Det er ikke korrekt å kalle meg en blogger, selv om jeg publiserer tekster på en bloggplattform. Essayist er et bedre ord. Jeg føler meg jo ikke som medlem av bloggeklubben, “bloggosfæren” eller eventuelt Blogglandia (som faktisk har vært i bruk ganske lenge også på engelsk) og alt annet man kan komme på for å beskrive en imaginær organisasjon av individer som hver på sitt eget grunnlag skriver blogg, altså det som på engelsk heter weblog, et synonym til journal, eller på vanlig norsk; dagbok. Litt humoristisk kan vi henvise til den beryktede skokken av fylliker og bråkmakere kjent som Kristianiabohemen sent på 1800-tallet. Et av deres bud var jo du skal skrive ditt liv. Altså ikke så mye “beskrive” det som skape det gjennom skriftens magi. Eller fange følelser med en fiskehåv laget av ord, om du vil.
Imidlertid var jeg litt mer aktivistisk sånn sett for 15-20 år siden, da jeg blogget på engelsk og fulgte nøye med på listeplasseringer, antall lesere og den typen ting. Eller altså, jeg skrev jo for det meste den samme typen piss da som nå. Du vet. Kultur, historie, politikk og filosofi; ofte en usalig grøt kokt på alt sammen. Samme tonen, kan du si, men mye mer “engasjert” i forhold til de sosiale aspektene av det å drive med ting på nettet, inkludert ikke minst diverse influenser-aktivisme, i den forstand at jeg forsvarte mine synspunkter og den typen ting. Folk er jo så glad i å debattere og sammenligne likt med ulikt. Du vet hvordan greia er. Det baller fort på seg. Har du noensinne forsøkt å diskutere konseptet “bevis” med en såkalt kreasjonist? Det er som å lære en appelsin å spille fløyte. Fullstendig konseptuelt flykræsj. Hva er poenget? Det er bedre å bare fokusere på sine egne greier.
Det er alltid mange amerikanere på engelskspråklige nettsteder, så de bruker det de har. Selv vil jeg beskrive meg som en romantiker i tysk tradisjon – tenk Goethe, Herder og Schiller – men sånt betyr sjelden noe for amerikanere. Noen sammenlignet meg med Unabomberen (les på nettet hvis du ikke allerede vet) mens andre syntes jeg minner om Ralph Waldo Emerson (på bildet ovenfor). Om den første tenker jeg at jeg har ikke de samme “matematiske talentene” som han hadde. Jeg forventer for eksempel ikke at verden skal “stemme”, eller at jeg engang skal “forstå” noe om noe som helst. I så måte ligner jeg mer på den siste: Livet skal ikke forstås, bare leves. Selvsagt er det fint hvis man har evnen til å lære av sine erfaringer, men ikke engang dette er noe man typisk bør forvente av folk. Hvis man lever lenge nok vil man etterhvert danne seg en eksistensiell følelse av deja-vu. Jeg har sett denne mannskiten før. Hvis man lykkes med å i rimelig grad forholde seg intelligent til denne følelsen er det akkurat som om man skjønner at “noe er i ferd med å skje” tidligere enn de andre, som tror dette er stor spådomskunst. Prisen for intelligensen er imidlertid at man må “ofre seg selv”, her i den betydning at man ikke tar ting personlig. Hvem har noensinne hørt om en indignert spådomskunstner? De kjennetegnes jo ved det at de har oversikt på et helt annet nivå. Det har en viss komisk verdi å tenke på, men det finnes selvsagt ikke noe sånt som sinnafilosofer. “Sindighet” er jo første bud i faget.
Her er saken: Du har et problem – nærmere bestemt et personlig problem – hvis du ser ondskap hvor du enn snur deg. Jeg sier ikke at det ikke er der, men at dette ikke er det eneste som er der. Det finnes mer. Det er valgfritt hva man vil fokusere på. Selv vil jeg henvise til han der kineseren, Konfucius: Det er bedre å tenne et lys enn å forbanne mørket. (Det er derfor alle elektrikere alltid bærer lommelykt.) Ingen som har lest mer enn to setninger av det jeg typisk skriver om har noen illusjoner om hvor begeistret jeg er for religion. For meg er det bare den samme irrasjonelle desperasjonen som driver folk til avhengighet av stoff, penger, sex, eller hva det nå er de er hekta på. Men hva kan man gjøre? Forby folk å danne slike sammenslutninger som de selv ønsker rundt sine “darlings” på idèplanet? Vi har ingen gode erfaringer med slike strategier. Alt vi kan gjøre er å insistere på et skarpt skille mellom “privatlivets fred” og “det offentlige rom”, så får folk ellers holde på med hva de vil — innenfor lovens og rimelighetens grenser. Sånn sett er jeg ikke bare liberal, men en vid åpen dør. Jeg vil til og med legalisere all narkotika. Så ka du trur? Ikke fordi jeg liker at folk holder på med stoff, men fordi jeg ser bare ikke noen annen realistisk måte å ta kontroll over narkomarkedet enn å regulere det. Du vet. Lisenser, skattlegging og hele pakka, stort sett etter mønster av hvordan vi forholder oss til alkohol, med løs kontroll over øl og andre drikkevarer med lav volumprosent og stadig hardere i forhold til hvor sterke saker man etterspør. Noen annen løsning er rett og slett ikke troverdig. Forbudspolitikken skaper bare perverst rike forbrytere, og en redusert generell respekt for loven blant alle aktørene på narkomarkedet, fordi opplegget er så til de grader åpenbart hyklerisk. Enden på visa er at vi får diverse fnisete vestkantfjortiser på kokain, fordi så langt de kan se er jo “alt det samme” likevel. Sjampis og snort. Fest blir det uansett.
Men fra det ene til det andre, eller rettere sagt, tilbake til saken. Begrepet blogging gikk fra å bety noe ganske spesifikt – et sted hvor hvem som helst fritt kan presentere sine tanker på en “dagboklignende” måte – til å bety nærmest hva som helst på forbløffende kort tid. Først var det som den tidligste versjonen av YouTube, som egentlig var et litt fjollete opplegg, ikke ulikt hvordan også TikTok startet, men snart tilkom det mer ambisiøse aktører, i enhver forstand. Vi kan si at “produksjonsverdiene” tok seg opp. Neste turboinjeksjon handlet om monetisering, hovedsaklig gjennom reklame. Siden har hele fenomenet “blogging” dabbet ganske mye av. Litt sånn omvendt proporsjonalt i forhold til alt sånt som egner seg for telefonformatet. Lange tekster er suboptimalt. I det hele tatt kan vi si det samme om alt som er “krevende”, både for de som produserer innhold (som det heter i våre dager) og de som “følger” dem. Snart har vi kommet så langt at kunstig intelligens står for mesteparten av jobben med å sy sammen en “innholdspakke” som så siden legges ut for et publikum som ikke egentlig bryr seg. De vil bare ha noen kjappe kicks. Kanskje noe med en katt. Hvem vet? Nettet er fullt av innhold. Mer enn du kan tenke deg. Dette er den postmoderne oppmerksomhetsøkonomien, som imidlertid selv bare er et underbruk av det noe mer dystopiske teknokratiet, hvor spillet handler om å utvikle stadig nye måter å skvise penger ut av folk. Spillets vinnere er de som jobber stadig mindre for stadig mer penger, mens spillets tapere er de som havner på minstelønn. Sosialklienter, trygdede og pensjonister gidder vi ikke engang å ta med i beregningen. De er alle gode for noe, men ingen av dem er høyt prioriterte jaktbytter. Hva kan man ta dem for? Noen tusen i måneden? Vel, det er verd å ta med seg hvis man ikke behøver å jobbe noe særlig for det, men det er ikke – verken bokstavelig eller figurativt – noe fremtidsmarked.
Hvilket bringer oss til veis ende for her og nå. Jeg vet ingenting om hvordan andre oppfatter “forholdet mellom signal og støy” i det jeg skriver, men jeg synes selv at jeg er ganske flink med ord. Det er jo et håndverk. Alle som noensinne selv har prøvd å skrive en tekst – hvilket sannsynligvis betyr de fleste av dem som leser dette – vet at det er faen ingen spøk. En ting er å fange en staselig idè med den mentale fiskehåven sin, men noe helt annet er å spikke til dette emnet og montere det i en fin vinkel, slik at det ser bra ut i språklig form. Det tar lang tid å mestre dette faget og man legger etter seg mye stygt langs veien, mens man er i sin noe mer, hva skal man si, klønete fase. Imidlertid kan man bare lære det gjennom å gjøre det. Talent er naturligvis noe individuelt, men i mer generell forstand finnes det ikke noen snarvei til forfatterskap — som er mer en betegnelse på hvordan man håndterer språket enn hvor mange bøker man har produsert. Det må være en profesjonell tilnærmelsesmåte. Ikke noe tøys. Man kan ikke være “privat” som de sier i teateret. Personlig er bra. Bruk det du har, og det ene med det andre, men en tekst som man har tenkt at andre skal kunne lese er strengt tatt ikke privat. Det handler ikke om deg. Kanskje det en gang gjorde det, men ikke etter at det er offentliggjort. Nå kan jo alle se det og tenke hva de vil. Kanskje de tenker noe helt annet enn du “mente”. Såpass må man regne med. Som det gamle engelske ordtaket sier: Man er herre over det man tenker, men slave av det man sier. Hvis man ikke vil bli misforstått ser jeg egentlig ikke annen råd enn å bare holde kjeft. Man kan selvsagt prøve å være presis, konsis, saklig og alt det der, men man vil neppe noensinne lykkes med å argumentere noen ut av en posisjon de ikke brukte argumenter for å havne i. Sånt biter ikke på dem. De er immune. Noen ganger til og med flokkimmune. Alle vet dette.
Takk for flott og interessant innlegg. Leste alt, sjøl om det var langt😉👍
Jeg skjønner hva du mener. Selv gir jeg ofte opp en tekst før jeg er halvveis engang, så kunsten må være å holde på leserens oppmerksomhet gjennom hele greia.