Det går an – mange vil si det er fullstendig fette nødvendig – å delegere myndighet ovenfra og nedover i en struktur som håndterer praktiske oppgaver, enten vi snakker om et departement eller en kommersiell bedrift. “Sjefskunst” handler om å finne dyktige folk og gi dem spillerom. Imidlertid flyter ansvar i den motsatte retning. Hvis du har ansatt noen i en stilling som det senere viser seg at de ikke behersker så er det ditt ansvar at denne situasjonen har oppstått. Selvsagt kan du gi dem en reprimande, sparke dem, eller hva det nå skal være, men det er din skyld at det har blitt slik og det finnes intet fritak. Derfor er det at “sjefen må gå av” hvis det har oppstått noe som er så storjævlig at hele organisasjonen har tapt troverdighet, selv om det teknisk sett ikke er sjefen som har gjort noe galt.
De fleste normalt utrustede mennesker har en god naturlig intuisjon for hvordan dette fungerer, eller rettferdighetssans om du vil. Det finnes “rimelighetshensyn” og det finnes sånt som man “burde ha forstått”. Den interne kulturen i en hvilken som helst organisasjon henger på hva slags sjef de har. Fisken råtner fra hodet og ned, som de sier i England. For å skjære fullstendig gjennom kan vi si at man gir myndighet men at man tar ansvar. Dette er den mest fundamentale av alle “lederegenskaper”. Vite hva du skal gi og ta. Bare en dårlig sjef vil skylde på “de under seg” når det er noe. Det er jo i beste fall en stilltiende bekreftelse på at du ikke har kontroll. Distribusjon av skyld og delegering av ansvar er tegn på karaktersvakhet i ledelsen, som igjen svekker organisasjonens troverdighet.
Hvis det er noe jeg lurer på er min naturlige tilbøyelighet å spørre noen som vet svaret. Sånn er jeg. Imidlertid er ikke alle laget på den samme måten. Noen foretrekker å tenke selv, i den forstand at de former sitt eget personlige svar. Det folk kaller “din egen sannhet”. Dette mønsteret gjentar seg i store og små ting. As above so below. Det handler om å stole på sin egen evne til å oppfatte, forstå og assimilere sannheten. Du vet. Akkurat der er jeg i tvil. Jeg er skeptisk til meg selv og foretrekker derfor å gjøre både dobbel og trippel sjekk av enhver form for informasjon før jeg godtar den som “sann” (og selv da er det aldri noe mer enn en “foreløpig hypotese” basert i dagens datagrunnlag, som selvsagt kan endre seg i morgen). Jeg vet jo allerede – basert i erfaringsmateriale – at jeg er tilbøyelig til å ta feil. For eksempel gjennom å velge det svaret jeg liker heller enn det svaret som er sant.
Svartefredag er ikke et kulturfenomen jeg har hatt noe forhold til gjennom oppvekst, skole eller arbeidsliv. Jeg tror det er noe nytt de har begynt med. Wikipedia sier at Black Friday skal være den dagen som følger Thanksgiving i USA, som i året 1941 ble fastsatt til å være “den fjerde torsdagen i november måned”. I henhold til amerikansk tradisjon starter årets julehandel på svartefredag. Ihvertfall var det slik før om årene. I nyere tid har det imidlertid vært en tendens til å strekke denne greia ganske langt i både det vide og det brede, slik at nå kan man observere både Black Week, Cyber Monday og Cyber Week. Intet av dette er enkelt å oversette og det lar seg heller ikke uten videre tilpasses til norske tradisjoner. Vi feirer jo jul, som er navnet på en hedensk lysfest tilknyttet solbanens astronomiske beskaffenhet, mens amerikanerne feirer kristmesse, som er en religiøs greie. Ihvertfall nominelt sett. I virkeligheten handler det mest om en forbruksorgie både i Norge, USA og alle andre land som på noe vis markerer årstiden. Det handler om å bløgge lommeboka og spise seg syk på fet mat, før man sovner under juletreet i fylla.
Dette årets julefeiring vil for mitt eget vedkommende være relativt platonisk, i den forstand at jeg har ikke noe forhold til “julens budskap” og er lite interessert i de materialistiske eksessene som folk typisk kaster seg uti. Det er bare vemmelig. Selvsagt kjenner jeg til juleevangeliet – Feliz Navidad, som de sier her i nabolaget, altså “til lykke med fødselen” – men jeg føler ikke at dette har noe med meg å gjøre. Hvorfor skal jeg feire en utenomekteskapelig affære som skjedde blant jøder for 2000 år siden? Det er jo faen ikke klokt. Jeg er norsk. Om jeg skal feire noe så blir det selvsagt fjøsnissen som rasker over isen mens alle de små rotter danser rundt og skotter, eller hvordan det der blir. Du vet. Julebukken og neket. Det kan ha noe med fleinsopp å gjøre, fordi scenarioet høres jo temmelig psykedelisk ut, men den kulturelle konteksten har dessverre gått tapt etter mange hundre år med det uhyggelige kristenfolkets psykopatiske tyranni. Og nå har ikke engang de noe grep på sakene lenger. Ved dette tidspunkt er det ren markedstilpasset hedonisme uten annet innhold og mening enn at du skal bruke opp alle pengene dine og spise på deg noen kilos overvekt i løpet av “høytiden”. Jeg har ikke noe imot fest og moro men dette opplegget er alt for krampaktig.
Jeg avslutter dette med å avspille den siste sanne julesang.
På engelsk sier man the human race om det som på norsk heter menneskeslekten. Konseptet er altså mer “intimt” på norsk enn på engelsk, hvis vi legger til grunn at en slekt står hverandre nærmere enn en rase. Du vet. Sånn rent teknisk sett med genetikk og alt det der. Uansett, ordet race kan også bety kappløp, som for eksempel i the rat race, som betyr “kappløp mellom rotter” og er en alminnelig metafor med betydningen “nådeløse konkurranseforhold” — særlig om jag etter makt, penger, status, karrière og så videre. Hva sier man på norsk? Jeg har en kompis som sier rotteræset, men det er på trøndersk slik at det høres liksom riktig ut, i motsetning til bokmål. Karrièrekrigen kan muligens fungere. Alle skjønner poenget øyeblikkelig — og det høres jo litt ondt ut.
Syntaks er et språkteknisk begrep som handler om hvordan ordene i en setning forholder seg til hverandre slik at det oppstår “mening” eller “innhold” — men det kan også bety “underkommunisert tvangstenkning” som er en litt psykopatisk måte å bruke språket for å fremkalle en ønsket idè eller følelse hos den man henvender seg til. Som vi alle vet finnes det jo visse ord og sammenstillinger av ord (setningsledd) som fremtryller forutsigbare assosiasjoner hos folk. En kløktig språkakrobat kan mer eller mindre styre tenkningen hos andre gjennom metodisk manipulasjon av syntaksen. La oss si en slags språklig svartekunst. Alle de vi har grunn til å kalle “store forfattere” behersker denne kunsten, men den blir også alminnelig brukt – eller misbrukt – innenfor reklame og til politiske propagandaformål. For en vanlig sivilist som ikke har noen særlig innsikt i språkets magiske mekanikk er det vanskelig å motstå en godt trent smørtunge som går hardt inn for å overbevise dem om en sak. Alle vet dette. Det skjer hver dag.
Hva slags mening legger du i begrepet en karismatisk forfører? Jeg mener ikke noe seksuelt nå – selv om dette også er et vanlig arbeidsområde for sjarmører – men en sånn type som har “et vinnende vesen” og som regel får det som de vil fordi folk opplever dem som behagelige å omgås med. Man får rett og slett lyst til å hjelpe dem fordi “det føles riktig” selv om man ikke kan sette fingeren på eksakt hvorfor. Dette er ikke i og for seg selv noen psykopatisk egenskap, men du vil ikke desto mindre finne denne evnen til manipulasjon hos en typisk psykopat, som jo ikke er hemmet av de mest vanlige sosiale moderasjonsmekanismene. Jeg følger litt med på utviklingen rundt karakteren Jeffrey Epstein som visstnok hadde slike personegenskaper — som selvsagt forklarer mye. Om et par uker skal det materialet som justisministeren i USA sitter på overleveres – eller “frigis” som de sier – til Kongressen. Det er mildt sagt mye nysgjerrighet knyttet til saken og alle mulige slags teorier og spekulasjoner flyter rundt der ute. De seksuelle overgrepene er jo bare ett aspekt av hele bildet – uten at jeg prøver å underslå alvorlighetsgraden av disse – mens det virkelig mystiske er hvordan en såpass tvilsom type klarte å bygge opp et så omfattende nettverk av rike og mektige individer. For eksempel var en så hardkokt politisk operatør som Peter Mandelson i Storbritannia nærmest som en logrende hundevalp overfor Epstein. Handler alt om “personlighet” og karisma? Jeg antar vi bare må vente og se.
Det virker passende å avslutte med en av verdens beste coverversjoner av en kjent sang.
Det er litt uklart hva amerikanerne driver med i Karibien nå for tiden, men det er udiskutabelt at det er overlagt drap når de skyter på overlevende sivilister i vannet etter at båten deres har blitt bombet. Er det krig? I så fall snakker vi om en krystallklar krigsforbrytelse, men i henhold til amerikansk grunnlov er det bare Kongressen som kan erklære krig og de har ikke gjort noe sånt, så hva slags navn skal man sette på situasjonen? En “spesiell militær operasjon” som russerne sier om opplegget sitt i Ukraina? Ikke vet jeg, men det ser ikke bra ut. Forsvarsministeren i USA – Pete Hegseth, visstnok av norsk avstamming – er så inkompetent at man må gjøre seg til for å ta ham alvorlig, men det virker som om han er på vei til å miste jobben og vel så det nå. Uansett hva man ellers kan si om Donald Trump så er han jo ikke kjent for å være noen lojal person. Hvis noen blir en politisk belastning for ham så kaster han dem til ulvene uten å nøle. De har så smått begynt å etablere en etterforskning av den karibiske affæren, så får vi se.
Hva de sier er at disse småbåtene er narkoterrorister og greia er å beskytte USA mot en dødelig trussel. Du vet. Det må drastiske virkemidler til for å komme narkotikaproblemet til livs. Det påstås at Nicholas Maduro – president i Venezuela og forsåvidt en temmelig klysete person – leder et narkokartell, men dette er høyst tvilsomt. De som har peiling på tingene sier at det er Venezuelas militære styrker som har en greie gående med banditter fra Colombia og det handler om å ta imot penger for “beskyttelse” av kokainforsendelser til Europa. De varene som skal til USA går ikke gjennom Venezuela og Karibien men oppetter vestkysten og via Mexico. Dette er jo et kriminelt problem, men ikke noe man vanligvis går for å løse med militære virkemidler. Samtidig er det valg i Honduras og det ser ut til at Nasry Asfura – den kandidaten som Donald Trump foretrekker – kommer til å vinne valget. Jeg nevner dette fordi en pikant detalj i det mellomamerikanske bildet er at forrige president i Honduras – Juan Orlando Hernandez, også fra det samme nasjonalistpartiet som Asfura – for et drøyt år siden ble dømt til 45 års fengsel i USA for å ha tatt imot mange millioner av dollars i bestikkelser fra den berømte narkokongen Joaquin “El Chapo” Guzman fra Mexico over de seneste tyve årene. Trump sier nå at kan akter å benåde Hernandez og sende ham hjem til Honduras igjen.
Som vi ser er det visse uklarheter i narrativet. Den ene hånden vet åpenbart ikke hva den andre gjør, eventuelt så bryr ikke Trump seg særlig mye om “hvordan ting ser ut” når han ligger utenfor kysten av Venezuela med en stor flåtestyrke, angivelig på grunn av “narkoterrorisme”, samtidig som han benåder en korrupt politiker som beviselig var en aktiv del av Sinaloa-kartellets opplegg for å smugle gudene vet hvor mange tonn stoff inn i USA. På den annen side har Hernandez skjønt hvordan man når frem til Trump og vinner hans sympati, fordi han gråter så høyt over “politisk heksejakt” som han mener å ha blitt utsatt for, akkurat som Trump. Dermed ser det ut til at Juan Orlando Hernandez går fri — og kan vende hjem til Honduras hvor hans partifelle Nasry Asfura sikkert har noen slags ledig ministerstilling å tilby. Verden går videre.
Det skal i åpenhetens navn innrømmes at jeg ofte er litt treg i forhold til diverse “motebølger” som kommer og går, noe som henger sammen med et nokså kultent personlighetstrekk: En slags instinktiv skepsis, for ikke å si direkte aversjon mot “det populære”. Jeg vet ikke hvorfor. Jeg har alltid vært sånn. Så snart det dukker opp noe som “alle må ha” så kan du være rimelig sikker på at jeg legger ned protest. Maskorama som konsept appellerer ikke til meg. Jeg forstår det bare ikke. Hva er greia? Det fremstår litt som et barneprogram som likevel er litt i overkant “voksent” for denne målgruppen, mens det har ingenting av det som gjør et talentshow – som for eksempel Stjernekamp – interessant. Hvem synes det er gøy å gjette på identiteten til noen som er mer eller mindre dårlig til å synge?
Litt etterforskning viser at Maskorama er en fjernsyns-franchise som i USA kalles The Masked Singer (TMS), men det startet opprinnelig i Sør-Korea. Dette betyr at NRK sannsynligvis har kjøpt konseptet, noe som ikke akkurat gjør det noe bedre, men det får visse biter til å ramle på plass. Kjendisdyrkelse er jo en typisk amerikansk greie, selv om det finnes i alle land. Dermed kan jeg i det minste frikjenne programledelsen og produksjonsstaben fra skylden de eventuelt ville hatt for å finne opp denne greia. Norge er jo et ganske lite land, sånn at det er ikke himla stor avstand mellom de vanlige og de berømte. Det er for eksempel ikke uvirkelig å se et kjent tryne på gata slik at folk stimler ikke sammen for å peke og måpe over denne ikke-begivenheten, spørre om autografen og den typen ting. Normal folkeskikk påbyr å la dem være i fred. Deler av den kulørte pressen har vært tildels uforskammet nærgående på denne måten, men det er ikke på langt nær like ille som i visse mye større land enn Norge.
Når det gjelder den foran nevnte Stjernekamp så skjønner jeg ikke hva som skjedde. Var ikke programmet populært nok? Maskorama fremstår som en slags erstatning, men det blir jo som å erstatte fredagstacoen med en pose potetgull. Det er noe men det er ikke på samme nivå. Konseptet med å samle et knippe allerede etablerte artister – som likevel ikke er blant de største stjernene – og utfordre dem i sjangere som befinner seg utenfor den vanlige musikken de driver med, er mye mer spennende enn det tøysete maskespillet som har kommet istedet. På den annen side lukter det litt av brutal kamp om rettigheter og penger på bakrommet. Stjernekamp kan ha forsvunnet av juridiske årsaker. Det vet jeg strengt tatt ikke noe om, jeg bare synes det var et bra show å se på utover høsten. Maskorama er sikkert morsommere for barna men for sånne som meg er det bare irriterende. Men når det er sagt så finnes det jo forsåvidt nok av andre tilbud både i fjernsynet og på YouTube. Det er et luksusproblem å klage over at fjernsynet ikke behager meg.
Vi avslutter med en musikalsk klassiker som neppe kommer i Maskorama.
Overskriften er en ironisk sidebetraktning som noen en gang formulerte for å beskrive “den nye venstrepolitikken” — altså en slags postmarxistisk posisjon som handler mer om identitetsdannelse enn om klassebevissthet. Som alle kan se er dette et åpenbart tilfelle av kognitiv dissonans fordi kirken er jo fortsatt kirken selv om presten er en kvinne. Det er ikke progressivt med kjønnslikestilling innenfor en repressiv institusjon, det er idiotisk. Det er “religionen i seg selv” som er problemet, ikke dens struktur og organisasjonsform. Selvsagt er likestilling et politisk mål for venstrepolitikken, for ikke å si en ideologisk hjørnestein som er nødvendig for å bære “det sosialistiske byggverk”, men det er en bisarr avsporing fra selve saken når folk begynner å klappe for kvinnelige prester og biskoper.
Marxisme betyr først og fremst klassekamp, forstått som det politiske arbeidet som er nødvendig for å etablere et sosialt rettferdig økonomisk system. Verken mer eller mindre. Det ligger i sakens natur at dette begynner med klassebevissthet og aktiv motstand mot alle andre former for menneskelig kategorisering; så som rase, kjønn, religion og så videre. Vi er som mennesker forent i det felles formål å skape et verdig liv for oss selv og våre nærmeste — og det middelet vi har å bruke er arbeid. Alt annet er avsporinger og bortkastet tid. Dette er ikke mystisk. Det er ikke metafysisk. Vi snakker om den materielle virkeligheten hvor vi alle lever og dør. Om du ikke allerede har det som medfødt personlighetstrekk så er det nødvendig å kultivere en usentimental form for realisme for å få ting gjort i denne verden. Oppå dette bør man videre utvikle solidaritet med andre, basert i vår felles menneskelighet.
Verden er dessverre full av onde typer som søker å mishandle og utnytte andre for sine egne formål. Hvorfor det er slik kan sikkert diskuteres i det vide og brede, men slik er det. Hva man skal gjøre med dette er ikke jeg i noen god posisjon til å si noe om, men det virker mest fornuftig å jobbe for at vi skal få lovfestet “visse grenser” for hvor lur man har lov til å være overfor sine medmennesker. Du vet. Avgrense psykopatenes handlingsrom. Det virker jo litt på den naive siden å anbefale folk å “tenke selv” fordi dette ender ikke alltid bra. Selvstendighet er ingen jevnt fordelt personegenskap og mange opplever det som tryggest å være en “følger” av sånne som ser ut til å ha lykken med seg heller enn å satse på sine egne idèers bærekraft. Dette er den mest alminnelige “inngangsdøra” for de som lurer og svindler folk for sin egen vinnings skyld. Sånne opplegg kan være både små og store. Et eksempel på en stor svindel er religion. Et annet er den organiserte “pengeøkonomien” (som i det store og hele faktisk fungerer som et religiøst opplegg). I tillegg finnes det mange andre slike psykologiske våpen, men vi behøver ikke å ramse dem opp her og nå, bare bemerke at folk liker ikke typisk verken gudsfantasier eller pengemas, men de klamrer seg likevel til slike ting fordi de føler ikke at det finnes noen bedre alternativer for dem. Dagen søkeord er derfor – som alle bør forstå – stockholmssyndromet.
Vi avslutter her, med en ganske funky sang fra 1975.
Høsttakkefest er en takkegudstjeneste for utbyttet av årets innhøsting. Den er blitt feiret i Den norske kirke siden 1899. Kornnek, grønnsaker, frukt og blomster blir tatt inn i kirken under gudstjenesten. Enkelte menigheter tar også inn lokale industriprodukter. I USA er høsttakkefesten en nasjonal festdag, bedre kjent som Thanksgiving.
Jeg kan ikke svare for noen andre, men for meg er det ihvertfall en “begivenhet” når jeg endelig blir ferdig med noe som både har tatt lang tid og vært brysomt på forskjellige måter. Du vet. Saklig grunn til å feire. Etter mye om og men med det byråkratiske rebusløpet har jeg blitt ferdig med all formell registrering slik at nå er jeg “innskrevet i manntallet” som fastboende utlending i Spania. Jeg ble advart mot det spanske byråkratiet, men jeg synes faktisk ikke at det var så ille. Det var verre med det norske. Jeg hadde jo – selvsagt – ikke gjort alt formelt korrekt før jeg flyttet, men jeg slapp til sist å reise tilbake bare for å vise tryne på et offentlig kontor. Uansett, nå er jobben gjort. Nå bor jeg her. Både i sør og nord, alt etter hvor sterk lupe man skal bruke. Nord-Spania er jo fortsatt Sør-Europa.
Hvem skal jeg takke når ting går bra? Det er ekstremt unaturlig for meg å henvende meg – med ydmyk takksigelse – til et imaginært metafysisk monster som liksom skal administrere skjebnen og de gode tider. Hva er det for slags tøys? Det er vanskelig å respektere voksne mennesker som tror på dette bøffet. Hvis du på død og liv skal takke noen for innhøsting av markens grøde og alt det der så kan du takke de som gjorde jobben. Eller enda bedre, betale dem raust. Det finnes ingen saklig grunn til å takke Gud. Han gjør jo bare jobben sin — og ikke spesielt imponerende bra heller. Borgerskapet som vagler seg til på kirkebenken for å synge salmer er bare ubrukelig pakk. Parasitter. Kast slipset og lær deg et nyttig håndverk, din motbydelige slyngel. Verden behøver ikke sånne som deg. Det vi har bruk for er jordnære typer som gjør skikkelig arbeid uten å forsvinne i en tåpelig hasjrøykerfantasi.
Det er så vidt jeg har skjønt vanlig å føle den beste formen for tilfredsstillelse når man kan sette seg ned, klappe sin egen skulder og si vel utført jobb etter at man er ferdig med et strevsomt prosjekt slik at nå skal man bare nyte resultatet. Det har ingenting å gjøre med “takknemlighet” – med mindre du skylder noen takk fordi de har hjulpet deg – men det er ikke desto mindre en eplekjekk seiersfølelse som man har ærlig fortjent når resultatet er bra. Dette er sannsynligvis så nærme som jeg kan komme et kompromiss med de evneveike trollene som “takker Gud” fordi ting går sin gang. Det er bare rett og rimelig at man feirer når innhøstingen er ferdig – noe folk da også har visst minst like lenge som innhøsting har vært en ting de gjør – men hvorfor skal man takke noen som ikke engang var med på å gjøre jobben? Det blir for dumt. Da er vi konfrontert med en politisk greie hvor noen prøver å slime seg inn i opplegget med noe slags åndssvakt bøff om at guder, makter og menn med våpen skal ha takk for at de ikke har føkka opp ting underveis. Takk for at du ikke pisser på meg. Fatteru? Det blir bare ikke aktuelt med noe sånt.
Når det er sagt så er jeg jo definitivt så korrupt at jeg tar enhver halvbra unnskyldning for å lage fest. Jeg driter forsåvidt i hva folk tror og ikke tror når poenget er å lage god mat og sette vin på bordet. Vanligvis har jeg aldri noe problem med de kristne – eller for den saks skyld de fremmedkulturelle jøder og muslimer – fordi alt koker jo bare ned til noen elementære psykiatriske forstyrrelser som ikke er mitt problem. Hva så om de er overtroiske? Det bryr jeg meg ikke om, med mindre det blir et problem i forhold til å få gjort de nødvendige tingene. Du vet. Jobben. Da vil jeg si det er et større problem med de såkalte kulturkristne, som ikke selv har verken tro eller aktelse overfor “selve religionen” men de liker de politiske aspektene av saken. De snakker om vår kristne kultur med påtatt pietisme i fjeset, selv om de burde vite at denne greia har aldri vært noe annet enn et massemorderisk tvangsinstrument som “noen mennesker” har brukt som våpen mot andre i sin søken etter makt og rikdom. Eller for å si det kort: Jeg respekterer de som tror – i all sin oppriktighet – men ikke de som bruker andres tro som et politisk maktmiddel. Punktum og ferdig diskutert. Hvem skal ha takk? Det er som regel en opplagt sak, selv om folk kompliserer det med en masse jåss.
Ikke uvanlig for meg velger jeg å avslutte med en rocka klassiker fra 70-tallet.
Den båndkeramiske kulturen var en mellomeuropeisk kultur fra yngre steinalder, best kjent fra Tsjekkia, Slovakia, sørlige og vestlige Tyskland samt Nederland. Kulturgruppa forekom også i Ungarn, Østerrike, Polen og Frankrike. Den vikstigste næringsveien var buskapskjøtsel, men det forekom også jordbruk i mindre skala. Den båndkeramiske kulturen oppsto rundt 5500 f.Kr. i dagens Ungarn, og innebar en spredning av jordbrukskulturen mot nordvest. Bebyggelsen ble knyttet til Sentral-Europas fruktbare løsjordsområder. Kulturimpulsen nådde Belgia omkring 5200 f.Kr.
Vi kaller dem vanligvis LBK-folkene, også på engelsk – etter det tyske Linear-Band-Keramik – og de eksisterte i omtrent tusen år; hvor de siste par hundre var preget av mye konflikt og jævelskap. De særlig interesserte kan utforske saken på egen hånd, fordi her skal jeg bare nevne utgravingsstedet Herxheim i Tyskland, med beliggenhet cirka tre mil nordøst for Karlsruhe (i retning av Landau), hvor man i året 1996 støtte på noen menneskebein under grunnarbeidene til et anlegg for industriformål, så politiet ble tilkalt, som igjen varslet arkeologene da det nokså raskt ble klart at dette var svært gamle saker. Herxheim viste seg etterhvert å romme restene av et tusentall individer som hadde blitt drept, slaktet, tilberedt og spist; før beinrestene – og Gud vet hva ellers – ble slengt nedi en grøft og dekket til med jord. Vi snakker altså om et stort opplegg for antropofagi, det vil si kannibalisme, av folk som kom fra andre steder enn der lokalt — enten de var jaktbytte, krigsfanger eller noe helt annet. Det går ikke an å si.
Når det kommer til menneskelige grusomheter er det bare fantasien som sette grenser. Vi har sett det meste, inkludert selvsagt parteringsdrap med og uten kannibalisme. Det er ingen sensasjon. Herxheim er imidlertid litt annerledes fordi det har vært såpass stor skala på prosjektet, selv om det ikke varte særlig lenge. “Den kannibalistiske fasen” kom jo helt på slutten av bosetningens levetid, som også var på slutten av hele LBK-folkenes kulturkrets i Europa. Jeg nevner dette mest fordi jeg nylig leste noe om en dame – jeg husker ikke navnet – i en stilling tilknyttet kulturmyndighetene i Pfalz — og hun er ikke begeistret for kannibalene i Herxheim. Faktisk så benekter/bestrider hun hele opplegget, basert i at det ikke har blitt funnet funnet koprolitter – forsteinede ekskrementer – som inneholder menneskelig protein der på stedet. Ergo må det ha vært “noe annet” som foregikk der, selv om de nedgravde beinrestene viser alle tenkelige tegn på å ha vært gjennom en prosess med å bli tilberedt som mat. Ordet hun bruker er ritualer. Det har skjedd noe rituelt i Herxheim, men det behøver ikke å ha vært kannibalistisk.
Hva vi kan si er at folk liker typisk ikke kannibalisme. Det er jo noen temmelig fæle greier. Turistindustrien ønsker gamle ting på stedet, men ikke sånne ting. Det tiltrekker ikke den rette typen besøkende. Det finnes for eksempel ingen gyldig grunn til at noen skal verken like eller mislike smaken av menneskekjøtt, og vi vil helst ikke ha noe snakk om sånt. Selv om vi finner kannibalisme “overalt” og til alle tider, inkludert nå i dag. Det finnes jo ingen mekanismer i mennesket som stanser oss fra å spise medlemmer av vår egen art — det er noe vi må velge å ikke gjøre. Du vet. Sette grenser. De som liker å snakke om Stalin kan ta med seg noen elementer fra historien om Holodomor i Ukraina 1932-1933, da det var en hungersnød der som ennå er legendarisk. Millioner døde. Men før de døde rakk de å “miste sin menneskelighet” på ymse vis. For eksempel var det mange som begynte å se en slags logikk i å slakte og spise barna sine. Opplagt er det jo slik at så lenge man holder seg i live kan man alltids lage noen nye barn, men hvis man er død er det slutt. Problemet var bare at barna følte det annerledes, i den grad de skjønte hva som var i ferd med å skje, så de rømte selvsagt hjemmefra og slo seg sammen i flokker av “ville barn” som ble kalt beziproshniki og gikk selv på jakt etter spiselige ting, enten dyr eller mennesker. Senere dannet mange av disse den harde kjernen av “organisert kriminalitet” i Ukraina under Stalin og Den andre verdenskrigen. De var noen fæle typer.
Hvorfor LBK-kulturen forsvant er noe omdiskutert, men den vanligste hypotesen er at de hadde så sterk fremgang at de undergravde sitt eget ressursgrunnlag etter noen hundre år med oppgangstider og sterk spredning. Du kommer jo til et punkt når det ikke lenger finnes noe mer “ledig land” som du bare kan ta og flytte inn i, etablere bosetning, pløye jorda og det ene med det andre. I utgangspunktet var ikke LBK noe voldelig prosjekt, men konkurransen hardnet til etterhvert. Du vet. Folk blir jo umedgjørlige når de ikke har noe å leve av. Hva slags ideologier fantes blant folk for 7000 år siden? Fra hva vi kan observere virker det som om “individualisme” var greia. De kunne sikkert ha valgt samarbeid og innovasjon men de satset heller på “privat eiendom” og hard konkurranse om ressursene. LBK spredte seg raskt, nådde sin topp og så forsvant de igjen. Etter dem kom andre kulturer som gjorde ting på andre måter. Hva kan vi si? Femti år er lang tid i et menneskeliv — og etter et par hundre år er sporene etter tidligere bosetninger for det meste borte, eller ihvertfall såpass utydelige at det i praksis er som om det aldri har vært folk der før. I løpet av noen tusen år kan mye skje slik sett. Det eneste “permanente” er jo byggverk av stein og selv de kan tydes på mange måter hvis man ikke vet verken hvem som bygde dem eller hvorfor de gjorde det. Og sånn går dagene.
Vi avslutter med litt “nyklassisk” tungrock fra Nederland.
De fleste har selvsagt fått med seg “siste nytt fra nettet” — nærmere bestemt den om at mange kjente influensere på den politiske høyresiden i USA – og resten av den engelskspråklige verden – egentlig er folk fra Pakistan, Nigeria, Bangladesh og lignende land hvor det å tjene en tusenlapp om måneden er en svær greie. Opplegget er at plattformene betaler dem for trafikk så de gjør naturligvis alt de kan for å øke trafikken. Det som samtidig er både enklest – i den forstand at du behøver ingen saklig kunnskap om temaet – og mest effektivt i forhold til å trekke til seg svært mye trafikk på svært kort tid, er å begynne som politisk meningsytrer av det edgy slaget. Du vet. Heia Trump, nei til innvandring, støtt Israel, abort er folkemord, og resten av slagordene som appellerer til sånne typer.
Disse er strengt tatt ikke troll, men heller en slags “gamblere” som spiller på systemet for å tjene reklamepenger på det antallet klikk og likes som de klarer å opparbeide seg. Det er for det meste ikke store summer vi snakker om – sett med norske øyne – men det er likevel en betydelig inntekt i fattige land. Visse enkeltindivider har ikke desto mindre klart å tiltrekke seg mange millioner følgere, slik at greia har blitt en seriøs business for dem. En kis fra India arrangerer kurs for hvordan man best kan utnytte systemene. Det er ganske komisk for kynikere som meg. Dumt som faen, ja selvsagt, men også “til pass for dem” som går på nett for å jakte på ergrelser, krenkelser og den typen ting. Sinte menn, i det store og hele, men også noen kvinner — hvilket bringer oss til den andre store greia: Kattfisken. Kort fortalt en svindel hvor noen gir seg ut for å være “en jomfru i nød” som ser etter en ekte mann som kan beskytte og ikke minst forsørge henne. Dette markedet sr større og mer stabilt enn man skulle tro.
Psykose er en alvorlig forvirringstilstand eller en realitetsbrist. Vanlige symptomer ved en psykose er hallusinasjoner, vrangforestillinger og desorganisert tenkning eller atferd. Psykose kan oppstå som del av en rekke psykiske lidelser, slik som for eksempel schizofreni, paranoid psykose, bipolar lidelse og alvorlig depresjon.
(Store norske leksikon)
Generelt sett handler psykotiske symptomer mer om sanseinntrykk enn om idèer, typisk at man “hører stemmer”, ser ting som ikke er der, og så videre — men det må tas med i beregningen at vi snakker om små marginer. Som alle vet er det jo en mental funksjon hos alle normale mennesker som “fyller inn bildet” og setter navn på det man erfarer, slik at man “gjenkjenner det man ser” (eventuelt hører, eller på andre måter sanser) og slik sett “normaliserer” situasjonen sånn at vi kan håndtere og forholde oss til tingene. Det er selvsagt denne mentale hjelpemotoren både illusjonister, tryllekunstnere og ymse slags svindlere utnytter for å forvrenge oppmerksomheten vår. Ønsketenkningen kan du si. Eller “vanens makt”. Følgelig må vi være litt tilbakeholdne med å trekke et skarpt skille mellom sansningen og tenkningen. De griper mer inn i hverandre med gjensidig påvirkning enn hva som er optimalt.
En svært alminnelig form for galskap er å “søke bekreftelse” på tingene man tenker eller tror. Dette evneveike jåsset har åpenbart blitt dramatisk mye enklere etter at nettet kom. Nesten uansett hva slags syke tanker og fantasier man har så vil man finne noen på nettet som befinner seg “på bølgelengde” sånn at man kan erfare noen grad av normalisering. Du vet. At man ikke er den eneste i verden som har disse erfaringene, samhold gir styrke og det ene med det andre. Mye er forsåvidt harmløst nok, men det finnes også ondartede sammenslutninger og opplegg som tiltrekker seg individer med for eksempel voldelige disposisjoner, enormt hat overfor visse grupper i samfunnet og den typen ting. I stedet for å havne i selskap med normale mennesker som “snakker dem ned” havner de sammen med andre galninger av samme kaliberet – eller verre – som “snakker dem opp” og egger dem til å begå forbrytelser.
Jeg vet ikke hva vi kan/bør gjøre med disse tingene. Det er jo et problem at det oppstår kultlignende sammenslutninger på nettet som bidrar til å normalisere ekstreme holdninger og fantasier, men på den annen side så blir jo individer som havner i slikt selskap “synbare” på en måte de ellers ikke ville vært, slik at overvåkningspolitiet og andre myndigheter kan få dem opp på radaren sin og derfor kanskje avverge diverse “aksjoner” mens de ennå er på planleggingsstadiet. Alle har hørt om stokastisk terrorisme ved dette tidspunkt, altså når en “ensom ulv” begår handlinger på bakgrunn av ting de har lest, sett og/eller deltatt i på nettet og ellers, men denne forbindelsen er ikke åpenbar. Stokastisk terrorisme er i slekt med politisk svartekunst, som er påvirkningsarbeid rettet mot fryktkomplekser, fordommer og andre emosjonelt baserte elementer av folks mer eller mindre forstyrrede virkelighetsoppfatning. Alt sånt har blitt mye mer vanlig etter at vi fikk både nettet i alminnelighet og sosiale media i særdeleshet. Alle som har noenlunde åpne øyne og normalt godt gangsyn kan se at “ting har forandret seg” på den politiske arenaen. Alt er mer hysterisk og opphauset. Folk klager, skriker, gråter og oppfører seg som tullinger. Hva kan vi gjøre? Ingen vet.
For å snu stemningen avslutter jeg med en klassiker fra øverste hylle.
Det korte svaret er at ingen vet. Det bare er sånn. Alle “rasjonaliseringer” du har hørt – som for eksempel argumentet om trikinose – er falske. Det er spekulasjon som har tilkommet i ettertid og så blitt projisert tilbake på fortidens mennesker. Det mest fornuftige som er å si om saken er at enkelte betrakter grisen som et urent dyr som, hvis man spiser den, vil “besmitte” deg med sin urenhet og påføre deg metafysisk sykdom; altså en form for magisk tenkning. Til en viss grad er denne tanken om grisens urenhet svært vanlig, jevnfør til ord som griseri, svineri og så videre. Folk bruker slike ord hver dag, også de som spiser svinekjøtt, uten nærmere refleksjon.
Det er en del av grisens naturlige atferd å rulle seg i gjørme – særlig i varme strøk av verden – fordi dette beskytter huden dens mot sola. Hvis grisen har store områder å bevege seg på vil den foretrekke “ren” gjørme, men hvis den befinner seg på et avgrenset område – en svinesti – vil den heller rulle seg i sine egne ekskrementer enn å brennes av sol. Vi kan anta at folk har observert grisens atferd og konkludert med at den er avskyelig. Du vet. Grisete. Derfor vil de ikke ha noe med dette dyret å gjøre verken på den ene eller den andre måten. Et annet moment er at grisen kan være et farlig dyr. De er svært sterke i kroppen sånn rent muskelmessig sett og bittstyrken er på nivå med store hunder. Dessuten er de altetende og takker ikke nei til diverse kjøttmat — inkludert døde mennesker.
Julefeiring i Spania er ukjent for meg, men jeg legger jo merke til hva de kjører frem i butikkene. Det kan selvsagt legges ut til diskusjon, men jeg mener ihvertfall at de lager verdens beste skinke i Spania, basert på “svartfotsvin” (pata negra) som fores opp på eikenøtter (bellota). Dette er grunnlaget for jamon iberico som er dyrt som faen, men definitivt noe du bør unne deg litt sånn fra og til, for eksempel i høytidene. Mange tenker åpenbart slik — hvis ikke ville jo ikke butikkene køle på med så mange tilbud på skinke i varierende prisklasser. Imidlertid virker det ikke som “svinestek” er en ting. Du får kjøpt alle mulige slags ferske svinekjøttprodukter, dessuten bacon, pølser og så videre, men denne greia med å steke store kjøttstykker – for eksempel “juleribbe” – virker ikke som det mest vanlige. Som sagt, jeg vet ikke noe om saken, men jeg ser jo det jeg ser. Det er forsåvidt det samme for meg, fordi jeg er heller ikke spesielt begeistret for “tunge middager” basert i svære kjøttstykker, poteter og feit saus, men jeg liker det de gjør med skinka.
Vi avslutter med en ironisk hitsang fra slutten av 70-tallet.
