Altså, jeg er jo en veldig ryddig og streit person, ikke sant? Alle vet hvor de har meg, jeg lyver aldri og betaler alltid riktig beløp til riktig tid hver gang det er noen “pengesaker”. Veldig A4 akkurat der, liksom. Jeg bruker ikke skitne, fillete eller på andre måter stygge klær, jeg steller meg alltid hvis jeg skal noe sted, huset mitt ser bra ut og når jeg har vasket klær så bretter jeg dem pent sammen med tellekant på t-skjortene, alt i sine dedikerte hyller eller skuffer, og så videre. Du ser tegninga. Det er et nærmest militært velordnet borgerhjem. Det er designet for å ligge på laveste optimale stresspunkt i den forstand at jeg ser aldri “noe som behøver å bli gjort” fordi jeg har allerede gjort det. Jeg har ingen klagesaker mot meg selv, om du vil. Hvordan ble ting slik? Jeg var jo det man litt forsiktig kan kalle en bohem da jeg var yngre. Mer av en kaospilot innennfor en “kreativ kontekst” med mye halvgjort arbeid rundt meg til enhver tid. Men så ble jeg eldre.
Jeg har sett mange i min egen aldersgruppe bli sittende fast i sin egen labyrint av dårlige vaner. Det finnes sikkert mange meninger om saken, men for meg er det fullstendig fette uaktuelt å fortsette i noen slags “ungdommelig” ånd når jeg har kommet i bestefarsalderen. Det virker jo ikke realistisk. Jeg er ikke lenger “en av gutta” fordi jeg befinner meg i en helt annen fysisk virkelighet nå enn da jeg var 30-40 år, det vil si i velmaktsalderen for de store sosiale sprell. Jeg er kort og godt ikke like bevegelig lenger. Jeg kan tidfeste når denne overgangen skjedde. Det var i 2018. Jeg var 55 år da. Det viste seg at jeg ikke lenger kunne utføre en vanlig baklengs salto og lande på beina. Som alle vet er sånt ganske pinlig. Dessuten tapte jeg ti kroner i veddemålet. Ingen økonomisk katastrofe i den praktiske verden, men som symbolpolitikk var dette problematisk. Man vedder jo ikke hvis man ikke tror man kommer til å vinne, ikke sant? I en magisk verden er det viktig å forstå hva som er – og minst like mye hva som ikke er – tegn man bør legge merke til. Når du tror du kan gjøre noe men så viser det seg at du får det ikke til har vi et problem, ikke sant? Poenget er at dette er en annen type problem når man er 25 enn når man er 55. Hvor mye tid har du å bruke på saken? Hva er budsjettrammene dine?
Det er viktig å forstå hva det betyr å ha mer fortid enn fremtid. Det motsatte er det jo nesten ingen som forstår. Før man har rukket å bygge en selvstendig forstand føler jo alle at “alt går an” – som ikke er direkte usant akkurat da – men man vil snart oppdage karmaloven: Så snart du har valgt noe har du også valgt bort noe. Hvis du svinger til høyre akkurat der og da så vil en annen skjebne manifestere seg enn hvis du hadde svingt til venstre. Dette er en vanlig tolkning av det fysiske prinsippet om “mange verdener” (men du kan bare leve i èn av dem) som aktualiseres gjennom viljen. Gjort er gjort og spist er spist, som folk sier. Konsekvensene av alle valg man foretar er noe man bare må bære. Dette er hva karma betyr. “Dårlig karma” henger sammen med dårlige valg, ofte når man har gjort dette til en vane, sånn at man ligner i alles øyne på en “ulykkesfugl”. Teknisk sett er det ikke vanskelig å snu dette. Det er bare å bygge et nytt sett med vaner, som støtter et bedre strategisk mønster i forhold til “hva du egentlig vil med livet ditt” (dette er noe variabelt). Det å ikke vite hva man vil er et annet slags problem enn det å ikke få til hva man vil. Generelt sett er det ingen som vet dette før de har kommet i såkalt “moden alder” – som er vanskelig å tidfeste på grunn av store individuelle variabler – men når man har kommet inn i 30-40 års alder bør man ha dannet en ganske god forståelse av saken, selv om de fleste fortsatt vil “oppdage nye ting om seg selv” også i sin fysiske velmaktsalder. Men nok om det. Alle vet jo allerede alt om disse tingene.
Ordet disiplin betyr – når jeg bruker det – perfeksjonering av din moralske karakter. Selvkontroll, hvis du vil ha det med bare ett ord. Full styring over dine egne mentale og fysiske egenskaper. Selv anerkjenner jeg ingen eksterne autoriteter. Det finnes bare eksterne krefter, og som de sier i Japan: Bambusen må bøye seg for vinden. En disiplinert person vet hvor grensene går. Har du styring? Hvis ikke må du falle tilbake til et taktisk punkt du faktisk behersker. Det er selvsagt ikke galt å bevege seg utenfor sine egne grenser, men man kan ikke oppholde seg der mer eller oftere enn man har ressurser til å beherske som fremskutt utforskningspost. Det er for eksempel en dårlig idè å engasjere seg i noen slags konflikt når man befinner seg utenfor sitt eget domène for beherskelse. Forstand er den mentale egenskapen man bruker som kart når man utforsker verden. Imidlertid går det helt fint an å erfare ting uten å forstå dem. Det skjer faktisk hele tiden. Det er derfor vi søker å etablere disiplin som en stabil plattform for bruk av forstanden. Hvis du ikke vet hva som foregår og du heller ikke har styring så har du jo et problem, ikke sant? Fagfolk innenfor trolldomskunst kaller dette å “danse”. Hvor fint det ser ut er som alle vet variabelt. Alle kan danse, men ikke alle kan danse like bra. Noen gjør ting de ikke burde gjøre. La oss si for eksempel hoppe høyt og lande i spagaten. Hvis du ikke er jævlig godt trent så kommer det til å gjøre vondt og du vil nesten helt sikkert angre på at du prøvde i mange dager etterpå, kanskje resten av livet.
Saken er at jo eldre man blir, jo dårligere blir man til å danse hip-hop, så å si. Glem dette med å spinne på hodet, stå på bare èn hånd, skreve dypt, lande hardt på knærne og slå saltomortale. Folk over femti bør ikke gjøre sånt. Den beste muligheten de har er å “se kule og mystiske ut” på en tilbakeholden måte. Folk er generelt sett ikke særlig smarte, men det er som regel ikke fullstendig fette idiot heller. De skjønner forskjellen mellom ung og gammel — her forstått som hvor sannsynlig det er at en person har hatt “interessante opplevelser i livet” sånn at de kan fortelle historier det er verd å høre på, eller om de bare er en skitpratende skrytepave med alt for store tanker om seg selv. En gammel mann har lov til å kle seg i en jazz-dress og “danse på en selvnytende måte” — men hvis en ung mann gjør dette er det 99,99% sannsynlig at folks instinktive reaksjon vil være “for en dust”. Forskjellen er at selv om det går an å være en sprek 60-åring så er det ingen som forlanger dette. Men hvis du er ung må du ha noe fysisk imponerende å komme med som danser. Ser du den? Fra tenårene husker jeg bygdefester i Trøndelag. Det kunne være ganske barske forhold. Jeg mener, det var alltid slagsmål mellom ungdommene, men det fremsto ikke som farlig. Sånn er det jo bare. Folk slåss. Hva så? Imidlertid var det – bokstavelig og mildt sagt – blodig alvor når to gamle menn konfronterte hverandre på “bli med utenfor” måten. Folk var mer stille når de så på. Greia var bent frem skremmende. Du vet. Unaturlig og ondt. Risikoprofilen er en helt annen når to innfule gamle jævler braker sammen. Ikke faen om noen tør å stille seg mellom dem heller. “Ånden” i det som skjer mellom dem er seriøs på et helt annet plan enn når to hankyllinger gjør seg tøffe og flekser musklene sine. Som tilskuer har man ingen forutsetninger for å forstå gammelt fiendskap mellom folk som var unge på dinosaurenes tid. De slåss jo ikke om parringsrettigheter og sosiale posisjoner. Det er “noe annet” som foregår, men du vet ikke hva.
Konklusjonen er uansett at man helst bør finne frem til en annen livsstil når man kommer i senioralderen. Ting som man fint kunne gjøre for 20-30 år siden blir mindre aktuelle. Skadepotensialet tillater ikke fysiske eksesser. Jeg skjønner ærlig talt ikke poenget med å løpe maraton og den typen ting som 60-åring. Du kan ta deg bra mye faen på at du i så fall blir blikkfanget til Røde Kors og andre som er på stedet for å ta seg av medisinske nødhjelpsbehov som kan oppstå. Dette kan bli et problem. Det er jo ikke bra når det vurderes som “mer enn gjennomsnittlig sannsynlig” at du kommer til å drite på draget, enten du forstår dette selv eller ikke. Fysisk kraft er jo en ressurs som går tapt over tid. Akrobater har ganske ung pensjonsalder, for å si det slik. Imidlertid har man færre grenser for vekstpotensialet innenfor attributtene disiplin og forstand. De kan fortsette å øke i flere tiår etter at kroppen begynner å bli skral. Disse er følgelig de eneste realistiske domènene for respekt i gamle menneskers liv. Det lønner seg rett og slett ikke å satse på sånt som ungdommer kan gjøre mye bedre, som for eksempel å se flott og fysisk sprek ut på stranda. Skjønnhet kan være forankret i helt andre ting enn den synlige kroppens egenskaper (og det samme gjelder forsåvidt skjønnhetens ontologiske motsetning). Det har jo bare noe desperat over seg når for eksempel en mann i 50-årene prøver å fremstå som en saftig ung hanekylling full av muskelbrunst og seksuell handlekraft. Den tiden er forbi. Han må satse på noe annet nå. Noe mindre umiddelbart. Noe som er mer “kult og mystisk”. Du vet. En aura av erfaring og “levd liv” som bare de godt voksne kan ha (uten at dette nødvendigvis betyr at alle de godt voksne har det).
