Som en hovedregel bryr jeg meg ikke særlig mye om “snøen som falt i fjor” her på min egen blogg. Det jeg skrev forrige uke og forrige år er lite interessant for meg. Kanskje for de som liker å lese skrivestykker som er fremført på den måten jeg typisk gjør, men ikke for meg selv. Selvsagt kan jeg huske at jeg har skrevet det og det, men jeg anser meg som ferdig med saken. Min fokus ligger på det jeg skriver her og nå. Eller sagt på en annen måte: Jeg er en øyeblikkets mann. Jeg lever ikke i morgen. Jeg lever ikke i går. Jeg lever nå. Alt for mange har alt for mye usunn interesse investert i sin egen fortid eller fremtid, mens de fremstår som lite bevisste i nåtid. Jeg forstår ikke sånt. Hvor eksakt tror du energien din er på sitt mest nyttige? Et hode som er fullt av tanker om i går og tanker om i morgen er et hode fullt av søppel. Det er jo bare her og nå det går an å handle. “Tidsforskyvning” i bevisstheten er etter min mening en farlig sinnssykdom. Man mister grepet, henfaller til overtenkning og rekker ikke å handle før øyeblikket er over. Muligheten kom og gikk — og nå er det for sent.
Når det snakkes om å “bearbeide psykologisk materiale” handler det ikke om å flytte oppmerksomhet over på ting som skjedde i fortid, men tvert imot om å “ta tilbake” oppmerksomhet som har blitt hengende fast i alskens traumatiske erfaringer i fortiden – ofte til en sånn grad at det har dannet tvangsmønstre både i tenkning og atferd – slik at man kan “komme til sans og samling” igjen, bli hel igjen, altså “helet” om du vil. Folk som er vel balanserte på denne måten kan sanse når andre har noen slags “greie” gående på slikt vis. Noe som krever litt i overkant mye fokus i forhold til sin relative nytteverdi. Vi kaller det å være “opphengt” i noe. Som en hundevalp som har fått tak i en tøffel og nå har noe stordramatisk gående, med knurring og rasende gnageri som ikke leder til noe nyttig resultat for noen. Hvordan skal man forholde seg til sånne ting? Både i andre og i seg selv. Det er spørsmålet. Det å “komme seg videre i livet” handler jo om å slippe taket i ting man opplever det som vanskelig å slippe taket i fordi de “føles viktige”, samtidig som man på et annet plan godt vet at de er ikke viktige, ihvertfall ikke innenfor et hierarki av prioriteringer som holder sunn fokus på hva man har og ikke har makt til å gjøre noe med.
Som alle andre antar jeg i utgangspunktet at de som har bygget opp en stor pengebinge i forretningslivet har “spesielle personegenskaper”, blant annet at de er særlig handlekraftige og hensynsløse, at de reagerer raskt når de “ser muligheter” og det ene med det andre. Sjelden tenker vi at det er flaks som har frembrakt superrike individer som Elon Musk. Det må jo være noen slags form for talent, dyktighet eller begavelse som ligger i bunnen av enhver forretningsmessig suksesshistorie? Går det an å lære noe av vedkommende? Meningene til en som har bygget opp en formue på mange hundre milliarder har jo en annen form for gravitas enn meningene til en hvilken som helst jokum som man finner på gata. Det virker åpenbart at det eksisterer noen slags personkult rundt Elon Musk, først og fremst representert av ymse personer som drømmer om å selv bli rike, men det finnes også – og mindre åpenbart – en flokk med postmoderne nynazister som beundrer denne underlige typen av årsaker jeg ennå ikke helt har fått kartlagt. Da Musk kjøpte Twitter skrev jeg om saken at dette teller som bevis på at han ikke er det geniet alle skal ha det til at han er. Det er noe sykelig over hele greia som kommer til å slå negativt ut for hans øvrige virksomheter. Det er ikke økonomisk rasjonelt å kjøpe Twitter og betale noe som sannsynligvis er ti ganger markedsverdien av faenskapet. Jeg tok litt forbehold for at det kunne foregå ting bak kulissene som ville fremkomme “etterhvert” men nå har det gått så lang tid at det toget forlengst har forlatt perrongen. Uansett hva slags fantasi Elon Musk hadde da han kjøpte Twitter så har alt forlengst landet på trynet i den møkkbefengte og lite samarbeidsvillige virkeligheten. Kort sagt, prosjektet møtte veggen.
Ironisk nok så slang jeg meg på Facebook-bølgen i sin tid fordi jeg var litt lei av “tonen” på bloggplattformen som jeg brukte den gangen – tanken var at når alle kan se trynet ditt så vil folk moderere seg litt – men jeg meldte meg ut igjen et par år senere, ganske desillusjonert av debatten som kom i etterkant av Utøyamassakren og alle de som sa at de var “enige i sak men ikke i metode” — som om det går an å dele opp denne ulykksalige hendelsen i mange små biter som bare har “gjerningsmannen” til felles, slik at hvis vi fjerner ham fra bildet så vil resten oppløse seg i løse bruddstykker av normalitet uten noen indre logikk eller forbindelse. Sånn vasker man sine hender rene for enhver skyld. Jeg hater også AUF men jeg ønsker ikke livet av dem. Mange var veldig indignerte. Ikke fordi en gal mann drepte et stort antall barn og tenåringer motivert av fantasier om “hvordan ting henger sammen” men fordi de bekymret seg for om dette ville ha noe å si i forhold til deres egen ytringsfrihet rundt den samme tematikken. Skal vi alle bringes til taushet nå? Isolert sett byr dette sakskomplekset på mye interessant psykologi, men vi står igjen med det faktum at paranoide tvangsforstyrrelser er en svært alminnelig form for sinnssykdom som gir forskjellig utslag hos forskjellige individer. Det finnes selvsagt ikke noe organisert program for å avskaffe “den hvite rasen” og erstatte dem med mer politisk samarbeidsvillige innvandrere fra Midt-Østen og Nord-Afrika, under ledelse av “World Economic Forum” og jødene, og med logistisk såvel som ideologisk support fra “den liberale venstresiden” og kulturmarxistene, EU og “LHBT-bevegelsen”. Det er jo faen ikke klokt noe av det, men dette våset går altså voksne folk rundt og tror på. Og noen av dem har skytevåpen.
Foran åpent kamera uttalte Elon Musk nylig at annonsørene kan bare dra til helvete med disse utpressingsforsøkene sine. Det han konkret sikter til er at stadig flere selskaper med store annonsebudsjetter trekker seg unna Twitter – eller X som det bare heter nå – fordi de ikke er komfortable med “den nye stilen” på nettstedet etter at Musk kjøpte det opp. Etter hans mening er dette et angrep på ytringsfriheten, mens de fleste ville si at det er det stikk motsatte. Ingen har noen plikt til å annonsere på Twitter, eller hvor som helst ellers. Det må selvsagt oppleves som frustrerende å eie et 400 milliarders nettsted som ikke “verdsettes” tilstrekkelig ute i markedet, men til gjengjeld har han jo blitt alle nynazisters darling. Du vet. Sånne som virkelig setter pris på ytringsfriheten sin og praktiserer den med stor entusiasme. I mellomtiden skygger sånne tiltak som Nike og Disney banen fordi det å få en god klem av en nazi i manges påsyn og på offentlig sted ikke kommer til å forbedre din sosiale stilling i sin alminnelighet. Det virker litt evneveikt at Musk ikke forstår dette. Men der er vi altså. Det mange kaller “verdens rikeste mann” – selv om mange, meg inkludert, tviler på substansen i dette ryktet – har brukt perverst mye penger på å kjøpe opp og gjøre om en populær sosial plattform til en frisone for ekskrementer, for å parafrasere den postmoderne naziorganisatoren Steve Bannon. Han sa jo at en av bevegelsens strategier er å oversvømme sonen – “flood the zone” – med ekskrementer, hvilket utlagt betyr å forgifte og forpeste debatten til en slik grad at alle anstendige mennesker flykter til fjells. De gjør det med vilje. Det er meningen at folk skal utvikle avsky for selve konseptet med å være på nett og delta i debatter. Når folk gruer seg til å åpne en nettside har de oppnådd sitt mål. Litt som hvordan mange gruet seg for å gå ut på gata i tredvetallets Berlin, men på en postmoderne måte, med mye tøys og ironi, alskens “kosedyr” og andre surrealistiske virkemidler. Hvis man overhodet skal tilskrive den talentfulle herr Musk noen form for intelligens overhodet, så går det ikke an å tro at han ikke forstår hva som foregår. Likevel er det akkurat som om han er helt blank. Fullstendig fette idiot i forhold til hva slags risiko han tar med hva slags betydelig pengesum. Det er ikke til å bli klok på.
