En ikke helt uvanlig språksykdom består i å køle på med adjektiver. Helst skulle man kunne stryke alle adjektivene i en tekst uten at den mister sin språklige mening, er det mange som påstår, men det blir vel forsåvidt bare et syvmilssteg i motsatt retning som reaksjon mot det man oppfatter som pompøs “emosjonalisme” — litt som hvordan det å bli totalt avholdsmann på grunn av at man ikke liker andres fyll blir å gi disse andre alt for mye makt. Slike valg bør utgå fra eget ønske og være et uttrykk for egne ambisjoner i forhold til fysisk og mental helse, ikke en “protest” mot ting man ikke liker hos andre. Det er jo barnslig. Forsåvidt er jeg enig i at “andres fyll” til tider kan være noe veldig plagsomt. Herregud, jeg kan fortelle noen historier fra mitt liv som dørvakt, men det skal jeg ikke. Ihvertfall ikke her og nå. Poenget i dag er det å “miste seg selv” fordi man baserer sin egen atferd alt for mye i hva andre gjør og ikke gjør.
“Ufrivillig sexpress” er en typisk ufrivillig komisk sammensetning av ord i en ganske upassende sammenheng. I utgangspunktet må man jo anta at alt som fortjener å bli kalt sexpress er både ufrivillig og plagsomt. Hvis det er frivillig bruker vi helt andre navn om det som skjer, ikke minst fordi vi ikke ønsker å devaluere betydningen av et språkuttrykk som beskriver borderline kriminell atferd og som kan være tildels meget stressende for sakens offer. Ikke uofte handler jo slike saker om “misbruk av maktposisjon” hvor den svakere part kan ha mye å tape på å avvise tilnærmelsene på så brått vis som det kanskje fortjener, la oss si med et hardt ballespark. I seksuelle overgrepssaker finnes det verken tilgivelse eller forståelse. De som er redd for at noe skal bli “misforstått” har sannsynligvis allerede krysset grensen og bør snarest mulig trekke seg så langt unna at ingen kan beskylde dem for noe. Og de som ikke forstår dette fortjener mye juling. Men det er en digresjon. Denne posten handler ikke om verken grammatikk eller overgrep.
Som alle vet betegner ordene subjekt, objekt og adjektiv tre vidt forskjellige “logiske posisjoner” i setningen — hvor subjektet utgjør det agerende element, objektet det setningen handler om, og adjektivet “kvaliteten” på det som foregår. Fra disse forskjellige posisjonene av mening henter vi ordene subjektivitet og objektivitet som målestokk på hvordan vi forholder oss til noe, hvor det objektive er når vi bare beskriver det som skjer uten å engasjere oss personlig i saken, som i så fall blir en mer subjektiv tilnærmelsesmåte. De fleste har en helt grei operativ forståelse for hva det betyr å være henholdsvis subjektiv og objektiv. For eksempel er en nyhetsreportasje eller en politirapport ihvertfall ideelt sett objektive og “beskrivende i forhold til sak” i språket sitt, mens det å gi uttrykk for hva man selv føler om noe alltid er et subjektivt perspektiv. Så langt så vel. Alle skjønner dette. Men så kommer problemene når folk omgår distinksjonen mellom det subjektive og det objektive gjennom snedig bruk av adjektiver — og dermed i realiteten skaper adjektivitet som noen slags tredjeposisjon, som egentlig er en passiv-aggressiv variant av det subjektive, men kamuflert som saklig objektivitet.
“Ufrivillig sexpress” er et eksempel på adjektivitet, fordi det er naturlig å henge seg opp i ordet “ufrivillig” som meningsbærende element i ordoppstillingen, men uten å legge merke til at man dermed åpner opp for “grader av frivillighet” i forhold til konseptet sexpress (som i de fleste tilfelle er et svart og hvitt spørsmål, eller altså at man enten er skyldig eller ikke skyldig etter tiltalen). Et annet eksempel på bruk av adjektivitet – altså snikinnføring av subjektivitet i en objektiv setning – er hvis man for eksempel vektlegger hvordan ting lukter, hvorvidt en situasjon er “skremmende”, og så videre. En forsvarsadvokat i en tenkt sak fra arbeidsretten vil kanskje jobbe med “grader av frivillighet” i forhold til en tiltale som handler om sexpress, fordi dette introduserer en gråsone i et spørsmål som ellers ville vært ja eller nei. Dette er ting man lærer. Det er kunsten å selge noe, som også er kunsten å overbevise noen om noe. Åpenbart er det jo slik at hvis de allerede har en overbevisning så må man begynne med å svekke denne før man kan selge inn sin egen. Dette er bondefangeriets edle kunst, som før i tiden ble betraktet som noe ufint men som nå regnes som business as usual både innenfor politikken og varehandelen. De som lever med et ideal om verdensfred og økonomisk rettferdighet vil sannsynligvis bli lurt oftere enn de mer kyniske, av den enkle grunn at de ønsker å tro det beste om sine medmennesker, derfor velger de å være tillitsfulle inntil de har grunn til noe annet.
