Står om enn tårnene faller

Er Donald Trump en varulv? Det virker ihvertfall som om det behøves noen slags juridisk sølvkule for å felle ham. Hele affæren kommer uten tvil til å bli fingransket av historikere for så lenge som det skal finnes en organisert stat ved navn United States of America. Dessuten sikkert også mange utlendinger, dog sannsynligvis med mindre behov for å “forstå” hva som har skjedd. Det er jo åpenbart. El es un idiota. Mannen er idiot. Og når man hyrer en idiot vil idiotiske ting skje. Dette er menneskelig kunnskap som er hvor gammel som helst. Etter min mening koker det hele ned til en svært alminnelig amerikansk fordom: At autoritet er noe mennesker kan ha. Også psykologisk sett er hele greia deprimerende banal. Den unge Donald vokste opp i omgivelser av rikdom, med en dominerende far som trente sin sønn til å bli den samme type hensynsløs drittsekk som han selv var. President 45 er intet mysterium. Han er ikke engang litt interessant som type. Hva som imidlertid er fascinerende er den massivt ukritiske kulten av “følgere” som han av en eller annen grunn har opparbeidet seg. Også i Norge.

Som vanlig innenfor politikken handler nynazistiske bevegelser ikke så mye om hva du tror du er som hva nynazister tror du er. Når og hvis de danner seg inntrykk av at du er “deres mann” er det sannsynligvis noe du gjør feil. Og hvis du ikke korrigerer dette forholdet så snart det blir bekjentgjort så er du deres mann og alt du gjør derfra og ut må granskes under denne horisonten av forståelse. Selv om stemmer er den eneste valuta som kan kjøpe noen en maktstilling innenfor et demokratisk system er det ikke alle stemmer som er verdt å ta med seg, særlig ikke når det foreligger en implisitt forståelse av at du må gjøre noe for denne kategorien av særinteresser i samfunnet. Barbara Corcoran, som var en av dommerne i den britiske fjernsynsserien Dragon’s Den (hvor opplegget er at kandidater presenterer sin forretningsidè for en gruppe av “drager” som siden enten vil forkaste greia di eller investere i den), sa om Donald Trump at hun pleide å feste sammen med ham på 80-tallet i New York og at etter hennes mening har han bare ett talent, han er flink til å snuse seg frem til menneskers frykt og svakheter og siden utnytte dette til sin egen fordel. Kort sagt, en bølle av den typen som psyker ut folk med en truende væremåte. Fortsatt ikke akkurat noen psykologi som er egnet til å kvele gjespen, men også fortsatt ganske fascinerende at de tøffe amerikanerne pyser ut i møtet med noe så banalt. Kanskje de ikke er så tøffe som de tror. Hva skal man si til folk som synes at Donald Trump er imponerende? Herregud.

Siden man uansett er nødt til å ha noen fordommer, for slik er menneskesinnet konstruert, så foretrekker jeg å ha noen kunstige og teatrale greier som jeg har snekra sjæl. Custombygg, liksom. Her er et eksempel: Hvis det å prøve å se for deg noen ha sex medfører at du må kaste opp litt i munnen bør du ikke prøve å etterligne stilen til vedkommende. Finn noen som ser bra ut når de danser og etterlign dem istedet. Trust me. Det lønner seg i lengden. I mitt eget liv vil jeg si at de menneskene jeg respekterer mest tenderer mot å være slike som “borgerskapet” anser å være motorsykkelbanditter og farlige kriminelle. Hvorfor? Fordi du kan stole på at de alltid snakker sant. Fordi de ikke godtar noe tøv. Fordi de ikke lever i en verden hvor man kan love gull og grønne skoger men aldri oppfylle noe. Dette er alt. Jeg er ikke kravstor. Men jeg har overhodet ingen tålmodighet med bløffmakere. Snakk sant og stå for det du sier. Innrøm at du tar feil når du tar feil. Og for guds grønnjævlige skyld, ikke vær en kødd. Hvor vanskelig kan det være? Jeg må innrømme at hvis noen sier rekk opp hånda hvis du ikke liker amerikansk utenrikspolitikk så spretter armen min til værs like fort som når en vårkåt nynazist ser et hakekors. Jeg liker virkelig ikke “Amerika”, verken som konsept eller politisk entitet. De har mye fin geografi og enkelte sløye folk her og der, men som helhet er det noen stusselige greier. Imidlertid har USA fingrene sine tredd oppi omtrent alle menneskelige kroppshull som finnes rundt om i verden, så man er, direkte eller indirekte, nødt til å forholde seg til amerikanerne. Det vil for eksempel ikke la seg gjøre å løse klimaproblemene uten at man har med seg USA, så av den grunn alene er det verdt å holde seg for nesa og diplomatisere så godt man kan. Dette er, som Henry Kissinger sa, realpolitik. (Ordet er tysk, så derfor bare en K.) Menneskeheten har ikke tid til å drive og tøyse rundt med idioter som Donald Trump. Dette virker det imidlertid som om den nåværende administrasjonen forstår, så man kan tillate seg litt forsiktig optimisme.

 

 

Bruker ikke "sosiale media". Har ingen interesse for "sosiale media".
Posts created 1026

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Related Posts

Begin typing your search term above and press enter to search. Press ESC to cancel.

Back To Top