Det går an – mange vil si det er fullstendig fette nødvendig – å delegere myndighet ovenfra og nedover i en struktur som håndterer praktiske oppgaver, enten vi snakker om et departement eller en kommersiell bedrift. “Sjefskunst” handler om å finne dyktige folk og gi dem spillerom. Imidlertid flyter ansvar i den motsatte retning. Hvis du har ansatt noen i en stilling som det senere viser seg at de ikke behersker så er det ditt ansvar at denne situasjonen har oppstått. Selvsagt kan du gi dem en reprimande, sparke dem, eller hva det nå skal være, men det er din skyld at det har blitt slik og det finnes intet fritak. Derfor er det at “sjefen må gå av” hvis det har oppstått noe som er så storjævlig at hele organisasjonen har tapt troverdighet, selv om det teknisk sett ikke er sjefen som har gjort noe galt.
De fleste normalt utrustede mennesker har en god naturlig intuisjon for hvordan dette fungerer, eller rettferdighetssans om du vil. Det finnes “rimelighetshensyn” og det finnes sånt som man “burde ha forstått”. Den interne kulturen i en hvilken som helst organisasjon henger på hva slags sjef de har. Fisken råtner fra hodet og ned, som de sier i England. For å skjære fullstendig gjennom kan vi si at man gir myndighet men at man tar ansvar. Dette er den mest fundamentale av alle “lederegenskaper”. Vite hva du skal gi og ta. Bare en dårlig sjef vil skylde på “de under seg” når det er noe. Det er jo i beste fall en stilltiende bekreftelse på at du ikke har kontroll. Distribusjon av skyld og delegering av ansvar er tegn på karaktersvakhet i ledelsen, som igjen svekker organisasjonens troverdighet.
Dette er alt jeg har for nå. Over til dansegulvet.
