Det går ikke an å si at jeg kjenner Colombia for jeg har bare vært i Cali. Det går ikke engang an å si at jeg kjenner Cali for jeg har bare vært i bydelen San Fernando. Men det er rimelig å si at jeg vet mer enn ingenting. På kartet ovenfor er byen Cali merket av som en prikk rett under bokstaven C i Colombia, slik at det ligner litt på det lille symbolet de henger på bokstaven C i fransk for å vise at den skal uttales som S. Men ikke si Solombia. De er allerede irriterte nok over at britene kaller det Columbia, til en slik grad at man får kjøpt t-skjorter og baseballcaps som på tydelig vis korrigerer denne feiltagelsen. Selv kjøpte jeg imidlertid bare to fotballskjorter. Den gule til landslaget deres og den grønne til Deportivo Cali. Dessuten en svart en som sier Colombia es una chimba parce. Det må man ha lov til å si for de har jævlig bra vær i Cali. Det er en kjøretur tilsvarende Oslo-Trondheim rett sørover for å komme derfra til ekvatorlinjen, som altså ligger i Ecuador. Derav navnet. På grunn av dette er det forutsigbart 12 timer dag og natt hele året, mens beliggenheten til Cali – tusen meter over havet – drar ned temperaturen med ti-femten grader i forhold til langs kysten, så de ender med et konstant klima på cirka 25 grader, pluss-minus fem, hvor man allikevel bør ha respekt for sola og bruke både hatt og solfaktor. Dette er tropene, selv om det er mildt.
De har imponerende bytrær i Cali. Jeg har ikke vært i alle byer og har ikke engang sett spesifikt etter steder som har fine bytrær, men av de byene jeg har sett har Cali en type trær som tigger etter å bli klatret i på sportslig vis, av noen som har fysikk til å løpe og hoppe mye, hvilket jeg selv dessverre ikke har i denne delen av livet. Imidlertid husker jeg hva det handler om så jeg kan se mulighetene. Men nok om det, vi skulle ut for å fiske. Kjæresten min heter Tatiana og kommer egentlig fra Venezuela, men i likhet med to millioner andre venezolanos har hun reist til Colombia for å finne arbeid og ordnede forhold. Ting er helt på trynet i Venezuela. Virkelig. Det er så ille at det er vanskelig å forstå hvordan de klarer å føkke ting opp så jævlig i et land som har så bra naturlige forutsetninger. Det ene med det andre, sånn er uansett tingene, Tatiana bor og jobber i Cali, hvor hun også har sitt sosiale liv og så videre. En dag skulle vi på fisketur sammen med noen av hennes venner. Det innebar omtrent en halv times kjøring på motorveien ut av selve byen og gjennom et industristrøk før vi kom til Fish Camp, et oppdrettsanlegg med fire store fiskedammer og parkmessig opparbeidet landskap innimellom. Vi ankom tidlig så det var ikke mange der, men utover dagen ble det ganske folksomt. Tydeligvis et populært tiltak. Opplegget er å fiske en fisk eller to som man så siden får grillet og tilberedt på stedets kjøkken. En action-restaurant som tilbyr en helhetlig opplevelse for den kresne sportsfisker og finsmaker. Eller kanskje heller et litt trippy sted preget av dårlig smak i alle andre ting enn selve smaken, for fisken var fersk og kokken var kompetent, så da gikk det så bra som det kunne gå i dette litt surrealistiske Disney-western-landskapet.
Hvis man allerede liker øl i Norge vil man like øl enda bedre i tropene. Tro meg, sånn er realitetene i livet. Kald øl i 0,3-flasker ble omsatt i idiotiske mengder like fort som et dusin servitører klarte å løpe frem og tilbake mellom kjølerommet og den stadig voksende menneskemengden der på fiskeplassen. Selv passet jeg nøye på å holde meg i skyggen men ble allikevel solbrent på armene, mest på den høyre. Det skinner vesentlig mye mer brutalt langt der sør i motsetning til hva som gjelder her i Norge. Øl føles nødvendig like mye som ønskelig, kanskje til og med litt mer, så det gjelder å ha pengene klare. Alt handler om efectivo (kontanter) i Colombia. Man betaler ikke med kort der, ihvertfall ikke et utenlandsk kort, så det blir å hente ut efectivo i minibanken, som i den norske enden kostet meg omtrent femti kroner hver gang. (En krone er nå omtrent fire hundre colombianske pesos så alle summene er latterlig høye, men hvis man stryker tre nuller og ganger med to vil man omtrent havne der i norske kroner.) Det var helt dagligdags å se folk betale i kassa på supermarkedet med kontantbunker som ville fått politiet til å komme med blålysene på i Norge, men de reagerte veldig negativt på forespørsler om å betale med kort. Ganske sært, egentlig, når man er vant til det motsatte, men sånn er reglene. De har mye “uformell økonomi” i Colombia. Mye fattigdom og mye kriminalitet. Det er på alle måter svært langt borte fra Østerdalen i Norge men en interessant likhet var at du ikke fikk kjøpt øl i butikkene før klokken ti på morgenen selv om de åpnet seks eller syv. Man prøver jo å få gjort unna dagligvarehandelen før sola kommer for høyt opp, som i Cali betyr fullstendig zenith, rett over hodet klokken tolv. Om ettermiddagen er det for mye kø og trafikk.
Det er vanskelig å dra noen realistiske sammenligninger men la oss si at bydelen San Fernando i Cali er noe i likhet med Grünerløkka eller Majorstua i Oslo, altså et litt småhipt sted midt på pristreet på eiendomsmarkedet for sentrale bystrøk, som i seg selv har tilstrekkelig med tilbud til at man ikke behøver å dra noe annet sted, som uansett ikke ville vært aktuelt med de covidreglene som gjaldt da jeg var der. Ingen turistattraksjoner var åpne og ingen slapp inn noen plass uten ansiktsmaske. De fleste steder hadde bevæpnede vakter som inngav en følelse av at de rett og slett ville skyte deg hvis du begynte å sippe om rettighetene dine eller denslags. Dette var helt klart ikke noen lekebutikk. Man kunne bevege seg fritt rundt omkring men reglene var både tydelige og strengt håndhevede. Selv følte jeg meg imidlertid aldri truet eller engang disrespektert, alt var veldig rolig og profesjonelt. Folk var “på jobb” og lite interessert i å engasjere seg i stort mer enn å få dagen til å gå. Ikke vær den som lager kødd så vil heller ingen kødde med deg. En elementær leveregel som funker overalt. Stikk frem hendene og ta imot din dusj med desinfiserende rumpesprit før du går inn av døra til det supermarkedet. Buen dia señor. Et kort nikk. Livet går videre. Dagens jobb er å kjøpe en tolvpakk med vann og en tilsvarende mengde øl, samt “noe til middag” (som i praksis betyr å se hva de har på spesialtilbud i ferskvaren). Alt som forsinker eller på andre måter vanskeliggjør dagens jobb er ineffektivt og ikke verdt å bruke mer tid på enn hva som er absolutt nødvendig. Hva er greia til de som diskuterer med folk på biltilsynet eller i tollskranken? Det er jo det siste sted i verden man har lyst til å tilbringe verdifull levetid. “Mine samlede samtaler med dørvakter” bør være en av de korteste kapitlene i selvbiografien din, hvis ikke har du kastet bort mye tid på tull.
Det går utvilsomt an å pådra seg nesten ubegrensede mengder med trøbbel i et land som Colombia, men det går også an å oppføre seg diskret, bruke sunn fornuft, vise høflighet og ellers konsentrere seg om det man skal gjøre uten å bli distrahert av alle svindlere og småkjeltringer som “ser etter noe” hver dag, overalt og hele tiden. Et tydelig, bestemt, men samtidig på alle måter verdinøytralt nei er det internasjonale kodespråket for “ikke kast bort tiden på meg”. Så snart det budskapet har sunket inn vil de aldri mer bry seg om deg. I utgangspunktet er man som “gringo” et mer håpefullt mål for de som jakter på småpenger så de vil gjøre henvendelser inntil de innser at det er dødfødt. Etter et par uker er det akkurat som alt stilner og forsvinner. San Fernando er jo et nabolag hvor selv de som “jobber på hjørnet” forholder seg til adresser og faste plasser, som sikkert er organisert på noe slags vis på et eller annet nivå, hva vet jeg. Imidlertid var det klart nok etter en stund at operatørene ute på gata gjenkjente meg og til en viss grad til og med begynte å hilse når jeg kom gående forbi. Sånn fungerer det. Samtidig med at du begynner å få en følelse for hva som ligger i hvilken retning får nabolaget en følelse for hvem du er og hvordan du beveger deg. Enkelte områder var liminale. Du burde helst holde deg på denne siden av gata og ihvertfall ikke gå inn i noen av sidegatene der borte. Den typen sted. Andre plasser var greie om dagen men ikke om natten. Du lever, du lærer. Colombia har ellers rykte for å være verdens største produsent av kokain, som representerer flere hundretalls milliarder kroner i året innenfor en bransje som per definisjon er kontantintensiv så det er rimelig å forvente at det er mye efectivo i sirkulasjon. Man ser for seg en pengevaskende operasjon som i praksis inkluderer hele samfunnet og det er vanskelig å se hvordan det noen gang kan bli annerledes så lenge så mange tjener så idiotisk mye penger på faenskapet.
Som turistland sett er Colombia svært godt egnet for de som vil ha en byferie, jeg kan som sagt bare uttale meg om Cali, men jeg ville ikke anbefale noen å reise rundt på landsbygda uten å ha med seg både lokal guide og sikkerhetsvakt. At noe “som regel” går bra betyr ikke at det alltid går bra. Det finnes både geriljakrigere og kriminelle gjenger der ute og det er ikke trygt å møte noen av dem, men så lenge man holder seg i turistløypa og ikke oppfører seg provoserende er det svært usannsynlig at noe skal skje med deg. Colombia har hatt en periode med relativ fred og stabilitet i noen år nå og folk begynner å få sansen for det. På 80- og 90-tallet flyktet like mange fra Colombia til Venezuela som andre veien nå i dag. Tider skal henrulle. “Kokainkrigen” som førte til at Pablo Escobar for en periode var en av verdens rikeste menn i kombinasjon med borgerkrigen som hadde pågått siden på 60-tallet gjorde forholdene ulevelige for mange colombianere den gangen. For regionen ville det vært en stor fordel dersom man fikk på beina noe slags fungerende opplegg i Venezuela også. Regionen har en sterk kandidat til tittelen verdens vakreste natur og det er en skam for menneskeheten at dette gjøres utilgjengelig av dustekonflikter og amatørmessig økonomisk styring.
