Cowboy-bønner (Frijoles Charros) eller Alubias de Cantabria?

Har man først pakket ut og reaktivert foodprocessoren så blir det selvsagt aktuelt å lage diverse purèer og denslags. Jeg driver ikke med smoothie, men jeg har en greie med bønner. Alle slags bønner, forsåvidt, men alubias blancas er det mest høyaktuelle på superen heromkring. Garbanzos (kikk-erter) er også noe man får kjøpt billig overalt, følgelig en del av det alminnelige spanske kjøkkenrepertoar, men jeg har faktisk lyst til å lage Frijoles Charros – som er meksikansk – og da må man ha røde bønner. Alubias de Cantabria krever også røde bønner, så da blir det sannsynligvis en slags mashup av de to oppskriftene (de nysgjerrige kan gjøre nettsøk på disse rettene for mer detaljert informasjon). Saken er at begge deler forsåvidt er “cowboymat” i den forstand at dette er ikke avanserte matretter, men de går skamløst inn for å treffe deg midt i fletta med en smakseksplosjon. Hva kalles det? Rustikk bondemat?

Som alle vet inneholder Fabada Asturiana både chorizo og morcilla (en slags svart blodpølse), foruten pancetta (man kan godt bruke vanlig bacon istedet) og Asturias ligger jo rett ved siden av Cantabria, slik at begge disse er basically den samme idèen (bare at Fabada Asuriana bruker hvite bønner), og det er neppe noen alt for grov ektrapolasjon å anta at Frijoles Charros opprinnelig var sterkt inspirert av disse nordspanske godsakene. Man skal uansett bruke både bacon og chorizo i den meksikanske retten, foruten selvsagt “så mye chili som man ønsker” av assorterte typer, men ihvertfall en tre-fire ferske jalapeños bør man ha oppi. Det er ellers ikke noe poeng at maten skal være hott på grensen – og noen ganger langt over – til det uspiselige, som jeg har sett at noen gjør når de skal lage “meksikansk mat”. Smaksrikdom er noe annet. Hvis man på død og liv  ha noe brennhett så er det best å ha dette ved siden av, slik at enhver kan ha på så mye de ønsker (eller ikke). Imidlertid er det viktig at man har røkt spansk paprika tilgjengelig (som jeg pleide å kjøpe på nettet før jeg selv flyttet hit). Jeg skjønner egentlig ikke hva jeg gjorde før jeg oppdaget dette krydderet – som finnes både i en “søt” (dulce) og en “skarp” (picante) utgave – for nå bruker jeg det jo i bortimot alt jeg lager.

Et triks som lønner seg å vurdere er å halvfryse baconet før man begynner å skjære det i småbiter, fordi dette letter den operasjonen ganske betraktelig, men man bør uansett “frese det i sitt eget fett” til det blir sprøtt og krispy. Etterpå bør man spare på overskuddsfettet (det blir vanligvis alt for mye av det) og bruke det til å lage roasted potatoes av en høy kvalitet (det finnes mange oppskrifter på dette også på nettet). Det er ikke noe poeng at jeg skriver ned noen detaljert fremgangsmåte, eller engang ingrediensliste, fordi det er så latterlig enkelt å søke på saken, så jeg nøyer meg med å bare si at “har du lyst så har du lov” i forhold til å lage din egen variant av en hvilken som helst klassisk rett innenfor denne kategorien, altså “rustikk bondemat”. Man bør imidlertid være mer forsiktig med å tøye strikken for mye hvis man skal lage noe innenfor kategorien haute cuisine (altså “det fine kjøkken” på fransk). Men det gjør jeg egentlig sjelden. Jeg liker best å jobbe med det nærmest pornografisk vulgære, som så å si alle liker. Du vet. Når man ikke engang prøver å gjøre sånt som folka får tre Michelin-stjerner for, kanskje mest fordi nesten ingen har særlig avansert utstyr på kjøkkenet hjemme hos seg selv. Ihvertfall har ikke jeg det. Frijoles Charros er jo i utgangspunktet sånt som man lager over et leirbål ute i felten. handler mer om teknikker og håndlag enn om nøyaktighet og fancy utstyr. Siden kan man jo spørre om hvor sunt det egentlig er, men da får svaret bli at poenget heller er å få det godt. Og det får jeg til.

 

Vi avslutter med litt hardrock – fra 1973, tror jeg – som er den beste musikken til cowboymat.

 

Dette er en jobb for Edvard Munch

Når folk snakker om skrik pleier de å fokusere på den skrikende figuren i forgrunnen, men jeg ser mest på bakgrunnen. Du vet. Himmelen, slik den var den gangen Munch fikk inspirasjon til bildet, angivelig ved et punkt på veien opp mot Ekeberg (som er oppmerket med et skilt). Dette var jo like i etterkant av Tunguska-hendelsen i Sibir, som hadde virvlet opp store mengder støvpartikler i atmosfæren, slik at det var ganske dramatiske solnedganger på den tiden. Jeg tenkte på dette senest i går kveld. Det er fortsatt mye røyk på himmelen og sola er knallrød (og så lyssvak at man kan se direkte på den). Det finnes striper og sjatteringer som hadde passet godt inn i et gjennomsnittlig Munch-maleri, men det virker som om det er i ferd med å normalisere seg. I dag tidlig var det bare 15 grader og himmelen virket klar og ren. I morgen skal det visstnok bli regn i tillegg, så da ordner vel ting seg skulle man tro. Vi får se.

Røyklukta henger imidlertid ennå i lufta. Det brenner fortsatt et eller annet sted bak åsene, selv om jeg ikke kan se verken flammer eller oppstigende røyk. Dessuten er det mye stoff om brannstedene på nyhetene. Saken er på ingen måte glemt. Hvis man går på Google Maps og sjekker ut saken vil man se at det er det omtrent like mye brennende areal som ikke-brennende areal i El Bierzo, noe som er ganske sykt. Totalt er det 8-10 forskjellige skogbranner “ganske nært” der jeg bor. Eller noen timers vei å kjøre, om du vil. Ingen har noensinne sett noe verre. Så slik ble det da jeg flyttet til Spania, kan du si. MIn første sommer har vært et inferno, ganske bokstavelig talt. Herregud. For en verden vi lever i. De som protesterer på det mest indignerte mot hele konseptet med “menneskeskapte klimaendringer” er nå nødt til å konstruere temmelig fantasifulle historier for å bortforklare hetebølger og brannsesong. Hvorfor kan de ikke bare holde kjeft? Psykologien i dette bildet er ikke til å begripe.

Men nok om det. Jeg har jo en plan. Senere skal jeg lage Garbanzos a la Navarra – det er delstaten hvor Pamplona (med okseløpet) er hovedstad – som vi også kan kalle “kikk-erter med kremet paprikasaus”. Mesteparten av alt jeg spiser er temmelig vegetarisk, selv om jeg teknisk sett er “altetende”, men jeg kan ikke redegjøre for hvorfor. Det bare blir sånn. Jeg liker best å jobbe med grønnsaker, belgfrukter, nøtter og den typen ting. Kjøttmat er så flatt og evneveikt. Til og med poteter er mer interessant enn kjøtt — men best av alt er gode salater og brød. Noe som ihvertfall er sikkert er at jeg bruker noen helt idiotiske mengder hvitløk. Sikkert mer enn tyve fedd hver dag. For bare en time siden brukte jeg åtte av dem for å lage opp mer salatdressing og det går sikkert med det dobbelte til middag. Av “årsaker” ender jeg alltid med omtrent den samme relative mengden hakket løk og hvitløk i nesten alt jeg lager. Jeg kjenner ingen som bruker mer – eller engang i nærheten av like mye – hvitløk enn meg. Sånn har det vært i mange år, så vi snakker om en etablert vane. Jeg vet ikke om det er noe jeg vil anbefale for andre. Hvitløk er jo et ganske potent stoff som påvirker fordøyelsen og stoffskiftet i kroppen på ulikt vis hos ulike mennesker. Noen – som meg – tåler hvor mye hvitløk som helst uten at det “skjer noe” med dem, mens andre vil formodentlig oppleve noen slags reaksjon. Hvem vet.

 

Vi avslutter med litt voodobilly. Det passer jo til temaet:

 

 

29 er definitivt mindre enn 39

Da virker det som om hetebølgen er over for denne gang. For øyeblikket er det bare 19 grader i Villafranca del Bierzo og det skal toppe seg på 29 utover ettermiddagen, ifølge værmeldingen. Dette er veldig bra etter tre uker med oppimot 40 grader hver dag. Hvordan skal man forklare greia? Det skjer noe med deg når temperaturen uti lufta stiger over den du naturlig har inni kroppen. Du fylles av en slags primal uro. En trang til å “søke dekning” bare at det finnes ingen dekning. Varmen er overalt. Dette går seg til så lenge det bare dreier seg om noen timer, men dag etter dag etter dag? Sånt blir slitsomt etterhvert. Huset blir et tilfluktsrom. Men selv innendørs kryper tempen oppimot 30-tallet utover dagen, som ikke er optimalt for nattesøvnen. Selv har jeg aldri opplevd en så intens hetebølge tidligere i livet. En interessant erfaring? Ja på en måte – jeg taklet det egentlig bedre enn jeg hadde fryktet – men det holder nå. Jeg ser frem mot en høstsesong med mer “normale” temperaturer. Faktisk gjerne litt regn også. Alt er fortsatt veldig tørt der ute.

En kis på YouTube som jeg følger av og til har et slags “prateshow” – på engelsk – hvor han oppsummerer nyhetene fra Spania gjennom uka. Denne gangen var det selvsagt fokusert på alle brannene vi har hatt i det siste. Noen hadde lagt igjen en kommentar preget av “konspirasjonstenkning” hvor poenget var at det har alltid vært varmt om sommeren her i Spania. De tror det er bare bløff og statlig propaganda når det meterologiske instituttet hevder at det er flere, hyppigere og lengre hetebølger nå enn før. Gjør din egen research. Ikke stol på tallene til fagfolk som jobber på heltid med å bygge opp et oversiktelig bilde av hva som foregår. Alle skogbrannene blir startet av agenter som jobber for regjeringen. Hva skal man tenke om sånt? Herregud. Det har vært en “visjon av helvete” i løpet av den siste uka her — og selv nå ligger det et par liter (vil jeg tippe) med svarte askepartikler ute på patioen. Jeg satser på å rydde der i løpet av dagen, eller kanskje i morgen. Vi får se hvor mye som kommer svevende fortsatt, eller om det har gitt seg. For øyeblikket er det ikke noen røyklukt og det er en klar forbedring. Ihvertfall må jeg få feid bort det verste før det kommer noen slags nedbør som omdanner jævelskapen til klister. Man hører forsatt helikoptere som driver og surrer rundt her, så slukningsarbeid pågår ennå et eller annet sted utenfor det direkte synsfeltet, men likevel “ubehagelig nært”.

Krisen i psykiatrien er noe man stadig hører om, men jeg tenker ofte at det egentlige problemet er det relativt høye antallet individer som er fullstendig kokklelimonke med de paranoide vrangforestillingene sine, men samtidig regnes de som “fungerende” i samfunnet til en slags mekanisk tilfredsstillende grad. De er ikke utagerende, bare fryktsomme og desorienterte. Jeg mener, det er ganske drøyt å bare avvise hele klima og miljøproblematikken som en venstreorientert sammensvergelse konstruert for avgrense både ytringsfriheten og det ene med det andre. De får da vitterlig lov til å si akkurat hva de mener, selv om det er fette idiotisk? Det er vanskelig å forstå hva som egentlig foregår med sånne folk. Objektivt sett ser de jo det samme som alle andre ser. Det er vanskelig å ikke legge merke til en føkkings skogbrann. Eller tror de at alle fjernsynsbildene – pluss alt som privatfolk filmer selv og legger ut på nettet – er en den av det store opplegget som konspirasjonen har konstruert for å bløffe folk? Uansett hva de måtte si i kommentarfeltene så tipper jeg de vil få på seg joggeskoene og komme i bevegelse hvis flammene nærmer seg der de bor. Herregud for en tid vi lever i. Finnes det noen egen psykiatrisk diagnose som handler om hvordan det går full tilt i hjernen til folk når de må håndtere mer informasjon på èn gang enn hva de egentlig har kapasitet til? Du vet. Disse som “ser sammenhenger” har åpenbart et problem med å skille snørr og barter. I mellomtiden får det være et frivillig valg om man vil le eller gråte av dem.

 

En av de mest typisk 80-talls sangene noensinne ble faktisk sluppet allerede i 1979:

 

 

Tilbake til kokkeskolen

Her er den ultimate sannhet om kokekunst: Hvis det ikke smaker bra hjelper det lite hva annet som er bra med en matrett. Jeg nekter å høre på andre og presumptivt sett mer fornuftige argumenter, fordi livet er jo først og fremst en sensuell erfaring. Fornuft er vel og bra, men ikke som styringsverktøy. Det passer bedre som en “rådgivende funksjon” innenfor jobben med å administrere – og helst også optimere – livsprosessene. Hva man liker må til syvende og sist være det som avgjør de viktige livsvalgene. Selvsagt hender det at man av ymse årsaker er nødt til å gjøre ting man ikke liker, men det er bare tragisk hvis dette blir en dominant faktor innenfor hele livsstilen. Jeg er jo ingen psykiater, men det virker ikke akkurat mentalt helsebringende å leve på en måte man misliker, ihvertfall over langen.

Hvis jeg skulle stille opp “tyve gode grunner til å bo i Spania” så er enkel tilgang til røkt spansk paprikapulver en av dem, nærmere bestemt varen Pimentón de la Vera, gjerne av merket La Chinata (lachinata.com) som jeg selv foretrekker. Man får den i to utgaver, henholdsvis dulce (søt) og picante (skarp). Dessuten bruker jeg etter måten ganske mye hvitløk, olivenolje og diverse andre typisk “spanske” landbruksprodukter. Smak er som alle vet ikke noe diskutabelt tema. Folk liker det de liker — og det er sjelden at noen lar seg overbevise til å endre smak basert i fornuftsargumenter. Selv er jeg dessuten ganske sta av natur, så det blir på alle måter et håpløst prosjekt å skulle omvende meg i matveien. Jeg mener, hva har du? Hvis det ikke på en direkte og overbevisende måte er bedre enn de matvanene jeg allerede har så er saken dødfødt. Da mener jeg først og fremst smaksmessig sett, men sunnhet er også et svært tungt argument.

Middagen i dag besto av en “sammenrasket gryterett” kokt i leiregryte (keramikk) inni stekeovnen. Løk, hvitløk, “tacitos de jamon” (små skinkebiter), ferdigkokte hvite bønner på glass, tomatsaus (tomate frito), “caldo de cocido” (kokekraft eller buljong), italiensk urteblanding (“caprese”), persillesalt, røkt spansk paprika, olivenolje og sherryeddik. Det ble ikke så verst etter en drøy time på 180 grader under lokk. Faktisk ble det helt hårreisende godt, noe som også var meningen. Dette er hva vi kaller sinnets vitaminer, altså når noe er så smaksmessig vellykket at man må stanse seg selv fra å “overspise” til en sånn grad at man føler seg helt sprengt etterpå. Jeg lager alltid for mye av denne typen ting, fordi retten blir jo bare bedre av å bli varmet opp på ny. Såpass bør det være. Dette er både billig å kjøpe og enkelt å lage, men det er selvsagt en fordel hvis man allerede har litt “håndlag” med matlaging.

Når det kommer til konseptet fysisk sunnhet – altså en sunn kropp – så er det ingenting som er viktigere enn at maten man ernærer seg på er av god kvalitet. Tenk over saken. En talentfull håndverker kan få til noe som “ser bra ut” selv om han bare har dårlige materialer å jobbe med, men det vil ikke være bra, sånn rent fundamentalt sett. Vi lever i en tid preget av bløffmakere, juks og fanteri — og sånn har det vært ganske lenge. Såkalt ultraprosessert mat (grovt sett alt som er laget på fabrikk) er svært helsemessig skadelig, men likevel er det ikke bare fullt tillatt å selge, det er også det mest vanlige å bruke ute blant folk. Du vet. Sånt som er fullt av alskens kjemiske “tilsetningsstoffer” som ikke forekommer i naturen og som menneskekroppen har vondt for å håndtere. Sånt gir dårlig fordøyelse, fedme og det som verre er. Det er heller ikke særlig inspirerende for ånden, sjelen, mentaliteten, psykologien eller hva man nå foretrekker å kalle greia, hvis man for det meste – eller bare “i stor grad” – lever av ultraprosessert mat. Det går ikke an å understreke sterkt nok hvor viktig det er å i størst mulig grad basere kostholdet sitt på ferske grønnsaker og “ubehandlede råvarer” generelt. Selvsagt er det OK med “noe” havfabrikata, men man bør studere hva det inneholder og forkaste det hvis man kan lese opptil flere “kjemiske komponenter” i varen. Dette er ingen spøk. Dårlig mat straffer seg over tid.

 

Vi avslutter med en tidløs klassiker fra 70-tallet:

 

Hvor fort kan man miste vettet?

Det går selvsagt ikke an å besvare det spørsmålet, ihvertfall ikke uten å kvalifisere det nærmere. Noen ser ut til å miste det de eventuelt har ganske så øyeblikkelig – om man skal dømme etter alt det gale de finner på – mens for andre virker det som om de går gjennom en lang og seig prosess. Om selve ordet vett er det å si at det åpenbart henger etymologisk sammen med ordet viten, slik at vi snakker om “noe kognitivt” som ikke er fast og fiksert men kan endre seg på grunn av ymse slags ytre påvirkning. For alle praktiske formål er vett synonymt til ordet forstand og det å forstå noe er synonymt til å begripe, det vil si “gripe et konsept med vettet”. Jeg er ikke særlig stø i norrønt (også kalt “gammelnorsk”) men et eller annet sted innimellom alt rælet mitt har jeg en sølvring med påskriften LITI VITI i runer, som utlagt betyr at “det er ikke mye det går an å vite”. Vedkommende ring forårsaket meg forøvrig litt trøbbel en gang jeg ankom USA via Chicago fordi en kis i passkontrollen la merke til den og ba meg forklare meningen med å bære slike symboler. Du kan jo selv tenke deg omtrent hvor smidig den samtalen forløp. Det endte selvsagt med full bagasjekontroll og “strip search”.

Vi skal imidlertid frem til ordet helvete. Det er ikke et “sted” (locus) men en “sinnstilstand” (nous) og ordet er sammensatt av egennavnet Hel (dødsgudinnen i norrøn mytologi) og den kognitive kvalifikanten vete, slik at helvete betyr at man “vet om dødsgudinnen” (eventuelt at man tilhører henne, selv om man fortsatt er i live, for eksempel på grunn av dødsangst). Dette er forsåvidt konsistent i forhold til gamle pave Johannes Paul sin reformative påstand om at “helvete er en åndelig tilstand” (men jeg vet ikke noe om hvor han hentet inspirasjon til en såpass radikal tanke). Uansett, her kommer dagens påstand: Det vi kaller kunstig intelligens er – bokstavelig talt – en helvetesmaskin. Jeg skjønner egentlig ikke hvorfor de har gitt innretningen et slikt navn, fordi i praksis snakker vi jo om “syntetisk plagiarisme”, eller antikreativitet om du vil. En relativt populær KI som ChatGPT har blitt “trent” gjennom å støvsuge nettet for alt de kan finne – og stjele – av originale skriftarbeider i enhver type kategori, og opplegget handler om “statistisk sannsynlighetsberegning” i forhold til hva som er det neste ordet i en sekvens. Studier viser at allerede nå har folk blitt målbart dummere (eller mindre kreativt tenkende) av å bruke denne tjenesten. Vi snakker om atrofi. Har du noen gang hatt en arm eller et ben i gips over noen uker? I så fall vet du at det er ganske sjokkerende hvor raskt muskelsvinnet skjer. En kroppsdel som ikke er i bruk – inkludert ikke minst hjernen – vil bli nedprioritert i den fortløpende næringsfordelingen rundt om i kroppen.

Hva er språket? Hva er denne mentale funksjonens egentlige natur? Vi kan si “et kommunikasjonsredskap” og ellers bare trekke på skuldrene, men jeg vil si at det er mye mer enn dette. Har du hørt om begrepsapparatet? Den korteste forklaringen er at dette er et system av ord og formuleringer (samt deres innbyrdes forhold) som brukes til å forstå for eksempel et vitenskapelig emneområde. Ordforråd og formuleringsevne er en integrert del av vettet. Hvis man ikke bruker det vil man miste det. Hjernegymnastikk er minst like viktig for helsa som korporal mosjon — og alt som man “setter bort på anbud” til for eksempel ChatGPT medfører en direkte innskrenkning av evnegrunnlaget. Allerede nå kan vi observere at journalister, advokater, politikere og andre bruker slike tjenester for å “spare tid” eller hva vet jeg. Vi ser det også som “juks” blant både skolebarn og studenter i høyere utdanningsinstitusjoner (jeg vet faktisk ikke om det er tillatt å bruke slike hjelpemidler når det skal skrives stil eller særoppgave, men jeg tipper nei, ihvertfall inntil videre). Det er både vanlig og instinktivt å være lat – naturen er gjerrig med energiforbruk og alt det der – men det er sjelden bra å henfalle til latskapen på en vanemessig måte. Kontrastrategien til latskap er selvsagt disiplin. Det at man har – eller lærer seg – evnen til å “kommandere seg selv” på en strukturert måte. Men dette krever en ganske høy grad av mental kontroll, som man igjen bare kan ha hvis man bruker vettet så ofte og så mye som man kan.

 

Vi avslutter med noe som ble betraktet som vanlig dansbar popmusikk sent på 70-tallet:

 

Rødt katastrofevarsel

For et par timer siden fikk jeg melding fra spanske myndigheter, av det slaget som legger seg “oppå” alt annet i telefonen og som ikke går bort før du har kvittert for “melding mottatt”. Det handler selvsagt om brann. Som jeg har sutret over et par ganger allerede så lukter det røyk nå mer eller mindre hele tiden. Aske svever i lufta og himmelen har bisarre farger, særlig rundt tiden for solnedgang. Været ser ellers temmelig “tåkete” ut og sola er knallrød. Dette er ikke naturlig. Jeg har ikke snakket med naboene om saken, men jeg tipper at alle tenker omtrent det samme. Det hjelper ikke på optimismen at man får varsel om katastrofeberedskap på telefonen heller. Beveger brannsonen seg hitover? Ikke så vidt jeg kan se, men sånt kan jo skje ganske raskt. Hva skal man tenke om saken? De har det forsåvidt verre i Galicia – i området rundt byen Ourense – men delstaten León er for tiden også “posterboy” for jævelskapen. Det vil si der jeg bor.

Kanskje jeg bør pakke en bag med et klesskift og noen greier i tilfelle det kommer evakueringsordre til Villafranca del Bierzo også, men inntil videre avventer jeg. Det virker lite sannsynlig at brannen skal komme hit. Det er for lite skog og for mye “åpent terreng” som i så fall må krysses av flammene. Uhyggelig er det uansett. Brannmannskaper i tusentall er for tiden engasjert i arbeidet med å få kontroll og samtidig er det fette brennvarmt der ute. Det offisielle tallet er 38 grader men mitt termometer i solveggen viser 45. De som driver med bønn og denslags tigger sannsynligvis om at regnet skal komme og vaske bort hele denne helvetesvisjonen. I mellomtiden noterer jeg meg “en ny og spennende erfaring” i CVen selv om det er en jeg helst ville ha vært foruten. Herregud. Hva man skal være nødt til å bevitne i denne verden. Ellers ser man diverse individer som har vært i medisinskapet og gravd frem de gamle covid-maskene sine igjen, som sikkert ikke er det dummeste man kan gjøre, gitt at det svever jo en del svart aske rundt i lufta. Det legger seg på hagemøblene utenfor huset — og jeg bør sannsynligvis dra og vaske bilen når været blir litt mildere. Hvis varslene stemmer så skal det skje om et par dager. Vi får se. Jeg håper de har rett, for jeg – som alle andre – begynner å bli drit lei av denne varmen.

 

Til slutt en fuzza rockelåt fra bandet til Glenn Hughes som et par år senere ble rekruttert til Deep Purple:

 

En “kjølig” sommermorgen i Spania

Alt er relativt, som man sier. 21 grader om morgenen er jo strengt tatt ikke kjølig, men i forhold til været vi har hatt de siste to ukene er dette passe knæsj. Om vi bare blir kvitt den temmelig intense røyklukta også så begynner det å ligne på noe. De sier på nyhetene at noe i underkant av 1200 kvadratkilometer har brent ned hittil i år, som er tre ganger så mye som årsgjennomsnittet. De forrige toppårene var henholdsvis 2015 og 2020 — så har vi et femårig mønster her? Vi får vente og se hva som skjer i 2030. I mellomtiden er vel alle enige om at jo mindre skogbrann, jo bedre. Selvsagt er det komplekse årsaker til at ting har blitt sånn, men et moment som trekkes frem av mange er – som i Norge – at jordbruket har blitt modernisert på bekostning av “det tradisjonelle kulturlandskapet” som har fått stå og bli overgrodd.

Mye nedbør gjennom vinteren og vårsesogen medfører “eksplosiv” plantevekst, som så siden tørker ut når hetebølgene kommer, og vi får mye brennbart materiale. I tillegg viser det seg at mange av brannene har blitt startet med vilje av gale mennesker. Hvem gjør sånt? Det ligger vel i sakens natur at man ikke kan forstå hva som motiverer de gale, men det virker ganske drøyt å forårsake så enorme ødeleggelser. Menneskeliv har også gatt tapt underveis, for ikke å snakke om hvor mange dyr, både tamme og ville. Fjernsynsbildene er tildels ganske uhyggelige. Man bør sannsynligvis ikke dvele ved slike ting, av hensyn til ens egen mentale helse, men på den annen side er det vanskelig å la være når det brenner “overalt” mens både røyklukt og aske kommer drivende med vinden hver bidige dag. Kan vi vennligst få litt regn snart?

Også i dag sier værmeldingen at det skal bli oppimot 40 grader varmt, pluss i morgen, men så skal det visstnok falle med omtrent ti grader til uka. Jeg er neppe alene om å glede meg til det skjer. Folk må da være temmelig lei av jævelskapen ved dette tidspunkt. Nå er jo ikke 30 grader akkurat kjølig heller, men i forhold til 40 er det radikalt mye bedre, pluss at omtrent 15 grader gjennom natta gjør at man kanskje kan få sove normalt igjen. Dessuten blir det jo så man kan begynne å bevege seg utendørs på dagtid igjen, som er en klar fordel. Jeg må blant annet ta opp tråden igjen i forhold til diverse byråkratiske problemstillinger. Spanske myndigheter har jo visse krav til fastboende utlendinger. Dessuten må man ha papirarbeidet i orden hvis man av noen grunn skulle behøve medisinsk bistand. For eksempel pleier jeg å ta en sjekk av tilstandene hos tannlegen både om høsten og om våren, som sannsynligvis fungerer “omtrent som i Norge”, men det vet jeg jo ikke ennå. Mange sier at det kan lønne seg å ta ut en privat sykeforsikring også, som typisk skal koste omtrent 50 euro i måneden, så det bør vel også føres opp på “gjøre-listen” sammen med resten av rælet.

 

For å runde av satser vi på litt klassisk dansemusikk i dag:

 

Neste nivå av dusteri

De som forstår at deres evne til å forstå noe er begrenset, har et kognitivt overtak på de som er for dumme til å forstå at de er dumme. Dette er en av de evige sannhetene. Mennesker er bare evneveike aper. De kan aldri bli noe “mer” eller bedre enn dette. Det forekommer rett og slett aldri at noe mennskelig individ “har rett” annet enn innenfor en ekstremt avgrenset dimensjon av parametre for tolkning (la oss si for eksempel hvis man gjetter avstander eller flatemål). De mest åndssvake av oss alle er de som tror de forstår verden med alt sitt innhold. Du vet. “Guruer” og sånne typer. Prester og profeter. Denne kategorien av individer er bare marginalt “bedre” enn sånne som driver med seksuelt misbruk av andre mennesker. At de kan forklare sin manipulerende virksomhet er bare en del av sykdomsbildet.

Gud er enten en paranoid vrangforestilling eller et blasfemisk konsept. Jeg mener, hvem faen er du? Hvordan kan du uttale deg på vegne av en allmektig og allestedsnærværende kosmisk kraft? (Vi tar et sidestepp for å fastslå at det vi kaller gravitasjon er en slik kraft. Den er godt kjent men dårlig forstått.) Jeg har overhodet ingen tålmodighet med, eller forståelse for, kristne, muslimer, jøder eller hva har du. Troende mennesker er rett og slett sinnssyke. Man må betrakte dem innenfor denne rammebetingelsen. De fortjener verken respekt, aksept eller forståelse. De fortjener piller. La oss si for eksempel nozinan, truxal eller trilafon. Du vet. Psykofarmatika som “tar dem ned” til et virkelighetsnivå det går an å jobbe med. “Eksaltert mentalitet” er aldri noe godt tegn — og de sinnssyke har aldri selv noen forståelse for hvordan symptombildet deres fungerer. De tenker typisk at de er “på den rette vei” og at Gud skal komme i en UFO – eller noe – for å hente dem hjem til det evige paradiset, hvilket selvsagt er en sak for psykiatrien.

Når det er sagt så er jeg faktisk mer tålmodig med “de religiøse” enn hva de strengt tatt fortjener. Jeg har det ikke travelt med å fordømme dem, for å si det slik. Ihvertfall ikke noe mer enn hva jeg fordømmer andre psykotiske mennesker. Det å ha en tro er rett og slett bare sinnssykt, og henger muligens sammen med eksistensiell angst for døden og “det ukjente” i en større forstand. Om de er jøder, muslimer eller kristne er bare en form for kategorisk sortering som ikke vedkommer selve sykdomskriteriene. De mest respektable blant “religiøst søkende” mennesker finner ettehvert veien til et kloster, hvor de kan fordype seg i sin “søken etter mening” – selv om medikamentet truxal er billigere – og dette er noe vi bare må respektere. Ikke alles hjernevindinger fungerer slik de skal. Det er i det store og hele bare en funksjonshemning. Du vet. En sykdom som de selv strengt tatt ikke har noen skyld i. Dette er svært alminnelig blant mennesker. De har vondt for å godta at de bare er dumme aper som ikke forstår noe av verden og virkeligheten. De krever “noe mer” til tross for at det ikke finnes noe mer: Du er bare et dumt dyr og døden – noe fundamentalt ukjennbart – er det eneste som venter på deg.

 

Vi avslutter med enda mer progressiv rock fra 70-tallet:

 

 

 

 

 

Hvor lang avstand er det mellom stortærne dine etter at du har skrevet ferdig?

Preteritumsformen av de “svake” (og/eller regelrette) verbene skrive og skreve er den samme i det norske språket, noe moroklumper som meg selv naturligvis kan lage mye halm utav. Har du skrevet deg ferdig ennå? Her bruker vi selvsagt distinksjonen – som mange ikke behersker – mellom ordene ennå (som handler om tid) og enda (som handler om form eller mengder). Poenget er at man “skrever i tid” og ikke at man “skriver i mengder”. Kanskje ikke en form for humor som alle kan forstå, men så slipper de til gjengjeld å forholde seg til den irrasjonelle angsten for at Språkrådet skal sende en bande med hardkokte ninjaer for å snikmyrde deg bare fordi du gjør grammatikalske feil.

Slik jeg ser det er det norsk språk – og mer spesifikt beherskelsen av dette – som avgjør i hvilken grad noen er “norsk”. Siden finnes selvsagt formelle krav som for eksempel statsborgerskap, men dette er sekundært. Hvis du ikke kan og bruker det norske språket hver bidige dag så har du etter min mening bare et tvilsomt krav på adjektivet norsk. Hva tenker du om dette? (Ikke bry deg om å svare, fordi jeg driter jo uansett i hva du mener om saken.) Det eneste kravet jeg stiller opp i tillegg er at du “deltar i det norske samfunnet” og stemmer ved politiske valg. Genetiske spesifikasjoner er usaklig. Alle vet dette. Det finnes da tross alt negere som er hundre prosent norske i all sin fremferd selv om utseendet deres antyder noe afrikansk. De har jo ikke noe valg hvis de er født og oppvokst i Norge, har gått på norsk skole og alt det der. Det er i denne konteksten vi må forstå hva begrepet rasisme betyr. Komikeren Johan Golden fortalte en gang en historie om hvordan han og en jente som var adoptert fra Korea ble oppfattet som “pakkisene” på skolen der han gikk en gang på 80-tallet. Folk er i det store og hele evneveike troll. Har jeg noensinne sagt noe annet?

Vi har et segment av befolkningen i Norge som bekymrer seg for at muslimer skal komme og ta dem, eller noe, til tross for at det er latterlig få av dem. Hvis samtlige muslimer i Norge gikk sammen om å bare stemme på ett eneste politisk parti så ville de ikke engang utgjøre èn prosent av stemmevekten. Så hva er greia? Det er en psykiatrisk sak mer enn en politisk. Folk har fobier og disse kan noen ganger være “udefinerte fryktkomplekser som søker et hjem”. Sånn er det med den saken. Angsten eter sjelen. Alle vet – eller burde vite – dette. Hvis du studerer landskapet som disse tingene manifesterer seg innenfor så vil du etterhvert oppdage at folk til å begynne med “identifiserer seg som et offer” for noe, med mer eller mindre saklig grunn. Kanskje de har en bakgrunn som mishandlede barn. Kanskje de sliter med helt andre identitetsproblemer. Uansett snakker vi om en eksternalisering av skyldskomplekser som i den praktiske verden ender opp som “vilje til overgrep” overfor andre marginaliserte grupper. Du vet. Som om de er ute etter hevn eller noe.

Slik jeg ser det er du ikke en venn hvis du bare aksepterer at noen du kjenner faller inn i denslags psykoser uten at du verken sier eller gjør noe for å bringe dem tilbake til den normale menneskelige tilstand. Tvert imot. Du ligner i så fall på de som agiterer for at alkoholikere og narkomane bare skal kunne “gå i hundene” uten at noen engang prøver å gripe inn før alt har gått alt for langt og helsa deres har blitt ødelagt av misbruket. For å sitere Arnulf Øverland fra hundre år tilbake i tid, idet han observerte nazismens fremvekst i Europa: Du skal ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv. Jeg tror dette sitatet finnes som kjøleskapsmagnet blant den typen mennesker som ser seg i speilet og synes at de er “gode mennesker” til tross for at noe slikt er en biologisk umulighet. Vi er alle opportunistiske åtseletere og har den typen instinkter og naturlige reaksjonsmønstre man kan forvente fra en slik kategori av skapninger. Uansett hvor mye fin og dyr sminke du påfører ditt ytre utseende er det jo umulig å unnslippe de genetiske sannhetene.

 

Inntil videre fortsetter vi med obskure band fra 70-tallet:

 

Menneskenaturens hemmeligheter

Folk har så mange slags interesser. En av mine er forhistorien, det vil si sånt som fantes før “historien” begynner, grovt sett ting som er eldre enn 5000 år. Du vet. Før sivilisasjon ble en egen greie. Alle som leser denne spalten bør ha fått med seg at jeg ikke akkurat er imponert over fenomenet sivilisasjon. Jeg betrakter det som bare en degenerativ mental sykdom. Noe som gjør folk svake, sykelige og perverse. Dette betyr imidlertid ikke at jeg er noen slags Jean-Jaques Rosseau type romantiker som fantaserer om “de edle villmenn” heller. Selve premisset for sivilisasjon – at vi bør komme sammen i organiserte samfunn for å skape bedre livsbetingelser for alle – er jo ingen dum tanke. Problemet er bare at ikke alle er like hederlige i forhold til sine hensikter og metoder. Dette er den klassiske forbannelsen som har forpestet så å si alle menneskelige samfunn til alle tider. Hva gjør vi med uhederlige og forbryterske individer?

Vi kan trygt fastslå at graden av realisme i svaret folk vil avgi til dette spørsmålet kommer til å variere sterkt alt ettersom hvem du spør — men en slags “antatt middelverdi” vil sannsynligvis handle om å utarbeide lover og rettsregler som alle er nødt til å følge. Jeg er ihvertfall ikke i stand til å se noen bedre metode; gitt at vi på den ene siden ønsker å leve i et fritt samfunn som ikke “regulerer ihjel” selve livslysten hos folk, mens vi på den annen side ønsker både rask og håndfast ekspedering av konflikter, overgrep og den typen ting. Saken er “noe” diskutabel, men min posisjon er at hovedpoenget med lov og rett er å ivareta freden. Det folk forbryter seg mot er jo ikke først og fremst “loven” men den tilstanden av fred og velstand som loven er designet for å beskytte: Grunnleggende menneskerettigheter og et rimelig krav om frihet til å leve og virke som man selv ønsker. De som ikke respekterer dette rettsgrunnlaget må være å betrakte som forbryterske i sin mentalitet, selv om de rent teknisk sett ikke gjør noe ulovlig.

Hvilke er de gyldige årsaker til å avgrense andre menneskers frihet til å være og virke som de selv ønsker? Det åpenbare ligger i sånt som typisk skaper konflikt og/eller medfører overgrepssituasjoner, for eksempel innenfor arbeidsrett og lønnsforhandlinger, hvor interessemotsetningene mellom arbeidsgiver og arbeidstaker er av en slik karakter at de ikke lar seg løse på noen “naturlig” måte, sånn at lovgiver er nødt til å sette ned foten og fastsette visse minimumsstandarder for både arbeidsmiljø og lønnsforhold. Det noe mindre åpenbare ligger i “provokasjoner” – her forstått som essensielt sett poengløse anslag til å skape konflikt mellom samfunnsgrupper via agitasjon og andre midler – som vi historisk sett har kunnet observere i konjunksjon med nesten alle kriger og svært grove – og vedvarende/langvarige – gruppekonflikter ned igjennom hele menneskehetens historie. Den vanlige taktikken er “distribusjon av skyld” og det er til tross for sin gemene sjofelhet et relativt alminnelig håndgrep, særlig langs ytterkantene av hovedstrøms (“mainstream”) politikk. For eksempel at homofile individer representerer “en trussel mot familieverdiene” eller at ymse religiøse minoriteter (jøder, muslimer) undergraver sikkerheten og stabiliteten i den dominante kulturens eksistensgrunnlag.

Vi har en litt pussig situasjon i dagens Norge, i den forstand at selveste statsministeren bruker en naziplattform til å kommunisere kortfattede “meldinger til folket”. Jeg snakker selvsagt om det som før het Twitter, men som siden det famøse oppkjøpet hans Elon Musk har utviklet seg i retning av såkalt ytringsmessig absolutisme – alt går og ingenting skal modereres – til fordel for de delene av den politiske undergrunnen som fantaserer om overgrep og drap rettet mot diverse grupper som de av årsaker det knapt er mulig å forstå har lagt for hat. Dette tar seg dårlig ut, særlig fordi Norge mildt sagt har råd til å betale hva det koster for å etablere en nasjonal – type norge.no – plattform av samme kategori som den forhenværende Twitter, hvor alle kan logge seg på med for eksempel BankID og komme med det de har å si, fra og med statsministeren og andre på dette nivået og ned til vanlige sivilister uten makt og midler. Jeg er totalt tilhenger av at alle fritt skal kunne si hva de mener — men jeg er også tilhenger av at politiet skal komme og banke på døra di for å høre mer om hva som egentlig foregår med deg hvis du for eksempel fantaserer om å deportere norske statsborgere bare på grunnlag av at du ikke liker trynet deres. Hvor har du tenkt deg hen med disse påstandene? Kanskje vedkommende behøver psykiatrisk bistand for å bli kvitt summetonen i hodet. Hva vi ihvertfall ikke behøver er flere heltetyper av det kaliberet som begikk udåden på Utøya. Jeg har ikke studert greia i særlig detalj, men inntrykket mitt er at han trodde det han gjorde ville være gnisten som startet opp revolusjonens flamme i resten av Norge, såvel som verden forøvrig, slik at gjerningsmannen er jo fette gal, selv om han kanskje ikke er “psykiatrisk utilregnelig” i noen strengt juridisk forstand.

Det interessante med stokastisk analyse er at i forhold til for eksempel halveringstiden hos radioaktive isotoper så kan vi si temmelig nøyaktig når de vil være “halvparten så radioaktive som nå” men det er uråd å si noe eksakt om hvilke atomer som kommer til å henfalle til hvilken tid. Det motsatte av stokastisisme er determinisme, altså når en prosess er så velkjent og forutsigbar at vi vet eksakt hva som vil skje og når det vil skje. Menneskers livsprosesser er for eksempel delvis deterministiske og delvis stokastiske. Vi vet nøyaktig hvor gamle noen er – gitt at vi kjenner fødselstidspunktet – og kan derfor si mye om hva som kommer til å skje med dem i løpet av så og så mange år, men det er uråd å si noe om de eksakte detaljene i bildet, fordi det er så mange “ytre og ukjente/tilfeldige faktorer” som spiller inn. Gjerningsmannen fra Utøya – som forøvrig tilhører Fremskrittspartiet i politisk posisjon – er internasjonal posterboy for fenomenet stokastisk terrorisme, i den forstand at når mange nok snakker mye nok om å “gjøre noe” med jøder, muslimer, venstrepolitikere eller hva har du, så kommer “noen” før eller siden til å klikke og begå noen slags ugjerninger. Det er forutsigbart som generelt prinsipp, men ikke som koordinert manifestasjon på detaljnivå. Man kan bare se mønsteret i ettertid. Alle som deltar i dette opplegget har skyld i det som skjer når noe sånt skjer, enten de heter Gylve Fisthaug eller Buddy Crash. Det irriterer meg egentlig litt at Arbeiderpartiet er så ynkelig “tolerante” i denne saken. De bør være på hugget med den anklagende pekefingeren – og den minst like kulturkritiske langfingeren – hver gang provokatørene er ute og lufter den bjeffende demonhunden sin. Dette er ikke magisk, det er stokastisk forutsigbart. Det er tilbud og etterspørsel, om du vil.

 

Men nå er jeg ferdig med dagens moralpreken. Over til litt klassisk rock’n’roll. Gurvitz-brødrene flyttet fra USA til London midt på 60-tallet ( i likhet med blant andre Jimi Hendrix) og hadde en hit i 1968 med låta “Race With The Devil” (senere covret av både Girlschool og Judas Priest) som er en av de tydeligste riffbaserte “proto-heavy metal” låtene fra den tiden, før de slo seg sammen med Ginger Baker, den geniale trommisen fra de nylig oppløste psych-heavy-heltene Cream (hvor også Eric Clapton var med) og etablerte den siden stort sett glemte gruppa Three Man Army:

 

 

 

Begin typing your search term above and press enter to search. Press ESC to cancel.

Back To Top