Radikalfeminisme er en venstreradikal retning innenfor feminismen som bygger på en teori om at alle menn undertrykker kvinner gjennom patriarkatet og som ønsker en radikal omveltning av samfunnet. Radikalfeminismen omfatter et mangfold av perspektiver, og mens noen radikalfeminister ønsker å eliminere det de forstår som menns privilegerte stilling i samfunnet ønsker andre å eliminere hankjønnet eller at kvinner bare bør leve med andre kvinner.
(Wikipedia)
Radikalfeministene tilhører en ganske eksklusiv gruppe av pseudointellektuelle avskum på den politiske venstresiden. Begrepet “feminazi” har forsåvidt vært i uformell – og ofte ironisk/humoristisk – bruk lenge som betegnelse på denne gruppen, men det er ikke bare en spøk fordi det henviser til det ideologisk fundamenterte mannshatet som skiller radikalfeministene fra moderate krefter innenfor kvinnebevegelsen, som typisk er mer opptatt av pragmatiske problemstillinger tiljnyttet juss og økonomi. Misandri er ikke et ord man hører like ofte som sitt kontrapositive motstykke misogyni, men de betyr i prinsippet det samme, henholdsvis mannsforakt og kvinneforakt, basert i fordommer og ideologisk pølsevev om hva det “betyr” at man er født som det eller det kjønnet. Som alle vet er det jo individuelle variabler som avgjør hva slags menneske man utvikler seg til å bli; hvorav kjønnsidentitet naturligvis legger sterke føringer, men det er på ingen måte det eneste utslagsgivende elementet som definerer folks karakter og personlighet, Jeg vil si at det for det meste ikke engang er relevant — men det er fordi jeg lever i et liberalt samfunn som har fattet – og iverksatt – politiske vedtak om “sosial utjevning” over slike tradisjonelle skillelinjer. For å si det sånn: For femti år siden var det oppsiktsvekkende med “kvinnedominans” i regjeringen (jeg kan huske det), men – gi og ta noen evneveike fjøsnisser i kommentarfeltene – i dag er det ingen som seriøst teller hvor mange det er av det ene eller det andre kjønnet i noen “tradisjonelle mannsjobber”. Det som teller er jo uansett at de får jobben gjort, ikke hvem de ellers måtte være i sitt privatliv.
Psykologisk sett kan jeg forstå det dype behovet for en “uangripelig identitet” men dette er dessverre verken mer eller mindre enn “gudstro” når det kommer til realistisk soliditet. Altså verdiløst i henhold til sitt formål innenfor en horisont av sannferdighet, men desto mer effektivt som et nærmest narkotisk virkemiddel man kan sniffe opp i nesa eller sprøyte inn i åra for å “finne formen” foran en debatt. Det finnes jo ikke noe saklig rimelighetsgrunnlag – verken biologisk eller filosofisk – for å påstå at “menn og kvinner” er faste kategorier for kjønnsidentitet, og definitivt ikke de eneste alternativene som finnes. Dette er bare folkelig overtro. I praksis vil man jo sjelden se annet enn individer som enten fremstår som tydelig “kjønnsprofilerte” menn og kvinner – i kraft av antrekk, kroppsfakter, stemmebruk og så videre – eller de er noen ganger mer “androgyne” og kjønnsnøytralt aseksuelle i sin personlige fremferd — slik at dette “føles normalt” i de fleste menneskers hverdag. Folk har ikke typisk noen realistiske tanker rundt kjønnsinkongruens. De forholder seg bare til det de ser og møter i sitt eget liv. De fleste som sliter med diverse “negative tanker” om sin egen kjønnsidentitet har sentrert dem rundt tvilen på om de er “gode nok” innenfor kjønnsrollen, eller om de ikke burde “være mer” eller “gjøre mer” for å fremstå som et passe brunstig og imponerende eksemplar av sin kjønnskategori, som typisk er det man er “født som”. Man møter nesten aldri noen som er “trans” og bare ganske få som avviser kjønn som meningsfull kategori – eventuelt så avviser de seksualitet – til en slik grad at de definerer seg som “intetkjønn” i alle sosiale sammenhenger. Nesten alle er fanget i en fjollete maskerade som handler om å “fremføre” en identitet som er vel så mye påført dem utenfra som dyrket frem innenfra. Vi har i dagens Norge et ganske kjønnsnøytralt arbeidsmarked selv om det på ingen måte er knirkefritt, slik at det “faglige” er forsåvidt bra, men vi har fortsatt typisk helt forskjellige forventninger til kjønnsrollenes “orden og oppførsel”, særlig innenfor parringsspillet, som for vår arts vedkommende er noe som pågår til enhver tid og på ethvert sted. Sexpress er en forutsigbar konsekvens av dette. I den grad vi kan snakke om et kjønnsmarked så er det i dette markedet mye mer tilbud enn etterspørsel innenfor kategorien “menn som har lyst til å pule” — og i den grad vi kan snakke om kjønnsmarkedet som et sirkus, så preges denne manesjen av flere klovner enn akrobater.
Jeg tror vi bør gi radikalfeministene rett i at menn ofte er plagsomme og noen ganger direkte seksuelt farlige for kvinner. I de fleste tilfeller er jo menn større og sterkere enn partnerne sine, slik at de “har dem i sin vold” dersom det kommer til stykket (bare unntaksvis er kvinnen i forholdet den mest kompetente innenfor fysisk nærkamp). Mange filosofer har påpekt at seksuelt samkvem ofte og på mange måter ligner vold mellom mennesker, eller ihvertfall at graden av “fysisk intensitet” i engasjementet plasserer dem i samme kategori. Tradisjonelt er tanken at mannen skal være pågående og aktiv – både i initiativ og utførelse – mens kvinnen skal være ettergivende, mottagelig og passiv. Det finnes hvor mange evneveike opplegg som helst innenfor “new age” og annen alternativ tekning – dessuten også en god del tradisjonell ideologi – om hvordan dette representerer kosmiske krefter, yin og yang, det evige maskuline og feminine prinsipp, lyset og mørket, eller hva annet slags dusteri har du. (For de spesielt interesserte kan det nevnes at urfeministen Simone de Beauvoir tok utgangspunkt i denne kategoriske tenkemåten i boka “Det annet kjønn” fra 1949, som har hatt en viss historisk signifikans.) På det realistiske nivå tenker vel de fleste at hva nå enn voksne mennesker har lyst til å gjøre seksuelt med hverandre – uavhengig av kjønnskategorier – må være greit, gitt at de ellers forstår hva de er med på og samtykker i dette. Det er sjelden at noen egentlig har lyst til å “snakke om sex” i pauserommet på jobben og andre steder hvor man typisk “har normal omgang” uansett hvor vanlig det eventuelt er med griseprat (som er noe annet). I den grad folk er i et parforhold så er dette den konteksten hvor sexen hører hjemme. Det er jo ikke først og fremst noe “samtaletema” men noe man gjør (eller ikke gjør) med den (eller de) man har den typen forhold til. Som overalt ellers og i alle andre sammenhenger i samfunnet er “unge menn” de farligste dyra folk møter i denne verden, både for hverandre og for alle andre. For eksempel skjer de fleste voldtekter i en sosial kontekst hvor partene allerede kjenner hverandre, det bare gikk liksom litt galt denne gangen. Ting kom litt ut av kontroll. Du vet. Rusmidler og det ene med det andre. Plutselig skjer det noe. Nesten alle kvinner har selv opplevd situasjoner hvor ting var i ferd med å skli ut – noen begynte å bli litt for plagsomt pågående – men de kom seg unna i tide, og tenker siden at det der var litt guffent men det gikk jo bra.
Folk sorterer hverandre i kategorier. Rase, klasse, kjønnsuttrykk, livssyn, aldersgruppe, stilvalg og mye mer, hvorav “personlighetstype” invariabelt ender med å være det viktigste på lang sikt. I den grad vi kan si at vi “kjenner noen” mener vi jo at vi kjenner deres karakter og går god for dem, slik at de det er snakk om er ihvertfall ikke noe verre enn oss selv. Ja han pleier å betale regningene sine. Fornuften påbyr at vi skjærer gjennom alle “filtere” og går for direkte observasjon av karakteren hos de vi blir presentert for like godt først som sist — men slik fungerer det ikke for alle. De har sterke filtere i forhold til hva slags kategorier av mennesker de forholder seg til på hvilke slags måter. Det har ikke noe med fornuft å gjøre, det er en følelsesmessig greie. De liker ikke svartinger, gamlinger, kvinner, menn, barn, hippier, muslimer, vegetarianere, trygdemottakere, streitinger, ungdommer, politikere, akedamikere … alle har noen de liker å pisse på. Det vil si noen de anser å stå på et lavere nivå enn dem selv i fortjenestefull verdighet. De har lavere rang enn deg. Dette er ikke i utgangspunktet noe problem, så lenge man forstår seg på å praktisere taus forakt med innlagt kald skulder og slapp hilsefinger, eller hvordan det nå enn blir, poenget er at man la folk være i fred selv om man ikke liker dem. Det er ikke forbudt å være rasist, det er bare “litt sosialt tilbakestående” og noe folk fint klarer å leve med så lenge de bare er “hunder som knurrer”. Det er verre med sånne som biter. Dem blir vi nødt til å “ta ut” på noe slags vis. Det er ikke bedre rasisme når den er rettet mot hvite enn svarte – bare arguabelt bedre historisk begrunnet – eller bedre “kjønnsfascisme” å forhåndsdømme alle menn enn alle kvinner, men sånn er jo folk. Det handler om praktisk realisme, pluss noen idèer. Et komisk aspekt hos radikalfeministene er jo tanken om at “mannen” – forstått nærmest som et platonisk ideal – er en evig fiende av “kvinnen”; som alltid vil bruke alle midler til å undertrykke og “eie” kvinnen, med list, makt, penger eller hva som ellers måtte være for hånden. Sånn sett snakker vi jo om en mytologisk form for kosmisk oppgjør mellom gudsmakter, eller nypaganisme om du vil, som kan være enten religiøs eller sekulær i uttrykket. “Ideologisk lesbianisme” – som godt kunne være aseksuell, poenget var “ingen menn” – oppsto som en forutsigbar følge av en sånn politisk linje, altså egentlig gjenoppdagelsen av nonnekloster som forretningsidè, et fellesskap eksklusivt av og for kvinner med “storfamilie” som typisk sosial dynamikk innenfor gruppen, eller “kollektivet”.
Ringen ble sluttet for omtrent et tiår siden, da radikalfeministene gikk av skaftet for alvor og slo seg sammen med fascistene om en felles sak som vi kan kallet “kjønnets renhet” og sammenligne med lignende fantasier om “rasens renhet”. Påstanden er at det må være to kjønn – og bare to kjønn – i menneskenes verden, noe som forklares ut ifra “biologi” (uansett hvor mange fortørnede protester biologer kommer med i forhold til saken), selv om alle vet – eller burde vite – at kjønnsidentitet bare er en kulturell fordom, eller skal vi heller kalle det et praktisk arrangement som fungerer helt storartet for de fleste (som jo også er de opplegget er beregnet på). Som tidligere nevnt er det normalt med en viss grad av nevrotiske krampetrekninger rundt om man er “bra nok” som mann eller kvinne, særlig i ung alder, men de fleste slår seg etterhvert til ro med at man er hva man er, så får det gå som det går. Det ligger noe livsfjernt over hele kjønnsdebatten, men likevel føles det “nært” for folk. Hvor enn mange slags varianter som finnes i teori og praksis der ute så har jo alle noe slags forhold til kjønn og seksualitet. Mye dreier seg om angst – som noen ganger blir sykelig – for den “nakne konfrontasjon” som ligger i selve seksualakten, når man mister kontrollen over “den sosiale masken” med minst èn annen person tilstede. Fantasi er jo som alle vet noe annet enn virkelighet. Og de som har miitær, politisk eller annen erfaring med strategi kjenner uttrykket “ingen plan overlever sitt første møte med virkeligheten”. Saken er at uansett hva en kvinne eller mann (eller hva man nå er) “bør” være så er det ingen som i praksis engang ligner på dette platoniske idealet. Folk er ikke perfekte, snarere tvert imot. Og noen er veldig langt unna det å være en perfekt representasjon av kategorien “kvinne” eller “mann” (eller hva som helst annet folk kan kategoriseres som). Hvorfor er dette et problem? Jeg skjønner ikke hvorfor dette er et problem. Imidlertid gjenkjenner jeg det overdrevne raseriet hos alle som mener at det finnes to kjønn – og bare to kjønn – i menneskenes verden; som er klare, distinkte, fundamentalt forskjelligartede, men først og fremst rene av form og kategori. Enten er man det ene eller så er man det andre, ferdig diskutert liksom. De “mellomformene” vi observerer (og som identifiserer seg slik) er egentlig bare en pervers fetisjering av vedkommendes seksuelle preferanser (som alltid er “neste sak på dagsorden” i denne typen debatter). Sannheten er imidlertid at mange har investert kraftig i kjønnet som symbol og de skal ha seg frabedt at noen tukler med greia, så å si. Det er tildels ekstremt viktig for mange at det ikke går an å stille noen spørsmål ved kjønnet deres, til en slik grad at hvis det overhodet kan stilles noe spørsmål om noens kjønn der ute, så er dette en trussel mot dem selv. “Kjønnets renhet” er jo ikke bevart. Dette er blasfemi.
