Kråkeinvasjon i skorsteinen min

Tre døgn tok det, men til slutt fikk jeg den satans kråka ut av skorsteinen. Vi snakker ikke om vanlige – og etter måten store – gråkråker nå, men om de små og svarte. De som har blå øyne, sånn som den på bildet. Eller heter det kaier? Uansett hadde altså denne skapningen ramlet nedi pipeløpet på en sånn måte at den helt klart ikke hadde “armslag” nok til å fly ut igjen, men samtidig var kråka åpenbart pisse redd også. Den lot seg ikke bare bli plukket opp av mine arbeidshanskebekledde hender, for å si det sånn. Opplegget er slik at helt i bunnen av pipa finnes en inspeksjonsluke som er stor nok til å stikke hodet og begge hendene inni, slik at der på stedet gjennomførte jeg fjorårets tilsvarende redningsaksjon av strandet kråkefugl. Den lot seg bare gripe, med en hånd til å låse vingene og den andre til å låse føttene, og bæres utendørs, hvor den sporenstreks fløy sin vei uten så mye som et ord til takk. Men det var i fjor. Årets kråke viste seg å være av et helt annet kaliber. Den var både paranoid, sprek og støyende. Før jeg hadde rukket å gjøre mer enn å åpne inspeksjonsluka i kjelleren hadde kråka – med høye skrik – allerede hoppet opp til neste mulige “avsats” inni der. Herregud. Det betyr at jeg må opp i stua og rote rundt med ildrakeren gjennom en svært mye mindre inspeksjonsluke øverst i vedovnen – for å skremme den til å hoppe ned igjen – og sånn gikk det et par dager. Jeg gadd ikke prøve særlig hardt, men regnet med at den ville bli litt mer sliten etterhvert. Jeg kan bare vente. Til sist vil kråka være for sulten, tørst og spak til å gjøre motstand med all denne kraftakrobatikken sin der inni skorsteinen. Da slår jeg til.

Men så sto jeg altså på kjøkkenet i dag tidlig, hvor det er en egen separat vedovn for bruk ved særlig kalde anledninger. Stussen på pipa fra denne ovnen og inn i selve skorsteinen står på “motsatt vegg” av stussen som kommer fra vedovnen i stua, slik at jeg kan se den når jeg lyser inni det foran nevnte lille ildrakerhullet med lommelykt. Forbindelsen mellom vedovnen på kjøkkenet og det jeg kan se inni skorsteinen er omtrent femti centimeter lang og inneholder en nittigraders bend. Diameteren er som vanlig for sånt, omtrent ti centimeter. Saken er uansett at plutselig hører jeg kråka småkakle – som den hadde gjort i mange dager ved dette tidspunktet – fra inni vedovnen der på kjøkkenet. WTF som de sier på engelsk. Den jævla kråka har på et slags vis klart å tre seg gjennom røykrøret og rundt nittigraderen for å havne der. Noe annet er jo for fanden fysisk fette umulig. Det er vanskelig å tro at det er sant, men da jeg kikket inni vedovnen satt altså kråka helt innerst der inne og så ut som om den var usikker på hvor smart dette trekket egentlig var. Å komme seg tilbake igjen samme vei var mindre aktuelt. Den må jo ha ålt seg gjennom der – som kråker gjør – med hodet først, mens den sparket fra med føttene for å få fremdrift gjennom den ganske trange kanalen, med en nittigraders sving innlagt som ekstra utfordring. Herregud. Jeg har ikke noe å si i forhold til selve rømmingsforsøket. Opp kom den seg jo ikke, og ned ville den ikke, for der var de store hendene mine, mens gudene vet hva som foregår i det løpet hvor det noen ganger kommer en ildrake. Den eneste “frie åpning” – dog med ukjent utgang – var den som endte på kjøkkenet. Hva kan man si? Flink kråke. Dessverre for den ble det til at jeg grep den med arbeidshanskene uansett – hjulpet av en hodelykt for å få syn på denne “grå fuglen i grått miljø” nok til å ikke skade den under operasjonen. Det gikk imidlertid bra og til sist forsvant den på egne vinger over bjørketrærne nedi enden av tomta her. Snakker kråker sammen? Da har den i så fall litt av en historie å fortelle. Og hvis ikke kråka forteller verden om sine eventyrlige opplevelser så gjør jeg det.

Annonsørinnhold

Opptil 70 prosent: Kule jakker på salg