Hat er en intens følelse av uvilje overfor en person, en gjenstand, et sted, en handling, et fenomen og så videre. Hat er ikke fornuftsstyrt, men kan være en blanding av andre følelser som avsky og forakt, svik og skuffelse. Ordet kommer fra det norrøne hatr. Hat kan være personlig eller kollektivt og er drivkraft for en rekke handlinger og konflikter, blant annet vold, rasisme og terror. Hat er også et viktig element i propaganda, for eksempel når politiske krefter skal bygge opp fiendebilder og motivere til krig.
(Wikipedia)
Sitering av “kilder” på denne måten er egentlig en form for intellektuelt jukseri, det er en appell til autoriteter hvis hensikt i de fleste tilfelle er å spare tid. I stedet for å bygge opp en saklig argumentasjonsrekke på egen hånd henviser man til en som allerede har blitt etablert av noen andre, for et lignende formål. Wikipedia er imidlertid litt ustødig som autoritet på egen hånd. Noen ganger har de litt drøye påstander, andre ganger har de utelatt noe, men i det store og hele er Wikipedia som regel en grei nok start for å jobbe videre med et emne. Akkurat i dette konkrete tilfellet stusser jeg kanskje litt over at de ikke har tatt med frykt (eller angst) når de ramser opp eksempler på følelser som underligger hat i definisjonen ovenfor. Hvis man for eksempel lenge går rundt og frykter å bli utsatt for vold fra noen vil man sannsynligvis utvikle hat mot vedkommende. Virker ikke det rimelig å anta? De fleste mennesker jeg har møtt har ihvertfall hatt evnen til å føle skadefryd når noen slags jævel som går rundt og truer folk har “fått som fortjent” sånn at de i det minste jekker seg ned for en stund.
Noen vil hevde at “ekte hat” er når det blir personlig, når man virkelig ønsker død og fordervelse over en spesifikk person (pluss alt annet som man bare vagt kan assosiere til dem) og er villig til å legge ned ikke ubetydelig innsats på å gjøre livet ubehagelig for den man hater. Når man føler ekte glede over alt ondt som vederfaller vedkommende. Det er hva hat handler om. Til dette sier jeg jo, ja, hat kan være noe personlig som kan bli minst like intenst som seksualdriften, men det kan også være upersonlig og nærmest abstrakt. Ikke minst kan hat også være element i et større kompleks av paranoide vrangforestillinger som folk har utviklet av irrasjonelle årsaker. Psykologien er som regel litt av et roterom hos de fleste mennesker. Eller la oss si at det finnes et skap i sjelen, og inn der dytter man alt man ikke har tid eller ork til å forholde seg til “akkurat her og nå” i den travle hverdagen … og der blir det liggende til gjæring, før trykket som bygger seg opp etterhvert vil kreve noen slags form for utblåsning. Hvis hatet bor i et nabolag av sjelen så finner man i det samme nabolag andre følelser (som nevnt i definisjonen ovenfor), for eksempel alminnelig livsfrustrasjon og forbitrelse over at forjævliseringa har kommet så langt her i verden.
Det går an å skrive ting ned. Dokumentere følelsene sine. Siden kan man publisere det på internett og komme i kontakt med andre som har det på samme måte. Min fiendes fiende er min venn. Jeg har tidligere snakket om gruppekrystaller. Dette ene elementet som virker samlende på en gruppe, som ofte (men ikke alltid) er gruppens formål, og som regel det de for det meste diskuterer. Det kan være hva som helst. Strikkeoppskrifter, dypvannsdykking, motorsykler. Det kan også være hat. Mot et konsept, en bygning, et individ, en annen gruppe, alt som det går an for mennesker å hate vil man finne noen som hater på nettet. Sosiologisk sett må vi vel nærmest kalle hat et billig rusmiddel og si at det slik sett ligner mest på alkohol. Hatet ligner spritdunstende ånde hos folk. Det gir rask opphisselse, men hatets rus leder også til usammenhengende snøvleri og tap av bevissthet (med påfølgende hodepine og eksistensiell angst dagen etter, slik at man må “reparere” med påfyll av mer rusmiddel) og langtidsskadene inneholder blant annet et element av sosiopati, eller følelsesmessig avstumpning. Men det er veldig sosialt og veldig engasjerende. Hatet ligner alkoholen på så mange vis. Det har ekstatisk verdi å beruse seg på hat. Det skaper samhold og styrket kulturell gruppeidentitet. Man fryder seg sammen. Delt glede er dobbel glede.
Mobbing i skolen er sikkert fortsatt et problem som dukker opp her og der, men det er noe man er mer bevisst på. Det finnes opplegg. Ting og tiltak som kan settes inn der og når det er nødvendig. Men vi vet at mobbing er noe som finnes i menneskenaturen, åpenbart også hos barn som aldri har blitt opplært til å bli mobbere i hjemmet eller andre steder. Vi finner også mobbmentalitet i menneskemasser, for eksempel under opptøyer, eller ofte også under organiserte politiske demonstrasjoner. Det skal aldri mye til og ting utarter raskt. Både personskader og ødeleggelse av diverse materiell er ting man regner med å se i kjølvannet av “en ukontrollert mobb” som drives av en gruppekrystall. En “mobbering” er når et antall individer samler seg rundt ett enkeltindivid, eller noen ganske få (ihvertfall alltid mange færre enn mobberingen) og skriker skjellsord til dem. Så er det plutselig noen som slår. Omtrent på dette viset virker stokastisk terrorisme slik som vi hver dag kan observere i vår verden, som for eksempel nå nylig i USA hvor mobberingen de har organisert mot såkalte LGBTQ-individer på nettet og ellers med jenve mellomrom utarter til voldshandlinger, fordi sånn er det alltid. Plutselig er det noen som slår. I prinsippet det samme som skjedde i Oslo nå i sommer. Et forkvaklet individ lar seg inspirere av hatpropagandaen mot denne gruppen og bestemmer seg for å “gjøre noe”. Hva er det de ønsker å oppnå? I det aller minste å skremme denne gruppen – hva sier man i Norge? de skeive? – “ut av samfunnsbildet” slik at de ser seg vaktsomt rundt og passer på å ikke tiltrekke seg oppmerksomhet, siden det åpenbart blir for provoserende at det finnes Pride-parader og egne utesteder for de med “alternativ orientering”.
Mange av disse som hater muslimer sutrer over at de ikke får snakke fritt. De opplever at de blir forfulgt og trakassert på grunn av meningene sine, mens sannheten er at ingen som er ved sine fulle fem gir noen slags faen i meningene deres, det som provoserer er at de bedriver den typen hatpropaganda som vi vet medfører voldshandlinger. Det er bare et spørsmål om tid. Plutselig er det noen som slår. Det er ikke en vesensforskjellig sak fra den mer eller mindre organiserte hetsen mot “de skeive”. Muslimene, på sin side, er jo heller ikke idioter. De forstår det samme som alle andre, at hatpropagandaen kommer til å manifestere seg i noen slags onde handlinger et eller annet sted, ved et eller annet tidspunkt. Alt som behøves er et individ som bestemmer seg for å “gjøre noe”. De kaller det “islamkritikk”, som er ganske komisk siden de åpenbart ikke forstår verken hva ordet islam eller ordet kritikk betyr. Muslimhets er det korrekte ordet for det de driver med og det ligner i en ganske deprimerende grad på “jødekritikken” som var populær for hundre år siden, både i helhet og detaljer. Ta hva som helst som noen slags polemisk anlagt muslimhater har skrevet og bytt ut ordene muslim og islam med jøde og jødedom så vil man raskt få saklig mistanke om at de bare har kopiert materialet fra hundre år tilbake og endret litt på ordstillingen, for dette er en copyrightsak. De som var “jødekritiske” har opphavsrett på denne metoden til en slik grad at alle som benytter seg av den blir en av dem. Hvilket utlagt betyr at for dagens nazister er “islamkritikk” hva jødeforfølgelsene var for hundre år siden. Same shit, new wrapping som de sier i England.
