Man kødder ikke ustraffet med Egil Skallagrimsson

 

Det er sannsynligvis en ganske smal disiplin å diskutere hvilket av diktene til Egil Skallagrimsson som er det beste. Egil hvem? er en ikke uvanlig reaksjon. Med mindre du befinner deg i Island (de insisterer på at man aldri er “på” Island, men “i” landet) hvor dette er et tema som kan vekke tildels uforståelig sterke følelser. Enkelte fremholder at Hofuðlausn med sitt fyndige språk og sine enderim må være å betrakte som det ypperste denne noe psykopatiske drapsmannen og poeten frembrakte, men jeg tror at de fleste, meg inkludert, lener seg mot at den intense poetiske kraften i Sonatorrek overgår alt annet han gjorde, sine qua non. Det går ikke an å fremstille noe slikt hvis man ikke har et uvanlig talent for “poetisk realisme” som i Egils tilfelle virker nærmest malplassert når man ellers ser på hva slags 24 karats drittsekk han var.

Men sånn var visstnok livet i vikingtiden. Aggresjon og vilje til voldsutøvelse ble regnet som de mest ærbare av maskuline dyder. Og uansett hva man ellers måtte mene om dette er det ikke til å benekte at Egils Saga er en røverhistorie som hører hjemme på øverste hylle innenfor verdenslitteraturen. Vi vet strengt tatt ikke hvem som skrev den men mange mener å gjenkjenne språkføringen til Snorre Sturlasson i teksten. Selv har jeg ingen mening om dette. For meg er det helt greit at de islandske ættesagaene sorteres under rubrikken for “anonym forfatter”. Dette tilfører dem en form for mytisk dimensjon som dessverre forsvinner når man gir seg til å analysere forfatterens liv og levnet som om dette er noen form for vesentlig del av skrivegjerningen. Ta for eksempel Knut Hamsun. Han var jo nazist! vil noen si, og dermed regner de seg som ferdige med den saken. Det går ikke an å like det Hamsun skrev uten at man på et slags magisk vis blir besmittet av privatlivet og meningene hans.

Det er et ganske interessant spørsmål til hvilken grad man kan skille et verk fra den kunstneren som skapte det. Jeg mener å kunne huske et tidspunkt i livet da jeg var livredd for å få “jentelus” men dette forsvant jo etterhvert og nå virker det absurd. Men dette er faktisk den beste forklaringsmodellen jeg kan komme opp med i løpet av forsøket på å forstå hvorfor folk ikke klarer å skille forfatteren Knut Hamsun fra privatpersonen. Bør man male om huset dersom jobben først ble gjort av en håndverker som siden ble morder? Hva består distinksjonen i? Det er ikke urimelig å anta at mye beundringsverdig arkitektur fra mange tusen år siden – la oss si i Egypt – ble skapt ved hjelp av en kostnad i form av menneskelig lidelse som er bent frem uakseptabel i forhold til en mer moderne sensibilitet. De som brukte slaver til å få jobben gjort krysset en grense som er utilgivelig for all fremtid. Hva betyr dette for eksempel for Nordlandsbanen? Du bør ikke ta toget fra Trondheim til Bodø dersom du ikke med god samvittighet klarer å lese Segelfoss By. Under hver sville ligger det skrikende lik av sovjetiske krigsfanger som ble misbrukt på det groveste.

La oss postulere at forskjellen består i grader av bevissthet. Dersom du vet at klærne eller skoene du bruker er laget av mennesker som har jobbet under slavelignenede forhold, er du da et ledd i denne kjeden av ondskap? Har du et moralsk ansvar for å ta avstand til dette, og, i så fall, når opphører ansvaret? Hundre år senere? Tusen år? Så snart den spesifikke fabrikken det gjelder blir lagt ned og eierne blir holdt strafferettslig ansvarlige? Eller ikke før alle mennesker i hele verden lever under verdige forhold? Det er ikke lett å oppnå moralsk renhet i denne skitne verden. Dersom vi mener at kunnskap om pågående overgrep medfører et ansvar for å gjøre noe med saken har vi i prinsippet stilt opp en mekanisme som belønner uvitenhet. Det virker ikke rimelig å holde folk ansvarlige for det de ikke vet uansett om dette gjelder ting de “burde” ha forstått. Er det noe i denne verden vi vet med stor sikkerhet så er det at menneskelig toskeskap og narraktighet ikke kjenner noen fysiske grenser. Moralsk indignasjon er ikke verdt en sur sild men det kan allikevel føles godt å “ta stilling” uten at man dermed forplikter seg til å faktisk gjøre noe. Var ikke Hamsun nazist? Toppers. Da kan vi innta en kraftfull posisjon mot nazismen ved å la være å lese bøkene hans. Stort mer kan vi imidlertid ikke gjøre. LIvet er kort og dagene strekker ikke til.

 

Bruker ikke "sosiale media". Har ingen interesse for "sosiale media".
Posts created 1030

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Related Posts

Begin typing your search term above and press enter to search. Press ESC to cancel.

Back To Top