Jeg så at noen hadde skrevt noe om Andræv Teit men han er gårsdagens nytt. Han “representerer” ikke annet enn at han er en hallik som er svær i kjeften. Opplegget hans er slik jeg vurderer det en kalkulert mediejippo som er designet for å hanke inn mest mulig cashish på kortest mulig tid, og sånn sett må man jo bare ta av seg hatten for hva han har fått til. Han selger ikke engang fløff, folk får rett og slett ingenting for pengene, bare en vag følelse av “å være med på noe betydningsfullt” som imidlertid bare foregår i deres eget hode.
Det finnes mye arkivmateriale hvor man kan observere den unge Tate i sammenhenger hvor løgn ikke virker. Jeg sikter selvsagt til hans karrière som fighter. Verdensmester i en eller annen klasse innenfor en av gud-alene-vet hvor mange organisasjoner som kårer sine egne verdensmestre på sine egne premisser. Til syvende og sist er dette showbiz og alt handler om pengene. Uansett, det man vil se er at han er en “tenkefighter” som åpenbart vurderer og kalkulerer alt han gjør. Men han mangler “den siste meteren” av rå primalgalskap som må til for å hevde seg helt i toppen. Han har et bra hode, men tilsynelatende ikke noe hjerte.
Altså, jeg ser på han Andrew og tenker at han er jo bare en liten tass. Hva kan han være? 70-80 kilo? Vi ville ikke ha blitt matchet av noen som vet hva de driver med, for jeg er jo supertungvekter med rundt 120 kilo matchvekt. Han ville måtte ha truffet meg men mange gode slag og spark mens jeg bare trenger å treffe ham med èn halvbra lefse, så er det full stopp og game over. Jeg slår hardt. Dessuten er jeg en rabiat villmann som helt sikkert ville vært berserk hvis jeg levde på den tiden, ikke en tobeint kalkulator som “tenkeslåss”. Selvsagt er jeg alt for gammel til å drive med “boyfighting” (som jeg kaller det) nå for tiden – man bør helst komme seg ut av det før man fyller tredve – men jeg kan nok om faget til å se hva de gjør (og ikke gjør) når de er i ringen, og dette forteller mye om en mann.
Referansefighter nummer 1: Jerome Le Banner
Referansefighter nummer 2: Wanderlei Silva
Han første er fordi vi er ganske jevne i kroppsmasse og øvrig fysisk fremtoning, men han andre fordi vi har samme personlighetstype. Det er en fæl kombinasjon — men jeg er heldigvis for gammel til å ha kommet inn i riktig tid til å begynne med MMA og alt det der, det ble aldri noe mer enn K1 (kickboxing) for mitt vedkommende, selv om jeg også trente litt judo, aikido og sånne greier som handler om manipulasjon av vekt og tyngdepunkt. Greia var at du måtte nesten lære å slåss på den tiden – andre halvdel av 70-tallet – eller så måtte du bare finne deg i å få bank. Jeg vet ikke hvorfor. Sånn var det bare. Du behøvde ikke å slåss mye, bare nok til at alle ser at det ikke er “uproblematisk” å gå løs på deg. Dette kommer til å gjøre mer vondt for deg enn for meg. Å havne i slagsmål ble regnet som helt normalt. Det var også helt normalt å ha en prügelknabe som tyskerne sier. En hakkekylling (eller egentlig flere) som man banket opp av og til, mest for treningens skyld. Som regel en av de “feige” som mumler noe om at de ikke liker å slåss, men alle må slåss i denne gjengen, hvis ikke må de finne noen andre å vanke sammen med. Er det sånn ennå? Sikkert i noen miljøer, men jeg vil egentlig anbefale å få disse tendensene inn i ordnede former.
Hvis du ikke kan slåss har du åpenbart et problem i et miljø som har voldelig omgangstone. Hvis du ikke kan slåss kan du heller ikke på noe realistisk grunnlag “velge å ikke slåss”. Det blir jo som å “velge” å ikke skifte registerreim på bilen selv. Hva slags valg er det? Du kan jo ikke det du liksom velger å ikke gjøre, så du vet strengt tatt ikke hva du snakker om. For eksempel er det vesentlig mye verre å gå rundt og engste seg for å få bank enn å faktisk få det — ihvertfall så vidt jeg vet. Men det vet man jo ikke hvis man ikke kan slåss. Ser du poenget? Hvis man føler den aller minste “gru” ved tanken på å bli slått i ansiktet av noen som mener å gjøre dette (og mer) så bør man snarest oppsøke en egnet kampsportklubb for å danne seg et realitetsgrunnlag å måle disse tankene mot. Det er selvsagt ikke behagelig å få en knyttneve midt på snyteskaftet, men det er ikke noen “big deal” heller. Det går over. Hva som imidlertid aldri går over er å la seg true og kue av bøller, som faktisk ofte bløffer om hva slags hardkokt jævel de liksom er, men det vet man jo ikke hvis man ikke kan slåss. Fra en sunn sikkerhetspolitisk tenknings ståsted bør man naturligvis ta alle trusler alvorlig og så langt det lar seg gjøre unngå fysisk konfrontasjon, men noen ganger pådrar man seg bøller som åpenbart har “blinket deg ut” av en eller annen grunn, og da kan det bli nødvendig å “korrigere” det de tror de vet om virkeligheten. Det er ikke alltid skremselstaktikk virker etter sin hensikt.
Hvorfor sender så mange FUMere – frustrerte unge menn – alle sparepengene sine til Andrew Tate? Det hjelper ikke.