År: 2025

Jappetiden var en periode i norsk næringsliv og samfunnsliv som varte omtrent fra 1983 til november 1987. Navnet kommer fra den engelske forkortelsen «YAP» – «Young Aspiring Professional», eller «Yuppie» – «Young Urban Professional» eller «Young Upwardly-Mobile Professional». Det var en stor fremvekst av ambisiøse, dynamiske og individualistiske mennesker, med holdninger som mer enn tidligere handlet om personlig gevinst – kjent som japper. Denne nye arbeidskulturen stammet både fra Nord-Amerika og Europa, hvor man i et historisk perspektiv har sett lignende tendenser. I Norge er jappetiden sammenlignet med jobbetiden under første verdenskrig. Store verdier ble generert på kort tid, og den samlede velstanden økte i takt med vekstutviklingen i verdipapirer.

(Wikipedia)

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Som alle kan se er illustrasjonen ovenfor et utsnitt fra kunstmaleriet folk bare kaller Ambassadørene, fremstilt av Hans Holbein i 1533. Det var omtrent på den tiden det første “aksjeselskapet” dukket opp i England. Siden har ting ballet på seg og nå har vi et aksjemarked som “lever sitt eget liv”. En ganske fjetrende greie for mange, viser det seg, fordi etter min mening finnes det ingen meningsfull forskjell mellom trading i markedet for verdipapirer, råvarer eller hva har du, og de utenlandske spillselskapene som nylig ble utestengt fra den norske økonomien. Galskap er galskap. Spill er spill. De sier jo om aksjehandel at man aldri må satse mer enn man har råd til å tape, skulle det gå dårlig for de selskapene du satser på, hvilket er det samme rådet som man får i poker, eller for den saks skyld kokainhandel. Som jeg sa her om dagen: Risiko kan bare konfronteres med beredskap. Før spillet er slutt vet jo ingen hvordan det ender. Imidlertid vet vi at ikke alle kommer til å følge “fornuftens råd” – av varierende årsaker – og noen av disse går det skikkelig dårlig med. Det er for eksempel ikke vanskelig å finne folk som sitter med spillegjeld i millionklassen.

Akkurat nå har Donald Trump satt tollkrigen sin på en foreløpig pause, mens han snakker nærmere med de landene som har “kysset ham i ræva” – dette var ord han selv brukte under en tale (they kissed my ass) – som ikke er noen fin måte å snakke til folk på, men Trump er jo Trump. Han er ikke som alle andre. De jeg snakker med om slike ting påstår at det var uroligheter i markedet for “lange statsobligasjoner” som fikk ham til å komme til sans og samling, men to timer før dette skjedde sendte Trump ut en interessant tweet: Nå er tiden for å kjøpe. (“This is the time to buy”) Da var markedet på sitt laveste. Hvem snakket han til? Det vet vi ikke. Vi vet bare at to timer senere proklamerte han at tollmuren vil bli satt på en nitti dagers pause. Dette medførte at markedet umiddelbart steg kraftig — som igjen betyr at hvis noen fulgte rådet om å “kjøpe nå” så ville de ha sopt inn hvor mye penger som helst i kortsiktig kursgevinst. Hvis jeg hadde jobbet i Økokrim ville jeg sannsynligvis ha sett nærmere på dette. Hva slags bevegelser i markedet kan vi observere i de to timene som gikk mellom “kjøp nå” og forkynnelsen av at galskapen er over for denne gangen? Jeg er ingen jurist men dette føles som noe ulovlig. Prisfiksing, innsidehandel, hva vet jeg. Hva går an å bevise? Det er spørsmålet.

Et annet spørsmål er selvsagt hva nå? Hva skjer videre i USA og i hvilken grad har dette noe å si for Norge? Det virker uklokt å sitte og vente. Problemet er at amerikanerne har valgt en president som er fullstendig fette utilregnelig. Det vi kan observere er en åtti år gammel mann som savner 1980-tallet og som tror at han vet alt bedre enn alle andre. Har du noen gang prøvd å få en innful gammel mann til å skifte mening når han er hellig overbevist om at han har rett? Sånt betraktes som håpløst bortkastet tid av de fleste fornuftige mennesker. Samtidig kan man for det meste bare si “jada bestefar” og fortsette med sitt uansett, fordi de fleste hardkokte gamle menn sitter ikke i seriøse maktposisjoner. De er i hovedsak bare “familietyranner” som ikke har noen lang rekkevidde inn i samfunnet som helhet. Det ligger i sakens natur at man ikke kan forutsi hva en utilregnelig type kommer til å finne på videre, men man kan ha beredskap. Som jeg har sagt hele tiden består hovedproblemet i at amerikanerne har hyret inn et internett-troll som president, samtidig som de sier til seg selv at “dette går sikkert bra”. Herregud. Opplegget er så evneveikt at jeg får vondt i hodet. Selvsagt kommer det til å gå på trynet. Det er ikke engang noe spørsmål. Variablene i bildet handler bare om hvem som blir rammet på hvilken måte og når dette skjer. Samtidig må vi spørre: Hvem fanden tjener på denne greia? Hvem eksakt er det som drar noen fordel av politikken hans Donald Trump? Fyren er jo en idiot og kløne av en annen verden. Det burde ikke gå an at sånne typer havner i sånne maktposisjoner. Hvis jeg ikke husker helt feil sa Nicolai Tangen – sjef for oljefondet – noe sånt som at “ting er helt go go gorilla” om stemningen i finansmarkedet etter at Trump ble gjenvalgt. Man bør ikke være så eplekjekk når man sitter i en slik stilling. Det beste er hvis han oppfører seg som en uangripelig formelt korrekt byråkrat som aldri viser menneskelige følelser (så får han heller frike ut i privatlivet), fordi du kan ikke være “en av gutta” når du kontrollerer den daglige driften i et av verdens største investeringsfond. Da må du være farao.

For tyve år siden mente jeg at Norge burde satse betydelige deler – kanskje halvparten – av oljefondet i en teknologisk forskningspark som er “mange lysår hinsides alt annet som finnes på jorda” men det toget har gått. Sånt handler om Kina nå. Det er de som kontrollerer fremtidens teknokratiske arrangementer. Det mest prekære ved dette tidspunktet er noe mye mer banalt men samtidig sikkerhetspolitisk problematisk: Verdens matvareforsyning. Derfor bør det investeres kraftig i agrokulturell grunnforskning, med tanke på å være beredt når klimaforandringene kommer så langt at det “tradisjonelle” jordbruket ikke funker lenger. Jeg satte ordet tradisjonell i gåseøyne fordi det jeg egentlig mener er “dagens praksis” som jo ikke har eksistert i mer enn toppen hundre år. Du vet. Traktor, kunstgjødsel og det ene med det andre. Ting begynner allerede å tårne seg opp i denne sektoren, særlig i forhold til vannforbruk. Det berømte grunnvannet er jo en begrenset ressurs i de områdene som per i dag står for mesteparten av europèisk grønnsaksproduksjon. Samtidig blir de tørre områdene bare tørrere, mens de våte blir våtere, uten at noen har tenkt å løfte en finger for å gjøre noe før de absolutt må, fordi virksomhetene kontrolleres av såkalte “pengeinteresser” (og alle vet hvordan de oppfører seg). Jeg kan ikke si at jeg forstår hvorfor folk “tror på julenissen” og derfor blir lurt gang på gang på gang av sleipinger som ikke har verken moral, mål eller mening; de bare dyrker sitt eget speilbilde og føler seg svære fordi de har mye gull og glitter. Hva skal man tenke om sånt? Jeg har inntrykk av at mange dyrker rikdom som håp, ideal og aspirasjon, men på en fullstendig urealistisk måte, som om det handler om “å vinne på børsen”, gjøre det stort med kryptovaluta eller bygge seg en stor formue gjennom eiendomsspekulasjon. Voksne og presumptivt ansvarlige mennesker holder på sånn. Ikke er de akkurat lydløse heller. De skriker som fugleunger etter mer og mer. Bildet er ganske heslig.

Siste ord i dag går til våre venner i det svært norske bandet Turboneger:

Er du kinofil? Man kan spotte sånt i folk på at de snakker mer om regissører de liker enn skuespillere. De synes kanskje det er interessant at stjerner sånn og slik spiller i en film, men det er regissørens navn som tiltrekker dem. Særlig når det gjelder gamle ting. Jeg mener, vi snakker jo om Akira Kurosawa-filmer, men ikke så mye om Toshihiro Mifune-filmer (selv om det noen ganger betyr det samme). Uansett, poenget er at når en kinofil person ser overskrifter som min her og nå, så vet de at de kommer ikke til å være enig. Det beste de håper på er ti akseptable filmer blant sikkert mange hundre som man måtte ha listet opp for å gi et ærlig svar. Selv kan jeg sikkert oppgi navn på “de ti beste filmene jeg vet” men da må jeg ta det forbehold at svaret mitt nå i dag sannsynligvis vil være et annet om tre måneder.

Når det er sagt så er hensikten min her og nå å peke på “ti filmer som alle bør se”, men også her er det et forbehold: Det er jo bare min mening om saken. Andre – for ikke å si alle andre – vil sikkert mene noe annet. Smaksspørsmål er jo aldri lett å danne enighet rundt — og hvem fanden gidder å forholde seg til en teknisk definisjon av hva som er en bra film? Vi går jo og ser film på grunn av den litt udefinerbare “filmopplevelsen”, som sannsynligvis bør sorteres under det litt utskjelte begrepet kos. Eller i det minste nytelse på et rent personlig grunnlag. Selv nyter jeg for eksempel filmer som den foran nevnte Kurosawas Ikuru eller Yojimbo. De er estetiske mesterverk som også forteller en gripende historie. Jeg stiller meg på parti med de som sier at en kinofil person vil alltid ende opp med å se alle Kurosawa-filmene, eller i det minste ønske det. Hva eksakt er det som gjør en film til et mesterverk? Det er vanskelig å definere på noen nøyaktig måte så det alle ender med å svare er “regissørarbeidet”. Fra start til slutt, og med alt som kommer imellom.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

1. Touchez pas au grisbi. (“Ikke rør byttet”) Jaques Becker, Frankrike, 1954. En “hardkokt” film noir om svik blant kjeltringer. Criterion og diverse andre selskaper som gir ut klassikere har den i katalogen sin. Kan man fransk er det en no brainer men hvis ikke må man finne et tekstespråk man forstår. Min utgave er tekstet på engelsk. Jeg vet ikke om den foreligger med norsk tekst, men jeg gjetter ja.
2. L’Armèe des ombres. (“Skyggehæren”) Jean-Pierre Melville, Frankrike, 1969. Dramatisk og nådeløs film om andre verdenskrig og franske motstandsfolk. Melville presenterer hva man kaller et “usminket bilde” av realitetene i det som foregikk den gangen. Forøvrig gjelder det samme som ovenfor.
3. Deus e o Diabo na Terra do Sol. (“Gud og djevel i solens land”) Glauber Rocha, Brasil, 1964. Av årsaker jeg ikke forstår bærer denne filmen (min utgave) engelsk tittel “Black God, White Devil” som man nesten mistenker folk for å ha kommet på bare for å appellere til de performativt antirasistiske typene som gjør seg til og later som om de er bedre mennesker enn de er. Jeg liker ikke sånt. Uansett, filmen er en slags allegorisk fabel som på overflaten handler om bondeopprør på 1940-tallet – med diverse religiøse overtoner – men vi bommer ikke helt hvis vi sier at den handler egentlig om den umenneskelige brutaliteten i selve landet Brasil.
4. Fellini Satyricon. (Uoversettelig) Federico Fellini, Italia, 1969. Løslig basert på boka Satyricon av Petronius Arbiter, som befant seg ved hoffet til Romas keiser Nero. Dette er en temmelig surrealistisk fabel som jobber mer med å fange en slags “stemning” av antikkens Roma enn å gi noen korrekt historisk avbildning. Det er noen temmelig ukristelige greier, kan du si, som sikkert sjokkerer noen, men vi som liker film elsker sånt. Eller omvendt.
5. The Wicker Man. (Uoversettelig) Robin Hardy, Storbritannia, 1973. OBS: Denne filmen ble nyutgitt i en amerikansk versjon fra 2006 som man bør unngå. Dette handler om et gammelt druidisk rituale som vi kjenner fra romerske forfattere, men ikke fra selve originalkilden, så man bør ha det i bakhodet. Ellers er det en “skrekkfilm” helt uten blod og sjokkeffekter, den tar deg på helt andre ting. Det er noe fremmedartet og grufullt med hele stemningen i filmen, og det ender da heller ikke bra, men noe mer skal jeg ikke røpe.
6. Hrafninn flygur. (“Ravnen flyr”) Hrafn Gunnlaugsson, Island, 1984. Vi kan trygt fastslå at den som skrev manuset til denne filmen har lest de islandske ættesagaene. Den minner vagt om Kurosawa-filmen Yojimbo (som jeg nevnte ovenfor), noe mange har lagt merke til, men sannheten er vel snarere at det var Kurosawa som hentet inspirasjon fra Island enn omvendt, for dette er Njåls saga og et antall andre blandet sammen og resirkulert som en ganske tight “hevn-historie” som skapte memet thungur hnifur tyve år før noen visste hva memer var. Jeg sier ikke mer.
7. Relatos salvajes. (“Ville fortellinger”) Damian Szifron, Argentina, 2014. Dette er bent frem sadistisk humor om folks toskeskap som bare baller på seg og blir verre og verre. Det går ganske hardt for seg til tider — men samtidig klarer man vel ikke annet enn å le av hvor kunstferdig idiotisk alt utspiller seg.
8. Solyaris. (Uoversettelig) Andrej Tarkovskij, Sovejetunionen, 1972. OBS. Denne filmen ble nyutgitt i en amerikansk versjon fra 2002 som man bør unngå. Debatten pågår den dag i dag om det er Solaris (standard norsk og engelsk tittel) eller 2001: A Space Odyssey (Stanley Kubrick, 1968) som er “verdens beste science fiction-film”, men jeg vil ikke velge. Når jeg likevel fremhever Solaris så er det mest på grunn av filmens drømmeaktige kvaliteter, mens 2001 er mer “psykologisk” vinklet. Uansett bør folk både se Tarkovskij-filmen og lese boka av Stanislaw Lem.
9. Touch of Evil. (Vanskelig oversettbar dobbeltbetydning, betyr både “berøring” og “personlighetstrekk”) Orson Welles, USA, 1958. Noir-filmen over alle films noir hvor “den onde sheriffen” verken før eller siden har vært ondere og alle driver med noe kriminelt. Dessuten spiller Marlene Dietrich en slags heks. Jeg sier ikke mer.
10. Black Narcissus. (Det er en blomst) Michael Powell & Emeric Pressburger, Storbritannia, 1947. Storslagent drama om de siste dagene av britisk kolonitid i India, mens det foregår “noe mystisk” i et nonnekloster langt borte et sted i Himalata-fjellene. Hva skal man si? Erotisk-psykologisk thriller? Med svimlende utsikt.

Som sagt, dette er bare noen anbefalinger. Ta det som du vil.

Vi avslutter med tysk tekno, hvor de bruker klipp fra filmen Le Samourai (Jean-Pierre Melville, 1967).

Overflødighetshorn, i henhold til gresk mytologi, opprinnelig hornet til geita Amaltheia som diet guden Zevs som spedbarn. Det er et framstilt som stort horn som inneholder en overflod av produkter, blomster og lignende. Hornet har sitt opphav i antikken, men har fortsatt som et symbol i vestlig kunst på lykke, fruktbarhet, rikdom og ikke minst overflod.

(Wikipedia)

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Hva behøver du for å lage mat? Svar, et kjøkken med litt utstyr og noen ingredienser. Ikke så mye, egentlig. Den skjulte delen av opplegget er imidlertid at man behøver kompetanse. Du må vite hva du driver med. Dette er viktigere enn alt annet man eventuelt skriver ned på nødvendighetslisten. Seriøst. En god kokk får til bra ting selv om utgangspunktet ikke er optimalt, mens en dårlig kokk kan ha hvor mye bra utstyr og råvarer som helst uten at det hjelper. Er vi enige om dette? Det samme gjelder forsåvidt også alt annet håndverk – fra strikkpinnene til knivsmia – men akkurat nå snakker vi om hva som må til for å lage mat. Det handler om håndlag, som igjen handler om trening og øvelse. Kanskje handler det også noen ganger litt om talent – det kan diskuteres – men praktiske ting lærer man først og fremst gjennom å gjøre dem. Omatt og omattatt, helt til man “finner grepet”. Alle vet dette. Det finnes ingen annen måte. Dette er ikke The Matrix, hvor man kan laste opp et kungfu-program via en plugg direkte i hodet, så blir man øyeblikkelig en kloning av Bruce Lee. Ting tar tid — hvis man skal gjøre dem skikkelig. Dette er sakens kjerne. Skal man det?

Konsekvensen av å få alt gratis i livet er at man aldri lærer seg tingenes egentlige verdi. Dette er ikke noe jeg har funnet på. Alle sier mer eller mindre det samme. Ting man må streve for å oppnå føles gjevere når man først klarer det. Det handler om den berømte mestringsfølelsen. Du vet. Når ting man lager selv blir bedre enn noe av alt det ferdiglagde som er å få kjøpt. For eksempel går det ikke an å få kjøpt majones som engang er i nærheten av hvor bra den man pisker opp fersk hjemme på sitt eget kjøkken hvis – men bare hvis – man behersker denne kunsten. For det er dæven døtte meg ikke enkelt å jobbe inn den kombinasjonen av tålmodighet, nøyaktighet, råvarekunnskap og teknisk håndlag som kreves for å mestre oppgaven. Jeg mener, prøv selv. Siden kan vi snakke om saken. Spørsmålet mitt er imidlertid hvorfor man eventuelt ikke skal gjøre dette hver gang man behøver majones til noe – forhåpentligvis ikke alt for ofte – men heller kjøpe et fabrikkprodukt fra Mills eller noe. Hvorfor er det sånn? (Jeg vedder sokkene mine på at de fleste vil heller spare seg for bryet og kjøpe ferdig laget majones i butikken hvis de skal ha rekeaften.) Her er poenget mitt: En gang for ikke særlig lenge siden – i forhold til hele menneskehetens lange historie – fikk man rett og slett ikke kjøpt “ferdig laget” majones, saft, syltetøy, ketchup eller hva har du. Hvis man ville ha det måtte man lage det selv. Ikke engang råvarene var utpreget enkle å skaffe, men i det virkelige livet er det jo slik at alle kjenner noen, som kjenner noen, og så videre, helt til man finner noen som vil gjøre en handel. Har man viljen så finner man veien. Eller i det minste “en” vei, altså noe som funker. Hvor mange ordtak finnes det om sånt? Nød lærer naken kvinne å spinne. Folk er som regel flinkere enn de selv tror, eller ihvertfall opplever mange det slik hvis de først gidder å prøve. Men de behøver jo ikke det.

Hva er de åpenbart forutsigbare konsekvensene av at livet blir gjort så praktisk enkelt å navigere at man omtrent aldri behøver å tenke engang? En normal hverdag i vår tid krever bare at man vet hvor man skal gå for å få kjøpt det man synes at man behøver. Folk vurderer ikke angang alternativet med å lage alt selv. Bare kunstnere og sære typer gjør sånt. Smir sin egen kniv og den typen ting. Herregud. Hvorfor skal man gjøre det? Det finnes jo så mange slags kniver å få kjøpt at man er bedre tjent med å bruke tiden sin på noe annet. Vi gjenfinner et lignende argument i mange slags ulike situasjoner og sammenhenger. Opplegget er at man skal “spare tid” — eventuelt spare seg for ekstra arbeid. Spørsmålet mitt er hva eksakt man ser for seg at all denne sparte tiden skal brukes til. For meg ser det nemlig litt “motsatt” ut. Jeg foretrekker jo – i den grad dette er mulig – å forholde meg til en håndlaget verden. Hvorfor skal man “sette bort” jobben hvis man kan gjøre den selv? Ta for eksempel dette med å gå på restaurant. Hvorfor er det noe jeg gjør til tross for at i nitti prosent av alle tilfellene ville jeg gjort en bedre jobb enn den lokale kokken? (Jeg forlanger et visst minimum på standardene, men hvis de får til dette så klager jeg aldri. Det er jo kjipt å “yte sitt beste” hele tiden hvis man jobber med masseproduksjon. Lønnsomhet handler alltid om “bra nok” men ikke et hårstrå mer.) Svaret er som regel at jeg befinner meg i bevegelse et annet sted enn hjemme, men noen ganger er det bare at jeg ikke gidder. Av den samme årsak er det bedre å kjøpe pastasaus på glass og bruke dette som base enn å gjøre hele prosessen fra start. Jeg lager ikke mitt eget smør heller for å si det sånn – selv om jeg teknisk sett vet hvordan man gjør det – fordi det er uansett umulig å være helt “gjennomført” på husflidsfronten, slik at hvis man i det hele tatt skal få til noe så må man la det meste flyte.

Kunsten er å ikke utsette seg for direkte skadelige produkter. Det man bør bruke sin egen skaperkraft på er sånt som ikke enkelt og billig lar seg skaffe på superen. Det blir for eksempel ikke aktuelt å ha høner bare for å skaffe egg (som jeg uansett ikke spiser særlig mye av, men de er noen ganger bra råvarer for diverse spesialistbruk). Jeg kommer heller ikke til å koke min egen ketchup, selv om jeg har veldig bra erfaring med å lage chilisaus hjemme. Tyttebær og habaneros med honning og hvitvinseddik er favoritten. Det finnes ikke å få kjøpt noe sted selv om smaken blir helt magisk når den får stå en stund og modne. Jeg kjøpte fem kilo habaneros helt i starten av pandemien og lagde diverse saus som jeg ikke har fått brukt opp og/eller gitt bort før nå nylig. Det tok fem år. Herregud. Jeg savner det allerede, så vant som jeg var blitt til å bruke denne sausen. Men sånn er livet. Alt blir spist opp etterhvert. Jeg befinner meg midt i en flytteprosess og det blir ikke aktuelt å lage opp noen ny batch før denne mannskiten er godt og vel avsluttet. Av den samme årsak kommer jeg heller ikke til å dyrke noen grønnsaker selv i år. Jeg kunne kanskje ha fått klemt inn noe men jeg gidder ikke. Jo færre baller i lufta jo bedre, som sjonglørene sier. Ikke bruk tre baller når det er nok med to. Men nå babler jeg bare så det er på tide å avslutte dette skrivestykket og gjøre noe annet for en stund.

Vi avslutter med samme dama som før i dag, til en forandring.

Asterións hus är en kortnovell av den argentinske författaren Jorge Luis Borges, först publicerad i Los Anales de Buenos Aires 1947 och sedermera inkluderad i samlingen Alefen (1949, på svenska i sin helhet 2011). Novellen återberättar den grekiska legenden om Minotauros, monstret som var hälften människa och hälften tjur och hölls inspärrad i labyrinten i Kreta tills han dödades av Theseus. Det speciella med “Asterións hus” är att den berättas från minotaurens, Asterións, perspektiv: han beskriver sitt hus och sitt liv på ett sådant sätt att det inte genast är uppenbart för läsaren vem han är.

(Wikipedia)

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Novellesamlingen Labyrinter kom ut første gang på norsk i 1964. Den har preget hele livet mitt til en slik grad at jeg vil beskrive den som den viktigste enkeltstående bok jeg har lest. Sjangermessig er det vanskelig å definere Borges, men hvis vi kaller det surrealisme blir det ikke helt halvgalt. Bare for å ha en merkelapp overhodet, mener jeg. Som alle vet handler jo surrealisme om “drømmemateriale” og annet snusk man ofte finner i underbevisstheten. Arketyper og slike ting. Hvorfor tiltrekkes noen av labyrinter? Jeg vet ikke. Alt jeg kan si er at jeg har alltid vært en av dem. Hypotesen min er at labyrintmønsteret er en fysisk gjenfortelling av strukturene i “det kollektivt underbevisste” (se Jungs psykologi for en nærmere utredning) og at kontemplasjon rundt labyrinter som prinsipp handler om “å finne veien hjem” i sitt eget hode, gitt at man gjennom å bli født inn i denne verden befinner seg i en fortapt situasjon.

Det går an å like eller mislike stilen min – og ikke minst temavalgene – men det blir vanskelig å krangle på at jeg er flink med språket. Det er ikke sånn at jeg strever med å formulere meg. Jeg kan dette med å snekre sammen setninger, ihvertfall på norsk. Nema problema. Det er verre med engelsken, hvor jeg ofte må google “annethvert ord” for å få ting til å passe sammen på en “perfekt nok” måte til at jeg er fornøyd. Du vet. Det er viktig å stave riktig. Sjuskete språk er et symptom på hjernegraut, som igjen er en tilstand – jeg vil si et psykiatrisk syndrom – kjennetegnet ved at man ikke får til å tenke klart fordi man beherskes av følelser som kommer og går. Hva skal vi si? Man er som et dyr. Hormoner og sånt dikterer atferden, ikke vilje. Det som den berømte alkymisten Nostradamus – Michele de Notre-Dame – beskrev som “svinehalvmennesket” i den såkalte spådommen sin. Altså folk som styres av følelsene sine. De er ikke tilregnelige. Man kan ikke gi dem voksenansvar fordi de kommer til å føkke det opp. Her er det imidlertid viktig å poengtere at det handler ikke – aldri noensinne – om å undertrykke egne følelser, bare om å beherske dem. Temme dem, så å si, slik at man kan spenne dem foran vognen og få litt fart på intellektet. Men hvordan foregår sånt i praksis?

Jeg kan ikke svare for noen andre. Jeg kjenner jo ingen andre slik jeg kjenner meg selv, så det blir “litt presumptivt” å bare anta ting. Likevel er det mer enn nitti prosent sannsynlig at et hvilket som helst tilfeldig individ man påtreffer i et typisk moderne samfunn preges av hjernegraut. Eller sagt på en annen måte: De er et psykiatrisk katastrofeområde som vandrer langs kanten av nervesammenbrudd til enhver tid, hardt presset av “inntrykk” som kommer fra alle kanter som maskingeværild rettet direkte mot følelsene deres. Svaret er nesten alltid å gå i forsvarsposisjon. Det blir rett og slett for mye for dem. Det er jo aldri enkelt å betrakte denne verden med åpne øyne — fordi det finnes så mye stygt der ute at man lammes av en slags sorgfølelse, ut ifra det enkle prinsipp at denne verden “burde være” et sted preget av skjønnhet, men så rykker menneskene inn med sine toskete påfunn. Samme gamle leksa som always. Nesten alle vil føle seg både lettere og lykkeligere hvis de tilbringer litt tid i nærkontakt med naturinntrykk, fordi selv om naturen er brutal så er den aldri gal. Den opererer ut ifra en logisk progresjon som alle kan fatte intuitivt. Man kan “slappe av” på en helt annen måte når man er omgitt av naturens tilsynelatende kaos av former og farger, som ikke desto mindre opererer ut ifra noen svært eksakte matematiske prinsipper hvis man studerer tingene nærmere. Du vet. Vitenskap. Menneskenes verden er på den annen side selvsagt sterkt preget av den foran nevnte “randen av nervesammenbrudd” slik at panikken er aldri langt unna hvis man for eksempel lever i et bymiljø. Man er nødt til å ha en strategi for selvforsvar.

Nordmenn beskrives ofte som “naturfolk” av utlendinger, i den forstand at nesten alle reiser på hyttetur og den typen ting i en mye større grad enn hva som er vanlig i andre kulturnasjoner med en tilsvarende grad av sosial kompleksitet på det store samfunnsnivået. Altså “høyt utviklet” slik disse tingene måles, men også veldig tiltrukket av “det primitive”. For å si det slik: Ingen i Norge blir imponert av at en eller annen kis bygger gapahuk og overnatter ute i skogen. Er det alt? Det fremstår ikke som særlig vågalt. Det er jo ikke farlig å være i skogen. Eller synes du det? Fra mitt perspektiv fremstår nesten ethvert bymiljø som vesentlig mye mer farlig enn å ferdes i naturen, gitt at man ellers praktiserer normalt sunn fornuft. Jeg antar vi kan si at byen har en helt annen risikoprofil. På den annen side: Jeg har jo vokst opp på landet og har brukt skog og fjell som “lekeplass” så lenge jeg kan huske. Ting fremstår sannsynligvis annerledes for individer som har vokst opp i et bymiljø. Ikke desto mindre er det mitt erfaringsbaserte inntrykk av at folk i Norge har et “annerledes” forhold til eksekursjoner uti naturen den ville enn mange andre, som forventer en “park” når de går på tur. Dette har etter min mening sammenheng med at nordmenn generelt har færre “hysteriske” tilbøyeligheter enn diverse kulturfolk som virkelig har noia for “det ville”, lager tildels latterlige skrekkfilmer om temaet og det ene med det andre. Nevnte jeg noe om de engelskspråklige? Det er selvsagt stor varians på individnivå, men det vanlige – det man med størst statistisk sannsynlighet vil påtreffe oftest – er at de assosierer villmark med “noe skrekkelig”. De har ikke noe forhold til greia, og de føler seg ihvertfall ikke hjemme der ute. Her er en gåte: Hva er forskjellen mellom å føle seg hjemme alle steder og ikke føle seg hjemme noen steder? Matematisk sett snakker vi jo om den samme mengden. Følgelig må svaret dreie seg om det som Freud kalte “ubehaget i kulturen”. Hvordan defineres et hjem? Det er en følelsessak.

Hvilket bringer oss tilbake til dette med rekkefølgen av hest og vogn. Når man styres av følelser er det “hesten som skyver vognen” – og alt man har er bremser – men når man behersker dem vil man oppleve at “styring” er mulig. Det går an å holde stor fart uten at man “møter veggen” til enhver tid. Man kan jo bare styre unna de hindringene som man ellers ville blitt skviset opp mot. Du vet. De man erfarer som flaue, pinlige, vanskelige og så videre. Sånt som bygger opp trykk inntil man nærmest sprenger seg ut av situasjonen på voldelig vis, med dramatiske armbevegelser og harde ord. Nå er det faen meg nok. Man kan betrakte sånt som tragisk eller komisk. Det er helt fritt. Skal du le eller gråte? Jeg mener, hvor ofte hører vi ikke folk si at de vet ikke hvem av de to som passer best til den for hånden værende situasjonen? Det er en grunn til dette. Det finnes jo på alle språk. Følelser kan være reaktive, men de kan også være proaktive. Forskjellen mellom de to ligger i ordet styring. Man har uansett de følelsene man har, fordi slik er man laget og det kan man ikke gjøre noe med på denne siden av zombifikasjon eller annen lobotomistisk selvutslettelse, men man kan temme dem omtrent slik man temmer hester, det vil si at det krever en form for sympatisk samarbeidsvilje i forhold til dyrets natur. Du kan ikke tvinge et så stort dyr til å gjøre noe det absolutt ikke vil. Selv om du eventuelt kunne gjort det er “fiendtlig styring” aldri noen god idè, enten vi snakker om folk eller fe, eller for den saks skyld ens egne følelser. Man er jo gal hvis man blir drevet av et intenst selvhat, er man ikke? Jeg synes det. Hvorfor skal man være slem mot seg selv? Det virker ikke klokt. Det virker heller ikke naturlig. Det må være en uting som man har lært av noen.

Hvorom allting er, nå skal jeg ha frokost. Vi avslutter med en postmoderne tango.

Jadekeiseren eller Yudi er i folkelig kinesisk mytologi og religion Himmelens hersker. Yudi har et stort hoff med mange ministre som regulerer menneskenes forehavender. Yudi var ifølge legendene den første keiser av det mytiske Xiadynastiet. 

(Wikipedia)

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jeg skal nå fortelle deg – med så få ord som mulig – hvorfor man ikke bør ta seg selv for høytidelig: Du skal dø. Går det an å si det mer kortfattet? Neppe. Døden er det eneste du bør ta hundre prosent alvorlig, fordi døden kødder ikke. Alt annet er relativt, vagt, tvedydig, her og der, tvilsomt, ambivalent, i stadig forandring, og det ene med det andre. Sånn er livet. Alle vet dette — og de som (ennå) ikke vet det vil lære det tidsnok. Så her er greia: Hvem faen er du? Jeg henviser til dette med å ikke ta seg selv alt for høytidelig. Fordi hvis man gjør det mister man vettet. Du vet. Perspektivet. Har du noensinne sett folk snakke og oppføre seg som om de er noen slags udødelige superskapninger? Jeg ser sånt hver dag. Jeg kaller dem idioter. Fordi det virker ikke som om de forstår livets mest fundamentale fakta.

Vi hører noen ganger mennesker snakke om sine “nær døden-opplevelser” – da mener jeg ikke åndelige visjoner og den typen ting, bare at man på usannsynlig vis har overlevd noen øyeblikk av livsfare og forstår dette i ettertid – og de har en utpreget tendens til å si at dette forandret deres syn på hvike som er de viktige tingene i livet. Har du hørt om sånt? Alle må ha hørt mange sånne historier. Det er tragisk at det må så dramatiske virkemidler til for å klaske litt vett inn i skallen på en gjennomsnitts idiot, men det er ikke desto mindre noe som skjer med folk. De har den berømte aha-opplevelsen, forårsaket av et plutselig øyeblikk av dyp innsikt i “tingenes egentlige natur”. Verdiene deres omkalfatres. De melder seg ut av “konkurransen” om materiell suksess og posisjoner, til fordel for en mer filosofisk korrekt livsstil. Før visste de jo ingenting, men nå har de lært noe. Sånt hender med folk. Hva skal vi tenke om dette?

Ordet filosofi kommer fra gresk og er en sammentrekning av to andre ord: Filos, som betyr venn, og Sofia, som er navnet på visdommens gudinne i det gnostisk-kosmopolitiske – noen vil si nyplatonistiske – systemet. En filosof er altså en venn av Sofia. Hvem er Sofia? Det gidder jeg ikke å ramse opp her. Det finnes sikkert mange kilometer med tekst om saken på nettet, så enhver får bare finne sin egen vei gjennom suppa. Dessuten finnes det bøker, for ikke å si organiserte kurs og skoleklasser, studieretninger ved universitetet og den typen ting. Hvor dypt ønsker du å gå? Det er i prinsippet ingen bunn i filosofien. Det er her døden kommer inn i bildet, som den eneste helt fette sikre ting som alle er garantert å oppnå i livet. Alle får alt de skal ha og vel så det. Bemerkelsesverdig i all sin rettferdighet, kan du si. Ergo er det lite poeng i å bekymre seg for akkurat den saken. Sunn fornuft påbyr at vi heller fokuserer på livets dramatikk, så lenge det skal vare. Det skjer jo jævlig mye interessant der ute, synes du ikke? Både stygge, vakre og ubegripelige ting. For eksempel finnes det debatter. Alvorlige typer som drøfter alvorlige ting. Herregud, hvilket alvor. De kappes om å fremsi alle sine svar foran et lyttende publikum med alvorlige fjes. Hvordan kan jeg annet enn å le av dette? Alle vet at det virkelige livet handler om å synge, elske og drikke vin. Selvsagt må vi passe forretningene også, men det er viktig at vi ikke mister perspektivet på hvorfor vi i det hele tatt jobber, skaper ting og danner samfunn.

Når det er sagt vil jeg poengtere at innenfor den filosofiske tradisjon så er jeg en kyniker, i henhold til læren etter Diogenes, han som ble kalt kynos, hunden. Og hva er hundens livssyn? Hvis det verken kan spises eller knulles, piss på det. Stort mer har ikke hunden å si om etiske standarder og alle tings kosmiske sammenheng. Diogenes var ellers kjent for å “bo i en tønne”, men da må det sies at vi snakker om et digert vinfat, ikke den typen tønne som folk i Norge er vant til å se. Sydover finnes det faktisk overnattingssteder som tilbyr gamle ombygde vinfat som koselige privatkammer for romantiske par og denslags. Vi snakker jo om en beholder som rommer mange tusen liter. Om historien er sann er sånt som folk typisk diskuterer, men Diogenes var jo kjent i hele Aten som den klokeste av alle. Derfor ble han en vakker dag oppsøkt av Alexander (den store) som ville gi ham en gave. Hva som helst Diogenes måtte ønske seg. Etter å ha tenkt litt sa Diogenes at han vil be om at Alexander flytter seg litt til siden, fordi han skygger for solen. Det er hva han ønsker. Det er alt. Noe mer har han ikke bruk for. Hva tenker du om dette? Det er derfor kynikerne har så dårlig rykte. De skjønner jo ikke sitt eget beste i pengesaker, når “mulighetene oppstår” og den typen ting. De bare pisser på andres entusiasme og ler av dem. Idioter, sier kynikeren. Ingen liker å høre sånt. De synes jo selv de er flinke, flittige og det ene med det andre. Du vet. Akkurat som om de har skjønt noe. Kanskje har de et poeng? Det vet jeg ikke. Jeg vet bare at enhver må leve i henhold til sin egen legning, eller “slik Gud skapte dem” om du foretrekker å formulere det slik.

Vi avslutter med litt tysk kynisme.

Visual kei er et begrep oftest brukt om japansk rockemusikk, når man refererer til de bandene som har valgt å fokusere mest på kostymer og utseende. I Japan er nesten alle visual kei-fans tenåringsjenter, og derfor kan bandene bli tolket som en slags japansk versjon av boyband. Visual kei-band har likevel et mye «hardere» og mer rockete lydbilde enn boyband.

(Wikipedia)

På bildet ovenfor ser vi bandet Malice Mizer i et avslappet øyeblikk. De visste ikke at noen skulle fotografere dem. Det er bare sånn de står når de “henger på hjørnet”. Jeg vet ikke om jeg vil kalle dette en musikksjanger, fordi det er en mye mer total livsstil enn bare moter og musikk. Jeg vil heller sammenligne det med emo eller kanskje gotisk stil i vesten og dermed også knytte bredden av fenomenet til en aldersgruppe, mens dybden handler om å ta en masse stilelementer på ramme alvor og leve i tråd med dette som best man kan, langt inn i voksen alder og vel så det. Teatralske individer må jo ikke nødvendigvis være unge. Visual kei er ellers “veldig japansk” sånn som mine fordommer opplever saken. Japan har i større grad enn de fleste andre steder jeg kan komme på stor “stilbevissthet” med lange tradisjoner for tidkrevende og komplekse opplegg som ofte er borderline ubegripelige — men det funker for dem, så da så.

Så hvordan låter det? Som de sier i England: The proof of the pudding lies in its eating. Nederst i denne bloggposten vil du som vanlig finne et musikkstykke, denne gang med bandet som er avbildet ovenfor, så du kan dømme i saken selv. For meg låter dette veldig prog og kunne godt ha vært fra Europa på 70-tallet, om vi ser bort fra det tekniske tilknyttet lydproduksjon og denslags (de var aktive på 90-tallet). Imidlertid finnes det mange andre band som låter helt forskjellig fra Malice Mizer. For eksempel Versailles som vel hører hjemme i sjangeren “power metal” hvis vi ser på saken med et internasjonalt blikk. Men kostymemessig sett ligner de på hverandre. At estetikken er hva som mest av alt definerer Visual kei er på en måte åpenbart i navnet: Dette er visuelt. (Det betyr nokstavelig talt “visuell stil”.) Så hvor mye av en eksportvare er denne greia? Det vet jeg strengt tatt ikke noe om, men som sagt: “Veldig japansk”. Musikken står støtt nok på sine egne ben, men den større “stilen” er sannsynligvis vanskelig å selge til noe stort marked.

Hvor mange “samlivseksperter” – hva enn det er som kvalifiserer folk til en sånn tittel – tror du det er som anbefaler at et par burde prøve på nytt etter at det har vært en voldsepisode? Jeg klarer ikke å se for meg noen, ihvertfall ingen jeg vil beskrive som seriøse. Fatter du ikke problemet? Det som har skjedd èn gang kan skje flere ganger. Dette er hvordan “konseptuell bevisførsel” virker. Nå vet du at denne grensen kan bli overskredet. Du har jo erfart det. Uansett hvor mye den andre parten lover at det kommer aldri til å skje igjen så er problemet at det overhodet skjedde. Derfor ligger denne muligheten nå på bordet, som en av mange ting som “kan skje”. Du vet ikke. Det er problemet. Tillitsbrudd. Selvsagt går det an å velge å tro, men hva slags garantier har du? Ingen. Sånn er reglene i den nye verden når skaden har skjedd.

Forholdet mellom stater ligner åpenbart lite på forholdet mellom mennesker i et parforhold, men dette med tillit fungerer omtrent på det samme vis. Når noen viser tendenser til “dårlig moral” blir du nødt til å sikre deg, i det minste mot hva enn det er de truer direkte med. Krig er i utgangspunktet bare en “tilstand” som ikke nødvendigvis involverer “trefninger” av noe slag. I praksis betyr det først og fremst “ingen diplomatisk kontakt” mellom partene, eventuelt at de ikke anerkjenner hverandre som legitime parter en gang. På motsatt side er det å si at fred betyr mer – mye mer – enn bare at man ikke skyter på hverandre. Herregud. At man har en fredsavtale innebærer at man har normal omgang med hverandre, uten noen dramatikk. Du vet. Som voksne mennesker. Man kan godt mislike hverandre – mange gjør jo det – men man holder seg til normal skikk og bruk likevel. Hvorfor? Det ligger bakt inn i kvalifikanten “voksne mennesker”. Hvis man er en av dem så vet man at ufred er ikke bra for forretningene — og innretter seg deretter. Så får man heller “holde avstand” hvis det er noen man ikke tåler trynet på. Det er vanligvis ikke særlig vanskelig, selv på små steder.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Som noen sa her om dagen: Det er stor forskjell mellom ønsket om å ikke bli sett som rasist og ønsket om å ikke være rasist. Det første handler om forfengelighet mens det siste handler om etikk. Selv driter jeg i hva jeg blir “sett som” men jeg har tildels sterke meninger om hva jeg er, både i speilbildet og overfor andre. Sånn må det være. Jeg er nødt til å være godt synkronisert med min egen samvittighet, uten å ta hensyn til hva andre synes om det. Derfor blir det aldri aktuelt for eksempel å gjøre flere forretninger med noen som har prøvd å føkke meg, uansett hvor mye de lover at det aldri skal skje igjen. Tilliten er jo borte. Hva skal jeg gjøre da? Bare late som ingenting? Noen får sikkert til det, men jeg gidder ikke engang å prøve. Jeg ser meg heller om etter andre aktuelle samarbeidspartnere. Hvis noen har slått til deg i ansiktet – bokstavelig talt eller i overført betydning – så ser jeg egentlig ikke hvordan “ting kan bli bra igjen” etterpå, noe som henger sammen med den ovenfor nevnte “konseptuelle bevisførsel”. De har jo bevist at de har dette i seg. Det er ingen umulighet at det kan skje flere ganger. Liker du Dick Cheney? Nesten ingen gjør det, ikke jeg heller, men jeg skal likevel trekke frem en vri på den såkalte Cheney-doktrinen: Hvis det er èn prosent sannsynlig at samlivspartneren din kommer til å klappe til deg i trynet så må du ta forholdsregler som om det er hundre prosent sannsynlig. (Doktrinen var opprinnelig rettet mot den “åpne” sannsynligheten for å bli rammet av terrorisme, men den fungerer etter min mening bedre på frie aktører innenfor rammen av et “lukket forhold” som for eksempel en husholdning.)

Det var forventet at amerikanerne ville “snakke om markedet” i dag — og forutsigbart nok fortsetter børsen å falle. Nå er det jo en viss forskjell mellom “realverdier” (assets) og “teoretisk vedisetting” (børsverdi) men akkurat hvor mye elastikk som finnes varierer fra selskap til selskap. Det handler om hvor lovende markedet oppfatter dem å være i henhold til den mest sannsynlige fremtiden man ser for seg. Her finnes det mye rom for “meninger” men til syvende og sist er jo en ting aldri mer verd i penger enn det meste noen er villig til å betale for den. Den kan ha mye høyere “affeksjonsverdi” alt ettersom, men hvis man skal selge noe så finnes det alltid en “høyeste pris”. Du vet. Hvis du ønsker to tusen kroner for en ting men det meste noen er villig til å betale er atten hundre så må du velge hva du gjør. Hvor mye trenger du pengene? Kan du sitte på tingen en stund og vente på noen som godtar din pris eller skal du ta det beste du kan få bare for å komme deg ut av posisjonen? Det koker i markedet og folk virrer hit og dit slik at vi kan si det er mye aktivitet på detaljnivået, men den virkelig store tingen som skjer er at amerikanerne vakler. Rent pengemessig sett så tror jeg Kina har vesentlig mye mer “fuck you money” enn USA, slik at de har råd til å stå lenger i handelskrigen. Denne tollmuren skader jo først og fremt den amerikanske innenlandsøkonomien, men vi vil ikke se eksakt hvor mye før om noen uker og måneder. Foreløpig er alt vi kan si at dette er ikke bra for tilliten til den amerikanske økonomien i generell forstand, og særlig den typen finansielt forutsigbare forhold som normalt mentalt frisk investeringskapital etterspør, slik at alle de produksjonsbedriftene Trump ser for seg skal “komme hjem” og etablere seg i USA setter seg på gjerdet og venter. Hvor lenge skal denne galskapen vare? Så lenge ingen vet svaret på det er det heller ingen som kommer til å gjøre noe, ut over å prise seg ned til et overlevingsdyktig nivå på kort sikt. Og det er langt igjen til bunnen.

Til slutt: Hvem behøver nyere musikk enn 1975? Ihvertfall ikke jeg.

Hvis du behøver en dypere forklaring av casimireffekten kan du gjøre jobben selv. Jeg nevner det her bare fordi det er en bra illustrasjon for konseptet antigravitasjon, også kjent som mørk energi, det vil si en kraft som vi ikke registrerer på noen annen måte enn at “universet utvider seg” i en fart av omtrent 75 kilometer i sekundet per megaparsec (som er 3,3 millioner lysår). Saken er imidlertid at hele universet utvider seg, overalt. Også her på jorda. Bare at fra vår synsvinkel skjer dette så sakte og smått at vi ikke engang kan måle det. Men nok om det tekniske. Det jeg skal peke på er at noen har snudd på flisa i forhold til problembarnet gravitasjon. Hva om det slett ikke handler om “tiltrekning” mellom massive legemer men om “sammenskyvning” av uønskede hendelser i kvantefeltet? Eller sagt på en annen måte: Masse tiltrekkes ikke av annen masse. Det som skjer er at tomrommet skyver masse fra seg, slik at det etterhvert klumper seg sammen til hva som i prinsippet blir det samme som små hauger man etterlater her og der hvis man koster et gulv, gitt at man først soper det sammen i passende mengder så kommer man etter med feiebrettet for å plukke dem opp.

Som alle vet finnes jo kvanteskummet, som er en slags agitasjon i tomrommet, hvor såkalt “virtuelle partikkelpar” kan hoppe inn og ut av rommet for fysisk eksistens. Tanken bak den nye gravitasjonsmodellen er at presset fra aktiviteten i kvanteskummet er hva vi opplever som gravitasjon. Ting faller ikke ned igjen på grunn av tiltrekning, men på grunn av frastøtning. Tomrommet vil ikke ha noen masse. Over tid skyves massen sammen – lik de små haugene ovenfor – før de når et kritisk punkt og danner svarte hull, som jeg antar må være “feiebrettet” i denne metaforen. Skjønner du noe av dette? Det spiller ingen rolle. Saken er at det er sjelden vi hører noen “ny” modell av hva gravitasjonskraften “egentlig er” uten at det er noe riv ruskende galt med dem. Denne er ikke så lett å motsi. Hva var den forrige? Jeg vil si Einsteins generelle relativitetsteori, som gjorde gravitasjon til en geometrisk egenskap ved det firedimensjonale tidrommet. Annet enn dette tenker neste alle på gravitasjon som en “kraft i seg selv”. Uansett, casimireffekt er noe som har blitt målt og anerkjent som god fisk i gudene vet hvor mange laboratorieforsøk. Det finnes “trykk” i tomrommet. Dette vet vi, på den samme måten som vi vet at om vi kaster en stein opp i lufta så kommer den ned igjen. Altså et fysisk faktum. Prøv selv. Eller kanskje du allerede vet hva som kommer til å skje? Alle erfarer jo gravitasjon. Det er en selvfølgelighet. Men det er vanskeligere å si hva det er. Ironien i dette er at den best kjente kraften i universet er også den dårligst forståtte.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Bandet IGORRR er heller ikke lett å forstå, men jeg liker denne videoen:

Pornografi er fremstillinger som er ment å vekke seksuell opphisselse. Dette kan inkludere alt fra tekstlig innhold til visuelle medier som bilder, videoer og filmer og interaktive spill. Pornografi blir ofte produsert for økonomisk vinning, noe som påvirker både innholdet og distribusjonsmetodene. Selv om pornografi er utbredt, er bruken fortsatt en relativt skam- og tabubelagt aktivitet.

(Store norske leksikon)

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

La oss flytte fokuset bort fra sex for et øyeblikk. Ordet pornografi kommer fra gresk og betyr bokstavelig talt “avbildning av prostituerte”. Mens vi fortsatt holder en viss avstand fra fenomenet sex legger vi merke til at prostituerte ikke så mye “selger sex” som at de selger en illusjon. En tryllekunst. Klienten betaler for en teatralsk opplevelse av noe de ikke tror de vil kunne finne i virkeligheten. Norge har valgt å kriminalisere dette forholdet. Det er litt forskrudd og komplekst, men tanken er at prostitusjon – av metafysiske årsaker – alltid handler om offer og misbruker. Om vi fortsetter å holde avstand til sex vil vi kunne argumentere for at dette alltid er hva økonomiske avtaleforhold handler om: Offeret blir misbrukt av folk som kjenner sin besøkelsestid. For eksempel vil man kunne få kjøpt fine ting de eier ganske billig når folk må skaffe alt de klarer så raskt som mulig av en eller annen grunn. Sånt skjer jo. Plutselige utgifter og det ene med det andre. Uansett behøver man raske penger, som i hovedsak alltid betyr dyre penger. Lånehaier, stampen og jeg vet ikke hva. Hva er renta på et kredittkort nå om dagen? Jo mer desperat du er jo mer vil folk tyne deg.

Hvis vi først skal snakke om markedsmekanismer så må vi snakke om dem alle, ikke bare de vi liker. Folk kommer med mange slags fantasifulle argumenter for hvorfor de ikke behøver å betale sine ansatte skikkelig. Det dummeste man kan si må vel være at “da vil ikke forretningen være lønnsom”. Å virkelig? Neivel, men da er den jo i så fall ikke lønnsom da. Gjør med det hva du vil. Det er uansett ikke lov å tyne folks realavlønning ned under et visst minstemål. Jobber de full tid skal de også ha full lønn. Det er ikke smart å si at de ansatte er “selvstendig næringsdrivende” som opererer for egen regning og risiko. Det er et kjedsommelig gammelt påfunn som har vært prøvd tusen ganger før på omtrent alle måter noen kan fantasere frem. Det heter fortsatt skjult arbeidsforhold. De engelskspråklige kaller det gig economy når man ikke har noe “ansettelsesforhold” i den forstand, man bare tar oppdrag etterhvert som de kommer inn, for eksempel at man kjører folk og varer hithen og dithen i henhold til hva en sentralkommando påbyr, altså tjenesten uber og den typen ting som i hovedsak er organisert som et nettbasert tjeneste fra sluttbrukerens synsvinkel. Man bare tar frem telefonen og taster inn bestilling på pizza, eller noe, som “noen andre” vil organisere i forhold til produksjon og distribusjon av selve produktet. Etter en viss tid vil så pizzaen ankomme det stedet man har bestilt den levert til. Betalingen skjer via nett enten man bruker vanlig betalingskort, vipps og lignende tjenester, kryptovaluta eller noe annet.

Jeg har sagt det før og jeg sier det igjen: Internett er et ondt sted. Internett er hvor selveste ondskapen bor, eller rettere sagt der hvor den slapper av og tar av seg alle de falske kostymene som den vanligvis bruker for å fremstille seg som noe annet. Alle vet at internett er ondt. De snakker om det hele tiden. Bør det være aldersgrense på sosiale media? Bør vi forby TikTok? Er det greit at Airbnb knuser leiemarkedet for bolig og driver opp alle priser på alle steder? Politikerne prøver å demme opp så godt de kan både her og der, men de er i det store og hele sjanseløse mot det vemmelige koret av skrikende fugleunger som bare vil ha penger og mere penger. Jeg! Meg! Min! Mitt! Det operative konseptet innenfor denne problemstillingen er selvsagt “almenningens tragedie” (tragedy of the commons). Du kan lese om det på nettet hvis du ikke allerede vet hva det betyr. Så vidt jeg kan se finnes det bare èn løsning: Drep alle inntektsmuligheter som finnes “på” eller via nettet. Skatt dem ihjel. Erklær cyberspace som en sone fri for økonomisk aktivitet, bare beregnet på diverse fritidssysler og pseudo-sosial omgang. Enhver krone folk tjener på nett må skattes med en høyere sats enn selve summen, gjerne det dobbelte, slik at det i praksis fungerer som en bot. Du tjente hundre kroner? Da skylder du to hundre i skatt. Og så videre. Kort sagt: Drep dem alle sammen. Særlig de såkalte “teknogigantene”. Jeg mener, disse latterlige knehønene som snakker om å forby TikTok – som strengt tatt bare er noen slags ADHD-tripp – burde heller se på hvordan de kan forby Google og Facebook. Svaret er at det behøver de strengt tatt ikke å gjøre; det er nok å banke dem opp og ta fra dem alle pengene de har. Alle liker jo internett “i prinsippet” men det er også en blandet følelse — som i generell tendens blir mer “blandet” jo mer man vet om saken.

Og til sist: Forstår du spansk?

Du vet hva de sier om skomakerens barn, ikke sant? De har alltid dårlige sko. Det er noe med at det man driver med på jobben hver dag er ikke det man liker å tukle med på fritiden. Dette beskriver forsåvidt mitt eget forhold til hagebruk. Jeg har designet et antall hager for mer eller mindre rike privatkunder – den typen folk som betaler andre for å gjøre alt det praktiske arbeidet på eiendommen sin – slik at jeg på en måte “bruker opp” entusiasmen min for hagearbeid nærmest på det samme vis som en hore ødelegger sexlivet sitt. Det man jobber med blir jo noe man vil ta en pause fra når man skal ha “tid for seg selv og sine fritidsinteresser”. Ser du poenget? De fleste gjør det.

De fleste skjønner også at den postmodernistiske samfunnsmodellen – med nyliberalisme og “frimarked” – er en dypt og fundamentalistisk syk livstilstand, som ødelegger både folk og fe, samt ikke minst hele det naturgrunnlaget som alt liv til syvende og sist er avhengig av for å overhodet kunne eksistere. Hele pengesystemet er lite mer enn en spillteoretisk adapsjon av noen enkle manipulasjonsteknikker. Eller en tryllekunst om du vil. En illusjon. “Handelsbalansen” er ikke en gang en hundredels millimeter like viktig som “produksjonsbasen”; først og fremst det lokale jordbruket. Du vet. Selveste næringsgrunnlaget. Det funker helt fint å bruke penger på å kjøpe ting så lenge det finnes noe å få kjøpt, men hvorfor skal man basere seg på noe så sjanglete? De eneste som tjener noe på “det kapitalistiske systemet” er de som har funnet opp mannskiten, og som jobber hver dag med å vedlikeholde illusjonen om “fortjeneste”.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

For øyeblikket er de menneskene jeg respekterer mest i denne verden de ganske unge folka som kjøper opp et nedkjørt sted og bruker sine egne krefter på å få greia opp og stå igjen, type “småbruk i utkantstrøk” og lignende, hvor opplegget er å sette i stand bygningsmassen og ta tilbake kulturlandskapet. Selvsagt foregår sånt med varierende grader av iskald realisme, men mange lykkes likevel ganske bra med en litt nedskalert versjon av den store verdensplanen de kom med helt i begynnelsen av prosjektet. Går det an å leve av sånt? Tja. Jeg tror man er nødt til å organisere seg ganske stramt og være veldig disiplinert med pengebruk, men hvis man klarer det så bør det funke med kanskje bare en deltidsjobb ved siden av for å bringe inn kontanter. Men for de som ikke har tid, råd eller lyst til å stifte egen hippie-koloni på landet så finnes det likevel råd. Jeg tenker ofte at jeg må skrive noe om jordskokker og deres fabelaktige egenskaper som enkel og allsidig nytteplante. Det er selvsagt bare èn av mange “glemte” hagegrønnsaker som folk var glade i på en tid da det var mye mer vanlig å ha sin egen grønnsakshage (eventuelt “kolonihage” hvis man bodde i byen) — men i vår tid er det lagt opp til at man får kjøpt “alt man trenger” på superen. Bare de spesielt interesserte dyrker sine egne grønnsaker, og selv de gjør det mest fordi det er en egen form for tilfredsstillelse å nyte ting man har laget selv. Hvis man skal se strengt på bare økonomien i bildet så er det neppe slik at dette “lønner seg” i forhold til arbeidstid og det ene med det andre.

Her er en (britisk) video om jordskokker, eller Jerusalem Artichoke som det heter på engelsk:

Saken er at han kisen i videoen beskriver greia minst like bra som noe jeg kan få til, pluss at det finnes bilder. Uansett hva annet man kan si om YouTube så er det en fantastisk ressurs i forhold til håndverk, hagekunst, hobbyvirksomhet og denslags. Nesten uansett hva man lurer på i forhold til praktiske oppgaver så finnes det en video på YouTube. Alt er ikke like bra, naturligvis, men det meste er i det minste ikke helt fortapt i kålåkeren. Man finner noe nyttig i dem, fra det mest elementære til sære triks som bare spesialister bør prøve ut i praksis. Uansett, jordskokker er sjeldent å se i butikken fordi de egner seg ikke bra som handelsvare. Etter at man har tatt dem opp fra jorda har man bare ganske kort tid på seg før man må “gjøre noe med dem” enten det betyr å spise dem, sylte eller på andre måter behandle dem. Sånt er alt for risikabelt for en grønnsakshandler som kanskje behøver en uke eller to på å bli kvitt et normalt parti.

Tiden har kommet for å fyre igang hagen. Som vanlig skal “alle ha gjort alt” før 17. mai, men hvis man er i markedet for å kjøpe hagearbeid bør man faktisk være fornøyd hvis ting i det hele tatt skjer i løpet av “denne sesongen”. Sånn er det med den saken. Har du ikke hørt det? Hvis man vil ha noe gjort så må man gjøre det selv. Alle vet dette. Hvis du stiller deg sånn at du er avhengig av andres arbeidslyst, organiseringsevner og annet som inngår i pakka, så må du bare bite tennene sammen og la ting skje i sitt eget tempo. Nesten som hagedrift, faktisk. En plante vil jo ikke gro noe fortere for det om man står og napper dem i stilken. Det eneste man kan gjøre er å gi dem det de krever og vente på at sola og regnet skal gjøre resten av jobben. Sånn sett er jeg litt her og der i forhold til høyteknologisk hagebruk. Det er sant at vi, altså menneskeheten som helhet, kanskje beveger oss i en retning hvor “klimakontrollerte dyrkingssoner” er det eneste alternativet vi har igjen hvis vi vil ha mat, men jeg håper ikke det. En umiddelbar løsning på kort sikt er at mange flere går inn for å dyrke mye mere av sin egen mat, som jo egentlig bare er en tilbakevending til sånn som ting var før, og med “før” mener jeg selvsagt før man fikk kjøpt “alt mulig” i butikken, ofte pakket inn i plast. Får man overhodet kjøpt tomater som ikke er “drivhustomater” i Norge? Jeg mener, alle liker jo uttrykket solmoden, ihvertfall her i Norge hvor nesten ingen oppfatter solskinn som noe stort problem, så lenge det varer.

Vi avslutter med enda en 70-talls klassiker: