Realisme er i filosofien det synet at den ytre virkeligheten eksisterer uavhengig av vår bevissthet. Den såkalte naive realismen mener virkeligheten er slik den fortoner seg for sansene. Den kritiske realismen mener at sansenes virkelighetsbilde først må korrigeres. Det motsatte av realisme kan sies å være idealisme.
(Store norske leksikon)
Etter min mening er det viktig å understreke at naiviteten i den naive realismen består i tro på at menneskets erkjennelsesevne er tilpasset “virkeligheten slik den er” mens kritikerne hevder vi observerer “virkeligheten slik det er fordelaktig for oss å se den”. Eller med andre ord, de naive tror vi ser alt som er å se mens de kritiske tror vi ser bare det vi ønsker å se. (La oss ikke blande idealisme inn i bildet for da blir det komplisert.) Filosofer vil typisk fnise som verdensvante horer av de naive realistenes jomfruelighet når de forholder seg til syndene vi begår som observatører, enten vi bruker sansene eller forstanden. Det er jo komisk. I mange tusen år har vi kjent våre evner og begrensninger som tenkende vesener men fortsatt er det ikke noe folk lærer om på skolen. Tenkning er ikke et eget fag.
Før het det gymnastikk og jeg antar det fortsatt er vanlig å kalle det gym. I dag er det gymtime. På den tiden jeg gikk på skolen begynte man å si kroppsøvning og forkortet det til krø på timeplanen, men det var aldri noen som sa krø. Vi sa gym. Og gymtimene var “variable”. Noen ganger hadde vi gymlærere som helt klart trodde de var der for å trene opp fremtidige elitesoldater til marinejegerkorpset, mens andre dager gikk det i dårlig organisert innebandy eller minifotball. I den grad vi hadde noe tilsvarende, bare beregnet på hjernen – sinnsøvning – så handlet dette enten om matte eller å pugge gloser. Prøvene vi hadde var orientert mot å måle til hvilken grad vi var sykroniserte med den faglige læreplanen. Om vi kunne stoffet, så å si. Hvilken konge, hvilket årstall, og hva er Newtons lover. Den typen ting. Vi hadde aldri noe som kunne sies å være orientert mot strukturert kritisk tenkning … og det ville sannsynligvis ikke latt seg gjøre å innføre noe slikt fag.
Det vi typisk observerer på internett er mye dårlig tenkning. Eller rettere sagt, mye kritikkløs tenkning, for mye av det er jo ganske bra hvis vi gir poeng for høy promille i fantasifylla og grotesk overvurdering av egen vurderingsevne. Vi gjentar for førtifemtende gang at kritisk tenkning begynner med selvkritikk, i praksis at man venter med å danne noen mening til man har flere data og bedre oversikt. Det er mye å ta tak i hos de fleste. Det finnes mange “vanlige tankefeil” og logiske svakheter i resonneringsteknikken hos nesten alle som aldri har fått noen systematisk trening i kunsten å tenke. Like så sikkert som at man kan lære å “bevege seg smartere på banen” hvis man er fotballspiller kan man lære å bevege seg smartere gjennom tankerekker. Det gjelder å gå dit ballen er på vei, ikke der den nettopp var. Noen har instinktiv teft for dette og vi kaller dem “smarte” eller “flinke”, til og med “heldige”, alt ettersom, men alle kan forbedre teknikken sin.
Noen sa om seg selv (ikke her) at jeg er brutalt ærlig og det syntes jeg var komisk der og da, fordi jeg kjenner vedkommende som verken brutal eller ærlig. Hvem sier sånt om seg selv? Det lyder jo som noen slags forklaring – eller unnskyldning – av vedkommendes atferd sett fra vedkommendes eget perspektiv, eventuelt en “propter hoc” beklagelse av noe som vil komme senere. På forhånd unnskyld for at jeg kan bli nødt til å fornærme deg. Ordboka definerer “brutal” som det motsatte av hensynsfull, dermed tolker jeg utsagnet “jeg er brutalt ærlig” som et litt klønete forsøk på å si at man verdsetter sannheten høyere enn bekvemmeligheten, selv om man ellers bare er en liten spurvelurv når det kommer til injurierende kraft. Den tøffeste musa i kvartalet er fortsatt ikke noe som imponerer katten. For meg personlig er det vanskelig å se for seg hva ærlighet betyr hvis det ikke er intimt sammenknyttet med realisme, som igjen ikke er verd en sur sild hvis den ikke er kritisk. Hva er det å være ærlig om hvis man har et sjuskete forhold til fakta?
