På samme måten som det finnes en “norsk løve” (men ikke i naturen) finnes det også en britisk. De er heraldiske dyr som symboliserer idealiserte egenskaper i en befolkning, som for løvens vedkommende betyr mot og tapperhet. Hvorvidt løver virkelig er modige og tapre dyr eller om de bare er desperate skapninger som lever korte men intense liv har ikke noe med saken å gjøre, dette er en kollektiv fantasi om “nasjonal identitet” som ble formet i en annen tid enn vår egen. Dersom vi skulle valgt et heraldisk dyr i 2022 gjennom noen slags forlkeavstemmende utslagsmetode ville det neppe blitt en løve. Jeg skal imidlertid ikke prøve å gjette hvor vi ville ha landet, men jeg er nokså sikker på at det ikke ville ha blitt en løve. mest av den snusfornuftige grunn at det ikke finnes løver i Norge og det har det heller aldri gjort.
På den annen side har britene ikke bare en løve i riksvåpenet, de har også en enhjørning og de har jo aldri eksistert noe sted. Men akkurat i år er et særlig dårlig år for å eventuelt diskutere et nytt britisk riksvåpen. Det ville ikke som i Norge blitt en diskusjon om hva slags heraldisk dyr som er mest passende, men mest sannsynlig en bitter krangel over om det er noen vits i å fremføre unionen, det vil si “Det forente kongedømmet av Storbritannia og Nordirland” som allerede henger i en tynn tråd etter Brexit. Enhver diskusjon rundt dette temaet er dømt til å utarte til skittkasting. Frontene er latterlig steile, som de nødvendigvis må bli når man koker alt ned til et spørsmål om svart eller hvitt med omtrent like mange tilhengere av hvert alternativ. Senest i dag (eller kanskje i går?) var noen ute med en skarp fordømmelse av de som ønsker en mer EU-vennlig pragmatikk i politikken og det tyngste argumentet deres var at hvis the UK (dramaets egentlige natur skjules litt av at vi i Norge kaller det bare Storbritannia) skal melde seg inn igjen vil sannsynligvis pundet – valutaen – måtte ofres.
Jeg bodde i en erke-engelsk by som heter Thetford i noen år. Selv om vi i Norge ikke har noen klar følelse rundt forskjellen mellom “britisk identitet” og “engelsk identitet” bør du være helt sikker på at de har dette selv. For eksperimentets skyld foreslår jeg at man intervjuer noen mennesker på gata i Trondheim og spør dem om hva de synes er viktigst av “norsk identitet” og “trøndersk identitet”. I den grad dette er noe de har tenkt over noen gang så vil de fleste sannsynligvis svare det siste. Fra mitt perspektiv handlet hele Brexit om nasjonalisme, hvilket er et kinkig problem når entiteten man forsøker å skape nasjonalisme rundt er en politisk union mellom fire nasjoner som allerede har sterke regionale følelser som har vært tildels underkommunisert i noen hundre år, men de har alltid vært der. Det lønner seg lite å røre rundt i et vepsebol med en pinne. Prøv selv. Du vil erfare det samme som alle andre.
Uansett, mens jeg bodde i Thetford var jeg involvert i et eiendomsprosjekt og der jobbet tre portugisiske flisleggere. Jævlig flinke folk. Det var et eget portugisisk miljø i Thetford på den tiden, uten at jeg vet eksakt hvorfor. Jeg antar det begynner med en eller to, siden kjenner de noen flere hvis det finnes flere jobber og det ene med det andre, plutselig finnes det en gruppe på et dusin eller så. Poenget er uansett at det i 2010 var VM i fotball. I slike sammenhenger deltar ikke “Det forente kongedømmet” som entitet, bare de fire nasjonale lagene, det vil si England, Skottland, Wales og Nordirland. Imidlertid var bare England kvalifisert for gruppespillet i 2010. Ingen av det andre tre (og bare Danmark blant “våre” land). Derimot var Portugal med og de lokale portugiserne samlet seg på pøbben Den grønne dragen for å heie på sitt lag, mens de engelske trakk til byens andre pøbb, Den røde løven. Mellom de to ligger byens torg. Du kan se hvor dette bærer hen?
Jeg jikk sammen med portugiserne for de var jo de jeg kjente og jobbet sammen med. Den ene kvelden ble det noe bråk. Politiet kom og “dempet gemyttene” som man sier, før det utartet til slagsmål, men det var ganske ampert en stund. Portugal ble slått ut av Spania, som er et slags lokalt problem der nede på halvøya, mens England ble slått ut av Tyskland, og de hater Tyskland. Det er helt patologisk. Britene har jo mindre grunn til å hate Tyskland enn folk i Frankrike og Polen, eller Norge for den saks skyld. Det ligger noe uforløst der i dypet og dette hadde mye å si for at Brexit skulle skje. Hvorom allting er, der og da i Thetford hadde de ingen tyskere å mobbe så de vendte seg istedet mot portugiserne, som allerede selv var sure på grunn av det med Spania, og det ene med det andre. Det var ganske surrealistisk. Folk sto der på torget og skrek anklager mot hverandre, alt de kunne komme på av gamle saker siden tilbake til middelalderen og vel så det. Hva jeg satt igjen med etter den kvelden var et krystallklart inntrykk av at utlendinger ikke er noe de liker i England, ihvertfall ikke de som kommer fra sør eller øst. (Norge var aldri noe problem.) Det var denne spesifikke kvelden i Thetford om sommeren i 2010 jeg tenkte på da jeg hørte at de skulle ha avstemning om EU-spørsmålet. Jeg tippet riktig. Det ble slik jeg trodde det ville bli.
