År: 2025

Det vi ser på flyfotografiet ovenfor kalles masaid sahrawiya – “ørkenfelle” – på arabisk, men de har av en eller annen grunn valgt å kalle dem desert kites på engelsk, etter at piloter “oppdaget” dem fra lufta for hundre år siden og syntes de lignet “drager” av den typen som folk leker med den dag i dag. Det var lenge svært omdiskutert hva slags formål de hadde, men nå vet vi at de er gamle fangstredskaper særlig rettet mot ørkengasellene som det en gang fantes så mange av. Opplegget er ikke ulikt arrangementene som steinaldermennesker i Norge brukte for å drive elg inn i trangere og trangere feller. Det finnes blant annet noen studier av disse tingene som ble gjort i forbindelse med utviklingen av Skytefelt Østlandet her i dalen. Først ble jo området undersøkt med finkam av Riksantikvarens folk for å dokumentere eventuelle kulturminner der før stedet ble skutt i fillebiter av kanoner, tanks og denslags. Jeg vet ikke hva som ligger på nett – selv leste jeg om saken på biblioteket – og jeg gidder ikke å lete fordi det er ikke viktig for poenget her og nå. Saken er at dette var næringsgrunnlag for den eldste “bymessige bosettingen” vi kjenner så langt, Karahan Tepe i Tyrkia. Kulturelt sett var befolkningen der det vi kaller jegere og samlere, men de var ikke desto mindre bofaste der på stedet i et par tusen år før jordbruk ble det folk typisk levde av. Dette er altså ørkendragenes tidsalder.

Fellene varierer mye i størrelse og fasong – fra noen hundre til mange kilometer lange – men felles for dem alle er at de har to lange “antenner” stikkende ut i landskapet. Disse starter ganske langt fra hverandre men blir smalere etterhvert inntil alt ender i selve fella, eller drapssonen, hvor man antar at et antall jegere har ventet på at dyra skulle ankomme mens en anne gruppe har jobbet med å drive dem fremover. Disse “steingjerdene” er ganske lave, bare omtrent en meter, slik at det ville ikke være særlig vanskelig for gasellene å hoppe over dem, men de gjør det likevel ikke av en eller annen grunn. De bare følger gjerdet fremover helt til de ikke kommer seg lengre. Hvor viktig denne jaktformen har vært i disse gamle kulturene reflekteres i det store antallet knokler etter gaseller vi graver ut rundt ved bosettingene deres. Det ser ut til at dette har vært hovednæringen, men det finnes selvsagt også mange andre typer knokler og bein, foruten tegn som tyder på at de har høstet diverse ville planter i tillegg. Saken er – som vanlig – det gamle mysteriet om hvorfor folk begynte med jordbruk og husdyrhold, altså det vi kaller den neolittiske revolusjon — fordi saken er jo at man må jobbe mer for hver kalori som bonde enn som jeger, så hvorfor? Det avtegner seg mer og mer et bilde av at folk ble bofaste lenge før de begynte med noen organisert form for jordbruksøkonomi. Først kom ørkendragene, som må ha vært såpass effektive at de etter noen tusen år i praksis hadde utryddet hele gasellebestanden på stedet, slik at det ble nødvendig å finne på noe nytt. Mange av de antropomorfe (menneskelignende) kunstarbeidene fra Göbleki og Karahan Tepe viser jo “emansiperte” – avmagrede og utsultede – menneskers anatomi, med synlige ribbein og det ene med det andre.

Annonsørinnhold

Knalltilbud på, Johaug, Fjällräven, Twentyfour +++

En kanal jeg følger på YouTube – The Prehistory Guys – som er to britiske karer på min egen alder, har lenge hevdet at “tash-tepelar-kulturen” (det overordnede navnet på bosettinger i Anatolia for 12-15.000 år siden) var slutten på noe, ikke begynnelsen. Det de fleste fantaserer om er jo at Tepe-bosettingene var “verdens første tempel” og den typen ting, som det overhodet ikke finnes noe grunnlag for å påstå. Det går ikke an å kategorisk si at “sivilisasjonen begynte i Göbleki Tepe”, men mange gjør det likevel. Jeg antar at alt handler om klikk nå for tiden. Hvor mange klikk får du? De som har en spennende historie vil typisk få flere klikk en de som bare har en sann historie. Generelt sett driter jo folk i hva som er sant, de vil ha sånt som skaper store bølger i følelseslivet. Folk vil ha kicks, ikke saklig informasjon. Ironisk nok minner det meg om “bønnen” til Aleister Crowley: Gi meg det sterke – uavhengig om det er ondt eller godt – og det som river i sjelen, skaper revolusjon i sinnet, får kroppen til å entre ekstase. Ikke uten grunn kalles jo Crowley “modernismens sanne far” (selv om andre har stått for oppdragelse av ungen). Folk forventer og forlanger mye av livet nå i våre dager. Det vi betrakter som normal levestandard i Norge i året 2025 ligger langt fanden i vold hinsides selv den mest flamboyante og ekstragavante luksus noen egyptisk farao noensinne kunne fantasere om. Deres verden var så annerledes enn noe vi vet om at det blir nesten som to helt forskjellige arter. Eller to helt forskjellige planeter? Uansett er det “bare” 4700 år siden de bygget den store pyramiden i Egypt. Du vet. Den som alle snakker om. Det gamle riket befinner seg nærmere oss i tid enn hvor nært egypterne er til ørkendragene, som typisk er enda 7000 år eldre enn pyramidebyggerne. Men hva kan vi si om selve kulturgrunnlaget? De eneste i Norge som fører noe som overhodet ligner på en steinalderøkonomi er de vi kaller “reindriftssamer” og selv de benytter seg friskt av all tilgjengelig teknologi. Spørsmålet er bare når de gikk fra å være reinjegere til å bli reineiere, som er to ganske distinkte ting. Jeg ser for meg at overgangen fra eldre (paleolittisk) til yngre (neolittisk) steinalder fulgte et lignende mønster, altså at det som i utgangspunktet var “villdyr” på grunn av høyt trykk mot denne ressursen etterhvert utviklet seg til å bli “tamdyr”. Det var ikke lenger nok til alle.

Hvilket til sist bringer oss til temaet befolkningsvekst. Hvor mange mennesker kan Norge i teorien fø på? Jeg vet ikke om noen har regnet på noe slikt, men det virker bent frem urimelig å for eksempel tenke seg en milliard mennesker her, eller engang hundre millioner. Når makses ressursgrunnlaget ut? Ti millioner? Tyve? Tredve? Det finnes visse økonomiske nøkler for beregning av “naken kaloriproduksjon” per kvadratkilometer dyrkbar mark, eller altså hva som i teorien går an før nok er nok. Hvordan merker man sånt? En ting er hva økonomene klarer å regne ut, noe helt annet er hva det såkalte folket opplever i sine feberfantasier. Nazistene blant oss hevder for eksempel at Norge allerede er fullt. Det er ikke plass til flere mennesker her, ihvertfall ikke flere “fremmedkulturelle” — eller altså brune individer. De mener at dette vil utrydde vår egen kultur, alle norske tradisjoner og så videre, selv om de færreste av disse typene kan kalles særlig kulturelt konstruktive. Jeg mener, hva gjør de for å ivareta det de kaller bevaringsverdig, annet enn å gråte og klage over at de må forholde seg til negere? Svaret er ingenting. Dette er evneveike fjøsnisser. Typisk moderne folk som verken kan eller vil noe, bortsett fra at de selvsagt ønsker mere kos og rus og denslags. Herregud så ekkelt. Filosofisk sett finnes det ikke noe slikt som “meninger”. Vi har ytringer og vi har handlinger. Meninger er verken her eller der. De har som regel ikke peiling på hva de prater om, de bare går rundt og føler ting. Du vet. Angst, hat og så videre. Inntil videre velger jeg å se slik atferd som et symptom på undergangen. Dette er jo dårlige mennesker, men de oppfatter det ikke slik selv. Svaret på hvor mange mennesker Norge kan fø på er at det handler mye om hva slags typer vi snakker om. Antaller kravstore og evneveike troll – altså “vanlige mennesker” i dagens Norge – vil selvsagt være mye mindre enn antallet dugelige og arbeidslystne individer. Det går hundre pysete blokkleilighetsbeboere for hver ene Lars Monsen-type blant oss, eller altså sånne som vil klare seg helt fint på egen hånd nærmest uansett hva som skjer. Jeg har selv ikke noe imot å hjelpe de som ikke klarer å hjelpe seg selv, men det blir litt drøyt når alskens børsmeglere og fondspirater krever helt absurd mye mer enn hva de fortjener. Kort fortalt: byfolk er bare avskum. Parasitter. Degenererte umennesker som bare konsumerer, forsøpler og klager over alt de ser som ikke umiddelbart behager dem.

Hvis noen sier omtrent to meter så vil de fleste normale mennesker umiddelbart forstå hva de snakker om. Et mål som er “noe i overkant av en kroppslengde” slik at hvis vi for eksempel snakker om et plankegjerde, så vil man ikke kunne se over det hvis man ikke er unormalt høy, men de fleste vil kunne heise seg litt opp med armene og kikke over. Men hvis noen sier omtrent 1,96724 meter blir det en forvirrende dissonans mellom ordet “omtrent” og alle desimalene i tallet. Målet er alt for nøyaktig til at det gir noen mening å snakke om det omtrentlige for selve tallets del, slik at hjernen vil se etter “noe annet” fordi det er åpenbart noe som ikke blir sagt her. Når og hvorfor behøver man hundredels millimeter i et mål? Og hvordan passer ordet “omtrent” inn i denne sammenhengen?

Spania har totalt 17 autonome regioner i henhold til grinnloven av 1978, hvorav en heter Galicia og omfatter det man får hvis man fortsetter Portugals grense rett nordover i stedet for å dreie vestover omtrent på høyde med byen Zamora. Den nordvestlige “utveksten” på kartet over Spania, med andre ord. Som alle vet ble mesteparten av Spania erobret av det som den dag i dag kalles moros – maurere, eller nordafrikanere mer generelt – tidlig på 700-tallet. Dermed ble det som kalles al-Andalus etablert. Saken er noe omdiskutert, men det antas at de kalte opp området etter vandalene, en germansk folkegruppe – også kjent som lugere – som utvandret fra det som i dag kalles Polen under de markomanniske urolighetene mellom årene 160-180. De tok opphold i det vi nå kaller Spania frem til de vandret videre på 400-tallet og erobret det som romerne kalte Afrika, grovt sett nordkysten av kontinentet frem til og inkludert dagens Tunisia.

Annonsørinnhold

Knalltilbud på, Johaug, Fjällräven, Twentyfour +++

Hva er poenget med å “erobre” et land? Det spørs hvem man stiller spørsmålet til. For et folkeslag handler det mest om et sted de kan bo, men for en stat – uansett hva slags forfatning de ellers har – handler det om “skattland”. Staten sikrer seg rett og slett flere inntekter jo mer land de kan skatte av, selvsagt under den forutsetning at det finnes økonomisk virksomhet på stedet som er verd bryet (og kostnadene) med å etablere og vedlikeholde lokale styresmakter. Hvis det er bare bråk og tull med de lokale innbyggerne kan man like så godt gi faen og heller trekke seg litt tilbake og etablere en “sterk grense” slik for eksempel romerne gjorde i Storbritannia med Hadrian’s Wall mot innbyggerne i det vi nå kaller Skottland (selv om skottene teknisk sett er en irsk folkegruppe som innvandret mye senere). Sånn er forretningslivet. Hvis man må pumpe flere ressurser inn i et prosjekt enn man får ut av det driver man jo med tap.

Jeg har sett litt på kartet over Galicia. De har det som heter Ribeira Sacra – den hellige elvebredden – som generelt sett er et vindistrikt, og de produserer noen av Spanias beste (og dyreste) vinmerker. En småby i regionen heter Ribadevia, og de har noe som heter Barrio Judio; det jødiske nabolag, sentrert rundt Plaza Magdalena. Prisene på eiendom er ganske høye der, men ikke urimelig høye, ihvertfall ikke etter en norsk målestokk. Jeg har inntrykk av at det er “hippe” typer som søker seg dit. Du vet. Kunstnere og denslags. Folk som ikke protesterer når det settes en flaske rødvin eller to på bordet. Men hva eksakt er det som gjør det til et jødisk nabolag? Det var jo mildt sagt utrygt å være jødisk i Spania under og etter pogromen av 1391, som krevde “omvendelse” til katolsk tro under trussel om tortur og død – altså det sånne typer nå i dag kaller “integrering” – men selv de såkalte marranos – “omvendte jøder” – ble betraktet med mistanke og folks “jødeskepsis” endte ikke uofte i vold og overgrep. Ifølge avisen Times of Israel har Ribadevia kanskje Europas “mest sjarmerende juderia” med både jødiske vinhandlere og bakere. Alt de mangler er jøder, sier avisen ironisk. Det er ellers vanskelig å finne historisk kildemateriale om saken på nettet — så jeg bare skyver det fra meg inntil jeg selv har mulighet til å vandre litt gatelangs der og se på forholdene. Det finnes visstnok et jødisk museum…

Vi må anta at det går an å ha jødiske nabolag uten jøder på den samme måten som man kan ha spanske trapper uten spanjoler, eller et romersk teater uten romere. Hva vet jeg? Jeg er jo ikke interessert i sånt. Det er ikke relevant. Hva så om noen identifiserer seg slik eller sånn? Det har nesten aldri noe å si i praksis. Hvem bryr seg om denslags? Herregud. Hvis jeg har et ærend hos en vinhandler driter jeg i om det er en jødisk vinhandler – eller hva som helst annet det måtte gå an å kalle dem – så lenge de får til å handle med vin uten å gjøre det kleint eller dramatisk. I det hele tatt liker jeg det dårlig når folk prøver å trekke meg inn i sine private fantasier. La oss bare holde oss til det vi har å gjøre, okay? Jeg vil ikke vite hva folk tror på, hvordan de liker å ha sex, hvor mange penger de har, eller noe av alt det jåsset folk krangler om år ut og år inn uten at de noensinne kommer seg noe sted. Så snart noen sier ordet Gud er det over og ut for meg. Det går ikke an å si noe “sant” om Gud. Diskusjon avsluttet. Jeg mener, hvor evneveik går det an å bli? Hva er du? En profet? Selv er jeg jo bare filosof. Jeg vet strengt tatt ingenting. Alt vi har er bare et nubuløst nettverk av konsepter, anskuelser og språkformer; laget av, med og for mennesker, som regel av politiske årsaker. I utgangspunktet er vi bare en litt absurd form for aper som prøver å leve et slags liv i en verden vi forstår dårlig og behandler enda verre. Jeg tror ikke på sånne som kommer med svar. Det beste vi klarer å få til er “bedre spørsmål”. Resten er i konstant forandring.

Historien forandrer seg ikke var det en naiv sjel som sa til meg her om dagen. Å du svette Jesus. Hva skal man ikke høre i denne verden? Alle vet jo at den historien du får vil variere etter hvem som forteller den. Det er ikke realistisk å jobbe mot “enighet” mellom folk. Eller rettere sagt, det er dødfødt som diplomatisk virkemiddel. Jeg mener, hvem har noensinne hørt om så mye som ett menneske som er “enig” – med seg selv og ingen flere – bare fra våren til høsten? Hvis man er et normalt menneske vil man jo hele tiden oppdatere sitt eget informasjonsgrunnlag og justere posisjon i henhold til den nyeste og beste databasen man har. Sånn fungerer all statistisk inferens i tradisjonen etter Thomas Bayes. Ihvertfall i den grad folk overhodet bruker intelligensen til å navigere livet i denne verden, heller enn det jeg kaller følsa — et imaginært organ som overstyrer intelligensen med emosjonelle energier. Du vet. Når folk “føler” det og det, til tross for at enhver intelligent fortolkning av temaet påbyr noe helt annet. Hva er det som skjer med dem? Jeg vet ikke hva annet jeg skal kalle det, så jeg oppfatter det som en mentalt degenerativ tilstand. Et henfall til vår dyrenatur, om du vil. Jeg synes ikke det er greit når voksne mennesker som gjør krav på normal respekt prater tøys og oppfører seg idiotisk, til tross for at de kan bedre. Eller jeg mener, litt er greit, på en normalt snøvel-sjanglete måte, ettersom man strever med å oppfatte og konseptualisere noe, men ikke når det blir et etablert personlighetstrekk som holder seg konstant over tid. Da har vi et problem. Psykologisk sett går det en nokså uklar grense mellom personlighetstrekk og personlighetsforstyrrelser, men vanligvis kommer ikke det siste ordet til anvendelse før greia deres medfører sosiale problemer. Når noen “får mange mot seg” er det jo ikke et tegn på at de har ekstra mye rett, selv om det kan oppleves slik fra en subjektiv sysnvinkel, særlig hvis man klarer å spane opp et ekkokammer på nettet. Børre på Facebook mener det samme som meg.

Ved dette tidspunkt handler det ikke lenger om høyre og venstre innenfor politikken, men om rett og galt. De seriøse mot tøysekoppene. Folk lyver så det renner av dem, mens de blunker blygt og later som ingenting. Hvorfor har det blitt sånn? Jeg mener, hvem påstår noe som alle med tilgang til Google – som alle jo i utgangspunktet har hvis de er på nett – kan slå opp og finne ut er bare løgn og pølsevev i løper av sekunder? Satser de på at folk er for late til å sjekke det de påstår? Jeg kan se hvordan en slik strategi vil virke etter sin hensikt noe av tiden, men ikke hele tiden. Nå må det jo for ordens skyld nevnes at ikke alt man finner via Google er “god informasjon” men det er likevel en god vane å dobbeltsjekke alt man hører før man bestemmer seg for hva man skal tro på. Eller tro og tro fru Blom; hvis man ikke behøver å bestemme seg der og da så er det bedre å la være. Det vil jo alltid komme mer informasjon. Når noen påstår at de vet sannheten om noe så lyver de i 99,99% av alle tilfeller — resten handler om flaks. Spørsmålet er ikke om de lyver, men hvorfor. Hva er det de ønsker å oppnå? Det er relativt sjelden man støter på rene lystløgnere, altså sånne som gir totalt faen og bare sier hva som helst som faller dem inn, hvis det kan gi dem noe der og da (selv om amerikanerne åpenbart liker å ha sånne personegenskaper i statslederen sin). De fleste løgnere prøver å oppnå noe etter måten ganske spesifikt. De har en plan. De vil noe. Jeg har ikke fantasi sterk nok til å forestille meg hvordan det må være å vokse opp nå i dag, som det har blitt helt normalt å lyve og bløffe om alt mulig. På den annen side, ville jeg egentlig ha blitt noe annerledes? Selv i en tid da det ble betraktet som både æreløs karaktersvakhet, politisk selvmord og det ene med det andre, hvis noen gikk rundt og serverte løgner på løpende bånd, hadde jeg liten tro på det meste folk sa til meg. La meg forklare. Jeg tror ikke alle mennesker alltid mener å lyve. Dette er ikke hovedproblemet. Saken er at de tenderer mot å være late, slurvete og upresise. De tror på all mulig slags bøff, men de vet ingenting om noenting. Fordi de gidder ikke.

Det er vanskelig å finne noen historisk epoke – eller geografisk, antropologisk, kulturell eller annen region – som ikke har betraktet menneskenes utpregede tendens til å søke “enkle løsninger” som roten til alt ondt. Om og om igjen har kloke mennesker sagt det samme — og dumme mennesker har vært akkurat de samme både i teori og praksis. Det er jo en essensiell del av diagnosen idiot at man er for dum til å forstå hva som foregår. Enhver typisk idiot føler seg smart, selv om det er enkelt for alle andre å se at dette ikke er tilfelle. Intelligens er hva som skjer når man i det minste senere ser på hva som skjedde etter at man har hatt god grunn til å føle seg dum. Etterpåklokskap fortjener ikke sitt dårlige rykte, fordi det er jo tross alt bedre enn ingen klokskap. Det er et skritt i riktig retning. Det er ikke sikkert at man skjønner hva som “egentlig” skjedde, men man vil i det minste skjønne noe og oppgradere databasen sin i henhold til dette, slik at neste gang man erfarer lignende omstendigheter er man bedre forberedt enn forrige gang. Man “feiler bedre” som folk sier, og slik fortsetter det en stund, helt til man greier å “knekke koden” og komme seg opp på neste nivå. Dette er et triks som bare kan gjøres ved hjelp av intelligensen. Følsa har ingen slike applikasjoner. Så lenge man hovedsaklig lar seg styre av emosjonelle energier vil man aldri bli noe mer enn et dumt dyr.

Jeg resirkulerer det forrige illustrasjonsbildet fordi denne gangen handler det om Meta spesifikt, ikke nettet generelt, og saken er en jævlig cringe video Mark Zuckerberg nylig publiserte. Der redegjør han for visse strategiske valg selskapet har foretatt i anledning “det politiske skiftet” i USA. Han både ser ut som og prater som en fette idiot i videoen. Hvis du ikke har sett den bør den ikke være vanskelig å finne, både i sin originale form og med ymse kommentarer hengt på av folk som analyserer budskapet. Meta skal kvitte seg med “faktasjekken” nå som markedet viser interesse for en mer frivol og følelsesstyrt offentlig debatt. Fakta er ikke etterspurt. Folk vil ha noe som røsker i rasken. Et kick. Et lynglimt av noe som ligner på normale følelser, resirkulert gjennom influensere som man liker å suge på.

Generelt sett er det slik at folk blant oss i de rike og åpne demokratiske land som bæser om “ytringsfrihet” er sånne som ikke fortjener det — analogt til hvordan det å be om respekt er et idiotsikkert tegn på at man ikke fortjener det. Alle kan se at Twitter har blitt det verste skithølet på nettet etter at han evneveike sørafrikaneren tok over og slapp nazistene fri. Det er mange som fortsatt bruker Twitter av gammel vane, men bare det å ha greia på telefonen sin er et sikkerhetsproblem blant seriøse mennesker som forstår hvordan menneskesinnet fungerer. Bruker du Twitter? Da slipper du ikke inn her. At man ikke har evnen til å se hva som skjer på det nettstedet er med andre ord en sikkerhetsmessig sorteringskategori på linje med å ha vært et registrert medlem i Stormfront eller Zorn88. I aller beste fall skyldes det bare bevisstløshet. At man trodde noe, eventuelt at man bare ville “være der ting skjer” og ha det gøy. Hva vet jeg? Jeg har aldri likt Twitter, men jeg kjenner forsåvidt mange som kvitret kvitt kvirrevitt mange ganger hver dag men som “føler uro” nå.

Uskyld er en tilstand bare barn har noe rettmessig krav på. Voksne mennesker har kunnskapsplikt. Du må vite hvordan verden er, hvordan mennesker oppfører seg, og så videre. Voksne mennesker har plikt til å forstå korrupsjon. De er nødt til å konfrontere og ta stilling til verdens ondskap, noe som heldigvis er enkelt fordi de er selv onde, så det fungerer faktisk bra å ta utgangspunkt i speilet. Dette er ikke noe forhandlingsspørsmål. Alle mennesker er onde, på det samme vis som alle mennesker er seksuelle. Spørsmålet er bare om de har kontroll på greia. Ansvar må både forstås og fullt ut aksepteres før noen fortjener frihet. Ja du kan få full frihet til å gjøre som du vil med ditt eget liv, men du må også ta med i beregningen at hvis du krysser grenser sånn og slik så vil det komme straffereaksjoner. Ikke nødvendigvis fra det offentlige, men fra omgivelsene i mer generell forstand. Du vet. Folk som reagerer og den typen ting. Det er ikke forbudt å være idiot, men posisjonen kommer med visse “selvstraffende” mekanismer i det sosiale feltet. Konsekvent praksis av idioti vil over tid lede individet i retning av nazikategorien. Det er et selvoppfyllende profeti. Det ekstreme kaller på dem. Normale mennesker har jo per definisjon ikke bruk for ekstremister i livet sitt, fordi dette forskyver grensene, slik at de eneste positive tilbakemeldingene man vil få under en radikaliseringsprosess kommer typisk fra de som er enda større og mer ekstremistisk motiverte idioter enn dem selv. Sånn har det fungert i alle år.

Ytringsfrihet er et juridisk begrep som bare handler om statens begrensede rett til å bruke voldsmakten mot den politiske opinionen, si for eksempel gjennom å etterforske journalister og andre som stiller kritiske spørsmål til myndighetenes behandling av slike og sånne saker. Det er ikke nødvendig å trekke noen for retten, langt mindre å dømme dem. Bare det å etterforske dem, stadig kalle dem inn til avhør, pågripe dem vilkårlig på gata og den typen ting, skaper i seg selv et uhyggelig klima av overvåkning og personforfølgelse som gnager hardt på både psyken, økonomien og tiden man har til rådighet for såvel jobb som andre ting. Ytringsfrihet i en privat kontekst er noe helt annet. Det at man for eksempel ikke kan si hva man vil på en bloggplattform som denne – men også på Facebook og andre gigantplattformer – handler mest om hva slags “image” nettstedets eiere ønsker å dyrke frem. De er jo avhengig av at folk ønsker å kjøpe reklameplass der, noe som igjen handler om hva slags “image” vedkommende produkt eller tjeneste ønsker å dyrke frem. Temmelig lettfattelig, egentlig, selv om nazibevegelsens nye overlord Elon Musk gikk til sak mot selskaper som ikke lenger ønsket å kjøpe reklameplass på “nye Twitter” (som nå bare bruker et kastrert hakekors som sitt varemerke). Ekstremister som gråter fordi de føler seg forfulgt, undertrykt og det ene med det andre, fortjener ingen sympati. Selv er jeg på mange vis en ganske ekstrem type, men jeg har også selvdisiplin. Jeg utfordrer ikke “det normale”. Hva skal poenget med noe sånt være? Jeg behøver ikke andre menneskers aksept eller forståelse og jeg ønsker ikke at de skal bli som meg. Jeg har blitt moderert eksakt ên gang på plattformen blogg.no — og da handlet det om en litt syk sans for humor. Verken mer eller mindre. Det kommer neppe til å skje flere ganger. Jeg føler ingenting i sakens anledning.

Tenk på sosiale media som “virtuelle utesteder”. Staten har fastsatt sine grenser for hvem man har lov å slippe inn på et sted som skjenker alkohol, men utestedet kan fritt fastsette enda strengere regler, bare ikke noe “mildere”. Når staten sier minimum atten år kan stedet velge å for eksempel si minimum treogtyve. Eller hvorfor ikke førti? Jeg ville helst ha gått på et sted med førti års aldersgrense hvis jeg skulle gått til noe utested. Hvorfor? De godt voksne gidder sjelden å starte noe jævelskap. Dessuten er det neppe særlig fristende for de helt unge å prøve å jukse seg inn på et sted hvor det bare vanker gamlinger. Herregud. Siden tilkommer andre ting, si for eksempel plikt om “antrekk” – det vil si at man ikke slipper inn med olabukse og joggesko – som heller ikke særlig mange gidder å diskutere med. De går bare et annet sted. Tanken er jo at man vil få et annet miljø hvis man krever at folk skal kle seg pent før de slipper inn der. Det samme prinsippet kan gjøres abstrakt og transporterers over til nettet, slik at diverse former for språkbruk og temavalg ikke er tillatt på den og den plattformen. Dette berører på ingen måte temaet ytringsfrihet. Jeg mener, hva slags friheter er det rimelig å gjøre krav på i en annen manns hus? Hvis du ikke godtar de lokale ordensreglene har du frihet til å ta med deg ræva di og pigge av. Det er alt. Problemet med Facebook og andre ekstremt store nettsteder er at de ligner veldig på “et offentlig sted” selv om de juridisk sett er “private”. De har med andre ord lov til å operere med strammere standarder enn hva det offentlige krever. Det er urimelig å anklage dem for forsøk på å “styre hva det er lov til å si” når hele forretningsidèen betinger en viss styring med sånt. Alle vet at hvis et utested ikke gjør noe for å sortere klientellet sitt så vil de ende med å bli overtatt av bøgen, det vil si sånne som alltid får null i stilkarakter og som også ofte oppfører seg deretter. Laveste tillatte standard i samfunnet er jo når noe er helt bånn i bøtta men likevel “ikke straffbart” mens nesten alle foretrekker bedre standarder enn dette.

De som vil ha full ytringsfriher – så langt loven rår for – kan starte sitt eget nettsted. Og de som ikke vil belemres med noen sosiale krav til oppførsel og antrekk når de et ute for å ruse seg på alkohol kan oppsøke hverandres privathjem. Så lenge man befinner seg på andres eiendom – i abstrakt eller konkret forstand – må man imidlertid innrette seg etter de reglene stedets eier har fastsatt. Sånn fungerer ting i den virkelige verden. Mennesker tenderer mot idioti når de blir gitt frihet uten å vise noen vilje til å ta ansvar og praktisere selvdisiplin. Er det overhodet noen som synes det er helt greit når noen andre blir “utagerende” på en fest de har arrangert i sitt eget hjem? Jeg tviler på det. De kommer til å ta grep for å få situasjonen under kontroll og om nødvendig bortvise eventuelle krakilske individer. Hvorfor skal ting fungere på noen annen måte på nettet? Jeg ser det bare ikke. Vi er jo ikke “hjemme” – selv om vi opererer hjemmefra – når vi er på en plattform som har en privat eier, eller engang en offentlig eier. Ingen kan fritt “gjøre som de vil” når de er ute blant folk. Det er rett og slett ikke sånn virkeligheten fungerer. Det vil alltid finnes grenser når det er mer enn èn person tilstede i en situasjon. Alt man sier og gjør vil ha konsekvenser, hvor alvorlighetsgraden henger på hva slags energi man selv brakte inn i saken. Hvorom allting er, fra observatørens synspunkt er det Meta nylig gjorde “ikke klokt”. Ihvertfall ikke hvis de overhodet bryr seg om brukergrensesnittet, fordi verken annonsører eller “normale brukere” av nettplattformer setter pris på at stedet beveger seg i retning av det ekstreme, hvilket selvsagt er den eneste åpne og farbare retning de har. Jeg har aldri møtt noen som synes at Facebook behøver mer mannskit og alskens ideologisk abbelgabbel.

Først må det sies at dette ikke spesifikt angår selskapet Meta, deres produkter og/eller andre applikasjoner, men de er vel det fremste symbolet for “nettkultur” i sterk fremvekst over de seneste tyve år. Til å begynne med opplevde jeg de nye sosiale mediene som interessante, men over tid har alt gått helt på trynet. Jeg vet ikke hvorfor. Sannsynligvis må vi se på et sett av innbyrdes “samarbeidende” årsaker som etterhvert har fått ting til å tårne seg opp — men jeg foretrekker ikke desto mindre å skylde på grådighet. Du vet. En av de katolske dødssyndene. Jeg har en nokså lang front av konflikter i forhold til det katolske opplegget, men akkurat der er vi enige. Ingen av dødssyndene er gode ting, verken som abstrakte konsepter eller som personegenskaper. Skal vi ramse dem opp? Avaritia, superbia, luxuria, invidia, tristitia, gula, ira. Syv i antallet. På norsk heter de grådighet, hovmot, utukt, misunnelse, latskap, fråtseri, vrede. For mer informasjon om saken, søk på nettet. Dette skrivestykket handler jo ikke om dødssyndene.

Hver gang jeg åpner en nettside – som enten er ny eller som jeg ikke har brukt på en stund – kommer det opp spørsmål om kjeks. Cookies. Eller informasjonskapsler som sikkert er den mest teknisk korrekte norsk. Det jeg ikke skjønner er hvorfor de ikke bare snakker sant. Vi bryr oss om ditt privatliv. For noe jævla piss. Det beste man kan si er at jeg håper det ikke er sant. Privatliv betyr jo per definisjon at jeg ikke ønsker at noen skal komme og bry seg om eller med – eller noen som helst annen slags preposisjon – opplegget mitt. Privat, ikke sant? Ingen som åpner en slik merket dør har hederlige hensikter. La oss bli ferdig med den saken sporenstreks. Banke på og avvente svar er noe annet. Det er streit, men man valser ikke bare rett inn. Alle vet dette. Vi kaller sånt overtramp — og det kan lede til gudene vet hva slags ubehageligheter, litt avhengig av akkurat hva som foregår bak døra i det øyeblikket. Uansett, dette er en fillesak, er det ikke? Verden er full av alskens pissprat som ingen gidder å finlese, så alle bake klikker på knappen. Okay. Kom til saken. Det er ihvertfall hva jeg gjør og alltid har gjort på nettet. Selv om jeg har godt over gjennomsnittet bra forutsetninger for å forstå juridisk språkbruk har jeg godt under gjennomsnittet liten tålmodighet med sånt jåss. Sånn er sakens fakta. Jeg tar det for gitt at verken nettstedet eller jeg har kriminelle hensikter, så det bør stort sett gå bra.

Annonsørinnhold

Stort påskesalg hos Get Inspired: Spar opptil 70%

Det foregår noe kunstig – pardon the pun – med kunstig intelligens. Hvorfor er det ofte de samme individene som både advarer mot mannskiten men også peiser på for å få en stadig mer oppgradert modell ut på markedet? De fremstår ikke som hederlige mennesker, så det følger naturlig av dette at produktene deres heller ikke kommer til å være hederlige. Fra barndommen kan de fleste huske at voksenpersoner ofte tilsynelatende hadde noen slags sjette sans i forhold til om noe man sa var sant eller om man prøvde å skrøne seg ut av trøbbel. Det samme kan sies om etterforskere. De ser på hva slags informasjon som blir presentert på hvilken slags måte. Uansett er det ganske enkelt for et trent øye å se når noen lyver om noe, overdriver eller misrepresenterer en sak. Man behøver ikke å gå særlig mange runder med dem. De henfaller alltid til dårlig dikterkunst, om man skal kunne si det slik. Historien deres fungerer ikke. Selv en svært godt trent løgner med lang erfaring i faget lider jo under den fundamentale svakhet at det er ikke noe der. Man bare skraper litt på overflaten, så kollapser hele korthuset. Ved det tidspunkt må løgneren enten bøye av, stikke av eller legge på en ekstra kriger og bli psykopatisk insisterende om saken. Hvilken strategi de velger handler om hva de har investert i greia. Hvis de har mye å tape – og/eller mye å vinne – må man regne med at folk går lengre enn de ellers ville ha gjort. For eksempel vil nesten alle heller begå lovbrudd – gitt at det er rimelig sannsynlig at de kan slippe unna med det – enn å ta et seriøst økonomisk tap på strak arm. En moralsk helteglorie kan jo ikke brukes til noe, mens en feit seddelbunke kan åpne alle slags dører for deg. Sånn fungerer virkeligheten. Markedet favoriserer løgnere, kjeltringer og psykopater.

Nettet har blitt – eller har kanskje alltid vært – et lovløst sted, og da mener jeg ikke på den kule og kreative måten, men i sin mest ondartede form. Jeg mener, hvem behøver noe sånt som kryptovaluta? Det er en “bølge” som består av mange millioner evneveike fjols, men oppå bølgen surfer det internasjonal kriminalitet som benytter seg av de mulighetene som finnes. Alle vet dette. Hvorfor tror de likevel at denslags har noen samfunnsnyttige applikasjoner? Det er vanskelig å se hvordan folk får sånt til å henge sammen. Hvilket bringer oss til det dype problemet med kunstig intelligens: Folk lyver, snyter og bløffer. Det er etter måten vanlig å bare ta hensyn til det som er bra for en selv mens man driter i alt som finnes av negative konsekvenser under henvisning til at jeg gjør jo ikke noe galt, mener noe ondt, og så videre. Selv når de får det forklart ned i detalj hvordan de bidrar til internasjonal menneskesmugling, terrorisme og det ene med det andre, så står de bare der og blunker med de store, tomme øynene sine mens de mumler noe om fortjenestemuligheter. Det er så vanlig å lyve nå for tiden at folk nesten ikke reflekterer over saken lenger. Reklame har over tid kondisjonert oss alle til å forvente falskhet og “skjulte motiver” i alt og alle. Det er på ingen måte mystisk at konspirasjonsfantasier har eksplodert etter at nettet kom. Det er en forutsigbar konsekvens av at ingen verdier holdes høyere enn profitten. Problemet er ikke så mye at kunstig intelligens er farlig i og for seg selv, men at det blir som å gi et maskingevær til en mentalt ustabil og identitetsforvirret tenåring. Det kommer ikke til å ende bra.

Jeg kjenner personlig et antall mennesker som bor i området som står i brann akkurat nå. Det brenner riktignok mye i California “til vanlig” også, men det har ikke typisk foregått i selve bystrøkene av Los Angeles. Foreløpig er det uklart hva som skjer videre; om det baller på seg enda mer eller om brannvesenet lykkes i å få jævelskapen under kontroll, men de har et problem med vann. Hvorfor det er vannmangel i California er en historie i seg selv, men slik er det altså. Dette er opplagt ikke hjelpsomt. Mer enn hundre tusen mennesker har så langt blitt evakuert fra faresonen — så du kan jo selv tenke deg hva slags stemning som preger folk på stedet, nyhetsreportere og andre.

Det er ikke noe folk kan gjøre for å “hjelpe” annet enn å skjerpe seg rent generelt sett i forhold til klimaproblematikken, som er den ultimate årsaken til at ting for øyeblikket er ute av kontroll i Los Angeles. Det er allerede svært galt, men det har potensiale til å bli fullstendig katastrofalt i forhold til “tap av eiendom” som selvsagt er det som rammer befolkningen på stedet mest direkte. Dette sammenfaller ubeleilig nok med at forsikringspremiene har blitt så dyre i løpet av de siste ti årene at mange rett og slett ikke har råd til brannforsikring. Hva betyr det å miste alt man har? Det er svært variabelt hvor bra folk takler sånt. Jeg ser ikke noe poeng i å spekulere om saken. Det skal bare anføres at dette er hva som skjer for mange akkurat nå. Flammene sluker alt, men vi har ennå ikke sett katastrofens sanne ansikt.

Annonsørinnhold

Knalltilbud på, Johaug, Fjällräven, Twentyfour +++

Hvilken sommer var det som var så jævlig tørr her i Norge? 2018? Jeg husker ihvertfall at det var store skogbranner på mange steder. Imidlertid har vi så langt observert noen prekær vannmangel noe sted i Norge, så brannvesenet har i det minste tilgang til vann. Jeg mener, hva får de gjort hvis de ikke har vann? Herregud. Mesteparten av gårsdagen min gikk med til å måke snø — og det kom ikke engang spesielt mye her, bare kanskje 30-40 centimeter. De har spådd mildvær til uka så det lønner seg å få hele jobben gjort mens snøen ennå er rimelig tørr og lett. Senere blir det jo verre. Hva kan du gjøre? Naturen bestemmer. Å tro noe annet er fullstendig fette sinnssykt. Det går an å “ri på bølgen” som en annen surf dude fra California, men det går ikke an å stanse noen av naturens prosesser når de først har startet opp. Enten må man klatre opp på toppen og ta det som et bukkeritt, eller så må man bare komme seg til helvete unna vei.

For øyeblikket må jeg bare vente mens diverse ting går sin gang, men om tre-fire måneder flytter jeg til Spania, men ikke til det jeg tenker på som Ørken-Spania – Costa del Sol og så videre – jeg ser på steder som har mye nedbør og ellers er preget av “Atlanterhavs-klima”, det vil si langs nordkysten av landet. Imidlertid vil jeg ikke måke snø noe særlig mye mer i løpet av resten av livet, så jeg noterte meg med en viss tilfredsstillelse at det var 10-15 grader i “mitt” område av Spania mens det var tredve kalde her i Østerdalen. Det eneste stedet jeg har overvintret i Spania før er jo Barcelona og selv der var det dager med minusgrader og tilløp til snøfall — som jeg den gangen opplevde som “ganske udramatisk” mens de spanske var tildels panikkslagne og trafikken ble helt absurd. Ikke alle har hatt glattkjøringskurs, for å si det slik. Vinteren i Barcelona – og regionen ellers – er forsåvidt akseptabel nok, det er sommeren jeg ikke hæler. Alt for varmt for en blek type som meg. Jeg fungerer bedre under tredve kalde enn tredve varme, kan du si. Man kan jo kle seg varmt, fyre og det ene med det andre, men jeg vet ikke hva man kan gjøre når det blir alt for varmt annet enn å lete opp et kjølig sted, som i praksis betyr innendørs. Jeg driver ikke og vanker ute mens det er forjævlig kaldt heller, ihvertfall ikke noe mer enn jeg må, men det blir ikke aktuelt å bosette seg noe sted som er beryktet for hetebølger om sommeren. Hele poenget med å flytte sørover er jo at jeg kan holde på og tukle med ting utendørs gjennom hele året.

Skogbranner i Sør-Europa har ellers vært omtrent som skogbranner i California ganske lenge nå. De forventes til en viss grad, så folk er forberedt, men jeg ser for meg at forsikringspremiene også gjenspeiler dette til minst den samme grad, og det er jo ellers ikke noen grunn til å plassere seg i noen faresone hvis man ikke må. Det gjelder både brann og flom. Jeg vil ikke ha noen av delene, så i den grad dette overhodet er forutsigbart satser jeg på “et annet sted”. Jeg antar at vi kommer til å passere et antall klimamessige vendepunkter i løpet av de neste ti årene. Golfstrømmen kommer jo til å bli borte “snart” — uten at noen kan si noe eksakt om verken tidshorisont eller noe annet. Det kan skje i år eller det kan skje om hundre år. Ingen vet. Som alle imidlertid vet befinner vi oss jo egentlig midt i en istid, eller rettere sagt i en varm periode som forventes å ta slutt i løpet av de neste tusen år. Da er det tilbake til to kilometer med is over Hamar for de neste hundre tusen år eller deromkring. Nok til å utslette alle spor etter alt. Sånn er naturen. Den tar ingen hensyn til hva mennesker ønsker og vil. Dessuten er det ingen av oss som lever særlig lenge heller. Man rekker så vidt å sette seg inn i hva livet handler om før det tar slutt. Vi er en ganske absurd art av aper slik sett. Folk har mest krefter og pågangsmot mens de er på sitt mest idiotiske. Dermed går det som det går.

Det enkle svaret er fordi han er fette idiot. Alle kan se det. Spørsmålet er om de vil se det — og svaret er i hovedsak nei. Jeg har mange venner som kjører Tesla og som befinner seg i noen slags psykose rundt hva dette betyr, hva de gjør og ikke gjør for verden, hvordan Musk er et teknologisk ideal og så videre, slik at jeg har ikke nødvendigvis lyst til å pisse i frokostblandingen deres, men på den annen side så kommer vi jo til et punkt når nok er nok. Dette er evneveikt. Det går ikke an å late som om dette avskummet engang fortjenet liv og frihet lenger.

Hva er det som er galt med Elon Musk? Det blir bare spekulasjon inntil en rettsoppnevnt psykiater går løs på oppgaven, men hvis jeg skulle satset penger på noe ville det vært hans tilsynelatende bunnløse behov for å bli beundret og smisket for – tilsynelatende det samme emosjonelle svarthølet som driver Donald Trump – som imidlertid passer dårlig sammen med den andre puslespillbrikken, nemlig at han er eksepsjonelt cringe – det motsatte av kul – som person. Er han delvis autistisk? Det ville i så fall forklare mye, ikke minst hans nærmest geniale evne til å ikke forstå hvordan mennesker fungerer – eventuelt evnen til å ignorere alt han forstår – til fordel for et kostbart og i den endelige analyse håpløst program for å skaffe seg et antall billige “nettvenner” gjennom det mystiske oppkjøpet av Twitter.

Annonsørinnhold

Stort påskesalg hos Get Inspired: Spar opptil 70%

Selv er jeg en hardkokt jævel. Det betyr ingenting for meg hva mennesker “føler” – inkludert meg selv – jeg bryr meg bare om hva som er nødvendig. Dette høres sikkert helt hårreisende ut fra en naiv synsvinkel, men i det store bildet betyr det i praksis at jeg er ingen sosial sadist heller. Jeg føler ingen glede over andres ulykke, selv ikke folk jeg forakter. Jeg unner dem likevel livet, mulighetene og tragediene man erfarer her på jorda. Det er ikke opp til meg å avgjøre andres skjebne, ihvertfall ikke i noen større grad enn hva som skjer via normal samhandling i den virkelige verden. Jeg bruker eksakt null tid på å fantasere om andres lykke og ulykke. Det er jo ikke mitt problem. De fleste setter pris på dette. De liker at jeg gir jevnt faen i hva de gjør og ikke gjør med sitt eget private liv, så lenge de ikke tramper meg på tærne. Hvem ønsker vel en verden hvor alle går og skuler mistenksomt på hverandre? Herregud. La folk være i fred, så har du et rimelig bra moralsk grunnlag for å forlange det samme selv. Hvor vanskelig kan det være?

Ovenfor ser vi maleriet Syklist av Natalia Gonsjarova fra 1913. Man sorterer det under stilretningen kubofuturisme, som i sin tur baserer seg på prinsippene som Filippo Tommaso Marinetti utla i sitt Manifesto del Futurismo fra 1909, grovt sett et “fremtidsoptimistisk” skriftstykke som gikk for å forkaste tradisjoner, historie og denslags senilt nonsens til fordel for en kulturell bevegelse i retning av maskiner, industri, ungdom, vold og hastighet. Altså det vi alle – hundre år i ettertid – elsker høyere enn alt annet. (OBS! Denne frasen kan inneholde spor av ironi.)

Selv har jeg bare èn ting å si: Man bør helst ha en svært god fantasi hvis man har tenkt å forlate virkeligheten. Selve det bærende prinsippet både hos Marinetti og alle hans følgere – fra og med den gangen og helt frem til nåtid – har jo hele tiden vært at menneskets kamp mot naturen er selve motoren i alt fremskritt, både det vi ønsker oss og det vi får i form av utilsiktede konsekvenser av vår heroiske kamp mot naturens tyranni. Behøver vi å liste opp noen av dem? Generelt sett sorterer de fleste under kategorien “helse, miljø og klima” men selv vil jeg helst trekke frem hvordan folk bare har blitt dummere og dummere ettersom livet har blitt gjort enklere og enklere for dem.

Annonsørinnhold

Knalltilbud på, Johaug, Fjällräven, Twentyfour +++

Vi avslutter med den beste dansemusikken fra det glade året 1981:

Hvis vi legger sammen (0+1+2+3+4+5+6+7+8+9) får vi tallet 45 — og kvadratet av 45 er 2025. Dette året er altså det vi kaller et kvadratår, som vi ikke har hatt siden 1936 (rot 44) og ikke vil se igjen før i 2116 (rot 46). Er 2025 et spesielt tall? Bare for de som synes det er interessant at summen av alle single heltall danner kvadratroten av 2025. Det “betyr” ikke noe mer (eller mindre) enn dette. Imidlertid kommer det aldri til å skje igjen, så i den forstand er det jo spesielt nok.

Noe mer har jeg ikke å si. Verken kulde eller store snøfall er særlig spesielt i Norge. Alle vet hva greia er. Likevel vil vi helt sikkert se all mulig slags kaos ettersom folk er ute og “skal bare” det ene og det andre. Hvorfor mase med det? Ved dette tidspunkt er det jo krystallklart at det er idiotene som styrer verden. Enten direkte eller gjennom noen slags stedfortredende superdust som har trykket på de riktige knappene for å manøvrere seg inn i en politisk maktposisjon. Det er for eksempel ikke spennende hva som kommer til å skje der hvor de har skaffet seg autoritære ledere. Tvert imot. Det er deprimerende forutsigbart. Vi har sett det gudene vet hvor mange ganger før.

Annonsørinnhold

Knalltilbud på, Johaug, Fjällräven, Twentyfour +++