Det finnes et ord man noen ganger hører. Bolemonster. Som de to herrene på bildet ovenfor, de har fått i seg litt for mye av gud-vet-hva og nå ligner de ikke engang på mennesker lenger. Menneskekroppen er ganske plastisk, i den forstand at gjennom ymse program for trening og disiplin kan man prestere ganske mange ting, men fortsatt bare et begrenset utvalg av ting. Vi kommer til et punkt hvor man må begynne å snakke om kroppsmodifikasjon mer enn egentlig “trening” i den forstand. Kirurgi og kjemikalier er neste nivå. Men hva gjør man ikke for skjønnheten? Selv om dette er et vagt begrep som etter min mening ikke kan komme til anvendelse når man skal beskrive de to på bildet. Tvert imot, dette er uskjønt og hele fremtoningen skriker om en som ikke forstår når nok er nok, hvilket alltid er vanskelig å forholde seg til, uansett hva folk er hekta på. For 50-60 år siden lignet “kroppsbyggere” mer på dansere eller turnere. Men nå? Jeg sier ikke mer.
Jeg var på mitt mest treningsfanatiske tidlig på 80-tallet, på den tiden man begynte å se stadig flere bolere, men det var fortsatt noe nytt. Den dag i dag skjønner jeg ikke hva det er som får folk til å utsette seg for den massive belastningen på organismen det jo må være å bygge opp flere titalls kilo muskelmasse i løpet av bare noen måneder, men flere jeg kjente valgte å slå inn på den veien. Jeg har et enkelt syn på tilværelsen slik sett. Sirkelen av ting man kan gjøre vil alltid være større enn sirkelen av ting man bør gjøre. Hvis man er usikker bør man satse på det alternativet som gir færrest alvorlige langtidskonsekvenser hvis man føkker opp noe, som jo skjer av og til, uansett hvor nøye man tror man har planlagt saken. Alle vet jo at det finnes ingen plan som overlever sitt første møte med virkeligheten. Jeg vet ikke hva som skjedde med “de store gutta” fra 80-tallet, men jeg tviler på at de lever lenger. Eller om de gjør det, så er de sannsynligvis belemret med alskens medisinske plager som kommer tyve år for tidlig på grunn av alt det gale de gjorde for alle de årene siden.
For lite trening er sannsynligvis et sunnere alternativ enn for mye, alt sett under ett. Det er jo ikke bra når skinnet sitter så stramt over alle de harde muskelknutene at man ser ut som et fenalår. Ihvertfall synes jeg at dette er frastøtende — men så liker jeg jo heller ikke egentlig noen form for “skjønnhetskonkurranse” enten det handler om mennesker eller dyr. Alle sånne opplegg har noe nevrotisk over seg som noen ganger drar i retning av det perverse (og med “pervers” mener jeg her noe som er psykoseksuelt, men på en passiv-aggressiv måte). Det er den samme gamle regla om å “prøve alt for hardt”, det blir veldig fort en parodi på seg selv, særlig når de åpenbart ikke forstår hvor grensen går mellom skjønnhet – som handler om “fri bevegelsespoesi” – og dekorasjon (altså alt som handler om hår, sminke, klær og denslags). Men igjen, som romerne sa, De Gustibus Non Dispotandum — man kan ikke diskutere smak. Noen liker det ene, noen det andre. Og slik er det sikkert like greit at ting forblir.
