde sett for seg. Men åndsfrendene hans fortsetter å jobbe for saken, blant annet ved å brenne koraner på offentlig sted og den typen ting, som de aldri ville kunne ha gjort uten tung politibeskyttelse så lenge deres heltemodige seanse for pervertering av begrepet ytringsfrihet pågår.
Selv er jeg lite bekymret for “islamisering” – eller engang “kristning” for den saks skyld – men kommersialisering er et aktuelt problem som truer kulturen. Ikke bare direkte, i form av en mentalitet som måler alt i pengeverdi, men også i sin indirekte form; manifestasjonen av et byråkratisk kontrollregime fundamentert på antagelsen om at “alle er kjeltringer” og hvis man ikke passer på til enhver tid så vil de grafse til seg alt de klarer å få med seg og løpe ut av døra. Eller sagt på en annen måte: Fordi noen kan tenkes å snyte trygdekassen og sosialvesenet – men vi vet ikke eksakt hvem de er – så må alle behandles som om det kan være dem. Antatt skyld med bevisbyrden liggende hos den anklagede er hva dette koker ned til. Bevis at du har hederlige hensikter. Dette er selvsagt ikke bra for moralen i den norske befolkningen. Det kan til og med kobles opp mot mentale lidelser hos mange. Selv er jeg jo utmeldt av arbeidslivet så dette er ikke noe problem for meg personlig, men jeg kjenner jo folk, som igjen kjenner folk, og så videre. Du vet. Den store lykkelige kjeden av vakre mennesker som former livets sirkel og generasjonenes kretsløp. Hakuna matata, eller hva man skal si. Det finnes alltid noen som blir pissa på. Er du en av dem? Bruk paraply.
Av årsaker jeg ikke forstår virker det passende å avslutte med litt doom metal fra Brasil:
Hvis jeg ville kunne jeg bare peke på noen og si jeg liker denne bloggeren (eller det motsatte) og det ville bety omtrent ingenting for noen andre, annet enn at det ville vært “et kleint øyeblikk” for den jeg peker på. De har jo ikke bedt om noe sånt. Hva handler det om? Nå skal du få et tips: Alt folk sier og gjør handler alltid om dem selv. Det er bare kamuflert på en måte som gir et annet inntrykk. Barn og andre naive skapninger vil ikke se det — men de som har stått i livet en stund og lært hvordan menneskenaturen fungerer ser øyeblikkelig at dette er et manipulerende spill om makt, oppmerksomhet og kontroll. Du vet. Det går på hvordan man posisjonerer seg i informasjonslandskapet. Det eneste realistiske spørsmålet er om spilleren forstår hva de gjør, eller om de bare henfaller til “atferd som har fungert for dem tidligere” på ubevisst vis.
La oss begynne med såkalte altruister. Sånt finnes naturligvis bare i fantasien. Hva med Leger Uten Grenser og den typen ting, vil kanskje noen spørre. Det er jo kompetente fagfolk som oppsøker tildels livsfarlige situasjoner i de verste krigssonene som for tiden eksisterer for å “jobbe uten lønn” under forferdelige forhold. Er ikke dette altruisme? Nei det synes jeg ikke. Det vi observerer i slike tilfeller er personlig samvittighet som tvinger vedkommende til å “gjøre noe” i forhold til en situasjon de ikke får til å bare sitte og se på. Visst er det farlig og alt det der, men de ville hate seg selv hvis de ikke i det minste prøvde å utgjøre en forskjell i “moralsk god retning” når de observerer ondskapen. Sånn sett snakker vi i prinsippet om vanlig dugnadsånd. Noen har den veldig sterkt, men andre kanskje ikke så mye. Det at man i det hele tatt blir lege sier jo sitt. På den ene siden er det selvsagt et godt betalt yrke som gir status, men på den andre siden må man påregne et nærmest umenneskelig arbeidspress på jobben, uansett hvor den foregår.
Jeg vet ikke hva slags ord jeg skal bruke om utviklingen i USA for tiden, men korrupsjon rekker ganske langt. Det er noe degenerativt som river istykker hele samfunnsstrukturen deres med en kraft man ellers bare finner i krigføring og svært alvorlige naturkatastrofer. Hvor mye tåler de av dette? Det er det ingen som vet, men det bør ikke forbause noen hvis hele mannskiten bare kollapser i nær fremtid. Hva kommer da? Noen slags tilstand av anarki, i verste fall borgerkrig (som mange faktisk ønsker seg). Allerede har den amerikanske regjeringen – inkludert sine støttespillere – pulverisert så mye av sitt eget maktgrunnlag (eller saget over den grenen man sitter på, som det heter) at statsapparatet kan kollapse når som helst — og ingen vet hva som hender da. Imidlertid kan vi si med kategorisk sikkerhet at det kommer ikke til å bli som i nybyggertiden. Verden er jo ikke ung lenger, ikke engang den amerikanske delen av den. Det vi bør forvente er noe som ligner tilstandene i Russland på 1990-tallet, da alt bare var et salig kaos og statsmakten var en vits. Problemet med USA er imidlertid at det er så perverse mengder våpen i sirkulasjon blant sivilbefolkningen at jeg klarer ikke å se for meg noen fredelig avvikling av alminnelig lov og rett der borte. Hvor mye tåler de? Det er åpenbart et problem når regjeringen bryter loven etter eget smak og behag med en slags “innfallsmetode” som ikke preges av plan og styring — og siden bare ignorerer de det når rettsinstansene gir dem pålegg om å holde seg til spillereglene.
Hva slags opplegg må man ha på bakkenivå for å gjennomføre tvungen deportasjon av to millioner mennesker? Det var dette Trump lovte å gjøre da han stilte til valg og “mange” er ikke uventet svært entusiastiske i forhold til dette. Også her i Norge snakker de samme typene om illegale innvandrere og hvordan disse bør samles opp og “sendes ut av landet” slik som i USA for tiden. Ser du hva som skjer? Det er vesentlig mye verre enn da Guantanamo Bay var en ny ting på det politiske spillebrettet, fordi uansett hvor jævlig det stedet eventuelt var/er så har de i det minste jurisdiksjon der på stedet, men nå bare samler de opp folk – på tildels vilkårlig vis – og sender dem til en konsentrasjonsleir i El Salvador uten verken lov eller dom. De er ikke engang formelt tiltalt for noe. Og det finnes ingen prosedyre for å føre regnskap med hva som siden skjer med de som havner der. Regjeringen bare trekker på skuldrene når domstolene pålegger dem å holde seg til alminnelig lov og rett i sin fremferd, for det har de jo åpenbart ikke tenkt å gjøre. Hva tenker du om dette? Det jeg typisk hører er at “ingen hadde sett for seg noe sånt” hvilket er fullstendig fette kørka. Tvert imot er det mange som advarte om at det sannsynligvis ikke er noen god idè å gjenvelge denne mannen som president. Hva bør man ha istedet? Vel, det er enkelt å besvare: Nesten hva som helst ville vært bedre enn noen som man vet er en brutal, hevngjerrig og korrupt fyr. Jeg er enig i at det per definisjon ikke går an å forutsi hva uforutsigbare typer kommer til å finne på, men vi kan likevel konstatere at bare denne uforutsigbarheten i seg selv er nok til at samfunnet må beskytte seg mot dem.
For Norges vedkommende er dagens USA bare et problem i den forstand at vi kan ikke “regne med USA” på noen måte som helst, verken i positiv eller negativ forstand. Ingen vet hva klovnen kommer til å finne på, annet enn at det vil bli sirkus. Saken er jo at uansett hva slags godterier disse såkalte populistene har i den politiske sukkertøyposen sin, så er de akkurat den typen “slemme menn” som barna blir advart mot å ta kontakt med. Men de deler jo ut gratis drops og karamell. Det ser kanskje sånn ut ved første øyekast, men de har “andre hensikter” enn de som blir presentert. Du behøver ikke å tro på det jeg sier men jeg kommer til å si det likevel: Dette vil ikke ende bra. Det kan ikke ende bra. Det er umulig at det ender bra. Fordi hensiktene er onde. I aller beste fall er de så fette stupide og inkompetente at de snubler i sine egne føtter og ramler ned på den spisse enden av sverdet, men i den grad Trump og gutta overhodet har noen evner til å få ting gjort så må folk regne med at det blir onde ting. Ingen tjener på noe av dette, men det har heller aldri vært poenget. Hele hensikten med opplegget til Republikanerne i USA er å innføre nattvekterstat på det føderale nivået. I praksis at den amerikanske staten ikke skal “gjøre noe” ut over å sikre profittgrunnlaget til de forretningsdrivende. Egentlig er det lite hjelpsomt å bruke ord som fascisme, fordi det finnes strengt tatt ikke noe navn for det som foregår nå. Ellers i verden kan vi observere at USA bygger ned, trekker seg ut og avvikler alle sine programmer for bistand og politisk innflytelse over hele fjøla — fordi presidenten ikke forstår “soft power” men tolker det som at USA blir systematisk utnyttet på grunn av at liberale venstrekrefter bare har latt dette skje gjennom alle år. Nå skal de derimot ta seg betalt.
Taktikken fra dag til dag er å “oversvømme sonen med mannskit” til en sånn grad at media ikke rekker å henge med i svingene fordi det kommer alltid noe sensasjonelt nytt og eksepsjonelt fælt som forvirrer og forferder alle. Det er – enten du forstår dette eller ikke – meningen at det skal være sånn. Du vet. Overveldende. Everything everywhere all at once. Ikke gi “motstanderen” tid til å samle seg, fokusere blikket eller engang puste. Bare køl på med mer og mer. Angrip, angrip og angrip igjen, inntil du har jevnet alt med jorda. Som krigsstrategi er dette både effektivt og mye brukt, men det har sine svakheter. Hvor lenge klarer du å holde så høyt trykk? Tenk for eksempel på en bokser. Det kan fungere å bare “løpe ned motstanderen” med en massiv angrepstaktikk som overrumpler dem og tvinger dem “på hælene” men hvis du ikke lykkes med å gølve dem ganske raskt så har du kastet bort en masse krefter tidlig i kampen, noe som kommer til å straffe seg snart. Som sagt, “overveldende angrepsenergi” er ikke akkurat noe nytt påfunn. Jeg vet selvsagt ikke hva en fyr som Putin tenker, men det ser ut som om dette var opplegget hans også, da han gikk til fullt frontalangrep på Ukraina til å begynne med. Jeg må innrømme at jeg tenkte dette selv. “Greia kommer til å være over i løpet av noen dager.” Det var hva jeg tenkte den gangen, men så tok jeg feil. Ukraina lever ennå, selv om de behøver all den hjelp de kan få. Er det overhodet noen tvil om hvem som er skurken i bildet? Jeg registrerer at mange har sympati for russerne. Det er forståelig. Jeg har også det — på den samme måte som jeg har sympati for amerikanerne, eller hvilket som helst annet slags folkeslag for den saks skyld. Det jeg ikke liker er helt spesifikt utilregnelige politikere som laller rundt i sin egen fantasiverden uten å ta hensyn til konsekvensene av “de geniale innfallene” sine.
Vi kan også ta det enda et skritt videre og si at jeg har et problem med de idiotene – eventuelt gale mennesker – som heier frem denne kategorien av politikere til å begynne med. Staten fungerer jo best når man ikke engang legger merke til at den er der. Man tar det som en “selvfølge” at alt fungerer og tjenestetilbudet er tipp-topp. Jeg ville lyve hvis jeg sa jeg er enig i alt den til enhver tid sittende norske regjeringen sier og gjør, men den er i det minste befolket av rimelig stabile og kompetente typer som kan (og vil) svare for det de driver med. De er ikke mystiske. De har ingen “ville idèer” som får folk til å juble (eller gråte), de fokuserer på den typen “politisk stabilitet” som er bra for forretningene, selv om det kanskje ser kjedsommelig ut for de som ønsker seg mer spenning i hverdagen. Er det fortsatt noen i Norge som synes Trump er en kul type? Det vet jeg ikke noe om, men det ville ikke forbauset meg. Folk ser jo typisk aldri noe mer enn det de vil se. Samtidig er det vanskelig å bortforklare de økonomiske skadevirkningene av å ha en evneveik fjott som sjefen for det hele. Herregud. Hvor vanskelig kan det være å forstå at også de rike blir skadelidende når alt blir dyrere samtidig som at folk flest får mindre penger mellom hendene? Har du hørt ordet stagflasjon? Det er når økonomien står stille samtidig som alle prisene går oppover. Alle sitter på gjerdet og er forsiktige med pengebruken fordi markedsforholdene er så ustabile og uforutsigbare. Hva skjer om tre måneder fra nå? Ingen vet. Du vet hva du har men ikke hva du får. Dette er suboptimalt for økonomien. Ingen strømmer til USA for å investere pengene sine i noe slags opplegg der borte, fordi det er jo helt i det blå hva denne regjeringen kommer til å finne på. Hvis man for eksempel skal anlegge en fabrikk snakker vi jo om 3-5 års byggetid fulgt av en “lønnsomhetskurve” som krever ytterligere noen år for å falle på plass. Slik tilstanden er per i dag virker det urealistisk å tro noe som helst, selv om man eventuelt får “garantier” av regjeringen Trump. De sitter jo ikke akkurat fjellstøtt i opinionen og det virker heller ikke som de har verken plan, mål eller mening. Alt handler om hatefulle utspill mot diverse svake samfunnsgrupper og alle forsøk på å støtte disse.
Ved dette tidspunkt har jeg skrevet nesten 1400 bloggposter på denne plattformen, ettersom jeg nærmer meg tre år i faget. Jeg har lest mye av det “de andre” presenterer men jeg finner ikke mange likhetspunkter mellom “min stil” og den til noen som helst annen. Det går jo ikke an å si at jeg har skrevet “mange korte innlegg” preget av lettfattelige poeng. Det er ganske høy “informasjonstetthet” i bloggen Apecalypso. Det er også en viss konsistens i synspunkter og stil, ihvertfall slik jeg selv ser det. Jeg sier det jeg mener og mener det jeg sier. Hva “de andre” synes om dette er ikke mitt problem. Enhver får mene hva fanden de vil. Det forandrer uansett ingenting. Jeg var nylig fraværende en måneds tid fordi jeg hadde noen andre ærender og i løpet av denne perioden bestemte jeg meg for at min politikk overfor “de andre bloggerne” skal heretter være ingen kommentar. Hvis jeg henviser til noen ved navn eller på andre måter som gjør dem lett gjenkjennelige så handler det om saksinnhold, ikke om meldinger av kategorien “dette var fint skrevet” og annet i den samme gata, som for eksempel “jeg er helt enig med deg” (eventuelt det motsatte) — i det hele tatt anser jeg at voksne folk vet selv om det de skriver er “fint” (eller noe annet). Har du kvalitetssikret informasjonen? Har du lest korrektur og rettet opp alle språkfeil du finner? Bryr du deg overhodet om sånt? (Ikke alle gjør det.) Det vanlige på denne plattformen er at bloggerne blogger om “livet sitt slik det spiller seg ut”, noe jeg er kategorisk uinteressert i. Det er ikke noe personlig. Hele grunnen til at jeg liker å skrive er fordi dette virker disiplinerende på tankeprosessene mine. Alle som noen gang har prøvd vet jo at det er èn ting å tenke vage tanker, men noe helt annet å utformulere dem i skrift. Det vanligste av alt blant både store og små forfattere er at de opplever vanskeligheter med “å få fatt på” det de tenker og føler til en sånn grad at det lar seg uttrykke på rimelig sammenhengende og forståelig språk. Alle synes at dette er vanskelig. Hvorom allting er, poenget mitt her og nå er at ingen vil noensinne se meg kåre “månedens blogger” og denslags. Jeg ville jo i så fall måtte stemme på meg selv — og enten du tror meg eller ei så er jeg allerede blærete nok som jeg er.
Til sist fyrer vi av den mest metal sangen noensinne innenfor sjangeren heavy metal. Jeg legger til at det komiske med bandet Judas Priest er at fire av mine fem favorittalbum som de har sluppet i løpet av sin lange fartstid kom på 70-tallet og det femte er nettopp Painkiller fra året 1990, som betyr at jeg er litt sånn “meh” til hele storhetsperioden deres som var på 80-tallet. Mange fine sanger men ingen album som havner på min topp fem-liste.
Falsk balanse er et begrep innen medieverdenen som beskriver en situasjon der man i forsøket på balansert journalistikk tegner et falskt bilde av virkeligheten. En av journalistikkens gylne regler er at man alltid skal la begge parter slippe til med sine synspunkter dersom det er uenighet om et tema. Falsk balanse oppstår i tilfeller der det er bred konsensus om en sak, men hvor man likevel lar marginale synspunkter ta stor plass og derved skape et feilaktig inntrykk av at det hersker uenighet om temaet. Skepsis til teorien om menneskeskapt global oppvarming er et av de mest kjente eksemplene på hvordan medier har formidlet falsk balanse. Det er bred vitenskapelig konsensus om at utslipp av klimagasser er en årsak til global oppvarming, men mange medier har likevel gitt stor plass til en liten minoritet av forskere som ikke støtter dette synet. Resultatet av falsk balanse er at myter som vitenskapen egentlig har avlivet likevel overlever lenge i befolkningen.
Tidlig på 80-tallet ble jeg utsatt for “selgertrening” i hva vi kan kalle en jappekontekst, hvilket utlagt handler om at selgere skal selge – med alle metoder som loven tillater – og ikke filosofere om moral, skjebne og befolkningens sosiale vilkår. Vi driver ikke med politikk. Vi driver med penger. Psykologi er bare et aktuelt tema i den grad det kan brukes til å få noen på kroken og hale i land et salg. Vi snakker med andre ord om strategisk bruk av psykologiske virkemidler, hvor den store forskjellen fra militære applikasjoner av propagandavirkemidler ligger i at det er et poeng for selgeren at kunden holder seg i live slik at han fortsetter å kjøpe ting. Så ganske humant, kan du si, ihvertfall i forhold til hvordan påvirkningsagenter og spioner jobber. Alle skjønner jo at den beste forretningsmodellen er en monopolsituasjon – si for eksempel det lokale vannverket, strømforsyningen i bygda og den typen ting – hvor folk ikke har noen meningsfull tilgang til et konkurrerende alternativ. De må handle hos deg hvis de overhodet vil ha greia du selger.
Et par nøkkelord fra økonomisk teori er knapphet og prissensitivitet. Hvor mye finnes det å få kjøpt og hva er den høyeste prisen folk er villig til å betale? Norge er et “sosialistisk” land i den forstand at vi skjønner det ikke er noen god idè å sette bort vannforsyning og andre politisk følsomme virksomheter til private næringsinteresser. Det er klokere å holde sånt på offentlige hender og “prise seg i null” med budsjettene. Hele poenget med privat kommersiell virksomhet er jo å tjene penger, men dette er et perverst motiv å stille opp mellom befolkningen og ting de må ha, hvorav det eksempelet jeg har brukt så langt er kommunale vann og avløpstjenester, men vi kan godt si noe lignende om strømforsyningen. De som tror sånt vil bli “mer effektivt” hvis det settes bort til private enten aner ikke hva de prater om eller de lyver deg rett opp i trynet. Hvor mye vet du om bygg og anlegg? Hva slags forhold har du til fysiske arbeidsoppgaver? Vi som av forskjellige årsaker er nødt til å leve i virkeligheten deprimeres av folks fantasier. Jeg skal gå med på at ting typisk blir bedre hvis man bruker mer penger på dem – gitt at man ikke er vimsete, det skjer i henhold til plan og styring – slik at man vil selvsagt finne “bedre helsetjenester” hvis man henvender seg til ymse slags private helseforetak, men da må man også betale honorarer ingen normale mennesker har råd til. Den offentlige helsetjenesten er det eneste realistiske alternativet for de fleste av oss. Jeg vil argumentere for at det burde være det eneste alternativet for alle, uansett deres økonomiske stilling, fordi de høyt prisede alternativene spesialdesignet for de rike befinner seg jo i en konkurransesituasjon mot det offentlige tilbudet om hva vi kan kalle “samfunnets talentgrunnlag”. Gi og ta noen idealister, vi må anta at de beste vil ha en tendens til å havne der de får best betalt. Vi skaper et klasseskille på dette viset.
Falske alternativ er et velbrukt knep innenfor salgsteknikk. Vi spør aldri hva du vil ha. Vi spør om du liker den røde eller den blå tingen best. Hva kan jeg hjelpe deg med? er et dårlig spørsmål. Du vet jo allerede svaret. Det vi egentlig ønsker å vite er hvor mye penger kunden har tenkt å bruke i dag og hvor mange av dem jeg kan slå kloa i. Nå snakker vi butikk. Det vi kan si om situasjonen er at den ene parten vurderer om de skal bruke penger og i så fall hvor mye, mens den andre parten ønsker at de skal bruke så mange penger som mulig. Hvordan forhandler man disse posisjonene? Det er hva man bør fokusere på. Kaldsalg er når man bare “trenger seg på” – for eksempel dørsalg i et nabolag – uten at noen har bedt om det. Da gjelder særlige regler som vi ikke skal berøre her og nå. Men hvis man står i en butikk og kunden kommer inn av egen fri vilje må man anta at de i det minste vurderer å kjøpe noe. Da gjelder det å gjøre noe som flytter oppmerksomheten deres fra “skal/skal ikke” og over på “den røde eller den blå tingen”. Altså en bevegelse bort fra spørsmålet om de skal kjøpe noe og over på spørsmålet om hva de skal kjøpe. “Sluttet handel” er etter at alt er ferdig (“closing the sale”) og dette er selvsagt et essensielt element i saken, men “åpnet handel” er minst like viktig. Du vet. Man må etablere kontakt med kunden og “overbevise dem” – helst med subtile metoder – om at riktig handling for dem her og nå er å bruke penger i din butikk. Det er ikke urimelig å si at salgsteknikk ligner på flørtekunst. Man er riktignok ute etter et annet resultat, men “menneskebehandlingen” er den samme. Folk må lokkes, ikke tvinges. Det handler ikke om hva du lover men om hva kunden “på egen hånd” regner ut i sitt eget hode – med litt hjelp og bistand – at du er i stand til å hjelpe dem med. God salgsteknikk er med andre ord ganske “indirekte”. Bruk FOMO (“Fear Of Missing Out”) men bruk det sparsommelig, for det er et mektig våpen. Det skal ikke mye til før det blir for mye og situasjonen erfares som tvang.
Salg er imidlertid et ord som brukes hyppig i overført betydning. For eksempel kan man høre folk snakke om at “de selger seg selv til en arbeidsgiver” – uten at det er ironisk ment – gjennom fin CV, smarte klær, modulert veltalenhet, en friskt duftende ånde med hint av mint og den typen ting. Klassisk horeteknikk. Selv ville jeg kanskje si at man bør vise vanlig folkeskikk, men ikke noe mer. Det du selger bør jo helst være noe du er i stand til å levere. Forretningslivet preges typisk av en kultur hvor det gjelder “å komme seg innenfor først, så kan vi rydde opp i detajene senere”, eller klassisk cowboymentalitet om du vil. Dette ligger i sakens natur. Hvis en privat, kommersiell virksomhet ikke tjener penger spiller det jo ingen rolle hva annet som er bra med dem; produktenes kvalitet, hvor flinke de er og så videre. Derfor vil ting typisk dreie seg mot å “sikre salget” som den til enhver tid mest dominante prioritet. Man må ha det i bakhodet uansett hvor man befinner seg, hva man gjør, og når på døgnet det måtte være. Åpenbart har man helt andre prioriteringer i offentlig sektor. Jevn leveranse er for eksempel noe folk typisk liker å ha når vi snakker om strøm, vann og internett. Derfor bør selvsagt alle disse falle innunder den offentlige forvaltningen. Det er ikke noe bra argument at de med dårlig råd kanskje vil akseptere lavere standarder mot lavere pris (mens de rikeste vil ha luksusutgaven). Selv om det ikke foregår i den bevisste delen av sinnet oppfatter de fleste likevel intuitivt at det er noe perverst forbundet med å stille opp profittbasert betalingsmur foran “livets nødvendigheter”. Helsetjenester, matvareforsyning og “nødvendig infrastruktur” har ikke noe på private hender å gjøre. Sakens natur krever robuste opplegg. Private næringsinteresser vil adri bevege seg hinsides hva som er “bra nok i henhold til normal historisk erfaring” mens det offentlige krever at ting må være robuste langt hinsides hva som er rimelig å forvente på kort sikt. Veien må tåle en hundreårsflom, for å si det slik.
Det er litt varians i hva folk fokuserer på, men de fleste er enige om at det er “noe galt med bildet” når alt blir dyrere og dårligere for “folk flest” mens det samtidig skapes et kobbel av nye milliardærer. Hva ville Sherlock Holmes ha sagt? Jeg antar folk har nok med sin egen personlige labyrint av distraksjoner og nødvendigheter, slik at de har egentlig aldri tid til å fintenke over sakene. Livsstilen krever “rask handling for å redde situasjonen” opptil flere ganger i uka, for ikke å si om dagen for de mest geskjeftige. Dessuten er det noe med at alle tenker på seg selv. Det er bare jeg som tenker på meg. Hvis man har religiøse tilbøyeligheter kan man si noe om Guds plan, djevelens verk og det ene med det andre. Du vet. Fange mange enfoldige sjelers oppmerksomhet og lokke dem til å gi deg penger. Sånt skjer på nettet hele tiden og ikke bare i religiøs sammenheng. Det finnes influensere på størrelse med rockestjerner i dagens marked. De snakker om hva jeg bare kan karakterisere som “politiske følelser” mer enn politiske idèer. Ting ligger på et jævlig lavt nivå — men den frustrasjonen de fanger opp og utnytter er ekte nok. Hvordan føles det å være idiot? Merker man overhodet noen forskjell? Alle vet at det går an å gjøre dumme ting som medfører au-au, men selve toskeskapen gir ikke for eksempel hodepine eller noe. Det er i så fall noe idiotene påfører folk rundt seg, som er nødt til å forholde seg til dem. Ektefelle, barn, øvrig familie. Kolleger på jobben. Folk på nettet. De berømte ringvirkningene er en ekte ting. Generelt sett er det en del av symptombildet at en idiot ikke aner at de er en idiot. Hvis de var klar over dette ville de jo ha justert seg. Hva slags ansvar har vi andre? Nesten alle jeg kjenner – inkludert meg selv – føler ingen opplysningsplikt overfor “de andre”. Når og hvis det er nødvendig å forholde seg til en idiot jobber vi oss bare rundt problemet og justerer opplegget i henhold til de involverte partenes “minste felles multiplum” av innsikt og kompetanse. Eller “snakke til folk på et språk de forstår” som man sier. Vi må rett og slett bruke selvsensur overfor barn og evneveike personer.
Her er et ord: Kiralitet. (Slå det opp hvis du ikke allerede vet hva det er.) En svært alminnelig (og dødelig) politisk fordom er at det foregår noe kiralt i det politiske landskapt, typisk fremstilt som høyre og venstredreining i et utvalg av politiske saker og fremstilt som et hyppig forekommende motsetningspar. Det snakkes om holdninger, verdier og denslags, eller vi kan også henge bjelle på katten og si det handler om moral, mer eller mindre symbolsk fremstilt som “korrekte meninger” hos de høyrevridde og/eller de venstrevridde. Dypest sett handler moralspørsmålet om når og til hvilken grad det er greit å hetse, utnytte og utplyndre andre mennesker. De som svarer kategorisk aldri defineres som venstrevridde. De som befinner seg langs en gradient av tja tilhører høyresiden. Resten blir et smaksspørsmål. Moderate høyrefolk tenker det må være lov å “forhandle om lønn” og den typen ting. Kutte kostnader og det ene med det andre. Men de skygger unna både den dårlige smaken og fullstendig hensynsløs atferd (som i dette tilfelle betyr det samme). I den ekstreme enden av høyresiden finner vi de som tenker at slaveri er greit, men det bør kanskje handle om raser og hva de forskjellige rasene egner seg til. Sunnere fornuft finnes ikke, etter disses mening. Venstresiden har ikke typisk “kompleks moral”. Det er aldri relativt hva som er rett og galt. Enten du er en viktig person eller bare en slusk og døgenikt: Loven er alltid den samme. Man får ikke mildere straff bare fordi man er pen. Snarere tvert imot. Vi forventer bedre standarder hos de som sitter godt i det enn hos de som livet har behandlet hardt. Hvorom allting er, konsekvensen av å operere med “fast moral” er at resten av filosofien blir så mye enklere. Man behøver ikke å koke sammen noen slags mystisk suppe som “forklarer” hvorfor noen er bedre enn andre, fordi slik er det jo uansett aldri. Kategorisk aldri. Dette frigjør mye hjernekapasitet slik at man kan konsentrere seg om viktigere ting. Av denne årsak får man noen ganger inntrykk av at kunnskap er kiral: Den har en venstrevridd tendens. Imidlertid vil jeg argumentere for at dette er en statistisk anomali som fremkommer fordi de typisk tenkerne på høyresiden kaster bort tiden sin på å spekulere rundt uvesentligheter.
Vi avslutter med en gotisk sak (som nettopp ble sluppet):
Folk er forskjellige så de liker forskjellige ting. Selv synes jeg det er stas å bevitne at folk lykkes med “kunstprosjekter” – et ord som kan bety hva som helst, inkludert ikke minst kokekunst – slik at NRK-serien Bakemesterskapet er temmelig midt i blinken for meg. Ikke fordi jeg baker særlig mange kaker selv – jeg spiser jo ikke søtsaker – men jeg har ikke desto mindre en viss erfaring med sånt. Det beste jeg selv har fått til handler om Sachertorte, men med en vri. Mitt opplegg var fokusert på bringebær i stedet for aprikos (noe jeg tror er vanlig i nyere tid) men ellers skal det jo være en “tung” kake som ikke akkurat sparer på sjokoladen. Ingen normale mennesker tåler mer enn en ganske liten bit av denne.
Uansett, dette er som vanlig ikke et konsept som NRK har funnet på selv – er det britisk? – men de har ihvertfall lyktes mer enn godt nok med sjarmtrollet Ulrikke Brandstorp som programleder. Mye henger jo på sånt. Det eneste jeg visste om henne fra før var at hun er en “syngedame” (som ikke nødvendigvis er noe kompliment) men i dette programmet ser hun ut som hun aldri har gjort annet enn å være spontan krisepsykolog for deltagere med konkurransenerver. Veldig bra håndtering av oppgaven. Hva kan man ellers si? Det er hva det er. Jeg ville likt det bedre hvis det ikke “bare handlet om kaker og søte saker” (som jeg ikke spiser) men kanskje mer om godt brød og denslags, men det blir flisespikkeri. Jeg ser jo ikke på sånne programmer for å lære noe, men for underholdningsverdien.
Generelt sett ligger det en gullgruve for underholdningsprogrammer i slike “dugelighetstester” hvor folk viser hva de kan (og ikke kan) innenfor et passende avgrenset format, som for eksempel “baking”. Noe annet som er bra er at dommerne er elitistisk orienterte. De som vinner i Bakemesterskapet vinner fordi fagfolk har utpekt dem, det er ikke “demokratisk” avgjort av folk som ringer til et betalingsnummer og den typen ting. Dette er den store svakheten til Stjernekamp og andre slike konsepter hvor “de der hjemme stemmer på sine favoritter”. Jeg ville likt det bedre hvis det var et panel med faglig orienterte dommere som diskuterer saken og begrunner avgjørelsene sine. Hvem som “selger best” ute i markedet betyr jo ikke nødvendigvis noe. Man lærer aldri noe interessant av å høre hva det store, anonyme publikummet synes. Om de mener det samme som meg eller noe helt annet er uansett verken her eller der. Da er det bedre å forholde seg til en begrunnet uttalelse fra folk som vet hva de snakker om. Ugh. Jeg har talt.
Vi avslutter med en positiv sang fra de glade tidene sist på 70-tallet i Storbritannia:
Prinsippet om maktfordeling, i den form vi kjenner den i dag, ble lansert av den franske statsrettsfilosofen Montesquieu i arbeidet De l’esprit des lois («Om lovenes ånd»), som kom ut i 1748. Lignende ideer hadde imidlertid vært diskutert tidligere, av blant annet den britiske filosofen John Locke i boken Two Treatises of Government («To avhandlinger om statsmakten») fra 1689. Montesquieus utgangspunkt var observasjonen at «den som har makt, er tilbøyelig til å misbruke den». Han foreslo derfor å la makt stanse makt, eller å la makt balansere og utligne makt. Når ingen institusjon eller enkeltperson har det siste ordet i alle saker, mente han, tvinges ulike deler av samfunnet og statsapparatet til å finne omforente løsninger som de fleste kan godta.
En kis jeg kjenner har lagt ut Teslaen sin for salg. Han sier det er et sikkerhetsproblem. Selv tenker jeg at jeg kanskje er litt i glasshuset med nedsettende karakteristikker som nazibil fordi jeg kjører jo Volkswagen men han sier at det handler bare indirekte om dette. Problemet er at han ble utsatt for noe hærverk på bilen mens den sto parkert et sted over natten og det er aldri bra å kjøre rundt med “nazi” sprayet på panseret og speilene brekt av. Sjansen for at sånt overhodet skal skje øker dramatisk hvis man eier en Tesla. Selvsagt er det urettferdig men det er ikke ubegripelig. Han der tosken som liksom skal være gallionsfigur for greia har jo nærmest begått markedsføringsmessig selvmord de siste par månedene. Det er for sent for Elon Musk nå. Han sitter i klisteret til oppetter ørene. Uansett hvordan ting spiller seg ut videre for hans partner Donald Trump så er Musk ferdig, etter å ha gjort seg skyldig i et forbløffende antall alvorlige lovbrudd som kommer til å sirkulere i det amerikanske rettssystemet i mange tiår fremover. De har så vidt begynt.
Alle som vet noe om den amerikanske forfatningen – The Constitution – vil bekrefte at den er mildt sagt sterkt påvirket av Montesquieu og de andre opplysningsfilosofene som var i vinden på den tida USA ble grunnlagt. Maktfordelingsprinsippet går som vanlig på at lovgivende, utøvende og dømmende statsmakter skal holdes adskilt og det finnes ikke noe rom for tvil om at forfatningen deres følger dette mønsteret. For øyeblikket hviskes det bare om en konstitusjonell krise, men alle kan se at Trump og gutta bare gjør som de vil helt uavhengig av lov og sedvane. Om ikke lenge kommer “skiten til å treffe vifta” som de sier der borte. Da kommer skitfordelingsprinsippet inn i spill. Du vet. Når de som har vært involvert i greia plutselig skjønner at sjansen deres for å redde sitt eget skinn forsvinner raskt ut av rekkevidde. Leken er over. Nå kommer steken. Hvem snakker først? Det er vanskelig å forutsi, men det vil ikke forbause meg om mange allerede har begynt å forberede seg på full frontal svik og tysting. Samle på dokumenter, lydopptak og den typen ting. Om svake mennesker vet vi jo at de er tøffere i trynet enn alle andre så lenge de føler seg på sikker grunn, men de nøler ikke et sekund med å angi og anklage hverandre for å berge seg selv når ting begynner å gå mot dem. Det ligger liksom litt i sakens natur. Hvis de var solide og pålitelige typer ville de jo aldri havnet i en slik posisjon.
Kisen som skal selge sin Tesla virket litt sånn halvimponert av Elon Musk for ti år siden. Jeg husker greia. Geniet som skal starte koloni på Mars og den typen ting. Herregud. Hvor fette dum må du være for å tro på noe sånt? Jeg gidder ikke å komme med noen lang forklaring her og nå, men menneskeheten kommer aldri til å bosette seg permanent noe annet sted enn her på jorda. Det handler ikke om teknologi og hva som går an å få til med alskens snedige triks, men om helt fundamental biologi og hva vi kan kalle organismens grunnkrav. Hva er poenget med en koloni på Mars? Åpenbart går det an å forsvinne inn i noen slags pjuskete hasjdrømmer om høyteknologiene muligheter og alt det der, men hva – om noe – er realistisk? Hva skjer på Mars? Hvis jeg er nødt til å lytte til enda en evneveik fjøsnisse med stjerner i øya snakke om de fantastiske fremtidsmulighetene tror jeg det beste er å klinke til dem midt i trynet med en hestesko. Ser de ikke all galskapen typer som dem allerede har stelt istand? Kunstig intelligens er ikke noen reddende Guds engel som skal gi oss alle orakelsvar vi behøver — fordi strengt tatt vet vi jo allerede hva problemet er. Min eneste kommentar er at vi kan ikke satse på at teknologien skal føre oss ut av et problem som teknologien har skapt i utgangspunktet. Som det amerikanske ordtaket sier: Når du oppdager at du står i et hull må du slutte og grave. Ved dette tidspunkt er det bedre å snakke om hva vi behøver på kort og lang sikt, samt legge en både realistisk og velfinansiert handlingsplan for hvordan vi skal komme oss dit. Fortsatt finnes det individer som tviler på at “menneskeskapte klimaendringer” er en ting, men jeg tror ikke noen av dem er “unge mennesker”. Dessuten er ikke dette unge menneskers eneste bekymring.
Selv er jeg – som alle må legge merke til – en positiv tenker, og med det mener jeg materiell positivisme; kort sagt den holdning at det er ikke viktig “hvem som har skylda”, det er bare viktig at vi anerkjenner problemet og gjør hva enn som er nødvendig for å forbedre situasjonen. Det kan selvsagt være nødvendig “å ta folk ut av spill” under visse omstendigheter, men bortsett fra dette stiller jeg meg tvilende til nytteverdien av straff. Jeg mener, hvem har noensinne “forbedret seg” bare på grunn av en straff? I den grad sånt skjer så er det fordi folk legger om strategien slik at de reduserer risikoen for å bli tatt. Moralen har jo en tendens til å forbli uforandret så lenge erfaringen sier at “livet er en urettferdig kamp”. Da er det naturlig å konkludere med at man må bli “smartere”, ikke “bedre”. Hvorfor skal man selv være samarbeidsvillig og grei når alle andre er fæle og svikefulle? Det gir ingen mening. Da blir det bare et synlig svakhetstegn som tiltrekker seg alskens manipulerende skurker fra alle kanter. Prøv selv. De snille blir utnyttet helt til de ikke gidder mer. Sånn har det blitt. Men må det være slik? Det blir et spørsmål om hva slags politisk ledelse vi hyrer inn gjennom demokratiske valg. For eksempel vil ikke mer og/eller tyngre bevæpnet politi gjøre noe fra eller til med kriminaliteten i samfunnet, rett og slett fordi slike løsninger ikke henvender seg til problemets rot; det handler bare om symptomhåndtering. Hvorfor skal et skytevåpen få den som bærer det til å føle seg tryggere? Nå er det jo et skytevåpen i rommet. Foreløpig bærer du det selv, men dette er ikke den eneste mulige vei fremover. Noen kan lykkes i å ta det fra deg. Hva da? Det er fortsatt et skytevåpen i rommet, men nå har du ingen kontroll på det. Situasjonen er nå svært mye verre enn den ville ha vært hvis du ikke bar våpen ved det tidspunktet. Jeg mener, alt man har på seg er noe man bærer med seg dit man går.
Montesquieu baserte seg på en antagelse: De som har makt er tilbøyelige til å misbruke makten. Er dette rimelig å si? Tja. Jeg vet ikke. Hvor mange ordtak finnes det på hvor mange språk siden hvor langt tilbake i historien som advarer mot “fortetning av makt” på få personers hender, i verste fall bare èn? Alle vet at det skjer noe med folk hvis de plutselig får penger og makt. Du kan ihvertfall være bra fette sikker på at de vil ikke gi det fra seg igjen sånn helt uten videre. Da skal du få høre på skrik og skrål hinsides sin make. Jeg har rettigheter. Poenget er at jeg ser ikke noe poeng i å diskutere med premisset til Montesquieu. Så vidt jeg kan se hadde han rett. Maktmisbruk er svært vanlig — men det befinner seg mest blant de som “føler seg varme i trøya” som maktmenneske. Derfor har de fleste demokratiske stater tildels ganske stram tidsbegrensning på hvor lenge en og samme leder kan stå i toppjobben. (Vanligvis noe rundt ti år.) Det er av mange årsaker aldri bra å ha “inngrodde politikere” som har stått i jobben gjennom mange tiår. Jeg vil ikke si noe tall men det bør definitivt være en øvre grense for hvor lenge noen kan sitte på Stortinget — og hvor gamle de kan være, både i øvre og nedre forstand. Jeg mener, det er definitivt noe psykiatrisk sykt med en person i tyveåra som tror de har noe å bestille med å være politiker på høyt nivå når de knapt har vokst ut av bleiene, så minimum tredve, men helst mer. De unge får legge ut på sin “dannelsesreise” og skaffe seg litt materiell verdenserfaring før de melder seg til tjeneste med å styre landet. Herregud. Det går ikke an å respektere kyllinger i politikken uten å devaluere hele konseptet respekt. Men på den annen side bør det ikke være noe hvilehjem for fossiliserte oldinger heller. Det er jo ikke bra når det stadig piper borti hornet på veggen. Folk velges ikke til Stortinget for å “representere velgergruppene” men for å utøve kompetent styring av landets lover, fatte kloke avgjørelser med strategisk ressursbruk og den typen ting. Jeg fatter ikke hvorfor man må være poulær for å kvalifisere seg til en sånn jobb, men på den annen side skjønner jeg jo hvordan man selger en urealistisk drøm til en bande evneveike fjols.
Det er viktig å poengtere at psykopati er ingen diagnose. Det er heller ingen forbrytelse. Det er en funksjonshemning grunnet i abnormale strukturer i hjernen som kan slå tildels svært forskjellig ut på individnivå. Hjerneskade, om du vil. En typisk psykopat har rett og slett ikke evnen til å forstå “hyperkommunikasjon” grunnet i innforståelse, som for eksempel når rask øyenkontakt mellom personer transporterer ganske mye mening mellom dem. Men nok om det. Enhver som ønsker å bli informert kan selv lese seg opp på saken, hvilket bringer oss til poenget: Misbruk av språket for psykopatiske formål. Hva betyr ordene? Kan språket noensinne være eksakt? Ironien i denne saken er at vi lever i en svært lite eksakt verden. Alt handler om statistisk gjennomsnitt i sannsynlighetsmekanikken. At man eventuelt oppfatter noe som solid og stabilt betyr bare at man er idiot. Verken mer eller mindre.
Som alle vet handler det gode liv om å finne en balanse mellom omgivelsenes fundamentale ustabilitet og sin egen mangelfulle kapasitet til å forstå noe av det hele. Vi kan også kalle det å forstå sine egne begrensninger, både i fysisk og mental forstand. Hvor høyt kan du hoppe? Hvor mye er du i stand til å forstå? Hvis noen sier jeg kan hoppe to meter rett opp i lufta så vil de fleste umiddelbart avvise det som forbanna tullprat, eventuelt mistenke at det er noe slags triks med dette. En foreløping ukjent form for lureri som handler om å svindle folk for penger eller noe. Alle vet jo at det er nesten ingen som klarer to meter i høydehopp. Da skal du være fette bra trent og ha teknikken inne. Så hva er greia? Det er like komisk – fra mitt perspektiv – når evneveike troll begynner å mumle om sunn fornuft. De kunne liksågodt ha sagt at de kan hoppe både to og tre meter, for ikke å si bli hengende der oppe så lenge de vil, for det virker omtrent like sannsynlig. Hvorfor tror folk at de har evnen til å forstå ting? Jeg forstår ikke det. Det fremstår som sykt uforsvarlig.
For å komme noen vei med denne diskusjonen må vi etablere noen standarder. Kan du strikke? Selv om du eventuelt ikke behersker denne kunsten vet du kanskje at det handler om kunstferdig fletting av garn med et par strikkepinner. Du vet kanskje også at det er ekstremt usannsynlig at strikking vil oppstå spontant – som en logisk følge av omstendigheten – hvis man bare gir noen et par strikkepinner og et garnnøste. Vi kan si at de har alt de behøver for å strikke noe, men om de ikke vet hvordan dette skal gjøres kan man ikke regne med at de klarer å finne det opp av seg selv. Er vi enige så langt? Godt. Her er spørsmålet: Hvorfor tror folk at det å tenke – i betydningen resonnere – er noe man bare kan? Sånn helt naturlig, liksom? Det er jo uhyrlig i all sin toskeskap. Det er like vanskelig å tenke som det er å strikke — og man lærer det på omtrent den samme måten. En som virkelig kan å strikke klarer også å oppdage mange “klassiske feil” i noe slags ferdig strikket produkt som er fremstilt av noen med lite øvelse i kunsten. Det finnes feil man forventer å se hos typiske nybegynnere og det finnes “geniale feil” av den typen man har vanskelig for å forstå hvordan de overhodet fikk til. Har du selv sett noe slikt? Det samme gjelder forsåvidt for alle menneskelige kunster. De må læres. Strikking er bare noe jeg bruker som eksempel fordi det er så relativt mange strikkere på denne plattformen. Vi kunne også snakket om kokekunst. Alle vet at selv om man gir noen alle ingrediensene og alt utstyret de behøver, så vil ikke de lekreste retter oppstå “helt av seg selv”. Man må kunne greia, ikke sant? Ne c’est pas? Sånn fungerer virkeligheten.
Examen philosophicum ble innført ved Danmark-Norges eneste universitet Københavns Universitet av kong Christian V ved lov i 1675, etter initiativ fra Peder Griffenfeld. Det ble da bestemt at alle universitetsstudenter skulle ta examen philosophicum før de kunne gå videre i sine studier. Eksamenen inneholdt på det tidspunktet fagene grammatikk, logikk, fysikk, etikk, aritmetikk, geometri og astronomi; eksamenen var med andre ord i hovedsak en eksamen i de frie kunstene, de tradisjonelle fagene ved det filosofiske fakultet, og betegnelsen examen philosophicum må forstås i dette lyset. Eksamenen var et «dannelsesfag» som måtte tas før studentene begynte på spesialiserte studier.
(Wikipedia)
Poenget med “forberedende studier” til høyskoler er å lære folk å tenke, i strukturert og disiplinert forstand. Siden vi har snakket om strikking så langt kan vi si at det er som å lære selve fingerarbeidet før man begynner å studere fremvekst og spredning av tradisjonelle mønstre eller noe sånt. Jeg mener, alle klarer jo å skille det ene mønsteret fra det andre, men ikke alle klarer å regne ut hvordan det ble utført bare ved å betrakte hvordan det ser ut. Men hvis man kan å strikke vil man være så inneforstått med kunstens muligheter og begrensninger at man “ser hva de gjorde” da den eller den typen genser, sokker, fingervanter eller whatever ble laget. En som ikke har peiling vil ikke ha “det faglige blikket” på ting. Forstår vi hverandre så langt? Saken er at jeg kan huske en tid da det var helt vanlig å si at det har jeg ikke greie på om for eksempel politikk, medisin og komplekse samfunnsspørsmål — men etter at nettet kom virker det som enhver idiot tror de har greie på alt, eller at de i det minste kan lære seg opplegget på en lettvint måte gjennom å “snakke med folk”. Hva har skjedd? Folk sier jo ofte at de ikke liker politikk, men sjeldnere at de ikke forstår noe av det. Dette er litt dement. Vi husker alltid selve definisjonen av idiot: Noen som tror de kan, vet og behersker ting de objektivt sett ikke har noen slags peiling på. Eller at de har en mening, om du vil. Det er perverst men ikke desto mindre normalt. Otto von Bismarck var en tysk statsmann. Rikskansler mellom 1870 og 1890. Interessant historie som alle bør lese litt om — men poenget her og nå er hans mest berømte sitat: Ingen ønsker å vite hvordan lover og pølser blir laget. Det er en fæl prosess som hyppig leder til avsmak hos folk som får illusjonene sine knust. Det påfører dem angst og avsky.
Noen skrev noe om hvordan “alle de tradisjonelle politiske partiene” har malt seg inn i et hjørne. For eksempel får man her i Norge inntrykk av at ethvert valg i realiteten står mellom partiene Høyre (med ymse andre koalisjonspartnere) og Arbeiderpartiet (det samme) uten at det egentlig finnes noen meningsfull distinksjon mellom de to. Begge alternativer representerer “det bestående systemet” med globalisme, nyliberalisme og kapitalisme til fordel for diverse internasjonale selskaper uten lojalitet til noe annet enn sin egen profitt. Alt som skjer er uansett til berikelse for eliten og ingen andre (selv om det finnes noe identitetsbasert varians rundt hvem man oppfatter som eliten). For min egen del har jeg ikke noe greie på alt det der. Jeg forventer ikke noe annet fra folk enn at de skal snakke, se ut og oppføre seg som tullinger. For det meste tar jeg da heller aldri feil. Det er ganske deprimerende. Men hva kan du gjøre? Lite annet nytter enn å bare trekke på skuldrene og passe sine egne saker. Samfunnet er jo i det store og hele lagt opp slik at man ikke behøver å være smart for å overleve. Nesten hvem som helst kan “skaffe seg en jobb” og på den måten etablere et etter måten solid økonomisk livsgrunnlag i Norge. Ut over dette finnes alle mulige slags regler og ordninger designet for å bevare og beskytte folks liv, helse og relative standarder. For eksempel kan man henvende seg til NAV dersom man ikke finner en jobb sånn helt uten videre, men dette er imidlertid ikke noe jeg anbefaler hvis det ikke er helt nødvendig. De er ikke greie å ha med å gjøre. Når det er sagt, så er den norske offentligheten vesentlig mye greiere å forholde seg til enn de fleste andre land vi kan/vil/bør/ønsker å sammenligne oss med. De som ikke vet dette mangler rett og slett relevant erfaring, noe som ville vært krystallklart hvis de visste hvordan man skal tenke.
La oss snakke om Storbritannia. Der skjedde det nylig noe bemerkelsesverdig. Britisk høyesterett har fattet en endelig avgjørelse i saken om hvordan man definerer en kvinne — under henvisning til biologi og common sense (som på norsk betyr “alminnelig fornuft” i motsetning til – som vi pleier å si her – “sunn fornuft”, hvilket er en distinksjon som betyr noe fordi alle vet jo at det sunne ikke nødvendigvis er alminnelig – og det alminnelige er ikke nødvendigvis sunt – men vi skal la akkurat den vinklingen ligge for øyeblikket). Dette er svært problematisk. Hva retten burde ha gjort var å avvise at de har kompetanse til å uttale seg om biologisk-medisinske spørsmål, fordi neologismen biologisk kvinne er meningsløs innenfor en strikt biologisk horisont, annet enn for å beskrive “en statistisk tilstand” hvor visse biologiske egenskaper forekommer innenfor rammene av visse kvantifiserbare parametre. I praksis brukes begrepet kjønn bare om forplantning og/eller “strategiske tiltak i forplantningens tjeneste” hos arter som forekommer i naturen. Alle som ønsker å vite mer om saken kan utforske ting på egen hånd. Poenget her og nå er at britisk høyesterett i kraft av sin bisarre avgjørelse har påtatt seg religiøs makt, noe som neppe kommer til å ende bra. Biologisk sett finnes det jo ikke noe “siste ord i saken” hvis man leter etter en definisjon av kvinner. Kirken har imidlertid noen oppfatninger, som de uselvisk deler ut til alle som gidder å lytte. Dessuten har det blitt opparbeidet en disproporsjonalt stor opinion i denne saken, sammenlignet med hvor sjeldent fenomenet transkjønn er. (Det handler om mindre enn èn prosent av befolkningen.) Problemet er at det går ikke an å si at alle ravner er svarte hvis vi vet at èn prosent av dem er hvite. Alle betyr alle. Nesten alle betyr noe annet. Det går ikke an i virkeligheten å stille opp noen eksakt definisjon av begrepet kvinne, verken i teori eller praksis. Så hva handler dette egentlig om? Mitt svar er at dette er idioter som oppfører seg slik idioter gjør. Siden trekker jeg bare på skuldrene og går min vei. Andre har imidlertid sine egne oppfatninger om problemets natur.
Det er ikke politisk korrekt i året 2025 å bruke ordet mannhaftig, men den operasjonen jeg driver her kan jo beskrives som et slags språkets museum, så jeg gjør det likevel. Alle har sett en “mannhaftig” kvinne. Eller butch som de sier på engelsk. Uttrykket til mannhaftige kvinner er definitivt “maskulint” i hvordan de står, går, snakker og ordlegger seg. Folk har som regel også sett femi dudes, som er jentete og fulle av prinsessenykker, slik at vi kan uten vanskeligheter peke og si at hun butche dama er definitivt “mer mannfolk” enn han Sigbjørn Amadeus Mozart der borte. Det er ikke urimelig selv om det kanskje er både ufint, uhøflig og det ene med det andre. Poenget mitt er at jeg vet ikke hva slags innavla heimføding man må være for å ikke i voksen alder ha fått med seg at det finnes både maskuline kvinner og feminine menn. Sånn har det alltid vært. Så hvor langt er egentlig det skrittet man må ta for å akseptere at det forekommer individer som har “kjønnsbetinget identitetsforskyvning” til en sånn grad at de er transkjønnet? Det er jo først og fremst en sak som angår de det angår — eventuelt fastlege, psykolog og andre fagfolk som måtte stå i saken. Det vi alle ønsker er jo bare en praktisk velfungerende løsning som alle kan leve med, er det ikke? Likevel kan vi observere politikere og andre maktpersoner som blander seg borti ting de ikke har noen greie på under henvisning til common sense, som i seg selv ikke betyr noe annet enn “vanlig folkevett” (som har mange og velkjente begrensninger). Vi merker oss samtidig at selve kronargumentet til en typisk TERF – trans-ekskluderende radikal feminist – altså de som først og fremst har presset frem denne absurde saken, handler om “utrygghet i rene kvinnesoner” (garderober, offentlige toaletter, med videre) og hvordan en mann i prinsippet kan “kle seg i kvinneklær” for å spionere på kvinner i sårbare posisjoner. Hvordan blir det noe bedre nå? Alle vet jo at det også finnes transmenn som i henhold til det ønskede regelverket nå må henvende seg til “kvinnesoner” for å gjøre sine toalettærender og denslags. Hva kan nå stanse en cismann fra å bare si at de er trans og derfor er nødt til å bruke kvinnesonen? Ønsker de en regel om at folk må vise frem kjønnsorganet sitt i døra?
Det har allerede forekommet usaklig aggresjon mot kvinner som ikke er “feminine nok” i slike situasjoner, hvor èn eller flere gale individer har oppfattet dem som “menn i kvinneklær” og utsatt dem for alt fra hets til voldelige overgrep. Hele opplegget er ganske far out, som amerikanerne sier. Ifølge min rettsoppfatning er det den som går til angrep på noen andre som bærer skyld for hendelsen, ikke offeret. Skal tru om den kråka vil drepa meg, som mannen sier i sangen. Hei fara. Det er ubegripelig for meg hvor all denne angsten kommer fra. Hva ville jeg selv tenkt dersom jeg befant meg på et offentlig herretoalett og et “individ i kvinneklær” kom seilende inn der? Sannsynligvis bare hmm. Det var sært. Men ville jeg ha blitt redd? Bare hvis de oppførte seg psykotisk og viftet med et våpen eller noe. Hvis de bare skulle på do ville jeg ha tenkt at det må være lang kø på dametoalettet, fordi alle damer jeg har møtt rynker typisk på nesa ved tanken på å måtte bruke herretoalettet. Uansett, slik er nivået denne debatten har lagt seg på. De fleste er hånflirende idioter som ikke vet hva transkjønn er, men de føler veldig sterkt at “Gud skapte dem som mann og kvinne” eller noe i den gata. Det hele er svært anti-intellektuelt, som jeg tror er hele poenget med all opphisselsen, for å være ærlig. Folk nekter plent å godta at kjønn kan være ubestemmelig, omskiftelig eller på andre måter udefinert. De forlanger klare linjer til en sånn grad at det har fremprovosert en høyesterettsavgjørelse på et område som faller utenfor rettens formål og kompetanse. Hvilke andre aspekter av biologifaget har retten definisjonsmakt over? Gjelder det bare folks “biologiske kjønn” eller har de for eksempel synspunkter på rase og den typen ting også? Vi venter i spenning på videre utvikling i saken. En dør har blitt åpnet men det er for tidlig å si hva det betyr. Foreløpig føyer det seg bare inn i en rekke bekymringsverdige forhold vi kan observere i Storbritannia etter Brexit. Snåle ting skjer og dårlige vardøger samler seg på horisonten.
Vi avslutter med et klassisk øyeblikk fra den storbritiske pessimismens historie:
Det er ikke urimelig å si at feiringen av La Semana Santa – “den hellige uken” – er mer sadomasochistisk langs kantene enn det lutheranske opplegget. Her er det full pupp. Og med “her” mener jeg Spania, Portugal og de latinamerikanske landene, som har hatt greiene sine gående siden middelalderen. Kostymer og det hele. Eventuelle likheter med andre tiltak skyldes at disse andre har hermet etter La Semana Santa, ikke omvendt. Jeg vet ikke hva alt dette betyr i våre dager annet enn at opptogene trekker turister, som legger igjen masse gryn. Hotellrom, restauranter, souvenirer og alt annet som hører med. Det er en stor industri som er viktig for spansk nasjonaløkonomi.
Hvorfor kaller vi det påske? Det kommer fra det gammelhebraiske ordet pessach, som betyr å “hoppe over”. Det handler om en fortelling i 2. Mosebok hvor en dødsengel kom for å drepe alle de førstefødte i Egypt, men jødene hadde et knep. Fordi de smurte blod fra offerlammet på dørstolpene hoppet dødsengelen over dem. Når det spørres om hvorfor tyskere og briter sier henholdsvis Oster og Easter så henger dette sammen med den hedenske gudinnen Ostara/Eostara. Du vet. Hun med kaniner og egg. Det er visst noe med Jesus også, men ingen er helt enige om hva. Er han offerlammet som skal blodstrykes utover dørene i bygda? Kanskje til og med Kain og Abel er innblandet i affæren. Vi tar jo med så mye som mulig når vi først skal begynne å kline med blod. Dør Jesus på vegne av alle mennesker slik at de skal få evig liv og frelse gjennom denne nåden? Det finnes noen som påstår det også. Det virker kanskje litt drøyt men okay. Folk “dør for saken” hele tiden. Og hva med Judas? Hvordan feirer man Judas når det er påske?
Viktigere ting som skjer er at løvspretten har kommet, selv om det ennå er nattefrost. Bjørka er en tøff plante. Ingen kan si noe annet. Alle som bor langt mot nord har et sterkt forhold til årstider. Våren er viktig. Det føles jo naturlig å feire at vinteren er slutt, på alle mulige slags måter, så det må vi regne med at folk har gjort i alle år. Jeg tenker selvsagt på en passende påskemusikk: Vårofferet av Igor Stravinskij. Orkesterverket som så å si egenhendig forandret hele denne musikksjangerens historie. Til en sånn grad at vi kan snakke om før og etter Vårofferet. Jeg oppfordrer alle til å sette av litt tid til å lese om historien, lytte til musikken, og også se oppføringer av balletten hvis man finner dem. Noe mer behøver man ikke å vite om påsken. Nå har de selvsagt årstider i Spania og latinerlandene generelt også, men det ligner ikke på dramatikken i nord, hvor vinteren virkelig kverker alt og alle som ikke har en plan når kulda kommer. Av denne grunn alene bringer våren med seg en naturlig følelse av “frelse” fra vinterens jerngrep. Mai er jo den beste av alle årets måneder, med alle sine fridager, alle festivitasene, alt hei og hå. Nå skal man ut med sommerklærne for første gang og nyte utepilsen selv om hendene og nesetippen kan bli litt kalde noen ganger.
Det var en kis på radioen i dag som snakket om hvordan lyden av løvblåser og plenklipper er noe positivt. Det gjør ham optimistisk og bringer med seg “vårstemning”. Ikke alle synes det. Selv er jeg verken her eller der. Påsken betyr ikke noe for meg, det er bare noen helligdager som kommer og går hvert år. Visst finnes det fortellinger om ditt og datt, men hva så? Jeg har ingen interesse verken for Jesus eller Ostara, og ihvertfall ikke for blodritualer overfor dødsengelen. Da har ting gått for langt. Imidlertid setter jeg pris på at våren har kommet — og jeg benytter meg av “helgefreden” til å lytte til stillheten der ute. Vel, stille og stille, det jeg mener er at jeg hører ingen maskinlyder. Det er jo noe. Ellers er det jo slik på denne tiden at småfuglene holder et jævla leven. Jeg tror det er noen sex-greier. Dessuten har allergikerne diverse problemer med alle bjørkespermiene som flyter fritt rundt overalt, eller det er like før det kommer. Du vet. Løvspretten er en del av bjørkas parringsopplegg. Sånn er naturen. Helt skamløs. Vi mennesker er selvsagt mye mer elegante og raffinerte i all vår flørting og romantikk. Synes du ikke det? Man hører jo historier. Foreløpig er det uklart om det finnes noen grenser for hva slags dusteting folk er i stand til å finne på. Et kjent Albert Einstein-sitat beskriver dette: De eneste endeløse ting vi kjenner er universet og menneskets dumhet, men jeg er minst sikker på universet.
Menneskers intriger rundt komplekset med sex og romantikk er forbløffende til tider. Jeg trodde jeg hadde hørt det meste før jeg oppdaget “usaklig skilsmisse”. Ka du trur? Tanken er at det ikke skal være lov til å ta ut skilsmisse uten at det kan anføres en “saklig grunn” (som imidlertid ikke ble spesifisert nærmere). Initiativet kommer fra en gruppe menn (jeg vet ikke om det er noen kvinner involvert, jeg har ikke fingransket greia, men dette låter jo som klassisk sippete mannfolk) som etter alt å dømme føler seg utsatt for urettferdighet. De har ikke gjort noe galt. De jobber og oppfører seg som folk men likevel vil hun skilles. Er det virkelig lov? De mener at det ikke bør være så enkelt å skille seg – det må jo være en saklig grunn – og finner ikke uventet noen grad av støtte i diverse religiøse kretser. Hva tenker jeg? Jeg tenker at dette er komedie på høyt nivå. Hvor lenge er det mulig å få karakteren til å fungere på troverdig vis uten å oppdage at det er dem det er noe galt med? En smart person vil jo vurdere dette alternativet svært tidlig hver gang det “er noe”. Er det meg det er noe galt med? De vil kanskje ikke si spørsmålet ut høyt, men de vil definitivt vurdere muligheten for at det er noe de ikke får med seg i situasjonen. Et skjult element som kanskje er viktig. Bare dumme mennesker tror de skjønner alt med det samme. Hva kan jeg si? Alle vet at dette er sant. De smarte venter litt med å bestemme seg for hva de står overfor, ihvertfall så lenge det ikke er nødvendig å “ta stilling” til hva det enn handler om. Vente og se er hvordan vi typisk legger ut dette i ord. Ofte – men ikke alltid – en smart ting å gjøre.
Selv har jeg ingen mening om ekteskapet som sosial institusjon og enda mindre om de religiøse aspektene, men jeg vet at det medfører visse juridiske plikter og rettigheter. Da jeg selv skilte meg for tyve år siden var det “obligatorisk megling” mellom partene, hos en offentlig funksjonær. Det endret ingenting men jeg antar det måtte tas med på en sjekkliste for byråkratisk rebusløp. Partene var og forblir enige om at skilsmisse er/var den beste vei fremover for begge. Avgjørelsen var ferdig diskutert lenge før det offentlige kom inn i bildet. Sånn endte den saken. Jeg har ikke fulgt med på utviklingen men jeg har ikke hørt noe som tyder på at norsk lov har endret seg på dette området. Jeg tror det er nok at èn av partene ønsker skilsmisse, men det er ihvertfall nok når begge vil det. Hvem flere angår det? Barna? Uten at jeg skal påstå noe bombastisk vil jeg hevde det er verre for barna når mor og far har et “dårlig ekteskap” enn når de er skilt. Barna ser jo det de ser. Hører det de hører. De er ikke idioter, bare uerfarne med tingene i verden. Det går ikke an å verken forstå eller forklare “andre folks romantiske opplegg” så de fleste prøver ikke engang. De sier typisk åja både til nyheten om at man har “møtt noen” og til at man har avviklet prosjektet. Hva annet skal de si? De fleste har jo nok med å administrere sitt eget opplegg om de ikke skal sitte og filosofere rundt “hva som hendte med de to” også. Hvis noen sier det er enkelt å stå i et forhold så lyver de. Enten det eller så er det noe galt med bildet. Nå pleier jeg ikke akkurat å diskutere denslags med folk, men det hender jo man utveksler noen tanker og fortellinger. Nesten alle er enige om at livet ville vært mye enklere hvis folk gjorde som man forventer av dem — men selv da er det ikke sikkert man føler seg fornøyd. Kanskje er det et problem at du er alt for forutsigbar? Sånt skjer. Som sagt, man hører historier.
Vi avslutter med et nyere band som visstnok “viderefører det australske rockesoundet”…
