Min foretrukne nyhetskanal på norsk er NRK.no. I dag har de en sak om “mannsproblematikk” (som i praksis nesten alltid betyr unge menns streving med å finne seg til rette i den såkalte mannsrollen) hvor de introduserte noe jeg ikke hadde hørt om før. Sigmamannen. Den litt mystiske og innadvendte halvbroren til alfamannen (som mange hevder ikke egentlig eksisterer, det er bare et myteomspunnet mannsideal ingen uansett greier å leve opp til uten å ta skade av det). Det begynner å bli mye å holde rede på i de varierende identitetenes univers, men foreløpig går det greit. Det jeg ser er riktignok bare et forhandlingskort, som om de som for ti år siden ville kalt seg alfa nå har slengt et tilbud på bordet; at de skal ta på seg noen byrder av sosial forståelse mot at de fortsatt får være “han som er kul og tiltrekkende”. Har vi et salg?
Alfa er naturligvis meningsløst uten at man er alfa for noen, si at man er sjef på jobben, familieoverhode, leder i den lokale velforeningen, det ene med det andre, men man er ikke alfa alene, da er man i så fall sigma, det vil si en som driter i hva de andre gjør, han har sine egne greier og går sine egne veier. Hva er vel kulere enn det? Noe alfa og sigma har til felles er imidlertid at de begge oppleves som attraktive av kvinnene, eller ihvertfall er dette hva unge menn tror. Eller ihvertfall er dette hva jeg – en ganske gammel mann – tror at unge menn tror. Skal vi ikke bare spørre hva Sigmund Freud tenkte om saken? Det er ikke realistisk å tro at seksuelt begrunnede nevroser er noe som noensinne vil forsvinne fra menneskehetens glassmenasjeri av ømme diskusjonstemaer, men det ville være en fordel om vi alle i det minste kunne prøve å være ærlige om hva vi er, samt ikke minst om hva vi ikke er. Som dette: Vi er bare mennesker. Vi er ikke fantastiske. Det man eventuelt synes er beundringsverdig hos ekte eller oppdiktede karakterer der ute er bare stjernestøv og alveglitter. Det er ikke virkelig.
Blant de mest klassiske grafittier i Oslo noensinne var en som jeg mener å huske at noen hadde sprayet på en vegg sånn omtrent midt i det daværende horestrøket et eller annet sted – dette var på 80-tallet – som sa la de små barna komme til seg selv — som naturligvis er en vri på bibelverset Lukas 18-16, hvor Jesus sier “la de små barna komme til meg” — så vi bør vel oppfatte det som en generell kritikk av en bestemt type formyndermentalitet som man noen ganger finner innenfor barneoppdragelse og pedagogikk, kanskje mer før i tiden enn nå, men det å la folk danne sine egne meninger og identitetsbærende holdninger som best de kan, slik naturen har utrustet dem, er et eviggyldig prinsipp som jeg ikke ser noe poeng i å diskutere. Eller hvis jeg skulle diskutere “slike tema” så ville jeg alltid og uten unntak falle inn i en klassisk jungiansk posisjon som handler om individuasjon som den eneste form for “objektiv livsmening” som gir noen mening, det vil si la de små barna komme til seg selv, en perfekt formulering. Hva kan man være for en partner hvis man ikke er ærlig mot seg selv? Livsløgner er ensomhetsdrivende mekanismer, for folk er som regel våkne nok til å intuitivt oppfatte at “det er noe som ikke stemmer i denne historien” selv om de ikke alltid klarer å sette fingeren på noe bestemt sted. Dermed begynner de å stille spørsmål. Siden baller det bare på seg.
Konklusjonen må etter min mening bli at man bør prøve å være tydelig på hva man ønsker (og ikke ønsker) fra et forhold til et annet menneske, gitt den forutsetning at man har noen slags kontroll over hormonenes brunstvrinskende påvirkningskraft. Men for at dette skal være mulig må først være “rimelig enig” med seg selv om hva man vil — som kan høres enkelt ut men det har nesten alltid en tendens til å bli komplisert. Imidlertid kommer man skjevt ut fra hoppkanten hvis man baserer seg på ting man finner på nettet. Fordi alle mennesker er forskjellige går det ikke an å bli ekspert på annet enn veldig generelle og statistiske sannheter om mennesker. Hvis vi skal inn i den intime sonen er det dessverre slik at “all bets are off”. Derfor er det best å tenke at man er “jomfru” i forhold til alle man aldri har hatt seg sammen med, fordi man vet jo strengt tatt ingenting om dem slik sett. I beste fall vet man litt om “ting man ikke bør si og gjøre” hvilket hjelper litt, men bare litt. Man ender uansett alltid med å si og gjøre noe dumt, bare på en ny og interessant måte. Jøss det var en morsom variant. Noe som aldri er morsomt er imidlertid den varianten som handler om å svindle folk for penger, basert i deres seksuelle nevroser, frustrasjoner og generelle uvitenhet. Markedet er stort og det kommer nye hele tiden så man går aldri tom for kunder, men selv om det høres ut som en selvmotsigelse er det beste sjekketrikset nesten alltid at man ikke prøver så hardt. Debes estar tranquilo, mi amigo.
