Lyckoviken är en svensk kriminalserie från 2020, skapad av Camilla Läckberg. Serien hade premiär den 20 oktober 2020 på Viaplay och TV3, och en andra säsong visades januari–mars 2021. Tredje säsongen hade premiär den 12 december samma år och fjärde säsongen den 29 maj 2022. Enligt Camilla Läckberg är serien nedlagd och därmed inte aktuell för nya säsonger.
(Wikipedia)
Tidlig begynte jeg å føle meg usikker på om Lykkevika kanskje var ment som en parodi. Serien var rett og slett bare alt for snål. Litt sånn “Twin Peaks” liksom, i den forstand at man tror ikke på dette stedet. Det er for mye galskap samlet på en for kort veistrekning. Folk klarer ikke å overleve i samfunn som har en så høy prosentandel av svindlere, løgnere og mordere. Samtidig er en sånn “teatral” setting veldig bra for å få frem det bisarre persongalleriet og alle de åpne og skjulte forbindelsene mellom dem. Etterhvert konkluderte jeg med at denne serien er i prinsippet det samme som en typisk latino telenovela bare at de bruker “Nordic Noir” som motor i historien heller enn et typisk romantisk forviklingsdrama (selv om det er mye av dette også). Seriens wikipediaside sier da også at serien er regissert slik den er med vilje. Den skal være “en moderne såpeserie” inspirert av typiske “sosiale drama” – og situasjonskomedier – av velkjent merke.
Camilla Läckberg er blant et knippe “godt etablerte” nordiske krimforfattere. Jeg tror hun jobbet med noe innenfor finans, bank, eiendom eller noe i den gata før hun skiftet beite. Jeg innbiller meg at man tjener ganske bra når man stadig selges i opplag rundt hundre tusen, men det vet jeg strengt tatt ikke noe om. Bare at hun det gjelder nevnes sammen med et utvalg andre populære krimforfattere som har utviklet sin egen greie. Du vet. Det de kaller “en litterær metode” — som ligner den til Henning Mankell, Jo Nesbø og andre, men jeg synes ikke hun holder like høyt nivå som dem. Stilen hennes er mer “pjattete” så langt jeg har kunnet se. men det er bare min personlige smak. Den har jo aldri vært utpreget “populært” vinklet, selv om jeg typisk liker det alle andre liker innenfor verdenslitteraturen. Jeg er ikke særlig original eller interessant sånn sett. God mat, god litteratur, god film. Det er forutsigbart hva jeg liker. “Litt kresen” må man jo være, gitt at livet ikke er langt nok til å rekke alt, men jeg er ikke urimelig. Jeg kjenner selv individer som er nærmest ubegripelig sære. Det tar lang tid å venne seg til hvordan de tenker og ordlegger seg. Er jeg sånn? Jeg tror ikke det. Det må vanligvis “skje noe” for at jeg skal klare å frastøte folk. “Hvordan jeg er” til daglig er ikke i seg selv nok. Jeg ser helt vanlig ut og oppfører meg helt vanlig. Sånn er imidlertid ikke alle jeg kjenner. Noen har tatoveringer i trynet og det ene med det andre. Lær, nagler, piercing og unaturlig hårfarge. Det mange opplever som et skremmende utseende. Hva skal man tenke om sånt? Svar, ingenting. Det er ikke mitt problem, men jeg er jo ikke dummere enn at jeg forstår hvordan et svært “skarpt” personlig uttrykk med mange “kinky” detaljer kan medføre skepsis blant det generelle publikum. Men sannheten er jo at det nesten aldri er de typene som stikker seg veldig ut på grunn av sin idiosynkratiske stil som er farlige. Tenk over saken. Kall det juletre, fugleskremsel eller hva du vil, men de som allerede er “langt fremme” med sær personlig stil sånn sett er ihvertfall ikke hemmelighetsfulle, de står jo nærmest og skriker. Skjuler de noe? Kanskje ikke fullt så mye som det de syner. Jeg tror ikke typisk psykologi hos individer som er veldig “synlige” er at de tror de skal slippe unna med det hvis de gjør gale ting.
Skjønner du norsk så skjønner du svensk. Alle sier dette. (Dansk talespråk er imidlertid mer kontroversielt, selv om det skriftlige er enkelt.) Jeg vet ikke om jeg er helt enig. Svenskene har mange ord og vendinger som er helt annerledes enn våre. For min egen del opplever jeg at jeg nesten alltid skjønner “hva de snakker om” men mange detaljer går tapt i fremmedartet begrepsbruk og lydbilde. Det samme kan jeg forsåvidt si om tysk og spansk, selv om jeg ikke typisk forventer at jeg enkelt skal forstå de to språkene på den samme måten som svensk. Absurd nok er engelsk det språket jeg behersker best nest etter norsk. Det er enklere for meg å forstå engelsk uten teksting på film og fjernsyn enn svensk og dansk, selv om det eventuelt er med irsk/skotsk aksent. Eller altså, det går “for det meste bra” på svensk også — men så kommer det øyeblikk når deler av dialogen går tapt fordi jeg skjønner rett og slett ikke hva de sier. Det føles litt “flaut” fordi teorien er jo at man skal kunne forstå svensk, men slik er det altså ikke i praksis, ihvertfall ikke for meg. Jeg får aldri den samme følelsen når jeg ikke forstår danskene – det er akseptabelt når de snakker så rart – mens danskene på sin side åpenbart er så resignerte i forhold til dette at de helt av seg selv går over til engelsk når de skjønner at dansk ikke nytter her. Skødoigjænsk? Very well, english it is then. Det oppleves ikke som urimelig å skru på tekstingen når det er noe på dansk i fjernsynet. Poenget er jo å få med seg det de sier så man ikke mister grepet på hva som foregår i filmen, ikke å være en slik grad av verdensborger at man behersker dansk. Hvorom allting er, jeg ble nødt til å gi opp hele Lykkevika. Sånt skjer noen ganger når jeg mister helt interessen for hva som skjer med karakterene; ofte fordi de har introdusert alt for mange forviklinger i de innbyrdes relasjonene mellom dem. Så slik endte det.
Camilla Lãckberg er dyktig synes jeg – og Lykkevika var bra – synes jeg å huske 🙂
Dyktig er hun utvilsomt. Hun gjør det jo bra. Saken er imidlertid at såpass mange gjør det samme som henne, men bedre, så hun faller litt ned på det middelmådige slik jeg opplever disse tingene. Men det er som sagt bare min smak.