Bruk av cannabis i vestlig kultur i nyere tid begynte med hippiekulturen i 1960-årene, og er fremdeles utbredt, spesielt i enkelte ungdomsmiljøer. Hallusinasjoner er ikke typisk for cannabisrus, men de kan forekomme ved intensiv bruk. Ofte oppfatter brukeren at hallusinasjonene er fremkalt av cannabis. Da er det ikke brist på virkelighetsoppfatningen. Imidlertid kan virkelighetsforståelsen svekkes ved intensiv bruk, eller hos personer med en spesifikk disposisjon, og dermed resultere i en cannabisutløst psykose. Symptomene på en slik psykose ligner det vi ser ved andre rusutløste psykoser og ved akutt schizofreni, men cannabispsykosen går over etter kort tid ved avholdenhet.
(Store medisinske leksikon)
Tyskerne har visstnok bestemt seg for å legalisere cannabis i noen grad, men jeg har ikke satt meg nøye inn i saken. Inntrykket så langt er at det snakkes om en slags “spansk” modell; hvor moderat bruk av cannabis blir betraktet som en privatsak, men det er fortsatt ikke tillatt å omsette stoffet, eller oppbevare “betydelige mengder” – mer enn hundre gram – selv om det er til egen bruk. De har med andre ord ikke tenkt å begynne verken med “coffee shops” (som i Nederland) eller andre former for åpne utsalg. Hvor det er meningen at folk skal få den lovlige cannabisen sin fra er noe uklart, men “hjemmedyrking til egen bruk” blir nevnt som et alternativ — kanskje litt som hvordan folk brygger sitt eget øl noen ganger, eller legger sin egen vin – med varierende resultater – men dette vet jeg ikke noe om. Det eneste som synes sikkert med saken er at “prinsippet om legalisering” har passert gjennom det politiske systemet og pådratt seg et flertall, men hvordan ting skal skje i praksis gjenstår ennå å se. Det er et problem at “cannabisøkonomien” for tiden er dominert av alskens kriminelle aktører som ikke har noen interesse av at stoffet skal bli legalisert. Det har jo ikke de noe å tjene på. Hva kommer de til å gjøre for å kompensere for tapet sitt?
Jeg er ikke selv særlig begeistret for det jeg kaller “hasjrøykere” og som på engelsk kalles stoners. Det er en egen “alternativ” kultur som er veldig preget av hva vi sannsynligvis må kalle cannabisideologi, i den forstand at de enten ikke skjønner eller ikke vil akseptere at det dreier seg om et rusmiddel som sliter på helsa – både fysisk og (særlig) mentalt – når forbruket blir noe slags daglig ritual litt på samme måte som den berømte “morrakaffen” som så mange oppgir at de behøver for å komme i gang med dagen sin. Stoffet er så vidt jeg vet ikke noe man blir avhengig av på samme måte som heroin, kokain og så videre, men det finnes definitivt “storforbrukere” som er veldig preget av denne vanen sin. Imidlertid er cannabis – relativt sett – “bedre” enn for eksempel alkohol, når det først skal være rusmisbruk. Hasjrøykere er jo ikke typisk farlige mennesker, ihvertfall ikke for noen andre enn seg selv, bare nærmest uutholdelig fjollete og useriøse mange ganger. De som er “harde på flaska” utvikler på sin side nesten alltid sosiopatiske trekk, med lav terskel for vold og annen ubehagelig atferd overfor andre, slik at hvis vi klarer å få alkoholikerne til å heller bli hasjrøykere så har vi oppnådd et positivt politisk resultat. Hva kan jeg si? Vi lever jo ikke i en perfekt verden. Hvis en eller annen middels kødd heller sitter i garasjen sin og fniser av det morsomme mønsteret i veggpanelet enn å drikke seg dritings og banke opp kjerring og unger, så er jo dette en liten forbedring av verdens tilstand. Synes du ikke? Jeg tror ikke forbruket av cannabis kommer til å øke i Tyskland – eller noe annet land, for den saks skyld – på grunn av legaliseringen. Mitt inntrykk er at stoffet allerede er så vanlig der ute at “pushere” henvender seg også til folk de ikke kjenner med tilbud om å kjøpe hasj. Dette har skjedd meg mange ganger i visse deler av Oslo, selv om jeg bare har vært på vei forbi stedet til fots, altså uten å signalisere at jeg “ser etter noe”. Jeg vet ikke hva de tenker på – eller med – fordi av utseende ligner jeg jo mye mer på politi enn på røver, men hva vet jeg? Det sies at politiet også i Norge helst overser de typiske “brukerne” av stoff, så dette omfatter kanskje også “småselgere” på gateplan.
Hvis det hadde vært mulig å avskaffe bruk – og misbruk – av rusmidler gjennom å forby faenskapet så ville dette ha skjedd for lenge siden. Det er vanskelig å finne noen tall for hvor mye ressurser som har vært slengt inn i det svarte hullet vi kaller “narkotikapolitikk” men det mest nærliggende målbare resultatet er at den globale narkoøkonomien – som per definisjon er kriminell – har vokst seg til pervers størrelse. For eksempel snakkes det om en kokaintsunami som flommer fra Sør-Amerika til Europa, som i nyere tid har utviklet seg i retning av å bli et mer attraktivt marked enn den tradisjonelle ruta til Nord-Amerika, og da særlig USA. Folk som har bedre greie på disse tingene enn meg påstår at et gram kokain koster omtrent en “høvding” (tusenlapp) og er det man typisk bruker opp i løpet av en normal tur på byen, så da blir det jo fort mengder av det. Og ikke minst penger. Det har vært litt omdiskutert om de enorme beslagene av kokain i banankasser fra Ecuador som ble gjort i fjor egentlig var ment for et annet marked enn det norske, men det blir bare spekulasjon. Det interessante spørsmålet er etter min mening hva slags kommersiell operasjon som har råd til å tape to milliarder kroner uten å gå under. Vi snakker jo ikke akkurat om noen “kjøpmann på hjørnet” her. Det må antas at alt som ikke blir beslaglagt representerer en så stor verdi at tapene blir “akseptable” som the cost of doing business, så kan kløktige økonomer regne seg frem til hva slags finansstruktur som må foreligge for at denne modellen skal gi tilstrekkelig lønnsomhet. Det er vanskelig å fatte hvor stor den kriminelle narkoøkonomien egentlig er på verdensbasis. Det ligger jo i sakens natur at det ikke finnes noen “offisielle” tall, men det blir sagt at narkobransjen omsetter like mye som transportbransjen og hotellnæringen sammenlagt — slik at man må jo lure på hvor alle disse svarte pengene havner. Beløpene er så idiotisk store at de har nasjonaløkonomiske konsekvenser både her og der. Man kan se for seg en “internasjonal narkobaron” som noen med villa i Marbella og leilighet i Dubai; med dyre merkeklær, gullkjeder, sportsbiler og det ene med det andre, men sannheten er at det er så mye penger i narkoøkonomien at det går ikke an å bare bruke det opp, det må nødvendigvis “investeres” på noe slags vis, i håndfaste men også omsettelige verdier. Beatpoeten William Burroughs – han som oppfant begrepet heavy metal som navn på en imaginær musikksjanger tyve år før noe sånt eksisterte – sa allerede på 50-tallet at “innenfor et kapitalistisk system er heroin det perfekte produkt”. Han var selv heroinist og derfor sannsynligvis litt “partisk” med valg av stoff for å illustrere poenget sitt, for jeg synes at kokain er et mye bedre eksempel. Kokainister er jo vesentlig mye mer “dynamiske og utagerende” som typer enn heroinister, som virker mer sløve og zombieaktige i stilen sin.
Hvorom allting er, alle sier at cannabis er – “far and away” – det største produktet innenfor narkoøkonomien, både her i Norge og i resten av verden. Det eneste jeg kan tenke om denne påstanden er at det sannsynligvis foregår mye mer hasjrøyking der ute enn jeg tror, og jeg er ganske illusjonsløs i forhold til fenomenet. Jeg tenker det samme om folks rusvaner som deres sexvaner, religiøse idèer med videre, at det raker ikke meg hva de driver med på privaten — og jeg vil helst slippe å høre noe om det. Jeg klarer ikke å se for meg noen slags situasjon hvor det er passende å snakke om private emner, bortsett fra private samtaler. Folk er riktignok ikke særlig opptatt av etikette nå for tiden og de beskriver det ofte på nedlatende vis som “politisk korrekthet” når etiske standarder fremholdes som essensielt i sosiale sammenhenger, men det regnes tradisjonelt sett som “udannet” når man privatiserer en samtale og plasserer seg selv i sentrum av narrativet, gjerne ved å fremholde hva slags “offer” man er for andre menneskers onde vilje og det ene med det andre. Jeg tar den meningsløse bablingen hos en typisk hasjrøyker mye heller enn den krenkede offermentaliteten hos det selvmedlidende borgerskapet. Herregud for noen evneveike fjols. Uansett, “et narkofritt samfunn” er ikke noe aktuelt alternativ. Dette vet vi. Det er etter min mening bra at de legaliserer cannabis, mest fordi det undergraver folks alminnelige respekt for loven når man prøver å forby ting som folk uansett kommer til å gjøre. Jeg ser som sagt ikke på det som positivt at folk bruker cannabis, men det er et vesentlig mye større onde når man straffeforfølger dem på grunn av noe som i utgangspunktet er et helsemessig spørsmål – vel så mye psykiatrisk som somatisk – motivert av moralistiske holdninger som harmonerer dårlig med sakens realiteter. Det finnes en narkoøkonomi fordi det finnes etterspørsel etter stoff. Ferdig diskutert. Det finnes ingen ond konspirasjon av pushere som frister folk inn i synd, bare “markedskrefter” som reagerer slik de skal innenfor en kapitalistisk horisont når det dukker opp etterspørsel etter noe. Det eneste realistiske spørsmålet er hvem som skal kontrollere pengene. Det er et politisk valg at vi skal ha livsfarlige gangstere og narkobaroner som styrer en økonomi på størrelse med statsbudsjettet i et middels stort europèisk land. Må det være slik? Det er et lite skritt i nominelt bedre retning å legalisere cannabis. Noen fortalte meg at det til enhver tid har vært lovlig å kjøpe cannabisfrø via postordre fra blant annet Nederland, men jeg vet ikke om dette er sant. Det høres jo helt evneveikt ut, men forklaringen skal visstnok være at det er juridisk komplisert å forby frøene. Internasjonal frøhandel er jo et tema i seg selv, men saken er uansett at folk bør tillates å dyrke sin egen cannabis, dersom dette er noe de ønsker og evner å få til. Hvor vanskelig kan det være? Fra min kyniske synsvinkel er dette noe som kanskje vil bidra til å undergrave kapitalkreftene innenfor narkoøkonomien, som åpenbart ikke vil la seg regulere på noe annet vis enn gjennom å redusere den internasjonale etterspørselen etter produktene deres.
