Ting som ødelegger reisen til det svarte hullet

Jeg vet ikke om tingen på bildet over er Messier 87 eller om det er Sagittarius A* men det er definitivt en av dem. Jeg tror de to for tiden er de eneste offisielle “familieportrettene” av svarte hull. Prinsipielt ligner de på hverandre – de er samme type skapning – men M87 har en diameter på mer enn førti milliarder kilometer, som gjør selve skyggen så stor at den kunne ha svelget hele solsystemet med bredsiden først uten engang å merke at det skjedde noe, og med en anslått masse på omtrent 2000 milliarder ganger vår egen sol snakker vi om store saker. Sagittarius er på sin side sentrum i vårt lokale univers, altså galaksen Melkeveien, hvor vi lever våre mikrobeliv ute i en av galaksens armer, for øyeblikket ikke i magnetisk konflikt med noen andre strukturer like i nærheten — men SA* er bare en dverg, sett opp mot M87, med sine femti millioner kilometer i radius (omtrent en tredjedekl av avstanden mellom jorda og sola) og “bare” fire millioner ganger solas masse, men åpenbart likevel sterk nok til å holde styring med en så massiv galakse som Melkeveien.

Interessen for relativitet er sterkt relativ. Noen synes sånt er fascinerende saker, mens andre bare stønner og ruller med øynene over noe de oppfatter som “veldig lite relevant” for dem eller noe av det som skjer i deres verden. Noen har en grad av interesse som begrenser seg til at “Illustrert Vitenskap” og lignende publikasjoner er det de helst sitter og blar åndsfraværende i når de for eksempel venter på time hos tannlegen, men de er ikke særlig “pågående” med saken; det er mer en slags passiv interesse som bare fremkommer når det ikke foregår noe mer interessant rundt dem. Objektivt sett har de jo rett, disse som sier at det ikke er relevant for menneskene hvor mange solmasser det går i et “supermassivt svart hull” og hvor langt borte fra oss de befinner seg — det nærmeste er altså i sentrum av vår egen galakse og befinner seg 26.000 lysår unna. I hvilken grad dette er “nyttig informasjon” er selvsagt diskutabelt. Hva er egentlig poenget med å stirre på stjernene? Hvis vi ser bort fra direkte nyttige applikasjones så som navigasjon ute på det ellers ganske konturløse havet sitter vi egentlig bare igjen med nysgjerrighet. Mennesker er jævlig nysgjerrige skapninger. Dessuten er vi pratsomme. Vi snakker med hverandre om det vi ser og det som skjer. På slikt vis bygger vi en følelse av at vi forstår tingene i verden.

For omtrent tyve år siden var jeg tildels “aktivistisk” i forhold til det man kaller skepsis – eller eventuelt “vitenskapstenkning” – på nettet, som i utgangspunktet handler om idealisme men som i praksis – for et stort antall individer som meg – ender med desillusjonert kvalme over hva slags idiotiske ting folk klarer å tro på uten at de sprekker når de får sol på seg, eller noe. Jeg mener, vi kan “tro” noe om det som foregår på et fjell vi kan se langt der borte, eller vi kan finne frem en god kikkert og studere detaljene med våre egne øyne. Vi kan til og med ta en eksekursjon til selve stedet for å danne et inntrykk fra bakkenivå. Det vi ikke skal gjøre er å fortelle løgner og fantasifortellinger om ting vi ikke har noen greie på. Ta for eksempel flatlendinger. Jorda er ikke en kule, sier de, men en “skive”. Bare se selv. Alt man kan se der ute er jo flatt, bortsett fra naturlige åser, bakker og andre konturer i landskapet. Hva skal man egentlig si til sånne folk? Det første man legger merke til er jo at de ikke bruker “gravitasjon” i systemet sitt, fordi hvis det finnes gravitasjon så  jo jorda være rund. Jeg vet ikke om jeg klarer å klatre over den kneika og snakke til slike kretinere som om de er voksne og ansvarlige mennesker. Jeg oppfatter dem som degenererte. Individer som har henfalt til idioti fordi dette kan de bare gjøre, helt ustraffet, i et samfunn som har gode rutiner for å ta vare på også de som ikke klarer å ta vare på seg selv. Jeg skal ikke påstå at mennesker har flokkimmunitet mot idioti – det skjer alt for mye dumt til at dette ville vært noen rimelig påstand – men det største sosiale gravitasjonsfeltet er likevel sentrert rundt “det normale”, slik at det meste vil bevege seg i denne retningen over tid, gi og ta noen gærninger som “går sine egne veier” på de fleste måter.

Trosfrihet er et interessant konsept. Saken er jo at det går ikke an å vite hva folk tror om noe før de uttaler seg om saken, eventuelt kan man utlede visse “rimelige inferenser” basert i folks atferdsmønstre. Hvis noen bærer et korsformet smykke er det for eksempel rimelig å anta at de har et forhold til den kristne religionen. Det samme gjelder diverse varianter av “hodeplagg” for kvinnelige muslimer — og ellers hvor mange eksempler har du; poenget er uansett at begrepet “trosfrihet” handler i praksis om “frihet til å markere religiøs identitet” overfor verden og andre mennesker, inkludert ikke-religiøs identitet, passiv eller aktivistisk. Et fritt og demokratisk samfunn kan åpenbart ikke pålegge befolkningen sin noen slags spesifikk dresscode, verken som forbud eller påbud. Vil du at myndighetene skal bestemme over din personlige stil i klesveien og ellers? Jeg tviler på det. De fleste mennesker jeg noensinne har møtt føler i tillegg også skepsis overfor folk som ser ut til å gå inn for en “uniformert” stil, hvor alle i en gruppe markerer at de ikke har noen personlig identitet, alt handler om gruppen og ikke minst gruppens karismatiske lederskikkelse, enten dette er et menneske – levende eller død – eller en oppdiktet figur. Selvsagt bør folk være frie til å joine den ene eller den andre “bevegelsen” hvis de ellers føler at dette er noe som “passer for dem” — men det er generelt sett et dårlig tegn når folk begynner å isolere seg fra resten av det sosiale spillerommet; når de totalt skifter interesser i livet på ganske kort tid, slutter å omgås med sine gamle kompiser og den typen ting. Jo mer sært og “kultisk” et sånt trosprosjekt er, jo viktigere blir det at medlemmene ikke eksponeres i alt for stor grad for “kritisk tenkning utenfra” men at alt sånt istedet avvises som ondsinnede angrep på sannheten og rettferdigheten som gruppen representerer. Hovedfiendebildet varierer sterkt, men alle har alltid plass til enhver som kritiserer gruppen eller tankene deres på noe som helst vis. Presumpsjonen hos “de sterkt troende” er jo at de ikke bare kjenner men at de også vokter over selveste sannheten – slik den fremkommer gjennom guddommelig inspirasjon – som for meg ser ut til å være blasfemi, men fordi jeg bare trekker på skuldrene av “det blasfemiske” – det betyr ingenting for meg – ender jeg med å fokusere på den andre store synden deres: Stolthet, eller arroganse. Du vet. Følelsen av å være bedre enn andre mennesker.

 

 

 

 

 

Bruker ikke "sosiale media". Har ingen interesse for "sosiale media".
Posts created 1195

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Related Posts

Begin typing your search term above and press enter to search. Press ESC to cancel.

Back To Top