Som jeg sa nå nettopp, høyrefolk er så ekle at bare tanken på å berøre noen del av kroppen deres gir med spysmak bakerst på tunga. Det samme gjelder “de kristne” som man typisk påtreffer i Norge. Jeg styrer unna dem. Toleransen min består i å ikke sparke dem i ballene når de prøver å henvende seg til meg, jeg bare smiler svakt, holder opp hendene i en avvisende gest og fortsetter på min vei uten å si noe. Dette er et moralsk problem fordi de fortjener et ballespark på grunn av løgnene og den manipulerende atferden sin, men æreskodeksen forbyr meg å berøre dem. Det er dette gesten min handler om. Beklager, men jeg er ikke fri til å gi deg det du tigger om.
Så vidt jeg er i stand til å se så er kristne enten overgrepsofre eller psykopater. Flere alternativer finnes ikke. Dette viruset sprer seg via det vanlige mønsteret av “arvesynd” i den forstand at foreldrene til dagens overgripere sannsynligvis banket vettet ut av dem i svært ung alder og de har aldri siden hatt noe realistisk valg. Jeg tenker mer eller mindre det samme om jøder og muslimer. Det er ikke naturlig å henfalle til disse perversjonene. Det har blitt banket inn i folk, på den ene eller andre måten. Det var psykopater som gjorde det. Så kan vi fortsette en linje med spørsmål — hvorfor ble overgriperne som de ble? Vi oppdager snart at dette er noe som har foregått i mange tusen år.
Vi minner igjen om jungiansk psykologi og “skyggen”. Når vi observerer hvordan folk fantaserer om overgrep og overgripere så vet vi at de strever med å sortere tanker og følelser i sitt indre — det er veldig viktig for dem å eksternalisere sin egen ondskap og flytte den over på noe eller noen (som regel “noen”) som de observerer i sine omgivelser. Det er de som gjør det. Selv er de jo bra mennesker. Dette er selveste utgangspunktet deres. Nullpunktstilstanden. De anser seg selv å være gode av natur. Det onde er alltid noe “der ute”. Det deprimerende alminnelige mønsteret er at jo ondere de selv er, jo reddere er de for den ondskapen de mener at de kan observere “der ute”.
Hva jeg tenker er at de burde legge seg til rette slik at jeg kan drite på ansiktet deres. Det er min generelle holdning til og hva jeg tilbyr kristne, muslimer, jøder, hinduer eller hvem som helst andre som identifiserer seg på slikt vis. Jeg har rett og slett nulltoleranse for religion. Hvorfor? Fordi det er dumt. Og stygt. Det gjør mennesker til djevler. Samtidig skjønner jeg jo at de er overgrepsofre. Noen føkka dem opp noe så aldeles grønnjævlig mens de var små. Lenge før de hadde noen selvstendige forsvarsmekanismer, eller engang en selvstendig personlighet. Bekjennelse av religion = bekjennelse av tilstand som overgrepsoffer. Grunnen til at de religiøse har så mange stygge fantasier er fordi de selv er stygge, men de evner ikke å se det. De tror det er noe der ute. Noen andre. Aldri dem selv.
For meg er dette en personlig ting. Folks religion er en personlig fornærmelse mot meg. Derfor hater jeg dem av hele mitt hjerte, uten noe forbehold. Jeg håper de dør av kreft i ræva mens de skriker av smerte. Så langt, så vel — men hva så? Hva her jeg tenkt å gjøre? Svaret på dette er “ingen verdens ting”. Det er ikke mitt problem før noen gjør det til mitt problem. Jeg er en fredens mann, selv om jeg ikke føler noen stor sympati for idiotene blant oss. Det er ikke vanskelig. Jeg bare lar dem være i fred — eventuelt så løfter jeg hendene i en avvisende gest uten å si noe når de prøver å henvende seg til meg. Snakk til hånden. Et interessant spørsmål i alt dette kan være hva Gud mener. Svaret er at han gjør mer eller mindre det samme som meg. Ikke bland meg inn i dustegreia di. Gud har viktigere ting å gjøre.
Hvilket minner meg på historien om han som var “sterk i troen” da det kom flom. Gud vil redde meg, sa han til noen som kom med bil for å hente folk til sikkerhet. Men ikke mye senere måtte han evakuere opp på taket ettersom vannet steg. Der satt han og blomstret da det kom en båt som han også avviste. Gud vil redde meg sa han til og med da det kom et helikopter — men Gud reddet ham ikke. Han druknet. Litt senere ankom han det hinsidige og noe av det første han gjorde var å anklage Gud fordi han ikke reddet ham. Hva fanden prater du om, svarte Gud. Han hadde jo sendt både bil og båt og helikopter for å hente ut den fromme, men han valgte å bare sitte der. Hvor mye særbehandling skal du egentlig ha? Heldigvis er jeg ateist så jeg bryr meg ikke selv om følelseslivet til Gud, men jeg tipper han fromme i historien følte seg ganske dust der og da. Var det du som sendte de som kom? Hva skal Gud svare? Han styrer jo alt som skjer.
