År: 2025

De mer eller mindre offisielle “venner av høyfjellet” vil finne mye god pornografi i Spania. Som et ledd i min inntreden i landet – denne gangen – fulgte jeg (som jeg alltid gjør) alle mine impulser, uten sensur eller forbehold. Slik jeg ser det handler impulskontroll ikke om selvfornektelse, men om å la ting spille seg ut innenfor en horisont av rimelig intelligens. Har du lyst til noe? I så fall er dette hva du bør gjøre. Livet er kort. Ikke kast det bort på å “være noe for andre”. Den typen anger som gamle mennsker føler fordi de ikke gjorde det de hadde lyst til mens de kunne er den mest patetiske form for tragedie jeg vet om. Herregud. Selv har jeg aldri nektet meg noe. Jeg angrer riktignok på mye jeg har gjort – fordi det var dumt og det endte ikke bra – men heldigvis ikke på noe jeg ikke har gjort.

Los Tornos es un puerto de montaña español situado en Cantabria, haciendo frontera con la provincia de Burgos. En su cenit, cruzado por la carretera nacional N-629, hay un letrero que indica una altitud de 920 m s. n. m. Ofrece una vista sobre las provincias de Cantabria, Vizcaya y Burgos.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

(Wikipedia)

Det endte med at jeg kjørte meg fast på veien mellom Laredo og Burgos. Hvorfor Laredo? Hvem vet. Som guttunge pleide jeg å lese Morgan Kane, som vel må være den mest essensielle “kiosklitteratur” (pulp fiction) som noensinne har blitt utgitt på norsk. Men det vet jeg strengt tatt ikke noe om. Kanskje Sagaen om Isfolket er større? Det spiller ingen rolle, poenget er at visse stedsnavn har bitt seg fast. For eksempel Durango. Det er et sted i Baskerland, som jeg oppsøkte i henhold til veiskiltingens oppdukkende kvaliteter, like etter at jeg fulgte impulsen om å dra og se Guernica med mine egne øyne. Altså stedet, ikke det verdensberømte maleriet av Pablo Picasso. Jeg la ikke merke til noe spesielt. Bare at det var smale og svingete veier, med mye opp og ned, men sånn er jo de nordlige delene av Spania. Selve Guernica var bare en småby som slik sett minner om Villafranca del Bierzo (der jeg har bosatt meg). Jeg kunne ikke se noen utbombede kulturminner og den typen ting. Imidlertid var det en rekke skilt som snakket om recuerdas (minner).

Hvorom allting er, siden jeg allerede hadde fraveket den store motorveien ble det å orientere seg på diverse småveier i generell retning av Laredo og Santander. Det var slik jeg oppdaget skiltet til vei nummer N-629 i retning av Burgos. Man kjører jo ruta San Sebastian – Vitoria – Burgos – Leon – Ponferrada for å ankomme dit hvor jeg er, ikke sant? Imidlertid var akkurat denne veien nærmest absurd smal og svingete – type Trollstigen på steroider – og i tillegg ble det veldig tåkete der oppi høyden, samtidig som kvelden kom og dagslyset forsvant. Nacht und Nebel, som de sier i Tyskland. Ikke bra egnet for å kjøre bil. Derfor rigget jeg meg til for å sove noen timer i bilen i påvente av morgenlyset, altså det som de ovetroiske kaller Lucifer. Veiviseren. Jeg vet ikke hva slags supersanser man må ha for å kjøre i mørket og tåka, men jeg har uansett ingen av dem. Dessuten er jeg “forsiktig” så vidt jeg vet. Jeg liker å se hva jeg driver med. Om jeg vet hva jeg driver med kan siden sikkert diskuteres, men poenget er jo bare å føle at man har rimelig kontroll. Du vet. Illusjonen om trygghet og kunnskap. Den typen ting. Lang historie kort; mens jeg holdt på og “rigge meg til” presterte jeg dæven døtte meg å rygge bakhjulene nedi en grøft. Bilen har forhjulsdrift. Ergo sto jeg fast på det stedet som heter Puerto de Los Tornes, på 920 meters høyde i den cantabriske fjellheimen (som skiltet sa).

Hvor man står, der står man. Hva kunne jeg gjøre? Det beste var å bare slutte og prøve, men heller få seg noen timers søvn i påvente av dagslyset. Senere prøvde jeg å påkalle oppmerksomheten til diverse forbipasserende biler, men det var ingen som stanset – noe jeg forstår, gitt at en halvdesperat utseende utlending står der og vifter med armene som en annen evneveik tulling, mens folk helst ikke vil bli “blandet inn i noe” – før en eldre mann kjørte inn til siden og spurte om hva som foregikk. Kanskje du kan ringe til noen? Politi, veihjelp eller hva som helst? Jeg hørte ham snakke på telefonen sin. Jeg skjønte ikke alt men han sa ved et tidspunkt at “han (jeg) snakker litt kastlliansk” (ergo en basker) og omtrent en time senere kom Guardia Civil til stedet. Først bare èn bil med fullt blålys, deretter to til. Herregud. Jeg følte ingen optimisme. Imidlertid viste det seg å være både hyggelige og hjelpsomme karer som rigget til en greie og dro meg opp fra grøfta på null komma niks. Gratis var det også. “Sånn er jobben” sa de til meg. De reiser rundt og rydder opp i diverse forhold som oppstår i trafikken. Jeg ble spurt om jeg følte meg nervøs eller om jeg var OK til å kjøre videre, men jeg svarte som sant var at jeg føler meg bare som en idiot. Imidlertid kan jeg fint kjøre videre. Så slik ble det.

Turen over fjellet var i seg selv både fantastisk og vakker, men jeg vil ikke anbefale den til andre enn de som er både flinke til å kjøre bil og har et kjøretøy som “klatrer bra” uten å koke i motbakkene. Fordi det er definitivt motbakker langs denne ruta. Jeg har vært så å si over hele Norge og sett mye som er smalt, svingete, bratt og fælt, men dette var på et helt annet nivå. Seriøst. Ta heller motorveien hvis du ikke føler deg – på et realistisk grunnlag – helt selvsikker som sjåfør. Senere på dagen kom jeg omsider “ned” til Burgos, hvor jeg valgte den store motorveien videre i retning av Leon. Det skjedde ikke noe mer spennede. Det var bare å ligge på en jevn marsjfart av 140-150 kilometer i timen. Nema problema. Samme opplegget som i Tyskland, egentlig. Der har de jo også “teknisk sett” en øvre fartsgrense på 130, men ingen bryr seg så lenge du ikke steller istand noe jævelskap. (Jeg tipper at hvis det først skjer noe så vil man få diverse problemer i forhold til forsikringen.) Selv liker jeg strengt tatt ikke å kjøre fort, men måru så måru. Poenger er jo “ankomst” innenfor rammen av “rimelig tid”. Men nå er jeg her. Jeg har ankommet dit jeg skulle. Datamaskinen friker litt ut i forhold til “ikke autoriserte innlogginger fra Spania” men den har etter litt om og men akseptert at jeg er meg, bare på et annet sted. Og sånn går dagene. Det er en omstendelig prosess å flytte og jeg “blør penger” over hele stedet, men det virker som om jeg skal komme i havn innenfor de rammene jeg har satt. Noe mer bør ingen håpe på.

Det som er komisk for meg er at jeg er ikke redd for noenting. Just bring it on motherfucker. Jeg vet at jeg er en skapning som skal dø og føler ikke noe fra eller til i forhold til dette. Er det i dag? Er det i morgen? Det spiller liten rolle. I forhold til dødens makt så er det lite menneskelig som har kraft til å imponere. Alt jeg vet er at det kommer til å skje. Jeg kommer til å dø. sannsynligvis med smerter og på en lite “tøff” måte. Vil jeg gråte og be om nåde? Neppe. Jeg har aldri gjort sånt før og ser ikke for meg at jeg skal gå ut av livet som en sippeguri. Hva kan jeg si? Sånn er reglene.

Et tragisk element er at jeg neppe kommer til å dø mens jeg slåss. Sotteseng er det mest sannsynlige for oss moderne mennesker som betaler store penger for å bli befridd fra frykt og smerte. Enten vi får det på blå resept eller gjennom den uoffisielle pusheren så vet vi å beskytte oss mot smerte og angst. Det skal ikke være noen actionfilm, mange takk. Vi skal dø sengeliggende, med medikamenters hjelp og trøst. Sånn er vår verden. Vi er siviliserte skapninger som smiler til vår skjebne og ber om nåde hver gang det er noe. Eventuelt så tar vi frem telefonen og “ringer noen”.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Når det er sagt så er det viktige hvordan man lever livet mens man lever. Det vil aldri bli noen sjanse nummer to. Det som skjer er det som skjer. Det du gjør er det som definerer hva du er. Det finnes ingen nåde. Ingen tilgivelse. Alt du er er alt du noensinne kommer til å bli, levende eller død. Det er viktig å fatte dette så tidlig som mulig i livet. Jeg kan ikke engang understreke sterkt nok hvor viktig det er å ta til seg “realisme” som styringsverktøy i livet. Glem alt det de religiøse tullingene sier. Det eneste som faktisk betyr noe er hva du faktisk gjør (og ikke gjør). “Meninger” er det mest verdiløse som finnes. Bare handlinger har kraft til å endre virkeligheten.

Faen ta den veike ræva til de idiotene som skriver på denne plattformen. Det er mye verre å være en som bare finner seg i nazibloggere enn å selv være en som agiterer til fordel for konsentrasjonsleir og vilkårlig dødsdom. Derfor er for eksempel Vabbedulle en mer foraktelig person enn Bungy, hvis du skjønner hva jeg mener. Det å bare godta en nazi – under alle slags unnskyldninger og bortforklaringer – er verre enn det å være en nazi. Du vil ikke bli tilgitt. Du vil aldri få en sjanse til. Toget har gått og du valgte feil billett. Vi har sett hele sirkuset før. Vi vet at disse typene må knuses uten nåde og pardon før det går så langt at de få makt i samfunnet. Har jeg mer å si? Kanskje. Men senere.

Dette – stedet hvor jeg nå befinner meg – er hva de kaller “det store hotellet” i Valcarce-dalen, og det fremstår som et lokalt samlingspunkt for alt og alle som ferdes langs veien. Det er et yrende folkeliv nede i baren/restauranten som stort sett holder seg dagen ut, for ikke å si langt inn i natten. Ved dette tidspunkt har jeg avsluttet dagens oppgaver med hva vi må kalle et tilfredsstillende resultat. (Utleieren jeg snakker med har bestemt seg for å leie ut til meg, men behøver enda noen dager på å sette opp kontrakt, med advokat og så videre, men selve dealen har blitt gjort. De liker meg best blant alle de som har vist interesse for leieobjektet.) Uansett har jeg nettopp sprettet en flaske vin: Viña Espolon 2015. Den er fra regionen Ribera del Duero (mer eller mindre her) og kostet ni euro på supermarkedet, som er mindre enn hva man må betale for aller billigste alternativ i Norge, men ligger i overkant av “middels prisklasse” her. Hva er det å si? En ti år gammel vin i denne prisklassen er enten “velutviklet og drikkeklar” – som denne viste seg å være – eller så har den bikket over sin egen kvalitetstopp og er i ferd med å utvikle eddiksyre og/eller “aceton-smak”. Jeg var heldig.

Når vi snakker om flaks så definerer jeg dette som en konsistent tendens til å oppnå “stang-inn” heller enn “stang-ut” (for å bruke en fotballmetafor), men man må altså i utgangspunktet treffe stang. De typene som alltid skyter langt utenfor har aldri flaks. Sånn er det med den saken. Flaks er når marginene spiller seg ut til din fordel etter at du allerede har gjort så godt du kan i forhold til selve oppgaven. Uflaks finnes i prinsippet ikke, men det er likevel vanlig å bruke dette ordet for å trøste de evneveike. Du vet. Sånn at de ikke skal behøve å føle virkelighetens nådeløse smerte. Sånn at de ikke skal behøve å ta grep for å forbedre seg. Slik har verden blitt. En løgn her og en løgn der. Falskhet og hykleri. Før man vet ordet av det er man fanget i et spindelvev av “alternativ virkelighetsoppfatning” som mange aldri noensinne kommer seg ut av. Jeg tenker om meg selv at jeg er en ordentlig jævel av det mest hardkokte slaget, men det virker likevel som om folk oppfatter meg som et sjarmtroll. Sannsynligvis liker de at jeg ikke kødder og bløffer. Jeg lover ingenting som jeg ikke akter å respektere og overholde ned til den minste detalj. Hva vet jeg? Det er sannsynligvis best å forholde seg til sånt i pengesaker og denslags. Vær slik som du ønsker at alle andre skal være.

Hotellrommet mitt er enkelt men velholdt. Jeg har en seng, et skap, et bord og en stol. Eget baderom med dusjkabinett. Fjernsyn med diverse kanaler, hvorav jeg bare bruker den som viser fotball og den som har 24 timers nyhetstjeneste. I den sistnevnte har det vært litt snakk om et kvinnemord som nylig skjedde i Marbella. De kaller det “kjønnsvold” og det defineres som et samfunnsproblem av alvorligste slag. Fra forsiden av blogg.no kan jeg se at noe lignende nylig har skjedd i Norge også, nærmere bestemt i Hønefoss. Hvor befinner fenomenet blogging seg i forhold til det mye eldre fenomenet folkesnakk? Folk tror det og det, basert i sin egen fordom og toskeskap. Du vet. Når tingene fortolkes slik man ønsker at de skal være, heller enn slik de faktisk er. Løgner og bløffmakeri. Usselhet som det heter på klassisk norsk. Det er stygt. Det er avskyelig. Jeg gidder ikke engang å tråkke på faenskapet. Æsj, noe så vemmelig. Hvordan går det an å bli et sånt avskum? Man kan bare spekulere, men selve jobben må håndteres av de psykiatrisk sakkyndige. Livet er for kort til å engasjere seg i forhold til sånt, ihvertfall uten at man får betalt for innsatsen.

Det ser ut til at jeg havner i Villafranca del Bierzo, som er en småby med cirka 3000 innbyggere, det vil si stor nok til at den har teater, museum og sånt (som jeg liker), foruten de vanlige greiene. Alt er urgammelt der, men selve navnet er nytt og basert på at noen franske munker etablerte seg der for tusen år siden eller så, for å betjene pilgrimene til Camino del Santiago (som går rett gjennom der). Det er en leilighet på cirka 150 kvadrat som de skal ha 450 euro i måneden for (som er omtrent 5200) og det kan man jo leve med, gitt at alt annet – særlig matvarebudsjettet – ligger på det halve av hva ting koster i Norge, eller ofte faktisk langt under dette. Dessuten er grønnsaker som regel helt absurd mye bedre av kvalitet enn noe man får kjøpt i normal dagligvarehandel i Norge, og kostholdet mitt er jo “grønnsaksbasert” (men definitivt ikke vegetarisk). Folk tror ikke typisk dette i utgangspunktet men Spania er faktisk et svært godt organisert og ikke minst menneskevennlig samfunn. Jeg opplever det som svært enkelt å tilpasse seg den spanske stilen. Selvsagt finnes det alt mulig rart her også – særlig i de store turistsonene i sør – men Spania er i det store og hele et minst like trygt land som Norge. Spørsmålet er vel sannsynligvis om man har sansen for landsbylivet – og/eller “livet på landsbygda” – eller om man er noen slags bakgårdskatt som bare fungerer i storbyen (noe jeg ikke gjør like bra). Spanjolene roser meg for at jeg er så flink til å snakke spansk, men jeg mistenker at de baserer dette på hva de typisk forventer av utlendinger mer enn det å “være flink til å snakke spansk” i streng forstand (som er hvordan jeg selv tenker). Jeg klarer nå uansett ihvertfall å kåle meg igjennom de fleste dagligdagse samtaler så det må man vel være fornøyd med.

Men nå sier vi hasta la vista (som ingen gjør i Spania) og flytter oppmerksomheten over på vinen.

Noen har selv gått denne pilgrimsruta men de fleste har uansett hørt om opplegget. De særlig interesserte kan søke på greia selv, for jeg skal bare nevne at Valcarce-dalen, hvor jeg bor, danner en slags naturlig korridor gjennom fjellene som skiller delstaten Leon fra delstaten Galicia (hvor Santiago de Compostela ligger), og de sier at her har det vært en mye brukt ferdelsvei like siden bronsealderen og før. Dette kalles “den franske ruta” (fordi den starter i Frankrike) og regnes som den mest “opprinnlige” blant de mange alternative veivalgene som etterhvert har tilkommet. Skal man dømme etter hvor mange vandrere man ser så er Camino de Santiago blant Spanias mest populære greier, som tiltrekker seg folk fra hele verden. Selvsagt finnes det også all mulig slags økonomi tilknyttet opplegget, blant annet kan folk sende bagasjen sin med bil fra sted til sted, slik at de slipper å bære på mange tunge ting. Hva skal man tenke om sånt?

Jeg har selv ingen mening om hvordan man egentlig skal gå denne pilgrimsferden. Fra mitt synspunkt ser det heroisk ut at man går gjennom hele Nord-Spania til fots selv om det ikke er noen religiøs dimensjon tilknyttet ens egen innsats. Det er faen ingen spøk heller, med solskinnet, sommervarmen og det ene med det andre. Bruk hatt. Herregud. Selvsagt har jeg havnet i samtale med mange pilgrimer, nå sist noen briter, men når de spør sier jeg alltid at jeg har rett og slett ikke lyst til å gå denne ruta. Det er ikke på listen min over “ting jeg bør gjøre i dette livet” selv om jeg i prinsippet ikke har noe imot å gå på tur i mer generell forstand, eller mer spesifikt å oppleve de vakre delene av dette landskapet. Jeg leste en bok om Elias Valiña, presten som så å si egenhendig gjenskapte Camino de Santiago på 60-tallet. Den gangen var det sjeldent at de fastboende så noen pilgrimer – og det var selvsagt ikke noen økonomi tilknyttet greia heller – men ofte er alt som skal til for å sparke i gang et svært opplegg bare en hissig ildsjel av det slaget som bare ikke gir seg. I ettertid er det lett å se at han hadde rett i sine fremtidsvisjoner, som var såpass pragmatiske at han fremholdt Camino de Santiago som en bra økonomisk mulighet for de fastboende langsetter pilgrimsruta.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

For mitt vedkommende har tiden kommet for å dra i møte med eiendomsmegleren. Hvis alt går som det skal har jeg en fast adresse i denne dalen før dagen er omme. Siden blir det å reise tilbake til Norge for å hente resten av tingene mine, si opp strøm, internett og resten av greiene. Altså totalt sett to nye gjennomkjøringer av Europa, som sikkert blir minst like interessant som det var forrige gang. Imidlertid tror jeg at jeg skal passe på å holde meg tett inntil atlanterhavskysten neste gang. Jeg hadde et “avvik” på vei gjennom Tyskland men fikk da etterhvert lastet opp europakartet i hodet og slik sett innsett at selv om motorveien til München tar meg konsekvent sørover, så tar den meg jo alt for langt østover også. Jeg vil jo ikke havne i Østerrike heller. Jeg oppdaget imidlertid en avkjørsel til stedet Stockenstadt, som viste seg å være en av de der bindingsverksbyene som ser veldig “middelalderske” ut (tenk Bryggen i Bergen, eller noe). Jeg gikk for den fordi jeg har hatt et nå nedlagt firma som het Stockenstein, så hvorfor ikke? Det passer. Uansett fikk jeg litt sightseeing på det tyske bondelandet før jeg til sist ankom den større byen Darmstadt, hvorfra jeg kom meg videre i retning av Mannheim, Karlsruhe og endelig Saarbrucken, som jeg trodde skulle ta meg rett inn i Frankrike, men istedet kom jeg til Luxembourg. Hva nå? Jeg satset på et skilt mot Bruxelles (Brussel) som jeg i det minste har vært i tidligere, men det endte til slutt med at jeg fravek i retning av Reims, som jeg vet ligger i Frankrike. Derfor ble det slik at jeg ankom fra Tyskland til Frankrike gjennom Ardennerskogen. Hvor mye historie kan du? Det regnet som faen hele tiden men ting ordnet seg da etterhvert. Men nå få det være det nok prat. På tide å pakke sakene og dra.

For å få det korrekte inntrykket av “mitt” Spania bør man ankomme med bil, via Bordeaux og Bayonne, i retning av San Sebastian, hvor nærværet av Pyrenèene omtrent tar pusten fra erfarne fjellfolk. Hvor ellers i verden ser man sånt? Det finnes for eksemplel Andesfjell og diverse greier I Kaukasus (og Asia forøvrig) som sikkert kan “konkurrere” men dette er bra nok for meg. Herregud for en utsikt. Synd at motorveien legger opp til så høy fart, men selv under slike forutsetninger må man bare gispe av landskapet. Sa jeg motorvei? Det er jo en historie for seg selv, med “berg-og-dalbane” kombinert med noen slags science fiction fantasi. Man må bare se det med sine egne øyne for å forstå hvor imponerende dette er. Spania har ingen konkurrenter på samferdselssiden. For eksempel er det bare Kina som har flere hurtigtog enn Spania. I Europa har de ingen konkurrenter. De er rett og slett i en klasse for seg selv.

Når det er sagt så befinner jeg meg akkurat nå i El Bierzo, som er en region i delstaten Castilla y Leon, nærmere bestemt i Vega de Valcarce, som ligger på 800 meters høyde, hvor jeg planlegger å bosette meg. Den nærmest beliggende verdensmeteropolen heter Ponferrada, men selve stedet her er hva man definitivt må beskrive som “landsby”. Ikke desto mindre er dette “veldig spansk”, ikke minst i den forstand at alt stenger ned midt på dagen, i løpet av hva man i Norge vil kalle de beste forretningstimene. Mange har fremført mange slags synspunkter på dette. Mitt er – som vanlig – preget av det smått fatalistiske skuldertrekket man gestikulerer frem mens man sier “sånn er det bare”. Hva er det å forstå? Du kan likesågodt bare flyte med strømmen, fordi ingen kommer til å endre vanene sine bare på grunn av deg. Derfor har jeg tatt et par timer på øyet mens jeg venter på at det skal bli middagstid her i Casa Polin, hvor jeg har leid et rom inntil videre.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Det å kjøre bil fra Norge til Spania er enklere enn det noensinne har vært tidligere, men ikke desto mindre en ganske slitsom og langdryg prosess. Det var et “eventyr” av den typen som oppstår når man er som meg, det vil si at man legger detaljerte og omstendelige planer som man siden bare slenger ut av vinduet når det kommer til iverksettelse. Fordi når jeg kjører feil opplever jeg jo ting som ikke ellers ville ha skjedd. Det gir mening, ikke sant? Likevel er det bra at jeg ikke hadde med meg noen passasjer, som sikkert ville hatt “meninger” om metodene mine. Herregud. Det skulle ha tatt seg ut. Uansett hva noen måtte tro så er jeg på ingen måte åpen for diskusjon om sjefsbeslutningene mine. Det blir slik jeg vil, ferdig diskutert og punktum. Hvorom allting er, etter litt sikksakking gjennom Europa kom jeg omsider frem dit hvor jeg hadde tenkt meg. Skal jeg fortelle om hvordan Guardia Civil kom mannssterke (og vel så det) for å hjelpe meg løs fra en kinkig grøftesituasjon i høyfjellet nær Santander? Eller hvordan den franske tollen ble med på en allsang under min ledelse? Jeg snakker jo ikke fransk men jeg kan sangen Frère Jaques (dormez-vous?) og jeg er ganske flink til å synge så hva annet kunne de gjøre? Sånn er min virkelighet. Absurde ting skjer nærmest på en rutinemessig basis.

Et fascinerende trekk ved dette stedet er en endeløs strøm av pilgrimer – Camino de Santiago går midt igjennom denne dalen – som alle kommer spaserende fra øst mot vest, noe som selvsagt dominerer den lokale økonomien. Sjelden ser man så mange pensjonater, herberger og annet på et i utgangspunktet såpass lite turistvennlig sted. Folk reiser ikke hit på ferie, for å si det sånn, men de kommer ikke desto mindre i store antall, hver dag, hele tiden. Ihvertfall om sommeren. Foreløpig vet jeg ikke noe om den lokale vinteren, men jeg fniser av alle fareskiltene med snøfnugg. OBS! Det kan bli snø! ville vært ubegripelig for folk i Østerdalen, hvor det er fullstendig fette sikkert at det kommer snø, og dessuten kan bli hvor kaldt som helst. Uansett skal det litt til for å imponere meg med vintervær. Poenget med dette stedet er mer at det har en fin sommer som riktignok blir varm – det er tredve grader her i dag – men ikke sånn som i sør. Solkysten er ikke noe for meg og min hudtype. Jeg er ekstremt hvit og har aldri vært interessert i å “bli brun” sånn som så mange synes er stas til en sånn grad at de vanker på solarium og det ene med det andre. Hva er vitsen? Herregud. Jeg er for det meste kledd i svarte klær, bærer svart hatt, og ikke faen om jeg sitter noe annet sted enn i skyggen. Men nå får det være nok bla bla ukeblad for i dag. Tiden har kommet for å frekventere middagsstedet. Hasta la vista motherfuckers.

Déjà vu, også skrevet deja vu på norsk, (fransk for ‘allerede sett’) er en følelse av å ha opplevd noe tidligere som man i virkeligheten opplever for første gang. Fenomenet innebærer en sterk fornemmelse av gjentakelse og gjenkjennelse, som om en allerede har et minne av samme hendelse, sted, person eller noe annet som en faktisk ikke kan ha opplevd, sett eller møtt før. Opplevelsen etterfølges ofte av en underlig eller uhyggelig følelse.

(Wikipedia)

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Selv vil jeg beskrive det folk kaller deja vu som et sjeldent øyeblikk av våkenhet i en søvngjengers liv. Slik sett kan det sammenlignes med epifanier, også kjent som åpenbaringer, eller “et plutselig øyeblikk av innsikt” om du vil. Saken er i ethvert tilfelle at disse erfaringene betraktes som paranormale (som er et bedre navn enn “overnaturlig”) og er ikke typisk noe ettertraktet ute blant folk. De er jo skremmende. Folk liker ikke skrømt. Folk vi ha kos. Du vet. Nytelse, behag, glede, avslapning, samvær, hygge, rekreasjon og en rekke andre ting som har det til felles at de bringer “livsglede” både i situasjonen og over langen. Hvem er for eksempel ikke opptatt av mat, sex og rusmidler? Alt du eventuelt kan vise meg er jo bare et kvantum individer som har negativ interesse for disse tingene. Engasjementet er ofte til og med større hos de som har noe imot greia enn de som bare liker det, men ellers trekker på skuldrene i forhold til “forklaringen”. Det er noe jeg gjør fordi jeg liker det og flere forklaringer skylder jeg ikke noen. La oss holde oss til de lovlige rusmidlene kaffe og alkohol for nå. Hvor vanlig er det å ha en nøytral posisjon i forhold til disse giftstoffene? Selv kjenner jeg eksakt ingen som ikke har en lang liste med tildels sterkt innbyrdes motstridende meninger om alkohol og diverse sosial problematikk tilknyttet avnytelse av dette rusmiddelet. Men alle er forsåvidt enig om at “det finnes de som bør ta det rolig med alkohol”.

Indisk filosofi har ganske mye om dette med “uforklarlig gjenkjennelseseffekt”. Dette føles kjent selv om jeg vet at det er ukjent. Shivas dans, det store karmahjulet og det ene med det andre. Du kan lese om saken selv. Alt sånt er jo mye enklere nå i vår tid enn det noensinne har vært tidligere. Èn idiot kan samle inn like mye data på en ettermiddag med nettsøk enn et helt jævla team av skarpt undersøkende gravejournalister greide på en uke før nettet kom. Jeg kødder ikke. Det er ganske vilt. Likevel er det ikke slik folk typisk bruker internett. Som jeg sa: De søker jo først og fremst kos, men det er også gøy å se på et freskt slagsmål. Du vet. Konflikt, konkurranse, konfrontasjon. Skalaen varierer mellom det vi kan kalle “høflig debatt under styring av en kompetent debattledelse” og det vi må kalle “ville og gale dyr som skriker fornærmelser til hverandre”. Man finner hele registeret på internett, noen ganger til og med innenfor rammen av det samme show, særlig de som involverer et publikum i opplegget “for å sprite opp stemningen” og lage bra fjernsyn. Hvis man velger å se på saken fra et deja vu-perspektiv er det vanskelig å se stort mer enn de samme gamle apene som gjør de samme gamle tingene, bare at nå har vi smarttelefon. Fremskrittstanken postulerer at tiden er en linje, i den forstand at den går fra punkt A (fortiden) til punkt B (fremtiden) og vi er en mer eller mindre virkende kraft i midten. Nåtiden er hva som definerer fremtiden. Vi skaper vår egen virkelighet gjennom handlingene våre. (Dette er forresten hva det ofte svært misforståtte konseptet karma handler om. Selve ordet betyr “handling” men begrepet omfatter også “skjebne” i en større forstand, på grunn av hvordan ethvert valg vi gjør i livet åpner noen nye dører, men samtidig lukker de også noen av de gamle alternativene som en gang var aktuelle. Summen av denne komplekse prosessen er hva karma betyr.)

Motsatt denne lineære tidsoppfatningen har vi den sykliske tanken, om at ting går rundt og rundt, historien gjentar seg og hvert jævla år må man deale med de samme gamle problemene. Vi er tilsynelatende “fanget i et program” som gjentar seg selv om og om igjen, bare med små justeringer i kostyme og scenografi. Selve plottet og handlingen i stykket kan bare bevege seg innenfor en avgrenset ramme som har et avgrenset antall mulige posisjoner, lik et sjakkbrett. Det å flytte på en brikke medfører forsåvidt “forandring” (fordi man flytter jo på seg) men det vil alltid også være “repetisjon” (fordi det finnes ingen posisjon på et sjakkbrett som ingen har brukt før). For eksempel går mennesker på den samme måten nå som før. Fotarbeidet har ikke endret seg på noen vesentlige måter. Armer og hender fungerer likt. Koordinasjon mellom øye og hånd er hva de fleste anser å være “motoren” i hvordan (og hvorfor) menneskeheten utviklet såpass avanserte kognitive (eller sapiente) egenskaper — men selv tilhører jeg det mindretallet som favoriserer “seksuell seleksjon”. Det går imidlertid an å argumentere for at det ene følger naturlig fra det andre, la oss si som hvis prisen for å ligge med noen i den pleistocene tidsalder var “en pent formet stein” som i kraft av sin blotte eksistens dokumenterer tilvirkerens kompetanse innenfor den dominante økonomiens eksistensielle forhold på den tiden: Man må jo kunne lage nyttige ting som kan brukes i hverdagen, eventuelt må man beherske dette med å lage “fine ting” som har emosjonell affeksjonsverdi (fetisjer). De som fikser dette opplegget best vil lykkes best i selskapslivet. Og sånn fungerer det stort sett ennå. Fine ting som alle oppfatter som ettertraktede kan brukes som valuta. Vi kan betale noe med en passende mengde “verdisaker”. Dette prinsippet er hvor gammelt som helst, fordi sånn er menneskenaturen. Transaksjonell. Dette befinner seg ikke på moralskalaen. Mennesker “er sånn” og har alltid vært det, akkurat som hvordan fotarbeidet fortsatt fungerer likt.

Hvor gammelt er det komiske prinsipp? Må man være intelligent for å “forstå vitsen” og le av den? Jeg tviler på det. Vi behøver bare en viss grad av gjenkjennelseseffekt. Sånt er enklest å se når de driver med “kroppskomedie” (slapstick) men også mer spissfindig og “mental” komedie følger det samme mønsteret. Det virker ukontroversielt å anta at humor som fenomen er vesentlig mye eldre enn sivilisasjon som fenomen. Jeg mener, hva med de ablegøyene som typisk får spebarn til å bryte ut i latter? Jeg har møtt mange slags småbarnsforeldre i mitt liv men aldri noen som ikke synes det er gøy å få ungen til å flire. Lar sånt seg engang analysere? Alle vet at ungeskrik er noe som kan gå deg på nervene, men når de små ler uhemmet av ablegøyene dine – hvor teite de enn måtte være – føles det liksom som at du har litt “magisk flow” gående. Publikum liker jo det du gjør. Er dette kanskje ikke normal atferd overfor de minste barna? Selvsagt er det det, og nettopp derfor fungerer det som “trening”. Å få lokket frem latteren er en av de tidligste erfaringene folk typisk har. Ville vi lært å le uansett? Det er vanskelig å si — og jeg ser ingen etisk forsvarlig vei til å bevise noe i saken. Imidlertid kan vi gjøre alle mulige slags tankeeksperimenter. Går det for eksempel an å føle seg utrygg mens man ler (eller omvendt)? Vi har selvsagt det som kalles “nervøs latter” (fnising i spente situasjoner og den typen ting) men i den grad vi ler uhemmet av noe så har vi på en måte sjaltet ut muligheten for at dette er noe umiddelbart farlig. Øyeblikket handler om kos, ikke om å være forberedt på hva som helst. Når det gjelder dette med lyder og ulyder i spebarn så virker det rimelig å anta at enhver form for menneskelignende skapning helst vi ha en unge som ler — og at det “alltid” har vært sånn. Det er en “sosialiserende energi” når man ler sammen — og den er langt å foretrekke foran alle gode grunner til å gråte sammen, selv om dette åpenbart også har en bindende effekt mellom individer.

Spørsmålet om hva som er morsomt er en helt annen type problem. Finnes det noe som er for alvorlig til å spøke med? Derom strides de lærde, men selv vil jeg si det er situasjonsbetinget. Fornærmer du noen? I så fall må du vurdere nøye om din “sans for humor” har rang foran noens “kompliserte følelser” slik situasjonen befinner seg. For eksempel bør man kanskje ta det rolig og legge seg mer på en linje av “taus respekt” hvis omstendigheten er noens begravelse, fordi man ønsker jo ikke noen konkurranse rundt hvem som er selskapets midtpunkt akkurat da. Imidlertid bør man definitivt bruke “humor som skjold” hvis man står midt oppi en av livets mange vanskeligheter og føler på sin egen avmakt. Dette bør ikke være vanskelig å forstå. Hvis man har god grunn til å si jeg vet ikke om jeg skal le eller gråte så er svaret at du skal le av det, fordi dette er en bedre energi å jobbe med. Du vet. Sånne ting skjer. Og latter er mer optimistisk enn det meste annet man kan gjøre når verden blir absurd rundt ørene dine. Hvem er eliten i Norge? Jeg sliter litt med å få tak i de fundamentale definisjonskriteriene for dette begrepet, men det ligger jo i sakens natur at vi snakker ikke om “folk flest” men om et fåtall individer som på noe slags vis er “bedre stilt” enn resten. Ut over dette kan vi kvalifisere ting nærmere med ordsammenstillinger, slik at vi får makteliten, finanseliten, idrettseliten, åndseliten og så videre, men jeg må jo være ærlig så da blir det å si at jeg mistenker dette med at eliten er udefinerbar som noe av poenget. Du skal ikke vite hvem de er, du skal bare “hate selve konseptet” – altså elitisme i seg selv – og betrakte dette nærmest som en slags perversjon. På den annen hånd har vi folket, som aldri tar feil. “Folkets vilje” er alle tings siste svar. Mange mener det samme som meg. Dette betyr ikke at hva enn folk “mener” er riktig eller galt, men det betyr at man kan finne sosialt fellesskap blant såkalte meningsfeller, uansett hvor ulike man ellers måtte være. Sånn er menneskenaturen.

Spør du meg så er jeg elitistisk som faen. Jeg har ansolutt nada og nix tålmodighet med bløff, slurv, sjuskeri og dårlig håndverk ellers, enten vi snakker om abstrakte eller konkrete emneområder. Jeg glemmer aldri og jeg tilgir aldri. Har aldri skjedd og kommer heller aldri til å skje. Jeg har ikke sånn legning. Alt i meg trekkes naturlig i retning av “forbedringer” av alt jeg kan rå for, uten stans og til enhver tid, så det følger naturlig av dette at det blir problematisk å ha omgang med de som har lavere og/eller mer variable standarder. Det plager meg aldri at folk er late – alle intelligente mennesker er jo late – men det går meg på nervene når de ustanselig kjører ting i grøfta fordi de enten overvurderer sin egen kompetanse eller undervurderer tingenes vanskelighetsgrad, eventuelt begge deler i uskjønn forening. Saken er at det er verken straffbart eller smertefullt å være en idiot, så det er derfor naturligvis vanlig. Folk flest er idioter. De velger at ting skal være slik, fordi “det enkle er ofte det beste” og så videre. Samfunnet er lagt opp til at man behøver egentlig aldri å tenke en eneste selvstendig tanke i sitt liv, fordi alt er under kontroll til en slik grad at alle kan “få seg en jobb” og etablere en i verdensmålestokk temmelig solid økonomi i dagens Norge, såfremt de ellers er normale i kropp og sinn. Globalt sett kan vi si at Norge er eliten sammenlignet med hva de har å streve med i mange andre land, slik at å snakke om hvem som er eliten i Norge blir som å snakke om hvem som er rikest i kongefamilien. Det er sikkert noen men flisespikkingen rundt dette blir jo absurd hvis vi sammenligner livssituasjonen til selv de dårligst bemidlede av dem med omstendighetene til så å si alle andre mennesker som noensinne har levd. Hvis du for eksempel reiser til India, Colombia eller Nigeria så betyr jo bare det norske passet ditt at du er “en av dem”. De rike landene. Eliten. Alle vet dette og alle innretter seg deretter. Litt avhengig av hvordan du ellers fremfører deg må du ikke forbauses (eller fornærmes) av at du oppfattes mest som et unyttig vedheng til lommeboka di. Eller en tilfeldig forbipasserende økonomisk mulighet, om du vil. Sånne som beveger seg rundt til fots og selger “souvenirer” av alskens slag kunne neppe brydd seg mindre om livshistorien din, men de er svært interessert i å utforske din kjøpekraft. Er det ikke slik “folket” typisk forholder seg til “eliten” da?

Vi avslutter med en av de mindre kjente klassikerne fra elitealderen for bandmusikk.

Don Quijote, eller egentlig El ingenioso hidalgo Don Quijote de la Mancha («Den skarpsindige herr Quijote fra La Mancha»), er et prosaverk av spanjolen Miguel de Cervantes Saavedra (1547–1616). Verket består av to deler utgitt i 1605 og 1615. Det er kanskje det mest innflytelsesrike spanske litterære verket noensinne, og dannet grunnlag for en mer moderne skrivemåte innenfor skjønnlitteratur. Det regnes ofte som den første romanen i vestens litterære kanon. Ved å fremstille hovedpersonen, Don Quijote, som sinnssyk, omgikk Cervantes inkvisisjonens sensur. Han kunne nokså fritt kritisere og gjøre narr av både presteskap og Bibelen ved å bortforklare dette som del av hovedpersonens galskap. Navnet Don Quijote og uttrykket «å kjempe mot vindmøller» er gått inn i dagligtale og viser til feilslått idealisme og nytteløs kamp mot innbilte motstandere.

(Wikipedia)

Vedrørende det som skjedde har jeg to datapunkter og èn tangent. For det første, det virker ikke rimelig at strømmen skal gå i hele Spania og Portugal (pluss noen deler av Frankrike) samtidig. For det andre, når dette likevel skjer virker det ikke rimelig at hele mannskiten skal være restaurert og tilbake på jobb i løpet av bare 24 timer. Dette er datapunktene. Disse tingene skjedde. Hva de betyr? Det vet jeg ingenting om, men jeg har – som nevnt – en tangent. Jeg tenker datasentre. Hvor mange sånne har de i Spania? Eller mer presist formulert: Eksakt hvor stor andel av strømproduksjonen deres går med til å drive datasentre? Noen påsto at 21% av irsk strømproduksjon kjøpes opp av datafirma, men jeg har ikke brydd meg om å etterforske saken nærmere fordi andelen ved dette tidspunkt er ikke like interessant som problemet med at de oppskalerte datamodellene vi kaller kunstig intelligens krever aldeles latterlig mye kraft for å fungere — og dette er hva mange kaller selveste fremtiden nå, så da så. Bare et “vanlig” datasenter tilsvarer jo en middels stor by i strømforbruk, så enhver kan selv regne ut med alle fingre og andre utstikkende kroppsdeler de har hvilken retning dette opplegget bærer i.

Mens vi snakker om saken, jeg har lagt merke til en viss treghet i generell opplastningstid på denne siden i det siste. Som vanlig antar jeg i utgangspunktet at feilen ligger hos meg, men den har holdt seg stabil i noen dager og det påvirker etter alt å dømme ingen andre av de nettsidene jeg bruker, så hypotesen min må bli – basert i visse andre “tegn i tiden” – at det foregår en økonomisk oppstramming/nedskjæring av ressursbruken her, nærmere bestemt at de har kanskje flyttet hele domènet til en serverhost – jeg har minimal teknisk innsikt i sånt, men jeg vet det er vanlig å leie plass hos datasentre for slike formål – som har “mindre kapasitet i båndbredden”, ergo er den billigere å bruke, den bare laster saktere enn før. Et ankepunkt innenfor kategorien “take it or leave it” vil jeg tippe. Foreløpig er dette bare “mildt irriterende” – som så mange andre egenskaper ved dette nettstedet – men man tar det som “the cost of doing business” inntil videre. Vi får se hvordan ting utvikler seg videre. Bloggplattformen har uansett bare et “passivt eierskap” som neppe er interessert i noe mer eller annet enn å la ting seile sin egen sjø så lenge de fortsetter å bringe inn mer penger enn det koster å drive opplegget. En normal forretningsavgjørelse innenfor en kontekst hvor det å tjene penger er hva alt til syvende og sist handler om. Sånn fungerer markedskreftene, ifølge de ryktene jeg hører. Kjøp, salg og beinharde forhold.

Ellers er det å si at jeg prøvde noe nytt i går. Ting gikk bra i den forstand at jeg overlevde erfaringen, men jeg kommer ikke til å gjenta det. Du vet. Noen ganger må man jo i asiabutikken for å handle inn diverse krydder og sånt. Da tar man kanskje samtidig med seg noen poser med hurtignudler. Ihvertfall pleier jeg å gjøre dette. Og fordi jeg er en hardhaus med “sterk mat” tenkte jeg at jeg kunne liksågodt teste ut koreanske double hot chicken noodles, men herregud. Jeg vet strengt tatt ikke hvordan det smaker å jafse i seg rødglødende grillkull med skje, men omtrent sånn må det vel være. Såpass at både nese og øyne umiddelbart begynner å renne, mens resten av kroppen hikker fordi smaken er så sterk at hele systemet låser seg. Er det mulig? Denne jævelskapen er faen ikke spiselig engang. Jeg skjønner ikke helt hvordan de har fått det til, fordi jeg vet av erfaring at ikke engang en jafs med fersk habanero har sånn sjokkeffekt på kroppen. Ja det brenner og alt det der, men det er likevel kontrollerbart. Men disse nudlene? Glem det. De skal arkiveres sammen med visse andre sauser som åpenbart ikke har gått inn for spisevennlighet. Sånt er for folk som er mye tøffere i trynet enn meg, fordi jeg antar jo at de som spiser sånt gjør det “for å bevise noe” og ikke fordi det smaker godt. Dyre var de også. En typisk pose med hurtignudler skal koste mellom ti og tyve kroner – noe i den gata – mens disse kostst førti, så jeg tenkte at det var et (for denne sammenhengen) luksusprodukt basert i bedre råvarer eller noe. Når skal jeg egentlig lære hvordan verden fungerer? Herregud. Prisen er høyere fordi det er en ekstra fin pose. Det er alt. Riktignok var selve nudlene tykkere enn de billigere modellene men smaksopplevelsen – etter at det verste sjokket hadde gitt seg – var ikke av “en helt annen profil” enn det vanlige rasket i de laveste prisklassene. Mye MSG, hvis du skjønner hva jeg mener.

Hvorom allting er, det ble altså slik at like før jeg flytter til Spania – hvor den typiske kostholdsprofilen blant folk er bedre synkronisert med mine egne smakspreferanser – må jeg oppleve en fullstendig (og så langt uforklarlig) nedstegning av hele strømnettet. Jeg vet jo ikke noe om hvordan de har lagt opp det fysiske nettverket med transformatorer, “noder” og denslags, men det virker som sagt ikke rimelig at hele mannskiten skal kollapse overalt og samtidig. Jeg tipper de har fått noe å tenke på nå, i likhet med meg selv, som definitivt kommer til å installere eget solcelleanlegg så snart jeg har råd til det. Alt jeg har for sånne situasjoner der jeg befinner meg nå er et bensindrevet aggregat som i verste fall kan brukes til batterilading og denslags men det er “egentlig” beregnet på elektroverktøy når man befinner seg på jobb et sted som ikke har innlagt strøm. Folk på nettet som snakker (og spår) om kunstig intelligens påstår at kraftbruken innenfor denne sektoren kommer til å doble seg mange ganger i løpet av de få neste årene som kommer. I praksis betyr det at diverse datasentre kommer til å svelge unna all den strømmen de kan få tak i, med de konsekvensene dette vil ha for tilbud og etterspørsel i kraftmarkedet. Som alle vet er jo alt som befinner seg “i skyen” bare eksternalisert informasjon som lagres på leid plass i et datasenter. Jo mer databruk det er ute i befolkningen jo flere datasentre behøves. Dette er ikke akkurat høyere matematikk. Alle som ser for seg diverse datajåss som en “ny vekstnæring” bør ta med i beregningen hva sånt betyr i praksis for kraftmarkedet, både på utbyggings og distribusjonssiden, men kanskje først og fremst prisen. Tror du at du har dyr strøm nå? La oss snakke om saken i år 2030. Jeg vet ikke hva du ser for deg, men selv vil jeg tippe det er “høy sannsynlighet” for at vi har vært gjennom enda en pandemi innen de neste fem år er ute.

Den nye ministeren for sunnhet og folkehelse i Amerika er en latterlig figur, men ikke la dette distrahere deg. Han er også direkte farlig, i den forstand at han lyver og bløffer om farlige ting. Ta for eksempel “vaksiner og autisme” — som har en tydelig korrelasjon fordi det er vanlig å gi visse vaksiner til den samme aldersgruppen hvor man typisk finner de tidligste klare symptomer på autisme hos de individene det gjelder. Dette betyr imidlertid ikke at det ene forårsaker det andre, eller at det engang finnes noen som helst annen sammenheng enn at det handler om en bestemt aldergruppe. Uansett, denne ministeren har oppdaget “en epidemi av autisme” i befolkningen, uten at han er villig til å godta det fagmedisinere sier; at det handler om flere og bedre diagnoseverktøy applikert over et større “spektrum av symptomer” enn før i tiden. Det har ikke blitt flere autister enn før, bare andre diagnosestandarder som medfører at flere havner i denne kategorien, gjerne med forstavelsen “høyt fungerende” tilknyttet ordet autist, men selve poenget er at de dermed får et sett med nye rettigheter både sosialt, medisinsk og ikke minst på arbeidsmarkedet. Ting er ikke lenger som på 1970-tallet, da folk trodde det gikk an “å banke vett inn i dem” ved hjelp av mobbing, tvang og regelrett tortur. Vi bruker andre metoder nå, selv om menneskenaturen ikke har forandret seg en tøddel. Er dette smartere? Det vet jeg ikke noe om, jeg vet bare at bøllemetoder ikke fungerer, annet enn som situasjonsbetinget ad hoc taktikk noen ganger overfor særlig brysomme typer som ikke forstår noe annet språk — og selv da bare etter at man har prøvd alt annet. Jeg mener, hva skal man tenke om en helseminister som sier høyt at det er vanlig med meslingutbrudd når alle vitterlig kan finne ut at sykdommen ble betraktet som “utryddet” på det amerikanske fastlandet i år 2000? Herregud. Det er jo en dramatisk og farlig sykdom for alle som ikke er vaksinert, særlig barn. Hvis magefølelsen sier noe annet enn “skolevitenskapen” kan du trygt gå ut fra at magen din tar feil, uansett hva du selv måtte foretrekke. Hvorfor vet du ikke allerede dette?

Til sist noen betraktninger om tro.

Uansett hvor mye jeg eventuelt måtte fremstå som en “pseudo-intellektuell pratmaker” når jeg driver og skriver så kjenner alle meg – i den grad de kjenner meg – som en løsningsorientert pragmatiker når det er noe som må gjøres. Derfor ser jeg ikke noe poeng i å melde meg på i en forfatningsdebatt av typen “rojalist versus republikaner” på prinsipielt grunnlag. Det vi kan observere er jo et system som mangler mye på å være perfekt, men som fungerer greit nok. Vi får eventuelt ta saken opp til debatt dersom det skulle dukke opp en monark som ikke takler jobben, uansett hva slags form dette tar på det praktiske plan, men så lenge melkeruta humper og skumper over heia såpass bra som den gjør ser jeg ikke noe poeng i å reise temaet. Vi har da for fanden nok av prekære problemer som det går an å jobbe med, om vi ikke også skal introdusere en debatt som alle vet kommer til å virke splittende og opprørende på befolkningen. Jevnfør til hvordan ingen seriøs norsk politiker har lyst på noen ny runde med EU-forviklinger for å “perfeksjonere” opplegget vi allerede har.

Har du hørt om David Icke? For den lange historien, bruk Google, men han er kort fortalt den britiske konspirasjonstypen som i sin tid introduserte tanken om at kongefamilien (i Storbritannia) egentlig er en utenomjordisk rase av øglehybrider med Gud vet hva slags planer for menneskene, men neppe noe bra. Du vet. Disse “fremmede rasene” med alle sine fremmede opplegg er jo ikke som oss. De er farlige. Mange føler dette veldig sterkt der de sitter og angstbiter i neglerota med en aluminiumshatt på hodet. Hva skal man tenke om sånt? De fleste avviser det umiddelbart som evneveikt vås, men det er ikke desto mindre en posisjon i informasjonslandskapet som befolkes av et stort nok antall voksne individer med stemmerett til at de har en viss politisk tyngde. Derfor kan vi reise spørsmålet om ikke også disse bør inviteres til å bli med i en eventuell forfatningsdebatt. De er jo en gruppe som har en organisert mening om kongehusets rolle i det britiske samfunnet, er de ikke? Betyr kanskje ikke ordet demokrati at alle med syn på sakene har rett til parlamentarisk representatsjon? Skal deres ytringsfrihet og rett til å organisere seg bare undertrykkes av “mainstream media” og eliten? Sånn er det å være djevelens advokat. Du må forfølge alle saker langt inn i det absurde. Greia til David Icke er såpass langt ute i kålåkeren til at nesten alle forstår at dette er kørka — men prinsippet om normalisering av ekstreme synspunkter er likevel arrangert på en måte som støtter argumentet om at også øglehybrid-teoretikerne har krav på å bli hørt i samfunnsdebatten. Om ikke, i så fall hvorfor ikke? Hvor går egentlig disse grensene?

Hvis du tenker at en persons DNA og den typen ting vil vise hva slags skapning de er på en vitenskapelig holdbar måte så er du en nybegynner i dette faget. Herregud. Målstengene flytter seg jo hele tiden. Om den britiske kongefamilien ikke er øglehybrider på noen fysisk bevisbar måte, så handler det om demonbesettelse, eventuelt om noe psykiatrisk. Saken er uansett at de er annerledes. De er ikke normale mennesker. De er ikke som oss. Har du noensinne prøvd å ha en normal samtale med en konspirasjonsfantasist? De innbiller seg til enhver tid at alt er veldig organisert der ute. At det til syvende og sist er noen som har kontroll på sakene og fatter beslutninger i tråd med århundrelange opplegg til fordel for “utskiftning av befolkningsgrunnlaget” og den typen ting. For tiden har vi for eksempel her i Norge et segment av befolkningen som skriker lik desperate fugleunger om hvordan vår stolte kulturarv blir islamisert bare fordi de kan observere noen muslimer som holder på med hva det enn er muslimer driver med – jeg kan ikke si det interesserer meg i noen stor grad – mens vi, altså norske nordmenn med mange tusen års stamtavle fra denne regionen, er så skrøpelige at alt vi er, har og står for kan veltes bare med noen gufs av curry og hvitløk. Herregud. Hvem er det egentlig de prøver å fornærme? Hva er det de prøver å oppnå med greiene sine? Som sagt, jeg er en pragmatisk orientert “gjerningsmann” som type, ikke en teoretiker (annet enn når jeg skriver). Mitt umiddelbare spørsmål er derfor alltid — javel, alt det der er vel og bra, men hva tenker du rent konkret å gjøre? Er dette bare meningsløst “hakk i plata” type babbel eller har du en plan? Det blir jo et spørsmål om hva slags tiltak som må iverksettes på bakkenivå for å oppnå, eller i det minste bevege seg i retning av målsettingen. Hva ser de for seg? Et generelt lovforbud mot visse religiøse uttrykk? Det har jo fungert like bra hver gang noen har prøvd. Og hvordan vet du at de ønskede politiske utrenskningene ikke også skal slå tilbake på deg selv ved et senere tidspunkt? Hvis vi først etablerer et eget politikorps som skal føre ettersyn med at folk holder seg innenfor “det politisk korrekte” så vil de neppe stanse ved det religiøse. Det finnes jo så mange slags plagsomme typer der ute, som lever på en måte som ikke er helt A4 med tellekant og fullt regnskap.

For eksempel er det mye seksuelt folk driver med som ikke er til alles velbehag. Det har jo aldri vært vanskelig å få med seg folk på å “stramme opp samfunnsmoralen” med ymse slags tvangsforordninger som skal “gjelde inntil videre”, fordi alle har noen de ønsker å ta. Sånn er folk. Det er derfor prinsippet om “splitt og hersk” alltid fungerer. Frykt er ikke en konsekvens av at noen presenterer våpen, frykten er selve våpenet. Hensikten med å appellere til angst er den samme nå som den alltid har vært: Klikkdannelser. Grupper av individer som søker sammen til felles trøst overfor et felles fiendebilde, som i neste instans gjør dem politisk forutsigbare, for ikke å si nyttige idioter for sånne som søker makt på et uærlig grunnlag. Mekanikken i greia er deprimerende gjennomsiktig. Ikke desto mindre fungerer sånne opplegg forbløffende bra den dag i dag. Folk trenes jo ikke opp til å tenke, bare å “lytte til det de føler” og den typen ting som ikke bare er fullstendig verdiløst, det er direkte skadelig hvis man ikke har adekvate mentale verktøy for å håndtere all gjørpa som bobler like under overflaten for det bevisste og oversiktelige. Redde mennesker er vesentlig mye farligere enn sinte og hatefulle mennesker, fordi mens folk ikke typisk føler at de alltid er “rettmessige” i all sin harme, så føler de definitivt at all deres frykt er velbegrunnet. Verden er jo et farlig sted. Du vet. Dødsskyggens jammerdal og det ene med det andre. Her foregår det litt av hvert. Stygge og skremmende saker. Hva kan vi gjøre for å forbedre situasjonen? De fleste har noen øyeblikk når de filosoferer rundt slike spørsmål. Om ikke hver dag så ihvertfall “ganske ofte”. Nyhetsbildet er typisk fullt av uhyggelig jævelskap til enhver tid — slik at man slipper egentlig aldri opp for gode grunner til å engste seg for det som foregår og hvor alt skal ende. Krig, pest og fandens oldemor. Doomscrolling kalles dette på engelsk. Du vet. Når man er så fjetret av det morbide at man ikke klarer la være å “få med seg siste nytt” selv om det ikke har noen saklig innvirkning på ens eget liv. Krig i Ukraina. Folkemord i Gaza. Fascisme i Amerika. Det er nok å ta av — og finner man ikke noe annet kan man jo alltids bekymre seg for at kassedama på Kiwi bærer hijab, akkurat som om dette har noe å si fra eller til for om hun får til å gjøre jobben sin. Sånn har verden blitt. Eller den har kanskje alltid vært slik?

Vi avslutter med verdens enkleste budskap.

Pierbattista Pizzaballa O.F.M. (født 21. april 1965 i Cologno al Serio i provinsen Bergamo i Italia) er en italiensk katolsk ordensmann og latinsk patriark av Jerusalem. Han er en av den katolske kirkes kardinaler.

(Wikipedia)

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jeg får opp diverse forslag til “bilde i hodet” fra min indre kunstige intelligens fra navnet Pizzaballa, fordi dette medfører jo noen problemer på norsk. Imidlertid skal jeg ikke frike ut med “forslag” til hva pizzaballer betyr i praksis. Leseren får danne sine egne fantasier, men det impliserer neppe noe seksuelt. Så vidt jeg vet skal jo ikke kardinaler holde på med sånt. Jeg har ikke satt meg inn i detaljene, men inntrykket er at underlivet skal være et teoretisk problemområde for alle geistlige katolikker. De skal ikke vite noe om sånne sataniske tildragelser som det menneskelige lystliv. Vi andre satser på å overleve alt trøbbelet gjennom å utvikle en robust sans for humor. Det er jo ikke til å komme forbi at mennesker i sin alminnelighet bruker forholdsvis mye tid og energi på “seksuelle affærer” både i direkte og indirekte forstand. Selv om vi ikke har sånne planer den dagen gjør vi likevel en innsats for å være “attraktive” for de seksuelle markedskreftene. Du vet. Det handler jo om beredskap. Er du beredt? Klar for litt fart og spenning i den generelle rævsprekkregionen? De kan komme på inspeksjon når som helst vettu, så det gjelder å holde produksjonsmidlene presentable.

Hva slags humor folk danner forteller sin historie om hva slags nevroser de er sårbare for. Av årsaker jeg aldri har klart å forstå topper såkalt underbuksehumor nesten alltid alle lister over “sikre vinnere” for diverse humorister når og hvis de er konfrontert med et tungrodd publikum av den typen som sitter helt stille og ikke lager noen lyd. Jeg ser for meg at når man står på en sånn scene så går det på nervene løs hvis ikke publikum ler av vitsene dine. Nå ser jeg riktignok ikke for meg at en typisk menighet noensinne inviterer noen stand up-komiker til å underholde under kirkekaffen, fordi i den grad det finnes noe sånt som satanistisk liturgi så handler den om kraften til å le av sånt som man frykter. Folk vet jo ikke typisk noe om satanisme, annet enn at de har hørt om Satan og det de hører er ikke gode nyheter. Selv om det teknisk sett er kjetteri å “tro på Satan” så gjør de det likevel. Jeg mener, hvilken  religion har noensinne handlet om noe annet enn frykten for mer eller mindre utdefinerte konsekvenser av å ikke følge deres læresetninger? At man havner i helvete, eventuelt ikke i det paradiset som er lovet etter døden hvis man bare fører seg fromt gjennom hele livet, respekterer de av kirken – eller hva som helst annet du kaller den religiøse sentralautoriteten – utnevnte myndighetes rett til å ha siste ord i alle trossaker. Paven er jo en interessant karakter sånn sett — og vi legger merke til at alt som finnes av jordiske myndigheter sender noen representanter på høyt nivå til pavens begravelse. Det må de jo. Alle har en gruppe katolikker med stor politisk makt i sine samfunn. I tillegg har også ikke-katolikker en tendens til å fokusere på paven. Det er uklokt å bare ignorere slike affærer, selv om dette ville vært det mest moralsk korrekte.

Det er ikke korrekt å si at jeg har et problematisk forhold til religion. Jeg tenker jo på det som bare tøys. Det er ikke verre enn alt det andre dustejåsset som folk holder på med. Faktisk observerer jeg at “religiøs fordypning” noen ganger har en positiv effekt for noen individet, i den forstand at de oppfører seg bedre. Så der har du meg. De praktiske konsekvensene av en ting er alltid vesentlig mye viktigere enn folks intensjoner med å fordype seg i tingen. Med andre ord kan du si at i den grad noens religiøse opplegg fører til at de oppfører seg mindre jævlig i hverdagen så er det tommel opp fra meg. Som de sier i Amerika: Knock yourself out. Det spiller uansett ingen rolle hva folk tror, bare hva de faktisk gjør og ikke gjør i fysisk forstand. Resultater er viktig. Fantasier ikke. Det heter deontologi når folk tror det er intensjonene deres som definerer de moralske standardene. Til en viss grad har de et poeng, teknisk sett, på den samme måten som folk typisk får en strengere dom hvis de gjorde noe straffbart med vilje, men bare i etterpåklokskapens lys. Vi legger likevel merke til at det først og fremst handler om resultater. Man får lettere tilgivelse hvis man “mente det godt” men det har lite å si fra eller til for selve saken. Onde handlinger “i det godes tjeneste” er jo først og fremst onde handlinger. Det krever ganske avansert mental akrobatikk for å se det på noen annen måte, men mange utvikler ikke desto mindre sine egne nummer av dramatisk sang og dans på dette emneområdet hele tiden. Operakomponister kunne ikke gjort det bedre. Og nesten alltid handler det om å underbygge sin egen følelse av å “ha rett” i diverse moralspørsmål, i motsetning til diverse andre mennesker som “tar feil”. Dette er fromhetens lønn. Den gode følelsen av å være på den historisk vinnende siden av livets store kamp om sosiale posisjoner og fine ting. Tilhører du de rettferdige? Så bra for deg. Hør min applaus.

Det er litt komisk at jeg kaller meg hardkokt materialist når jeg er så lite interessert i “materielle goder” ut over et visst minimumsnivå for normal levestandard i vår tid. Synes du ikke? Folk mener typisk noe bestemt når de sier materialisme og mitt inntrykk er at de snakker om overskudd, store forråd av alskens verdisaker og kjøpekraft som en kjempe. Dette er ganske latterlig, men det kan man på den annen side si om nesten alt folk tenker, sier og gjør. Vi er jo bare en temmelig evneveik rase av fjollete aper som tilfeldigvis lever på en helt betydningsløs planet ytterst i en helt random galakse blant gudene vet hvor mange andre lignende strukturer i universet. Hva slags perspektiver har folk? Jeg vet at det ikke er vanlig å bruke hodet til særlig mye mer enn strategisk planlegging rundt det ballene vil, samt diverse momentan taktisk improvisasjon når man først står i saken, men jeg har ikke selv noe egentlig valg. Jeg er født som filosof. Det er navnet på legningen min. Nesten som årsaken til at folk blir lege eller prest: Det er det vi beskriver som en kallelse. Noe som føles nødvendig for individet. De føler seg “utskrevet til slik tjeneste” så å si. Alt annet man bruker tid på er i forhold til sin kallelse enten en distraksjon eller noe man må gjøre for å tjene penger. Finnes det egnede jobber for en filosof? Ikke til selve den filosofiske virksomheten, men vi kan snakke om ting som er godt eller dårlig egnet til å støtte strukturert og forsåvidt ganske hyperavansert tankevirksomhet uten noe definert formål. Etter min mening er håndverk det som egner seg best, fordi da får man et bedre perspektiv på selve menneskelivets natur enn hvis man flyter rundt i noe slags kontorlandskap og “avgir innstillinger” i et abstrakt univers av administrative hensyn. Du vet. Bakkekontakt. Det må aldri undervurderes som sunt fundament i livet. Jeg mener, uansett hvor delte meningene måtte være om hva som er de viktige sakene i dette livet så er det jo ikke til å komme forbi at livet først og fremst er et praktisk problem.

Vi avslutter med en nyere tysk versjon av en gammel discolåt.

Hva slags forhold har du til løgnere? Selv vil jeg hevde absolutt intoleranse. Jeg mener, hvor mange ganger må noen spytte deg i ansiktet før du slutter å behandle dem normalt? Jeg respekterer verken løgnerne selv eller de som viser toleranse for sånt. Jeg får det ikke til. Det er tabu. Mitt beste tilbud er at jeg kan holde avstand og ikke ha noe med de løgnaktige og fansen deres å gjøre. Annerledesheten deres er for stor til at det går an å forholde seg til dem. Vil du ha et eksempel? Ta sånne som hevder at utseendet har ingeting å si. Hva fanden er det de prater om? Jeg har vært her på jorda en stund, reist litt rundt og sett mange underlige ting, men aldri har jeg møtt noen som ikke umiddelbart danner idèer om folk basert i “hvordan de fremstår” — ihvertfall ved det tidspunktet vi kaller førstekontakten. Jeg mener, hva mer har de å gå på? Jeg gjør det selv. Alle gjør det, i den grad de har en fungerende synssans. Er det kanskje ikke sant at vi alle har stor grad av frihet i hvordan vi ønsker å bli oppfattet av omverdenen? Alt vi kan gjøre for å bevege nåla i noen retning som helst på dette området ligger i hvordan vi fikser på utseendet og “presenterer fjes” for andre. Da mener jeg selvsagt ikke bare ansiktet, men det helhetlige uttrykket man legger opp til av eget fritt valg. Klær, hår, kroppsspråk og hele pakka. Hva de snakker om. Hva slags ord de bruker. Alt dette er data som inngår i “profilen” deres.

Det skal mye til for at folk “egentlig er noe helt annet” enn det inntrykket jeg får gjennom å observere dem i frislepp noen minutter. Faktisk kan jeg ikke huske en eneste gang når jeg noensinne har “tatt feil” om noens karakter, men jeg ser frem mot den dagen det eventuelt skjer. Det vil være interessant. Saken er at jeg har ingen interesse av å bedømme folk. Det gjør de selv. Jeg bare observerer dem uten å lete etter adjektiver som beskriver dem. Det jeg foretrekker å finne er solide, sannferdige, kompetente og realistiske individer — kort sagt sånne som har og praktiserer personlig æresfølelse, både i privat og profesjonell sammenheng. Da mener jeg ikke “stolthet” – som nesten aldri er en positiv egenskap – men gammeldags heder. Du vet. De tingene som gjør at man kan/vil beskrive noen som en “hedersmann” (eller ikke). Hvordan kan man se sånt? Det er variabelt, men at det “alltid kommer frem” er invariabelt. Det tar som regel ikke lang tid å spotte tingene heller. En som lyver, skryter og bløffer er jo ikke hederlig og bør heller ikke behandles som en “ansvarlig voksenperson” ved noe tidspunkt og av noen grunn. Fordi det vil i så fall devaluere hele konseptet respekt og gjøre det til en meningsløs frase. Korrekt moral er å være høflig mot alle – enten de “fortjener” dette eller ikke – men å gi sin respekt bare til de som er genuint respektable. Jeg mener, hvorfor skal man være en kødd? Jeg sier ikke at man ikke skal være det heller, men at man bør kunne besvare spørsmålet om hvorfor. Alle vet jo for eksempel at det noen ganger kan føles veldig tilfredsstillende å “være kjip mot de kjipe” men man bør være litt selektiv med å melde seg på i den kokurransen, og det bør definitivt basere seg i noe mer enn bare vage følerier. Det er jo her man “møter seg selv i døra”.

Som alle kan se bruker jeg konseptet utseende i sin videste forstand i denne argumentasjonen. Selvfremstilling er et begrep fra psykologien som dekker en helhet av alt folk gjør for å “uttrykke sin personlighet” både bevisst og ubevisst. Det går jo i virkeligheten ikke an å skjule hvem men er. Alt man kan gjøre er å “spille på folks fordommer” for å villede folk i sine konklusjoner. Som for eksempel å kle opp en trippelmorder i “fin dress” når de skal i retten, sånn at ikke juryen skal “dømme dem på utseendet” hvis de sitter der med gangsterbunad, gullkjeder og det ene med det andre. Sånne som kler seg og oppfører seg svært korrekt oppnår i virkeligheten en forsinkelse i selvfremstillingen, fordi det er jo ingenting å ta dem på. Hele uttrykket er “nøytralt”, hvilket i seg selv er et poeng: De mener at det skal være slik. De tar rett og slett seg selv ut av fokus, til fordel for hva det enn er for slags sak som er oppe til behandling. Det ekstreme eksempelet er selvsagt uniform. Hvis det “er noe” med politiet så er det politiet som etat det er noe med, ikke tjenestemann så og så. Det er ikke noe personlig. Ikke siter meg på dette for jeg vet det ikke med sikkerhet, men jeg innbiller meg at i politiet har de plikt til å opplyse om det hvis det foregår “noe personlig” mellom noen som er “en person av interesse” i en sak som blir etterforsket og de som etterforsker saken. Det er et habilitetsspørsmål som bør tas av bordet lenge før saken havner i retten, som alle sikkert kan forstå. Det ser jo ikke bra ut hvis en forsvarsadvokat plutselig trekker frem dokumentasjon på at det har foregått noe uprofesjonelt mellom personer i etterforskningen og de som blir etterforsket. Om vi overfører dette til sivile forhold snakker vi i realiteten om problemet med å være “venn med en annen venns uvenn” og slike forviklinger som sånt kan medføre. I det aller minste leder det typisk til et svekket tillitsforhold, men det kan bli hvor ille som helst. Er det noe mennesker forutsigbart tåler svært dårlig så er det jo følelsen av svik blant venner og allierte.

Oscar Wilde er en av verdenshistoriens største leverandører av ènlinjers vittigheter som folk liker å sitere. Han sa det er bare overfladiske mennesker som ikke dømmer andre på utseendet. Tilsynelatende et paradoks, men det er før man går dypere inn i materien. Det er selvsagt ikke noe som hindrer overfladiske mennesker å dømme folk ut ifra hva de ser, men samtidig har de ofte en irriterende tendens til å “vente på mer informasjon” lenge etter at vektskålen har tippet, akkurat som om det de ser ikke betyr noe. Jeg må gi dem en sjanse til. Sånt gidder ikke jeg. Så vidt jeg kan se har alle hvor mange sjanser som helst til å stable sammen sitt eget personlige uttrykk før de går hjemmefra – eller hvor enn de måtte komme fra – slik at det de presenterer er fasiten. Produktet av deres intensjoner, om du vil. Å ikke ta dette på alvor er bent frem uhøflig. Hvis de ser ut som en tosk er det fordi de ønsker å fremstå som en tosk. Bevisst eller ubevisst. Det er ikke din jobb å “dikte historien deres”. Du skal bare lytte og ta signalene. En som har lyst til å bli tatt seriøst vil gjøre noe for å fremstå som en seriøs person. Alle kan jo se i hvilken grad noen tar seg selv seriøst, kan de ikke? Vi vender igjen tilbake til metaforen om at maten må være passende salt. Ikke for lite, men definitivt ikke for mye heller (da er det mer spiselig hvis det er for lite). Det er bra hvis noen er “pen i tøyet” men ubra hvis de er helt sånn Ludvig den fjortende, liksom. I den grad sosialt samvær handler om å respektere hverandre så er “passende mengder” hva alt handler om. Sier vi kanskje ikke at ting er passende eller upassende alt ettersom? Språket er et glimrende verktøy for kommunikasjon, men det er “stilvalg” i selvfremstillingen også. Hvem var det som først sa at et bilde sier mer enn tusen ord? Problemet med sånne uttrykk er at den typen ting som “føles intuitivt sant” sannsynligvis er eldgamle ordspråk som fortsatt henger med på lasset. De sier jo noe om selve menneskenaturen. Vi er de samme jåleapene nå som vi var for tyve tusen år siden, det er bare motebildet som har endret seg ettersom nye materialer og teknikker har tilkommet.

Noen ganger må jeg bevise at jeg lytter til “nyere dansemusikk” også: