År: 2025

Som alle vet var det tindrende krystallklart for alle normalt intelligente mennesker at Tyskland kom til å tape krigen fra og med sommeren 1943, inkludert de fleste (men ikke alle) tyskerne. De første uoffisielle fremstøtene i retning av noen slags fredsforhandlinger begynte å komme på den tiden — selv om det åpenbart var livsfarlig å posisjonere seg slik. Det var jo egentlig bare de mest fanatiske nazistene som ønsker å fortsette med greia, men de var til gjengjeld ikke til å spøke med på noe som helst vis. Alle andre prøvde følgelig å “holde hodet lavt” og vente på at galskapen skulle gå over, inkludert ikke minst de mange opportunistene som så gode karrièremuligheter for seg selv hvis de meldte seg inn i nazipartiet en ti års tid tidligere. Det er jo noe med å være en værhane uten moralsk ryggrad. Sånne kan formelig lukte når det er på tide å selge sin lojalitet et annet sted. Du vet. Når lykken er i ferd med å snu for den lederen de hittil hadde satset på.

Det finnes knapt noen annen periode fra menneskehetens samlede verdenshistorie som er mer gjennomstudert enn Den andre verdenskrig. Ihvertfall de av min egen generasjon – de som nå er i sekstiårene – kan huske at dette var et tema man fikk høre om både sent og tidlig. De som hadde opplevd krigen hadde jo et kvelende moralsk overtak på oss som var så heldige å bli spart for denslags (selv om Den kalde krigen også hadde sine skremmende aspekter). Uansett, vi vet nå at på den allierte siden kom det inn mange slags forslag om å iverksette commando-oppdrag for å ta ut både Hitler og resten av den tyske overkommandoen mot slutten av krigen, men generalstaben mente den gangen at det var bedre for deres krigslykke hvis de lot Hitler være — fordi han gjorde jo mer skade enn nytte for motparten med alle sine ville påfunn i kjølvannet av felttoget mot Sovjetunionen. Ved den tiden hadde jo alle innsett at mannen var fette sinnssyk. Borte var all den “karisma” som hadde imponert og skremt så mange ihvertfall ut året 1942. Alt som gjensto var det møysommelige strategiske arbeidet med å knekke fiendens styrker sakte men sikkert. Og slik ble det da også.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Erfaringene fra Den andre verdenskrig fremsto som viktige ihvertfall frem til år 2000. Jeg er ikke så sikker på hva slags politiske hensyn som driver folk nå lenger. Hele den greia som var så stor og stygg den gangen virker litt sånn glemt og tilbakelagt i disse tider. Hva skal man tenke om dette? Fascismen er jo tilbake for fulle mugger. For eksempel ser jeg at folk noen ganger sammenligner Trump med Hitler — men dette er jo en fornærmelse mot Hitler, eller rettere sagt de som var nødt til å forholde seg til denne uhyggelige historiske skikkelsen den gangen. Trump er en idiot som er omgitt av for det meste inkompetente fjøsnisser. Dessuten er jo ikke USA akkurat noe disiplinert land. Forholdene ligner overhodet ikke på tingene sånn som de var den gangen. Imidlertid har vi noe som ligner ganske mye, i den forstand at folk etterspør det vi i mangel av et bedre begrep kan kalle “sterke menn” – selv om de teknisk sett ikke behøver å være av hankjønn – i politikken både her, der og overalt. Du vet. Noen som kan ta grep og få tingene gjort. Noen som kan hoppe bukk over alle demokratiske hensyn og alt det endeløse byråkratiske snakket som ikke fører noe sted.

De som kan lese skriften på veggen ser mange dårlige tegn rundt omkring. De demokratiske institusjonene står ikke like støtt lenger. Den nye mentaliteten som begynte å manifestere seg fra omtrent året 1980 og fremover har kommet frem til et slags klimaks som krever at “noe” må skje — folk er bare ikke enige om hva. Ved dette tidspunkt er jo alt snudd litt på hodet, fordi det finnes knapt en mer konservativ politisk posisjon enn sosialisme i dagens Europa, mens de radikale blant oss ønsker å stokke om på alle ting, for ikke å si “rive ned alt det gamle og bygge en ny verden oppå ruinene” — som jo er klassisk progressiv politikk slik som vi kjenner den fra 1920-tallet. Du vet. Gamle tanker om igjen. For eksempel har vi en tredjedel av befolkningen som mener at utlendinger har skylda for alle de dårlige tidene, og da særlig svartingene. De ønsker å utrydde oss, akkurat som jødene planla helt til vi ga dem deres eget land å tukle med. Siden den gangen har jo jødene vært alt for opptatt med dette prosjektet til å konspirere mot europeisk kultur og tradisjoner. Imidlertid har vi fått et nytt problem nå. Landene i sør sender “unge menn i militær alder” hit for å forberede en større invasjon senere. Planen er åpenbart å erstatte den staute og motstandsdyktige “tradisjonsbefolkningen” med mer samarbeidsvillige “enkle folk” fra sør og de som står bak det hele er eliten som samler seg rundt World Economic Forum og Bilderbergerne. Derfor må vi alle stemme på radikale partier på ytre høyre fløy av politikken, fordi bare de har mot og kraft til å stå imot opplegget. Omtrent slik er det de tenker. Vi kan kalle dem fascister eller noe annet, det er egentlig ikke viktig, fordi problemet er at de tar feil. De forstår ikke hvordan verden fungerer. Hvordan virkeligheten virker. Er det virkelig nødvendig med en tredje verdenskrig? Jeg vet ikke, men det ser slik ut noen ganger. Det kommer i så fall til å bli et helvetes kaos uten klare fronter og strategiske elementer, men det vil uansett ende med den samme gamle leksa til slutt: Demokrati, byråkrati og lange politiske samtaler som driver alle de utålmodige til vanvidd.

Det passer å slutte med en helt ny sang som er like munter som den gamle tematikken.

De har gryselig gode tomater i Spania. Alle vet det. Min favoritt – for tiden – heter Monte Rosa og de selger dem i pakker av tre og tre på den lokale superen for den nette pris av 1,35 euro. Og de er noen store slaboler som smaker intenst av “sånn som tomater bør smake” slik at dette er noe jeg kan venne meg til uten forbehold. Sammen med godt brød, skinke av superb kvalitet, Gran Reserva manchego – ost som koster 60-70 kroner i Norge – til 2,20 euro for en flis, olivenolje og noe småplukk ellers, utgjør dette en tidløs lunsj som er sin egen forklaring på hva som er meningen med livet. Det er nok til at man glemmer det depressive nyhetsbildet fullt av krig, pest og hungersnød for noen minutter. Jeg kan jo ikke gjøre noe fra eller til med disse tingene uansett, så hva er poenget med å ta til seg en overdose slik informasjon hver jævla dag?

Noe jeg stadig hevder er at folk som har det bra – tross alt – ofte viser en tendens til å glemme dette i sin iver etter å klage over alt som ikke er til deres umiddelbare tilfredsstillelse. Ganske interessant psykologi, det der. Verden er full av små lokale “helveter på jord” mens i de mer priviligerte delene av den sutrer folk over småting som knapt spiller noen rolle i forhold til deres generelle nytelsesprogram. Husker du eventyret Prinsessa på erten? Jeg tror det er HC Andersen, men det kan også være en av de andre. Det er ikke viktig. Poenget er at hva man plages av er temmelig relativt. Jeg kan ikke svare for noen andre enn meg selv, men fra min synsvinkel virker det som en frapperende mangel på sunt skamvett ofte fyller hele horisonten til “de priviligerte klasser” med en utidig vilje til å sutre og klage over alt mulig. Herregud. Hvorfor er det så få som heller fokuserer på alt som er bra i livet? Jeg forventer ikke noe svar.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

I denne postmoderne tidsalderen finnes noe som heter FOMO. Fear Of Missing Out. Angsten for å gå glipp av noe, eller at “de andre” skal stikke av med alle godsakene mens man selv ikke følger godt nok med på det som skjer. Du vet, Man må jo være litt på hugget for å bli en vinner i livets store konkurranse. Noe av det første jeg skrev i denne bloggen var om minner fra barneskoledagenes “idrettsdager”. Det var hva de kalte det den gangen, men det heter sansynligvis noe annet nå, kanskje “aktivitetsdag” (om ikke det også krenker noen). Uansett, poenget var – og er – at skolebarna delte seg grovt sett i tre grupper. De som konkurrerte om å vinne, de som konkurrerte om å ikke komme sist, og de som saboterte hele mannskiten og “gikk sine egne veier”. Jeg tilhører åpenbart den siste gruppen. Ikke fordi jeg var dårlig i idrett men fordi jeg ikke skjønner poenget med å gjøre alle ting i livet om til et jævla kappløp. Det betyr virkelig ingenting for meg hvem som vinner og hva de får i premie. Om folk roser meg eller kjefter på meg er hundre prosent uvesentlig. Jeg kommer ikke til å endre på mine egne planer og opplegg uansett hva slags “tilbakemeldinger” som kommer — og jeg er dårlig i stand til å forstå de som “justerer seg i forhold til hva de andre sier”. Min ryggmargsrefleks overfor sånt er kald forakt. Derfor har jeg ofte spøkt med at jeg er en sosiopat — men dette stemmer selvsagt ikke. Jeg tar jo hensyn. Det er bare at jeg ikke på konsekvent vis innretter meg i henhold til andres meninger. Det er jo jeg som bestemmer.

Vi runder av med litt nyere tungrock fra Brasil.

Kjenner du til en viss Robert Jenrick? Han som blir kalt Shadow Lord Chancellor of the United Kingdom of Great Britain and Northern Ireland — men som er så sosialt klønete at han får Keir Starmer til å fremstå som et karismatisk sjarmtroll. Vel, han var nylig ute i media og dreit på draget – som folk sier i Norge – enda en gang. Jenrick besøkte jo Handsworth, som er en bydel i Birmingham, hvor han lot seg sjokkere av at han ikke kunne se noen hvite fjes. Det var de ordene han brukte. (“White faces”) Så langt så vel – alle vet jo at Robert Jenrick er en evneveik fjott – men han måtte likevel følge opp dette med å si at Handsworth er “dårlig integrert”. Hvordan da? Det er omtrent 12.000 innbyggere i Handsworth og stedet har så vidt jeg vet vært kjent som et lavprisområde med mange innvandrere ihvertfall siden på 1970-tallet. Dette vet jeg fordi jeg i året 1979 kjøpte albumet Handsworth Revolution av det britiske reggae-bandet Steel Pulse, motivert tildels av ryktene som sa at dette var hva Bob Marley satt og lyttet til på sin walkman mens han var på turnè. Alle som leser denne bloggen vet hvordan jeg er: Jeg samler inn data om ting før jeg bestemmer meg for hva tingene betyr. Jeg visste jo ikke hva en “Handsworth” var i 1979, så det ble å gå på Deichmanske Bibliotek for å etterforske saken.

Det vil være nærmere sannheten å si at det er Robert Jenrick som er dårlig integrert — i det britiske samfunnet generelt og i Handsworth spesielt. Hva er det som skjer med folk hvis de føler angst når de ikke kan se noen hvite fjes rundt seg? Selv synes jeg folk generelt sett er litt for raske med å bruke ordet rasist fordi når man bruker det alt for mye om alt for mange mister det jo sin mening og slagkraft i de tilfellene når man bør bruke det, som dette er et godt eksempel på. Ikke at dette akkurat overrasker noen, fordi Jenrick har jo vært ivrig med å markere seg som noen slags “raseskeptiker” i lang tid, slik at hvis han hadde stanset der ville saken ha vært glemt. Du vet. Hvem gidder å gå rundt og huske detaljene i det en offentlig velkjent rasist uttaler fra dag til dag? Det er ikke verdt bryet. Imidlertid valgte han å “forsvare seg” i denne saken med å uttale at attentatsmannen fra synagogen i Manchester var et typisk eksempel på en dårlig integrert person i det britiske samfunnet — så hva er det han prøver å uttrykke her? At jødehat står på listen over egenskaper som man forventer å finne blant individer som er dårlig integrert? I så fall stiller han seg vel på linje med Keir Starmer som valgte å si at de som demonstrerer mot folkemordet i Gaza er ubritiske hvis de ikke tar seg en pause akkurat den 7. oktober. Det er så man må lure på om disse politikerne har blitt mediatrent på noen slags brunstbrølende villmarkscamp. Herregud.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Tallet på mennesker som har blitt arrestert på grunn av ytringskriminalitet i Storbritannia har nettopp passert 2000, etter at den britiske utenriksministeren Yvette Cooper – Secretary of State for Foreign and Commonwealth Affairs – den 30. juni i år definerte protestgruppen Palestine Action som en terroristorganisasjon, slik at man kan få opptil fjorten års fengsel for å erklære støtte til dem — som selvsagt har medført at folk møter opp på Trafalgar Square i London og andre steder hver bidige jævla dag med plakater hvor det står skrevet: I oppose genocide. I support Palestine Action. og politiet har ikke noe annet valg enn å pågripe disse demonstrantene, bære dem bort og tiltale dem for “terroristsympatier” selv om hele denne greia er et veritabelt takras av politisk selvmordsmentalitet. Regjeringen står hardt på sitt. Det skal ikke under noen omstendighet tolereres når sivilt ulydige individer velger å stå sammen med slike som myndighetene har bestemt at det er ulovlig å stå sammen med. Saken er ganske bisarr og ikke så rent lite politisk talentløs. Dårlig integrert, kan vi vel kanskje si, i forhold til at alle burde ha forstått hva som kom til å skje da de erklærte at Palestine Action er terrorister, til tross for at de overhodet ikke ligner på andre terrorister, særlig fordi de er motstandere av vold. Til og med jeg – som ikke er britisk – forsto at dette kommer til å bli et skitshow av formidable dimensjoner. Flesteparten av de arresterte er hva vi kan kalle “besteborgere” med relativt høy gjennomsnittsalder som har valgt å bruke denne kanalen for å markere sin frustrasjon med de britiske myndighetenes politikk overfor Israel, som kort fortalt er “ukritisk støtte”.

Det går ikke an å understreke sterkt nok hvor farlig det er å lage en samrøre av begrepene jøde, israeler og sionist – slik at folk må legge ned en innsats i å finne distinksjonene – fordi sannheten er jo at det til og med finnes jøder som er krasse motstandere av staten Israel på et teologisk grunnlag. (Jeg gidder ikke å forklare saken, du kan finne stoff på nettet.) Det går faktisk an å være jøde uten å være israeler, og israeler uten å være sionist, men folk som ikke er vant til å tenke og som heller ikke har noen peiling på hvordan sånt gjøres, har ofte vondt for å skille snørr ifra barter selv på en tindrende solskinnsdag, som dette på ingen måte er. Det er ikke automatisk jødehat når folk demonstrerer mot Israel og politikken deres overfor Palestina. Det er ikke automatisk “støtte til Hamas” når folk erklærer sin solidaritet med palestinerne og sin motstand mot folkemordet i Gaza. Derimot er det – i beste fall – uærlig når sionister av alle slag blander begrepene og visker ut distinksjonene for å vinne kortsiktig politisk gevinst. Hva er det de vil? Hva er det de jobber for? Det er bare krig og kaos – eller nærmere bestemt de som ønsker sånt – som “tjener” på opprørte følelser og høye skrik.

Det virker passende å avslutte med tittelsporet fra plata som er nevnt ovenfor.

Sannheten er et filosofisk problematisk konsept. Først må vi jo avklare hva som går an å vite og hvilke kriterier vi bruker for å fastslå om vi vet noe. Hvis du synes det lyder som en enkel oppgave har du ikke forstått problemet. Sånt skjer. Folk har jo ofte en tendens til å henfalle til naiv realisme. Slå det opp hvis du ikke allerede vet hva det betyr. Det faller uansett sammen med noe nesten alle med litt vett i skallen legger merke til i løpet av livet: Idioter har en typisk tendens til å føle seg smartere enn de er, mens smarte mennesker har det motsatte problem. Dette er enkelt forklart fordi jo mer du vet, jo mer vet du at du ikke vet. Hver gang folk lærer noe nytt oppdager de en helt ny verden av uvitenhet. Sånn fungerer disse tingene. Erkjennelsen er lik en ballong som ekspanderer inn i et rom av uvitenhet. Kontaktflaten mellom det vi vet og det vi ikke vet vokser gjennom hele livet — med mindre vi gjør noe aktivt for å bevare vår uvitenhet.

Har du noen gang møtt individer som “sitter fast” i forlengst utdatert informasjon? De fleste har det. For eksempel er det vanlig å gå gjennom en fase i livet hvor man tenker dette om sine egne foreldre. Med rette eller urette, kan vi legge til. At folk har forskjellig syn på ting betyr jo ikke nødvendigvis at noen av dem “har rett” i teknisk og objektiv forstand. Meninger kan jo være både her og der i forhold til saklige fakta. Det hender at folk “bestemmer seg” uten å ta slike hensyn og da vil vi typisk oppleve dem som vanskelige å forholde seg til — noe som ofte ender med at vi “jobber rundt” de sære greiene som folk går rundt og tror på uten at de egentlig vet noe om saken. Vi lar kort og godt temaet ligge. Nesten alle har jo en eller flere slektninger, venner, kolleger og andre som er “håpløse” i forhold til noen slags mystiske idèer og fantasier som de av noen slags årsak har tatt til seg og gjort til sine favoritter. Ta for eksempel religion. Eller ta “alternativ historie” om hvordan sivilisasjonen oppsto og den typen ting. Ta astrologi, spådomskunst, magisk helberedelse eller hva som helst annet som folk tror på uten at det går an å verken bevise eller motbevise disse tankene.

Her er et interessant spørsmål: Er det løgn når folk selv tror på det de sier? Noen har overbevist dem om en ting som de så har tatt til seg og liker å snakke om. Det finnes hvor mye sånt som helst. Ofte dreier det seg om “en god historie” som imidlertid ikke er sann, men de har aldri tatt seg bryet med å sjekke sakens fakta så dette vet de ikke. Vi pleier å si at folk er “i god tro” når de for eksempel sprer løgnhistorier som noen har proppet dem fulle med, la oss si om “vikinger” og at de slo seg ned i Amerika – både nord og sør – hvor de dannet sin egen stamme eller folkegruppe som vi kan finne spor etter den dag i dag — bare at skolevitenskapen holder dette hemmelig fordi de har jo sin egen historie som de liker bedre. Jeg vet ikke om dette faktisk finnes der ute, men jeg har hørt noen ting om “runesteiner” som folk har funnet på de mest usannsynlige steder. Folk tror jo på mange merkelige ting. Er vi enige om det? Et sted i Australia finnes det noe som ser ut som egyptiske hieroglyfer hugget inn i en fjellside. Søk på Gosford Glyphs for mer detaljert informasjon. Hva synes du virker mest sannsynlig? At egyptere “oppdaget Australia” for 4500 år siden eller at noen slags spøkefugl har hugget dem inn i steinen i moderne tid? Her blir vi konfrontert med det fenomen at folk liker å tro på alt mulig jåss. Og hvis de seriøst og virkelig liker greia så kan det være bent frem umulig å “kurere” dem for vrangforestillingene.

Du behøver ikke lete særlig lenge på nettet for å finne folk som snakker om å bli bortført av romskip fra en annen verden og utsatt for “medisinske undersøkelser” og det ene med det andre. Mange av dem er temmelig “hellig overbevist” om at noe har skjedd med dem. Hvordan skal man forholde seg til sånt? Jeg tipper at om de ellers fungerer rimelig normalt så vil de fleste foretrekke å “jobbe rundt” den eksentriske greia deres og bare avvise temaet hvis de prøver å ta det opp til samtale. Du vet. Sånn som vi pleier å gjøre med religiøse individer. Det er jo alt for brysomt å “korrigere” folk hver gang det er noe — og det er ikke engang sikkert at det hjelper. Følgelig trekker vi bare på skuldrene og later som ingenting. Så du tror på skytsånder og engler? Bra for deg, men la oss heller snakke om noe annet. Det er et rimelig kompromiss så lenge greia deres ellers er harmløs. Du har jo en temmelig håpløs jobb foran deg hvis du skal kurere alle mennesker for alle sine vrangforestillinger. Det er en rimelig antagelse at et hvilket som helst gjennomsnittsmenneske vil vise seg å være et psykiatrisk katastrofeområde hvis du begynner å pirke i dem. Eller sagt på en annen måte: Det mest sannsynlige er alltid at folk er fette sinnssyke. Så langt så vel. Skal vi snakke om religion nå? Jeg tviler på det. Selv om jeg personlig ikke har noe som helst til overs for religion så har jeg den praktiske innstillingen at det ikke angår meg. Jeg vil ikke snakke om slike ting. Det er for evneveikt. Bare se på tilstandene vår verden overalt der hvor “religion” er noe viktig for folk.

Vi avslutter – naturlig nok – med en litt ateistisk sang.

Ved dette tidspunktet er jeg 62 år gammel og jeg kan aldri huske at det har forekommet noen “ordnet” debatt om tingenes tilstand i Israel. Det virker heller ikke som om dette noensinne kommer til å skje. Hvordan skal man forholde seg til denne galskapen? Min foretrukne strategi er ikke. Jeg forlater stedet når folk begynner å mase om denne greia. Eller hvis det skjer hjemme hos meg så kaster jeg dem på huet og ræva ut. Forsvinn herfra din vemmelige slyngel. Det blir bare ikke aktuelt med noen “meningsutveksling”. Hva fanden gjør det for slags forskjell hva du, jeg eller Titten føkkings Tei “mener” om denne saken? Her om dagen var det noen som spurte en annen om de synes Israel har rett til å eksistere. Har du hørt på maken til tøys? Hva er det for slags spørsmål? Israel eksisterer jo. Ferdig snakket. Hva annet har du? Om det bør finnes en egen stat for jøder? Det har jeg ikke noe svar på. Ja eller nei eller tvert imot. Det er ikke mitt problem. Bør det finnes en egen stat for mormonere, pinsevenner og scientologer? Spørsmålet er jo absurd. Jeg liker ingen religioner. På et generelt grunnlag bør alle stater være sekulære i sin “formålsparagraf”, tillate folk å gjøre som de vil med private saker som religion, livsstil og seksualitet, og ellers behandle alle likt. Det skal ikke være noen slags spesielle regler eller unntak foran loven for noen, verken i positiv eller negativ retning. Forstår du posisjonen min?

Det er rett og slett ikke relevant hva slags religion folk mener at de tilhører, eller på hva slags grunnlag de har dannet en slik mental sykdom. Det er en personlighetsforstyrrelse. Noe mer positivt kan jeg dessverre ikke komme med. Imidlertid kan du selv regne ut sånn omtrent hvor begeistret jeg er for rituell kjønnslemlestelse av småbarn. Alle som deltar i en konspirasjon for å skjære istykker pikken til nyfødte gutter bør få noe i nærheten av ti års fengsel. Er det antisemittisme? Noen synes det. Mitt tilsvar er at dersom en ung mann som har oppnådd myndighetsalder selv velger å fjerne forhuden så trekker jeg bare på skuldrene av det. Det er deres egen sak — selv om det ikke gir mer mening enn å skjære av seg ørene. Folk driver jo med all mulig sånn galskap. Men når de gjør det mot småbarn er det på ingen måte “greit” lenger, uansett hvordan de eventuelt rasjonaliserer et slikt overgrep. En lang fengselsstraff er den eneste saklige reaksjon. Det blir ikke aktuelt å forhandle om dette. Hvis du ikke skjønner at dette er et overgrep har du et svært alvorlig problem med hele virkelighetsoppfatningen din. Vi skal jo beskytte barn mot alt sånt som reduserer deres frie valgmuligheter når de oppnår selvstendig alder og skal fatte sine egne livsvalg. Foreldrene har ingen spesielle rettigheter når det kommer til oppdragelse av barn, verken i den ene eller den andre retningen. Det er jo ikke dine barn. De er selveiende. Alt du har er plikten til å fø dem, kle dem og ellers passe på dem mens de er i vekstalderen.

De sier at israelere generelt har blitt mer engstelige etter terrorangrepet for to år siden. De føler seg omgitt av fiender på alle kanter som mer eller mindre ønsker død og ødeleggelse over dem, noe som sannsynligvis til en viss grad stemmer, men det hører med til problemkomplekset at staten Israel aldri har vært noe annet enn en morderisk terrorstat overfor alle andre i regionen, så hva forventer de? Man høster det man sår, mener jeg at det står skrevet noen steder. Det går an å bygge fred men da må man ville dette. Du vet. Oppføre seg som folk og alt det der. Hvis man går rundt og sier at det er umulig å leve i fred med nabolandene vil jo dette bli en selvoppfyllende profeti. Bortsett fra en håndfull ekstremister – de finnes overalt – så ønsker jo det store flertallet av alle mennesker å leve i fred med hverandre og holde på med sine egne ting uten å bry seg særlig mye med alle de andre, gitt at disse ellers er “normale”. Det er tragisk at det pågår et folkemord i Gaza, men det er ikke overraskende. Du vet hva de sier: Hvis det eneste verktøyet du har å bruke en en hammer så vil alle problemer se ut som spiker. Imidlertid er det historisk sett minst like mye USA sin skyld at situasjonen er som den er i denne regionen, fordi de har definitivt bidratt til å heie frem en bortimot katastrofal situasjon på grunn av strategiske valg i forbindelse med Den kalde krigen og det ene med det andre. Hva slags oppvaskmøte vil bli nødvendig? Det er bare totalt evneveike sadister som synes det er tøft at den israelske militærmakten “jevner alt med jorda” og myrder alle som ikke anerkjenner dem som et ufeilbarlig herrefolk i regionen. En syklus av hat og hevn vil jo aldri stanse før alle anerkjenner at det er nødvendig å stanse den. Kalde hoder og sunn fornuft er det eneste som nytter.

Vi avslutter med et ukrainsk band som synger om astronomi.

Det er jo streit nok å si om man liker en film – eller ikke – men jeg vet ikke på hva slags grunnlag folk sier at den og den filmen er “bra”. Hva slags kriterier bruker de? Det hender jo at jeg ser en film som er “bra” – den er profesjonelt laget, har en god histosie, skuespillerne er tipp topp og så videre – men jeg liker den likevel ikke. Det handler jo om smak. Jeg har det samme forholdet til musikk og andre kunstprodukter også. Det kan være hvor “bra” som helst uten at jeg føler noen plikt til å like det, hvis du skjønner hva jeg mener. Dette er ikke noe problem for meg. Det finnes mye som er fagmessig bra men som likevel ikke appellerer til meg. Derfor blir det litt her og der å skulle bedømme en film ut ifra hvor bra den er, og jeg er også litt skeptisk overfor kritikere som vinkler greia si på denne måten. Det er best når de går rett på sak uten å be om unnskyldning for sin egen subjektive smak. Det blir så mye enklere å forstå, liksom.

Når det er sagt så har jeg en svakhet for YouTube-videoer av typen 10 glemte skrekkfilmer fra 70-tallet og lignende. I den grad de beskriver relativt “mainstream” saker så har jeg nesten alltid sett dem, men det hender at jeg får idèer av å høre andre beskrive sine egne inntrykk som jo ikke behøver å ligne på mine. På hvilket grunnlag liker folk det de liker? På et slags oversiktsnivå er jeg i det store og hele enig med alle “filmelskere” i at storhetstiden for dette kulturuttrykket sannsynligvis er over. Teknologien har jo rast avgårde som ville hester over alle hauger slik at det blir nesten meningsløst å snakke om “eksperimentell film” nå i våre dager — med mindre vi reserverer dette adjektivet for diverse surrealistiske formeksperimenter som folk legger ut på den foran nevnte YouTube. Jeg mener, en vanlig spillefilm på 1-2 timers lengde er jo et veldig godt utprøvd format, synes du ikke? Det blir som å skrive en 300 siders roman. Det skal mye til for at noe som helst i dette formatet teller som “eksperimentelt” i ordets rette forstand lenger.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Ta for eksempel progressiv rock som var en svær greie på 70-tallet, men i den grad folk lager ting i denne sjangeren nå så blir det jo “retro” samme hva de mener med det. Det må jo sammenlignes med alt annet som noensinne har blitt laget innenfor sin egen sjanger. Mulighetene er på en måte litt oppbrukt, hvis du skjønner hva jeg mener. Det blir jo som å se på hva det går an å gjøre med et symfoniorkester. Selvsagt “mange forskjellige ting” men ikke desto mindre er jo formatet litt ferdig definert liksom. Jeg ser ikke hvordan man kan finne noen slags ukjente landskap med en standard besetning for pop og rockeband, type gitar, bass, trommer og vokal; med eller uten diverse annet effektmakeri. Noe av det samme gjelder for en standard lengde roman, eller en spillefilm. Til syvende og sist er det jo historiefortelling vi snakker om, så det koker ned til om man klarer å formidle historien – eller “budskapet” hvis det er en moralfortelling – på en interessant måte. Treffer kunstneren sitt publikum? Fordi det har blitt såpass billig og enkelt å skaffe seg tilgang til adekvat teknisk utstyr produseres det enorme mengder selvnytende jåss i våre dager — og det er før vi begynner å bekymre oss for ting folk slurver sammen på en times tid med “store språkmodeller” og kunstig intelligens av ymse slag. Jeg tror bare de med skarp selvkritisk sans vil kunne lage gode kunstprodukter innenfor en 10-20 års horisont. Vi får se.

Vi avslutter med en klassisk sang – av høy kvalitet – fra veldig lenge siden.

Jeg vet ikke om dette fremkommer tydelig for en ekstern observatør, men jeg er faktisk ganske pertentlig med språket mitt, selv når jeg ytrer profaniteter og bannskap. Det må man jo være. Det er viktig å kanylisere forfengeligheten sin til et område av livet hvor den gjør om ikke direkte nytte så ihvertfall ingen skade. Du vet. Disiplin. Alle har en viss mengde av forfengelighet i seg som det ikke går an å “bli kvitt”. Alt man kan gjøre er å bruke den fornuftig. Rekursiv forfengelighet er hva som inntreffer hos en person som er henfallen til narcissisme. Sånt er ikke bra. Det har oppstått en “mental loop” hvor et psykisk program har bitt seg fast i sin egen hale slik at det går rundt og rundt uten a komme til noen konklusjon. Det regnes ikke som teknisk mulig å kurere en narcissist, slik at det beste vi kan få til er “symptomhåndtering” som altså i praksis arter seg som styrt forfengelighet. For eksempel at man blir en “språknazi” — det vil si en person som er aldeles irriterende pedantisk med grammatikk og rettskrivning. Alle elsker jo sånne.

En apostrof er en levning fra det greske språket, hvor selve ordet betyr aksentuert allusjon, altså en overført eller utelatt betydning som blir påpekt. For eksempel et eiendomsforhold (genitiv) i det engelske språket: Hansen’s car. På norsk skal vi ikke bruke genitivsapostrof, så dette oversettes som Hansens bil. Unntaket er dersom navnet ender på S, C eller X. Da brukes apostrof i stedet for S. For eksempel Anders‘ bil. Forøvrig brukes apostrof på typisk gresk manèr i det norske språket, for eksempel hvis vi sier han har’n i stedet for han har den. Er vi enige så langt? Vi fortsetter uansett. Katalyse er hva som foregår når for eksempel et stoff øker farten i en kjemisk prosess uten å selv være en del av prosessen, og vi kaller slike stoffer katalytter. Dermed har vi kommet frem til hva jeg mener med begrepet apostrofale katalytter. Et ord eller en betydning som fremkaller eller utelukker bruk av apostrof i de umiddelbart forutgående eller direkte påfølgende språkvendingene. For de fleste vil dette typisk bare inntreffe når de har bruk for at det ene ordet rimer på det andre. For eksempel vil jo har’n rime på barn selv om dette ikke er verdens mest elegante dikterkunst. Henger du med? Det er et fullstendig lovlig rim, selv om det ikke vil imponere noen. Vi kan bruke det hvis vi må.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jeg så en gang en kis med “medlemsvest” til en kjent internasjonal motorsykkelklubb. Der sto det HELLS ANGELS med store bokstaver slik som skrevet her. Det har med andre ord skjedd noe med apostrofen. Jeg ver ikke hva eller hvorfor men jeg mistenker at det handler om grafisk design foran språklig korrekthet. På engelsk heter det jo Hell’s Angels. Altså engler som tilhører helvete. Det var opprinnelig navnet på en flyskvadron under Den andre verdenskrig som i henhold til legenden kom sammen om å starte en motorsykkelklubb etter at krigen var slutt for å fremføre kameratslig samvær og endeløst snakk om tekniske detaljer tilknyttet kjøretøy. Siden har det jo gått noen år og mye har skjedd. Jeg vet ikke hva de skriver på vesten i de engelskspråklige landene. Jeg har bare sett en vest i Norge. Men som selverklært språknazi rynker jeg på øyenbrynene over apostrofens bortfall. Samtidig er det jo litt komisk med en skandinavisering av engelsk språk fordi det såpass ofte går andre veien. Du vet. Sånn som for eksempel Hansen’s Bruktbil. Jeg har sett det også. Det er hva vi kaller en anglisisme og Norsk Språkråd er lite begeistret for sånt. Det blir bare spekulasjon fra min side men jeg tipper – som sagt – at apostrofen i Hell’s Angels har bortfalt av årsaker som handler om grafisk design. Det ser sløyere ut hvis man skriver Hells Angels, eller noe i den gata, særlig når det skrives med idiosynkratiske fonter i en halvsirkel bakpå jakkeryggen. Alle vet hva det betyr. Ingen kommer til å pikke noen på ryggen og påpeke at det er skrevet galt. Det fungerer med andre ord etter hensikten selv om det i evolusjonær forstand har skjedd en apostrofal katalyse.

Vi avslutter med en liten rockevise om lovbrudd og dårlige holdninger.

Som alle vet – i den grad de følger denne bloggen – så snakker jeg ikke mye om meg selv og enda mindre om “de jeg kjenner” — fordi jeg er jo ingen interessant person og de jeg kjenner fortjener ingen oppmerksomhet. Ikke desto mindre må jeg nevne journalisten Janken Woordan fordi han er den som forteller meg alt jeg vet – som ærlig talt er mye mer enn jeg ønsker å vite – om den stadig pågående skandalen rundt den avdøde finansmannen Jeffrey Epstein og hans angivelige tilknytning til USAs nåværende president.

Kulturelt referansepunkt: Reportasje om saken

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Dette sørgelige materialet har imidlertid bare en løslig og tangentiell tilknytning til selve temaet her i dag, som handler om seksuell selvkontroll, eller rettere sagt mangelen på dette. Det passer seg jo ikke for en voksen mann å havne i pinlig og eksponert forlegenhet, altså med pikken i postkassa, som det heter på ufiltrert norsk. Likevel skjer altså dette gang etter gang blant de såkalte samfunnstoppene, fordi de klarer bare ikke å styre sine egne lyster og tilbøyeligheter, eventuelt så prøver de ikke engang. Kanskje folk føler at de oppnår “spesielle rettigheter” når de klarer å krafse til seg en tilstrekkelig mengde penger eller manipulere seg inn i en mektig nok politisk posisjon — som i begge tilfeller gjør dem usårbare for normal straffeforfølgelse fordi konsekvensene av å “ta dem ned” er for store og/eller uoversiktelige. Dominoeffektene når for langt og rammer for mange. Skadevirkningene går ut over alt for mange uskyldige tredjeparter.

Mange uvitende mennesker har påpekt de tasslete og “førpubertalt” utseende kjønnsorganene hos de klassiske greske skulpturene. Hva er meningen med dette? Svaret er selvsagt symbolisme. Det representerer et åndelig ideal. Det er jo meningen at en voksen mann skal ha styring på sine egne seksuelle tilbøyeligheter, ikke omvendt. Dersom viljen ikke er sterkere enn seksualdriften kan han jo i praksis ledes gjennom dette “balletaket”, ettersom de som leverer de tjenestene som er etterspurt kan manipulere ham gjennom å holde tilbake forsyningene hvis han begynner å bli “vanskelig” i forhold til en sak eller et opplegg. Historisk sett er dette så alminnelig at det nærmest regnes som litt juksete hvis man baserer for eksempel plottet i en roman på seksuelle manipulasjonsteknikker. Ihvertfall må man “lese mellom linjene” for å forstå at det er dette saken handler om når det likevel forekommer. Som kjent er det vanlig at livet imiterer kunsten slik at denne pinlige affæren med Jeffrey Epstein – alle vet at han ikke tok livet av seg – har lagt seg på et nivå av dramatikk som man ellers må være noen slags Dostovjevskij for å dikte opp. Herregud. Janken Woordan hevder at hele årsaken til hvorfor statsapparatet er nedstengt i USA ved dette tidspunktet er fordi den nylig innvalgte Adelita Grijalva fra Arizonas 7. kongressdistrikt vil utgjøre den 218. stemmen i saken og dermed utløse frigivelse av Epstein-materialet. Seriøst? Jeg har litt vondt for å tro ham, men han har jo hatt rett før.

De jobber påfallende hardt for å stanse – eller i det minste forsinke – noe som virker uunngåelig. Det er jo så mange som forlanger at Epstein-materialet må offentliggjøres at det virker håpløst å holde det tilbake med alskens parlamentariske triks, som å bryte sedvane og ikke formelt “sverge inn” en folkevalgt representant til den amerikanske kongressen fordi da vil stemmetallene vippe. Hva annet gjør de for å bortlede all oppmerksomheten rundt denne saken? Vi tenker på slike ting som konspirasjonsklubben Qanon – som vi imidlertid ikke har hørt særlig mye om i den senere tiden – og hvordan de insisterte på at det finnes en hemmelig sammensvergelse av rike og mektige “pedofile” som beskytter hverandre — og mye av den såkalte MAGA-bevegelsen i USA har jo vokst ut av slike miljøer. Hvis Donald Trump mister deres støtte har han ikke mye igjen, fordi han er jo historisk upopulær (og verre skal det bli) blant amerikanske velgere generelt. Når de ulike konspirasjonsmiljøene nå aner at de kanskje vil klare å bevise i det minste èn av sine yndlingsfantasier til en viss grad bør ingen tro noe annet enn at de kommer til å “jobbe ræva av seg” for at Epstein-materialet skal frigjøres, uansett hva dette betyr for Trumps stilling. Hva slags stoff finnes det egentlig i disse papirene? De fleste tror at Epstein samlet på kompromat – altså kompromitterende materiale – for diverse utpressingsformål, altså at han jobbet som frilanser innenfor politikk og etterretning basert i distribusjon av seksuelle og andre tjenester overfor rike og mektige individer over hele verden. Vil dette noensinne komme ut? Vi kan bare vente og se.

Til sist en gammel norsk sang om uskyld og godtroenhet.

Overskriften kan høres litt selvmotsigende ut, men det er egentlig bare en semantisk omstokking av det gamle ordtaket som sier at han som prøver å være alles venn ender som ingens venn. Tenk over saken. Hva er det beste? Det må per definisjon være noe annet – noe bedre – enn “det alminnelige”, eller altså det som er “bra nok”. Hvis man driver med  håndverk handler lønnsomhet om kunsten å stanse i tide, det vil si når ting er bra nok, men hvis man er kunstner ønsker man sannsynligvis å ta ting et stykke lengre enn dette — eller ut i det ekstreme, om du vil. Det finnes selvsagt mange syn på hva som er og hva som ikke er “kunst” men jeg har inntrykk av at de fleste forventer noe som er bedre enn de vanlige tingene som alle tar for gitt, eller altså at kunstneren er flinkere, mer begavet og ikke minst særere enn oss andre, i den forstand at de presenterer en unik visjon eller noe i den gata. Du vet. Noe fra en annen verden.

Det er litt morsomt hvordan folk reagerer på en “åja” måte hvis man sier han er kunstner om noen som ser litt uvanlig ut i stil, klesvei og denslags. Det er akkurat som om dette forklarer noe — hvilket det sannsynligvis også gjør, fordi det er ikke urimelig å ha “sin egen stil” – faktisk er det mer noe i retning av et krav – hvis man er kunstner. Siden kommer vi til det mer pinlige spørsmålet om kunstneren er populær, eller i praksis om de får solgt arbeidene sine. Svaret er nesten alltid nei. Det finnes nesten ingen vellykkede kunstnere, i den forstand at de tjener godt eller engang klarer å leve av det de holder på med. De fleste strever fælt og det er helt vanlig i bransjen å være plaget med psykiske problemer, avhengighet av rusmidler og den typen ting. Vi snakker jo tross alt om folk som er fundamentalt “annerledes” enn de som drømmer om et fornuftig borgerliv med en bra jobb, et husbanklån og ellers det meste på stell. Kunstnere ser på en helt annen verden enn “sivilister”, uten at dette er noe de noensinne selv har valgt. De er født sånn. Siden handler utfordringen om hvorvidt de klarer å disiplinere sine egne evner og egenskaper til en sånn grad at de får til å være produktive.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Det å være intellektuell er noe helt annet. Man jobber med svært forskjellige ting. Det er forsåvidt ikke uvanlig at folk er begge deler, men i utgangspunktet er ikke kunsten – altså skapende eller kreativ virksomhet – en intellektuell greie. Snarere tvert imot. Det kan være et stort problem i de kreative fagene hvis man “tenker for mye”. Da kan det bli vanskelig å få ting gjort. Her kommer et helt annet velkjent norsk ordtak til anvendelse: Det beste er det godes fiende. En typisk intellektuell person har ofte tendenser til å jobbe i retning av “det perfekte” mens en kunstner må fokusere på å få ting gjort så godt de kan her og nå — så kan de forbedre seg siden. Visdom i dette bildet er å forstå at det vil alltid finnes et forbedringspotensial. Uansett hvor teknisk eller kreativt begavet man måtte være. Ironisk nok er filosofene ofte de verste på dette viset, fordi de vil heller la være å gjøre noe enn å gjøre noe som ikke er “perfekt” i den forstand at de senere vil se på det og føle seg misfornøyd. Men sånn er jo livet. Jeg kjenner faktisk ingen som ikke synes at de er en bedre utgave av seg selv i dag enn de var i går — gi og ta litt i forhold til fysisk sprekhet og denslags. Det er ikke sikkert at de har rett i en strengt objektiv forstand, men de har jo et problem hvis de går rundt og tenker at det går nedover med dem. At de har hatt sine beste år og så videre. Det kan de jo ikke vite. Medisinsk sett kan de sikkert ha et poeng, men i forhold til selve det sublime i å oppleve livet og “se mirakelet” så er det ingen dag som kan måle seg med dagen i dag.

Vi avslutter med en klassisk norsk sang fra gamle dager.

Har jeg noensinne sagt at det finnes noe viktigere i dette livet enn å spise godt? Jeg tviler på det. Hvis man ikke får – det vil si lager selv – bra mat, så spiller det liten rolle hvor bra resten av opplegget ditt er. Da er du en taper. Et avskum. En dustete vits som ingen kan ta seriøst uten å fornærme seg selv på det groveste. Det går ikke an å understreke sterkt nok hvor viktig det er å spise godt. Det danner jo fundamentet for alt annet. Det er hva kroppen din blir laget av. Dette er ikke vanskelig å forstå. Hvis man spiser dårlig blir man et dårlig menneske. Hvis man spiser bra blir man bra. Fatteru? Sånn henger tingene i livet sammen. Dette er metafysikken. Bare slik kan du bli kjent med Gud — eller deg selv for den saks skyld.

Hvorom allting er, jeg har en slags greie gående med spanske lentejas – altså linser – nå for tiden. I dag begynte jeg med å frese omtrent 300 gram baconterninger i en kopp olivenolje i grytebunnen, før jeg tilsatte to middels store hakkede løk, en rød og en grønn paprika i små terninger, 8-10 fedd hvitløk, tre gulrøtter kappet opp i “mynter”, to stilker purre delt i to på langs og deretter kappet tett på tvers, fire ganske store poteter i centimeterterninger, to liter kyllingkraft, en stor kopp med spanske brune linser – godt vasket – (mengden tilsvarer vel omtrent to gjennomsnitts kaffekrus), to pakninger med “tomates fritos” (passata fungerer også bra) og en toppet spiseskje røkt spansk paprika. Deretter et oppkok, før jeg helte oppi en kopp ris og to kopper utkokte hvite bønner også. Siden blir det å småputre i en times tid før det smakes til med salt og pepper når det er nesten ferdig.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Det er vanskelig å motivere seg for de helt store kulinariske krumspringene når man bor alene, så jeg foretrekker typisk sånt som lages i bare èn gryte eller panne, eventuelt ildfast form i komfyren. Sånn er det å være lat. Det blir de lettvinte løsningene heller enn det strengt tatt fullstendig “gastronomisk korrekte” — men samtidig kjenner jeg på meg at det snart er på tide å lage noen slags avansert form for kjøttrett. Jeg har jo lokalisert to forskjellige slakterbutikker som hver har sin greie gående i forhold til vareprofil, så jeg tenker det skal la seg ordne. For eksempel føler jeg at boeuf bourguignonne er noe som bør gjennomføres på denne siden av nyttår — selv om det teknisk sett jo også er en “gryterett”. Imidlertid er det såpass mange steg på veien som involverer såpass mange ulike teknikker at det teller som “noe annet” enn den litt late kjempegrytejobben som jeg gjennomførste i dag og som bare kan kalles lentejas con cosas. Det er jo ingen sak å bare kappe opp ting – “cosas” – og lempe dem oppi gryta. Herregud. Men det blir dæven døtte meg godt likevel.

Vi runder av med litt sjarmant britisk taffelpop.