Paranoid psykose er kjennetegnet ved vrangforestillinger, det vil si følelsesladede og personlige forestillinger som strider mot det omgivelsene betrakter som riktig, sant eller virkelig. Denne forestillingen lar seg vanskelig korrigere ved hjelp av fornuft eller logikk. Vrangforestillingen(e) kan være langvarige og kan være det eneste, eller det mest fremtredende, kliniske kjennetegnet ved paranoid psykose.
(Sitert fra Store medisinske leksikon på nett.)
Jeg har blogget på nett i mer enn femogtyve år. Jeg har sett det meste. Blogg.no er en fredelig kosekrok i forhold til den kjøttkverna av galskap og drapstrusler jeg har klart å bevare en nærmest zen-buddhistisk sinnsro igjennom ute i den engelskspråklige blåmyra. Så du kan si jeg er godt trent. Dessverre har jeg verken vitenskapelige papirer eller statistisk tallmateriale å vise til, men det er min anekdotiske erfaring at folk mister vettet på nettet oftere enn de fleste andre steder. De går fra konseptene som man noen ganger sier på norsk.
Selv er jeg filosof så jeg har et helt annet forhold til begrepet “virkelighet” enn hva man finner innenfor psykiatrien, men selv der opererer man ikke lenger med distinksjonen gal/normal. De fokuserer istedet på nominell helberedelse, det vil si at man gjennom medikamentbasert behandling og kognitiv samtaleterapi søker å bringe pasienten til en likevektstilstand som gjør at de kan fungere normalt i samfunnet. Her er det viktig å legge merke til at paranoide vrangforestillinger ikke nødvendigvis i seg selv betraktes som noe problem. Hva det går på er om man representerer en fare for seg selv og andre. For eksempel om man blir voldelig utagerende.
Mental sykdom er like alminnelig som feilernæring i vår tid.
Feilernæring i kombinasjon med et innskrenket bevegelsesmønster er hovedårsaken til såkalt fedme. Slanking er riktignok en industri som håver inn millioner i året, for ikke å si i uka, men dette er ikke et estetisk problem. Det er en medisinsk tilstand som er omgitt av så mye skam og skyldfølelse at det er vanskelig å føre noen saklig debatt rundt problemet. Men det vi kan si er at et balansert kosthold i kombinasjon med en rimelig mengde mosjon er den eneste kjente kur som faktisk virker. Men alt dette må man ta med medisinsk sakkyndige. Metabolismen (stoffskiftet i kroppen) har stor individuell varians fra person til person. Det som er bra for Per kan være ren gift for Kari, og omvendt. Det finnes ikke noe slikt som et universelt korrekt kosthold. Og når det gjelder mosjon er det viktig at man ikke overdriver. Man bør “kjenne det” men man har ikke noe å tjene på å slite seg ned til beinet for skjønnhetens skyld.
Som egentlig alle andre i hele verden ble jeg mildt sagt tatt på senga av coronaviruset i 2020. Som jeg har nevnt tidligere i bloggen så bor kjæresten min i Colombia og jeg hadde arrangert ferietid, kjøpt flybilletter og det hele, med tanke på å reise dit i mai måned det året for å tilbringe litt kvalitetstid sammen med henne, men det ble det jo ikke noe av. I stedet ble det å sitte hjemme og bite negler over den absurd høye dødeligheten viruset hadde på sin ferd gjennom Peru og Ecuador den våren (de fikk det tidlig på grunn av en smittet person som kom med fly fra Madrid). Det er fortsatt litt uklart hvorfor viruset var så ondartet noen steder og så relativt mildt andre steder. Jeg var i kontakt med den colombianske ambassaden et par ganger men de anbefalte meg å ikke reise dit før jeg hadde blitt vaksinert. (Hvilket er litt komisk siden jeg hadde vært hos fastlegen før coronaviruset kom, med det ærend å få råd om vaksiner mot tropesykdommer som jeg eventuelt burde ta, men han sa at så lenge jeg ikke skulle ut i jungelen behøvde jeg ikke noe spesielt slik sett.)
Før pandemien hadde jeg allerede utviklet skepsis til “den engelskspråklige verden”. De to tingene ethvert mentalt oppegående menneske var bekymret for var også mitt grunnlag for skepsis: Brexit og Donald Trump. Begge deler var (og er fortsatt) ubegripelig suicidale ting. Som alle vet er engelsk tildels bygget i fransk, så de bruker begrepet folie a deux om “delte vrangforestillinger”. Etter min mening skyldes dette kollektive sammenbruddet i mental helse ikke minst de traumatiske aspektene tilknyttet 9/11 og den påfølgende krigen i Irak. Det skjedde et fundamentalt tillitsbrudd mellom de politiske myndighetene og befolkningen. Mangelen på saklig og etterrettelig informasjon skapte et vakuum som umiddelbart ble fylt med de mest groteske vrangforestillinger. Siden delte man galskapen på nett. Og nå er vi der vi er.
Det som imidlertid ble utslagsgivende for mitt vedkommende var covidiotene. Folk som allerede var ute av balanse fant frem til hverandre og konstruerte en alternativ virkelighetsoppfatning som uten tvil bidro til å drive opp dødstallene både i USA og Storbritannia. Jeg hadde et par slike i min egen omgangskrets, men vi snakker ikke sammen lenger. Mens jeg var bekymret for om Tatiana skulle bli smittet av viruset og dø der borte uten at det var noe jeg kunne gjøre, var alt de hadde å bidra med hånfliring over mine medisinske vernetiltak, som ikke engang var mer enn hva som var alminnelig anbefalt. Er du redd? Alt jeg kunne tenke var å stæbbe dem fem ganger i ansiktet med en kniv, men utenpå bare smilte jeg og sa du får tenke hva du vil. Jeg hadde lovet Tatiana å ikke dø og hun lovte det samme. Resten er mindre viktig.
Nettet er noe nytt men folks vilje til å tro på all mulig slags usannsynlig vrøvl er noe gammelt. Kombinasjonen har vært uheldig, for å si det med en klassisk britisk understatement. Offentlig debatt foregår i et “rom” og dette rommet har noe slags “klima”. Når dette klimaet blir så giftig som det har blitt bør den kloke trekke seg litt unna. Det virker litt overdrevent å true folk på livet bare fordi de svarer “ja” når noen spør om de bruker ansiktsmaske. Hvorfor er det et problem? Det er ille nok å selv nekte å være med på fellesoppgaven med å begrense skaden en pandemi kan medføre i samfunnet, men det blir sykelig når man går aktivt inn for å trakassere de som føler seg mindre sikre på sin egen udødelighet i møtet med en ukjent fiende. Selv om vaksinen bare gir meg èn prosent bedre odds så tar jeg alt jeg kan få. Selv om vaksinen eventuelt kan medføre en ondartet allergisk reaksjon er dette en mindre sjanse å ta enn det å konfrontere viruset uten noen form for vern.
Vi lever ikke i en trygg verden og det kommer vi heller aldri til å gjøre. Faktisk kan vi si med absolutt sikkerhet at gitt nok tid og omstendighet så vil verden til sist ta livet av deg. Fakta bryr seg ikke om hva du føler. Mange synes jeg er en drittsekk fordi jeg snakker uten filter, men hva vil de heller ha? Løgner? Jeg føler meg ikke bekvem med å lyve, selv om jeg naturligvis tar hensyn til at barn og andre med nedsatt talent for å håndtere virkeligheten ikke bør skremmes i unød. Faktisk så føler jeg i utgangspunktet en slags sympati for alle levende skapninger, for vi er til syvende og sist i den samme båt. Alle er redde. Ingen vet noe. All mulig slags bisarr mannskit skjer hele tiden. Det må imidlertid sies at jeg har liten til ingen tålmodighet med fanteri. Jeg vet ikke er som regel det korrekte svaret, uansett hva spørsmålet er.
