På spørsmålet om når jeg sist kom på jobb med “blåveis” så tror jeg faktisk vi må helt tilbake til det lykkelige 80-tallet. Jeg tror jeg hadde hoven leppe også, hvis jeg ikke husker helt feil, så det hadde åpenbart “vært noe”. Hvordan sånt blir mottatt på arbeidsstedet henger mye sammen med hva slags kolleger man har. Det første som skjedde med meg var at formannen snudde seg til en av de andre og sa “der ser du, jeg sa jo at idrett alltid ender på den måten”. Og så lo alle. Dermed var den delen av introduksjonsangsten dekomprimert og avskaffet. Konteksten for morsomheten er at jeg hadde rykte for å være “en sånn som trener” og formannen var en sånn som mener at flere folk skader seg på grunn av trening enn av det meste annet her i livet, inkludert arbeidsulykker. Hvem vet, han kan ha rett i dette for alt jeg vet. Problemet er bare at den typen skader man som regel får på grunn av trening sjelden har samme alvorlighetsgrad som “arbeidsulykker” — ihvertfall ikke når man jobber på sagbruk, anleggsplass og den typen ting. Som alle skjønner hadde imidlertid min blåveis ikke noe å gjøre med verken idrett eller arbeid, det var noe jeg klarte å pådra meg “ute på byen” i samarbeid med noen andre unge idioter. Det var – som det alltid er – et fullstendig evneveikt opplegg. Mer er det ikke verd å si om saken.
Jeg vet ikke om et mer klassisk iøynefallende tegn på at noen er en rabagast enn når de stiller med blåveis “dagen derpå”. Herregud. Det skal jo ikke i dagens norske samfunn være vanskelig å unngå denslags — og med “dagens” mener jeg egentlig hele etterkrigstiden. Det er ikke et voldelig samfunn og nesten ingen har noen sympati for “voldsmenn” – altså sånne som til stadighet er innblandet i noe – enten de gjør det med vilje eller de av ellers uforklarlige årsaker stadig er uheldige på den måten. Første bud når man skal etablere og drive en hvilken som helst sivilisasjon – inkludert vår egen – er jo at man får “den frie voldsbruken” under kontroll: Bare statsmakten har lov til å bruke vold og selv de bare i henhold til lovfestede prosedyrer etter at alt annet har vært forsøkt. Hvis statsmakten ikke kan eller vil etablere voldsmonopol – si for eksempel hvis et antall “private grupper” praktiserer “relativ justis” overfor befolkningen – kaller vi det en “feilet stat”. Det finnes noen av dem i verden, men det virker som om Norge er på omtrent så trygg grunn som noen kan forvente i slike saker. Folk ønsker å ha det slik som vi har det: Staten tar seg av alt sånt som har med straff og hevn å gjøre. Vi andre behøver bare å “holde oss på matta” som best vi kan, så kommer spesialister i svarte uniformer for å ta seg av eventuelle voldelige situasjoner som oppstår. Du vet. Sånn som agentene i spillefilmen The Matrix. Det handler om å justere virkelighetsoppfatningen, eventuelt å sørge for at innstillingene i de justeringene som allerede er foretatt ikke blir brakt ut av likevekt med “uorden”. Har du ikke hørt? Politiets fremste oppgave er jo “å ivareta den offentlige ro og orden”, hvilket i praksis betyr å innta en proaktiv rolle i forhold til alle de velkjente “elementer av uorden” man kan observere der ute slik at de har et godt etablert strategisk overtak i sitt eget “marked” lenge før det blir aktuelt å konfrontere noen individuell aktør. Alle vet at det er i utgangspunktet dødfødt å motsette seg arrestasjon, nekte å etterkomme pålegg fra politiet, og så videre. Det kompliserer bare den saken man allerede står til knes i. Taksameteret for straffesatser tikker og går i omtrent den samme takt som kjeftbruk og “motstand” hos noen som ikke liker å bli utsatt for “maktbruk” — som i praksis vel er de fleste av oss, men de fornuftige innser at det mest effektive de kan gjøre i sånne situasjoner er å bare “følge programmet” og bevege seg i den retningen politiet peker. Man skal jo på kort sikt først og fremst ut av denne knipa — og det er alltid uaktuelt å “slå seg vei ut” i forhold til statsmakten. Hvis de først har festet klørne sine i deg så er det ikke noe annet du kan gjøre enn å “følge ordre”.
Gitt at det i utgangspunktet er – presumptivt sett – så enkelt å unngå vold i dagens norske samfunn, hvorfor er det likevel såpass mye av det der ute? Jeg mistenker at dette først og fremst angår “unge menn” – kvinner bruker helt andre metoder – men hva er det som får dem til å gå fysisk løs på hverandre med slag og spark over “fornærmelser” som kanskje bare er innbilte? Hårsår og pisstrengt pleide vi å si om en bestemt type hissig mannsperson på 80-tallet. De bruker sikkert helt andre ord i dag – kanskje noe mer i retning av “diagnostiske kriterier” – men poenget er det samme. Man blir nødt til å konkludere med at visse krigerske typer rett og slett har lyst til å slåss. Det er jo helt åpenbart dette de går for. De stenger på en måte for alle andre utveier fra situasjonen, slik at det vil etter min mening helt klart telle som selvforsvar hvis man går til angrep først, for å nøytralisere trusselen lenge nok til at man kan komme seg bort fra stedet. Dette er sannsynligvis hovedårsaken til at allerede bryske og breiale personlighetstyper ofte også utvikler seg i utpreget paranoid retning over tid. Andre opplever dem jo som truende, insisterende, intimiderende og den typen ting, sånn at de tar på seg pigghammen helt automatisk. Ingen liker sånne som gjør et poeng ut av det de tror er den fysiske overlegenheten sin. Du vet. “Torpedotyper” på steroider og den typen mannfolk. Det beste er å bare holde seg noen hundre meter unna dem. Egentlig en selvinnlysende sak, på samme måte som det ikke bør være nødvendig å henge opp et skilt som sier IKKE KLAPP KROKODILLENE der hvor de har denslags, men folk har så mange rare idèer, hvorav forbløffende få viser seg å være “smarte” i lengden. Samfunnets holdning til vold er èntydig: Det er aldri greit. Hvis du i noe annet enn ytterste nødsfall griper til vold så havner du i en straffbar posisjon, sannsynligvis inkludert en viss fengslingsperiode. Det tilbys ikke noen nåde til voldsmenn. Hvorfor de eventuelt forventer noen nåde er en gåte for meg, men det skjer noen ganger at man hører dem sutre over “urimelig strenge dommer”. Så hva skal unge menn gjøre hvis de har slik legning at “lysten til å erfare vold” kribler i kroppen deres? Svaret er åpenbart. Da skal de disiplinere seg. Begynne med boksing, MMA eller noe, sånn at de får kontekstualisert det som skjer med dem på en forsvarlig måte.
Jeg husker et svar jeg fikk for mange mange år siden da jeg kommenterte en blåveis: “du vet de skapdørene på badet” og jeg gikk på limpinnen. Det gikk en tid/et par år før den bomba smalt og jeg brått forstod…. naiv
Jeg tror det i nesten ethvert tilfelle skal veldig mye til for at man ikke automatisk tenker “samlivsvold” når man observerer en kvinne med blåveis (selv om det i nyere tid har blitt ganske vanlig å støte på kvinnelige kampsportutøvere av mest aktivt slag, det vil si de går kamper og så videre, som medfører slike ansiktsskader som er å forvente).
Du aner selvsagt ikke hvorfor, men da jeg leste innlegget ditt, dukket det plutselig opp en innsikt i mitt hode om hvorfor jeg har likt å trene kampsport i mange år. 🙂
Jeg aner nesten aldri noenting, særlig om hva som foregår på innsiden av andre mennesker.
Har man først begitt seg ut på galeien hva voldsutøvelse angår (som f.eks torpedovirksomhet o.l) vil man utvikle et konstant behov for å gjøre seg stadig mer fryktsom i takt med den stadig tiltagende ‘noia’ i hht den dagen en møter sin overmann..
– Selv for den største og sterkeste i så måte, vil det ta slutt den dagen de braser inn til en eller annen som har tatt sine forholdsregler til ypperstenivå, og sitter klar med et skytevåpen som så avfyres i det øyeblikk døren braser opp.. Det er egentlig rart det ikke er flere slike episoder vi hører om, da det å ta de 6 mnd for ulovelig våpenbesittelse som vil avstedkomme en slik åpenbar akt av selvforsvar er langt å foretrekke fremfor tap av liv- eller livsvarig lemlestelse..
Jeg har selv, fra naturens side, blitt gitt en fysisk fremtoning som er godt grunnlag for å oppføre meg truende på en troverdig måte, men jeg har nesten aldri følt at dette har vært nødvendig. Jeg “har det i kjeften” i minst like stor grad, så ting pleier som regel å stanse der. Jeg mener, det skal veldig mye til for å “vippe meg av pinnen” til en sånn grad at jeg fremstår som “synlig usikker”, i den grad det overhodet er mulig. Dette med å “bare brase inn” hos noen og så møte ildgivning høres mest ut som paranoide fantasier hos amerikansk politi, som noen ganger er pålagt å gjøre sånt uten å vite hva som finnes der inne, men jeg kan aldri tenke meg at noen seriøs “torpedo” noensinne ville sparke seg gjennom en stengt dør hvis det overhodet er teoretisk mulig at vedkommende der inne kan komme til å løsne skudd.