En mellomistid eller interglasial er en periode med varmere temperaturer som skiller kalde perioder i istider. Den inneværende varmeperioden har vart siden subepoken pleistocen tok slutt med avslutningen av siste nedising, weichsel, 11 400 år tilbake. Den forrige varmeperioden, eem, tok slutt for 115 000 år siden. I løpet av de 2,5 millioner årene pleistocen varte, var Nord-Europa, Sibir og Nord-Amerika i lange perioder dekket av store isbreer avbrutt av kortere perioder med det vi i dag anser som «normal» temperatur, der isbreene har vært begrenset til Grønland og Nordishavet. Tilsvarende varmeperioder har forekommet på den sørlig halvkule.
(Wikipedia)
Jeg har vondt for å se for meg et mer “finlandssvensk” navn enn Svante Pããbo, som fikk Nobelprisen i 2022 for sitt arbeid innenfor genetikk, og da særlig kartleggingen av genomet til neandertalerne og de innledende arbeidene med å dokumentere relasjonen til vår egen art homo sapiens; som uvegerlig leder oss til den konklusjon at neandertalerne og sapienserne tilhører samme art, men forskjellige raser, litt som hvordan hunder kan se ekstremt forskjellige ut men likevel være i stand til å parre seg med hverandre og frembringe fruktbart avkom. For det er jo dette som har skjedd. Alle nålevende mennesker som ikke er “opprinnelige afrikanere” har noen prosent DNA fra neandertalere, denisovarer eller begge deler — kanskje også mye eldre “levninger” i DNA-koden etter erectus og andre eldre homininer.
Atapuerca er et fjellområde litt nord for byen Burgos i Spania. Der finner vi Sima de los huesos – “knokkelgrotten” – som vi humoristisk kan kalle de menneskelige fossilenes riksarkiv eller noe, fordi der graver de frem levninger etter menneskelige individer fra så å si alle tidsaldre som har vært helt siden homo erectus var den eneste utgaven av mennesker som fantes. Foreløpig er de eldste funnene omlag 1,5 millioner år gamle (og de yngste er fra 1950-tallet, da området i hovedsak ble avfolket fordi alle flyttet til byene). Fossilregisteret er et velkjent fenomen helt siden man først begynte å studere disse tingene på ordnet vis. Noe debatt forekommer, men i det store og hele er alle akademikere og vitenskapsfolk på bølgelengde i forhold til “tingenes orden”. Neandertalere er eldre enn sapiensere, men yngre enn heidelbergerne, som kanskje bare er en variant av “antecessor”. Erectus er eldre enn dem alle sammen, men yngre enn “habilis”, som var de første til å lage steinredskaper. Acheulisk steinindustri er elgre enn gravettisk, som er eldre enn solutrèisk, og så videre. Den typen ting. Alt dette er vel og bra, det gir oss en tidslinje og en bakgrunnshistorie, men så snart man bringer DNA inn i bildet går det an å påvise “slektskap” mellom grupper og individer på en helt annen måte.
Generelt sett unngår jeg å “bruke ord som om jeg skjønner hva jeg prater om” så jeg undersøker hva de betyr før jeg bruker dem, eller eventuelt før jeg avgjør hva et fremmedord – altså fremmed for meg – som dukker opp i en tekst betyr, men jeg er jo nødt til å sette noen grenser, fordi planen min er på ingen måte å sette meg inn i detaljene rundt genetikk. Derfor sier jeg haplogruppe under den muligens feilaktige oppfatning at de er arvelige egenskaper som opprinnelig var mutasjoner og de kan spores svært langt tilbake i tid. Poenget er uansett det samme: Hvis to individer har den samme haplogruppe så har de den samme genetiske bakgrunnshistorien, eller de er i slekt om du vil. Litt sånn der “langt ute” men fortsatt såpass at de er på vei til å danne sin egen art. Gi dem bare et par millioner år til. Fordi det vi feilaktig kaller “menneskeraser” – hudfarge, ansiktstrekk, med videre – er bare det vi på litt arkaisk norsk kaller slektsveipen, på en litt større skala. (Eller strengt tatt mindre, siden all DNA-forskning jo foregår i mikroskopenes univers.) Rasisme sånn som vi kjenner det til hverdagsbruk dreier seg følgelig om den synlige delen av et sunt instinkt for innavl. Alle vet jo at hvis man vil ha et så sterkt og levedyktig avkom som mulig så bør man finne sin partner et godt stykke utenfor slekta.
Det er litt omdiskutert hva slags “sosiale koder” som fantes blant neandertalere, men vi antar at de levde i ganske små og isolerte grupper som “utvekslet kvinner” imellom seg, mens guttebarna typisk ble værende innenfor stammen eller klanen. Det samme mønsteret finner vi forøvrig blant alle andre utgaver av menneskearten, på alle steder og til alle tider. Det har aldri eksistert noe “matriarki”. Det er ikke sånn mennesker fungerer. Løver ja, men ikke noen iterasjon av arten homo. Eller hva slags erfaringer har du med å få krigskåte brunstbøller til å lytte? Det vanlige mønsteret er at unge menn havner i slagsmål, mens unge kvinner bare rister oppgitt på hodet. Hva skal de liksom gjøre? Gå imellom? Det har vært prøvd og det virker ikke. Noen ganger må man bare vente på at ting går over. Det er ikke “optimalt” men det sparer faktisk tid i lengden, i forhold til de fleste andre kjente alternativer. Uansett er saken at de finner stamtavlen fra Atapuerca hos individer 5000 kilometer lengre øst – i Denisova-grotten, som ga navn til den tredje menneskerasen som fantes for hundre tusen år siden – som selvsagt reiser spørsmålet om hva som motiverte disse neandertalerne til å legge ut på en såpass dramatisk reise. Imidlertid vil vi aldri finne noe svar på hva folk tenkte på og pratet om i den eemiske tidsperioden, grovt sett 130-115.000 år siden, eller faktisk forrige gang Norge var isfritt noenlunde sånn som i dag (vi antar at klimaet var noe mildere enn nå). Alt vi kan gjøre er å spekulere, helst innenfor rammene av hva bevismaterialet tillater. Så hva har vi? Begrepet vandrelyst bør kanskje undersøkes litt. Til og med vår gamle stamfar homo erectus “utvandret” jo i det store og hele så langt som det er mulig å komme, i alle retninger “ut av Afrika”. Men hvor langt nord?
En isbre vil på nokså effektivt vis male opp alt eventuelt bevismateriale som ligger i bunnen til finkornet pulver hvis de får holde på lenge nok. Det store sandmakeriet går sin langsomme gang. Tregt men grundig blir alle ting knust og tilintetgjort. Ifølge prognosene skal Norge om nye fem tusen år befinne seg under et par kilometer med is på nytt. Teknisk sett er vi jo midt i en istid ennå. Så går det enda hundre tusen år eller så, før den neste varmeperioden legger bakken bar igjen. Hva vil være igjen etter oss som lever i dag og alle våre byggverk når den tid kommer? Ihvertfall ingen stavkirker, for å si det sånn, men diverse spor vil sikkert være lett å finne “overalt”, særlig etter våre mer underjordiske anlegg. Det har jo vært mye materiell aktivitet i løpet av epoken til homo sapiens. Neandertalerne beveget seg med vesentlig mindre “fotavtrykk” på alle vis, selv om vi har belegg for å påstå at også de var opptatt av pynt og fjas. Spørsmålet er uansett ikke så mye om de vandret nordover – alle byttedyrene deres gjorde jo det, så hvorfor ikke de også? – men hva som eventuelt hindret dem i dette. Først og fremst at havnivået var noe høyere den gangen, men da foreslår jeg båt. Man kunne sannsynligvis se land på en klar dag over visse strekninger av det som senere utviklet seg til Østersjøen også den gangen, så de “kan ha brukt båt” selv om vi ikke kan bevise dette. Hvordan kan vi i det hele tatt bevise noe som helst i forhold til aktivitet fra før forrige istidsperiode? Vel, teknisk sett lar det seg gjøre å trekke ut små partikler av DNA fra for eksempel koprolitter – eller forsteinet menneskebæsj om du vil – som vi jo finner en del av, foruten at det finnes all slags “løst DNA-materiale” på ville veier ute i jordsmonnet. Så lenge de er ferske nok skal det teknisk sett ikke mer enn èn død hudcelle fra ett bestemt individ til for å dokumentere at noen har vært på et åsted; det handler bare om å sile dem ut fra resten av møkka. Alle vet jo at døde hudceller formelig spruter fra oss alle til enhver tid. Mye av det typiske husstøvet dannes slik. Det er derfor de bruker disse “romdraktene” når de går inn på et åsted for å sikre tekniske spor. Slik at de ikke “forurenser” åstedet med sitt eget avfall.
Selv tenker jeg at det må et aldeles usannsynlig kvantum av flaks til for å finne både DNA-spor og tilvirkede steingjenstander etter neandertalere noe sted i Norge, fordi det er jo vanskelig nok å finne dem der det aldri har vært noen isbreer. Men jeg tenker også det er mer sannsynlig at de kom hit enn at de ikke gjorde det. Konseptet med “lange vandringer” er jo dokumentert i andre himmelretninger. Faktisk virker det mer som regelen enn unntaket at menneskelige skapninger har “vandrelyst”. La oss kalle det nysgjerrighet. Hva ligger bortenfor de fjellene jeg kan se? Den typen ting. Vi behøver ikke noe mer organisert og formålsrasjonelt motiv enn som så. Det som virkelig må til er “befolkningsoverskudd” nok til at naturlig utvandring vil forekomme på organisk vis, men for at dette skal være mulig må det finnes “velstand” og gode standarder for ernæring. Som i den eemiske epoken, for drøyt hundre tusen år siden. Vi observerer en liten “kollaps” i befolkningen av neandertalere ved utgangen av perioden, eller altså ved inngangen til forrige istidsmaksimum om du vil, som ikke ga seg før for omtrent tolv tusen år siden i dag, men da var det bare homo sapiens igjen i verden. Hele “vår” eldste historie i Europa handler om istiden, hvor vi overlapper – og kryssformerer oss – med neandertalerne, helt frem til de siste eksemplarene av dem dør ut for omtrent tredve tusen år siden, også i Spania. Jeg tenker ikke i utgangspunktet at det er noen motsetning mellom “en aktiv fantasi” og “et solid faktagrunnlag” – hvis man stokker de kortene riktig vil jo det første støtte det siste, og omvendt – men man bør kanskje generelt sett være forsiktig med å fantasere over alle fjell og hauger, helt uten noe som helst slags bevisgrunnlag. “Rimelig inferens” selv uten materielle bevis er imidlertid greit. Det er jo ikke urimelig å tenke at de samme typene som vandrer langt østover på grunn av gud-vet-hva kanskje også vil vandre langt nordover. Så lenge de ellers finner mat og andre ressurser uten alt for store problemer er det ikke noe som stanser dem, annet enn “naturlige hindringer” som er alt for drøye. Jeg tror for eksempel både erectus og neandertalis krysset fjorder, sund og etter måten korte havstrekninger – det må de jo ha gjort for at vi skal kunne finne spor etter dem der vi finner dem – men jeg tror ikke de krysset Atlanterhavet for å si det sånn. Hvor dum må man være for å seile i ukesvis i èn og samme retning uten å finne land?
