Ontologi er det filosofiske studiet av hva som mest grunnleggende sett finnes. Ontologi er en sentral del av metafysikk, som er det litt mer generelle filosofiske studiet av hva som ligger til grunn for virkeligheten. Finnes det egentlig komplekse objekter bestående av flere deler? Ta for eksempel stoler. Finnes det egentlig stoler? Eller er en stol bare mange enkle partikler uten deler som står i visse relasjoner i rom og tid, slik at det ser ut som om det finnes det vi kaller en stol? Om det finnes slike komplekse objekter med flere deler, er et sentralt ontologisk spørsmål. Det handler til syvende og sist om hva virkeligheten egentlig består i.
(Store norske leksikon)
Fra et ontologisk synspunkt finnes det ingen forskjell mellom det vi kaller “selvfølgeligheter” og det vi kaller illusjoner. Alt vi kan observere er jo et ganske lite utsnitt av alt som finnes der ute, nærmere bestemt slike data som er formatert slik at vi kan sanse dem. Resten er for det meste utilgjengelig for oss, bortsett fra visse ting som vi kan måle med diverse teknisk utstyr vi har laget for formålet, men disse blir mer å betrakte som “sanseservoer” – altså sansekraftforsterkere – enn selvstendige kilder til informasjon av den samme orden som det vi oppfatter med sansene — bare annerledes enn dette alminnelige datamaterialet som vi på vanemessig grunnlag bruker til å navigere vår livsverden, det vil si der hvor kroppen befinner seg. Hodet kan jo som alle vet være – og er ofte – på “et helt annet sted”.
Vi vet med sikkerhet at for eksempel hunder lukter en helt annen virkelighet enn oss – i likhet med mange andre “luktorienterte” dyr, blant annet bjørner (som har en formidabel luktesans) – mens flaggermus hører en verden som er utilgjengelig for oss — og gudene vet hva insekter ser med de skremmende fasettøynene sine. Som art har vi blitt låst av utviklingen. Bundet til vår egen lille avkrok av en massiv “blokkvirkelighet” som kan tolkes på mange ulike vis, basert i hva slags sanseutstyr den aktuelle organismen behøver for å navigere innenfor sin nisje av skaperverket, eller altså det filosofer kaller vedkommende skapnings “livsverden”, som kan være fundamentalt annerledes enn vår. Dette er en av de mest banalt problematiske aspektene av å lete etter “fremmede livsformer” – og da særlig “fremmede intelligenser” – i verdensrommet. Det er så evneveikt at man får helt vondt i hodet av det. Hva slags erfaringer har vi fra de forholdene mennesker har etablert til andre skapninger her på jorda?
Det er ikke intelligens som har drevet menneskeartens utvikling, det er grådighet av aller mest dyriske merke. Vi er der vi er på tross av vår intelligens, ikke på grunn av den. Jeg sier ikke at alle alltid er slik, i alle sine tanker, ord og gjerninger, men at et tilstrekkelig antall av oss til enhver tid er engasjert i “ondskap” til at verden forblir ond. Og før du spør: Ja selvsagt er ondskap et klassisk ontologisk problem. Finnes det, og i så fall hva er det? Hvor kommer det fra? Hvordan virker det? Her er et eksempel på ondskap som alle kan kjenne seg igjen i: Når man føler skadefryd over at en man ikke liker opplever noe ubehagelig. Det er ondskap. Når dette skjer med deg så er det fordi du er ond. Det er ikke noe farlig, det er bare en “åndelig funksjonshemning” som er mest komisk. Mange får jo dårlig samvittighet etterpå og det ene med det andre. Du vet. Når man begynner å “tenke gjennom saken” som det heter. Ved et eller annet lyspunkt av erkjennelse må man jo innse at alle andre mennesker er i prinsippet akkurat som deg. De forskjellene vi kan observere er ganske små i forhold til for eksempel forskjellene mellom mennesker og hester. Vi har et mye bedre grunnlag for å kommunisere med andre mennesker enn med hester, men folk klarer likevel fint å etablere løpende “personlig kontakt” med individer av hesteslekten også, så alt er mulig.
La oss se litt nærmere på et ord jeg nevnte ovenfor. Blokkvirkeligheten. Det er et imaginært “fjell av data” hvor vi bare har tilgang til noen små og begrensede deler, som ikke desto mindre skal være nok til at vi overlever og formerer oss som art. Flere krav enn disse to stiller jo ikke naturen. Uansett, det er en adapsjon av det man i fysikken kaller AdS/CFT og det er veldig teoretisk, men likevel et logisk verktøy man godt kan bruke til å jobbe seg rundt visse andre intellektuelle utfordringer vi har i forhold til “hvordan virkeligheten fungerer”. Blokken står i forbindelse med randen ved hjelp av “pilotstråler” (se også Bohm-Broglie og deres modell for å tolke kvantemekaniske data) og på dette viset oppstår et hologram. (Eller altså, teknisk sett ikke et egentlig hologram, men noe som fungerer på lignende vis.) I dette tilfelle snakker vi altså om en “blokk av sansedata” som forholder seg til “en rand av sansende subjekter” og pilotstrålen som forbinder de to er grunnlaget for det sansende subjektets virkelighetsoppfatning. For å bruke noen metaforer fra computerens verden så er blokken som hele nettet, mens randen består av alle individuelle brukere – mennesker og andre – som er koblet opp mot nettet. Pilotstrålen blir da det man “har oppe” på computeren sin akkurat der og da. Det man har fokus på, så å si, som selvsagt bare er en svært liten del av hele internettet. (Etter hva jeg hører er mange milliarder av “vanlige brukere” uansett aldri i kontakt med mer enn toppen av isfjellet sånn sett.) Men la oss ikke sykle for langt ut i kålåkeren. Poenget jeg skal frem til med denne tekniske utlegningen er at alt som i prinsippet kreves for å fullstendig endre virkelighetsoppfatning er at man “flytter blikket” – det vil si pilotstrålen – over på andre aspekter av blokken. Dette lyder enkelt men er i virkeligheten et mesterstykke av selvdisiplin. Alt vi kaller “dyriske instinkter” har den motsatte tendens, det vil si bli så fullstendig fjetret av det de sanser – som er en biologisk nyttig egenskap – at de tror dette er alt de har evnen til å se og oppfatte.
Hvilket bringer oss til det menneskelige karneval: Følelseslivet. Der foregår det litt av hvert, men alt som foregår er ekko etter en mange millioner år lang utviklingshistorie, som har etterlatt oss med dette instinktgrunnlaget. På de fleste betydningsfulle vis er vi akkurat som alle andre dyr, med livsfunksjoner som varierer fra det nesten identiske – andre pattedyr – til det svært forskjelligartede – insekter, maneter og denslags, for ikke å si hele planteriket – men alle bruker det samme DNA-baserte kodesystemet til “kroppsbygging” og annet. Livet på jorda er i siste instans sams, for en gang fantes jo ikke noe annet enn alger, bakterier og andre encellede organismer. I prinsippet er det disse som lever videre i form av celler i kroppen til mer komplekse/sammensatte livsformer, deriblant oss. Vi bør kunne stille opp en rekke av stadig mer fremmedartede forfedre bakover gjennom generasjonene, inntil alt ender i denne “ursuppa” som danner grunnlaget for alle de livsformer som er og noensinne har vært. Til å begynne med ser vi familielikheten. Foreldre, besteforeldre, oldeforeldre. Det finnes kanskje fotografier. Vi kan se det, selv om de har snåle klær og det ene med det andre. Men vi skal typisk ikke mange generasjoner bakover før folk “mister bakkekontakten” og blir nødt til å gjøre mer eller mindre begrunnede inferenser basert i mangelfulle opplysninger om hvem slekta var si for eksempel på 1500-tallet. Noen må det nødvendigvis ha vært – alle har jo en avstamming – men nesten ingen vet noe om dem, og hvis vi spoler helt tilbake til år null ender vi bare med påstander – ofte med tvilsom troverdighet – om at folk stammer fra den og den kjente historiske skikkelsen; som jeg generelt sett ikke anbefaler folk å gjøre hvis de ikke har et generøst utvalg med veldig godt bevismateriale, eller i det minste et knippe interessante historiske dokumenter som kan få i gang en faglig debatt. Man ser bare ut som enda en av en endeløs rekke med idioter som fantaserer om at de var Julius Cæsar i et tidligere liv.
Her er en av mine favorittsetninger: De som tror at de alltid tar feil vil alltid ha rett. Dette er så å si det vitenskapelige blokkgrunnlaget. Vi snakker ikke om hva vi “vet” men om “de beste data vi har for tiden” når vi studerer et saksområde. Men vi antar a priori at hypotesen vår er gal. Det er noe vi har oversett eller feiltolket, men vi vet – ennå – ikke hva. Mange liker kriminalserier på fjernsynet og synes det er spennende og interessant å følge “politiarbeidet” slik det blir presentert, med sakte og møysommelig oppbygging av teknisk bevisgrunnlag basert i åstedsetterforskning, etablering av tidslinjer og forbindelser mellom sakens “interessante personer” gjennom dialog rundt et møtebord og så videre. Dette er ikke helt ulikt hvordan vitenskapen jobber. Man kan ikke bare påstå hva som helst under henvisning til autoritet og sterke følelser, før man hopper litt rundt med hendene over hodet og spiller den der Queen-låta som alle selvnytende idioter elsker. Kanskje ikke i helt bokstavelig forstand, men vitenskapen ligger selvsagt under for de samme typer “menneskelige svakheter” – de handler ofte om å etablere seg i en “ledende stilling” og deretter holde fast på den til krampa tar dem – som alle andre områder hvor man finner mennesker. Og de første symptomene man kan observere er at de tror de “har rett” i noe. Du vet. De har “en følelse” som de siden kan forfølge med større eller mindre grad av “besettelse” for resten av livet, som i heldigste fall er en styrt og disiplinert besettelse av typen “jeg vil være den som knekker koden for Linear A skriftspråket til den minoiske bronsealderkulturen” men det kan likesågodt handle om å “finne Atlantis”, som alltid er et sørgelig endelikt for den frie intelligensen. Det går jo ikke an å finne Atlantis. Det har aldri eksistert. For å forstå hva bløffen handler om skal jeg gi deg et navn: Ignatius Loyola Donnelly. Resten av jobben kan du gjøre selv.
