Denne verden er full av manipulerende intrigemakere som får et kick ut av å konstruere dramatiske sosiale situasjoner hvor de kontrollerer narrativet. “Hvorfor” de oppfører seg slik er mindre relevant. Det kan være – og er ofte – et spørsmål om å bruke renkespill som våpen i en prosess som handler om personlige ambisjoner, men det kan like gjerne være freudianske tvangshandlinger. I ethvert tilfelle er dette hva jeg kaller sosial kannibalisme – selv om de ikke rent fysisk ernærer seg på menneskekjøtt – fordi det til syvende og sist dreier seg om fiendtlig spekkhuggeri rettet mot andre menneskers private reservoar av livskraft. Opplegget er klassisk revers Robin Hood: Man tar fra de andre, helst de som ikke kan forsvare seg fordi de ikke forstår hva som skjer, og gir til seg selv.
Vi kan grovt sett si at disse sosiale kannibalene – med unntak av enkelte “sanne psykopater” – selv har blitt traumatiserte og ødelagte som mennesker av forhold i oppvekstvilkårene sine, vanligvis gale foreldre, men det gjør lite for å rette opp selve problemet. Når de først har fått smaken på livet som kleptoparasitt er dette ofte en degenerativ mekanisme som er entropisk i natur, det vil si at ting går bare èn vei. La oss si det ligner på vold i nære relasjoner. Når grensen først har blitt krysset er det ingen vei tilbake. Forholdet kan ikke “repareres”. Sannheten kan ikke – og bør heller aldri – “glattes over” med diverse rasjonaliseringer som er designet for å akseptere det uakseptable. Har din partner gått fysisk til angrep på deg? I så fall er alle avtaler og forpliktelser nullifisert og maktesløse. Dette er ikke lenger en venn.
Hjernen er et fantastisk verktøy, men den bør definitivt betraktes som “særlig farlig redskap”. Man skal aldri løpe gjennom skogen mens man ruser en motorsag, for å si det slik. Ørn ørn, jeg har full kontroll. Folk har en tendens til å bli “fanget i en loop” og aldri komme seg ut av en slags sirkelargumentasjon som de har gående i hodet sitt, nærmest som å mumle til seg selv hele tiden, akkurat som et mantra, det vil si en mental artifakt som er designet for å fange bevisstheten og tvinge den i en bestemt retning, bare at de har ikke selv kontroll over det som foregår. De klarer ikke å rive seg løs fra den metafysiske tåkemaskinen og opplever derfor aldri menneskesinnets normaltilstand, som er en form for kald, klar oversikt. Istedet utvikler de hjemmesnekrede mestringsteknikker som nesten alltid er regressive av natur, det vil si at de “flykter” til en sinnstilstand som de har båret med seg som “sitt hemmelige sted” helt fra barnsben av. Dette er elementær psykologi. Alle levende mennesker “bruker” hodet på noenlunde det samme vis som de “bruker” kroppen. Mesteparten er ting de lærer svært tidlig, som en hovedregel før de utvikler språk og selvstendig tenkning, eller engang følelsen av å “være noen”.
Samfunnet tillater mennesker liv og helse selv om de er udisiplinerte troll som ville krepere nesten umiddelbart hvis de måtte overleve i noen slags “vill” tilstand. Samtidig har de tydeligvis mange gode råd å gi andre om livets edle kunst. Fra mitt perspektiv er dette komisk, men jeg kunne like så godt kalle det tragisk, av akkurat de samme årsakene. Noen skrev noe om angiveri. Det var et tankeeksperiment. Jeg tolker det som et uttrykk for folks generelle politikk i forhold til informasjonsbehandling. Hva skal man gjøre med det man vet? Selv ser jeg bare for meg at jeg ville ta initiativ til å ringe poitiet og anmelde sak hvis det hadde vært innbrudd hjemme, hvis bilen min var blitt stjålet, eller den typen ting hvor jeg selv ikke egentlig vet noe om hva som har skjedd. Å ringe dem for å dele etterretningsinformasjon som jeg sitter på er like uaktuelt som å ringe en fremmed stats hemmelige tjenester, det kommer bare ikke til å skje. Slik atferd er en trussel mot nasjonal sikkerhet. Jeg deler aldri informasjon om noen som jeg kjenner på ett nivå av nærhet med noen som befinner seg på et “lavere” nivå av nærhet. Det vil si at jeg deler ikke familieinformasjon med venner, eller venneinformasjon med mer løse bekjentskaper, eller informasjon om de løse med folk som jeg overhodet ikke kjenner. Alt går på rang innenfor et hierarki av “nærhet i forbindelsens natur”. Alt folk forteller meg – uansett hva det handler om – er i utgangspunktet hemmelig, med mindre de eksplisitt har erklært at det er åpen informasjon.
Sladrehank skal selv ha bank er en kosmisk sannhet som ikke kan gjentas ofte nok. Hemmeligheter kommer til meg for å dø. Her er det ingen gjennomgangstrafikk. Alle som kjenner meg godt vet at jeg er sånn og derfor er det nesten ingen som sjenerer seg for å “snakke fritt” om hva som helst. Imidlertid er det 100% sannsynlig at jeg ville oppfordre dem til å melde seg selv dersom hemmeligheten de kom til meg med var noe kriminelt snusk som bekymrer dem. Bare det at de snakker om det betyr at de “ønsker å bli tatt” — så bare få det gjort. Jeg kan eventuelt bli med dem som uformell støttekontakt under de innledende prosedyrer. Man går ikke rundt og snakker om kriminalitet, liksom, med mindre det handler en masochistisk trang til “soning og oppgjør”, som jeg dessverre ikke har makt og myndighet til å besørge. Da må de henvende seg til rettssystemet, gjennom sin PR-front som er politiet. Jeg verken dømmer eller tilgir, jeg bare observerer. Og hvis du ikke vil vite hva jeg tenker må du for guds skyld ikke spørre. Noe annet alle som kjenner meg godt også vet er at jeg er nesten usannsynlig brutal i kjeften rett til ansiktet deres, mens jeg for det meste snakker alt for pent om folk bak ryggen på dem. Hva kan jeg si? Det er en annen konsekvens av den samme informasjonspolitikken, som handler om å aldri “snakke om folk”. Jeg gjengir bare de PR-messig fordelaktige datapunktene om folk jeg kjenner nærmere enn akkurat de jeg snakker til i øyeblikket. Det er jo ikke slik at jeg lyver, jeg bare holder kjeft om sånt som de sannsynligvis ikke selv ville brakt opp heller. Og når det gjelder det å “dele informasjon med politiet” så ville jeg ikke snakke om andre på noen måte overhodet, uansett hvem de var. Jeg har taushetsplikt. Hvis dette er et problem må vi eventuelt bringe en advokat inn i bildet. Ikke fordi dette forandrer noe – bare døden kan løse meg fra taushetsplikten min – men vi kan i det minste starte forhandlinger om hva slags strafferettslige konsekvenser holdningene mine bør møtes med.
