Osiris (alternativt Ausir, Asiri eller Ausar) er i henhold til oldtidens egyptiske religion og mytologi en gud vanligvis identifisert som gud for etterlivet, underverden, og for de døde, men er mer passende som en gud for overgang, oppstandelse, og fornyelse (nytt liv). Han ble framstilt som en grønnskinnende mann med faraoskjegg, særskilt med mumiebånd om beina, iført en særegen krone med to store strutsefjær på hver side, og i hendene holder han hyrdestaven (heka) og sliulen (nekhakha), som i seg selv ble symbolene på faraoisk autoritet. Osiris ble til tider betraktet som den eldste sønnen av jordguden Geb, skjønt andre kilder hevdet at hans far var solguden Ra, og av himmelgudinnen Nut, foruten også å være bror og ektefelle av Isis hvor Horus ble betraktet som hans posthumt avlet sønn. Han var også knyttet til epitetet Khenti-Amentiu i betydningen «den fremste i Vest», en referanse til hans kongedømme i landet til de døde. Som hersker av de døde ble Osiris tidvis kalt for «konge av de levende» da oldtidens egyptere betraktet de velsignende døde som «de levende». Osiris ble betraktet som en bror av Isis, Set, Nefthys, og Horus den eldre, og far til Horus den yngre (begge ulike representasjoner av den samme guddom).
(Wikipedia)
Som alle vet hadde den regionen vi i dag kaller Sahara en “våt periode” for 8-10.000 år siden. Det var et etter måten fruktbart terreng med mange innsjøer og vannveier, befolket både av mennesker og alle slags ville dyr. Vi finner hvor mange arkeologiske bevis som helst for dette spredt utover hele Sahara. Senere begynte ting imidlertid å tørke opp. Vi antar dette har sammenheng med solas såkalte “rytmer” eller hva man skal kalle det. Minkowskibevegelsene. Det er mange variabler inne i bildet, men saken er uansett at noe som en gang var et “vått” landskap har nå blitt beryktet som et av de tørreste stedene man finner. Om noen tusen år kommer dette til å snu igjen, på grunn av de eksakt samme rytmene, men for øyeblikket er Sahara en “tørr” region. Det er livsfarlig å reise inn dit uten utstyr og kompetanse. Det kan ha vært av denne grunn at oldtidens egyptere tenkte på “landet i vest” som dødsriket. Det vet vi strengt tatt ikke, men det virker som en rimelig inferens. På den tiden da det var våtere forhold i Sahara var også Nildalen våtere, nærmere bestemt en giftig sump som ikke var egnet for menneskelig beboelse, men da det ble tørt i vest ble det også tørt – eller skal vi si “tørrere” – langs elvebreddene i øst. Faktisk har det fortsatt å tørke sakte opp i regionen helt frem til i dag, og tørrere skal det bli. Men det ligger fortsatt langt foran oss.
Det gamle riket varte grovt sett i 500 år – fra for 4700 til for 4200 år siden, eller fra det tredje til det sjette dynasti av faraoer, om du vil. Det er viktig å huske at “Egypt” hadde eksistert allerede i ytterligere 500 år før Det gamle rikets formelle begynnelse, men vi tenker på det som “arkaisk tid”. Pyramidebyggerne kom først fra og med kong Djoser – som noen kaller Zoser – som bygget den første strukturen vi med noen rett kan kalle en pyramide, men som er vel så interessant på grunn av sin underjordiske labyrint med mange titalls kilometer av uthugde ganger i fjellet under det enorme anlegget (som også omfatter diverse store åpne plasser omkranset av statuer og templer, alt omgitt av kilometer på kilometer med høy mur. Jo mer man studerer opplegget jo mer imponert blir man — og jeg har “litt innsikt” i tekniske spørsmål tilknyttet bygningsarbeid så jeg gjenkjenner “et logistisk mirakel” når jeg ser det. Det eneste beklagelige med Djosers gravsted er at han sannsynligvis beordret ødeleggelsen av et ukjent antall tidligere minnesmerker for å rydde plass til seg selv. Det er som alle vet vanskelig å si hva som befinner seg “under” der hvor vi i dag finner moderne – men samtidig også gamle – byer som for eksempel Damaskus, for ikke å snakke om et antall steder i Anatolia. Så også i Egypt. Mye av det nye krever at man river det gamle først. Dette er en velkjent mekanisme som er i spill den dag i dag. Vi som lever nå knurrer noen ganger av det vi tolker som frivol rivningskåthet for hundre år siden og mer – det er mange historiske bygninger vi gjerne skulle ha hatt ennå – men vi er ikke noe bedre selv. Etter at alle er ferdige med å snakke er det jo i praksis den som betaler som bestemmer om noe skal skje og i så fall hva. Hvorom allting er, teknisk sett definerer vi en pyramide som “fire identiske triangeler som danner et kvadrat i bunnen og en spiss i toppen” – uten noe formelt krav til hvor bratte sidene skal være eller ikke være – slik at det er mange “pyramidelignende strukturer” som strengt tatt burde kalles noe annet, ikke minst det vi kaller “de søramerikanske pyramidene”, men det er hva det er. Språket har ingen regler, bare konvensjoner, og de handler om hva som er vanlig, ikke hva som er “korrekt”. Det kreves jo ellers ingen særlig høy IQ for å oppdage at strukturer som er tykke i bynnen og tynne i toppen er de mest stabile i forhold til jordskjelv og annet som hender, så det er naturlig å forvente at vi finner mye sånt over hele verden. Folk er jo ikke idioter, ihvertfall ikke til en sånn grad. Hvis noe er “topptungt” så velter det lettere.
Det er vanskelig å si om det har eksistert enda eldre små pyramider – som til syvende og sist er en formell representasjon av det de kaller urhaugen, eller benbensteinen, det første tørre land som ble bebodd av mennesker i henhold til egyptisk mytologi – men den første av de store regnes som den “røde” pyramiden hans kong Sneferu, far til Khufu som bygget den mest berømte pyramiden av dem alle, det vi noen ganger bare kaller “den store pyramiden” på Gizaplatået, en gammel kalksteinsformasjon som sannsynligvis har vært av rituell betydning siden arkaisk tid og enda eldre, men pyramidene dominerer mildt sagt horisonten der i dag, som de har gjort i 4500 år. Saken er at det gamle navnet for dette stedet lyder fonetisk likt som Khenti-Amenti, det vil si kongedømmet til Osiris. Dødsriket. Som er tilfelle med all kalkstein er også Gizaplatået gjennomboret av et nettverk av naturlig formede, underjordiske tunneller etterhvert som grunnvannet gjør sin naturlige jobb gjennom millioner av år. Et stykke nordvest for selve pyramideanlegget – det vil si alle de tre pyramidene, sfinxen, alle tempelstrukturene; dronninggraver, prosesjonsveier og øvrige anlegg – finner vi en naturlig kalksteinsklippevegg – “natural cliff” – med de tre tilhugde adgangsveiene NC1, 2 og 3, hvorav NC2 kalles “Fuglegraven” – på grunn av visse funn – og der har noen slått hull i en vegg som leder til slike naturlige tunneller i fjellet. Folk har beveget seg “noen hundre meter” innover der, men de kommer fort nok ut igjen. Det virker veldig ustabilt og risikabelt, dessuten stinker det så jævlig ammoniakk – etter alle flaggermusekskrementene – at det er vondt å puste, ifølge hva de som selv har vært der inne sier — blant andre den kjente lederen for egyptiske oldtidssaker Zahi Hawass, pluss et par eventyrere med egen YouTube-kanal som ikke ellers er kjent for å være skvetne i forhold til farlige – noen ganger direkte uansvarlige – ekspedisjoner for å “finne ut av ting”. Det folk spekulerer i er om disse naturlig formede, underjordiske gangene har vært brukt fra gammelt av – altså lenge før pyramidene ble bygget der på stedet – som noen slags prøvelse tilknyttet Osiriskulten. Si for eksempel at man må tilbringe natten der inne, eller noe, og at ryktet om dette hang ved Gizaplatået og motiverte kong Khufu til å velge stedet. Den store pyramiden gjenskaper jo forsåvidt et slags stilistisk fjell preget av “underjordiske ganger” som ikke nødvendigvis leder til noe men som det er skremmende å bevege seg inn i. Det er jo på alle måter et skummelt sted.
Et noe omdiskutert tema er hvordan de bygget pyramidene. Hvorfor er forsåvidt poengløst å diskutere. Nesten alle som noensinne har hatt mer makt enn hva som er bra for dem har ved et tidspunkt tenkt på seg selv som “byggere” av noe, for eksempel minnesmerker over seg selv, med varierende grader av skamløs ubeskjedenhet. Om de ikke direkte er gravsteder – mange pyramider virker som om de alltid har vært “tomme” slik sett – så er de i det minste kenotafer, eller “æresgravsteder” tilknyttet dødskulten etter vedkommende farao — som handlet mindre om “selve personen” enn om deres evne til å være toppsjef for hele operasjonen. Da som nå ble de bedømt ut ifra hvordan det vi fortsatt kaller “vanlige folk” opplevde sin økonomiske virkelighet. Når det var godt år og fred var det på grunn av god ledelse. Når det var det motsatte? Vel, da var det åpenbart det motsatte. Folk flest har jo ikke endret atferd, så det må være sjefen som ikke fungerer. Folk tenker sånn den dag i dag. Noe av alt som skjer skyldes sikkert ting regjeringen har gjort eller ikke gjort, men mesteparten er bare vanlig trøbbel av den typen som “bare kommer seilende” og som de må håndtere fordi det er de som står i jobben akkurat nå, men de får skylda for alt sammen uansett hva som kommer og hvordan det går. Skarpe individer hadde allerede lagt merke til at samtlige av de store pyramidene – med tillegg av mye annet – ligger orientert i forhold til hverandre på en litt snål måte i landskapet, men etter at vi fikk all mulig slags geofysisk radarutstyr som gir gode oversiktsbilder fra fly har det latt seg bevise at Nilen tidligere hadde et vestlig løp, men det har siden tørket opp. Mye kan jo skje i løpet av et par tusen år. Saken er at dette “vestløpet” fortsatt fantes under Det gamle riket i Egypt, og det er dette som forbinder alle pyramideanleggene. Materialene ble ikke slept mange kilometer over sand, de ble seilet inn med skip og levert direkte til anleggsplassen på den mest rasjonelle måten som var tilgjengelig på den tiden. Selvsagt, må vi vel nærmest legge til. De levde jo riktignok i en annen verden psykologisk sett, men fysikken har ikke forandret seg.
