Godwins lov ble formulert av Mike Godwin i 1990 og sier at jo lenger en internettdiskusjon pågår, jo større blir sannsynligheten for at noen vil blande inn Hitler og nazismen. Det komiske er at denne “loven” – egentlig bare en bemerkning om hvordan noe synes å dukke opp på lovmessig (forutsigbart) vis – ble formulert ti år før det ble vanlig å ha internett hjemme i stua. Siden det ikke er lenge igjen før alle som kan huske en verden uten internett er borte og begravet skal jeg her og nå bekrefte at ja — folk var idioter før i tiden også, men man la ikke like godt merke til det som man gjør nå. Det var ikke like vanlig å diskutere alt mellom himmel og jord opptil flere ganger daglig. Selvsagt hadde man ymse ordvekslinger her og der, men ytterst få var involvert på noen måte som opplevdes som personlig og viktig. I den grad man var kaut på å debattere samfunnsforhold kunne man melde seg inn i et politisk parti eller noe sånt. Det fantes utløp.
Selv kjente jeg bare to slags Godwin før Mike dukket opp med denne loven sin, som har medført pavlovsk trening (søk på Ivan Pavlov) av alle som er på nett, slik at hvis noen i dag sier Godwin så vil noen annen straks svare Hitler. Eller omvendt. Godwinfeil er et alminnelig ord for å kalle folk nazi uten at det finnes noe saklig grunnlag for dette, alt man mener å si er egentlig bare din jævla kødd men det lyder liksom mer legitimt å bruke offisielt anerkjente busemenn fra menneskehetens historie for å illustrere hva man føler, slik at hele saken har antatt en karakter av å “rope ulv” slik som i Æsops gamle fabel om skøyergutten som ikke fikk noen hjelp da ulven faktisk kom for å ta sauene hans, fordi han hadde moret seg med å skremme de andre så lenge at de hadde mistet sensitiviteten sin for slike rop om hjelp. Moralen i historien handler åpenbart om skadeverket man gjør når man avgir falsk alarm så ofte at folk slutter å høre på deg.
William Godwin (1756-1836) er enten mest kjent som far til anarkismen eller far til Mary Woolstonecraft den yngre (hennes mor var den kjente feministen ved samme navn), som senere giftet seg med poeten Percy Bysshe Shelley og skrev boka “Frankensteins monster”. Så med andre ord, en familie av kjendiser, slik at det var litt uklart hva det å “ta en Godwin” betød før Mike kom på banen i 1990. Betyr det å gifte seg med en feminist? Skrive en bok om politisk rettferdighet? Avle frem en datter som finner opp en ikonisk horror-karakter? Heldigvis ikke noe så komplisert, alt det betyr er å begynne å snakke om nazister selv om det ikke er noen nazister inne i bildet, poenget er nesten alltid å kalle noen noe som er så jævlig at de vil bli støtt og provosert – og ikke minst gå i forsvarsposisjon – dersom de tar det alvorlig — og dermed har man lyktes med sin egentlige strategi, som er det gamle og velkjente “skifte av tema”. Vi må snakke om nazismen. Jeg er enig på prinsipielt grunnlag, vi må definitivt snakke om nazismen, på en “aldri glemme” type måte, men for guds skyld, ikke hele jævla tiden.
Nazisme er jo ikke noen sammenhengende og logisk konsistent politisk ideologi, det er mer noen slags degenerativ mental sykdom som rammer den politiske høyresiden på samme måte som leninisme rammer de med venstrevridde sympatier. Fellesnevneren består i at de synes det er på tide å bruke makt, som man sier, det vil si at man nå betrakter vold som et aktuelt virkemiddel. Vil du ikke så skal du. Det handler i sin hverdagslige form om tvang under trusler som, litt avhengig av om man bruker røde eller blå briller, kan oppfattes enten som fascisme eller kommunisme, men det er som regel bare vanlig idioti. Eventuelt i systematisert form, for eksempel det man møter hos ymse offentlige etater som man av ymse årsaker er nødt til å forholde seg til. Nesten hver gang noen tenker jævla fascist (det lønner seg sjelden å si det man tenker høyt når man føler seg provosert) så tar de en Godwin. Det samme gjelder hvis de tenker det samme, bare at nå bruker de ordet kommunist. Vi har ingen av delene innenfor norsk statsforvaltning og bare ganske lite av det ute i befolkningen. Riktignok kan man trekke opp noen generelle hypoteser, for eksempel at man med større sannsynlighet vil finne individer med fascistiske sympatier innenfor politiet enn som helsearbeidere på sprøytebussen, men man scorer ingen poeng på IQ-testen for dette.
Den andre Godwin jeg kjente før Mike ble det mest berømte individ med dette navnet var Godwin jarl (av Wessex) som var far til Harald den andre av England — altså han som ble konge etter at danskekongen Knut døde (etter å ha samlet seg så mye makt at vi nå bare kaller ham Knut den mektige) og som opplevde noen travle uker i år 1066, da han først marsjerte til Stamford Bridge for å drepe norskekongen Harald Hardråde (og dermed fastsette en sluttdato for den såkalte vikingtiden), deretter marsjerte han til Hastings for å konfrontere William av Normandie, som medførte at han selv døde der. Britene tenker på normannerne som fransker, men vi i Norge vet at de kom herfra. De gikk til arbeidet sitt med samme innbitte fasthet som vi senere finner for eksempel hos Gro Harlem Brundtland, som jo var typisk norsk i alle sine holdninger til oppgaven — hvis vi har en jobb å gjøre, så gjør vi jobben uten å klynke. (Forsåvidt også uten hensyn verken til oss selv eller andre, men det blir jo en digresjon.) Det vi bør fokusere på er hvorfor det ikke oppfattes som en fornærmelse å bli kalt viking. Vi skal ikke være så pertentlige at vi henger oss opp i at ordet viking er et jævla verb, det vil si det er noe man kan gjøre, ikke noe man kan være, men vi skal påpeke at de som eventuelt fortjente å bli kalt “vikinger” ikke akkurat var bedre mennesker enn en gjennomsnittlig nazist, det ligger jo i navnet at de er forherdede drapsmenn og røvere. Jeg antar vi bare må trekke på skuldrene og si at sånn er det bare.
Det ligger noen slags lovmessighet i det at når man som norsk nordmann fra Norge møter nesten hva det skal være av mennesker som bare snakker engelsk, så kommer de til å trekke vikinger inn i samtalen. Det er fette sekkert, som mange av oss foretrekker å si, ikke under henvisning til det kvinnelige kjønnsorganet, men til ordet fett, altså “det er en feit sannhet” på østlandsk. Vikinger er noe alle har hørt om, spørsmålet er bare hva de har hørt og hva dette får dem til å forvente fra din side. Selv har jeg jo et “typisk norsk” utseende. Jeg kunne stått modell både for Gustav Vigeland og typiske propagandaplakater for nazistene. De forventer ofte at jeg skal være “veldig viking” — og det ville jeg sikkert også vært hvis jeg levde for føkkings tusen år siden, men mye vann har rent ned elva siden de dager. Vi har utviklet bedre sosiale omgangsformer enn mannedrap og blodhevn (selv om sånt fortsatt forekommer, det skal ikke stå på det, poenget er at dette er ikke hva folk typisk forventer når det oppstår en konflikt). Den moderne samfunnkontrakten handler om plikten til å ivareta freden. Du skal ikke gi noen en på trynet bare fordi de irriterer deg. Dette er den viktigste konstruktive samfunnsplikten som vi alle har. Hvor viktig er dette? Vel, det finnes mennesker som ikke synes det er noen stor sak å få en på trynet, jeg er selv en av dem, men etter hva jeg kan bedømme er ikke dette vanlig, snarere tvert imot. Imidlertid er ikke dette noe jeg liker, det er bare en dyd jeg mistet for så mange år siden at jeg nesten ikke kan huske hvordan det var å være redd for å bli slått i ansiktet. C’est la vie, som franskene sier.
